Allmenn rettsstilling og rettslig vern for homofile

Komiteen ser med bekymring på det faktum at det kan se ut som om en del voldshandlinger de siste år har vært motivert ut i fra offerets seksuelle legning. Komiteen støtter derfor Regjeringens intensjoner i arbeidet med en revidering av straffelovens §§ 232 og 292. Komiteen mener også det er riktig å inkludere homofile samboere i det videre arbeidet med utgreiinga "Samboerne og samfunnet".

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, viser til at "Lov om registrert partnerskap" har hatt en viktig virkning, i forhold til å endre befolkningens holdninger til homofile og lesbiske i en mer positiv og aksepterende retning. Dette viser etter flertallets mening nødvendigheten av å fatte politiske, fremtidsrettede vedtak på dette området.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at barnets beste skal det være det grunnleggende prinsipp var gjennomføringen av adopsjon. Dette prinsipp er utgangspunktet for vurdering av alle som ønsker adopsjon, og dette medlem kan ikke se at seksuell legning i seg selv er hinder for en slik vurdering. Dette medlem viser til Senterpartiets stortingsvalgprogram for perioden 2001 til 2005, der det heter: "at homofile skal ha mulighet til å adoptere på samme vilkår som heterofile".

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at den allmenne rettsstillingen til homofile par ikke er likestilt med heterofile par. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom manglende rettssikkerhet for homofiles barn (jf. forslag om stebarnsadopsjon), muligheten til å bli vurdert og kunne adoptere på lik linje med heterofile par, og det at homofile par ikke kan gifte seg i den norske kirke, eller besitte vigslede stillinger.

Dette medlem vil ut fra prinsippet at alle mennesker er like mye verdt, som en allmenn menneskelig rettighet, påpeke at det finnes ingen legitim grunn til å skulle tilsidesette, diskriminere og undertrykke mennesker, på viktige samfunnsområder, som vi vet skjer med homofile og lesbiske i det norske samfunn i dag.

Dette medlem mener at samfunnet og særlig Stortinget, blir mer inkluderende i forhold til lesbiske og homofile, og viser dette i praksis gjennom lovverket, som er det sterkeste verktøyet et demokrati har for å kunne lovregulere en ønsket samfunnsutvikling.

Dette medlem mener at det er positivt at Regjeringen vil sette i gang tiltak for å endre straffelovens § 232 og § 292. Det er etter dette medlems oppfatning viktig å implementere i lovs form skjerpende straffeskyld basert på at voldshandlingen er motivert ut fra en persons seksuelle orientering.

På denne bakrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme et forslag om endring av straffelovens § 232 og § 292 slik at det i lovs form skjer en skjerpende straffeskyld basert på at voldshandlingen er motivert ut fra en persons seksuelle legning."

Dette medlem er enig i at arbeidsmiljøloven § 55 a skal endres slik at kirken ikke skal kunne fortsette en diskriminering av homofile i vigslede stillinger. Det har vært reist mye kritikk fra kirken selv, rundt denne lovendringen. Hovedkritikken ligger i det at kirken er et eget trossamfunn og kan ikke bli pålagt slike holdningsendringer, men at holdningsendringer må komme som en naturlig del av en prosess i kirken selv. Dette medlem kan se at det er viktig at kirken er delaktig i prosessen, men den norske kirke er ikke å oppfatte som et uavhengig trossamfunn, men er derimot en statskirke som skal ha hjerterom for alle som måtte trenge det.

Dette medlem viser til at det var en tilsvarende motstand mot kvinnelige prester i sin tid, og det ble ropt varsku om at kvinnelige prester kunne splitte den norske kirke. Det vet vi i ettertid ikke ble en realitet. Dette medlem kan ikke se at det skulle være nødvendig med noen særordning for kirken slik at de fortsatt skal kunne diskriminere lesbiske og homofile ved ansettelser i kirken.

Dette medlem vil gå så langt som å hevde at nettopp ved slike intolerante, ekskluderende holdninger som den kirken viser, er den med på å gjøre lesbiske og homofiles hverdag særdeles vanskelig og deprimerende. Ikke minst gjelder det for troende homofile og lesbiske. En folkekirke som godtar å ekskludere grupper i befolkningen ut fra seksuell orientering, er ikke en inkluderende folkekirke for alle. Dette medlem ser med bekymring på hvilke signal kirken sender ut i forhold til lesbiske og homofiles menneskeverd ut fra likhetsprinsippet.

Dette medlem vil ut fra samme likhetsprinsipp sette et krav til at lesbiske og homofile skal kunne bli vurdert på lik linje med heterofile par når det gjelder adopsjon. Dette medlem understreker at ingen har rett å adoptere. Dette medlem legger til grunn at homofile og lesbiske skal få anledning til å bli vurdert som egnede adoptivforeldre. Da er det forskrifter og retningslinjer til adopsjonsloven, og den enkeltes egnethet som adoptivforelder som er avgjørende, ikke hvilken seksuelle legning vedkommende har.

