I tråd med Stortingets og Sem-erklæringens
forutsetninger er det for kommende avtaleperiode foretatt en moderat
omfordeling av økonomiske virkemidler i retning bruk som
har ressursgrunnlag til å være en hovedinntektskilde
for brukerfamilien. Rammebetingelsene for brukere som velger å gå inn
i samarbeidsforetak forbedres, og mer av overføringene
flyttes over i skatteordninger.
Som oppfølging av FOLA-rapporten fra
NILF og utredninger av partssammensatte arbeidsgrupper, er partene
enige om forenklinger av virkemiddelbruken. Jordbruksavtalen legger
derfor opp til en omlegging av AK-tilskuddet slik at det innføres
et generelt kulturlandskapstilskudd til alt fulldyrket og overflatedyrket jordbruksareal
på 200 kroner pr. dekar. Satsene er samordnet mellom ulike
struktursatser som ikke har store forskjeller. Det er bare gjort
ubetydelige endringer i distriktsdifferensieringen.
Tiltakene som er satt i verk for å hindre
spredning av husdyrsykdommer som BSE og munn- og klovsyke til Norge
og for å sikre forbrukerne trygg mat, øker kostnadene
i matproduksjonen og for det offentlige. Tiltakene anses likevel
som nødvendige. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende
forutsetning både for å opprettholde markedet
og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket.
Departementet finner det derfor rimelig at dekning av kostnadene
fordeles mellom næringen, forbrukerne og myndighetene,
jf. slik det våren 2001 ble gjort ved gjennomføring
av tiltak knyttet til BSE-situasjonen. Det er i Sem-erklæringen understreket
at forskjellen i matpriser i forhold til våre naboland
bør reduseres. Det arbeides med tiltak som kan redusere
strukturkostnadene i jordbruket og derigjennom skape grunnlag for
en forsvarlig utvikling i råvareprisene. Det er bare råvareprisene
som omfattes av jordbruksavtalen. Senere ledd i matvarekjeden har derfor
også stor betydning for at målsettingen kan nås.
Landbruksdepartementet har etter Stortingets behandling
av St.meld. nr. 19 (1999-2000) valgt å differensiere næringssatsingen
mellom produksjonen av standardprodukter og produksjonen av mer
spesialiserte og bearbeidede produkter. Videreføring og
videreutvikling av verdiskapingsprogrammet på matområdet
er et hovedvirkemiddel for å øke mangfoldet og innovasjonen
i matvaremarkedet. I 2002 vil hovedaktiviteten i verdiskapingsprogrammet
knytte seg til utviklingen av programmets fase II. Hovedelementer
i dette arbeidet blir å øke næringsmiddelindustriens
deltakelse i programmet, og å øke integrering
av eksportsatsingen på mer bearbeidede og spesialiserte
landbruksprodukter. Departementet mener det er viktig å sikre
et landbruk med høy grad av profesjonalitet i forhold til det å produsere
mat, og vil videreføre en omfordeling av de økonomiske
virkemidlene, som lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000),
Stortingets behandling av den, og de påfølgende
jordbruksoppgjør. Etableringen av regionale kompetansenettverk
for småskala matproduksjon er et viktig tiltak for å øke
profesjonaliteten også hos småprodusentene.
Ordningen med investeringsstøtte til
tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering
av bygninger og anlegg i hele landet. Det innføres derfor en
rentestøtteordning under LUF, forvaltet av SND, til erstatning
for eksisterende ordning med investeringslån. Bygdeutviklingsmidlene
skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene
innen og i tilknytning til landbruket. Ved prioriteringer og fordeling
av midlene må store utfordringer knyttet til fraflytting,
sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling vektlegges. Regionale
utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i
en samlet utviklingsstrategi. For 2003 foreslås det ingen
endring i forvaltningsmodell for BU-midler.
Det er behov for en større og overordnet
satsing på markedsføring av Norge som reisemål
i Norge. Norges Turistråd har imidlertid hatt som primæroppgave
fra Nærings- og handelsdepartementet å ivareta
den internasjonale markedsføringen. Nærings- og
handelsdepartementet har nå gitt sin tilslutning til at
Norges Turistråd også engasjerer seg i markedsføring
av Norge som reisemål i eget land.
