Jeg viser til brev 21. mai 2002 fra lederen
av Stortingets justiskomite, stortingsrepresentant Trond Helleland,
vedlagt Dok. nr. 8:117 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene
Ulf Erik Knudsen, Karin S. Woldseth og Jan Arild Ellingsen om ovennevnte.
I likhet med forslagsstillerne er jeg opptatt
av tryggheten til barn og unge, og jeg er enig i at vi må gjøre
det vi kan for å forhindre at personer som tidligere er
straffet for sedelighetsforbrytelser får oppgaver som bringer
dem i kontakt med barn på en slik måte at overgrep kan
finne sted. Det er viktig at vi kan ha full tillit til personer
som arbeider med barn og unge, og ikke minst gjelder dette for situasjoner
der den voksne tilbringer tid alene med barnet, uten kontroll fra
andre. Krav om politiattest for ansettelse i barnehagen, i grunnskolen, innenfor
barneverntjenesten og ved opptak til studier der studenten kommer
i kontakt med barnehagebarn m.v. er et skritt i riktig retning.
Som justisminister har jeg et ansvar for å forebygge og
bekjempe kriminalitet, og krav om politiattest for visse yrkesgrupper
og formål er et bidrag i det kriminalitetsforebyggende
arbeidet. Jeg vil imidlertid understreke at fremleggelse av en "ren"
politiattest ikke i seg selv er noen garanti for at vedkommende
er skikket til å inneha oppgaver knyttet til arbeid med
barn og unge. En politiattest vil kun opplyse om en person er tidligere straffet
for nærmere angitte forhold eller om han eventuelt er under
etterforsking for slike forhold. Det kan godt være at vedkommende
har begått utuktige handlinger uten at dette er kommet
til politiets kunnskap, enten fordi handlingen ikke er blitt anmeldt
eller fordi vedkommende ikke er blitt identifisert som gjerningsmann.
Politiet mottar ofte opplysninger om for eksempel blottere, uten
at det lykkes i å pågripe vedkommende. Det er
derfor grunn til å presisere at krav om politiattest kun
må være et supplement til andre opplysninger om
vedkommende, for eksempel opplysninger fra vedkommende selv eller
fra hans referanser.
Det er strafferegistreringslovgivningen som
regulerer utstedelse og bruk av politiattester. Dette regelverket
forvaltes av Justisdepartementet, for så vidt gjelder adgangen
til å utlevere opplysninger fra politiets registre, herunder
utstedelse av politiattester, og hvilke prosedyrer og formkrav som
skal gjelde. Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest for
ansettelse i visse stillinger eller ved opptak til forskjellige
studier eller til andre formål, må i første
rekke vurderes av vedkommende fagmyndighet. Regelverket som hjemler
krav om politiattest ved ansettelse i barnehager, barneverntjenesten
grunnskolen, og opptak ved universiteter og høgskoler,
forvaltes således av henholdsvis Barne- og familiedepartementet
i de to første tilfellene og av Utdannings- og forskningsdepartementet
i de to siste tilfellene. Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest for
avlastere og støttekontakter bør utredes og vurderes av
Sosialdepartementet som forvalter lov om sosiale tjenester. Spørsmålet
om krav om politiattest for personer som er engasjert i frivillig
barne- og ungdomsarbeid, for eksempel innen idrettslag, speiderbevegelsen, menighetsarbeid
m.v. bør i så fall utredes og vurderes av Kultur-
og kirkedepartementet og Barne- og familiedepartementet som er ansvarlige
for disse sektorene.
