Forslagsstillerne fremmer i dette dokumentet
et forslag om at selskapsskatten igjen skal tilfalle de kommunene
hvor den enkelte bedrift er etablert. Etter forslagsstillernes oppfatning
har den senere tids utvikling vist at den omlegging av selskapsskatten
som fant sted i Budsjett-innst. S. I (1998-1999) har fått
mange uheldige konsekvenser både for de kommunene som tidligere
hadde inntekter fra selskapsskatt, og for næringslivet
som nå opplever at kommunene i mindre grad legger til rette
for nyetableringer av bedrifter. Etter forslagsstillernes oppfatning
er dette en utvikling som vil få meget store konsekvenser
for Kommune-Norge i tiden som kommer. Stortinget bør derfor
revurdere sitt vedtak.
Vi har i den senere tid vært vitne
til et opprør fra en del kommuner som reagerer mot den
virkningen omleggingen har hatt. I dette opprøret har ordførere
fra de fleste partier deltatt, og det er mange av regjeringspartienes
egne ordførere som har vært blant de fremste talsmenn
for en omlegging. Mange kommuner kan dokumentere en betydelig inntektssvikt
etter at denne omleggingen fant sted. En av disse er Tønsberg
kommune som kan dokumentere et inntektsbortfall på netto ca.
22 mill. kroner etter omleggingen av selskapsskatten. Mange kommuner
i Vestfold kan vise til lignende tap. For Oslo kommune har omleggingen
hatt dramatiske konsekvenser. Dette viser at den økningen
i det generelle skattøret som kommunene har fått
etter omleggingen ikke i tilstrekkelig grad har kompensert for inntektstapet
som kommunene har hatt ved omleggingen.
Et levende næringsliv er en av de viktigste
drivkreftene i mange kommuner. Spesielt gjelder dette mange kommuner
i Distrikts-Norge. Mange kommuner har valgt å føre
en aktiv næringspolitikk for på den måten å tiltrekke
seg bedrifter som igjen kan være med på å skape
ny og fortsatt vekst i kommunen. For kommunene har det vært
viktig å skaffe sine innbyggere gode og trygge arbeidsplasser
som igjen ville gjøre det attraktivt å bosette
seg i kommunen. I tillegg har det vært et incitament for
kommunene å tiltrekke seg solide bedrifter for på den
måten å få inntekter til kommunen ved
selskapsskatt. Dette har bidratt til å sikre et godt tilbud
av velferdstjenester i mange kommuner. Ordningen med selskapsskatt
til kommunene bidro også til at kommunene fikk refundert
en del av kostnadene som de hadde ved å tilrettelegge
for bedrifter og næringsutvikling. Kostnader til utarbeidelse
av reguleringsplaner, grunnlagsinvesteringer som vei, vann og kloakk,
samt til opparbeidelse av tomtearealer har kommunene fått
dekket gjennom ordningen med selskapsskatt.
Næringslivet er avhengige av kommuner
som er opptatt av å legge til rette næringsområder
og som yter en god kommunal service overfor bedriftene. Ved at selskapsskatten
ble overført til staten, mistet kommunene et hovedincitament
til å bidra til dette. Ved god kommunal tilrettelegging
overfor næringslivet kan antallet bedrifter og arbeidsplasser økes
til glede for alle, og bidra til økt vekst i kommunene.
Ved at selskapsskatten gikk til kommunene oppnådde man
at det ble konkurranse mellom kommunene for å tiltrekke
seg bedrifter. Nå når kommunene har mistet selskapsskatten
har denne konkurransen mellom kommunene falt bort. Dette er meget
negativt for bedriftene som er avhengig av at kommunene konkurrerer
seg imellom for å tiltrekke seg attraktive bedrifter.
Forslagsstillerne har i møte med flere
kommuner konstatert at kommunene etter omleggingen har fått mindre
interesse for å legge til rette for bedriftsetableringer.
Mange kommuner begrunner dette med at kostnadene forbundet med å legge
til rette for dette ikke dekkes inn av eventuelle inntekter som
kommunen måtte få etter omleggingen av selskapsskatten.
