Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, viser til at Norge ratifiserte Klimakonvensjonen 9. juli 1993. Kyotoprotokollen er en direkte forlengelse og oppfølger av denne avtalen, og fastsetter bindende og tallfestede utslippsforpliktelser for Norge og andre i-land. Norge signerte protokollen 29. april 1998, og protokollen ble ratifisert 21. mai 2002.
Komiteen merker seg at Kyotoprotokollen inneholder flere muligheter for en kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene, gjennom Kyoto-mekanismene. Disse gjør det mulig å redusere utslippene i samarbeid med andre land, og dermed redusere der kostnadene er minst pr. enhet drivhusgass redusert.
Komiteen har merket seg at Norge i forhandlingene støttet et samlet netto reduksjonsmål for vedlegg I-partene på 10-15 pst. i 2010 under forutsetning av at hovedelementene i det norske forhandlingsopplegget inngikk.
Komiteen viser til de totale utslippsreduksjoner Kyotoprotokollens forpliktelser representerer.
Komiteen viser til at avtalen som ble forhandlet fram i Kyoto slo fast at industrilandene påtar seg forpliktelser med sikte på å redusere deres samlede utslipp av seks klimagasser med minst 5 pst. under 1990-nivået i forpliktelsesperioden 2008 til 2012.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser alvoret i miljøproblemet konvensjonen og protokollen er ment å adressere, og slutter seg derfor til Regjeringens ambisjon om en offensiv nasjonal klimapolitikk. Dette er ikke minst viktig på grunn av det moralske aspektet ved klimaproblematikken.
Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering av at klimaproblemet er nært knyttet til nord/sør-problematikken ved at de rike landene til nå har stått for det meste av klimautslippene, mens det er de fattigste landene som vil bli hardest rammet av tidlige klimaendringer. Flertallet viser til at det derfor er en stor utfordring for verdenssamfunnet å bidra til utvikling i de fattige landene innenfor en forsvarlig ramme for verdens klimagassutslipp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at de rike landene har et særlig ansvar for å utvikle ny og klimavennlig teknologi, og må skape rammebetingelser som kan sikre dette. Flertallet peker på at slik teknologi vil spille en viktig rolle i å redusere nasjonale utslipp og utslipp i utviklingsland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser alvoret i miljøproblemet som konvensjonen og protokollen er ment å adressere. Nettopp på grunn av kompleksiteten i problemstillingene, uenigheten i fagmiljøene og omfanget av tiltak som problemstillingen innebærer, er det av vesentlig betydning at man ikke tar forhastede beslutninger.
Disse medlemmer viser til at de andre partiene på Stortinget aksepterer Klimapanelets holdning til menneskeskapt global oppvarming. Disse medlemmer etterlyser en mer nyansert klimadebatt som kan bidra med mer balansert kunnskap før vi eventuelt foretar så gjennomgripende tiltak som klimameldingen krever.
Disse medlemmer mener man ikke har hatt en grundig premissdebatt i Norge, bare en tiltaksdebatt basert på de gitte premisser. Det er verken vitenskapelig grunnlag for eller positive praktiske konsekvenser av å gjennomføre slike hastetiltak som vi nå er vitne til.
Disse medlemmer er bekymret over at et politisk flertall i iveren etter å foreta seg "noe" for å vise handlekraft står i fare for å ta dårlige beslutninger og sløse bort betydelige ressurser uten at dette har virkning på de klimatiske prosessene. Selv om man ønsker å benytte føre-var-prinsippet, er det vanskelig å vite hvordan man her skal gå effektivt frem. Føre-var-prinsippet kan like gjerne bety at man skal unngå forhastede konklusjoner.
Disse medlemmer viser til at det har vært en merkbar økning i gjennomsnittstemperaturene på kloden de siste hundre år. Denne økningen har variert betraktelig og har funnet sted hovedsakelig i perioden 1900-1940 og fra 1970 til i dag. I perioden 1940-1970 opplevde vi en målbar nedkjøling i temperaturen. Disse medlemmer viser til at det finnes betydelige geografiske variasjoner i klimaendringene. I tillegg konkluderer forskjellige målemetoder med til dels motstridende resultater. Disse medlemmer viser til at fluktuerende temperaturer ikke er noen nyhet. Klimaet de siste 10 000 år har variert med opptil 5 grader Celsius i middeltemperatur. I tillegg har korte og raske klimaendringer på 2-3 grader Celsius vært vanlig gjennom den samme periode.
Disse medlemmer mener det er betydelig usikkerhet vedrørende årsakene til dagens temperaturøkning. Det er stor uenighet blant forskere vedrørende årsak og fremtidige konsekvenser for global oppvarming. Som kjent avgjøres ikke vitenskapelige sannheter ved votering, men ved argumentenes holdbarhet. Det politiske miljøet synes dog å foretrekke votering, og har i den norske klimadebatten skygget unna de deler av det vitenskapelige miljøet som ikke støtter Klimapanelet.
Disse medlemmer viser til at Klimapanelet og deres "urokkelige" konklusjoner har særdeles stor tillit i norsk politisk debatt. Samtidig er det utvilsomt store grupper vitenskapsfolk i hele verden, inkludert Norge, som stiller seg skeptisk til Klimapanelets ensidige konklusjoner. De påviser andre årsakssammenhenger, hvorav solen og skyer/vanndamp er de vesentligste faktorer. Selv CICERO, som trofast støtter årsakstesen om CO2, har nylig rapportert om forskningsresultater publisert i Science som "tyder på at solaktiviteten i betydelig grad har påvirket klimaet i Nord-Atlanteren siden siste istid". Med utallige tilsvarende rapporter fra vitenskapsmenn over hele verden, er det tilstrekkelig belegg for å konkludere at Klimapanelets meninger er beheftet med betydelig usikkerhet. Selv om det er ubestridt at menneskelige utslipp av CO2 finnes i atmosfæren, er det også verdt å merke seg at innholdet av CO2 i atmosfæren naturlig vil øke i takt med temperaturstigning, selv om det ikke slippes ut CO2 fra mennesker.
Disse medlemmer viser til at dersom solen og/eller vanndamp er årsaken til oppvarmingen sier det seg selv at endringene ikke kan være forårsaket av mennesker. I slikt tilfelle er tiltakene Regjeringen foreslår verdiløse.
Dersom det er menneskeskapte utslipp av klimagasser som er årsaken til global oppvarming, så er disse medlemmer enig i at det krever en global tiltaksplan. Disse medlemmer tror dog at Kyotoprotokollen ikke vil ha noen praktisk effekt, både på grunn av politiske og naturfaglige årsaker.
Disse medlemmer har merket seg at ut fra et miljøsyn hvor klimagasser er årsaken til global oppvarming må alle verdens land samarbeide og kuttene i klimagass-utslipp må være dramatiske. Samtidig må man være klar over at dette vil medføre store økonomiske konsekvenser for hele verden. Politisk vil det være særdeles vanskelig å få global støtte for Kyotoprotokollens tiltak.
Naturfaglig er det verdt å merke seg at justeringstiden for CO2 anslås å være 50 200 år. Med veldig lang justeringstid vil dagens utslipp uansett ha effekt i lang tid fremover. Tiltak som iverksettes i dag vil ikke ha effekt før om opptil flere hundre år. Kun dersom man klarte å kutte betydelig på kort tid, og at klimagassene raskt ble redusert i nivå i atmosfæren, ville tiltakene hatt betydning.
Disse medlemmer mener det er veldig liten realistisk sjanse for at man klarer å foreta globale kutt av betydning. Det er i seg selv ingen unnskyldning for ikke å forsøke. Samtidig er det sterk usikkerhet rundt årsakene til klimaendringene, og konsekvensene ved å utsette dagens foreslåtte tiltak er relativt små. Skulle klimapanelet faktisk ha rett i sin analyse, er skadene allerede så omfattende og forslagene til klimatiltak gjennom Kyotoprotokollen så begrensede at de har liten effekt. Den ekstra tiden man kan benytte til ytterligere forskning og teknologiutvikling før tiltak settes inn vil gjøre oss bedre i stand til å ta rasjonelle og effektive beslutninger. Denne klimameldingen vitner om symbolpolitikk.
Basert på den store usikkerheten rundt årsakene og konsekvensene av klimaendringene ønsker disse medlemmer å fremme forslag om å avstå implementeringen av klimatiltakene i meldingen.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre tiltakene i klimameldingen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om at den vitenskapelige prosessen som ligger til grunn for arbeidet med å stanse klimaendringene er en meget omfattende og åpen prosess. Disse medlemmer vil videre vise til at de betenkeligheter som målbæres om usikkerhetene ved vitenskapen overhodet ikke deles av det vitenskapelige miljøet. Klimapanelet inviterer alle forskere til å delta i prosessen, og vurderer all relevant publisert forskning.
Disse medlemmer vil minne om at klimapanelet har publisert sine konklusjoner i tre omfattende vitenskapelige rapporter. Ingen av disse rapportene har rokket ved det grunnleggende problemet med utslipp av drivhusgasser, nemlig at med økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren øker den globale gjennomsnittstemperaturen. Ingen av rapportene har rokket ved teorien om at dette vil medføre utstrakte endringer i det globale klimaet. Ingen av rapportene har heller rokket ved konklusjonen om at økingen av slike gasser i atmosfæren skyldes utslipp som følge av menneskelige industrielle aktiviteter.
Disse medlemmer mener at det er uansvarlig å gå inn for å avstå fra å innføre klimatiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår et nasjonalt kvotesystem fra og med 2005, for å inkludere flere utslippskilder enn de som er omfattet av CO2 avgiften i dag, innhente erfaringer og legge grunnlaget for et bredere kvotesystem for Kyotoperioden 2008-2012. Flertallet støtter denne tilnærmingen.
Flertallet mener dette er særlig viktig ved evaluering av erfaringene med det tidlige kvotesystemet fra 2005 til 2007, når grunnlaget for tiltak i Kyotoperioden skal legges.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet slutter seg til synspunktet at et internasjonalt kvotesystem er det mest effektive virkemidlet for å redusere utslippene av klimagasser. Det er videre viktig at Norge setter i verk tiltak som gir vesentlige utslippsreduksjoner før det internasjonale kvotesystemet trer i kraft fra 2008. Disse medlemmer er uenig i at den skisserte ordningen for et nasjonalt kvotesystem 2005-2007 vil virke etter hensikten. Dette vil bli en svært smal, særnorsk ordning som bare omfatter noen typer virksomheter. Flere av disse, blant annet den kraftintensive prosessindustrien, er svært konkurranseutsatt. Skal et kvotesystem fungere godt, er det nødvendig at det omfatter flere typer virksomheter og et større geografisk område.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til Regjeringens aggressive linje i klimameldingen. Kvotehandel blir meningsløst som et begrenset nasjonalt tiltak for et globalt problem. De kostnadseffektive sidene av Kyotovirkemidlene forsvinner og man oppnår tilnærmet ingen miljømessige gevinster av betydning. Læringseffekten fra tidlig oppstart på nasjonalt plan er tilnærmet verdiløs i forhold til et ukjent globalt kvoteregime. På grunn av Regjeringens ønsker om symbol-effekt ovenfor utlandet vil norsk næringsliv lide. Disse medlemmer kommer tilbake til dette senere i innstillingen.
Disse medlemmer viser til at Kyoto-mekanismene er av vesentlig betydning for at Norge skal kunne oppnå Kyoto-forpliktelsene på en kostnadseffektiv måte. Norges ønske om å fremheve seg selv som et miljøpolitisk foregangsland må ikke dominere over det reelle behovet for å ha et levende og profitabelt næringsliv i landet. Dette vil være til skade for norsk økonomi, og er heller ikke et effektivt virkemiddel i global miljøpolitikk. Disse medlemmer mener man må være bevisst hvilke kostnader de forskjellige nasjonale tiltakene har. Ved for streng praktisering i Norge, kan reduksjoner i nasjonale klimautslipp bli mer enn oppveid gjennom økte utslipp fra i-land og u-land som er unntatt fra avtalen. Disse medlemmer advarer mot at vi står overfor en betydelig risiko for migrering av industri fra land med streng lovgivning til mindre utviklede land. Tiltak som begrenser bruken av Kyoto-mekanismene må derfor unngås.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen om at industrien får bruke Kyoto-mekanismene fullt ut når og dersom Kyoto-avtalen er på plass internasjonalt."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at målet for klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig menneskeskapt påvirkning på klimaet.
Flertallet viser til at det er liten tvil om at dette krever ytterligere reduksjoner av utslippene av drivhusgasser ut over forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen, ikke minst fordi flere store utslipp hittil ikke er omfattet av avtalen. Etter flertallets mening har ratifiseringen av Kyotoprotokollen forpliktet til forhandlinger innen 2005 om ytterligere reduksjoner i perioden etter 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Kyotoprotokollen behandler klimagassene som et globalt problem. Med bakgrunn i Kyoto-mekanismene understreker disse medlemmer at det er av liten geografisk betydning hvor industrilandene foretar de forpliktede reduksjoner.
Disse medlemmer viser til at det utenfor FNs Klimapanel er betydelig uenighet om konsentrasjonen av drivhusgasser er en vesentlig årsak for klimaendringene. Det er i så måte vanskelig å definere hvilket nivå på utslippene som er forsvarlig.
I lys av behovet for ytterligere reduksjoner, og de muligheter som ligger i anvendelse av Kyoto-mekanismene, fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til forhandlinger om ytterligere reduksjoner av utslipp av drivhusgasser i tiden etter Kyoto-perioden (2008-2012), på første partsmøte etter at protokollen trer i kraft."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen vil arbeide aktivt for å legge grunnlaget for en tidlig oppstart av forhandlinger om mer ambisiøse utslippsforpliktelser etter 2012.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at klimaendringer og tap av biologisk mangfold er alvorlige miljøutfordringer som henger nøye sammen. Flertallet støtter derfor Regjeringens initiativ i forhold til Johannesburg-konferansen om en styrking av samarbeidet mellom tre sentrale FN-konvensjoner; Klimakonvensjonen, Konvensjonen om biologisk mangfold og forørkning. Det er viktig med helhet i miljøpolitikken, og det er derfor viktig å sikre at tiltak under én av konvensjonene ikke motarbeider målene i en annen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, ser betydningen av at det utvikles internasjonale retningslinjer for utveksling av informasjon om klimarelaterte aktiviteter som kan innvirke på det biologiske mangfoldet og forørkningsprosesser. I tillegg er det nødvendig at man ser nærmere på innvirkning på biomangfold av skogreisings- og nyplantingsprosjekter. Det må være en forutsetning at klimarelaterte tiltak ikke kommer i konflikt med bevaring av det biologiske mangfoldet.
