Jeg viser til brev fra Kommunalkomiteen datert
6. april 2001.
I saken fremmes det forslag om at Stortinget
skal be Regjeringen fremme forslag til regelverk som sikrer lave
og regulerte husleier i sosiale boliger. Jeg anser av mange grunner
at utarbeidelse av et slikt regelverk ikke er et hensiktsmessig
middel til å realisere de gode intensjoner vi må anta
ligger til grunn for forslaget fordi:
– Forslaget
bidrar ikke til å fremme effektiv bruk av kommunale boligressurser
– Forslaget bidrar ikke til å stimulere
kommunene til øket boligsosial innsats
– Forslaget bryter med viktige
styringsprinsipper i forholdet mellom stat og kommune
Det er noe uklart hvorvidt forslagsstillerne
mener at det skal innføres regulering for alle typer sosiale
utleieboliger - også de private.
I det norske boligmarkedet er 24 pst. av boligene utleieboliger.
4 pst. av disse er offentlig eid, altså en relativt liten
del. I dokument 8:82 (2000-2001) fra stortingsrepresentantene Andersen
og Halvorsen fremstilles dette som en strukturell mangel i det norske
boligmarkedet. Det er jeg ikke enig i. Helt fra annen verdenskrig
har det i Norge vært en bred politisk enighet om eierlinja
i norsk boligpolitikk. 76 pst. av det norske folk bor i egen bolig.
Det har vært en bevisst politisk linje med brei oppslutning.
Det er god privatøkonomi og god samfunnsøkonomi.
Folk er flinke til å passe på det de eier, viljen
til vedlikehold og fornyelse er stor. Det er bare islendingene som
bor bedre og romsligere enn folk i Norge. Det at folk eier sin egen bolig
bidrar til en jevnere formuesfordeling enn i andre land hvor store
deler av befolkningen er leietakere på mer langsiktig eller
permanent basis. Det bidrar også til et mindre segregert
boligmarked enn i mange andre land.
Det er ikke alle som ønsker eller som
kan eie sin egen bolig. Dette kan være av økonomiske
grunner, fordi man enda ikke har truffet et langsiktig valg om hvor man
vil bo, fordi man ikke er etablert i en familiesituasjon eller rett
og slett fordi man foretrekker å leie. Eierlinja må derfor
suppleres med en leielinje. Dette ble på et mer prinsipielt
grunnlag gjort på slutten av 80-tallet hvor Stortinget
sluttet seg til Brundtland-regjeringens forslag hvor målet
om at enhver skulle kunne eie sin bolig ble erstattet med at enhver
skulle kunne disponere (eie eller leie) en god bolig. Blant annet
som en følge av dette ble det også satt i gang
en satsing på bygging av utleieboliger ved hjelp av lån
og tilskudd gjennom Husbanken.
De fleste utleieboligene i Norge er private
(20 pst.) mens ca 4 pst. er offentlig eid. Det er ikke slik at de offentlig
eide utleieboligene har en sosial karakter mens de øvrige
ikke har det. De fleste av de privat eide utleieboligene i Norge
leies ut av ikke-profesjonelle utleiere. Ofte dreier det seg om
utleie av deler av egen bolig (f.eks. sokkelleiligheter) og hvor
utleien ikke skjer i næringsmessig øyemed. Leien
er under visse forutsetninger fritatt for beskatning. Leieprisen
er fastsatt i et marked, men det følger ikke av det at
den verken er høy eller usosial. Mange boligeiere yter
verdifulle og viktige bidrag til boligforsyningen i Norge gjennom
utleie av del av sin egen bolig. Mange av de rimeligste utleieboligene
i Norge finnes nettopp i denne massen av private utleieboliger.
Mange av de kommunalt eide utleieboliger i Norge er
anskaffet gjennom lån i Husbanken, en del også ved tilskudd.
Slike tilskudd trekkes fra ved beregning av kostnadsdekkende husleie.
I det meste av tiden og for de fleste av disse boligene har de vært
leid ut til priser som ikke har dekket de faktiske kostnader. Gjennom sin
bruk utsettes de for større slitasje enn eide boliger og
vedlikeholdet har mange steder ikke vært tilstrekkelig.