Forskningen så langt viser at lesbiske og homofile har like god omsorgsevne som heterofile, og det er ingen grunn til å tro at de ikke har følelser for de ekstra belastningene det er å adoptere et barn med en allerede komplisert bakgrunn. Dette medlem vil poengtere at det er viktig ved adopsjon å trekke inn den eventuelle ekstra belastningen det kan være å ikke vokse opp i en kjernefamilie bestående av to av motsatt kjønn. Men dette skal ikke alene være med på å ekskludere homofile par til å bli vurdert som egnede adoptivforeldre.

Dette medlem mener at det er den følelsesmessige tilknytningen barnet har til sine foreldre, uavhengig av om foreldrene er homoseksuelle eller heterofile, som er avgjørende for barnets utvikling. Det å vokse opp i et miljø fylt med kjærlighet og omsorg, hvor barnets behov står i sentrum for foreldrenes omsorg, er det som er avgjørende for barnets videre utvikling sosialt og psykologisk. Forskningen underbygger at foreldrenes seksuelle orientering ikke er det avgjørende her. Dette medlem mener ut fra dette ståstedet at lesbiske og homofile skal kunne bli vurdert og i gitte tilfeller bli akseptert for adopsjon. Det er mange lesbiske og homofile mennesker som selv har opplevd problemer med det å være annerledes. Dette medlem mener at mange av disse lettere vil kunne forstå barn med en annerledes og komplisert bakgrunn. Det er foreldrenes evne til å kunne formidle trygghet, fellesskap og en tilhørighet til familien, som er avgjørende for barnet for å kunne bygge opp en stabil identitet, ikke om foreldrenes seksuelle legning. Dette medlem vil påpeke at det er ingen kjent forskning eller annen informasjon, som tilsier at homofile familier ikke skal kunne tilby et adoptert barn like gode oppvekstvilkår som andre, på en slik måte at barnet selv også skal kunne håndtere det å være annerledes eller vokse opp i en annen type familierelasjon.

Dette medlem vil minne om at barn i utgangspunktet ikke bærer med seg fordommer, det er det samfunnet, miljøet og andre voksne som formidler. Dette medlem mener at det norske samfunn og dermed Stortinget må gå foran folkesladderen og gapestokken og vise vei mot et tolerant samfunn. Wenche Foss uttrykte sin kamp for psykisk utviklingshemmede som kampen for løvetannbarna. Samfunnet må ikke lage nye grupper løvetannbarn grunnet ut fra fordommer og ekskludering av mennesker.

Oppvekst og identitetsutvikling

Komiteen viser til at selv om det norske samfunnet i langt større grad en tidligere aksepterer homofile og lesbiske, så er det fremdeles problemer knyttet til det å erkjenne sin egen homoseksualitet. Dette gjelder i særlig grad ungdom. En relativt høyere andel homofile og lesbiske ungdommer rapporteres å ha psykiske problemer enn i befolkningen sett under ett. En stor andel av unge homofile og lesbiske har forsøkt å ta sitt liv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, peker på disse forhold og understreker betydningen av et fortsatt målrettet arbeid for å hjelpe ungdom i "komme ut fasen". Målet må være å utvikle et samfunn hvor mennesker kan akseptere sin egen seksualitet uten frykt for vold, diskriminering og trakassering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at noen ungdommer kan trenge hjelp i "komme ut-fasen", men at denne hjelpen må kunne finnes hos det helsepersonell vi allerede har i dag, samtidig med at dagens holdningsendringer langt på vei allerede har bidratt til et mer åpent samfunn hvor forskjellig seksualitet er akseptert.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at begrepet biseksualitet i liten grad er omhandlet i meldinga. Den vitenskapsbaserte kunnskapen om dette temaet er liten. Det bør derfor initieres forskningsprosjekter på dette området, for blant annet å avdekke om det finnes særlige problemstillinger som kun oppleves av bifile.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og representanten Inger Stolt-Nielsen viser til at meldingen beskriver både positive og negative konsekvenser av biseksualitet uten at den peker på ønsket atferd. Etter disse medlemmers mening vil aktiv utlevelse av biseksualitet undergrave muligheten for stabile forhold. Dette understreker ikke minst betydningen av at skolens veiledning settes inn i en etisk ramme.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at uten et mer tolerant samfunn med muligheter for mennesker til å være annerledes, kan oppveksten bli en tornefull vei for enkelte individer. Hvert trinn i et individs sosiale utvikling har sine spesielle gruppekontakter og personkontakter. Fra tidlig barndom er det nærfamilie og naboer. Deretter kommer kontakten med den organiserte omverden som skolen og fritidsaktiviteter. I skolen får vi en tilknytning gjennom klassen, læreren og etter hvert til andre skoler, miljøer, yrker og så fram til voksenverden.

