19. oktober 1995 vedtok Stortinget å tilføye
i Stortingets forretningsorden (forkortet FO) en ny § 21
a som åpner adgang for komiteene til å beslutte
at høringer holdes for åpne dører, jf.
Innst. S. nr. 8 (1995-96) fra kontroll- og konstitusjonskomiten.
Endringene trådte i kraft 1. desember 1995 og ble vedtatt
gjort gjeldende som en prøveordning for den daværende
valgperiode, det vil si inntil 30. september 1997. 19. juni 1997
vedtok Stortinget å forlenge prøveordningen med
to år, inntil 30. september 1999, jf. Innst. S. nr. 276
(1999-97) fra Presidentskapet. 12.
mai 1999 vedtok Stortinget å forlenge prøveordningen
ytterligere inntil 30. september 2001, jf. Innst. S. nr.
168 (1998-99) fra Presidentskapet.
Stortinget vedtok 18. mai 2000 å nedsette
et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Presidentskapet oppnevnte
stortingsrepresentant Ranveig Frøiland som leder av utvalget
og følgende andre medlemmer: Stortingsrepresentantene
Odd Einar Dørum, Carl I. Hagen, Anne Enger Lahnstein, Inge
Lønning, Rolf Reikvam og Einar Steensnæs, forsker
Hanne Marthe Narud, advokat Fredrik Sejersted og revisjonsråd Bjørg
Selås.
Utvalget fikk i oppdrag å avgi en delutredning
om åpne komitéhøringer innen utgangen
av februar 2001.
Den 13. desember 2000 fremmet representantene Lars
Sponheim og Gunnar Kvassheim Dokument nr. 8:31 (2000-2001), hvor
punkt 1 går ut på at alle høringer stortingskomiteene
avholder med organisasjoner, bedrifter og offentlige etater, som
hovedregel gjøres åpne for presse og publikum.
Forslaget ble sendt Presidentskapet, som ved brev av 16.
januar 2001 anmodet utredningsutvalget om å vurdere den
del av forslaget som angår åpne komitéhøringer
og la vurderingen inngå i delutredningen om åpne
komitéhøringer.
Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon avga
delutredning om åpne komitéhøringer den
27. mars 2001. Utredningen er trykt som Dokument nr. 19 (2000-2001).
I de 5H årene som har gått
siden prøveordningen med åpne komitéhøringer
ble innført, har det blitt holdt åpne høringer
i 17 saker (per februar 2001), derav i 8 saker i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
I løpet av året 2000 hadde komiteene i alt 163
høringsseanser, hvorav bare 12 var åpne (i seks
ulike saker). Utvalget har et bestemt inntrykk av at antallet lukkete
høringer har vært økende i de senere år.
Omfanget har nådd et nivå der det etter utvalgets
mening kan være grunn til å stille spørsmålstegn
ved om komiteene til tider ikke bruker for mye av sin tid og kapasitet
på lukkete høringer.
I kontroll- og konstitusjonskomiteen har åpne
høringer blitt anvendt i de fleste store kontrollsakene
komiteen har hatt til behandling. I de andre fagkomiteene har åpne
høringer bare blitt brukt i enkelte særlig viktige
politiske saker. Åpne høringer har altså særlig
vært brukt som et kontrollmiddel, til innhenting av informasjon
i saker der det har vært mistanke om feil eller mangler
i regjering og forvaltning. I tillegg til de åtte sakene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen omfatter dette også samferdselskomiteens
høring om Telianor-fusjonen, som var av utpreget kontrollkarakter.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i
1996 et internt reglement for sine åpne høringer,
med hjemmel i FO § 21 a siste ledd. De andre komiteene
har ikke vedtatt slike regler, og her har ordningen fungert mer fleksibelt
og med større variasjoner.
Det er utvalgets oppfatning at bruken av åpne
høringer har fungert tilfredsstillende i prøveperioden,
og at det nå er grunnlag for å innføre
dette som en permanent ordning, med visse endringer. Utvalget
ser åpne høringer som et positivt tilskudd til
Stortingets arbeidsform. Som et grunnleggende argument peker utvalget
på behovet for offentlighet om de politiske beslutningsprosessene.