Det øremerkes 15 mill. kroner til bioenergi
innenfor rammen av 158 mill. kroner til skog og bioenergi. Den økte
satsingen forutsettes å legge grunnlaget for forretningsmessige
konsepter der landbruket er totalleverandør av bioenergiløsninger.
Med bakgrunn i St.prp. nr. 75 (1998-1999) og St.meld.
nr. 19 (1999-2000) foreslås det fra 2003 å innføre
krav om miljøplan for alle foretak innen jordbruk- og hagebruk
som søker produksjonstilskudd. Formålet er å bidra
til økt måloppnåelse i miljøarbeidet
i landbruket.
Det skal utarbeides rapporteringssystemer slik
at utviklingen når det gjelder likestilling i og rekruttering til
landbruket kan dokumenteres bedre. NILF har utarbeidet forslag til
rapportering på rekruttering. Systemet, sammen med tidligere
innført rapporteringssystem for likestilling, blir fulgt
opp som en integrert del av Budsjettnemnda for jordbrukets ordinære
arbeid. Kostnadene dekkes over nemndas budsjett.
Det ble 1. juli 2001 innført ny markedsordning
for korn. Statens kjøpeplikt på korn til faste
priser ble opphevet og erstattet med målpriser i jordbruksavtalen. Eksisterende
virkemidler som prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp
på råvarer til kraftfôr ble videreført.
Importsystemet på korn ble lagt om til et system med tollkvoter.
Pris- og markedsreguleringsansvaret ble lagt til Norske Felleskjøp.
Fra 1. januar 2002 ble korn også omfattet av omsetningsloven,
slik at det kreves inn omsetningsavgift som kan brukes til markedsreguleringstiltak.
Departementet mener at erfaringene med den nye markedsordningen
for korn foreløpig stort sett er gode. Det er imidlertid
noe tidlig å trekke bestemte konklusjoner av de omlegginger
som er foretatt. Formålet med den nye markedsordningen
var og er å effektivisere kornomsetningen, øke
konkurransen i kornmarkedet og bidra til kostnadsreduksjoner. Det
ligger et potensial for kostnadsreduksjoner som følge av
den nye ordningen. Noe av dette er tatt ut allerede gjennom en mer
rasjonell kornstrøm og reduserte marginer for mottaksanlegg
som følge av økt konkurranse. En betydelig større
andel av kornet leveres nå direkte fra produsent til transittanleggene
ved Oslofjorden. Den nye ordningen har et prissystem som i større
grad enn den gamle ordningen legger til rette for konkurranse i
det norske kornmarkedet. Med få aktører er det
en utfordring å få til fungerende konkurranse.
Avtalen innebærer at målprisene på korn
og oljefrø reduseres med 5 øre pr. kg i kommende
avtaleperiode. Redusert pris på matkorn vil bidra til en
bedret konkurransesituasjon for norsk bakevareindustri. Partene
har videre lagt til grunn at effektiviseringen i korn- og kraftfôromsetningen
skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Markedssituasjonen for melk tyder på at
det for 2002 vil være tilnærmet likevekt mellom
tilbud og etterspørsel. Dette tilsier at det for kommende
avtaleperiode ikke er behov for noen ytterligere reduksjon av melkeproduksjonen.
Ifølge markedsregulator er det behov
for 0,6 mill. liter mer geitmelk enn leveranseprognosene for 2002, gitt
dagens kvotemengde, tilsier. Det ble derfor enighet om å omfordele
all geitmelkkvote som vil bli solgt i 2002. Når det gjelder
geitmelkproduksjon i områder som ligger langt unna foredlingsanlegg
og foredling og omsetning av kjekjøtt, vises det til at
det kan gis støtte gjennom de midler som er satt av over
LUF, Verdiskapningsprogram for matproduksjon.
For kumelkkvoter gjøres ordningen for
kjøp og salg av kvoter mer markedsbasert gjennom at 30
pst. av kvoten må selges direkte til andre produsenter
og at 70 pst. av kvoten må selges til staten til en administrert pris
på 3,50 kroner pr. liter. Departementet legger til grunn
at hovedformålet med å endre ordningen for kjøp
og salg av kumelkkvoter er å øke tilpasningsmulighetene
til den enkelte melkeprodusent.