Dette medlem vil påpeke at vi som samfunn ikke må gjøre denne prosessen vanskeligere enn det den er, ved å være fordømmende til de som oppdager at de har en annen seksuell legning enn flertallet, og er lesbiske og homofile.

Et karakteristisk trekk ved det moderne samfunnet er at familie, og arbeids- og fritidskontakter ofte er adskilte sektorer i et menneskets sosiale liv. Dette medlem ser med stor bekymring på at lesbiske og homofile må leve i skjul fra sitt "sanne jeg" og leve i konstant løgn med seg selv og for andre, i frykt for samfunnets reaksjoner. Nyere forskning viser at frykten for å bli avslørt som lesbisk eller homofil er så kraftig at en større del av unge lesbiske og homofile (23 pst.) prøver å begå selvmord.

Ut fra disse tallene ser dette medlem det slik at vi som medborgere har sviktet en større gruppe i samfunnet, som trenger en allmenn aksept på seg selv og sin seksuelle orientering. Dette medlem vil jobbe for at vi alle tar et kollektivt ansvar for å rette opp i og jobbe mot den allmenne fordømmingen og diskrimineringen av lesbiske og homofile. Dette medlem ser at det vil ta tid å forandre mennesker holdninger i forhold til lesbiske og homofile. Det er viktig at det settes i gang tiltak for at de menneskelige rettighetene skal gjelde alle, og at det skjer en bred opplysningskampanje om lesbiske og homofile til alle samfunnslag, familier, sosiale institusjoner/grupperinger og yrkesgrupper. Dette medlem mener en slik mobilisering på bred front vil kreve oppfølging og tilførsel av ressurser til et nettverk som må være godt organisert, og som har mulighet til å gjennomføre et slikt informasjonsløft på landsbasis.

Dette medlem vil komme med forslag om forskjellige typer organiseringer for å sikre en profesjonalitet i forhold til det videre arbeid rundt levekår for lesbiske og homofile, under punktet støtteordninger.

Dette medlem mener at gjennom stadig refleksjon av samfunnssituasjonen og konkrete handlingsplaner for lesbiske og homofile, er det mulig å endre de strukturer som skal og bør endres i samfunnet vårt.

Dette medlem mener Regjeringen bør utarbeide stortingsmeldinger hvert femte år slik at Stortinget kan følge med utviklingen og kunne ha mulighet for å diskutere eventuelle tiltak.

Dette medlem vil fremheve viktigheten av at barn, i en så tidlig alder som mulig, vokser opp med kunnskapen om at det finnes andre familiekonstellasjoner enn den tradisjonelle kjernefamilien. Denne tryggheten dette gir de barna som nettopp vokser opp i en homofil familie, er at andre viktige mennesker som har nær kontakt med barna som barnehagepersonell, lærer, helsesøstre o.l., ikke fortier dette faktum, men tvert imot snakker åpent om denne situasjonen på lik linje med andre familiekonstellasjoner. Dette medlem mener en slik åpen holdning vil gi barna en positiv selvvurdering som er basert på positive referanser og tilbakemeldinger fra andre som inngår i en sosial gruppe. Denne positive selvvurderingen vil gi de barna som vokser opp i en homofil familie eller selv i tenårene oppdager sin lesbiske eller homofile legning, en tryggere og mindre hemmende oppvekstsituasjon, enn å måtte lyve for andre om sin livssituasjon/seksuelle orientering, og sine valg av framtidig partner.

Dette medlem mener også det er viktig at annet personell som jobber med barn og unge er godt skolert og kan formidle gode, positive holdninger. Dette gjelder særlig ansatte i skolehelsetjenesten og barnevernsansatte, som kommer i kontakt med barn og unge i vanskelige situasjoner. Noe av den underliggende problematikken disse opplever kan være usikkerhet rundt egen seksualitet og seksuell legning.

Homofili og minoritetsgrupper

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier seg enig i at det er behov for forskning omkring hvordan det oppleves å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være homofil eller lesbisk i Norge. Flertallet vil likevel peke på at vi at nå vet at problemstillinger som tvangsgifte, tradisjonsbunden tenkning omkring kjønnsroller og en sterk lojalitet til familien, kan ramme unge homofile og lesbiske med innvandrerbakgrunn. Flertallet ser derfor behovet for allerede nå å arbeide gjennom eksisterende organisasjoner for å avhjelpe og støtte ungdommer som opplever denne type problemstillinger. Samtidig vil flertallet understreke behovet av at skolen og lærerne settes i stand til å arbeide med disse problemstillingene overfor ungdommer på skoler med innslag av elever med minoritetsbakgrunn.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er rimelig grunn til å anta at det er særdeles vanskelig å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være homofil. De lesbiske og homofile er ikke bare utsatt for generelle fordommer i samfunnet, men kan i tillegg bli utsatt for enda strengere fordømming fra sin egen etniske gruppe. Dette medlem synes det er positivt at Regjeringen vil sette i gang forskning for å kartlegge disse forholdene. Det er grunn til å tro at mennesker i denne situasjonen, lever et dobbelt liv og i en konstant angst for å bli avslørt. Lesbiske og homofile som tilhører en minoritetsgruppe, er heller ikke nødvendigvis kjent med det norske sosial- og helsesystemet for å søke hjelp.