Stortingets innhenting av informasjon gjennom komitéhøringer
er en aktivitet som i prinsippet primært bør tilhøre
den offentlige sfære, ikke de lukkete rom. Den informasjon
som tilflyter Stortinget bør som hovedregel være
tilgjengelig for borgerne, med mindre særlige hensyn tilsier
annet.
Utvalget fremhever betydningen av at komiteenes møter fremdeles må foregå for
lukkete dører, slik at representantene kan føre
en fri debatt, lufte foreløpige forslag og ideer,
og komme frem til nødvendige kompromisser. Høringer skal
være et forum for informasjonsinnhenting, ikke for debatt.
Slik har de åpne høringene til nå i hovedtrekk
også fungert.
En klar fordel med åpne fremfor lukkete
høringer er etter utvalgets mening at den informasjon som
fremkommer både er sikrere og mer anvendelig. Når
en komité mottar opplysninger bak lukkete dører,
er den langt på vei prisgitt de innkaltes forklaringer.
Fordi informasjonen ikke er offentlig tilgjengelig, er det vanskelig
for andre aktører i saken å påvise feil
og fortielser. Gjennom åpenhet sikres kontradiksjon, enten
ved at andre får anledning til å imøtegå det
som er sagt i en senere høring, eller ved at de kan bruke
media til å påvise feil i det som er fremlagt.
Dertil kommer at opplysninger gitt i åpen høring
er lettere å bruke for komiteen selv. Til nå har
prinsippet om referatforbud fra komitémøter også vært
praktisert slik at det forhindrer representantene fra å vise
til opplysninger som er avgitt under lukkete høringer.
På en åpen arena er interessegrupper
og lobbyister nødt til å argumentere annerledes
og mer overbevisende enn de kan gjøre for lukkete dører.
Hensynet til interesseorganisasjoners og lobbyisters makt er etter utvalgsflertallets
oppfatning snarere et argument for å utvide bruken av åpne
høringer enn for å begrense den. Åpne
høringer vil synliggjøre hvilke interesseorganisasjoner
og lobbyister som gis tilgang til Stortingets komiteer.
I Stortingets kontrollsaker er det etter utvalgets mening
et særlig behov for åpne høringer. Komiteens oppgave
er her å klarlegge et tidligere inntruffet begivenhetsforløp.
Ofte vil komiteens grunnlagsmateriale være mer begrenset
enn i andre saker, slik at høringer spiller en større
rolle for informasjonstilfanget. Kontrollsaker er ofte
også mer kontroversielle enn andre saker. Åpne
høringer blir dermed særlig viktig for å sikre
kvaliteten og brukeligheten av den informasjon som fremlegges for
komiteen.
Utvalgets flertall ser det som uheldig at det
etter gjeldende regel i FO § 21 a er åpenhet som
må begrunnes særskilt. Slik situasjonen er i dag,
er de tungtveiende prinsipielle hensyn som tilsier åpne
høringer, bare i begrenset grad realisert. Etter flertallets
oppfatning bør derfor hovedregelen endres, slik at utgangspunktet
for fremtiden må være at komiteenes høringer
foregår for åpne dører, med mindre særlige
hensyn tilsier noe annet. Det er med andre ord lukkete dører
som bør kreve en nærmere begrunnelse. Som følge
av en slik ny hovedregel regner utvalget med en vesentlig økning
i antallet åpne høringer.