Som eksempel på dette kan det nevnes at Tønsberg
kommune nylig sa nei til å ta i mot en bedrift med 250 ansatte
med den begrunnelse at kommunen ikke hadde råd til å ta
de kostnadene en slik bedriftsetablering ville føre med
seg.
Vanlige regler for selskapsbeskatning medfører
at selskapet beskattes i den kommunen hvor hovedkontoret er etablert
og ikke i de kommuner hvor selskapet har avdelinger når
disse ikke er organisert som selvstendige aksjeselskaper. En konsekvens
av dette er at selskapsskatten i mange tilfelle vil tilfalle den
kommunen hvor bedriften har færrest ansatte. Dette kan
medføre ulemper for de kommuner som må legge til
rette for etablering av næringsarealer. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at det må utarbeides modeller som
gjør at deler av selskapsskatten også tilfaller
de kommunene hvor bedriften har sin virksomhet etablert.
Bortfallet av selskapsskatten for kommunene
vil også ha en svært negativ effekt for muligheten
til å utvikle et nødvendig interkommunalt samarbeid
for utvikling av nye næringsområder. Bynære
landkommuner som ofte har arealene som bykommunene mangler til industriutvikling,
vil neppe være interessert i å utvikle disse områdene
for å skaffe arbeidsplasser til nabokommunene.
Et eksempel er Stokke kommune i Vestfold, som
i et interkommunalt samarbeid har utviklet Borgeskogen industriområde.
Med store grunnlagsinvesteringer og bare ca. 10 pst. av de ansatte
bosatt i egen kommune, har bortfallet av selskapsskatten gjort dette
til et rent underskuddsforetak for kommunen. Stokke kommune ville
neppe være interessert i et slikt interkommunalt samarbeid
med dagens regler.
Som vist i dette dokumentet har omleggingen
av selskapsskatten hatt flere lite heldige konsekvenser som har
ført til store ulemper både for kommunene og for bedriftene.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det på høy
tid at Stortinget nå gjør om sitt vedtak om at
selskapsskatten skal gå til staten. Forslagsstillerne tror
at en omlegging av selskapsskatten, slik at denne tilfaller kommunene
som tidligere, vil medføre en ny giv i kommune-Norge som
vil kunne bidra til vesentlig flere bedriftsetableringer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige lovendringsforslag slik at selskapsskatten igjen
tilfaller kommunene.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti,
Valgerd Svarstad Haugland, Gunn Steinhovden og Ingebrigt S. Sørfonn
fra Høyre, Børge Brende, Kjellaug Nakkim og Anders
C. Sjaastad, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen og representanten Steinar
Bastesen, viser til følgende svar fra finansminister
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen 28. april 2000 på henvendelsen
fra saksordfører Børge Brende:
«Jeg viser til det oversendte forslaget i dokument
nr. 8:40 (1999-2000) der det bes om min kommentar.
Jeg
vil gjøre oppmerksom på at bare om lag 15 pst. av
selskapsskatten tidligere tilfalt kommunene og om lag 9 pst. tilfalt
fylkeskommunene, mens resten tilfalt staten.
Det tekniske
beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi
har i en rapport fra mars inneværende år påpekt
at omgjøringen av kommunal selskapsskatt til skatt fra
personlige skattytere fra 1999 har bidratt til en jevnere inntektsfordeling
mellom kommunene.
For øvrig vil jeg vise
til proposisjonen om kommuneøkonomien for 2001 der det
vil bli gitt en nærmere vurdering av virkningene for kommunene
av omgjøringen av kommunal selskapsskatt til skatt fra
personlige skattytere.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at Stortinget i statsbudsjettet for 1999 vedtok at etterskuddsskatten
i sin helhet skulle tilfalle staten og at kommunesektoren skulle
få dette kompensert ved økt skatt fra forskuddspliktige.
Flertallet viser videre til at
i tillegg til kompensasjon gjennom økt personskatt, er
Oslo delvis kompensert gjennom eget hovedstadstillegg, kraftkommuner er
kompensert gjennom økt naturressursskatt, mens andre er
kompensert gjennom skjønn.