Forholdene for samdrifter og medlemmer i samdrift vil
bedres som en følge av at toppavgrensningen for tilskudd
husdyr heves til 250 000 kroner. Avtrappingen til 190 000 kroner
over fire år gjennomføres ikke. Det åpnes
videre for at deltakere i samdrifter i melkeproduksjon kan søke
om produksjonstilskudd til husdyr separat for andre husdyr enn storfe,
når dette er produksjoner som ikke er en del av et driftssamarbeid. Partene
er videre enige om at kvotetak på samdrifter på 500
000 liter heves til 750 000 liter. Kravet til maksimal avstand mellom
bruk som inngår i en samdrift heves fra 8 km til 10 km.
Som en oppfølging av St.prp. nr. 52
(2000-2001) har Landbruksdepartementet gitt NILF i oppdrag å gjennomføre
en utredning for å se på forutsetningene for å etablere
konkurranse i melkemarkedet. Utredningen skal avgis innen 1. juli
2002. Det bør tas sikte på å innføre
de eventuelle endringene fra 1. juli 2003. Med bakgrunn i det pågående
arbeidet med å vurdere ordningen, mener departementet at
det ikke er ønskelig å gjøre andre endringer
nå enn det som er nødvendig for at ordningen skal
kunne fungere, og la seg forvalte innenfor de rammer som er gitt.
Avtalepartene har gitt Statens landbruksforvaltning i oppdrag å vurdere
flyttinger av enkeltprodukter mellom prisgrupper, jf. jordbruket
sitt krav til årets forhandlinger. Dette er et ledd i arbeidet
med å sørge for at konkurransemessige forhold
mellom aktørene i PU-ordningen i mindre grad blir regulert
direkte av avtalepartene.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil peike
på at det er nødvendig å utvikle regelverket
og oppfølginga av det, for å hindre tilpassingar
som ikkje er i tråd med måla og intensjonane for
dei einskilde ordningane. Tilpassingar frå einskilde næringsutøvarar
som utnyttar tilskotsystemet, må ein kome til livs. Etter fleirtalet si
oppfatning kan ein overgang til toårige jordbruksavtaler vere
eit viktig tiltak i samband med forenklingsarbeidet og ber departementet
vurdere ein slik overgang i jordbruksforhandlingane det komande året.
Etter fleirtalet si oppfatning
er kulturlandskapet ein vesentleg del av heilskapen i det norske
landskapet og Noreg som reiselivsprodukt. Fleirtalet stør
det utvida arbeidet med marknadsføring av Noreg som reisemål
i eige land og strekar samstundes under at prosjektet må utviklast
vidare av Norges turistråd med basis i økonomisk
stønad frå reiselivsnæringa og offentleg
sektor utanfor jordbruksavtala.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, har merka seg at avtala inneber ei viss utflating
av strukturprofilen i areal- og kulturlandskapstilskota, slik ein
gjekk inn for ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette
fleirtalet har merka seg at den øvre grensa for
produksjonstilskot er auka frå 125 000 kroner til 140 000
kroner.
Samstundes blir det frå komande avtaleperiode
gjeve eit flatt kulturlandskapstilskot på 200 kroner pr.
dekar til alt areal som har rett på slikt tilskot, og dette fleirtalet har
merka seg at partane har ein prinsipiell grunngjeving for dette. Dette
fleirtalet meiner at hovudgrunngjevinga for overføringane
over jordbruksavtala er jordbruket sin produksjon av fellesgoder,
som ikkje kan betalast i marknaden. Desse målsetjingane
ligg fast. Det å fjerne avgrensinga i kulturlandskapstilskotet
for grovfôrareal over 400 dekar pr. bruk, eller bruk som
har driftssamarbeid i eit føretak, går dette
fleirtalet ut frå å vere eit eingongstiltak
som jamsteller all produksjon av kulturlandskap.
