Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
viser til merknader nedenfor. Forslagene i Dokument nr. 8:45 (2001-2002)
har vært forelagt Justisdepartementet til uttalelse, og
departementets svar foreligger i brev til komiteen av 19. mars 2002,
jf. vedlegg.
For å forhindre seksuelle overgrep
mot barn, må det settes inn ressurser på ulike
områder. Komiteen ønsker innledningsvis å understreke
at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge
overgrep, er å sørge for gode og trygge oppvekstvilkår
for barn og unge, et hjelpeapparat som fungerer, skolerte ansatte
i for eksempel barnehager og skoler, en godt utbygd og kompetent
psykiatri- og helsetjeneste - herunder skolehelsetjeneste, kompetanse
på overgrepsproblematikk i hele straffesakskjeden, gode
behandlingstilbud for de som dømmes, samt et godt fungerende
ettervern etter endt soning.
Komiteen vil framheve at det
er særlig viktig å få på plass
et behandlingstilbud som er godt nok utbygd og tilstrekkelig kompetent
for å kunne hjelpe ofre og overgripere i seksuelle overgrepssaker.
Det er en stor tragedie at en del ofre senere i livet begår
overgrep, eller at overgripere begår nye overgrep etter
endt soning. I dag fungerer ikke systemet godt nok for å fange
opp disse gruppene, spesielt er det et problem at ettervernet ved
endt soning er for dårlig. Fasen som følger umiddelbart
etter soning er en fase med spesielt stor risiko for tilbakefall. Komiteen vil
også påpeke det uholdbare i at mange unge under
barnevernets myndighet mister sitt psykologtilbud dersom de plasseres
bort. Erfaring viser at mange av disse begår seksuelle
overgrep senere, noe som kanskje kunne vært forhindret
med god nok oppfølging og klarere ansvarsforhold. Det er
kommet signaler fra Institutt for klinisk sexologi og terapi om
at oppfølgingen av ungdom med sedelighetsdommer er for
tilfeldig. Dette kan i så fall ha store konsekvenser senere.
Når det gjelder de konkrete forslagene
i Dokument nr. 8:45 (2001-2002) vil komiteen bemerke:
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil advare mot en
for sterk grad av press for å få overgripere inn
i behandling, da den beste behandlingen oppnås gjennom
frivillighet. Samtidig kan det være et poeng med en viss
grad av press, siden dette kan være en måte å få overgripere
til å forstå at behandling kan være nyttig
for dem. Det aller viktigste er imidlertid å sikre at tilbudet
om behandling gis til alle som ønsker dette, og at behandlingen
ikke opphører umiddelbart idet man har sonet ferdig straffen,
men at tilbudet gis så lenge det anses hensiktsmessig og
nødvendig.
Flertallet er skeptisk til forslaget
om medisinsk behandling/kastrering, da denne behandlingsformen
er omdiskutert, og man er usikker på hvor gode resultatene
er. Flertallet ønsker uansett ikke at denne
type behandling skal erstatte psykoterapeutisk behandling, og ønsker å advare
mot å tro at overgrep er et resultat av sterk seksualdrift. Flertallet ønsker
imidlertid at den danske ordningen med muligheten til å sone
straffen i en særskilt anstalt der man får ulike
typer behandling skal vurderes nærmere av departementet.
Flertallet ønsker også at
departementet forsterker innsatsen for å gi seksuelle overgripere
et tilbud under og etter soning av fengselsstraff, da dette ikke
fungerer tilfredsstillende per i dag; herunder at departementet aktivt
støtter opp om fagutvikling, dokumentasjon og forskning
tilknyttet miljøer som i dag arbeider med overgripere,
slik at vi kan forbedre behandlingen for disse gruppene. Flertallet vil
gi sin støtte til departementets åpning for at
en i vurderingen av om prøveløslatelse skal skje
kan ta i betraktning om den innsatte - der det kan være
fare for gjentakelse - har vært villig til å delta
i ulike typer behandlingsopplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til flertallets syn om at medisinsk behandling/kastrering
ikke må komme som et alternativ til, men som et tillegg
til de andre behandlingsmåtene som finnes for å hindre
gjentagende misbruk av barn. Medisinsk behandling alene er ingen
tilstrekkelig garanti for at nye overgrep ikke kan bli gjennomført.
Disse medlemmer ser at det er
tilfeller der det vil være hensiktsmessig med medisinsk
behandling for å verne barn mot overgrep på en
bedre måte. Spesielt er dette påtagelig i saker
der en gjerningsmann igjen har forgrepet seg etter første
gangs soning. En kan i slike tilfeller registrere at den av flertallets
eneste ønskede obligatoriske behandling ikke har hatt den nødvendige
effekt. Dersom en kommer i den ubehagelige situasjon å måtte
velge mellom den totale frihet for den ferdig sonede seksualforbryter,
og hensynet til å verne barn fra å bli seksuelt
misbrukt, ser disse medlemmer det nødvendig å sette
barns sikkerhet øverst. Dersom en ikke med rimelig sikkerhet
kan garantere at nye seksuelle overgrep mot barn vil bli foretatt,
ser disse medlemmer behov for å kunne ilegge
krav om medisinsk behandling/kastrering.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at det kan stilles som vilkår
at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep
mot barn, må følge et program for medisinsk behandling/kastrering for å kunne
få permisjon eller på annen måte slippe videre
soning/forvaring."
Komiteen ønsker
ikke at medisinsk behandling skal være det eneste kriterium
for om en innsatt skal få permisjon fra fengsel eller ikke.