Jeg har merket meg svaret som Barne- og familieministeren
ga i Stortingets spørretime 30. januar 2002, som gjaldt
krav om politiattest for personer som arbeider med barn i andre
sammenhenger enn skole og barnehage. Statsråd Dåvøy
har i svaret vist til Politiregisterutvalgets utredning, som ventelig
vil gi et godt grunnlag for det videre arbeidet med å sikre
barn mot overgrep. Politiregisterutvalget vil i liten grad komme direkte
inn på hvilke personer, grupper eller formål som
kan utløse et krav om politiattest. Hjemmelen for å kreve
politiattest bør fortsatt fremgå av den lovgivningen
som regulerer vedkommende virksomhet, og strafferegistreringslovgivningen
bør inneholde en korresponderende hjemmel for politiet
til å utlevere opplysningene, hvilke prosedyrer som skal
følges og hvilken form utleveringen av opplysningene skal
ha. Slik ordningen er i dag kan politiet, etter strafferegistreringsforskriften,
utstede politiattest til annet bruk enn for strafferettspleien blant
annet når det i lov eller med klar hjemmel i lov er fastsatt
at en person må godtgjøre at han har ført
en hederlig vandel, er ustraffet eller lignende. Hjemmel til utstedelse
av politiattest til nærmere angitte formål kan
også tas direkte inn i forskriften og dessuten er Politidirektoratet
i forskriften gitt myndighet til å samtykke til at det
også i andre tilfeller kan utstedes politiattest. Etter
min vurdering er det ikke nødvendig å avvente
Politiregisterutvalgets utredning og oppfølgingen av denne,
før fagdepartementene tar stilling til om det bør
stilles krav om politiattest for avlastere, støttekontakter
m.v. Dersom et slikt krav fremgår av særlovgivningen,
vil politiet allerede i dag ha hjemmel i strafferegistreringslovgivningen
til å utstede slik attest.
Som nevnt ovenfor bør et eventuelt
krav om politiattest for denne gruppen hjemles i lov om sosiale
tjenester. Jeg er imidlertid enig med forslagsstillerne i at det bør
kunne stilles krav om politiattest for den som gis oppdrag som avlaster
eller støttekontakt og som gjennom disse tjenestene får
kontakt med mindreårige. Jeg er kjent med at Norsk foreldrelag
for Funksjonshemmede (NOFF) og Handikappede Barns Foreldreforening
(HBF) har vært opptatt av dette spørsmålet.
Ettersom det kreves politiattest ved ansettelse i barnehager og
i grunnskolen, kan det hevdes at det er desto større grunn
til å kreve politiattest for avlastere og støttekontakter
som gjennom sitt virke kan være mye alene sammen med barnet,
uten den form for sosial kontroll man som regel vil ha i en barnehage
eller skole. Disse vil dessuten ofte ha ansvaret for barn med funksjonshemninger
eller adferdsproblemer, og som på grunn av dette ikke vil
ha samme forutsetninger for å kommunisere et overgrep til
omverdenen.
Hvorvidt det bør kreves politiattest
for støttekontakter og avlastere, er et spørsmål
som må vurderes nærmere av Sosialdepartementet
som fagdepartement. De økonomiske og administrative konsekvensene
av en slik ordning må også utredes.
Etter min mening er det imidlertid svært
gode grunner som taler for et krav om politiattest for avlastere
og støttekontakter. Det er imidlertid grunn til å skille
mellom avlastere og støttekontakter som "rekrutteres" av kommunen
og de som "rekrutteres" av barnets foreldre. Dersom kommunen annonserer
etter avlaster/støttekontakt, vil det være
naturlig å stille krav om at vedkommende fremlegger politiattest,
idet man da regelmessig vil stå overfor en person som er
fremmed for kommunen og for barnets foreldre. Dersom det derimot er
foreldrene selv som rekrutterer en person de har tillit til, noe
som ikke er uvanlig, vil ikke behovet for politiattest være
særlig stort. Det kan for eksempel være at foreldrene ønsker
at et familiemedlem eller en annen nærstående
person som de har tillit til, skal være avlaster eller
støttekontakt. Et krav om politiattest i et slikt tilfelle
kan virke støtende og bør ikke pålegges
mot foreldrenes vilje. Det er heller ikke uvanlig at foreldrene rekrutterer
ansatte i barnehagen/skolen som avlastere/støttekontakter.
Dette er i så fall personer som allerede er vandelskontrollert,
og det kan stilles spørsmål ved behovet for på nytt å fremlegge
politiattest, særlig hvis den er av nyere dato. En slik
løsning vil også bidra til at antall utstedelser
av politiattester reduseres, noe som vil være arbeidsbesparende
for politiet.
Jeg vil ta kontakt med sosialministeren og foreslå at hun
iverksetter et arbeid med sikte på å skaffe hjemmel for
krav om politiattest for avlastere og støttekontakter i
lov om sosiale tjenester. En slik bestemmelse bør utformes
etter samme modell som krav om politiattest ved ansettelse i barnehagen
og i grunnskolen. Inntil det foreligger en slik lovhjemmel er jeg
imidlertid åpen for å bruke den adgangen strafferegistreringsforskriften gir
til å hjemle et slikt krav, eventuelt ved at Politidirektoratet
samtykker til utstedelse av attester til disse to formålene
etter strafferegistreringsforskriften § 12 nr. 5.
Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest
for denne gruppen personer, reiser en rekke problemstillinger som
må utredes grundig. Jeg vil derfor bringe spørsmålet
videre til Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kirkedepartementet
for vurdering. Jeg har forståelse for at vi står
overfor noen av de samme spørsmålene som ved krav
om politiattest for avlastere og støttekontakter, men det
er likevel vesentlige forskjeller. Jeg er også kjent med
at Redd Barna tidligere har reist krav om politiattest for personer
som deltar i frivillig, ulønnet barne- og ungdomsarbeid.
Det er viktig med et samfunn der barn og unge
opplever sosial utvikling og utfoldelsesmuligheter gjennom lek og
samspill med andre barn og voksne. Slike betingelser oppnår
vi blant annet gjennom det frivillige barne- og ungdomsarbeidet,
der utallige voksne deltar med ulønnet og uegennyttig innsats.
Ikke minst gjelder dette innenfor idretten, speiderbevegelsen og
menighetsarbeid, der barne- og ungdomsarbeidet i stor grad baserer
seg på at barnas foreldre stiller opp. Dersom myndighetene
stiller krav om politiattest for slik innsats, er jeg redd for at
det på sikt vil virke hemmende og negativt for det frivillige
arbeidet. Det er også grunn til å understreke
at vi her snakker om frivillig deltakelse i aktiviteter med andre
barn og unge. Det organiserte barne- og ungdomsarbeidet er et tilbud
til barna og foreldrene, og er i likhet med mange andre aktiviteter
et samfunnsområde der barn, unge og voksne naturlig møtes.
Jeg er redd for at det vil være vanskelig å trekke
grensen mot andre møtesteder av tilsvarende karakter. Vi
kan for eksempel vanskelig forestille oss at det skal stilles krav
om politiattest for velforeningens styre som vil arrangere 17. mai
moro for barna i nabolaget eller at det skal stilles krav om politiattest
for dem som arrangerer menighetens juletrefest for barna. Her er
det mange grensespørsmål som vil gjøre
krav om politiattest vanskelig å gjennomføre,
ettersom det i hvert enkelt tilfelle må vurderes om vedkommende
kan komme i så nær kontakt med barnet at overgrep
er mulig.
Vi står dessuten overfor et stort antall
personer, hvor det i tillegg må antas å være
stor gjennomtrekk. Krav om politiattest i disse tilfellene vil påføre
politiet et betydelig merarbeid.
Etter min vurdering er det ikke formålstjenlig å fremme
forslag om krav om politiattest for personer som arbeider innenfor
eller deltar i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.
Det må være organisasjonens
ansvar å sørge for at de personene som settes
i kontakt med barn og unge er skikket til dette, og at aktivitetene
tilrettelegges slik at overgrep ikke kan finne sted. Jeg vil også minne
om at politiet, på visse nærmere fastsatte vilkår,
kan varsle ledelsen i slike organisasjoner og lag, dersom politiet blir
kjent med at personer som tidligere er straffet for utuktig omgang
med barn (pedofile) sikter seg inn mot en rolle som leder eller
frivillig i organisasjonen.
Forslagsstillerne foreslår at personer
som er under etterforsking eller siktet for grove sedelighetsforbrytelser
suspenderes inntil etterforskingen er avsluttet eller dom foreligger,
fra stillinger som innebærer et tillits- og ansvarsforhold
overfor barn.
Hvorvidt en person som er under etterforsking
eller siktet for sedelighetsforbrytelser skal suspenderes fra sin
stilling eller funksjon, vil i korte trekk avhenge av om han er
tilsatt i stillingen eller om han er frivillig medarbeider. Dersom
han er ansatt, vil han ha et særlig rettsvern i forhold
til spørsmål om suspensjon og avskjedigelse m.v.
Dette er tjenesterettslige reaksjoner som må følge
de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter, personalreglementer
m.v. og avgjørelsen skal treffes i samsvar med gitte prosedyrer.
Dersom vedkommende er tilsatt i en stilling hvor han står
i et tillits- eller ansvarsforhold til barn, vil jeg uten videre
legge til grunn at suspensjon eller omplassering vil være
en aktuell reaksjon, dersom han settes under etterforsking mistenkt
for grov sedelighetsforbrytelse. Det må da kunne antas
at han har utvist grov uforstand i sitt arbeid eller at han ved
sin adferd har vist seg uverdig til å inneha stillingen.