Dette flertallet viser til at Regjeringen mener at kreditter fra skogforvaltningstiltak ikke skal kunne brukes til å oppfylle kvoteplikten i det norske kvotesystemet for 2008-2012, og slutter seg til dette. På lengre sikt bør det arbeides for å få til en inkludering av skog i det internasjonale klimaregimet som på en bedre måte ivaretar miljømessige hensyn og som er vitenskapelig forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at artsmangfoldet har vært i en naturlig endringsprosess i alle tider. Selv om klimaendringer naturlig påvirker det biologiske mangfoldet, frykter disse medlemmer initiering av mange urealistiske tiltak og et svulmende miljøbyråkrati i forsøk på å reversere naturlige endringer i klimaet.
Disse medlemmer forstår betydningen av tiltak for å hindre ørkenspredning, samt enkelte tiltak innen skogreisings- og nyplantningsprosjekter. Disse medlemmer ser dog slike tiltak ut fra helt andre premisser enn argumentene rundt menneskeskapt klimaendring.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter den ideelle målsettingen om at klimarelaterte tiltak ikke skal komme i konflikt med bevaring av det biologiske mangfoldet. Dette medlem vil likevel påpeke at klimatiltak kan vise seg å komme i konflikt med en rekke hensyn, deriblant biologisk mangfold. I disse konfliktene må klimahensyn veie tyngst. Dette medlem mener at mulighetene for å integrere skogens opptak av CO2 i kvotesystemet må holdes åpne.
Komiteen har merket seg at Regjeringen varsler at gjennomføring av Kyotoprotokollen vil ha flere konsekvenser av økonomisk og administrativ art.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at gjennomføringen av Kyotoprotokollen vil ha særdeles betydelige kostnader over lang tid. Tiltak på de aller fleste samfunnsområder vil koste betydelige beløp og kreve gjennomgripende endringer i samfunnsstrukturen. I tillegg vil det ha effekter på eksportinntekter, deriblant gjennom redusert oljepris. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen må legge frem en mer detaljert oversikt over hva dette vil koste det norske samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede de samfunnsøkonomiske kostnader ved implementering av Kyoto-avtalen."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at den nasjonale oppfølgingen både skal bidra til å nå Kyotoprotokollens målsetninger, men også legge til rette for ytterligere reduksjoner i klimagassutslippene i neste forpliktelsesperiode.
Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering av betydningen av at Norge er aktive i disse forhandlingene og går foran med effektive virkemidler. Det kan også gi Norge tyngde i de videre internasjonale forhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at klimadebatten har veldig sterke symboleffekter. Dette reflekteres ved en aggressiv gjennomføring av Kyotoprotokollen hvor virkemidlene for de norske aktørene kunstig begrenses, miljøeffektene er minimale, men hvor kostnadene for Norge er betydelige.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at prognoser og fremskrivninger viser at de norske klimagassutslippene i 2008 vil ligge 16 pst. over 1990-nivå ved en videreføring av dagens virkemidler. Gjennom tiltakene som presenteres i tilleggsmeldingen, regner Regjeringen med å oppnå betydelige utslippsreduksjoner i forhold til denne prognosen. Et regneeksempel viser at reduksjonen vil kunne tilsvare 12 pst. av norske klimagassutslipp. Et slikt resultat vil være i tråd med Regjeringens mål om at en vesentlig del av utslippsreduksjonen skal skje gjennom nasjonale tiltak, hvor blant annet avfallshåndtering og elektrifisering av kontinentalsokkelen vil utgjøre viktige deler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til svarbrev til komiteen fra miljøvernministeren datert 2. mai 2002, der det heter:
"Regjeringen har ikke i meldingen nærmere tallfestet et mål for utslippsreduksjoner i Norge i forhold til denne siste eller andre fremskrivinger. Derimot ble det på pressekonferansen vist tall som illustrerer hva effekten kan bli dersom Regjeringens forslag følges opp."
Disse medlemmer har bl.a. merket seg at miljøvernministeren på pressekonferansen la frem at tiltakene i avfallssektoren ville redusere utslippene med 2 mill. tonn. I brev datert 3. juni 2002 skriver imidlertid miljøvernministeren:
"Som det fremgår av tilleggsmeldingen er det usikre anslag for hvor stort potensialet er for å redusere klimagassutslippene fra avfallssektoren."
Disse medlemmer mener derfor at tallene som ble lagt frem på pressekonferansen ikke kan legges til grunn.
Disse medlemmer mener det er behov for en mer ambisiøs klimapolitikk, og viser til de konkrete tiltak som disse medlemmer går inn for i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritisk til Regjeringens ønske om å tallfeste reduksjoner innen den enkelte sektor og andel som skal komme fra nasjonale tiltak.
Disse medlemmer mener at reduksjontiltakene må avhenge av kostnader og effekt, og i størst mulig grad styres gjennom et fritt marked. Det er innlysende at det er langt billigere å redusere utslippene fra gammeldagse kullkraftverk i Sentral-Europa enn ved moderne og allerede ganske rene fabrikker i Norge. Et forsøk på å tallfeste hvor stor andel av reduksjonene som skal gjennomføres innenlands undergraver hele poenget med Kyoto-mekanismene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at prognoser framlagt av Regjeringen 22. mars 2002 viser at norske utslipp vil øke med rundt 16 pst. med dagens virkemidler. Disse medlemmer har merket seg at disse tallene ikke inkluderer utslipp fra konvensjonelle gasskraftverk. Tiltakene i meldingen vil kunne føre til en reduksjon av norske utslipp ned mot 4 pst. høyere enn 1990-nivået, det vil si ned mot det nasjonale Kyoto-målet. Dette forutsetter imidlertid at det ikke kommer nye store punktutslipp av klimagasser. Tallene framlagt av Regjeringen viser at potensialet for utslippsreduksjoner er rundt 1,6 millioner tonn for det tidlige kvotesystemet og tiltak i industrien, 1,5 millioner tonn ved elektrifisering på sokkelen, 1 million tonn ved redusert bruk av fyringsolje, 2 millioner tonn ved tiltak i avfallssektoren og rundt 250 000 tonn ved reduserte utslipp av HFK, SF6 og PFK.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at de planlagte gasskraftverkene på Vestlandet og i Trøndelag vil føre til utslipp av 4,4 mill. tonn CO2. Disse medlemmer viser også til at disse utslippene ikke er medregnet i prognosen fremlagt av Regjeringen, og minner om at bygging av slike gasskraftverk vil gjøre det meget vanskelig å nå Samarbeidsregjeringens mål som uttrykt i Sem-erklæringen om å møte en vesentlig del av våre utslippsreduksjoner på hjemmebane.
Disse medlemmer vil peke på at framskrivningene av norske klimagassutslipp, slik de er framstilt i St.meld. nr. 54 (2000-2001), viser at økt petroleumsvirksomhet gir svært store økninger i de norske CO2-utslippene. Disse medlemmer minner derfor om at redusert utvinningstempo for olje og gass vil gi vesentlige bidrag til å redusere de norske klimagassutslippene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at tiltak som gjennomføres nasjonalt vil stimulere til teknologiutvikling og miljøvennlig næringsutvikling, noe som vil sette oss bedre i stand til å møte forpliktelsene i perioden etter 2012.
Flertallet forutsetter at Regjeringen tilpasser fremtidig politikk til målsettingen i Klimameldingen og forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er et mål for norsk klimapolitikk at minst halvparten av klimaforpliktelsene møtes ved hjelp av nasjonale tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet frykter at meldingen vil stimulere til teknologiutvikling på områder som gjør at den økonomiske veksten blir redusert uten at det har miljømessige effekter av betydning. Disse medlemmer har stor tillit til at et markedsøkonomisk system med basis i en rettsstat vil sikre at de økonomiske ressursene bedre kanaliseres til teknologiutvikling, enn det politiske stormkast klarer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at Regjeringen går inn for et kvotesystem hvor
det fra 2005 skal ilegges kvoter for utslipp som i dag ikke har
CO2-avgift. Dette innebærer
sterkere kontroll, og øker kostnadene for utslipp av CO2 og andre drivhusgasser. Det faktum at utslipp
av drivhusgasser tradisjonelt ikke har hatt noen pris, er en av årsakene
til at konsentrasjonen av drivhusgasser i dag er faretruende høy,
og økende. Det langsiktige målet er kraftige reduksjoner
av utslipp av drivhusgasser.
Flertallet registrerer at Regjeringen
foreslår et smalt kvotesystem.
Flertallet mener at det foreslåtte
system vil gi verdifulle erfaringer for et fremtidig, mer omfattende
kvotesystem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener et nasjonalt tidlig kvotesystem slik
det legges opp til i Tilleggsmeldingen, er for smalt, og ikke vil
medføre handel med kvoter i et slikt omfang at en vil få noen
særlig læringseffekt. Antallet aktører
er for få og kostnadene for de fleste av tiltakene innenfor
sektoren som er foreslått inn under kvotepliktene er høye
(fra 210 kroner/tonn og oppover). Dersom overtredelsesgebyret
i tillegg settes lavere enn kvoteprisen, vil ikke et slikt system utløse
kvotehandel.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til tilleggsmeldingen s. 25:
"Et høyt gebyr vil sikre at utslippstaket
realiseres, mens et lavere gebyr sikrer at norske virksomheter ikke
påføres så høye kostnader at
de legges ned selv om de ville vært levedyktige i 2008-2012."
Det vises også til brev av 21. mai
2002 fra miljøvernministeren til energi- og miljøkomiteen
hvor det sies:
"Regjeringen har ikke tatt endelig stilling til hvilket nivå som
betraktes som "for høy kvotepris". Den vil i forbindelse
med en odelstingsproposisjon om kvotesystemet foreslå et
overtredelsesgebyr som sikrer at prisen ikke går over et
visst nivå."
Videre i samme brev skriver miljøvernministeren:
"I siste instans vil bedriftene også kunne
velge å betale overtredelsesgebyr."
Disse medlemmer mener derfor
at et tidlig nasjonalt kvotesystem kan medføre at de fleste
tiltakene vil bli gjennomført enten ved å betale
overtredelsesgebyr eller ved bruk av felles gjennomføring
med andre land. Dette vil ikke være forenlig med målet
om at en vesentlig del av de utslippsreduserende tiltakene blir
gjennomført i Norge. Disse medlemmer viser til
St.meld. nr. 54 (2000-2001) der regjeringen Stoltenberg foreslo
et system med avtaler med prosessindustrien i perioden før
2008, i stedet for et kvotesystem slik regjeringen Bondevik foreslår.
Et slikt system ville gitt større reduksjoner og bidratt
til mer teknologiutvikling enn et smalt nasjonalt kvotesystem. Disse medlemmer ønsker
likevel å legge et kvotesystem til grunn for denne sektoren
i perioden før 2008 ved at sektoren tildeles en samlet
kvote på 70 pst. i forhold til utslippene i 1990, og at
industrien samlet gjennom avtale gjennomfører tiltak der
de har størst effekt. Det vises i denne sammenheng til
merknadene senere i innstillingen. Et slikt system vil etter disse
medlemmers mening også være langt mer
teknologidrivende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg med forundring at Regjeringen går inn for et smalt
nasjonalt kvotesystem i perioden 2005-2007. Disse medlemmer mener
at kvotehandel i utgangspunktet er et bra system dersom det er internasjonalt
forankret. Men et slikt nasjonalt klimatiltak før Kyoto-perioden
begynner i 2008 vil medføre en betydelig ulempe for norsk
industris konkurranseevne gjennom betydelige unødvendige
kostnader for mange bedrifter.
Disse medlemmer mener verdien
av en eventuell læringseffekt ved tidlig implementering
av kvotesystem er særdeles begrenset. Det er ingen garanti
at læringen vil være til noen nytte i det internasjonale
system som blir implementert. Man kan spørre seg hvorfor
norsk industri skal betale prisen for at resten av verden skal lære
om kvotesystemer.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
et nasjonalt kvotesystem."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
støtter hovedtrekkene i forslaget om et tidlig kvotesystem
slik det er beskrevet i St. meld. nr. 15 (2001-2002).
Flertallet merker seg at det
legges åpent om utslipp fra sektorer som i dag har fritak
for CO2-avgift kan inkluderes, for eksempel
utslipp i forbindelse med fiske, og at Regjeringen vil komme tilbake
til dette i lovforslaget om kvotesystemet. Flertallet ser
flere praktiske betenkeligheter med å inkludere disse sektorene
i kvotesystemet, men også nødvendigheten av å gjøre
systemet så omfattende som mulig. Regjeringen har i sitt
svar til spørsmål fra komiteen (2. mai 2002) pekt
på muligheten til å inkludere utslipp fra fiskerisektoren
gjennom "oppstrøms" kvoteplikt, slik Kvoteutvalget gikk
inn for.
Flertallet viser til at Regjeringen
i tilleggsmeldingen (St.meld. nr. 15 (2001-2002)) varsler at den
vil vurdere å inkludere disse kildene i kvotesystemet.
Flertallet viser til at det foreslåtte
norske kvotesystemet skiller seg noe fra det foreslåtte
kvotesystemet i EU og at utfallet av diskusjoner i EU om systemet vil
kunne ha betydning for det norske kvotesystemet.
Flertallet viser til at Regjeringen ønsker å påvirke EUs
kvotedirektiv og peker på nødvendigheten av at dette
arbeidet fortsetter. Dette fordi det er viktig at norske hensyn
ivaretas i utarbeidelsen av EUs kvotesystem. Flertallet peker
også på betydningen av at EU etablerer et bredt
kvotesystem fra 2008, og at det norske systemet kan kobles til EUs
system så snart det er praktisk mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til EUs arbeid med tidlig kvotesystem
og at det på dette tidspunkt er svært uklart hvordan
dette vil bli utformet og når det eventuelt vil tre i kraft. Disse
medlemmer mener det er viktig at norske hensyn ivaretas
i utarbeidelsen av EUs kvotesystem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
viktigheten av at norsk næringsliv sikres likeverdige konkurransevilkår
med utlandet. Man må være særdeles forsiktig
med å innføre ensidig kvotehandel eller avgiftsbruk
der tilsvarende ikke gjøres i relevante konkurrentland.