Flertallet legger vekt på at
det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi
i sin rapport fra mars d.å har pekt på at omgjøringen
av kommunal selskapsskatt til skatt fra personlige skatteytere fra
1999 har bidratt til en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene.
Flertallet finner på denne
bakgrunn ikke grunn til å gjeninnføre ordningen
med at selskapsskatten skal tilfalle de kommuner hvor selskapene
er etablert, men ber likevel om at konsekvensene av overgang til
statlig selskapsskatt evalueres etter at ordningen har virket noen år.
Flertallet vil for øvrig
vise til at tilrettelegging av næringsvirksomhet vil gi økt
sysselsetting som igjen vil føre til økte skatteinntekter,
og at kommunenes tilbud av barnehager, skoletilbud og rekreasjonsmuligheter
vil være viktige elementer for bedriftsetableringer.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Dokument nr. 8:40 (1999-2000) -
forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen,
Per Erik Monsen, Vidar Kleppe, Øyvind Korsberg, Per Sandberg
og Lodve Solholm om å gjeninnføre ordningen med
at selskapsskatten skal tilfalle de kommunene hvor selskapene er
etablert - bifalles ikke.»
Komiteen
s medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser
til at endringer som er gjort i inntektssystemet for kommunene de
siste årene i sum har gitt et system med en rekke svakheter.
Inntektssystemet gir for dårlig incentiver i
forhold til å legge til rette for næringsutvikling.
Endringene har svekket istedenfor å styrke distriktskommuner
som har utviklet et sterkt næringsliv og dermed bidratt
til å svekke distriktene. I felles arbeidsmarkeder
er balansen mellom kommuner som er bostedskommuner og arbeidskommuner
blitt alvorlig forrykket.
Disse medlemmer peker på at
inntektssystemet for kommunesektoren må bygge på noen
hovedhensyn. For det første at kommunene må likebehandles
når det gjelder overføringer i forhold til objektive
kriterier. For det andre at inntektssystemet må bygge på positive incentiver
til egen økonomisk utvikling, og for det tredje at inntektssystemet
må bygge opp under et kommunalt selvstyre.
Disse medlemmer viser til at
da inntektssystemet i 1996 ble justert etter den såkalte
Rattsø I-utredningen, ble det fra de fleste partier understreket
betydningen av at inntektssystemet burde inneholde bedre incentiver
for at kommunene skulle øke sitt eget inntektsgrunnlag.
Det ble gjort ved at kommunene skulle sitte igjen med mer av de
siste skattekronene enn tidligere. Problemet med endringen var at
den hadde to effekter. Den ene; å la minsteinntektskommunene
få beholde litt mer av skattekronene. Den andre siden, den
negative siden av denne endringen, var at man samtidig økte
antallet minsteinntektskommuner fra i overkant 300 til i dag nærmere
397. Det innebar at en rekke kommuner fikk mindre incentiver enn
de tidligere hadde hatt på grunn av denne endringen.
Disse medlemmer viser til at
det er kun 10 øre av den siste skattekronen kommunene sitter
igjen med. Da blir også antallet skattekroner til kommunene
viktig. Her har stortingsflertallet nesten hvert år siden
1993 bidratt til å redusere skattekronene ved å redusere
andelen av skatteinntekter som del av kommunenes inntekter gjennom å redusere
kommunenes andel av skattøren. På toppen av dette
er kommunenes andel av selskapsskatten overført til staten.
Disse tre elementene bidrar til å svekke impulsene for
næringsutvikling og impulsene til at en kommune skal kunne øke
eget skattegrunnlag og la det være styrende f.eks. for
arealpolitikken.
Disse medlemmer viser til at
et klart tegn på dette har vært at en rekke kommuner
i løpet av høsten for dette årets budsjettbehandling
har stilt spørsmål ved sine egne utgifter til
kemnerkontor. Dette er dokumentert fra en rekke kommuner, bl.a.
Kristiansand og Moss, der denne debatten har vært stor.