Dette medlem vil påpeke at særlig mange kvinner fra strengt troende muslimske samfunn, ikke får gå selv til helsetjenester uten mannlig følge. Det betyr at de er totalt avskåret fra muligheten til å snakke om og søke hjelp i en ytterst vanskelig situasjon, som det vil være å erkjenne en lesbisk legning.

Skole og utdanning

Komiteen viser til at utvikling av seksuell identitet skjer i barne- og ungdomsår. Skolen er en møteplass hvor man når de aller fleste barn og unge, derfor har skolen en helt sentral plass i arbeidet med å skape positive og ikke-fordømmende holdninger til homofili og homoseksualitet. Komiteen understreker betydningen av at barn og unge møter undervisningspersonell med kunnskap om homofili og homoseksualitet i sin skolehverdag, og støtter derfor Regjeringens forslag til tiltak på dette området.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke den betydningen som skolehelsetjenesten og tilgjengelige rådgivere har som lavterskeltilbud for lesbiske og homofile skoleelever. I dette perspektivet etterlyser dette medlem en bedre utbygging av skolehelsetjenesten på videregående nivå. Dette medlem er positiv til de tiltakene som Regjeringen legger opp til når det gjelder å styrke lærerplanene i grunnskolen for å kunne undervise om homofili i grunnskolen. Dette medlem vil samtidig poengtere at det ikke er godt nok å sende ut en ressursbok til lærere i grunnskolen og den videregående skolen, uten at det blir fulgt opp med kurs og andre kompetansehevende tiltak. Dette medlem mener det er viktig at lærere får et mer forpliktende forhold til det å formidle informasjon om homofil livsform til elever. Når vi vet at det statistisk sett er 1-2 elever i hver skoleklasse som finner ut at hun/han er lesbiske/homofile, og at det ifølge en ungdomsundersøkelse gjort i 1998 er hele 60 pst. av ungdomsgruppen som ikke har lært eller hørt om homofili, er det klart av informasjonsbehovet er stort, og at informasjonsnivået er tilsvarende lite i virkeligheten.

Dette medlem vil påpeke at her skjer det en alvorlig svikt i oppfølgingen av L97, slik at intensjonen med lærerplanen ikke blir overholdt. Dette viser at det må skje en kompetanseutvikling på feltet, og at det bør være en instans som følger opp undervisningsopplegget og som kan komme med råd og veiledning til lærerne på de forskjellige nivåene.

Dette medlem mener at de høye selvmordstallene blant unge lesbiske og homofile, kombinert med større helse-/rusproblemer enn befolkningen ellers, innebærer at det bør lages et eget opplegg for å lære om livsvilkårene til lesbiske og homofile, for de studentene som studerer medisin, psykologi og teologi. Dette medlem er klar over at departementet ikke har instruksjonsmulighet over det faglige innhold i enkeltfag, som betyr at Regjeringen ikke kan pålegge universitetsutdanninger å ta opp bestemte problemstillinger. Dette medlem vil likevel ønske en nærmere gjennomgang av måten dette temaet blir tatt opp på, for å sikre at særlig leger, psykologer og teologer er ekstra godt rustet til å kunne ta imot mennesker i dyp krise som sliter med denne problematikken. Dette medlem vil peke på behovet for å ivareta dette ved PPU - praktisk-pedagogisk utdanning på universitetsnivå.

Dette medlem vil også be departementet om å se nærmere på pedagogikkdelen, om det er nødvendig med en eget temarettet kunnskapsdel for å kunne møte elever som er lesbiske eller homofile.

Dette medlem vil sette søkelyset på at også barnehagepersonell kan snakker om ulike samlivsformer slik at barn, som vokser opp i homofile familier, på et tidlig tidspunkt skal kunne oppfatte denne samlivsformen som en naturlig del av en oppvekstsituasjon. Samtidig vil barnet oppleve en positiv følelse rundt sin situa­sjon og identitet. Dette medlem synes det er særdeles viktig at voksnes egne meninger og eventuelle fordommer mot homofile familier, ikke kommer til uttrykk ovenfor små barn, som er helt intetanende om at dette er et brennbart tema. Dette medlem mener at Regjeringen bør vurdere om det skal lages en egen egnet informasjon rettet mot de aller minste i samfunnet.

Dette medlem er fornøyd med at Regjeringen foreslår mange tiltak innenfor generell kompetanseheving og forskning. De gode intensjonene fra Regjeringen kan dette medlem ikke se følges opp gjennom tilsvarende bevilgninger til forskjellige forskningsinstitusjoner.