Disse medlemmer mener det er
av absolutt avgjørende betydning at det er ett felles internasjonalt kvotesystem
fra 2008. Kyoto-mekanismene blir bortimot verdiløse dersom
man baserer seg på små regionale kvotesystem.
Det ligger derfor en stor utfordring for å utarbeide et
fungerende kvotesystem. Denne store usikkerheten rundt den endelige
utformingen av et internasjonalt kvotesystem gjør at det
er liten praktisk læringseffekt for deltakere i et norsk
kvotesystem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen ikke vil at klimakvoter fra atomkraftverk
i utlandet skal kjennes gyldige i et norsk klimaregnskap. Dette
er flertallet enig i.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et
velkjent faktum at selv rutinemessig drift av atomkraftverk har
store lokale og regionale forurensingsproblemer. Det er ennå ikke
funnet noen god permanent løsning for det kjernefysiske
avfallet, og erfaringer med reprosseseringsanlegget i Sellafield
viser at radioaktivt materiell finnes igjen i marine organismer
langs hele norskekysten.
Dette illustrerer betydningen av at miljøproblemene sees
i sammenheng, og at vi ikke må forsterke eller skape nye
problemer som en følge av klimapolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Sosialistisk Venstreparti, viser til at det foreslåtte
systemet åpner for bruk av kvoter som kan komme fra handel
med kvoter, felles gjennomføring eller Den grønne
utviklingsmekanismen, CDM. Flertallet er opptatt
av kvaliteten på kvoter oppnådd gjennom Den grønne
utviklingsmekanismen og felles gjennomføring. CDM-prosjekter
skiller seg fra de andre Kyoto-mekanismene ved at det dreier seg om
et samarbeid om reduksjoner mellom land som har, og ikke har forpliktelser
om slike reduksjoner. Dette stiller helt spesielt strenge krav til
oppfølging og kontroll.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at bedrifter og myndigheter vil høste verdifull
erfaring med disse kontrolltiltakene gjennom bruk av det tidlige
kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er opptatt av kvalitet på kvoter
oppnådd gjennom den grønne utviklingsmekanismen
(CDM) og felles gjennomføring. Disse medlemmer viser
imidlertid til at disse medlemmer i perioden frem til 2008 går
inn for en løsning der industrien samlet tildeles en gratiskvote
på 70 pst. i forhold til 1990-nivå, og etablering
av et karbonfond, som har som hovedmål å utvikle
ny teknologi og redusere utslippene fra industrien i Norge. På denne
bakgrunn vil ikke disse medlemmer åpne for
bruk av CDM før 2008, men viser til merknader om kvalitet
til CDM i merknadene om nasjonalt kvotesystem etter 2008. Disse
medlemmer viser i denne sammenhengen også til at
EU ikke legger opp til å åpne for CDM i sitt kvotesystem,
fordi de har som mål å gjennomføre tiltak innenfor
EUs boble.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Det åpnes ikke for at norske
aktører kan benytte tiltak innenfor Den grønne
utviklingsmekanismen (CDM) før 2008."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at det er et pålitelig kontrollsystem for
måling av klimagassutslipp. Dette er av vesentlig betydning
for å få til et rettferdig og effektivt fungerende
kvotesystem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
presiserer at det er to grunnleggende krav til CDM-tiltak. Det ene
er kravet om addisjonalitet, at tiltakene skal føre til
reelle målbare reduksjoner i forhold til hva som hadde
skjedd i fravær av tiltakene.
Flertallet viser til at det andre
er kravet om bidrag til bærekraftig utvikling. Disse to
kravene legger sterke føringer på hva slags prosjekter
som skal kunne godkjennes.
Flertallet mener det er viktig
at Kyoto-mekanismene blir reelle verktøy for utvikling
av ny fornybar energi. Derfor må det legges til rette for
at norske kvotepliktige virksomheter gjennomfører tiltak
under Kyoto-mekanismene som bidrar til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet frykter
at store subsidier av ny fornybar energi vil stimulere til utvikling
av politisk korrekt energi uten at det har miljømessige
effekter av betydning, men som er veldig kostbar og ressurskrevende. Disse
medlemmer har stor tillit til at et markedsøkonomisk
system med basis i en rettsstat vil sikre at de økonomiske
ressursene bedre kanaliseres til teknologiutvikling enn det politiske
stormkast klarer.
Disse medlemmer ønsker
med bakgrunn i uenighet som finnes om årsakene til klimaendringene å bemerke
at en streng tolkning av "hvor der er tvil om klimaeffekten av tiltaket"
vil medføre at samtlige kreditter vil være ugyldige
for norske virksomheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg innføringen av et tidlig kvotesystem allerede
fra 2005, og stiller seg generelt positiv til dette. Flertallet har
også merket seg at utslippene fra kvotepliktige sektorer
allerede er redusert med 10 pst. fra 1990-nivået, og at
Regjeringens ambisjon er en 20 pst. reduksjon av utslippene i 1990
for disse sektorene for perioden 2005-2007.
Flertallet stiller seg tvilende
til at Arbeiderpartiets forslag om 30 pst. reduksjon i utslippene
er mer ambisiøst enn Regjeringens kvoteforslag. Arbeiderpartiet
inkluderer utslippsreduksjoner som følge av nedlagt industri
i sine beregninger, mens Regjeringens opplegg vil stimulere til
nye tiltak for å redusere de samlede utslippene med 20
pst. i eksisterende industri.
Flertallet mener at ytterligere
nedleggelser kan bli industriens løsning for å imøtekomme
målet i Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag. Flertallet peker
også på at tiltakskostnadene for å gjennomføre utslippsreduksjoner
vil være de samme uansett system.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet tar avstand fra flertallets påstand
om at disse medlemmers opplegg skulle være
en stimulans til nedleggelse av bedrifter.
Disse medlemmer vil vise til
at ingen virksomheter vil kunne få selge ledige kvoter
forårsaket av nedleggelser, omstillinger med videre i "boblemodellen".
Slik sett vil ingen få noen form for gevinst ved nedleggelser
eller omstillinger. Nedleggelser fører derimot til betydelige
utgifter, slik som for eksempel var tilfelle ved Tinfos sin nedleggelse
av smelteverket på Notodden.
Disse medlemmer mener det derfor
ikke vil være noe incitament i boblemodellen for nedleggelser. Problemene
er større i et system med individuell kvotehandel.
Disse medlemmer forutsetter at
en avtale med industrien om felles gjennomføring av tiltak
innen boblen, for å nå et mål om maksimalt
utslipp innen 2008 som forutsatt av disse medlemmer,
også har en klausul som gir staten muligheter til å vurdere utslippstaket,
dersom det skulle oppstå en situasjon som kan indikere
spekulative nedleggelser innenfor boblen frem til 2008. Også andre
uforutsette situasjoner kan tilsi at det er behov for en slik klausul.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kraftig imot en tidlig innføring av et kvotesystem. Pålitelig
og realistisk informasjon fra næringslivsorganisasjoner
indikerer at dette må regnes som et regelrett angrep på industrien. Disse
medlemmer kan til nød støtte alternativet,
som er en videreføring av avtaler om utslippsreduksjoner
hvor bransjen selv kan finne frem til kostnadseffektive virkemidler.
Videre må en merke seg at norsk industri i stor grad har
utviklet en sterk miljøbevissthet, og allerede har imøtekommet myndighetenes
krav ved betydelige reduksjoner i utslipp av klimagasser. De fleste
kostnadseffektive tiltak er derfor allerede gjennomført,
og dersom betydelige reduksjoner fortsatt skal gjøres må disse
bedriftene ha muligheten til å bruke Kyoto-mekanismene. Disse medlemmer ser
ingen grunn til å risikere norsk næringsliv for å sikre
Norge en symbolsk ledestjerne i den internasjonale såkalte
miljøbevegelsen.
Disse medlemmer viser til at
enkelte partiers overambisiøse miljøtiltak setter
selv den mest miljøvennlige aktør i en tap/tap-situasjon.
En særnorsk progressivitet i miljøkravene sikrer
kun en stadig forverret konkurransesituasjon mot utlandet. Særnorske
og urimelig strenge miljøkrav vil over tid skremme bort industri
fra Norge. Miljøeffekten blir dog negativ, da denne industrien
ikke forsvinner, men bare flytter. Da den globale etterspørselen
av varer og tjenester ikke påvirkes av norsk miljølovgivning,
vil det i praksis bety at produksjonen av varer flyttes fra Norge
til land som med stor sannsynlighet står utenfor Kyoto-regimet.
En viss realisme i utformingen av miljøtiltak er derfor
nødvendig.
Disse medlemmer mener det er
betenkelig at Regjeringen gjennom muligheten til å regulere
tildeling av kvoter til nystartede bedrifter i realiteten får
en mulighet til å direkte regulere konkurransen i norsk industri.
En restriktiv linje kan fort få konsekvenser for norsk økonomisk
vekst, ved at nyetableringer og økt produksjon finner sted
utenlands fremfor innenlands.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at et av hovedmålene med systemet er å gi
de kvotepliktige incentiver til å foreta utslippsreduksjoner,
samt opparbeide erfaringer med kvotehandel av klimagasser.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen foreslår en handlingsregel for hvor mange kvoter
som skal være tilgjengelige, samt bidra til å forhindre
at kvoteprisen før 2008 blir for høy. Dette kombineres
med tiltak i form av overtredelsesgebyr og åpning for kvoter som
er godkjente under Kyotoprotokollen.
Flertallet ser imidlertid nødvendigheten
av at alle kvotepliktige aktører behandles på like
vilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
generelt dårlig erfaring med handlingsregler
fra norske regjeringer. Man kan håpe at man får en
regel som ikke gir stort rom til å foreta fantasifulle tekniske
justeringer slik som andre handlingsregler. Disse medlemmer mener
at det er viktig med reell forutsigbarhet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at kvoteprisen vil være bestemmende for allokeringen
av reduksjonene. En høy kvotepris vil føre til
at kvotepliktig sektor gjennomfører reduksjoner gjennom
teknologiske effektiviseringstiltak, mens en lav kvotepris muliggjør
ytterligere reduksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at dette spørsmålet, og forholdet
til forurensingsloven, vil bli behandlet i den bebudede odelstingsproposisjonen
om klimakvoter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil at forurensningsloven
legges til grunn fram til 2008, og forutsetter at Regjeringen kommer
tilbake med forslag i odelstingsproposisjonen om dette.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
forurensningsloven til grunn for utslipp av klimagasser fram til
2008, og ber Regjeringen komme tilbake til dette i en odelstingsproposisjon."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti forventer
at lovforslaget om kvotesystemet vil ta hensyn til at utslipp av
drivhusgasser i dag reguleres av forurensingsloven, og at prinsippene som
ligger til grunn for loven vil bli videreført i den bebudede
loven om klimakvoter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Regjeringen legger opp til å komme tilbake
til størrelsen på gebyret i lovforslaget på et
senere tidspunkt. Flertallet viser til at Regjeringen
legger opp til å sette et gebyr for overtredelse av kvoteplikten
ut fra en avveining av hensynene til å oppnå utslippsreduksjoner
i Norge, at det samlede utslippstaket i størst mulig grad
overholdes, og at klimakostnadene for de kvotepliktige før
2008 ikke blir for høye. Flertallet vil
også understreke betydningen av at Regjeringen legger opp
til et overtredelsesgebyr av en størrelse som muliggjør
sammenkobling med andre lands kvotepris. Flertallet viser
til betydningen av overtredelsesgebyret som en øvre grense
for kvoteprisen, og derigjennom klimakostnadene for de kvotepliktige. Flertallet viser
til Regjeringens understreking av at disse kostnadene ikke må bli
så høye at de medfører nedleggelse av
virksomhet som vil være levedyktig i Kyotoprotokollens
forpliktelsesperiode 2008-2012.
Flertallet går inn for
at statens inntekter fra overtredelsesgebyret i det tidlige kvotesystemet
tilbakeføres til industrien i form av støtte til
miljø- og omstillingstiltak, eller forskning på miljøteknologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sitt forslag til bobleløsning
for industrien. Det er en forutsetning at det innenfor et slikt
system etableres sanksjoner og overtredelsesgebyr som medvirker
til at avtalen mellom myndigheter og industrien ikke brytes, og
som vil være dyrere enn de tiltakene industrien må gjennomføre
for å nå det fastsatte utslippstaket innen 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er av absolutt avgjørende betydning at det er ett felles
internasjonalt kvotesystem fra 2008.
Disse medlemmer mener Regjeringen
og flertallet på Stortinget viser liten realisme når
de antar at de kan finne et balansepunkt hvor kvoteprisene i et nasjonalt
kvotesystem er høye nok til å "straffe", men små nok
til å ikke medføre en belastning som fører
til utflytting av bedriftene. Industrien har selv fremlagt tall
som viser at det er få norske kostnadseffektive CO2-tiltak igjen. Overtredelsesgebyrene
vil fungere som en ren fiskal avgift til staten. I beste fall medfører dette
vridning av innenlands konkurranse, i verste fall medfører
det nedleggelse av deler av norsk næringsliv. De globale
såkalte miljøeffektene er i beste fall uendret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til Regjeringens ambisjonsnivå om at utgangspunktet
for den samlede tildeling av kvoter for industri som i dag ikke
har CO2-avgift, der dette er praktisk
gjennomførbart, er en reduksjon i utslippene av klimagasser
for denne industrien på 20 pst. i forhold til 1990.
Flertallet slutter seg videre
til Regjeringens forslag om å tildele disse kvotene, tilsvarende
80 pst. av utslippsnivået i 1990, vederlagsfritt med basis
i historiske utslipp fra denne industrien.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen vil utforme systemet slik at det bidrar til å forhindre
utflytting av virksomhet fra Norge samtidig som utslippsmålene
nås.
Flertallet viser til at den samlede
tildeling vil være basert på en 20 pst. reduksjon.