En omlegging fra lukkete til åpne komitéhøringer
vil antagelig medføre at det samlede antallet høringer
vil kunne gå noe ned. For enkelte av de aktører
som i dag møter i komiteene, er det ikke opplagt at slike
møter vil være like attraktive dersom prosessen
skal være åpen. Og ettersom en åpen høring
er noe mer omstendelig enn en lukket, vil komiteene antagelig
legge listen noe høyere for hvem som innkalles, eller som
får lov til å komme etter egen anmodning. Etter
utvalgets mening vil dette være en fordel. Bruken av høringer
har i de senere år nådd et omfang som tilsier
at en viss innstramming er hensiktsmessig. Utvalgets flertall antar også at
bruken av høringer vil bli mer strukturert dersom åpenhet
blir en hovedregel. Åpne høringer vil måtte
organiseres bedre, slik at flere berørte parter innkalles
av gangen, i færre, men bedre forberedte høringer.
Utvalgets flertall er klar over at en økning
i antallet åpne høringer vil medføre
administrative utfordringer, men vil ikke tillegge det avgjørende
vekt. Dette er praktiske spørsmål som etter utvalgets
mening lar seg løse.
Utvalgets mindretall, Inge Lønning,
finner det lite formålstjenlig å la begrepet høring
omfatte alle de ulike former for innhenting av informasjon som i
fagkomiteenes regi foregår eller kan være aktuelle
i Stortingets virksomhet som lovgivende og bevilgende myndighet.
Et felles regelverk for komiteens arbeid, basert på et
så omfattende og udifferensiert høringsbegrep,
vil etter mindretallets oppfatning kunne få vidtrekkende
og utilsiktede konsekvenser for Stortinget og representantenes arbeidsform
og funksjonsdyktighet. Mindretallet mener det er viktig å trekke
et skille mellom kontrollhøringer og andre slags høringer.
De grunner som i forbindelse med kontrollhøringer kan anføres for åpenhet,
er av prinsipiell art og må derfor tillegges avgjørende
vekt. For mindretallet veier de praktiske argumentene, som taler
i mot åpenhet som generell regel for all ekstern informasjonsinnhenting,
tyngre enn de pragmatiske argumentene som taler for.
Dersom åpenhet innføres som
hovedregel, blir det viktigere enn før å sondre
klart mellom komitéhøringer og komitémøter.
Utvalget foreslår at "høring" blir definert i
FO § 21 første ledd som "et møte i komiteen
der den mottar muntlige forklaringer fra personer som den selv anmoder
om å komme, eller som søker om å få legge
frem opplysninger for komiteen". Som "høring" regnes derimot
ikke møter mellom komiteen og eksterne som foregår
utenfor det ordinære stortingsarbeidet, under
komiteens reiser, befaringer o.l. Møter mellom en komité og
representanter for et av Stortingets eksterne kontrollorganer er
det etter utvalgets oppfatning heller ikke naturlig å anse
som omfattet av reglene om høringer.
Utvalgets flertall foreslår at et mindretall
på N av komiteens medlemmer skal kunne kreve at det avholdes
høring i en sak som komiteen har til behandling, og at
et tilsvarende mindretall kan avgjøre hvem som skal innkalles
til høringen. Etter flertallets oppfatning er det uheldig
at et flertall kan nekte å imøtekomme forslag fra
et kvalifisert mindretall om å avholde høringer
eller nekte å innkalle personer som mindretallet ønsker å høre
forklaring fra. Det må anerkjennes at mindretallet kan
ha legitime informasjonsbehov som går på tvers
av flertallets politiske ønsker. Hvorvidt høringen
skal foregå for åpne eller lukkete dører,
vil etter flertallets forslag fremdeles måtte avgjøres
ved vanlig flertall.
Et mindretall i utvalget, leder Ranveig Frøiland,
foreslår at et alminnelig flertall skal bestemme at en
høring avholdes, men at et mindretall på N siden
kan bestemme hvem som skal innkalles til høringen. Et annet
mindretall, Inge Lønning, finner det ikke tjenlig å innføre
mindretallsrettigheter som skal gjelde for alle typer av høringer.
Ifølge flertallets utkast til bestemmelse
i FO § 21 tredje ledd kan komiteen beslutte at høringen
helt eller delvis skal foregå for lukkede dører
"dersom det anses nødvendig". Ifølge premissene
vil lukkete dører særlig være aktuelt
i saker som angår opplysninger underlagt taushetsplikt.