Familie og samliv

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forskning klart tyder på at homofile og lesbiske parforhold blir utsatt for særlige påkjenninger. Dette understreker betydningen av en egen rådgivningstjeneste for homofile og lesbiske. Flertallet støtter Regjeringens forslag om å utvide dette tilbudet. Flertallet understreker likevel at dette ikke skal være istedenfor, men i tillegg til en allmenn oppgradering av kunnskapsnivået hos helsepersonell og terapeuter.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, peker på at samlivsformene har endret seg radikalt de senere år. Dette flertallet vil videre peke på at homofilt samboende par er en naturlig del av dette mangfoldet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at samlivsformene har endret seg radikalt de senere år og at homofilt samboende par er en naturlig del av dette mangfoldet. Disse medlemmer er innforstått med at mange av disse par har hatt det vanskelig, men at dagens åpne samfunn har gjort en slik samlivsform mye enklere. Disse medlemmer ønsker derfor ikke en rådgivningstjeneste bare for homofile og lesbiske, men at dette er en naturlig del av de tjenester som helsepersonell og terapeuter skal kunne gi på lik linje til andre grupper som ønsker hjelp.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har uttalt seg under andre kapitler om betydningen av å føle seg akseptert og ikke diskriminert av omgivelsene. Denne diskrimineringen kan foregå på dagligdagse områder som det å ikke få familierabatt på museer eller på flyreiser. Eller at en samboer over mange år ikke blir tilgodesett ved et forsik­ringsselskap. Det er mange små påminnelser om at noe er annerledes. Dette medlemvil poengtere at det er alle disse små umerkelige forskjellene, som gjør at vi ikke kan være tilfreds med at det nå har kommet en stortingsmelding om levekår for homofile og lesbiske, og dermed tro at nå er arbeidet gjort.

Dette medlem viser til at mange homofile og lesbiske velger å leve i forpliktende forhold med en partner, og lever som samboere eller i partnerskap. Det er helt tilsvarende samlivsformene som heterofile par lever i. Mange homofile har barn, enten barn de har fra tidligere, heterofile partnere, eller barn som er planlagt i homofile/lesbiske parforhold. Uansett er det etter dette medlems vurdering viktig å sette fokus på barnas rettssikkerhet i alle typer forhold.

Ved at det åpnes for stebarnsadopsjon for homofile i partnerskap, kan slik dette medlemser det på sikt føre til at omsorgsovertakelse for barn i homofile parforhold allminneliggjøres og likestilles med heterofile. Dette medlem vil påpeke at det er i barnets interesse å kunne vokse opp i det hjemmet som det har røtter i, selv om den ene biologiske forelderen dør. Nå åpnes lovverket for en likestilling mellom heterofile gifte og homofile partnere, og dermed øker rettssikkerheten til barna.

Dette medlem viser til at forskning ikke finner forskjeller i omsorgsevnen til heterofile og homofile, enten de er enslige eller lever i forpliktende samliv. Det er bl.a. stadfestet gjennom en stor parlamentarisk utredning i Sverige (SOU 10:2001). Det er heller ikke funnet at barn som lever med homofile foreldre blir systematisk mobbet for det. Flertallet i denne utredning foreslår å likestille heterofile og homofile når det gjelder adgangen til å bli vurdert som adoptivforeldre. Dette medlem vil peke på at tre partier på Stortinget, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre vil åpne for at homofile skal få anledning til å blir vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Det understrekes av dette medlem at det er ikke den homofiles rettighet som er grunnlaget, men barnets rett til gode omsorgspersoner som er avgjørende. Når homofile er like gode foreldre som heterofile, er det ingen grunn til at homofile som er egnet for oppgaven å ta imot et adoptivbarn, får anledning til å blir vurdert av myndighetene som skal finne alternative omsorgspersoner for barnet.

Dette medlem vil peke på den inkonsekvensen som oppstår når Regjeringen begrenser sitt forslag til stebarnsadopsjon for homofile. Det betyr f.eks. at homofile som myndighetene finner egnet som fosterforeldre, ikke får anledning til å adoptere dette barnet, hvis det etter omstendighetene for øvrig skulle være ønskelig. Som homofile er det altså mulig å få hele oppdrageransvaret og omsorgsoppgaven for ett eller flere barn, samtidig som myndighetene ikke vil gi disse barna tilsvarende rettssikkerhet og arverettigheter som heterofile fosterforeldre kan tilby barn i tilsvarende situasjon. Dette medlem vil understreke at det er barna som er de største taperne med et slikt lov- og regelverk. Dette medlem viser også til Befringsutvalgets utredning (NOU 2000:12 Barnevernet i Norge) som går inn for at familieplassering bør vurderes i første rekke når det er omsorgssvikt for et barn. Lovverket åpner da for at homofile slektninger kan få fosterforelderansvar, men ikke adoptere barnet, slik heterofile slektninger vil kunne få eller adopsjonsloven.

Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under kapitlet om "Allmenn rettsstilling og rettslig vern for homofile".