Blant annet også fordi økonomiske ressurser til dette
til enhver tid må konkurrere med andre prioriterte kommunale
formål.
I dokument 8:82 (2000-2001) foreslår
stortingsrepresentantene Andersen og Halvorsen å innføre
et nytt regelverk som skal sikre regulerte og varig lave husleier.
I St.meld. nr. 16 (2000 2601) Om verksemda til Husbanken
1998-99, ble det rapportert fra en utvalgsundersøkelse
om nivået på husleie i omsorgsboliger og kommunale
utleieboliger. Undersøkelsen viste at 73 pst. av kommunene
fastsatte husleien utfra prinsippet om kostnadsdekkende husleie,
7 pst. fastsatte markedspris og 20 pst. fastsatte husleien etter skjønn
eller fastpris. En fastsettelse av leien som ikke er kostnadsdekkende
bidrar ikke til en effektiv ressursbruk. Skal noe subsidieres så er
det viktig å vite hvorfor man gjør det, hvor stor
subsidien er og hvem den virker til fordel for. Et generelt lavt
og regulert leienivå vil føre til at også mange
husstander som ikke er i en vanskelig økonomisk situasjon
vil nyte godt av dette. Oslo kommune (Boligbedriften) har for eksempel
om lag 8 000 utleieboliger som tildeles etter sosiale kriterier.
Av disse bor om lag 3 000 med uoppsigelige kontrakter, og mange
av disse har ikke lenger behov for økonomisk bistand. Forslaget
om å innføre regelverk som sikrer varig lav husleie
vil også komme slike husstander til gode.
Mange av beboerne i kommunale utleieboliger
har behov for ulik grad av oppfølging fra kommunen. En bedre
bruk av ressursene i boligsektoren bidrar også til å frigjøre
midler til å bedre kommunenes boligsosiale oppfølgingsarbeid
overfor de beboere som har behov for det.
For vanskeligstilte husstander vil en kostnadsdekkende
husleie være mer enn de kan betale. For å redusere
boutgiftene til disse husstandene har vi, som Stortinget er kjent
med, ordningene med statlig og kommunal bostøtte. Den statlige
bostøtteordningen er særlig viktig å benytte
aktivt når kommunene fastsetter kostnadsdekkende husleie.
En god statlig bostøtteordning fungerer som et sikringsnett
for husstander med lav inntekt. Det er i overkant av 106 000 mottakere
av bostøtte. De aller fleste mottakerne av bostøtte
har en husholdningsinntekt som er under 100 000 kroner pr. år
og om lag halvparten bor til leie. De siste årene har bostøtteordningen
blitt forbedret. For inneværende år er boutgiftstaket økt
med 5 000 kroner, og det kan legges til grunn boutgifter opp mot
55 000 kroner pr. år for enpersonshusstander. Dette er
et tiltak som bl.a. skal fange opp de økte husleiene i
utleieboliger. I St.meld. nr. 30 (2000-2001) langtidsprogrammet
2002-2005, har Regjeringen vektlagt omtalen av bostøtte
og boligtilskudd, og det varsles om ytterligere forbedringer i begge
disse ordningene, herunder å vurdere ytterligere heving
av boutgiftstaket i bostøtteordningen. Utvalgsundersøkelsen
i St meld. nr. 16 (2000-2001) Om verksemda til Den Norske Stats
Husbank 1998-99 viste en gjennomsnittlig leiepris på ca.
kr 4 475 pr. mnd før statlig bostøtte og etter
at det tas hensyn til statlig bostøtte blir husleien ca.
kr 900 pr. mnd. Det illustrerer verdien av den statlige bostøtteordningen.
Jeg tilrår kommunene å videreutvikle
egne bostøtteordninger som er koblet opp mot den statlige
bostøtten og prinsippet om kostnadsdekkende husleie. Ikke minst
gjelder dette storbyene hvor det er stort press i boligmarkedet.
De fleste av de store byene har derfor etablert egne kommunale bostøtteordninger.