Flertallet understreker at detaljene
i det tidlige kvotesystem må utvikles i nær dialog
med industrien, bl.a. om fordelingen av kvotene mellom bransjer
og bedrifter. Slik dialog er viktig for å oppnå gode
resultater og sikre at kvotesystemet blir lagt opp på en
måte som sikrer Regjeringens ambisiøse klimapolitikk, samtidig
som konkurranseevnen til industrien kan opprettholdes.
Kvotesystemet må også bli
forutsigbart og kostnadseffektivt.
Flertallet foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle
detaljene i det tidlige kvotesystem i nær dialog med industrien
for å sikre den foreslåtte reduksjon i klimagassutslipp
fra bedriftene, samtidig som systemet er fleksibelt nok for å sikre
konkurranseevnen til prosessindustrien."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til spørsmål fra
komiteen til miljøvernministeren 7. juni 2002, og til svar
til komiteen 10. juni 2002, der han slår fast at miljøvernministeren
ikke har tatt stilling til problemene som kan oppstå ved
at noen bedrifter eventuelt tildeles en større gratis kvote
enn andre bedrifter.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å tro at en modell med overtildeling av kvoter
til noen bedrifter og tilsvarende undertildeling til andre bedrifter
vil være i strid med EUs konkurranseregler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til de store utfordringene
industrien for tiden har med sterk kronekurs, Regjeringens manglende
avklaring med ESA om el-avgiften og Regjeringens forslag til kvotesystem
som ikke er tilpasset konkurransepartnerne.
I denne sammenheng viser komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet til
følgende merknad i Budsjett-innst. S. nr. 9 (2001-2002)
fra energi- og miljøkomiteen:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
at nye tiltak og virkemidler i klimapolitikken også skal
ta hensyn til industriens konkurranseevne.
Flertallet
vil peke på at den kraftforedlende industrien i Norge er
den minst miljøskadelige i verden. Dette skyldes strenge
rensekrav, og at energikilden i hovedsak er vannkraft.
Flertallet
mener at et nasjonalt kvotesystem må ta hensyn til at man
ikke ønsker en nedbygging av industrien her i landet, for
så å bygge opp slik industri andre steder i verden
der rensekravene og energikildene er mer forurensende. En politikk
som vil medføre en ensidig nedbygging av norsk industri
vil belaste miljøet globalt."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at de dyreste
tiltakene er i ferrrolegeringsindustrien, smelteverksindustrien
og i sementindustrien. Dette er bransjer som ligger langt fra Regjeringens
mål om en reduksjon på 20 pst. og vil derfor få svært
høye kostnader med å redusere utslippene til 80
pst. ift. 1990-nivå. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen legger opp til at gratiskvotene skal deles ut
til hver enkelt bedrift. I og med at det vil være svært
lite kvoter til en lav kostnad for salg i et nasjonalt smalt kvotesystem
vil en eventuell kvotepris for de resterende 20 pst. bli svært
høy. Dette vil svekke konkurransesituasjonen for mange
bedrifter betydelig, og faren for nedleggelse vil være
stor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener Regjeringens forslag om et smalt
nasjonalt kvotesystem som skal tildeles industrien som i dag ikke
betaler CO2-avgift, gratiskvoter på 80
pst. i forhold til 1990-nivå, som da var på 16,8
millioner tonn, er for lite ambisiøst. Disse medlemmer mener
at det med en mer fleksibel gjennomføring av tiltakene
i prosessindustrien vil være mulig å redusere
utslippene med 30 pst. Disse medlemmer mener derfor
at prosessindustrien samlet tildeles gratis kvoter på 70
pst. i forhold til nivået på 16,8 millioner tonn
i 1990, noe som tilsvarer en reduksjon på 5 millioner tonn
ned til 11,8 millioner tonn innen 2008.
Disse medlemmer viser til at
det i tilleggsmeldingen vises til SFTs tiltaksanalyse fra 2000 og
at det ifølge denne er tiltak til en kostnad under 125
kroner/tonn som vil redusere utslippene med 1,6 millioner tonn.
Foruten tiltak til 7 kroner/tonn med en total reduksjon
på 430 tonn/år innenfor kunstgjødselproduksjon
er de fleste av disse tiltakene alt gjennomført og de gjenstående
tiltakene vil koste fra 210 kroner/tonn og oppover. Hensikten
med en kvotehandel er at bedrifter med lave tiltakskostnader gjennomfører investeringer
i utslippsreduksjoner og selger utslippsreduksjoner til bedrifter
med høye tiltakskostnader.
Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringens opplegg til kvotehandel for prosessindustrien ikke
utløser en reell handel og vil dermed ikke gi læringseffekt
i bruk av Kyoto-mekanismene. Dersom overtredelsegebyret i tillegg
settes så lavt at bedriftene velger å betale det
framfor å redusere utslippene, vil vi heller ikke oppnå noen
reduksjon av klimagassutslippene. Dette er både for lite
ambisiøs miljøpolitikk og dårlig industripolitikk.
Disse medlemmer mener at prosessindustrien bør
tildeles gratiskvoter samlet ved at det inngås en avtale
med industrien og myndighetene om en samlet reduksjon på 30
pst. i forhold til utslippene i 1990 innen utgangen av 2007, slik
at industrien samlet tar ansvar for reduksjonen og gjennomfører
tiltakene der de er mest effektive. Virksomhetene som inngår
i den totale rammen på 11,8 mill. tonn utslipp av CO2 i 2008 etablerer et organ som får
tildelt gratiskvotene (70 pst. ift. 1990-nivå) fra myndighetene.
Virksomheter som har ledige kvoter kan i tillegg selge disse inn
til organet. I tillegg til dette vil organet disponere kvoter fra omstillinger
og eventuelle nedleggelser. Organet vil da ha ledige kvoter som
kan selges til de som trenger det.
Disse medlemmer legger til grunn
at ordningen skal reguleres av Forurensingsloven. Nyetableringer blant
aktørene som er med i ordningen fram til 2008 tildeles
ikke nye kvoter, men tildeles kvoter innenfor den samlede rammen
på 70 pst. ift. 1990-nivå. Ved eventuelle nedleggelser
av bedrifter trekkes ikke kvoter tilbake, men disponeres av industrien
innenfor den totale rammen. Ingen enkeltbedrifter skal kunne selge
kvoter ved eventuelle nedleggelser. Nyetableringer av aktører som
ikke er med i ordningen, må reguleres av Forurensingsloven
og tildeles kvoter tilsvarende 70 pst. av utslippene.
Disse medlemmer mener et nasjonalt
karbonfond, der virksomheter som i dag er fritatt fra CO2-avgift og virksomheter som betaler CO2-avgift kan delta, bør etableres.
Det er en forutsetning at deltagelse i fondet avgrenses til prosjekter
som godkjennes av fondet og er teknologidrivende. Fondet skal finansiere tiltak
på tvers av sektorer, og skal bl.a. ha som formål å etablere
og kommersialisere ny miljøvennlig teknologi, innen for
eksempel CO2-håndtering, forurensingsfri
kraftproduksjon, biokarbon, hydrogen, brenselceller osv. Disse
medlemmer mener det er en hovedutfordring å utvikle
ny teknologi som kan redusere utslippene fra norsk industri. Utvikling
av slik ny teknologi vil være et konkurransefortrinn for
Norge. Disse medlemmer ønsker på denne
bakgrunn ikke å åpne for CDM før 2008,
da dette vil kunne ta bort noe av grunnlaget for karbonfondet. I
karbonfondet bør det videre vurderes om olje- og gassterminaler
og andre virksomheter som ikke betaler CO2-avgift
skal pålegges å delta.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med et forslag om opprettelse av et Nasjonalt karbonfond
som skal ha som formål å utvikle og etablere ny
miljøvennlig teknologi der alle virksomheter kan delta."
"Stortinget ber Regjeringen tildele
prosessindustrien en samlet gratiskvote på 70 pst. i forhold
til 1990-nivå og inngå en avtale med industrien
om reduksjon på 30 pst. av klimagassutslippene i forhold
til 1990, til 11,8 millioner tonn innen utgangen av 2007."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at bedrifter
som var i en spesiell produksjonsmessig situasjon i referanseåret
1990 eller har foretatt omfattende omlegginger ikke blir rammet
unødig. Dette kan innebære et behov for å se
nærmere på referanseåret for slike bedrifter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
vil videre presisere at utslippsreduksjoner som er foretatt i perioden
siden 1990 skal kunne regnes med i den tidlige kvoteperioden, med mindre
reduksjonene skyldes nedleggelser. Dette flertallet viser
videre til at Regjeringen i sitt svar på et spørsmål
fra komiteen presiserer at detaljene i tildelingsmetoden ikke er
endelig utformet, og at den har invitert industrien til en dialog
om den videre utformingen av systemet. Dette flertallet vil
presisere betydningen av dette, og forventer at dette vil skje i perioden
før odelstingsproposisjonen om kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringspartiene ønsker dialog med industrien for å utvikle
kvotesystemet. Den dialogen som har vært observert i media
mellom departementet og industriens talsmenn vitner om at avstanden er
stor, og at industriens behov og ønsker er lite imøtekommet
ved valg av virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser
betydningen av teknologiutvikling innen de industrigrenene som står
for store utslipp av drivhusgasser. Mange steder er det stort potensial for
reduksjoner av utslippene, men teknologien som kan gjøre
dette mulig er foreløpig for dyr.
Disse medlemmer foreslår
derfor et Kyoto-program for utvikling og utplassering av miljøteknologi, og
viser til sine merknader under "industrisektoren".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,viser
til at vederlagsfri tildeling av kvoter til industri som hittil
har vært fritatt for klimavirkemidler gjør at
belastningen ved å pålegge klimavirkemidler for
denne industrien blir mindre enn om alle kvotene skulle vært
auksjonert bort. Dette er viktig i en periode hvor konkurrerende
bedrifter i andre land ikke er pålagt klimavirkemidler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at det er foreslått at kvotene til kvotepliktige
sektorer skal tildeles vederlagsfritt. Disse medlemmers primære
oppfatning er at auksjon av kvotene ville være mer hensiktsmessig i
forhold til å gi de kvotepliktige incentiver til å redusere
egne utslipp, ved at kostnadene for alternativer ville blitt høyere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
registrerer at det er foreslått at gass til bruk som energikilde
skal omfattes av kvotesystemet. Flertallet støtter
dette.
Flertallet viser til Regjeringens
forslag om at det legges restriksjoner på videresalg av
en del av kvotene som tildeles vederlagsfritt, og at den vil komme
tilbake til Stortinget med anbefaling om den praktiske organiseringen
av dette i det bebudede lovforslaget om kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
imidlertid at det ikke skal være automatikk i at gass til
bruk som energikilde skal være omfattet av ordningen med
kvoter tildelt vederlagsfritt. Bakgrunnen for dette er at det pr.
i dag er en meget begrenset bruk av gass som energikilde, og introduksjon
av for eksempel landbaserte gasskraftverk eller utstrakt infrastruktur
for bruk av gass ikke innebærer et økt aktivitetsnivå eller
nye aktører innen en eksisterende sektor, men en helt ny
sektor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen foreslår at spareadgang for
kvoter fra perioden 2005-2007 til perioden 2008-2012 skal være
begrenset til kvoter som er godkjente i henhold til Kyotoprotokollen. Flertallet støtter
dette synet.
Kvoter som er tildelt vederlagsfritt i det tidlige
kvotesystemet vil ikke kunne brukes i den første Kyoto-perioden.
Sparing vil dermed være begrenset til kvoter som er skaffet
til veie gjennom godkjente Kyoto-tiltak som Den grønne
utviklingsmekanismen (CDM).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen åpner for bruk av felles
gjennomføring i Norge, og at meldingen omtaler noen av
de problematiske sidene ved felles gjennomføring i Norge,
mellom aktører med og uten kvoteplikt. Flertallet støtter
derfor Regjeringens syn om at virkemidler som retter seg direkte mot
utslippene må være den primære tilnærmingen.
Flertallet viser til at problemene
som oppstår i forbindelse med felles gjennomføring
i Norge er felles for tilsvarende prosjekter verden over. Ikke minst
gjelder dette prosjekter under den grønne utviklingsmekanismen.
En realistisk referansebane er avgjørende for en vellykket
gjennomføring av slike prosjekter. Det samme gjelder verifisering
av de virkelige utslippsreduksjonene.
Flertallet regner med at odelstingsproposisjonen vil
inneholde konkrete retningslinjer for både beregning av
referansebane og verifisering av utslippsreduksjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sitt alternative opplegg for
perioden fram til 2008.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen går inn for at det norske
kvotesystemet skal kunne kobles til andre lands kvotesystemer, og
støtter dette prinsippet.
Flertallet viser til at en slik
ordning ville kunne gi meget anvendelig erfaring for et omfattende
internasjonalt kvotesystem fra 2008. Imidlertid er det et faktum
at det foreslåtte norske, det foreslåtte systemet
til EU og de pågående systemene til Storbritannia
og Danmark er til dels sterkt divergerende. Det har åpenbare
ulemper, men også den fordel at det vil gi brede erfaringer
for hva slags systemer som har best effekt. Flertallet registrerer
at Regjeringen arbeider overfor EU med å tilpasse systemene,
og oppfordrer Regjeringen til å fortsette dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sitt alternative opplegg for
perioden fram til 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at innføringen av et ensidig nasjonalt kvotesystem
vil medføre sterk konkurransedreiing i disfavør
av norsk næringsliv. For å minimere skadene ved
innføring av kvotesystem må dette systemet muliggjøre
kvotehandel med relevante konkurrentland. Inntil det foreligger ønsker disse
medlemmer at et kvotesystem ikke iverksettes.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen avvente
med innføring av kvotesystem til det er et bredt internasjonalt
kvotesystem på plass."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen ønsker et nasjonalt kvotesystem fra 2008-2012
som skal omfatte mer enn 80 pst. av norske utslipp.