Åpen holdning og sosiale nettverk

Komiteen viser til at undersøkelser har kommet frem til at homofile og lesbiske generelt har gode sosiale nettverk. Mange har gode forhold til sine opphavsfamilier. Likevel finner komiteen det riktig å peke på at det fremdeles er slik at noen opplever konflikter i forhold til sin nære familie som foreldre og søsken. Dette understreker betydningen av et fortsatt aktivt holdningsskapende arbeid.

Komiteen peker på at idrett og fysisk aktivitet er en viktig del av det helseforebyggende arbeidet. En stor andel av homofile og lesbiske deltar i ulike former for idrettsaktiviteter, det er derfor viktig at kunnskapen om homoseksualitet styrkes også innenfor idrettens organer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag til tiltak rettet mot denne delen av samfunnslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det må være opp til idrettens egne organer om det skal iverksettes spesielle tiltak til denne gruppen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har ved flere anledninger påpekt viktigheten av å ha et samfunn bygget på like menneskelige rettigheter for alle. Det å ha et åpent samfunn vil også gjøre sitt til at lesbiske og homofile kan danne seg sosiale nettverk basert på respekt for mennesket, uavhengig av seksuell orientering.

Dette medlem vil støtte mer forskning rundt idrett og homofobi, fordi det er flere tilfeller der ressurssterke homofile har stått fram og avslørt trakassering i idrettsmiljøet. Dette medlem vil bidra til åpne for et aktivt idrettsliv også for homofile, uten trakassering, stigmatisering og slengbemerkninger.

Helse og sosiale forhold

Komiteen peker på at homofile og lesbiske som gruppe ser ut til å ha noe større psykiske problemer enn resten av befolkningen. Dette kan ha sammenheng med at man tilhører en gruppe som fremdeles blir utsatt for fordommer og diskriminering. Komiteenfinner det også riktig å peke på at disse problemene i særlig grad knytter seg til de unge aldersgruppene. Det pekes her særlig på at selvmordstanker og selvmordsforsøk er vanligere blant homofil og lesbisk ungdom, enn blant ungdom flest. Komiteen viser til at Stortinget gjennom "Opptrappingsplan for psykisk helse" (1999-2006) har gjort vedtak om opptrapping av det generelle tilbudet innenfor psykisk helsevern, dette vil komme også homofile og lesbiske til gode.

Komiteen viser til at utviklingen av hiv-smitte blant homofile/bifile menn har vært stabil de siste årene. Siden Folkehelsa har beregnet at sannsynligheten for å bli hiv-smittet er ca. 70 ganger høyere for homofile/bifile menn, finner komiteendet nødvendig å understreke at det hiv/aids-forebyggende arbeidet fortsatt må målrettes mot de mest utsatte. Komiteen mener innsatsen må opprettholdes og er spesielt opptatt av at unge homofile/bifile menn som er i ferd med å debutere seksuelt sikres god informasjon om smitteveier og beskyttelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner det likevel riktig å understreke behovet for at kommunene utvikler tilbud som når unge homofile og lesbiske. Flertallet er enig i at det å styrke Rådgivningstjenesten i Oslo sikrer et nasjonalt sted som har kompetanse knyttet til denne målgruppen spesielt. Flertallet støtter Regjeringens forslag til tiltak mot forebygging av selvmord blant særlig utsatte grupper, herunder homofile og lesbiske.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av å styrke Rådgivningstjenesten slik at den kan videreutvikle og styrke den kompetansen som allerede er samlet der. Denne tjenesten har i dag for liten kapasitet til å imøtekomme alle henvendelser. For at denne tjenesten skal kunne være en rettledningsinstans for helsevesenet, må Rådgivningstjenesten få tilført mer ressurser.

Dette medlem vil at Homofiles Ungdomstelefon skal kunne drives gratis på et såkalt grønt nummer. Dette er en landsdekkende hjelpetelefon som drives av unge lesbiske og homofile og som er et viktig lavterskeltilbud for unge eller andre som ønsker å snakke om temaet og samtidig kunne være anonym. Det er viktig at telefonen i tillegg får støtte slik at den kan opprettholde den profesjonelle veiledningen som trengs, og som er der i dag. Telefonen gir unge muligheten til å snakke med noen på deres egen alder og som forstår hva innringerne snakker om.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at Homofiles Ungdomstelefon kan drives gratis på et grønt nummer."

Dette medlem mener at det beste selvmordsforebyggende arbeid ligger i det at samfunnet som helhet blir inkluderende og ikke-diskriminerende.