Det ligger ikke i seg selv noen garanti mot at nye overgrep blir
begått at en person er underlagt medisinsk behandling. Komiteen vil
imidlertid understreke viktigheten av at det foretas en særlig
grundig vurdering av om vilkårene for permisjoner er oppfylt
når det gjelder sedelighetsdømtes rettigheter
i så måte, og ber derfor departementet foreta
de nødvendige grep for å sikre denne vurderingen
bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til sine merknader og forslag ovenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker
ikke i denne innstillingen å ta stilling til om man automatisk
skal miste en stilling som innebærer kontakt med barn dersom
man har begått overgrep. Flertallet understreker
at Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) vedtok
at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn,
samt at regjeringen skal komme med et forslag om at overgrep mot
barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer
kontakt med barn. Flertallet avventer høringsuttalelsene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som naturlig at personer som er dømt for alvorlige
seksuelle overgrep mot barn, ikke skal inneha stillinger eller tillitsverv
der det er nær kontakt med barn. Spesielt viktig er dette
der kontakten mellom voksen og barn blir sterk fordi den voksne
har et overmaktsforhold eller et omsorgsforhold til barn. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra Fremskrittspartiet
i Innst. O. nr. 92 (1999-2000).
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at personer som er dømt
for alvorlige seksuelle overgrep mot barn mister retten til å inneha
stillinger/tillitsverv som innebærer nær
kontakt med barn."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er uenig i representanten
Simonsens forslag om å opprette en registreringsordning
der pedofile overgripere registreres etter endt soning og der dette
registeret er åpent for publikum. Tilsvarende går flertallet imot
forslaget om at overgripere som anses å være farlige
for samfunnet etter endt soning, blir avbildet med navn, adresse
og informasjoner om tidligere dommer på en egen internettside. Flertallet mener
dette vil kunne virke imot sin hensikt, da forskning viser at ensomhet
er en særlig stor risikofaktor i overgrepsproblematikken.
I tillegg hjelper det lite om man aldri får en ny sjanse
etter at man har sonet sin straff, eller om en overgriper aldri
møtes med tilgivelse av samfunnet rundt, men av aggresjon,
fordømming og isolasjon. Det sentrale må være å forhindre
nye overgrep, ikke å "oppmuntre" til nye. Erfaringer fra
England viser også at overgriperes familier har blitt møtt med
tilsvarende fordømmelse og angrep, samt at man pga. misforståelser
har angrepet feil mennesker. Flertallet ønsker
ikke å oppmuntre til selvtekt, men mener det bør
arbeides for å lette integreringen av tidligere straffedømte.
Dersom domstolen anser at en overgriper vil representere en stor
fare for samfunnet rundt, viser flertallet til muligheten
for å ta i bruk den nye forvaringsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
behovet for en registreringsordning der pedofile overgripere registreres.
Dette registeret bør også i rimelig grad være åpent
for publikum. Spesielt er dette påtagelig der pedofile
leier seg inn i boliger der det også bor barn. Det fremstår
som urimelig at foreldre ikke skal kunne få vite om en
person som faktisk bor under samme tak som sine egne barn, er dømt
(opp til flere ganger) for alvorlige seksuelle overgrep mot barn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å opprette et register
over personer som er dømt for alvorlige seksuelle forbrytelser
mot barn."
Komiteen vil nok en
gang understreke at det er svært uheldig at domstolene
ofte legger seg på den nedre delen av strafferammene ved
straffeutmålingen i sedelighetssaker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker
imidlertid ikke å øke minimumsstraffene som foreslått,
da dette kan føre til flere uheldige forhold, jf. departementets
brev til komiteen av 19. mars 2002. Her påpekes det for
det første at dette vil kunne medføre at domstolene
frikjenner flere på tvilsomt grunnlag, at rimelighetshensyn
kan bli tilsidesatt, samt at man vil kunne føre forholdet
inn under mildere straffebud enn det juridisk korrekte. For det andre
vil dette kreve langt større ressurser i fengslene, noe
som kan gå på bekostning av ettervernet.
Når det gjelder representanten Simonsens
forslag om å utvide maksimalstraffen for samleie med barn
under 14 år til 21 års fengsel, vil flertallet vise
til det faktum at strafferammen allerede i dag er 21 år
for de groveste seksuelle overgrepene mot barn under 14 år. Flertallet anser
ikke at en skjerping av denne til å gjelde alle former
for seksuell omgang med barn under 14 år er rimelig, bl.a.
med tanke på at 21 år er maksimalstraffen for
drap i Norge. Noen steder, bl.a. i noen delstater i USA, har man
sett at visse typer forbrytelser, som for eksempel voldtekt, har
endt med drap fordi man uansett ville ha fått den samme
straffen. På denne måten har man unngått
vitner til udåden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at strafferammen for overgrep mot barn under 14 år bør økes
og viser til at Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 92 (1999-2000)
foreslo at minimumsstraffen skulle økes til 5 år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er negative til
forslaget om elektronisk overvåkning av pedofile overgripere. Flertallet mener
en slik type overvåkning muligens bør vurderes
dersom man mener det er fare for gjentakelse mot en bestemt person/bestemte
personer, men er meget skeptisk til at slik overvåkning
i seg selv skal kunne forhindre overgrep i de tilfeller hvor ofrene
kan være hvem som helst. Tvert imot er det viktig å legge til
rette for at tidligere straffedømte kan få et
så normalt liv som mulig. Dette gjelder i særdeleshet
de som forgriper seg mot barn, fordi mange av dem erfaringsvis har
vanskeligheter med å etablere normale relasjoner til voksne. Flertallet bifaller
derfor ikke dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber
Regjeringen vurdere å innføre et prøveprosjekt
med elektronisk overvåking av pedofile overgripere der
det er fare for gjentagelser.