Men dette er ikke noe krav, og komiteen kan fritt velge å lukke
dørene også i andre typer saker, dersom det anses
hensiktsmessig. Dette kan f. eks. være aktuelt dersom den
innkalte særlig ber om det. Det foreslås bestemt
i FO at komiteen bare kan motta taushetsbelagte opplysninger for
lukkete dører. Under åpen høring må komitémedlemmene
ikke gjengi eller vise til opplysninger underlagt taushetsplikt.
Dagens forbud mot meningsutveksling mellom komitémedlemmene
under en åpen høring foreslås videreført.
Dersom åpenhet blir hovedregelen, er
det praktisk vanskelig å videreføre det nåværende
ubetingete forbudet mot at åpne høringer holdes
samtidig med at det er møte i Stortinget eller avdelingene.
Derfor foreslår flertallet en bestemmelse om
at "så vidt mulig bør det unngås" at åpne
høringer holdes når det er slike møter. Utvalgets
mindretall, leder Ranveig Frøiland og Inge Lønning,
foreslår videreføring av dagens forbud
mot at åpne høringer holdes mens det er møte
i Stortinget eller avdelingene.
Etter dagens § 21 a er det opp til
komiteen å beslutte om det skal tas stenografisk
referat fra en åpen høring. Utvalget foreslår
at denne regelen videreføres, men slik at det
også åpnes for mulighet til i stedet å nøye
seg med lydbåndopptak, som et mindre arbeidskrevende alternativ.
Hvorvidt referatene senere skal skrives ut, vil det også være
opp til komiteen å avgjøre. Dersom åpenhet
blir hovedregelen, vil det i praksis være en rekke åpne
høringer der det neppe er behov for skriftlige referater.
I kontrollsaker er det etter utvalgets mening
behov for fastere og mer detaljerte regler for åpne høringer enn
i andre typer saker. Derfor foreslås et eget reglement
for åpne høringer i kontrollsaker. Reglementet bør
vedtas av Stortinget i plenum og blir dermed bindende for komiteene.
"Kontrollsaker" defineres som "alle saker som behandles i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, med unntak av saker som gjelder grunnlovsendring,
bevilgninger til Stortinget og valglovgivning", videre
saker i de andre komiteene "når den åpne høringen
har som formål å klarlegge eller vurdere et tidligere
faktisk begivenhetsforløp". Dessuten foreslås bestemt
at i samtlige komiteer kan N av medlemmene kreve at også andre
høringer skal avholdes etter reglene for kontrollhøringer.
I reglementet foreslås regler om at
den innkalte skal ha rett til innsyn i komiteens saksdokumenter,
i den grad regler om taushetsplikt ikke stenger for det. Før utspørringen
starter, skal den innkalte gis inntil ti minutter til å fremføre
sin versjon av saken. Etter at utspørringen er over, skal
den inkalte gis inntil fem minutter til å sammenfatte saken.
Den innkalte skal ha rett til å bringe med seg en bisitter
(rådgiver) og har rett til å konferere med bisitteren
før svar avgis. Bisitteren kan supplere forklaringen
dersom møteleder gir adgang til dette. Komitémedlemmene
skal ikke ha adgang til å kommentere de svar som avgis,
annet enn der dette inngår som en naturlig og nødvendig
del av et oppfølgingsspørsmål.
I prøveperioden har komitélederen
normalt fungert som møteleder under høringene,
med samme rolle i utspørringen som de andre komitémedlemmene.
På denne måten har samme person vekslet mellom
ulike roller: som aktiv deltaker i utspørringen og som
den som samtidig har ansvaret for å sikre at høringene
foregår på en forsvarlig måte. Etter
utvalgets mening er en slik rollekombinasjon problematisk
under åpne kontrollhøringer, særlig dersom
saken er politisk kontroversiell. En nøytral og upartisk
møteledelse er etter utvalgets oppfatning nødvendig
både for å heve kvaliteten på utspørringen,
for å sikre høringens troverdighet utad, og for å styrke
de innkaltes stilling. Derfor foreslås bestemt i reglementet
at møtelederen under en kontrollhøring
skal opptre upartisk i saken og ikke selv har adgang til å stille
spørsmål. Møtelederen skal påse at
spørsmålene holder seg innenfor temaet
og at den innkaltes rettssikkerhet ivaretas.