Dette fleirtalet er klar over
at forenkling ikkje kan gjennomførast utan at det vil slå ulikt
ut for dei einskilde bruka, og at det kan vere konflikt mellom forenkling
og målrettig av verkemidla. I avvegingane av desse omsyna
må det leggjast stor vekt på reelle forenklingar. Dette
fleirtalet meiner mindre byråkrati, færre
reguleringar og større handlingsrom vil medverke til at
jordbruket vil framstå som utfordrande å overta
for ungdom og andre som vil utvikle gardsbruk til inntektsgjevande
føretak. Det må skapast ein dynamikk som medverkar
til at næringa verkar attraktiv å satse på for
unge med ambisjonar om å skape ein framtidsretta arbeidsplass. Dette
fleirtalet har merka seg at avtala inneber at det vert etablert
ei rentestønadsordning, med utvida låneomfang
i ein femårsperiode, som også kan vere med på å skape
investeringslyst og avhjelpe investeringsbehovet, ikkje minst i
mjølkeproduksjonen.
Eit tredje fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på at det i
avtala er gjennomført nokre forenklingar med basis i utgreiingar
frå partssamansatte arbeidsgrupper og utgreiinga "FOLA
2002: Landbrukspolitikk - Forenkling og målretting" frå Norsk
institutt for landbruksøkonomisk forsking. Dette
fleirtalet meiner forenkling og målretting av verkemidla
i landbrukspolitikken er viktig både for næringa
sjølv, forvaltninga og av omsynet til politikken sin legitimitet
generelt. Dette fleirtalet viser til at Stortinget
ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) gav avtalepartane
i oppdrag å gjennomføre forenklingar i dei årlege
budsjettoppgjera, og går ut frå at dette arbeidet
vil halde fram i dei kommande oppgjera.
Dette fleirtalet syner til at
det er behov for forenklingar også innafor landbruket,
og at mange av dei områdene som vert omtalt i FOLA-rapporten
er teke med i forhandlingane. Sidan mange bruk er nedlagt i dei
seinare år, må dette føra til mindre
byråkrati knytt til landbruket. Dette fleirtalet meiner
difor at departementet bør arbeide med dette som mål,
samstundes som omsynet til produsentane sine behov for rådgiving
og informasjon vert dekka.
Dette fleirtalet har merka seg
at departementet har fastsett ei ny, oppdatert og forenkla føresegn
om produksjonstilskot som ikkje legg hindringar i vegen for bønder
som vel å formalisere samarbeidet på ein ryddig
måte i ulike selskapsformer, til dømes samdrifter,
ansvarlege selskap eller aksjeselskap. Etter dette fleirtalet sitt
syn er dette positivt både for å redusere småskalaulemper
gjennom samarbeid, og fordi godt organisert samarbeid kan vere fagleg
utviklande og ha verdi sosialt. Dette fleirtalet har
også merka seg at avtalepartane er samde om å stille
krav om at søkjarar om tilskot må vere momsregistrerte. Dette
fleirtalet meiner dette er ein naturleg oppfølging
av at næringsutøvarane i jordbruket er sjølvstendig
næringsdrivande. Det gjev ei forståeleg avgrensing
mot meir hobbyprega bruk, der garden ikkje vert dreven med sikte
på å gi eit vesentleg tilskot til inntekta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til de forenklings-/målrettingstiltak
som omtales i avtalen og vil påpeke to tiltak som disse
medlemmer anser som uheldige. Det første er fjerning
av tak for tilskudd til grovfôrareal og utjevning av strukturdifferensieringen innenfor
tilskudd til areal- og kulturlandskap. Et tilskudd på 200
kroner pr. daa for areal over 400 daa har ikke annen virkning enn å stimulere
til større bruk. Det andre er avviklingen av tiltaksfondet
for småfe og fjørfe. Dette var et svært
målrettet tiltak der landbruket hadde god innflytelse på bruken
av midlene. Avviklingen av dette fondet kan neppe sies å være
verken målretting eller effektivisering. Disse medlemmer viser
til at forenklinger er positivt og bør gjennomføres,
men ikke på en slik måte at det i realiteten innebære
betydelige strukturendringer mellom ulike deler av landet og mellom
brukstyper.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at eierforhold innen næringen må forankres i det
personlige eierskapet og ansvaret. På denne bakgrunn er
det grunn til å advare mot endringer som åpner
for passivt eierskap til landbruksvirksomhet. Disse medlemmer vil
derfor gå imot forslag om endringer som bidrar til at man
kan organisere virksomhet i foretak eller AS-form.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at proposisjonen om jordbruksoppgjøret ikke signaliserer
at Regjeringen ønsker å forlate et system med
sterke innslag av styring og detaljregulering.
