Forslagsstillerne fremmer i dette dokumentet
et forslag om at selskapsskatten igjen skal tilfalle de kommunene
hvor den enkelte bedrift er etablert. Etter forslagsstillernes oppfatning
har den senere tids utvikling vist at den omlegging av selskapsskatten
som fant sted i Budsjett-innst. S. I (1998-1999) har fått
mange uheldige konsekvenser både for de kommunene som tidligere
hadde inntekter fra selskapsskatt, og for næringslivet
som nå opplever at kommunene i mindre grad legger til rette
for nyetableringer av bedrifter. Etter forslagsstillernes oppfatning
er dette en utvikling som vil få meget store konsekvenser
for Kommune-Norge i tiden som kommer. Stortinget bør derfor
revurdere sitt vedtak.
Vi har i den senere tid vært vitne
til et opprør fra en del kommuner som reagerer mot den
virkningen omleggingen har hatt. I dette opprøret har ordførere
fra de fleste partier deltatt, og det er mange av regjeringspartienes
egne ordførere som har vært blant de fremste talsmenn
for en omlegging. Mange kommuner kan dokumentere en betydelig inntektssvikt
etter at denne omleggingen fant sted. En av disse er Tønsberg
kommune som kan dokumentere et inntektsbortfall på netto ca.
22 mill. kroner etter omleggingen av selskapsskatten. Mange kommuner
i Vestfold kan vise til lignende tap. For Oslo kommune har omleggingen
hatt dramatiske konsekvenser. Dette viser at den økningen
i det generelle skattøret som kommunene har fått
etter omleggingen ikke i tilstrekkelig grad har kompensert for inntektstapet
som kommunene har hatt ved omleggingen.
Et levende næringsliv er en av de viktigste
drivkreftene i mange kommuner. Spesielt gjelder dette mange kommuner
i Distrikts-Norge. Mange kommuner har valgt å føre
en aktiv næringspolitikk for på den måten å tiltrekke
seg bedrifter som igjen kan være med på å skape
ny og fortsatt vekst i kommunen. For kommunene har det vært
viktig å skaffe sine innbyggere gode og trygge arbeidsplasser
som igjen ville gjøre det attraktivt å bosette
seg i kommunen. I tillegg har det vært et incitament for
kommunene å tiltrekke seg solide bedrifter for på den
måten å få inntekter til kommunen ved
selskapsskatt. Dette har bidratt til å sikre et godt tilbud
av velferdstjenester i mange kommuner. Ordningen med selskapsskatt
til kommunene bidro også til at kommunene fikk refundert
en del av kostnadene som de hadde ved å tilrettelegge
for bedrifter og næringsutvikling. Kostnader til utarbeidelse
av reguleringsplaner, grunnlagsinvesteringer som vei, vann og kloakk,
samt til opparbeidelse av tomtearealer har kommunene fått
dekket gjennom ordningen med selskapsskatt.
Næringslivet er avhengige av kommuner
som er opptatt av å legge til rette næringsområder
og som yter en god kommunal service overfor bedriftene. Ved at selskapsskatten
ble overført til staten, mistet kommunene et hovedincitament
til å bidra til dette. Ved god kommunal tilrettelegging
overfor næringslivet kan antallet bedrifter og arbeidsplasser økes
til glede for alle, og bidra til økt vekst i kommunene.
Ved at selskapsskatten gikk til kommunene oppnådde man
at det ble konkurranse mellom kommunene for å tiltrekke
seg bedrifter. Nå når kommunene har mistet selskapsskatten
har denne konkurransen mellom kommunene falt bort. Dette er meget
negativt for bedriftene som er avhengig av at kommunene konkurrerer
seg imellom for å tiltrekke seg attraktive bedrifter.
Forslagsstillerne har i møte med flere
kommuner konstatert at kommunene etter omleggingen har fått mindre
interesse for å legge til rette for bedriftsetableringer.
Mange kommuner begrunner dette med at kostnadene forbundet med å legge
til rette for dette ikke dekkes inn av eventuelle inntekter som
kommunen måtte få etter omleggingen av selskapsskatten.
Som eksempel på dette kan det nevnes at Tønsberg
kommune nylig sa nei til å ta i mot en bedrift med 250 ansatte
med den begrunnelse at kommunen ikke hadde råd til å ta
de kostnadene en slik bedriftsetablering ville føre med
seg.
Vanlige regler for selskapsbeskatning medfører
at selskapet beskattes i den kommunen hvor hovedkontoret er etablert
og ikke i de kommuner hvor selskapet har avdelinger når
disse ikke er organisert som selvstendige aksjeselskaper. En konsekvens
av dette er at selskapsskatten i mange tilfelle vil tilfalle den
kommunen hvor bedriften har færrest ansatte. Dette kan
medføre ulemper for de kommuner som må legge til
rette for etablering av næringsarealer. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at det må utarbeides modeller som
gjør at deler av selskapsskatten også tilfaller
de kommunene hvor bedriften har sin virksomhet etablert.
Bortfallet av selskapsskatten for kommunene
vil også ha en svært negativ effekt for muligheten
til å utvikle et nødvendig interkommunalt samarbeid
for utvikling av nye næringsområder. Bynære
landkommuner som ofte har arealene som bykommunene mangler til industriutvikling,
vil neppe være interessert i å utvikle disse områdene
for å skaffe arbeidsplasser til nabokommunene.
Et eksempel er Stokke kommune i Vestfold, som
i et interkommunalt samarbeid har utviklet Borgeskogen industriområde.
Med store grunnlagsinvesteringer og bare ca. 10 pst. av de ansatte
bosatt i egen kommune, har bortfallet av selskapsskatten gjort dette
til et rent underskuddsforetak for kommunen. Stokke kommune ville
neppe være interessert i et slikt interkommunalt samarbeid
med dagens regler.
Som vist i dette dokumentet har omleggingen
av selskapsskatten hatt flere lite heldige konsekvenser som har
ført til store ulemper både for kommunene og for bedriftene.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det på høy
tid at Stortinget nå gjør om sitt vedtak om at
selskapsskatten skal gå til staten. Forslagsstillerne tror
at en omlegging av selskapsskatten, slik at denne tilfaller kommunene
som tidligere, vil medføre en ny giv i kommune-Norge som
vil kunne bidra til vesentlig flere bedriftsetableringer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige lovendringsforslag slik at selskapsskatten igjen
tilfaller kommunene.»