Når ekstra innfordringer av skatter ikke gir kommunene
en avkastning som dekker lønnsutgiftene til bemanningen
for å få dette til, vil enhver kostnadsbevisst
rådmann eller kommunepolitiker være tvilende til
om det er der kommunen skal bruke pengene sine.
Disse medlemmer viser også til
at andre signaler dukker opp. Næringsdrivende som ønsker
utvidelser av sine bedriftsområder møter holdninger
fra kommunen som tyder på at andre formål enn næringsutvikling
prioriteres i arealplanleggingen nå, klart begrunnet med
at kommunen ikke får noe direkte igjen for økte
inntekter til bedriftene og økt lønnsomhet i dem.
I distriktskommuner som har utviklet et godt næringsliv
og som bl.a. baserer seg på innpendling for å få nok
arbeidskraft, har selskapenes skatteinntekter bidratt til at kommunene
har kunnet etablere seg også som en attraktiv bokommune.
Og en del kommuner har innpendling ikke bare fra nabokommunene,
men også faktisk fra våre naboland.
Disse medlemmer viser til at
enda mer påfallende er den forskjellsbehandlingen som stortingsflertallet
har gjort av kraftkommuner og kommuner med annen næringsvirksomhet
- mange som også drar nytte av felles ressursgrunnlag på samme
måte som kraftkommunene. Mens Stortinget nesten samlet
har ment at kraftkommunene må få en stabil og
stor inntektskilde for den utnyttelsen av naturressurser og næringsvirksomhet
som er knyttet til det, så er samme tanker knyttet til
andre næringer og naturressursutnyttelse, helt borte. Og
parallellen til selskapsskatten er helt klar i dette forholdet,
for den såkalte naturressursskatten avregnes krone for
krone mot den statlige selskapsskatten for kraftselskapene.
Disse medlemmer viser til at
stortingsflertallets vedtak om å gjøre selskapsskatten
kun statlig har ført til at en del vekstkommuner avslår
bedriftsetableringer, fordi nyetablering utløser store
både direkte og indirekte utgifter som kommunene ikke føler
kan forsvares i forhold til andre presserende oppgaver, spesielt
ikke når det ikke skal motsvares av senere inntekter fra
de samme bedriftene. Nå vil mange kunne si at det er vel greit
nok, og så etablerer de seg i mindre pressede områder
andre steder i Norge. Dessverre er ikke det alltid et faktum når
vi nå er inne i en langt mer globalisert økonomi.
Alternativet er ikke nødvendigvis et sted i Norge. Stedet
for bedriftsetablering kan være begrunnet med nærhet
til spesielle utdanningstilbud, nærhet til et lokalt såkalt
cluster, nærheten til kvalifisert arbeidskraft fordi andre
bedrifter driver med noenlunde den samme aktiviteten. Alternativet
er allerede i dag - og blir det sterkere i fremtiden - etablering
i andre land for en rekke type bedrifter, ikke andre steder i Norge.
Når vekstområder da avviser bedriftsetablering, som
f.eks. enkelte kommuner i Vestfold har måttet gjøre,
har det en betydning også for konkurransedyktigheten til
Norge.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige lovendringsforslag slik at den selskapsskatt
som tidligere tilfalt kommunene, igjen blir kommunal.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at kraftkommunene skal få de inntekter som skatteforliket
la grunnlag for i 1996, men vi synes jo egentlig at tankegangen
bak at kraftkommunene skal ha en spesiell rett til en del av inntektene,
også burde gjelde for andre kommuner med annen næringsstruktur,
og burde vært mer fremtredende også i diskusjonen
om et inntektssystem.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige
lovendringsforslag slik at den selskapsskatt som tidligere tilfalt
kommunene, igjen blir kommunal.
Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:40 (1999-2000) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen, Per Erik Monsen, Vidar Kleppe, Øyvind Korsberg, Per Sandberg og Lodve Solholm om å gjeninnføre ordningen med at selskapsskatten skal tilfalle de kommunene hvor selskapene er etablert - bifalles ikke.
Oslo, i finanskomiteen, den 30. mai 2000
Dag Terje Andersen
leder |
Børge Brende
ordfører |
Siv Jensen
sekretær |