Undersøkelsen er utført i 15 kommuner. Utgangspunktet for undersøkelsen er restskatt fra inntektsåret 1996. Totalt er 932 enkeltsaker med restanser over 10 000 kroner analysert i forhold til tidspunkt for iverksettelse av innfordringstiltak og hvilke tiltak som er benyttet. Det er gjennomført intervjuer ved skatteoppkreverkontorene samt dokumentanalyse av stortingsproposisjonene fra Finansdepartementet, tildelingsbrevene til Skattedirektoratet og Skattedirekto-ratets prioriteringsmeldinger.
Kommunene bestemmer selv organiseringen av skatteoppkreverfunksjonen
og ressursbruken for å løse innfordringsoppgavene.
Undersøkelsen viser at det er store variasjoner mellom
kommunene når det gjelder ressursbruk til innfordringsarbeidet
pr. 10 000 innbyggere. Forholdstallet varierer fra 0,67 til 3,53.
Det vurderes som uheldig dersom enkelte kommuners prioriteringer
medfører at innfordringen av skatter og avgifter ikke blir
ivaretatt som forutsatt i skatteoppkreverinstruksen. Det er også uheldig
dersom kommunale prioriteringer medfører at innfordringstiltakene
overfor skattedebitorene i stor grad varierer etter hvilken kommune
de er bosatt i. Kommunene kan imidlertid mangle incitamenter til å prioritere
innfordringsarbeidet, da det er liten sammenheng mellom en kommunes inntekter
og resultatene av skatteinnkrevingen i kommunen. Det er dessuten
flere faktorer enn den direkte ressurstilgangen som påvirker
effektiviteten på innfordringsområdet. Eksempler
på dette er organisering, kompetanse og tilgang til maskinelle
opplysninger om skattedebitorenes inntekts- og formuesforhold.
Skatteoppkreverinstruksen krever at det uten
unødig opphold skal settes i verk innfordringstiltak overfor skattekrav
som står uoppgjort etter forfall.
Undersøkelsen viser at det ikke var
iverksatt innfordringstiltak innen en måned etter forfall
overfor 39 pst. av restansene over 10 000 kroner i utvalget. Dette vurderes
som ikke å være i samsvar med skatteoppkreverinstruksens
krav om rask iverksettelse av innfordringen. Videre er det registrert
ulikheter mellom de enkelte kommunene med hensyn til hvor raskt
innfordringen kommer i gang. Både ut fra resultatperspektiver,
samt individual- og allmennpreventive hensyn, er det viktig at innfordringsprosessen
startes opp raskt. Det anses også som viktig at skatteoppkreverne
framstår som aktive kreditorer slik at debitorene i størst mulig
grad prioriterer betaling av skattekrav, og at innfordringen kommer
i gang før debitor eventuelt får foretatt disposisjoner
slik at midler og formuesgjenstander blir vanskelig tilgjengelige
for eller unndratt skatteoppkreveren. Derfor kan det være
et problem at en betydelig andel av restanseporteføljen
ikke er under aktiv innfordring den første tiden etter
at kravene har forfalt.
I skatteoppkreverinstruksen kommer det fram
at dersom det er grunn til å anta at skyldner mangler evne
til å gjøre opp skyldig beløp straks,
kan skatteoppkreveren vurdere å benytte påleggstrekk
alene som innfordringstiltak, dersom dette kan forventes å føre
til dekning av kravet med renter innen rimelig tid (normalt seks
måneder, jf. merknadene til instruksen).
Det er iverksatt eller forsøkt påleggstrekk
overfor 60 pst. av restansene over 10 000 kroner i utvalget.
Det framgår av undersøkelsen
at i saker hvor påleggstrekk er forsøkt eller
iverksatt, ble dette gjort mer enn en måned etter forfall
i 36 pst. av sakene.
Undersøkelsen viser at det i 49 pst.
av sakene hvor det er registrert avbrutte eller ikke-innbetalte
påleggstrekk, synes å være mangelfull
oppfølging fra skatteoppkreverne. Det er registrert store
forskjeller mellom kommunene med hensyn til oppfølging
av påleggstrekk.
Det følger av skatteoppkreverinstruksen
at når påleggstrekk ikke kan forventes å føre
til dekning av kravet innen rimelig tid, skal skatteoppkreveren
alltid vurdere hurtigere innfordring gjennom utleggsforretning og
dekningsaksjon, eventuelt at kravet sikres ved utleggspant eller
på annen betryggende måte mens påleggstrekket
løper.
Av undersøkelsen går det fram
at nesten halvparten av alle restanser over 60 000 kroner ikke var
sikret eller forsøkt sikret ved utlegg samtidig som det
var iverksatt påleggstrekk. Det stilles spørsmål
ved om skatteoppkreverne i større grad burde ha forsøkt å sikre
kravene mens påleggstrekket løp, eller eventuelt
vurdert andre innfordringstiltak.
Undersøkelsen viser også at
flere skatteoppkrevere har uttalt at det ikke gjennomføres
undersøkelser av debitors økonomiske situasjon,
slik skatteoppkreverne er pålagt, før iverksettelse
av trekk. Det reises spørsmål ved om bruken av
påleggstrekk er mer utbredt blant skatteoppkreverne enn
forutsetningene i skatteoppkreverinstruksen med merknader tilsier.