Det er av avgjørende betydning for
muligheten til å redusere de globale utslippene av CO2 og andre drivhusgasser at det etableres
et velfungerende, omfattende internasjonalt system for handel med
karbonkvoter i 2008-2012, for bruk sammen med de tre Kyoto-mekanismene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 54 (2000-2001) og St.meld.
nr. 15 (2001-2002) foreslår å opprette et bredt
kvotesystem med internasjonal kvotehandel for Kyotoprotokollens
første forpliktelsesperiode 2008-2012. Dette flertallet slutter
seg til dette prinsippet, og viser til at Stortinget vil kunne behandle
dette nærmere når Regjeringen har lagt frem en
proposisjon om et slikt kvotesystem.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen
vurdere å fremme en ny melding om kvotesystemet fra 2008, dersom
oppnådde erfaringer gir grunnlag for et kvotesystem som
skiller seg fra det som er beskrevet i St.meld. nr. 54 (2000-2001).
Komiteen viser til
at Regjeringen i meldingen peker på at en omlegging fra
CO2-avgift til kvoter vil medføre
bortfall av inntekter fra avgiften. St.meld. nr. 54 (2000-2001)
peker på at selv med en kvotepris på 125 kr/tonn
CO2 vil inntekten fra salg av kvoter
være mindre enn inntektene fra CO2-avgiften
i dag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker
på at denne forskjellen i provenyeffekt blir større
med kvoter som blir tildelt vederlagsfritt.
Disse medlemmer minner om at
dette bortfallet vil komme den dagen alle utslipp av CO2 er inkludert i kvotesystemet, og at
Regjeringen allerede ved utarbeidelsen av lovforslaget om kvotesystemet
må ta dette bortfallet av statlige inntekter med i betraktning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
miljøavgifter ofte primært er motivert av deres
rolle som inntektskilde til staten. Disse medlemmer mener
dette undergraver troverdigheten rundt miljøaspektet
av slike avgifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, minner om at innen
2008 vil flere regioner og land, deriblant Norge, ha erfaring med
bruk av Kyoto-mekanismene og andre virkemidler for å redusere
klimagassutslipp.
Det vil ha blitt akkumulert kunnskap om prisnivå-
og utvikling, markedsdesign, behov for oppfølging og kontroll,
forskjellige former for kvoter under de tre Kyoto-mekanismene og
størrelsen på markedet og volum på omsetningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det vil også ha blitt akkumulert kunnskap
om hvordan utslippene har utviklet seg innenfor de sektorene
som har pålagt kvoteplikt, innenfor de som er underlagt
CO2-avgift og innenfor de som kun har
frivillige avtaler og fritak. Dette vil gi informasjon om nødvendigheten
av å iverksette andre tiltak enn nasjonale og internasjonale kvotesystem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en slik melding også vil kunne identifisere og beskrive
nødvendige reduksjonstiltak ut over kvotesystemet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid allerede
nå påpeke at Norge bør stille krav til
kvaliteten på kvoter som er oppnådd gjennom den
grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring. Disse
medlemmer mener at klimakvoter fra atomkraftverk i utlandet
ikke skal kjennes gyldig i norsk klimaregnskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil videre stille følgende
kvalitetskrav:
a) Norge skal
stille krav om bruk av best tilgjengelig teknologi når
det gjelder prosjekter i den grønne utviklingsmekanismen
og felles gjennomføring.
b) Norge må følge opp
den politiske avtalen som ble vedtatt i Bonn og fornyet i Marrakesh
om at småskala prosjekter knyttet til fornybar energi skal
prioriteres gjennom CDM. Dette må ligge til grunn for Regjeringens
politikk, bl.a. gjennom at eventuelle klimagasskvoter fra bygging
av nye kullkraftverk ikke godkjennes i et norsk klimaregister
c) I tillegg til å ikke benytte
SINK hjemme, bør Norge og norske bedrifter ikke delta i
skogprosjekter i utviklingsland, eller godkjenne slike kvoter i sitt
klimagassregister. Disse er ofte svært omstridt og kan
gå på bekostning av både lokalsamfunn
og biologisk mangfold.
d) Norge bør heller ikke delta
i store kontroversielle damprosjekter, eller tillate slike kvoter
i kvoteregisteret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
i tillegg stille følgende krav:
e) Norge bør
kun godkjenne begrenset bruk av "hot air" i sitt klimagass-register,
og kun dersom pengene fra kvotesalget blir reinvestert i energiøkonomiserings-prosjekter
som ellers ikke ville blitt gjennomført. Det må også stilles
krav til at disse prosjektene benytter seg av best tilgjengelig
teknologi. Bakgrunnen for at dette er en nødvendig begrensning
er at flere øst-europeiske land har forpliktelser i Kyoto-avtalen
som ligger langt over det de i dag har av reelle utslipp. Dette
er dermed kvoter som kan selges uten at det fører til reduksjon
av utslipp internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Norge bør ikke godkjenne bruk av "hot air" i sitt klimagassregister.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener Regjeringen må tilbake
med en konkret utforming av krav til prosjekter og kvoter som oppnås
gjennom den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring og
fremmer forslag om dette:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med et konkret forslag om kvalitetskrav til prosjekter og
kvoter som oppnås gjennom felles gjennomføring
og den grønne utviklingsmekanismen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet minner
om at implementering av kvotesystem ikke på noen måte
er en garanti for en reduksjon av globale utslipp av klimagasser.
Kyotoprotokollen mangler et betydelig antall utslippsland,
både i-land og u-land. Ved høye kvotepriser og
overtredelsesgebyr er det en stor risiko for at det oppstår
en betydelig migrasjon av industri fra Kyotoland til land som står
utenfor. De totale miljøeffektene kan være negative,
da spesielt u-land ofte har langt dårlige miljøkrav
enn i-land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at utslippene
av metan fra depopnier er beregnet til å utgjøre
7 pst. av de totale norske klimagassutslippene. Flertallet viser
videre til at metan skriver seg fra nedbryting av organisk avfall.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
avfallssektoren bidrar til klimaproblemer både gjennom
utslipp av metan fra deponier, ved å generere et transportbehov
og fordi et bruk-og-kast-system krever store mengder energi. I tillegg
kan avfall bidra til andre miljøproblemer, slik som spredning
av miljøgifter.
Disse medlemmer viser til at
de største metanutslippene fra avfallsdeponering skjer
2-20 år etter deponering. Derfor vil ikke tiltak for å redusere
metanutslipp gi effekt på kort sikt, men det er like fullt
viktig at de kommer i gang så raskt som mulig.
Disse medlemmer ønsker å peke
på at det er store globale utfordringer knyttet til det
høye uttaket av naturressurser. Etter disse medlemmers mening er
avfallshåndtering etter avfallshierarkiet det mest miljøvennlige.
Disse medlemmer mener avfallshierarkiet
må være som følger:
Disse medlemmer mener at dette
avfallshierarkiet bør være bestemmende for avfallshåndteringen. Det
ville også medføre at den totale avfallsmengden generelt
ville blitt redusert.
Disse medlemmer vil understreke
at det er et stort problem at store deler av det avfallet som genereres
i dag er produsert uten tanke på gjenvinning. Kombinert
med mangelfull merking av sammensetningen av det enkelte produkt
bidrar dette til å vanskeliggjøre materialgjenvinning
av avfall. Dette problemet kan først og fremst løses
i design- og produksjonsfasen, og det påhviler produsenter
av varer et stort ansvar for å legge best mulig til rette
for materialgjenvinning. En metode for å plassere dette
ansvaret hos produsentene er å gi produsentene ansvaret
for det avfallet som deres produkter genererer, for eksempel gjennom
innsamlingsordninger. Disse medlemmer vil derfor
be Regjeringen vurdere om det kan være aktuelt med slike ordninger
innen flere sektorer, eller om det kan tenkes andre tiltak for å sikre
større grad av produsentansvar for avfallet som genereres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det kan være hensiktsmessig
at avfallssektoren får en mer sentral rolle i klimaarbeidet
enn tidligere. Disse medlemmer er derfor fornøyd
med at Regjeringen gjennom St.meld. nr. 15 (2001-2002) legger opp
til dette.
Disse medlemmer mener at det
på sikt er et stort potensial i å vri strømmen
av nedbrytbart avfall bort fra deponiene og over til gjenvinning,
samtidig som det legges opp til i større grad å erstatte
fossile brensler med avfall i produksjon av energi.
Disse medlemmer viser til virkemiddelbruken som
skisseres i tilleggsmeldingen og ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en vurdering av forbud mot deponering av nedbrytbart
avfall og andre virkemidler som en del av en helhetlig strategi
for behandling av nedbrytbart avfall. Disse medlemmer er
kjent med at EUs regelverk som er under utarbeidelse kan legge begrensninger
på anvendelsen av dette avfallet og ber Regjeringen ta
hensyn til dette i vurderingen.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i Statsbudsjettet for 2003 skal legge fram et forslag
til omlegging av avgift på sluttbehandling av avfall som er
tilpasset opplegget i klimapolitikken.
Disse medlemmer viser til at
det er mange nedlagte deponier hvor det ikke er installert gassuttak
eller andre tiltak som kan redusere utslippene av klimagasser fra
disse. Disse medlemmer viser til at det er et potensial
for å redusere utslippene av klimagasser fra disse anleggene
og slutter seg til Regjeringens forslag om å innlemme nedlagte
deponier i et felles gjennomføringssystem.
Komiteen viser til
at sluttbehandlingsavgiften ble innført 1. januar 1999.
Avgiftens hensikt er å prise miljøkostnadene ved
sluttbehandling av avfall og stimulere til avfallsminimering.
Komiteen viser til at avgiften
slik den er utformet i dag, er at alt avfall levert til deponi betales
med 320 kroner pr. tonn, mens avfall levert til forbrenning betales
en grunnavgift på 80 kroner, med en tilleggsavgift etter
energiutnyttelsesgrad oppad begrenset til 240 kroner. Komiteen viser
videre til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2001-2002) varslet at
de vil komme tilbake til et konkret forslag til omlegging av sluttbehandlingsavgiften
i statsbudsjettet for 2003.
Komiteen mener forbrenning med
energigjenvinning kan være en gunstig sluttbehandling for
deler av avfallet.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
hvordan disse hensynene på best mulig måte kan
ivaretas i det varslede forslaget om endringer i sluttbehandlingsavgiften.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at
det er viktig at sluttbehandlingsavgiften utformes slik at klimapolitiske
mål nås samtidig med at ressursene blir best mulig
utnyttet, jf. avfallshierarkiet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener sluttbehandlingsavgiften må ha
som hovedformål å styre avfallet til materialgjenvinning
og energiutnyttelse. Slik regelverket har blitt tolket av Toll-
og avgiftsdirektoratet fører det til at avfall som ellers
ville blitt gjenvunnet i dag går til deponi. Disse
medlemmer mener videre det er urimelig at dagens praksis
gjør at energigjenvinning i kommunale anlegg betaler sluttbehandlingsavgift,
mens tilsvarende anlegg i industribedrifter er fritatt. På denne
bakgrunn ber derfor disse medlemmer om at energianlegg
som oppfyller EUs krav til utslipp og baserer seg på energigjenvinning
av avfall, innvilges fritak for grunnavgiften og at tilleggsavgiften
trappes ned i takt med økende energigjenvinningsgrad.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det må være en målsetting at mengden avfall
til sluttbehandling innen 2010 skal være om lag 25 pst.
av generert utslippsmengde.
Disse medlemmer viser til at
ifølge St.meld. nr. 54 (2000-2001) viser tallmateriale
for kommunalt avfall en nedgang i avfallsmengdene på 7
pst. fra 1998-1999. Dette tyder på at effekten av de innførte
virkemidlene har vært god.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det må være
et mål at bare restavfall etter forutgående sortering
til materialgjenvinning nyttes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er viktig at avfallspolitikken
ikke resulterer i stor økning av transportbehovet, noe
som kan bli en konsekvens dersom man satser på for store
forbrenningsanlegg med tilsvarende stort omland avfallet skal transporteres
inn fra.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at våtorganisk
avfall har liten eller ingen energigevinst i tradisjonelle forbrenningsanlegg
og bør i langt større grad behandles på annen
måte, for eksempel i utråtningsanlegg med energiutnyttelse
av den biogassen som dannes. Annet organisk avfall, som rent trevirke, kan
gå inn i nye produkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det flere steder i landet
er deponier som er bygd og driver anlegg som utnytter metangassen
fra deponiet, f.eks. til produksjon av elektrisk strøm
og/eller til varmeanlegg. Disse medlemmer ber
om at slike anlegg får en særskilt vurdering.
Disse medlemmer viser til at
hjemmekompostering er et godt eksempel på at avfall går
direkte tilbake til kretsløpet. Det bør også legges
til rette for kompostering i større anlegg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at Regjeringen vil vurdere et forbud mot deponering av
nedbrytbart avfall.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
be Regjeringen om å innføre et forbud mot deponering
av nedbrytbart avfall.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre
et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall for å redusere utslippene
av metan."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen mener det er viktig å legge til rette for nye
løsninger både når det gjelder produksjon
og forbruk av energi. Et viktig tiltak for å endre sammensetningen
av energiforbruket er å få til en konvertering
av oppvarming med fossile energikilder til oppvarming med nye fornybare
energikilder. Flertallet slutter seg derfor til at
det må utarbeides en strategi for hvordan en slik konvertering
kan foregå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener denne strategien bør
innarbeides i den varslede handlingsplanen for vannbåren
varme.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Stortinget,
og Regjeringen i Sem-erklæringen, har som målsetting
at innen 2010 skal energi for minst 3 TWh komme fra vindkraftanlegg. Flertallet vil
peke på at det er viktig å stimulere til utvikling
av også andre fornybare og miljøvennlige energikilder
som tidevann, bølgekraft, solenergi og bioenergi. Virkemidlene
bør legges opp slik at kostnadseffektive løsninger
for fornybar energi utvikles og kan tas i bruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens mål
om å redusere bruken av mineraloljer til oppvarming med
25 pst. i perioden 2008-2012 sammenlignet med 1996-2000. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen vil vurdere å gjennom
plan- og bygningsloven gi kommunene egnede virkemidler for å påvirke
valg av energiløsning. Disse medlemmer viser
også til at Enova er i ferd med å etablere en
støtteordning for varmepumper i private husholdninger,
og at målet om 4 TWh mer vannbåren varme ligger
til grunn for Enovas virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å sikre
lik konkurranse mellom energiformer. Disse medlemmer ønsker
av den grunn ikke å støtte subsidiering av marginal
og kostnadskrevende energiproduksjon. Det betyr selvsagt ikke at disse
medlemmer er negativ til nyvinninger innen miljøvennlig
energiproduksjon.