Dette medlem mener det kan være behov for å undersøke behovet for å starte en egen gynekologisk tjeneste for lesbiske kvinner. Dette er basert på studie om at lesbiske kvinner går meget sjelden til rutinemessig gynekologisk undersøkelse. Samtidig viser NOVA-rapporten at lesbiske kvinner røyker, drikker og ruser seg mer enn den generelle kvinnebefolkningen. Hvorfor lesbiske kvinner går til gynekolog mer sjelden enn andre kvinner, kan være grunner som ennå ikke har blitt kartlagt. Erfaringer fra Stockholm har vist at et slikt tilbud har vært både viktig og nyttig. Dette medlem vil samtidig påpeke at det er ønskelig å opprett et generelt godt helsetilbud for alle uavhengig av seksuell orientering, men mener at det i visse gitte tilfeller kan det være nødvendig med spesialkompetanse og særlig tilrettelagte helsetilbud.

Arbeidsliv

Komiteener glad for at undersøkelser viser at de aller fleste lesbiske og homofile som velger å være åpen i forhold til arbeidskolleger rapporterer å ha positive erfaringer med dette. Komiteen mener likevel det er riktig å peke på den energilekkasjen som oppstår, dersom en arbeidstaker må skjule sin seksuelle orientering. Komiteen mener arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i større grad bør ta aktivt del i arbeidet for en mer åpen og aksepterende holdning til homofile og lesbiske i norsk arbeidsliv. Komiteen ber Regjeringen om å ta et initiativ i forhold til dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser viktigheten av å drive informasjonsarbeid overfor arbeidsgivere og arbeidstakere. I dette arbeidet vil opplæring av verneombud være en vesentlig oppgave. Dette medlem mener at Staten må gå foran og ta større arbeidsgiveransvar på dette feltet. Dette medlem er ikke enig i Regjeringens forslag om at LLH skal være "vaktbikkje" i forhold til anti-diskrimineringsarbeid i arbeidslivet. Dette medlem ønsker ikke å overføre dette arbeidet til en frivillig organisasjon, som ellers ikke har noen forankring i arbeidslivet.

Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under kapitlet om støtteordninger.

Homofili og trossamfunn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, er kritisk til forsøk på helbredelse av homofile. Disse medlemmer oppfatter dette som en krenkelse av menneskeverdet og aksepterer at homoseksualitet er en normalvariant av menneskelig seksualitet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter ikke Regjeringens forslag om å endre § 55 a i arbeidsmiljøloven slik at Den norske kirke ikke skal være unntatt fra bestemmelsene om at det ved ansettelse ikke er tillatt å forskjellsbehandle søkere ut fra eventuell homofil legning eller samlivsform.

Dette flertallet viser til at Regjeringen gir en bred gjennomgang av utviklingen i kirkens syn på homofili, og det vises til at det i både kirken og andre trossamfunn er en løpende debatt om disse spørsmålene. Denne prosessen beskrives slik:

"Innan Den norske kyrkja - og truleg også innan andre trudomssamfunn - er den offisielle haldninga til homofili i endring, og det blir ført debatt om spørsmålet blant medlemsgrupper i dei leiande organa. Det blir òg ført dialog med grupperingane til homofile og lesbiske innan trudomssamfunna. Erfaringane frå desse dialogprosessane later til å vere at dei bidreg til meir open framferd og større forståing om homofilispørsmålet."

Dette flertallet har merket seg at Regjeringen på tross av den utvikling som beskrives, fremmer et forslag om endring av arbeidsmiljølovens § 55 a, uten at de prinsipielle spørsmål dette reiser drøftes overhodet. Forslaget vitner om manglende forståelse for kirkens uavhengighet som trossamfunn, og manglende respekt for at kirken som et trossamfunn selv må avklare slike spørsmål.

Dette flertallet mener at et slikt diktat overfor kirken som foreslått, mot sin hensikt også kan virke negativt på den debatten som føres i kirken om disse spørsmålene.

Dette flertallet viser til at Regjeringens forslag bare omfatter kirken, og ikke andre trossamfunn. Det gis ingen klar begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen, som ikke kan skyldes annet enn at Regjeringen mener den som en følge av statskirkeordningen har en særlig rett til å overprøve kirkens organer i trosspørsmål. Det er også et paradoks at Regjeringen samtidig vil beholde unntaket for kirken når det gjelder adgangen til å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn ved ansettelse.

Dette flertallet legger vekt på at kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål må respekteres, og går derfor mot Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag til endringa av § 55 a i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer understreker at en endring av § 55 a ikke innebærer at Den norske kirke pålegges å ansette homofile i vigslede stillinger. Det vil fremdeles være Kirken som ansetter dem som de finner mest skikket, men kirken vil ikke lenger kunne diskriminere mellom homofile og heterofile med samme teologiske grunnsyn.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det i stor grad er akseptert at siden homofili ikke regnes som sykdom, er det heller ikke formålstjenlig å bruke et begrep som "helbredelse". Disse medlemmer viser imidlertid til Bispemøtets utredning "Homofili og sjelesorg", der det ifølge meldingen blant annet sies "at innanfor eit stort spektrum av seksuell orientering tilseier både ein veldokumentert faglitteratur og mange velprøvde "personlege vitnesbyrd" at det finst rom for endring av seksuell orientering" (s. 84). Disse medlemmer mener det er grunn til å anta at dette kan gjelde personer som i en periode har definert seg som homofile, av ulike årsaker, mens de har ligget et sted mellom ytterpunktene på skalaen av varianter av seksuell orientering. Dette viser noe av kompleksiteten knyttet til definisjonen av homofili, noe meldingen ikke gjenspeiler.

