Jeg viser til brev av 20. november 2001 fra
Stortingets energi- og miljøkomite angående dok.
nr. 8 (2001-2002) Forslag fra stortingsrepresentant Arne Sortevik om
klargjøring og presisering av beregningsgrunnlaget for
vann- og avløpsgebyrer i landets kommuner.
Forslaget er todelt, hvor del I i hovedsak hører
inn under Miljøverndepartementets ansvarsområde,
mens del II hører inn under Kommunal- og regionaldepartementets
ansvarsområde. Etter avtale med kommunal- og regionalministeren
besvares begge forslagene samlet av miljøvernministeren.
Forslaget fra stortingsrepresentanten tar utgangspunkt
i rapporten "Beregningsgrunnlaget for vann- og avløpsgebyrer
i Bergen kommune" av Kommunerevisjonen i Bergen kommune. Jeg forholder
meg imidlertid i mitt svar bare til de to konkrete forslagene som
er tatt opp.
"Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det snarest utarbeides forskrift og/eller rundskriv
som slår fast at årlig kapitalkostnad som brukes
til beregning av vann- og avløpsgebyrer i kommunene skal
baseres på anleggenes levetid og
kalkulert rente, og ikke på finansielle utgifter."
Kommunale vann- og avløpsgebyrer fastsettes
med grunnlag i lov av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter
og tilhørende forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer.
Dette regelverket har til formål å sikre kommunene
en finansieringsordning, slik at de kan ivareta vannforsyningen
på en god måte og sikre miljømessig forsvarlig
borttransportering og rensing av avløpsvann.
I henhold til forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer
skal gebyrberegningen baseres på selvkostprinsippet, det
vil si at kommunens nødvendige kostnader på vann-
og avløpssektoren danner den øvre grense for hvor
mye kommunen til sammen kan kreve inn i vann- og avløpsgebyrer.
Gebyrgrunnlaget, dvs. det samlede beløp
kommunen maksimalt kan kreve inn i form av vann- og avløpsgebyrer,
skal beregnes på grunnlag av relevante lover, forskrifter,
retningslinjer og veiledere, og for øvrig være
i tråd med god kommunal regnskapsskikk. Forskrift om årsregnskap
og årsberetning (for kommuner og fylkeskommuner) som trådte
i kraft 1. januar 2001 og som er fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet,
gir generelle regler som har betydning for beregning av gebyrgrunnlaget.
I henhold til forskriften skal blant annet anleggsmidler som har
begrenset levetid avskrives med like store årlige beløp
over anleggsmiddelets levetid (lineær avskrivningsmetode).
I tillegg fastsettes det konkrete avskrivningsperioder for ulike
anleggsmidler, herunder blant annet tekniske anlegg (VAR), renseanlegg
og pumpestasjoner. I kommentarene til forskrift om kommunale vann-
og avløpsgebyrer påpekes det i tråd med
dette at kapitalkostnadene i sum baseres på fremtidige
lineære avskrivninger og alternativkostnader basert på kalkylerente.
Slik jeg ser det, ivaretar dermed dagens regelverk ønsket
fra forslagsstilleren om at vann- og avløpsregnskapet ikke
skal baseres på finansielle utgifter. Kommunal- og regionaldepartementet
vil sørge for den nødvendige informasjon til kommunene
og fylkesmennene om reglene på dette området.
"Stortinget ber samtidig Regjeringen innskjerpe
fylkesmennenes kontrollansvar på dette området
for å sikre innbyggerne mot feil i avgiftsberegningene."
I henhold til kommuneloven § 60 er
det kommunestyret som har det øverste tilsyn med den kommunale forvaltning.
Det er kommunens kontrollutvalg som skal forestå det løpende
tilsyn med den kommunale forvaltningen. Kommunerevisjonen skal kontrollere
at den økonomiske forvaltningen er i samsvar med gjeldende
bestemmelser og vedtak.
I henhold til kommuneloven § 59 kan
kommunestyremedlemmer i visse tilfeller bringe en komunal forskrift
inn for fylkesmannen for lovlighetskontroll. Fylkesmannen kan også på eget
initiativ bringe en kommunal forskrift opp til lovlighetskontroll.
Når kunnskapen om reglene for beregning av årlig
kapitalkostnad øker i kommunene og hos fylkesmennene, vil grunnlaget
for kommunenes etterlevelse av regelverket, og også grunnlaget
for fylkesmennenes kontroll, bli styrket. Det antas derfor på det
nåværende tidspunkt ikke påkrevet med
en ytterligere innskjerping av fylkesmennenes kontrollansvar på dette
området.