Disse medlemmer vil minne om
at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske
styringssystemet er grundig dokumentert. Disse medlemmer viser
til at det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken i stor grad
ble utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være
midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert.
Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig.
De politiske styringsfunksjonene ble videreført og bygd
ut.
Disse medlemmer vil peke på at
landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen
i jordbruksoppgjøret. Mange av de oppgaver som entreprenøren
er ekspert på å løse, er erstattet av
jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planlegger
og rådgivere.
Disse medlemmer mener norsk jordbruk
bør forberede seg på økt konkurranse
fra utlandet. Uansett i hvilken grad jordbruket vil møte
konkurranse fra verdensmarkedet, så bør rammebetingelsene
utformes slik at den innenlandske konkurransen fremmes. Dette innebærer
at de etatene og ordningene som hindrer dette, bør avvikles.
Det gjelder selve jordbruksavtalen og de forvaltningsoppgaver som
den er med å finansierer. Videre bør alle former
for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser eller hindrer
konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for husdyrproduksjon
bør avskaffes og fri etablering i alle produksjoner gjenopprettes.
Disse medlemmer vil hevde at
et sentralt element i å etablere konkurranse vil være å styrke
den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som
regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommer må kunne
omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene
i odels- og konsesjonsloven må fjernes. Dette er av grunnleggende
betydning fordi konsesjonsplikten og offentlig fastsatte eiendomspriser
reduserer bondens forventninger og investeringslyst fordi han risikerer
ikke å få avkastning for kapitalen som blir investert i
gårdsbruket.
Disse medlemmer viser for øvrig
til egen særmerknad og merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om
norsk landbruk og matproduksjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om oppheving av omsetningsloven."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om
ervervsmessig husdyrhold."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene
som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter disse
medlemmers oppfatning må det tilstrebes eierformer
hvor dette også i framtida er hovedregelen. Disse
medlemmer mener derfor at det som hovedregel ikke bør etableres
eierformer hvor eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler
på slike eierformer er sameier eller aksjeselskap. Disse
medlemmer mener det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha
uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener
dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.
Komiteen viser til
at Verdiskapingsprogrammet er viktig for landbruket. Ikkje berre
gir det enkelte produsentar moglegheit til å satse nytt
og utradisjonelt, men det kan gje ringverknader der fleire ser på moglegheit for å skape
sin egen arbeidsplass. Etter komiteen sitt syn er
det viktig at dette programmet blir styrkt og vidareutvikla.
Midlene må brukast målretta
med klare resultatmål om auka matmangfald og auka verdiskaping.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt
på at avtala inneber at det vert etablert eit driftstilskot
for spesialisert storfekjøtproduksjon. Med ein reduksjon
i mjølkeforbruket og auka kjøtforbruk er dette
ei fornuftig tilpassing av rammevilkåra, både
for å stimulere produksjonen av storfekjøt med
særskilde kvalitetar og for å halde oppe bruken
av grasareal i alle delar av landet.
Fleirtalet viser til ordninga
med påbod om bedøving og veterinærbehandling
ved kastrering av gris og at det frå Stortinget blei bedd
om å kompensere meirutgiftene for svineprodusentane. Fleirtalet konstaterer
at det blei gitt eit tillegg i målprisen for svinekjøt på 55 øre/kg,
som både er meint å dekke kostnadene ved kastrering
og gje eit tillegg i inntekta. Utrekningar på kastreringskostnadene
har blitt gjort til om lag 35 øre/kg. Det er frå næringa
kome ulike syn på kostnadene. Fleirtalet forutset
at partane fylgjer dei praktiske konsekvensane for produsentane
nøye og at FoU-arbeidet blir intensivert for å gjere
kastrering unødvendig.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merka seg at avtala inneber at 30 pst. av mjølkekvotane kan,
og må, omsetjast direkte mellom produsentane innanfor kvart
fylke til fri pris. Sidan dette er ei ny ordning går dettefleirtalet ut
frå at departementet vil få røynsler
med korleis ordninga fungerer og kva for konsekvensar ho får
og kome med ei vurdering av ordninga.