Som følge av dette foreslås at komiteen skal velge
særskilt møteleder for den enkelte sak.
Komitélederen kan velges til møteleder,
men dette vil kunne være upraktisk dersom denne tidligere
har vært aktivt engasjert i saken eller ønsker å delta
i utspørringen. I slike tilfelle kan komiteen velge et
annet av komitémedlemmene eller en stortingsrepresentant
som ikke sitter i komiteen, til møteleder. En ekstern møteleder
kan, dersom komiteen ønsker det, med fordel velges blant
de representanter som jevnlig leder møter i Stortinget
eller avdelingene.
Tre hovedutspørrere, som skal få tildelt
særskilt tid til å stille spørsmål,
foreslås utpekt for hver høring, den ene må være
saksordføreren. N av komitémedlemmene kan
kreve utpekt en av hovedutspørrerne.
Det skal være opp til møtelederen
underveis å åpne for oppfølgingsspørsmål.
Det foreslås ikke åpnet adgang
for andre enn komiteens medlemmer til å stille spørsmål
under en høring.
Det foreslås særregler om
kontrollhøringer av embets- og tjenestemenn. Gjelder det
ansatte i et departement, skal anmodningen
om å møte til høring rettes til statsråden,
som kan være til stede under høringen. Alle spørsmål
stilles til statsråden, som velger hvem som skal svare.
Spørsmål kan stilles direkte til innkalte embets-
eller tjenestemenn bare dersom dette av særskilte
grunner anses nødvendig, og komiteen etter egen behandling
i lukket møte bestemmer dette. Embets- og tjenestemenn i ytre etater kan anmodes direkte om å møte
til høring. Statsråden skal varsles og gis adgang
til å være til stede. Spørsmål
stilles direkte til den innkalte, men statsråden
skal gis adgang til å supplere forklaringen. For høring
av alle embets- og tjenestemenn skal gjelde at komiteen plikter å ta
hensyn til de lojalitetsforpliktelser som eksisterer
innad i forvaltningen og mellom embetsverk og statsråd.
Utvalget foreslår at FO redigeres slik
at reglene om komitémøter samles i § 20,
mens § 21 frigjøres til å omfatte bestemmelser
om høringer. Det foreslås også at dagens
uskrevne regler om lukkede komitémøter nedfelles
i § 20.
Utvalget foreslår at de nye reglene
skal tre i kraft 1. oktober 2001.
Presidentskapets flertall,
alle unntatt Svein Ludvigsen, slutter seg til forslaget fra utvalgets
flertall om å endre FO slik at komitéhøringer
som hovedregel skal foregå for åpne dører,
jf. FO § 21 fjerde ledd første punktum.
Presidentskapets mindretall,
Svein Ludvigsen, slutter seg til utvalgets mindretall, medlemmet
Inge Lønning, om at det er lite formålstjenlig å innføre
en praksis hvor regelen er at høringer i alle komiteer
skal være åpne. For mindretallet veier
de praktiske argumentene som taler mot åpenhet som generell
regel for all ekstern informasjonsinnhenting i komiteens regi, tyngre
enn de argumentene som taler for. Mindretallet tar
opp forslaget i delutredningen side 25 - spalte II - § 21
(III) fra Inge Lønning.
Utvalgsflertallet har formulert utkastet til
bestemmelse i FO § 21 tredje ledd slik at komiteen kan beslutte
at dørene skal være lukket "dersom det anses nødvendig".