Skatteoppkreveren skal i henhold til skatteoppkreverinstruksen
alltid vurdere hurtigere innfordring gjennom utleggsforretning og
dekningsaksjon. Utlegg er et tvangstiltak hvor skatteoppkreveren
oppnår sikkerhet i et formuesgode som tilhører
en skyldner.
Det bør være begjært
utlegg hos skattyter innen rimelig tid etter forfall hvis ikke annet
hensiktsmessig tiltak er iverksatt, eller det har vært
innbetalinger. Det framgår av undersøkelsen at
det i 44 pst. av sakene over 20 000 kroner ikke var tatt eller forsøkt
utlegg, iverksatt andre hensiktsmessige tiltak eller registrert innbetalinger
innen fire måneder etter forfall.
Det er store variasjoner mellom kommunene som inngår
i undersøkelsen, med hensyn til hvor stor andel av de større
restansene som er sikret eller forsøkt sikret ved utlegg.
Ifølge skatteoppkreverinstruksen må skatteoppkreverne
til enhver tid holde særskilt oversikt over restanser hvor
kravene er sikret ved utlegg, og snarest begjære tvangsdekning
når det er hensiktsmessig. Undersøkelsen viser
at bruken av tvangssalg er meget begrenset. Det er tatt pant i formuesgoder
i 47 pst. av sakene hvor det er gjennomført utleggsforretning,
og det er forsøkt eller gjennomført tvangssalg
i 11 pst. av disse tilfellene. Det foreligger ikke tall for hvor
mange som har betalt etter at det ble tatt pant i formuesgode.
Dersom skyldig beløp ikke kan påregnes
oppgjort ved ordinære innfordringstiltak, skal det - når
skatteoppkreveren finner det hensiktsmessig - vurderes om vilkårene
etter konkurslovgivningen for å begjære skyldner
konkurs kan antas oppfylt.
Det framgår av undersøkelsen
at det var begjært konkurs overfor 13 pst. av debitorene
med store akkumulerte restanser (over 100 000 kroner for årene
1992-1996). Generelt gjelder det at skatteoppkreverne bør være
tilbakeholdne med å begjære alminnelige lønnstakere
konkurs. Det er imidlertid grunn til å anta at en del skattytere
har opparbeidet seg store skatterestanser som følge av
næringsvirksomhet, da om lag 40 pst. av skattedebitorene
i utvalget har hatt utskrevet forskuddsskatt i den aktuelle perioden.
Enkelte skatteoppkrevere opplyste at det særlig
er kompetansen i forhold til gjennomføring av den tyngre innfordringen
som er en begrensende faktor.
Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for
skatte- og avgiftsforvaltningen. Skattedirektoratet har det overordnede
faglige ansvaret for de kommunale skatteoppkreverne. Den direkte
kontakten med skatteoppkreverne utøves hovedsakelig gjennom
skattefogdkontorene.
Det har i de senere årene vært økende
bruk av mål- og resultatstyring overfor de kommunale skatteoppkreverne,
noe som kan bidra til bedre oppfyllelse av de kravene som settes
til skatteoppkreverne i bl.a. skatteoppkreverinstruksen. Det er
lagt opp til at det overfor den enkelte kommune skal settes resultatmål
i samarbeid med skatteoppkreveren. Det bør imidlertid ikke legges
opp slik at dette fører til store forskjeller mellom kommunene
med hensyn til aktivitetsnivået i innfordringen. Mulighet
for reell oppfølging og vurdering av resultatene er viktig.
Skattefogdene mangler de administrative virkemidlene som er nødvendige
for å påvirke skatteoppkrevernes arbeid med skatteinnfordringen.
Viktige virkemidler for skattefogdene blir dermed motivasjon, faglig
veiledning og bistand for å bidra til bedre oppfyllelse
av resultatmålene.
Undersøkelsen gir indikasjoner på at
bestemmelsene i skatteoppkreverinstruksen når det gjelder
innfordringsarbeidet, ikke praktiseres som forutsatt. Det er videre
avdekket variasjoner mellom kommunene med hensyn til gjennomføringen
og prioriteringen av skatteinnfordringen. Det er i tillegg reist
flere spørsmål rundt organiseringen av den kommunale
skatteoppkreverfunksjonen med delt faglig og administrativ styring.
Det må imidlertid understrekes at skatteoppkreverinstruksen
gir rom for bruk av skjønn, og at det med en desentralisert
organisasjonsmodell vil være nødvendig og hensiktsmessig
med ulike lokale innfordringsstrategier, bl.a. ut fra at skatteoppkreverkontorenes
størrelse og kompetanse varierer og sammensetningen av
debitormassen og næringsstrukturen i kommunene er forskjellig.
Skatteoppkreverens erfaringer med den enkelte debitor vil også kunne
være utslagsgivende for prosessen. Skatteoppkreverinstruksen
setter samtidig minstekrav til systematikk i innfordringsarbeidet
i forhold til tidsforløp og bruken av virkemidler. Både
av hensyn til likebehandling av skattytere og til offentlige inntekter
er det uheldig dersom innfordringsarbeidet varierer for mye mellom
kommunene, og at utlegg og tyngre innfordringstiltak ikke brukes
som forutsatt i skatteoppkreverinstruksen.