Dette fleirtalet legg til grunn
at departementet, i tett samarbeid med organisasjonane, vil vere
særleg merksam på eventuelle uheldige utslag av
friare omsetning av melkekvotar, med omsyn til for eksempel pris og
kva grupper som får auka kvotane sine gjennom den frie
omsetninga. Dette fleirtalet ser samtidig at tida
fram til dei neste forhandlingane er svært knapp i høve
til å vinne erfaring med den nye ordninga og vurdere desse,
mellom anna fordi eit regelverk for ordninga må på plass
før den kan setjast i kraft.
Dette fleirtalet forutset at
partane finn fram til god fordeling og fordelingsstimulerande tiltak
av melkekvoter som vert frigjorte.
Eit tredje fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merka seg at ein no registerer ein reduksjon
i jordbruksareal som er i drift. Ein ekstensiv produksjon som ammekuhaldet
kan medverke til å halde kulturlandskapet ope med beitedyr.
Det er nødvendig at det også i denne produksjonen
utviklast einingar med eit produksjonstilfang som gjer profesjonell
kvalitetsproduksjon og ei tilfredsstillande inntektsutvikling mogleg.
Ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) peikte dette
fleirtalet på behovet for auka fleksibilitet i
kvoteordninga. Store delar av overføringane over avtala
går til mjølkeproduksjonen. Kvotesystemet har
medverka til monalege avgrensingar i handlingsrommet for mjølkeprodusentane
og svakare lønsemd enn det som kunne ha vore tilfellet
dersom produsentane hadde hatt høve til å utnytte
produksjonskapasiteten meir optimalt. Saman med det monalege fallet
i mjølkeforbruket, har dette gjort at det no er større behov
for å leggje til rette for strukturutvikling i denne produksjonen,
slik det også er peikt på i St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Dette fleirtalet har òg
merka seg at grensa som einskildprodusentar kan kjøpe seg
opp til er heva til 225 000 liter pr. bruk. Dette fleirtalet er
samd i at som øvre grense for dei som ikkje har hatt større
kvote historisk, er dette ei nødvendig justering.
Dette fleirtalet har vidare merka
seg at kvotetaket for samdrifter i mjølkeproduksjonen skal
hevast til 750 000 liter, tilsvarande vel tre tak for einskildbruk. Samstundes
får samdrifter i mjølkeproduksjonen særskilde
vilkår ved at deltakarbruka kan søkje særskild
om tilskot til anna dyrehald enn storfe, når dette ikkje
er ein del av driftsfellesskapet. Dette gjer også vilkåra
for samdrifter i mjølkeproduksjonen betre. Dette
fleirtalet har vidare merka seg at grensa for kor langt bruka
i samdrifter kan liggje frå kvarandre er auka frå 8
til 10 km, og vil samstundes be om at dette regelverket blir praktisert
på ein fleksibel og romsleg måte.
Dette fleirtalet vil samstundes
peike på at det i vidareutvikliga av regelverket for tilskot
til føretak i jordbruket bør arbeidast med sikte
på at regelverket ikkje skal hindre fornuftige samarbeidsløysingar
og i størst mogleg grad handsame ulike produksjonar likt.
Et fjerde flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at disse partiene i vår gikk i mot at melk skal
kunne omsettes fritt på såkalt "børs". Dette
flertallet tar til etterretning at forhandlingene er resultert
i at 30 pst. skal kunne omsettes fritt innen hvert fylke. Erfaringene
med denne ordning må følges nøye, bl.a.
i forhold til betydningen mellom små og store bruk, prisutviklingen
og en forsikring om at det fortsatt skjer kjøp og salg
i ordnede former. Evalueringen vil måtte gå over
en tid, slik at en har god nok kunnskap om virkningen.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag i tilknytning til evaluering av fri omsetning av melkekvoter:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en evaluering av fri omsetning av melkekvoter hvor ordningen
har fungert i ett kalenderår gjeldende fra 1. januar 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til den inngåtte avtalens
ordning for friere omsetning av melkekvoter. Denne ordningen er
et helt nytt prinsipp innenfor norsk landbrukspolitikk. Ordningen
vil ha som konsekvens at det stimuleres til større bruk
og mer intensive driftsformer. Dette vil igjen føre til
en reduksjon i antall melkeprodusenter. Melkeproduksjon er den desidert
viktigste produksjonen i norsk jordbruk og spesielt viktig for distriktsjordbruket.