Disse medlemmer er oppmerksom
på at en del av Regjeringens nasjonale tiltak som påvirker
energibruk vil kreve økt kraftimport, da Norge i dag har
kraftunderskudd. Kostnadskrevende nasjonale utslippsreduksjoner
som kan være såkalt miljøvennlige sett
i lys av ren vannkraft, vil i praksis medføre økte
internasjonale utslipp da kraftbalansen opprettholdes av importert
kullkraft.
For å fremskynde gasskraftverk
med CO2-håndtering mener komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
at det bør innføres en tidsbegrenset støtteordning
for produksjon av slik gasskraft tilsvarende refusjon av hel el-avgift
på 2002-nivå. Det forutsettes at ordningen kan
gjennomføres innenfor rammen av EØS-avtalen. På det
tidspunkt gasskraftverk med CO2-håndtering
realiseres, innføres samme vilkår for produsenter
av nye fornybare energikilder (bioenergi, vindkraft, mv.).
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
for alle statlige nybygg over 1000 m2 skal
installeres energifleksibelt system (vann- eller luftbåren
varme). Regjeringen bør gjennomgå byggforskriftene
med sikte på en vurdering av tilsvarende krav for andre
utbyggere der hvor dette er hensiktsmessig. Regjeringen bes om at
den, i den varslede handlingsplanen for vannbåren varme,
vil vurdere hvordan ulike statlige virkemidler kan stimulere til
omlegging av energibruken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil derfor foreslå:
"Det stilles krav om at det installeres
vann- eller luftbåren oppvarming i alle nye næringsbygg
med over 1 000 m2."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at målsettinger
og virkemidler må være mer offensive enn det Regjeringen
legger opp til.
Disse medlemmer viser til forslaget
i Dokument nr. 8:82 (2001-2002) fra Sørensen, Langeland
og Ryan.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen:
1. Utarbeide en handlingsplan
for trinnvis konvertering av oppvarming med fossile brensler til
oppvarming med nye fornybare energikilder. Handlingsplanen skal
ta utgangspunkt i følgende målsetting: 30 pst.
konvertering innen 2005, 50 pst. konvertering innen 2008 og 80 pst.
konvertering innen 2012.
2. Fra 1. januar 2003 opprettes en midlertidig
og lik støtteordning til nye fornybare energikilder tilsvarende
halv el-avgift pr. 1. januar 2002. Ordningen skal på en
effektiv måte gi fortgang i prosessen med å få i
gang produksjon av ny fornybar energi i Norge, herunder å nå målet
om 4 TWh varmeenergi innen 2010. Ordningen administreres
av Enova. Forslag om utforming av ordningen tas med i statsbudsjettet
for 2003.
3. Fra 1. januar 2003 innføres
det en tilskuddsordning for bedrifter og husholdninger i småhus
til kjøp av anlegg for vann- eller luftbåren oppvarming
med nye fornybare energikilder inkludert varmepumper, som erstatter
fossil oppvarming eller oppvarming ved hjelp av panelovner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at på grunn av utsiktene til bygging av gasskraftverk
i Norge, kombinert med at Norges elektrisitetssystem er integrert
med det europeiske, medfører også bruk av elektrisitet
utslipp av CO2. Dersom strømmen
kommer fra et kullkraftverk er utslippet pr. tilført energienhet
dobbelt så høyt som ved oljefyring, mens utslippene
fra strøm produsert i gasskraftverk er like høye
som ved oljefyring.
Disse medlemmer viser til atgjennom avgifter har myndighetene allerede
klart å vri forbruket av fyringsolje over på andre
energikilder. Den økonomiske lønnsomheten ved
ytterligere kunstig vridning av forbruket er tvilsom. Det vil kreve
store investeringer. Dersom resultatet er økt bruk av strøm,
noe NPI har regnet ut, vil miljøeffekten bli negativ. I
forhold til vannkraft er oljefyring forurensende, men med negativ kraftbalanse
vil redusert oljefyring kreve import av bl.a. kullkraft.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en
svært viktig årsak til det høye elektrisitetsforbruket
i Norge er at vi i langt større grad enn f.eks. Sverige
og Danmark bruker strøm til oppvarming. Det bør
derfor være et mål at behovet for oppvarming i
større grad dekkes fra andre energikilder enn elektrisitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener et viktig
element i dette arbeidet vil være tiltak rettet mot flerfamiliehus
organisert som borettslag, der både de fysiske og organisatoriske
forutsetninger er til stede for en slik reduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at såfremt elektrisiteten ikke har opprinnelsessertifisering,
skal NORDEL elmix legges til grunn (100 g/kWh i 2001) for
elektrisitetens klimaeffekt.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen understreker at CO2-avgiften
på mineralolje er et viktig virkemiddel i klimapolitikken.
Sammenliknet med våre naboland Danmark og Sverige har Norge svært
lave CO2- og energiavgifter på mineralolje.
Dette er hovedforklaringen på at for eksempel Sverige har tatt
i bruk mye mer bioenergi og vannbåren varme enn det som
er tilfellet i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil også peke på at reduserte
forbruksavgifter på elektrisitet har forverret konkurransesituasjonen
til nye fornybare energikilder og vannbårne varmeløsninger.
Fortsatt lave forbruksavgifter på elektrisitet vil kreve
sterkere støtteordninger til nye fornybare energikilder,
for at disse skal bli konkurransedyktige. Disse medlemmer vil
peke på at forbruksavgiften på strøm
i Norge er vesentlig lavere enn i våre nordiske naboland.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at bevilgningene
til Enova må økes gradvis . Dette vil styrke Enovas
handlingsrom i forhold til det økte ambisjonsnivået
for omlegging av energiforbruket som denne meldingen legger opp
til. Forutsigbare rammevilkår vil bidra til å gjøre
langsiktige tiltak for el-sparing attraktive. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen om å øke bevilgningene til
Enova i statsbudsjettet for 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at bevilgningene til Enova gradvis økes gjennom økt
påslag i netttariffen. Påslaget i nettariffen
må dobles i 2003 til 0,6 øre/kWh og øke
til 2 øre fram til 2005."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet slutter seg til at det skal trekkes opp
en helhetlig strategi for bruk av naturgass i Norge gjennom en stortingsmelding,
men vil presisere at Klimameldingen må legge rammene for dette
arbeidet. Videre er det også naturlig at Klimameldingen
danner utgangspunktet for den videre diskusjonen om gasskraftverk
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
legge til grunn en virkemiddelbruk som sikrer at effekten av kvotesystemet
ikke blir undergravet av statlig subsidiering av økte utslipp
av klimagasser.
Komiteen slutter seg
til at det skal trekkes opp en helhetlig strategi for bruk av naturgass
i Norge, og viser til at Regjeringen har varslet en stortingsmelding om
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at gass de nærmeste årene
vil bli tatt i bruk som energikilde i langt større grad
enn i dag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til Regjeringens mål om å etablere rammebetingelser
som gjør det mulig å realisere gasskraftverk med
CO2-håndtering. Inntil det er
etablert et system for omsettelige kvoter i tråd med Kyoto-avtalen,
forutsetter dette flertallet at ytterligere konsesjons-
og utslippstillatelser til gasskraftanlegg kun gis til gasskraftanlegg
basert på CO2-håndtering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at for de gasskraftanlegg som allerede
har fått konsesjon og utslippstillatelse, samt til anlegget
knyttet til Snøhvit-prosjektet, legger flertallet til
grunn Stortingets vedtak i Innst. S. nr. 122 (1999-2000) om at det
ikke skal stilles strengere utslippskrav for klimagasser enn det
som er vanlig for gasskraftprodusenter i andre EØS-land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til gassteknologiutvalgets utredning, og mener det er utopisk å forespeile
mulighetene for bygging av kostnadseffektive gasskraftverk med CO2-håndtering i dette tiåret.
Disse medlemmer mener Regjeringen
må sikre at gasskraftverk i Norge får tilsvarende
konkurransevilkår som ellers i Europa. Det har ingen miljømessig eller økonomisk
hensikt at norsk gasskraft skal behandles strengere enn europeiske
konkurrenter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i konklusjonen
om at epoken med store vannkraftutbygginger er over, men at det
ligger et potensial i oppgradering, justering og modernisering av
eksisterende vannkraftstruktur.
Komiteen ser derfor
positivt på en gjennomgang av potensialet for økt
produksjon ved effektivisering, og vil påpeke betydningen
av at bruken av mikro- og minikraftverk må inngå i
en helhetlig vurdering av de ulike vassdragene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at økt
bruk av mikro- og minikraftverk bør skje innenfor rammen
av hensynet til naturvern.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at Stortinget ved flere anledninger
har uttrykt støtte til økt bruk av mikro- og minikraftverk.
I vassdrag som vernes mot tradisjonell kraftutbygging, må det
likevel kunne tillates bygging av slike småkraftverk når
disse ikke medfører vesentlige inngrep i naturen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at bygging av minikraftverk i vernede vassdrag i mange tilfeller
kan være uheldig i forhold til de verdier vernet var ment å skulle
sikre. Disse medlemmer ønsker derfor å signalisere
en restriktiv holdning til slike tiltak, og ber Regjeringen vurdere
en endring av vannressursloven for å ivareta dette forholdet.
Disse medlemmer viser til merknad
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre i Innst. S. nr. 263 (2000-2001) Innstilling fra energi-
og miljøkomiteen om vasskrafta og kraftbalansen:
"Disse medlemmer vil også understreke betydningen av
at det etableres et pliktig grønt sertifikatmarked, slik Stortinget
har bedt om en utredning av. Dette bør knyttes til arbeidet
med det såkalte RES-direktivet og EUs øvrige arbeid
med utforming av slike systemer. Dette vil bety mye for å skape
et stabilt marked for nye fornybare energikilder."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til svar på spørsmål
11 i brev fra miljøvernministeren til komiteen, datert
21. mai 2002, hvor det fremgår at Regjeringen har startet utredningen
av et system med et pliktig grønt sertifikatmarked tilsvarende
det som er under utarbeidelse i EU, tilpasset norske og nordiske
forhold.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
be Regjeringen sørge for at det innføres et pliktig
grønt sertifikatmarked. Dette bør knyttes til EUs
arbeid med dette.
Komiteen har merket
seg at en gjennomføring av Kyotoprotokollen vil kunne føre
til redusert verdi av norsk olje og tapte petroleumsinntekter som
følge av en eventuell reduksjon i etterspørselen
etter olje. Den framtidige utviklingen av olje- og gassmarkedet
vil avhenge av flere faktorer, hvor gjennomføringen av Kyoto-avtalen
er en, og teknologiutviklingen er en annen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, presiserer derfor
nødvendigheten av en bred norsk satsing på utvikling
av ny næringsvirksomhet, uavhengig av olje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
liten tro på statlig styrt satsing på utvikling
av ny norsk næringsvirksomhet. All erfaring viser at private
aktører er best egnet til å skape ny virksomhet
gjennom nyetableringer, teknologisk utvikling og innovasjon. Disse
medlemmer understreker derfor behovet for å sikre
gode, stabile og langsiktige rammebetingelser for norsk næringsliv
blant annet gjennom lavere skatter og avgifter, mindre offentlig regulering,
godt tilpasset arbeidsstyrke, og et effektivt kapitalmarked.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at elektrifisering
av sokkelen vil være et viktig nasjonalt klimatiltak. Spesielt interessant
er BPs prosjekt i den sørlige delen av Nordsjøen. Flertallet ser
derfor positivt på Regjeringens ønske om å vurdere
muligheten for å bidra til å realisere dette prosjektet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med Gassmeldingen om å vurdere tiltak for sterkere grad
av elektrifisering av sokkelen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er viktig at arbeidet med elektrifisering kommer i gang raskt. Disse
medlemmer viser til at British Petroelum sitt prosjekt i
den sørlige delen av Nordsjøen kan redusere utslippene
med om lag 700 000 tonn CO2-ekvivalenter.
I tillegg kan elektrifisering kombinert med gassgraftverk med CO2-håndtering, for eksempel for å elektrifisere
Troll/Oseberg-Tampen-området, redusere utslippene
med om lag 3 millioner tonn. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å starte
arbeidet med å elektrifisere sokkelen. Innen 2008 skal
det gjennomføres elektrifisering på sokkelen kombinert
med gasskraftverk med CO2-håndtering.
Disse prosjektene bør redusere CO2-utslippene
på sokkelen med om lag 3 millioner tonn CO2."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiler
seg tvilende til at det globalt sett er et konstruktivt miljøtiltak å elektrifisere
plattformer på sokkelen. Slike prosjekt er kostnadskrevende
og påvirker den allerede negative kraftbalansen i Norge.
Symbolverdien kan være stor, men miljøeffekten
er minimal.
Disse medlemmer er kjent med
at gasskraftverkene på sokkelen har betydelig lavere utnyttelsesgrad enn
tilsvarende kraftverk på land. Samtidig er Regjeringen
negativ til å bygge konvensjonelle gasskraftverk på land.
Med negativ kraftbalanse i dag vil Regjeringens forslag medføre økt
import av bl.a. kullkraft.
Komiteen har merket
seg at utslippene av klimagasser fra industrisektoren utgjør
om lag 32 pst. av de samlede utslippene. Av disse er i dag 85 pst.
unntatt fra CO2-avgift eller andre klimarelaterte
avgifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en
av de viktigste utfordringene for Norge er å omforme eksisterende industri
i en mer miljøvennlig retning.
Komiteen viser til
at det er et stort potensial for energigjenvinning. Dette kan skje
gjennom produksjon av energi, fjernvarme, eller i en kombinasjon
av disse. Komiteen mener at energiressursene bør
bli utnyttet som et fortrinn for norsk industri, og kan gi bedriftene et
bedre fundament for fremtiden. Det bør derfor arbeides
for mer gjenvinning av energi i industrien. Et første mål
kan være at potensialet for slik gjenvinning fra industrien
kartlegges.