Når det gjelder homofile og lesbiskes mulighet til vigslede stillinger, viser komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti til sin merknad under kapitlet om allmenn rettsstilling og rettslig vern for homofile.

Støtteordninger

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen har økt støtten til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i inneværende år, og at man varsler en ytterligere opptrapping av støtten i 2002. Flertallet er enig i at det er viktig å styrke organisasjonene for lesbiske og homofile. Organisasjonene spiller en viktig rolle både overfor homofile og lesbiske så vel som overfor samfunnet som sådan. Flertallet støtter at det ikke opprettes et eget homo-ombud, men at LLH (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring) gis mulighet til å bedre sin innsats mot diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil prioritere tiltak som bidrar til bedre livskvalitet og helse og økt selvrespekt blant lesbiske og homofile. Menneskeverdet og respekt for det enkelte mennesket må stå sentralt. Alle mennesker har krav på å bli møtt med respekt. Disse medlemmer ser tiltak overfor unge lesbiske og homofile som en særlig prioritert utfordring.

Disse medlemmer vil vektlegge følgende områder for å bedre lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet:

• – Økt samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner som arbeider blant homofile for å iverksette tiltak i forhold til styrking av helse og forebygging av selvmord, styrke sosiale nettverk samt forebygging av rus. Det offentlige er avhengig av å spille på de ressurser og den kompetansen som frivillige organisasjoner besitter for at tiltakene skal ha størst mulig effekt.

• – Styrke frivillige organisasjoner, herunder LLH, som arbeider for å bedre lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet. Særlig satse på det frivillige arbeidet blant unge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at støtten til landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring har økt inneværende år og at Regjeringen vil fortsette med dette også i år 2002. Disse medlemmer ønsker ikke å forskjellsbehandle denne gruppen fremfor andre samlivsformer og ønsker derfor ikke å støtte den økonomiske opptrappingen.

Disse medlemmer mener at menneskeverdet er noe som naturlig vokser frem uten at staten skal måtte organisere dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser det som positivt at LLH skal få tildelt mer ressurser for nettopp å kunne møte flere av de problemene som lesbiske og homofile støter på i hverdagen, og opptre som en førstelinjetjeneste for brukergruppen. Men dette medlem er ikke enig i at hele ansvaret med det å fungere som en kunnskapsbank, framdrive forskning, jobbe mot diskriminering og være talsperson, er forsvarlig å overlate alene til LLH. LLH står da i fare for å miste sin egenart og funksjon som grasrotbevegelse, og blir delvis en utøver og et forvaltningsorgan under departemental overordnet ledelse. LLH må stimuleres til å bli en sterk grasrotbevegelse over hele landet i alle fylker.

Dette medlem er spesielt opptatt av å få hevet kompetansen rundt lesbiske og homofiles levekår generelt. Da er det ikke nok med en frivillig organisasjon som har et skiftende styre, leder og en variabel medlemsmasse som skal ivareta denne funksjonen. Dette medlem vil påpeke at det må skje en vesentlig kompetanseheving i det offentliges regi lik den svenske modellen, slik at forskning, informasjon, undervisning, rettsvern og internasjonalt arbeid kan videreutvikles under offentlige myndigheter, og være sikret en tilgang av midler og ansatte, for å virke på et profesjonelt plan.

Dette medlem ønsker å se nærmere på den svenske modellen der det er opprettet en ombudsmann mot diskriminering på grunn av seksuell legning. Samtidig har Sverige en ombudsmann mot etnisk diskriminering, handikappombudsmann og et likestillingsombud.

Sverige jobber for å samlokalisere disse sektorene inn i et "Ombudsmannens hus". Grunnen for det er at disse fagfeltene kan ha felles nytte av hverandre både faglig og ressursmessig.

Dette medlem mener at mange av spørsmålene knyttet til anti-diskrimineringsarbeid, herunder informasjonsarbeid, utdannelse og juridiske spørsmål ofte er av prinsipiell karakter og vil kunne berøre mange parter i samfunnet. Dette medlem ser mange fordeler ved en slik organisering. Særlig er det viktig i forhold til å utvikle en kunnskapsbank, som skal bli rådgivende og respektert på et høyere nivå og kunne bli brukt av for eksempel offentlige myndigheter, media, undervisningssektoren, arbeidslivet, påtalemyndighetene, helsevesenet og sivile.

Dette medlem vil komme tilbake med et konkret forslag om at Regjeringen skal utrede fordeler og ulemper ved å samlokalisere våre egne ombud og samtidig opprette nye ombud under samme tak.