En økt reduksjon i antall melkeproduksjonsbruk vil raskt
svekke landbrukets evne til å oppfylle sine samfunnsmessige mål.
Disse medlemmer mener at heving
av kvotetaket både for enkeltprodusenter og samdrifter
vil virke strukturdrivende, det vil si føre til større
og færre bruk.
Disse medlemmer viser til at
det under forhandlingene ble vedtatt at satsen for driftstilskudd
melk settes 5 000 kroner høyere pr. bruk i fylkene Østfold, Vestfold,
Oslo og Akershus enn i de andre fylkene i Sør-Norge. Disse
medlemmer mener det verken finnes faglige eller økonomiske
grunner for en slik prioritering, og mener det er et uheldig signal
til distriktsjordbruket. Disse medlemmer ser der
som viktig at den andelen av kvoter som tildeles fra staten blir kanalisert
på en slik måte at det styrker distriktsjordbruket,
og slik at ledig produksjonskapasitet blir utnyttet framfor nye
kostnadskrevende investeringer.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringa i utarbeidelse
av retningslinjer for videresalg av den statlige andelen av kvoter særlig
vektlegge behovet for å ta i bruk ledig kapasitet i produksjonsapparatet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at forslagene om å etablere mer fleksible og kostnadseffektive
løsninger ved en friere omsetning av melkekvoter, reduserte
kvotebegrensninger for melkeproduksjon i samdrifter og bedrede muligheter
for høyere melkekvoter for enkeltbruk er ett skritt i riktig
retning, men er langt fra tilstrekkelig for å tilpasse
jordbruket til en internasjonal konkurransesituasjon.
Disse medlemmer mener primært
at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked
med reell konkurranse fritt for offentlige fastsatte melkekvoter. Disse
medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning
innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen
med omsettelige produk-sjonskvoter for melk. Det bør
da vektlegges at produksjonskvotesystemet praktiseres på en
måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon
som overføres til bruk der mulighetene for større
og mer rasjonell drift foreligger, vil kunne bedre konkurransedyktigheten.
Disse medlemmer vil hevde at
med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som gjøres
landsomfattende, bedres mulighetene ytterligere for en ønskelig
strukturutvikling og kostnadssenking i melkeproduksjonen.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk
som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres
landsomfattende."
Disse medlemmer viser til at
samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig
for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte
stordriftsfordeler, styrke lønnsomheten i produksjonen
og ta ut mer ferie og fritid. Kostnadseffektive produksjonsopplegg
styrker også muligheten for lavere matvarepriser.
Disse medlemmer vil minne om
Fremskrittspartiets landbrukspolitikk som tilsier at markedet selv utvikler
hensiktsmessige løsninger for en konkurransedyktig produksjon. Disse
medlemmer kan derfor ikke se at det foreligger særskilte
grunner til å begrense mulighetene for samdrift.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at vedtaket om bedøvelse
ved kastrering av gris innebærer ekstraordinære
kostnader for svineprodusentene som ikke ble kompensert ved jordbruksavtalen.
Dette er ekstraordinære kostander som næringen
påføres som følge av ønsket
om å satse sterkere på tiltak for dyrevelferd. Disse
medlemmer er av den oppfatning at produsentene bør
gis kompensasjon for disse kostnadene i overgangsperioden fram til
kastrering blir forbudt og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre
en egen kompensasjonsordning for kostnader knyttet til kastrering
av gris i en overgangsperiode fram til forbud mot kastrering trer
i kraft."