Komiteen mener Regjeringen snarest
bør sette i gang arbeidet med en samlet plan for energigjenvinning
basert på kartlegging av de muligheter som er til stede
for å kunne utnytte gjenvunnet energi når industrien,
andre aktører og myndigheter inngår i et forpliktende
samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener eventuelle diskriminerende regler
eller avgifter, eller andre forhold som hindrer eller reduserer økt
gjenvinning, bør søkes endret.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag i tråd med Dokument nr. 8:27 (2001-2002):
"Stortinget ber Regjeringen om
– at det
utarbeides en samlet plan for energigjenvinning i bransjen basert
på kartlegging av de muligheter som er til stede for å kunne
utnytte gjenvunnet energi når industrien, andre aktører
og myndigheter inngår i et forpliktende samarbeid,
– at det opprettes avtaler med
bedriftene om energigjenvinning basert på medvirkning og
samarbeid med myndighetene,
– at det innføres et
langsiktig avgiftsfritak for gjenvunnet energi,
– at arbeidet med dette kommer
i gang umiddelbart."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er positive til at det innføres
avgifter på de sterke drivhusgassene HFK og PFK som et
incentiv til utfasing og substitusjon av disse gassene. Flertallet ber
likevel Regjeringen om å opprettholde de etablerte innsamlings-
og informasjonsorganene og vurdere en refusjonsordning for HFK og
PFK som leveres inn til mottak - og på denne måten
tilbakeføre avgiften til disse selskapene som kompensasjon
for innsamlingsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at kulde og varmepumpebransjen
selv ønsker å bruke en frivillig bransjeavtale
for å tilfredsstille kravene til reduserte klimautslipp.
Bransjen påpeker at de allerede har et gebyr- og pantesystem
for HFK/PFK gjennom "Stiftelsen ReturGass". En CO2-avgift på HFK og PFK vil undergrave
bransjens etablerte gebyr- og pantesystem samt de øvrige
utslippsreduserende tiltak som bransjen allerede har satt i gang. Disse
medlemmer viser til at innføring av en slik avgift
i Norge vil påføre norske bedrifter økte
kostnader i forhold til bedrifter i andre land, som ikke er pålagt
en tilsvarende avgift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anbefaler at tilsvarende
utfasingsmål i utgangspunket settes for bruk av SF6, som tillegg til avtalen om innsamling. Flertallet finner det
for øvrig riktig og positivt at Regjeringen har inngått
en avtale med importører, produsenter og brukere av elektroniske
produkter om reduserte utslipp av SF6.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at dette er et riktig virkemiddel
fordi det her er snakk om fysiske produkter som det er mulig å samle
inn og håndtere på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er en mindre treffsikker ordning for å nå målet
om å redusere klimagassutslippene fra kulde- og varmepumpebransjen.
Med bakgrunn i dette vil komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet be Regjeringen
om å følge opp det arbeidet som er nedlagt frem
til i dag, og går videre med en avtaleløsning
som omfatter HFK og PFK slik denne er fremforhandlet mellom SFT
og en samlet kuldebransje.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at i tråd med målet om utfasing og substitusjon
av HFK, PFK og SF6, bør 1. januar 2006
settes som siste dag disse gassene kan tillates importert, brukt
og solgt i nye anlegg. Utfasingen kan administreres av de eksisterende
organene.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"I tråd med målet
om utfasing og substitusjon av HFK og PFK settes 1. januar 2006
som siste dag disse gassene kan tillates importert, brukt og solgt
i nye anlegg. Utfasingen kan administreres av de eksisterende organene.
Tilsvarende utfasingsmål settes også for bruk
av SF6, som tillegg til avtalen om innsamling."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
næringene som i første rekke dekkes av Kyotoprotokollen
er en stor del av metallindustrien (primæraluminium, magnesium
og ferrolegeringer), deler av kjemisk råvareindustri (karbider,
gjødsel og petrokjemi), oljeraffinering, produksjon av
sement, kalk og leca, fiskemelindustrien og en betydelig del av
treforedlingsindustrien. I disse næringene må det
gjennomføres betydelige miljøinnovasjoner. Siden
mange av næringene er typiske distriktsnæringer,
vil slike endringer være svært viktige i en regional-
og distriktspolitisk sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at tiltakene i norsk klimapolitikk
i stor grad er hentet fra Kyotoprotokollen, og dessverre ble kraftig
innsnevret av Regjeringen ved at tiltakene i stor grad kun gjennomføres
nasjonalt inntil Kyotoprotokollen trer i kraft. Løfter
om kostnadseffektivitet blir tomme ord når man velger tidlig
oppstart av kvotehandel og høy fokus på nasjonale
tiltak. På grunn av Regjeringens ønsker om symboleffekt
overfor utlandet vil norsk næringsliv lide.
Regjeringen vil at en vesentlig del av Norges
pålagte utslippsreduksjoner skal komme gjennom nasjonale tiltak.
Disse medlemmermener
at det er direkte motstridende mot tanken bak kvotesystemet at Norge
skal begrense våre egne muligheter for bruk av kostnadseffektiv
kvotehandel og miljøinvesteringer i utlandet. De fleste
Kyoto-virkemidlene er avhengig av et internasjonalt system dersom
de skal ha noen effekt uten å ødelegge nasjonal
industri. Regjeringen hindrer bevisst norsk industri i å kunne
utnytte de internasjonale muligheter som finnes. Det er innlysende
at det er langt billigere å redusere utslippene fra gammeldagse kullkraftverk
i sentral-Europa enn ved moderne og allerede ganske rene fabrikker
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for eksempel til situasjonen ved Odda Smelteverk, der man ved å ta
i bruk ny teknologi kan bruke dagens CO2-utslipp
i produksjonen av et nytt produkt. Dette har årlig redusert
CO2-utslippene med inntil 200 000 tonn
i forhold til utslippene i 1990. Disse medlemmer mener
Odda Smelteverk er et eksempel på hvordan denne type industri
kan ta i bruk ny teknologi og hvordan denne industrien er i utvikling
og er i stand til å utvikle seg dersom myndighetene legger
forholdene til rette for det. Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringen må bidra til å finne en løsning sammen
med Odda Smelteverk, slik at prosjektet kan gjennomføres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen varsler
at bl.a. prosessindustrien vil få kvoteplikt fra 2005.
Denne næringen er sterkt konkurranseutsatt, men har tidligere
vært unntatt fra klimavirkemidler.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til at også denne næringen blir underlagt
klimavirkemidler.
Komiteen peker imidlertid
på faren ved at virkemidler som medfører kraftig økning
i næringens kostnader kan medføre at den enten
legger ned i Norge og etablerer seg i land med mindre miljøkrav
enn i Norge, eller blir utkonkurrert av bedrifter i disse landene.
Slik utflytting gir både tapt verdiskaping i Norge, og
er negativt for miljøet ved at produksjon flyttes fra Norge til
land med lavere miljøstandard. Komiteen understreker
derfor at hensynet til prosessindustriens konkurranse på det
globale markedet, samt resultater for de samlede globale klimagassutslipp,
tillegges stor vekt ved utformingen av klimavirkemidlene.
Videre viser komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti til at Regjeringen
varsler at klimakostnadene for de kvotepliktige før 2008
ikke blir så høye at de medfører nedleggelse
av virksomhet som vil være levedyktig i Kyotoprotokollens
forpliktelsesperiode 2008-2012.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sine forslag om en alternativ
løsning for industrien og et karbonfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er lite realistisk å tro at departementet klarer å finne
et balansepunkt hvor kvoteprisene i et nasjonalt kvotesystem er
høye nok til å "straffe", men små nok
til ikke å medføre en belastning som fører
til utflytting av bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at næringsmiddelindustrien i forkant av
forrige EU-avstemning fikk 1 mrd. kroner for å omstille
seg til endrede konkurranseforhold. Pengene gikk til fritt definerte
utviklingstiltak (kvalitetshevinger, produktutviklinger, bedre prosesser osv.),
og var i stor grad vellykket ut ifra de målsettinger som
programmet hadde. På samme måte ser disse medlemmer behovet
for å etablere finansiell fødselshjelp for innovasjons-,
forsknings- og utviklingsprosjekter i norsk næringsliv
som i spesiell grad påvirkes av Kyotoprotokollen. Disse
medlemmer foreslår derfor et Kyoto-program for
utvikling og utplassering av miljøteknologi. Programmet
skal finansieres i et likeverdig spleiselag mellom statlige midler
og kapital fra bedriftene. Et viktig element i programmet er at
det også kan brukes til investeringer til energieffektivisering
selv om dette ikke gir direkte reduksjoner av CO2. Disse
medlemmer foreslår statlig satsing på dette
programmet i en periode fra 2003 og ut den tidlige kvoteperioden,
med 100 mill. kroner hvert år. Disse medlemmer foreslår
videre at inntektene fra overtredelsesgebyret øremerkes
til programmet.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
rammene og iverksette et innovasjons-, forsknings- og utviklingsprogram
som har til hensikt å stimulere til Kyoto-relaterte miljøinnovasjoner
i norsk næringsliv."
Komiteen viser til
partienes respektive merknader til St.meld. nr. 23 (2001-2002) Om
byer og tettsteder mv., jf. Innst. S. nr. 246 (2001-2002), og til
merknader til St.meld. nr. 26 (2001-2002) kollektivmeldingen, jf. Innst.
S. nr. 228 (2001-2002).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at
samferdselssektoren bidrar totalt med 24 pst. av klimagassutslippene
i Norge, hvorav veitrafikken står for 18 pst. Utslippene fra
sektoren har i perioden 1990-2000 hatt en årlig vekst på 1,7
pst. Siden 2000 har CO2-utslippene fra veitrafikken
ifølge SSB økt med 6 pst., og økningen skyldes
at folk kjører mer bil enn noen gang tidligere.
Flertallet har som målsetting
på kort sikt at trafikkveksten dempes, og på lengre
sikt et mål om bærekraftig mobilitet.
Flertallet støtter den
offensive målsettingen om en samferdsels- og avgiftspolitikk
som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippene
fra sektoren.
Flertallet merker seg Regjeringens
målsetting om at statsforvaltningen skal legge betydelig
vekt på miljøegenskaper ved innkjøp av
transporttjenester.
Flertallet mener det bør
iverksettes et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff for å øke
volumet i Norge. Det vises til at det i EU er lagt frem et direktivforslag
som krever at landene innen 31. desember 2005 sørger for
at minimum 2 pst. av all bensin og diesel som selges til transportformål
er biodrivstoff. Et introduksjonsprogram vil også være
en forberedelse til en mulig norsk oppfølging av et slikt
direktiv.
Flertallet vil ellers påpeke
behovet for en mer generell omlegging av avgiftene, slik at de stimulerer til
kjøp av mer drivstoffeffektive kjøretøyer,
samt legge opp til mest mulig miljøvennlig transport, der hvor
det er mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å iverksette
et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at et langsiktig mål for statsforvaltningen
er at kjøretøyer må være 0-utslippsbiler.
Disse medlemmer har merket seg
at EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til direktiv som skal fremme
bruk av biodrivstoff i transportsektoren. I brev til komiteen 3.
april 2002 fra miljøvernministeren heter det:
"Ved en antatt bioandel på opp til 5,75
prosent drivstoff for veitransport i Norge, vil de totale norske
CO2-utslippene kunne reduseres med ca. 1,3 prosent. (…) Vi
bør ha en åpning for å satse på denne
typen nisjeprodukter i Norge som på sikt kan bidra til å redusere
klimagassutslippene, tilsvarende den norske satsingen på elbiler."
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer vise til forslag fremmet i Dokument nr. 8:56 (2001-2002)
fra Sørensen, Ryan og Langeland, og be Regjeringen om å iverksette
et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
hydrogen som drivstoff allerede er en realitet. For å innføre
hydrogen som drivstoff i større skala og for privatbilister
er det avgjørende at en infrastruktur er på plass. Disse
medlemmer mener derfor det må bygges ut et nettverk
av små fyllestasjoner. Disse medlemmer viser
til Bellonas beregninger som konkluderer med at 65 fyllestasjoner
vil være tilstrekkelig til et omfattende nettverk. Utbyggingen
av dette finansieres gjennom et hydrogenfond.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
et hydrogenfond som skal brukes til å styrke hydrogen som
alternativt drivstoff. Innen 2008 skal det være etablert
et nettverk av minst 65 fyllestasjoner."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser
positivt på at den amerikanske delstaten California har
gått foran med et viktig klimapolitisk tiltak i transportsektoren. Disse
medlemmer ønsker å følge opp
dette tiltaket, og vil etter modell fra California be Regjeringen
om å gi bilimportører og bilforhandlere pålegg
om at minst 10 pst. av deres biler/båter skal
gå på drivstoff som ikke forurenser fra 2005 og
15 pst. fra 2010.
Disse medlemmer vil ellers påpeke
behovet for en mer generell omlegging av drivstoffavgiftene, slik at
de stimulerer til kjøp av mer drivstoffeffektive kjøretøyer
og redusert bilbruk. En slik omlegging må også omfatte
godstransport, slik at tog og båt får prioritet framfor
lastebil. En tilsvarende strategi for reduksjon i innenlandsk flytrafikk
med overgang til tog på mellomdistanse må utarbeides.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
Regjeringens målsetting om å legge til rette for økt
bruk av sykkel og gange som alternativt transportmiddel, og framholder
at dette best kan skje gjennom et sammenhengene sykkelveinett i alle
store byer.
Flertallet viser videre til at
internasjonal skipsfart ikke er omfattet av Kyotoavtalen. Skipsfarten
står for i underkant av 2 pst. av de samlede menneskeskapte utslipp
av klimagasser, og det kan derfor være et betydelig potensial
for reduserte klimagassutslipp gjennom tiltak innen denne næringen. Disse
medlemmer viser til at rederinæringen selv har
tatt initiativ til en ordning med handel med utslippskreditter hvor
rederiene kan selge karbonkreditter ved å gjennomføre utslippsreduserende
tiltak på skip, utover det som er en forutsatt norm. Disse
medlemmer ber Regjeringen ha en dialog med rederinæringen
for å vurdere slike, og eventuelt andre tiltak i tråd
med Kyotoavtalen, som kan redusere utslipp av klimagasser fra internasjonal
skipsfart.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 54 (2000-2001) hvor det heter at Regjeringen ved fastlegging
av reguleringer og andre rammevilkår legger til rette for
redusert energibruk i fiskerisektoren, og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at fiskeflåten
i dag er preget av stadig større enheter, og at uttaket
er preget av kappfiske og overfiske. Det er derfor nødvendig,
i en samlet klima-, distrikts- og næringspolitikk, å legge
om fra havfiske til et kystnært fiske i samsvar med tilrådingene
fra FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. Ved å satse
på et kystnært fiske, vil en både kunne
oppnå en økologisk forsvarlig forvaltning av fiskebestandene,
samt bidra til å nå klimapolitiske målsettinger.