Dersom vedkommende er frivillig medarbeider
i organisasjonen, har han ikke et tilsvarende sterkt vern som om
han var fast ansatt. I en rekke tilfeller vil organisasjonens vedtekter
og statutter kunne gi anvisning om hvordan man skal forholde seg
overfor medarbeidere som opptrer i strid med organisasjonens ideelle grunnlag
og målsetting. I mangel av slike retningslinjer, vil det
være ledelsens ansvar å sørge for at
det iverksettes tiltak overfor medarbeideren, slik at han ikke settes
til oppgaver som innebærer slik kontakt med barn at overgrep
kan finne sted.
Når en offentlig tjenestemann blir
siktet for en straffbar handling av en slik art at det antas å kunne
få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann, skal
politiet, etter påtaleinstruksen, underrette vedkommende tjenestemanns
nærmeste foresatt om dette. Noen tilsvarende regel finnes
ikke for personer som ikke er offentlig ansatt, men som nevnt ovenfor
vil politiet, etter nærmere gitte vilkår, ha adgang
til å varsle organisasjoner m.v. om at en person er domfelt
for pedofili. Etter omstendighetene vil det også være
adgang til å varsle dem som har praktiske muligheter for å forebygge
nye overgrep når det innledes etterforsking mot vedkommende,
dersom politiet mener at det foreligger objektive holdepunkter som
gir grunn til å frykte nye overgrep og et varsel vil være
nødvendig for å hindre overgrepet. Et slikt varsel
må imidlertid ikke virke uforholdsmessig overfor den varselet
gjelder.
Når politiet innleder etterforsking
mot en person som er mistenkt for en sedelighetsforbrytelse, vil
det ikke uten videre ha kunnskap om hvorvidt personen er engasjert
i frivillig barne- og ungdomsarbeid. Hvis ikke personen selv opplyser
om dette, vil det til en viss grad være tilfeldigheter
som avgjør om politiet blir oppmerksom på at vedkommende
er engasjert i slikt arbeid. Politiets adgang til å varsle,
som i utgangspunktet er betinget av at visse vilkår må være
oppfylt, har derfor begrenset verdi, idet informasjonen ikke uten videre
kommer frem til de personene som har mulighet for å iverksette
tiltak for å forhindre overgrep.
Forslagsstillerne forslår at personer
som er dømt for sedelighetsforbrytelser ikke kan inneha
stillinger, frivillig eller lønnet, som innebærer
et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
Et tilsvarende forslag ble reist i Dok. nr.
8:45 (2001-2002) av stortingsrepresentant Jan Simonsen om tiltak for å bekjempe
seksuelle misbruk av barn. I mitt brev til Justiskomiteen 19. mars
2002 viste jeg til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 28 (1999-2000)
om seksuallovbrudd, der Justiskomiteen støttet forslaget
om at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuell overgrep mot barn.
Komiteens flertall fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep
mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som
innebærer kontakt med barn."
I mitt brev opplyste jeg at Justisdepartementet
vil arbeide videre med dette anmodningsvedtaket og sende det på høring.
Etter min vurdering må forslaget som forslagsstillerne
nå fremmer, ses i sammenheng med det arbeidet som er på gang
i departementet.
Jeg vil ta kontakt med sosialministeren med
anmodning om at det vurderes å iverksette et arbeid for å hjemle
krav om politiattest for avlastere og støttekontakter i
lov om sosiale tjenester. Jeg er innstilt på å bruke
adgangen i strafferegistreringsforskriften til å hjemle
et slikt krav, inntil det foreligger en hjemmel i loven.
Etter min vurdering er det ikke formålstjenlig å gå videre
med forslaget om krav om politiattest for personer som arbeider
innenfor eller deltar i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.
Jeg anser det heller ikke ikke formålstjenlig å gå videre
med forslaget om suspensjon av personer som er under etterforsking
eller siktet for grove sedelighetsforbrytelser. Hensynene som ligger
bak forslaget anses tilstrekkelig ivaretatt ved det regelverket
som finnes i dag.
Forslaget om at personer som er dømt
for sedelighetsforbrytelser ikke kan inneha stillinger som innebærer
et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige, ses
i sammenheng med det arbeidet departementet allerede har igangsatt
på bakgrunn av anmodning fra Stortinget.