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt
på det arbeidet avtalepartane gjer med omsyn til eit miljøprogram,
og at det frå 2003 vert innført krav om miljøplan
på føretak innan jordbruk og hagebruk som søkjer
om produksjonstilskot. Føremålet med slikt planarbeid
må vere endra, meir miljøvenleg praksis, og ikkje
planane i seg sjølve. Planarbeidet må gi auka
måloppnåing og auka innretning mot dei største
miljøutfordringane. Fleirtalet går
ut frå at arbeidet vert koordinert best mogleg med einsarta
planarbeid for å redusere byråkratiet.
Fleirtalet har merka seg at det økologiske
landbruket er i ei positiv utvikling og er samd i at det i det vidare
arbeidet bør setjast fokus på å fjerne
flaskehalsar for vidare utvikling. Avtala inneber mellom anna forbetringar
for økologisk kornproduksjon og at korn skal prioriterast
under FoU-tiltaka saman med blant anna økologisk frukt
og grønsaker som har stort marknadspotensiale.
Fleirtalet meiner ein framleis
må ha fokus på omsettings- og marknadsarbeidet,
slik at dei økologiske produkta som forbrukarane får
tilbod om er merka som økologiske varer. Det har vore,
og er, ein føresetnad for satsinga at etterspurnaden etter
slike produkt kan stettast, og at produsentane kan få nytte
av den høgare prisen som slike produkt kan gi.
Fleirtalet vil peike på at
det er nødvendig med ei relativt sterk opptrapping av den økologiske
produksjonen over heile landet for å nå målet
om 10 pst. økologisk produksjon innan 2010.
Fleirtalet ser positivt på den
satsinga på bioenergi som avtala fører med seg.
Denne satsinga kan medverke til auka verdiskaping og gode framtidsutsikter for
jord- og skogbrukarar som leverandørar til fornybar energi.
Det er òg positivt i høve til miljømål,
særleg ved å redusere bruken av fossile energikjelder. Fleirtalet går
ut frå at satsinga skal leggje til rette for forretningsmessige
konsept der dei næringsdrivande sjølve er ansvarlege
for drifta og lønsemda i prosjekta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til de mulighetene som foreligger for yrkesutøvere i landbruket
fordi det er en økende etterspørsel etter økologisk
produserte matvarer. Disse medlemmer vil derfor påpeke
at det er viktig å se markedsmuligheter ved økologisk
produksjon blant annet for å oppnå en sterkere
posisjon i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at
eksisterende driftsformer i landbruket har bidratt til å forverre
miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk
kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket.
Videre vil nye alternative driftsformer bidra til større
valgfrihet for forbrukeren innenfor rammene av helsemessig trygghet
til de matvarer som blir produsert.
Disse medlemmer minner om Fremskrittspartiets
målsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk
effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert behov for
interne støtteordninger. Det betyr at forbrukerne må betale
eventuelle merkostnader for økologisk dyrkede produkter
direkte i markedet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Norge produserer svært lite økologisk mat.
Ambisjonsnivået og viljen til satsing er for lav på dette
området. Disse medlemmer viser til forslag
fra Sosialistisk Venstreparti i Statsbudsjettet for 2002 der det
foreslås betydelige midler på dette området.
Disse medlemmer er kjent med
at det eksisterer et investeringsbehov i landbruket som er vanskelig å møte
med den lønnsomhet som er i næringen. Det blir i
avtalen omtalt en ordning med investeringsstøtte for å bøte
på disse problemene.
Disse medlemmer er imidlertid
av den oppfatning at å øke lønnsomheten
i næringen gjennom økt prisuttak, økt
markedsutnyttelse (Verdiskapingsprogrammet for mat) og økte
overføringer over statsbudsjettet er en mer målrettet
og rettferdig ordning. En rentestøtteordning vil også bidra
til en negativ strukturutvikling. Brukerne får heller ingen
garantier for økt lønnsomhet i den produksjonen
de investerer i.
Disse medlemmer er
bekymret for rekrutteringa til landbruket, og mener avtalen ikke
i tilstrekkelig grad tar tak i dette. Det savnes konkrete forslag
til hvordan en skal motivere ungdom til å videreføre
denne viktige næringa for Norge. Det vises her til forslag
fra Sosialistisk Venstreparti i statsbudsjettet for 2002.