Ifølge utvalgets premisser vil dette særlig være
aktuelt i saker som angår opplysninger underlagt taushetsplikt,
men dette er ikke noe krav, og "komiteen kan fritt velge å lukke
dørene også i andre typer saker, dersom det anses
hensiktsmessig. Dette kan f.eks. være aktuelt
dersom den innkalte særlig ber om det", jf. s. 17 i Dok.
nr. 19. Om det samme spørsmålet bemerker utvalget
på s. 28: "Det er ikke knyttet særskilte vilkår til
komiteens adgang til å lukke dørene; her står
komiteen fritt i hvilke hensyn den vil legge vekt på."
Flertallet er enig med utvalget
i at komiteene fritt bør kunne velge å lukke dørene,
dersom det anses hensiktsmessig. For at dette skal komme bedre til
uttrykk i FO, foreslår flertallet at bestemmelsen
formuleres slik at lukkete dører kan vedtas "dersom det
anses hensiktsmessig".
Et annet flertall i Presidentskapet
- Kirsti Kolle Grøndahl, Gunnar Skaug og Svein Ludvigsen -
er enig med utvalgets mindretall - Frøiland og Lønning
- i at dagens forbud mot at åpne høringer holdes
mens det er møte i Stortinget eller avdelingene, bør
videreføres. FO § 21 sjette ledd siste punktum
foreslås utformet i samsvar med dette.
Et mindretall i Presidentskapet
- Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad -
følger forslaget fra flertallet i utvalget om at det unntaksvis åpnes
for at åpne høringer kan holdes samtidig med møter
i plenum.
Når det gjelder alle komitéhøringer,
slutter Presidentskapets flertall - Kirsti Kolle Grøndahl,
Gunnar Skaug og Svein Ludvigsen - seg til forslaget fra
mindretallet i utvalget - Frøiland og Lønning
- om å opprettholde dagens regel om at en komitéhøring
krever beslutning av komiteen med vanlig flertall. Videre går flertallet inn
for å opprettholde regelen om at komiteen med vanlig flertall bestemmer
hvem som skal inviteres til høring. FO § 21 første
ledd tredje punktum foreslås utformet i samsvar med dette.
Presidentskapets mindretall
- Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad -
slutter seg til forslaget fra flertallet i utvalget om at høring
skal avholdes og anmodning om å møte til høring
fremsettes når minst N av komiteens medlemmer ber om det. Mindretallet presiserer
at "N av komiteens medlemmer" skal forstås slik at det
omfatter N av komiteens totale medlemstall.
Nåværende § 21 fjerde
ledd bestemmer at komiteen etter søknad kan få Presidentskapets
samtykke til å dekke nødvendige utgifter for personer
som deltar i en høring etter anmodning fra komiteen. Presidentskapet foreslår
denne bestemmelsen tatt inn som tredje ledd i den nye § 21.
Dersom de endringer i FO som foreslås
i denne innstilling blir vedtatt, må forholdene legges
til rette for at flere åpne høringer kan holdes
samtidig. De eksisterende komitérommene vil av praktiske
og sikkerhetsmessige grunner være lite hensiktsmessige
for åpne høringer. Derfor blir det nødvendig å utføre
visse bygningsmessige arbeider innenfor
Stortingets bygningsmasse for å istandbringe flere rom
som vil være egnet for åpne høringer.
Både fordi det vil ta noe tid å fullføre
disse arbeidene, og fordi det kan bli problematisk for komiteene å praktisere
en hovedregel om åpne høringer allerede den første
høstsesjon i en ny valgperiode, er Presidentskapets
flertall, alle unntatt Hans J. Røsjorde, kommet
til at nyordningen først bør iverksettes fra 1.
januar 2002. De nåværende regler i FO foreslås
derfor forlenget ut året 2001. Jf. postene C og D i utkastet
til vedtak.
Presidentskapets medlem Hans
J. Røsjorde følger utvalgets forslag om
at de nye reglene skal tre i kraft 1. oktober 2001. Derfor har dette
medlem et eget forslag til post D og vil stemme mot post C.