Kommunal bostøtte er enklere å administrere enn
sosialhjelp med hensyn til å dekke løpende boutgifter
over tid, jf. Byggforsk rapport 288:2000 "Om forholdet mellom bostøtte
og sosialhjelp". Kombinasjonen av kostnadsdekkende husleie og statlig/kommunal
bostøtte vil i hovedsak gi en akseptabel husleie for husstander
med lav inntekt For øvrig vil jeg orientere om at alle omsorgsboliger
finansiert med oppstartingstilskudd fra Husbanken er omfattet av
bostøtteordningen. Dette gjelder også omsorgsboliger
som er under 40 kvadratmeter. Omsorgsboliger tildeles for øvrig
etter vurdering av pleie- og omsorgsbehovet, ikke etter økonomisk
behovsprøving.
Det er et mål for Regjeringen at kommunene
skal ha en utleieboligmasse som er tilpasset behovet i kommunen.
Det betyr at mange kommuner bør ha flere utleieboliger
enn de har i dag. Økningen av boligtilskuddet på statsbudsjettet
har nettopp som mål å få kommunene til å skaffe
seg flere utleieboliger. Disse utleieboligene bør tildeles
kommunens innbyggere etter behovsprøving, slik at alle
kan få et godt botilbud. Når det gjelder utleieboliger
som Husbanken finansierer med boligtilskudd, stilles det - som forslagsstillerne nevner
- en rekke krav. Det er bl.a. et krav at boligene leies ut til husstander
som på individuelt grunnlag kvalifiserer for boligtilskudd,
dvs husstander med svak økonomi blant funksjonshemmede,
sosialt vanskeligstilte, flyktninger, eldre og unge i etableringsfasen. Dette
kravet må innarbeides i utleiereglene og/eller vedtektene.
Det er etter min vurdering ikke rimelig å kreve at kommunene
skal opprettholde disse og andre krav etter at bindingstiden på tilskuddet
har gått ut. Normalt utgjør boligtilskuddet inntil
30 pst. av godkjente kostnader, men tilskuddet kan i særlige
tilfeller gå opp til 50-60 pst. Denne differensieringen
av tilskuddsutmålingen skal bidra til at alle brukergrupper kan
få en husleie som er akseptabel og realistisk.
Ressursbruken i kommunene knyttet til investeringer og
drift av utleieborgene må stimulere kommunene til å bygge,
kjøpe, eie, forvalte og vedlikeholde boligene. Forslaget
i saken bidrar ikke til dette. Med en så sterk statlig
styring av leienivået er det grunn til å frykte
at mange kommuner vil redusere sitt engasjement i den boligsosiale
sektor. Det er neppe forslagets intensjon, men likevel et sannsynlig
resultat om det ble gjennomført.
Forslaget i dokument 8:82 (2000-2001) innebærer
en sterk statlig styring i forhold kommunesektoren. Dette bryter
med den utvikling jeg ønsker i retning av mer desentralisering
og styrking av det lokale selvstyret. Vi må regne med at
det i enkeltkommuner eller enkeltsaker blir truffet beslutninger
sentrale myndigheter ikke er enig i. De lokale folkevalgte som foretar
slike beslutninger er også på valg og står
til ansvar for sine innbyggere. Sentrale myndigheter bør
være tilbakeholdne med å overstyre lokale beslutninger
med mindre saken dreier seg om viktige nasjonale interesser.
I Dokument nr 8:82 (2000-2001) vises det til
at husleien øker mye i både det private og det
kommunale leiemarkedet. Noen ganger vil dette dreie seg om ulovlige
leieøkninger. Husleieloven av 1999 setter en grense for
hvor høy leieprisen i et husleieforhold kan være.
Dette gjelder også der stat eller kommune er avtalepart.