Komiteen viser til
at landbruket i dag sysselsetter rundt 70 000 personer, hvor jordbrukssektoren
står for om lag 9 pst. av de totale norske klimagassutslippene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortingets mål
om en økologisk andel av landbruket på 10 pst.
fortsatt er langt unna, og i dag ligger på i underkant
av 3 pst. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere
landbrukstiltak i form av mer økologisering og en mer miljøvennlig
utvikling i forbindelse med det videre arbeidet for å redusere
utslippene av klimagasser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
målsettingen i St.meld. nr. 54 (2000-2001) om å forhindre
frigjøring av klimagasser fra store karbonlagre i myr.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
nysgjerrig følge med arbeidet om å forhindre frigjøring
av såkalte klimagasser fra store karbonlagre i myr. Disse
medlemmer antar at de øvrige partier på Stortinget
er bevisst på at slikt arbeid kan medføre inngrep
i verneområder, og viser til den strenge praksis som departementet
har lagt til grunn i tolkning av forskriftene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at
det arbeidet som gjøres med miljøplaner for hvert
enkelt gardsbruk, er viktig for å redusere utslipp av klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videre peke
på at hovedårsaken til klimaproblemet er at en økende
del av vårt forbruk baseres på bruk av fossilt
brensel. Ved å vri noe av forbruket over til bruk av fornybare
ressurser, vil en del av utslippene av CO2 kunne
reduseres. Økt satsing på bioenergi er derfor
viktig.
Disse medlemmer viser til at økt
bruk av trematerialer har den samme effekt som bruk av bioenergi. Tre
som materiale konkurrerer med energikrevende produkter som stål,
aluminium, betong og gips. Bruk av trevirke i stedet for slike materialer
gir dermed redusert CO2-utslipp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet har merket seg faglige vurderinger som
konkluderer med at skogen i Norge årlig binder 14-17 millioner
tonn CO2. Dette er et resultat av tidligere
generasjoners investeringer i skogkultur og den måten skogeierne
forvalter skogen sin på i dag. Opptaket av CO2 i skog om 20-100 år vil på samme
måte være avhengig av den skogkulturinnsats som
skjer - eller ikke skjer - i dag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at tiltak som stimulerer til økt skogkulturaktivitet og økt
bruk av trevirke må ses på som en viktig del av
Norges langsiktige klimapolitikk. Det er derfor nødvendig å styrke
de virkemidler Land-bruksdepartementet disponerer for å stimulere
til aktiv utnyttelse av skogressursene på kort og lang
sikt.
Dette medlem mener at mulighetene
for å integrere skogens opptak av CO2 i
kvotesystemet må holdes åpne. Forutsetningen må imidlertid
være at et kvotesystem knyttet til opptak av CO2 stimulerer til aktiv gjennomføring
av skogkulturtiltak i dag, og at opptaket av CO2 kommer
i tillegg til de utslippsreduksjoner Norge har forpliktet seg til å gjennomføre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kommunene
har en avgjørende rolle å spille i arbeidet for å begrense
energiforbruket og få ned utslippene av klimagasser. De
er selv betydelige energiforbrukere. Internasjonale studier antyder
at aktiviteter som lokale myndigheter kan påvirke, genererer
om lag 40 pst. av de nasjonale utslippene av klimagasser. Kommunene
rår gjennom sine planverktøy over noen av de viktigste
virkemidlene til å påvirke både stasjonært
og mobilt energiforbruk. Gjennom frivillig samarbeid med lokalt
næringsliv og innbyggere, bl.a. innenfor rammen av Lokal Agenda
21, har de egne muligheter til å redusere energiforbruket,
for derigjennom å redusere utslippene av klimagasser. I
St.meld. nr. 54 (2000-2001) heter det at Regjeringen vil:
– stimulere
fylkeskommuner og kommuner til å utarbeide klimaplaner
og igangsette prosjekter,
– styrke samordningen mellom miljø-,
energi- og transportpolitikken, og synliggjøre hvordan
kommunene kan delta i den nasjonale dugnaden for reduserte klimagassutslipp
og videreføre arbeidet knyttet til Lokal Agenda 21,
– satse på tilskudd til
klimaplaner i kommuner og fylkeskommuner og lokale klimatiltak.
Flertallet støtter dette,
men vil påpeke behovet for å gi kommunene et bedre
virkemiddelapparat, blant annet gjennom å utvikle bedre
indikatorer for energiforbruk i kommunene.
Formålet med å innføre
bedre indikatorer er å gjøre det mulig for kommunene å tenke
mer langsiktig i forhold til energiplanleggingen som et virkemiddel
for å redusere utslipp av klimagasser. Et forbedret datamateriale
og bedre rapporteringsrutiner og -muligheter vil være i
kommunenes egen interesse, fordi det vil gjøre det enklere
for kommunene selv å spare energi. I tillegg til et bedre
miljø lokalt, gir dette også muligheter for en økonomisk
gevinst for kommunene (jf. eksempelet fra Stavanger). Potensielt
vil derfor kommunesektoren være en viktig bidragsyter til
at Norge som nasjon klarer å oppfylle kravene i Kyotoprotokollen.
Flertallet vil videre understreke
betydningen av at et folkelig engasjement er helt nødvendig
dersom man skal få gjennomslag for en effektiv klimapolitikk. Kommunesektoren
har gjennom arbeidet med LA 21 vist seg som en viktig aktør
for å skape lokalt engasjement og samarbeid på tvers
av sektorer.
Flertallet vil peke på at
Kommunenes Sentralforbund på komiteens åpne høring
selv tok initiativ til en dialog om et forpliktende samarbeid med
staten om å sette et særlig fokus på klimagassreduksjoner. Flertallet støtter
dette initiativet og regner med at Regjeringen vil redegjøre
for et slikt samarbeid med kommunene bl.a. i forbindelse med de årlige
budsjettene.
Flertallet viser til Dokument
nr. 8:101 (2001-2002) fra Vaggen Malvik, Bjørklund og Jakobsen
om bedre indikatorer for energibruk i kommunene og til Innst. S.
nr. 245 (2001-2002).
I brev til komiteen av 23. mai 2002 fra Miljøverndepartementet
heter det at:
"Det er viktig med et godt samspill mellom nettselskaper,
fjernvarmeselskaper og kommuner for å ivareta en god planlegging
både lokalt og nasjonalt. Regjeringen vil arbeide videre
med å legge til rette juridiske forhold slik at kommunenes
muligheter til å påvirke blir klarere. Regjeringen
ser på opplæring som et viktig element for at
kommunene skal kunne ta mer styring på lokale energivalg.
Arbeidet med å forbedre den nasjonale statistikken er også et
element i dette."
Videre påpeker departementet at
"Dagens statistikk på kommunalt nivå for
utslipp til luft er mangelfull. Kommunefordelte tall for utslipp
til luft finnes, men de utarbeides på en slik måte
at de ikke nødvendigvis fanger opp effekten av lokale tiltak
som gjennomføres. (…) En bedre oversikt over klimagassutslipp
er nødvendig for å kunne utarbeide kommunale strategier
og prioritere tiltak. I det videre arbeidet vil også muligheten
for å benytte KOSTRA bli nærmere vurdert."
Komiteen viser til
St.meld. nr. 42 (2000-20001) om Biologisk mangfold, og til de respektive
partiers merknader og forslag i behandlingen av denne, jf. Innst.
S. nr. 206 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at reduksjoner i klimagassutslipp fra store punktutslipp ikke i
seg selv er tilstrekkelig til å endre på trenden
i forhold til økning i utslipp. I tillegg må vi
få bukt med den underliggende tendensen til at vi får
stadig mer utslipp fra mange små, spredte kilder.
Disse medlemmer mener at den
pågående revideringen av plan- og bygningsloven
må bidra til at loven skal bli et effektivt verktøy
kommunene kan bruke for å oppnå lokale reduksjoner
av klimagassutslipp.
Disse medlemmer mener det er
et overordnet mål at loven skal bidra til bærekraftig
utvikling, noe som på energisiden innebærer behov
for presiseringer både i forhold til produksjon, distribusjon
og sluttbruk. Plan- og bygningsloven må bli en overbyggende
lov for energiplanlegging lokalt, hvor det er mulig å se transport,
arealbruk og forsyning og behov for stasjonær energi i
sammenheng. Eksempelvis må det gis hjemmel for at byggeforskriftene
endres slik at pålegg om bruk av ny fornybar energi til
oppvarming gjelder alle statlige bygg.
Disse medlemmer vil be Planlovutvalget
se nærmere på hvordan en styrking av plan- og
bygningsloven (PBL) kan bidra til å få ned utslipp
av klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det er Regjeringens
oppgave å påse at eksisterende lover og forskrifter
er i tråd med nasjonale klimamålsettinger, og å komme
tilbake til Stortinget med forslag til de endringer som er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at en stor del
av norsk miljølovgivning er spredt i svært mange
forskjellige lover. Disse medlemmer mener at en slik
fragmentarisk lovstruktur kan føre til at miljølovgivningen
blir uoversiktlig for bedrifter og offentlig virksomhet. Disse
medlemmer vil også peke på at miljøforvaltningen
særlig må ses på som et hele. En samlet
miljølovgivning kan være et virkemiddel i så henseende. Disse
medlemmer mener en samlet miljølovgivning vil kunne
klarne ansvarsforhold, og dermed også effektiviteten i
miljøforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
at Regjeringen går igjennom eksisterende lover og forskrifter,
med tanke på tilpasning i forhold til de nasjonale klimapolitiske
målsettingene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen starte
arbeidet med å gjennomgå eksisterende lover og
forskrifter med tanke på tilpasning i forhold til de nasjonale
klimapolitiske målsettingene."
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 110 (1999-2000), der en samlet kirke-, utdannings-
og forskningskomité sluttet seg til at forskning i skjæringsfeltet
mellom miljø og energi var ett av fire prioriterte satsningsområder
i forskningen.
Komiteen viser til at en samlet
komité understreket i Innst. S. nr. 110 (1999-2000) betydningen
av flerfaglig og tverrfaglig forskning, og at den innsikt og tilnærminger
som de humanistiske fagene og sam-funnsfagene representerer, skulle
gis en plass innefor satsningsområdene. Det ble gjort følgende
vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at
tverrfaglige perspektiver blir integrert i forskning også på de
fire satsningsområdene."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener klimaforskning
er et sentralt tema innenfor dette forskningsfeltet, og må prioriteres
høyt.
Flertallet viser videre til prinsippene
og prioriteringene som ble presentert i rapporten "Klimaforskningen
i Norge - Rapport fra Samarbeidsutvalg for klimaforskning 2000".
Flertallet viser til at problemstillingene
innen klimaforskningen er så komplekse at en kun kan finne løsninger
gjennom samarbeid over disiplingrensene. Det ligger en klar utfordring
til Forskningsrådet i å samordne ulike forskningsprogrammer
slik at tverrfaglig forskning på klimaproblemet stimuleres.
Det bør legges vekt på å skape bedre
mekanismer for god informasjonsflyt og samarbeid på tvers
av program- og områdegrensene. Videre må det gis
høy prioritet til arbeid med utvikling av egnede mekanismer
for vurdering av tverrfaglige prosjektforslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
satsingen på klimaforskning bør avspeile problemets
globale preg, og unngå et for ensidig nasjonalt fokus.
Ettersom fattige utviklingsland er spesielt sårbare for
klimaendringer, bør forskning omkring fysiske, biologiske,
sosiale og økonomiske konsekvenser av klimaendringer i
utviklingsland prioriteres, ved siden av forskning omkring konsekvenser
i Norge og våre nærområder. Samfunnsvitenskapelig forskning
rundt muligheter for å redusere utslipp av klimagasser
bør også ha et internasjonalt tilsnitt, og omfatte
forskning som gir grunnlag for å vurdere den faktiske virkningen
av Kyotoprotokollens såkalte fleksible mekanismer, og grunnlaget
for å etablere nye avtaler med strengere forpliktelser
og bredere deltakelse i tiden etter 2012.
Disse medlemmer viser til at
det er store forskjeller mellom ulike energikilder og -teknologier
når det gjelder i hvilken grad de teknologiske løsningene vi
forsker på i Norge også vil kunne anvendes i andre land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
viktigheten av at også den teknologiske forskningen har
et globalt perspektiv når man skal prioritere mellom utvikling
av ulike teknologier. Det vises her spesielt til viktigheten av
småskalateknologier i u-land med lavt utviklet infrastruktur.
Flertallet vil peke på betydningen
av samfunnsdebatt omkring klimaspørsmål, og informasjon
om og formidling av resultatene fra klimaforskningen.
Flertallet vil understreke at
forskningsinstituttet CICERO - Senter for klimaforskning, i tråd
med St.meld. nr. 54 (2000-2001) og St.prp. nr. 1 (2001-2002), har
en spesiell nasjonal oppgave for informasjon og formidling av klimaforskning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er av interesse å få mer kunnskap om konsekvensene
rundt en mulig global oppvarming. Disse medlemmer mener
det ikke nødvendigvis er sikkert at en klimaendring totalt
sett må være negativt for kloden. Før
man får sikrere beslutningsgrunnlag for positive og negative
konsekvenser ved eventuelt høyere temperaturer bør
det unngås slike forhastede tiltak som denne meldingen
medfører. I tillegg ønsker disse medlemmer å understreke
at det utfra rent kostnadsmessige vurderinger kan være
langt større nytte og realisme ved å tilpasse
oss en eventuell endring i klimaet fremfor å forhindre
en oppvarming. Spesielt med tanke på den store usikkerheten
som ligger i årsakene til klimaendringer og omfanget av
tiltak som kreves. Disse medlemmer mener derfor det
er viktig med mer nøytral forskning omkring eventuelle årsaker
samt fysiske, biologiske, sosiale og økonomiske konsekvenser
av en eventuell klimaendring.