Det er arbeidskrevende å utarbeide
stenografisk referat fra en åpen høring. Stortingets
referentkorps er ikke bemannet for å kunne dekke åpne
høringer og vil i liten grad ha kapasitet til å dekke
flere samtidige åpne høringer. Etter Presidentskapets oppfatning
er det - bortsett fra kontrollhøringer - i få tilfelle
behov for å ta stenografisk referat. Presidentskapet foreslår
fastsatt i FO at for andre saker enn kontrollsaker trengs det samtykke
av Presidentskapet til en komitébeslutning om
stenografisk referat. ("Kontrollsaker" er definert i § 1
i reglementet for åpne kontrollhøringer i denne
innstilling.) For høringer hvor det ikke skal tas stenografisk
referat, kan komiteen beslutte at det skal gjøres lydbåndopptak.
Det vil også være opp til komiteen å avgjøre
om et lydbåndopptak senere skal skrives ut.
Presidentskapet fremmer
innstilling om at Stortinget vedtar et reglement for åpne
komitéhøringer i samsvar med utvalgets forslag,
med de unntak som fremgår nedenfor.
§ 1 første ledd
inneholder definisjonen av "kontrollsaker". Når det gjelder
saker som behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen, foreslås
alle "bevilgninger" unntatt fra definisjonen av kontrollsaker.
Utvalget har foreslått en bestemmelse om at i samtlige
komiteer kan N av medlemmene kreve at også andre
høringer skal holdes etter reglene for kontrollhøringer. Presidentskapet finner det
ikke naturlig å legge en slik rett til et mindretall og fremmer
ikke dette forslaget. Det blir opp til komiteen å beslutte
med vanlig flertall at også andre høringer skal holdes
etter reglene for kontrollhøringer.
Presidentskapets
flertall - Kirsti Kolle Grøndahl, Gunnar Skaug og Svein
Ludvigsen - har utformet § 2 første ledd
som en følge av vedtaksutkastet fra det samme flertall
om at komiteen med vanlig flertall beslutter om det skal holdes
høring og hvem som skal anmodes om å møte
til høring, jf. FO § 21 første ledd tredje
punktum.
Presidentskapets mindretall
- Hans J. Røsjorde, Odd Holten og Jorunn Ringstad - har
utformet et forslag til § 2 første ledd som er en
følge av deres forslag til FO § 21 første
ledd tredje punktum.
Presidentskapet slutter seg ikke
til utvalgets forslag i § 2 tredje ledd om at komiteen
skal velge særskilt møteleder for høringen,
og at det til dette vervet kan velges et annet komitémedlem
eller en stortingsrepresentant som ikke er medlem av komiteen. Etter Presidentskapets oppfatning
bør møteledelsen tilligge komitéledelsen
også under høringer. FO § 20 første
ledd har bestemmelser om komitéledelsen. Komitélederen
bør ikke utelukkes fra å kunne stille spørsmål
under høringer, blant annet fordi han/hun kan være
det eneste komitémedlem fra sin stortingsgruppe. Når
komitélederen stiller spørsmål, bør
imidlertid møteledelsen overlates til nestlederen,
eventuelt den valgte sekretær. Presidentskapet foreslår
en bestemmelse om dette i § 4 første ledd. Likevel
vil det være problematisk med et generelt forbud mot at
møtelederen selv stiller spørsmål, og Presidentskapet fremmer
ikke forslag om dette. Når det ikke utelukkes at møtelederen
kan stille spørsmål, vil det heller ikke være
naturlig å reglementsfeste at møtelederen skal opptre
upartisk i saken.
Når det gjelder utvalgets forslag om
at det for hver høring skal utpekes to hovedutspørrere
i tillegg til saksordføreren, og at disse skal gis særskilt
tid til å stille spørsmål, jf. § 2
tredje ledd og § 4 tredje ledd, foreslår Presidentskapet at
komiteene kan oppnevne hovedutspørrere, men at de ikke
skal ha plikt til dette. Som følge av dette fremmes ikke
forslag om at N av komiteens medlemmer kan kreve å få velge
en av hovedutspørrerne.