Det kan etter husleieloven § 4-1 ikke avtales en leie som
er urimelig høy i forhold til det som vanligvis blir oppnådd
for tilsvarende leieobjekt. I de tre første årene
etter at avtalen er inngått kan leien bare endres i samsvar
med konsumprisindeksen, jf. § 4-2. Først etter
at det er gått tre år, kan leieprisen justeres
i samsvar med "gjengs leie" for tilsvarende leieobjekt. "Gjengs
leie" er her den leien som gjennomsnittlig blir betalt for liknende
husrom på liknende vilkår. Blir ikke husleieavtalen
eller de ufravikelige bestemmelsene i husleieloven overholdt, og
partene selv ikke kommer fram til en minnelig løsning,
kan tvisten løses ved hjelp av domstolene eller av andre
tvisteløsningsorgan. Noen husleieforhold blir fremdeles
regulert av husleieloven av 1939. Dette gjelder først
og fremst tidsbestemte husleieavtaler som er inngått før
1. januar 2000. Disse blir regulert av husleieloven § 35,
som setter forbud mot at leien blir urimelig høy. Etter
den samme bestemmelse samt under visse vilkår, begrenses
leieøkningen maksimalt til 25 pst. selv om leien i seg
selv ikke er urimelig.
Husleiereguleringsloven er ikke fjernet, men
loven vil i sin helhet bli avviklet med en overgangsperiode på ti år.
I denne perioden vil den regulerte leien i de "strengt" regulerte
boligene kunne økes med inntil 20 pst. årlig.
Den "strenge" reguleringen gjelder i dag bare i kommunene Oslo og
Trondheim og bare for boliger i private utleiegårder som
er oppført før 8. april 1940. Reguleringen går
ut på at det for de aktuelle boligene i prinsippet alltid
er en høyeste lovlige leie, som enten er fastsatt ut fra
et historisk utgangspunkt med senere tillegg eller ved at leieprisen
er fastsatt av husleienemnda. Den "milde" reguleringen er derimot
opphevet. Her er det i stedet satt inn bestemmelser som gir kompetanse
til å justere leieprisnivået. Dette ble gjort for å gi
leiere bedre vern mot urimelige husleieøkninger.
I følge en rapport fra Byggforsk om
utkastelser (Byggforskrapport 296:2001) sier for øvrig
namsmannen at flertallet av de som kastes ut egentlig har råd
til å betale husleien. Det dreier seg i hovedsak om vansker med å håndtere
egen økonomi og for noen en vanskelig livssituasjon. Å sette
ned husleien betyr ikke at vanskene med å håndtere
egen økonomi opphører. I mange tilfeller er det
først og fremst snakk om hjelp til å håndtere økonomi
bedre og holdningsendringer. I kommunale utleieboliger har kommunenes
bolig- og sosialtjeneste et særlig ansvar for å bistå beboere
som trues av utkastelse og for at nødvendig sosialhjelp
kommer i tide eller å hjelpe beboeren inn i en mer hensiktsmessig bolig.
På denne bakgrunn er jeg uenig i forslaget
om å innføre et generelt regelverk som skal sikre
lave og regulerte husleier i sosiale utleieboliger. Imidlertid vil
jeg følge nøye med i utviklingen og fortsatt forbedre
de boligpolitiske virkemidlene slik at også økonomisk vanskeligstilte
kan bo i gode boliger, enten det er eie- eller leieboliger. Regjeringen
har allerede sørget for større rammer knyttet
til boligtilskudd, og dette vil bidra til at det vil bli flere utleieboliger.
Styrkingen av boligtilskuddsordningen fra Husbanken og den statlige bostøtteordningen
fører til at flere husstander kan bli bosatt i hensiktsmessige
boliger.
Problemstillinger knyttet til utleieboliger
og de boligpolitiske virkemidlene vil være sentrale temaer for
det nedsatte boligutvalget. Etter at boligutvalget har avgitt sin
innstilling ved årsskiftet, vil jeg fremme en egen stortingsmelding
om boligpolitikken. Virkemidler som bostøtte, boligtilskudd
og husleie i kommunale utleieboliger vil bli fyllestgjørende
behandlet i denne meldingen. Videre diskusjon om endringer i husleieloven
eller innføring av bestemmelser om leieregulering i sosiale
utleieboliger bes tas i denne sammenheng.