Jeg viser til Dok. nr. 8:25 (2001 2002)
hvor stortingsrepresentantene Magnhild Meltveit Kleppa, Jorunn Ringstad
og Inger S. Enger fremmer følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen
gjennomgå gjeldende regler om konsesjonskraftpris med sikte
på å fjerne de overskuddsbaserte skatter som inntektsskatt,
grunnrenteskatt og naturressursskatt fra beregningsgrunnlaget for
konsesjonskraftprisen, og slik at bare skatter og avgifter knyttet
til produksjon omfattes av selvkostbegrepet.
For konsesjoner gitt etter 10.04.1959 fastsettes
konsesjonskraftprisen årlig av Olje og energidepartementet,
basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt
antall vannkraftverk. Departementets gjeldende beregning av konsesjonskraftprisen
består av kostnader knyttet til administrasjon, drift og
vedlikehold, skatter og avgifter, samt kapitalkostnader.
Det følger av langvarig praksis og
avgjørelser i Høyesterett at skatter medregnes
i konsesjonskraftprisen. Under det tidligere skattesystemet ble
alle skatter (formues , inntekts og eiendomsskatt)
og konsesjonsavgift medregnet i prisen. Produksjonsavgiften som
ble innført i 1993 ble også medregnet. Nye skatteregler
for kraftselskaper ble innført fra inntektsåret
1997. Siden skattene innbetales etterskuddsvis, var 1999 det første året
skattekostnadene i konsesjonskraftprisen var basert på det
nye skatteregimet. Fra og med 1999 er det ved fastsettelse av konsesjonskraftprisen
regnet med inntektsskatt, grunnrenteskatt og eiendomsskatt, samt konsesjonsavgift.
Siden inntektsskatten ilignes på selskapsnivå må inntektskatten
knyttet til vannkraftanlegg baseres på anslag. Naturressursskatten
er ikke medregnet under henvisning til samordningsadgangen. Denne
forutsetningen er gjort av forenklingshensyn. Det medfører
imidlertid at skatten har vært undervurdert i konsesjonskraftprisen
de siste årene. For 1998 og 1999 ble 30 40 pst
av naturressursskatten ikke samordnet, tilsvarende 0,4 0,5 øre/kWh.
Denne differansen kan framføres til senere år
og vil derfor ikke utgjøre en ordinær kostnad
for kraftprodusenten dersom grunnlaget for inntektsskatten over
kraftverkets levetid er stort nok til å sikre full samordning,
eventuelt at kraftselskapene får tilstrekkelig skattbart
overskudd knyttet til annen virksomhet.
Overskudd og grunnrente ble beskattet også under det
tidligere skatteregimet. Bruttoinntekten ved prosentligning av inntekt
og formue i offentlig eide verk var avhengig av kraftprisene, mens
inntektsskatten fra privateide verk var basert på regnskapsligning.
Også eiendomsskatten beskatter overskudd og grunnrente. For
eksempel er grunnlaget for eiendomsskatten og grunnrenteskatten
basert på mange av de samme faktorene. Naturressursskatten
og den tidligere produksjonsavgiften er de eneste hvor grunnlaget
kun er basert på faktisk produsert kraftmengde. Ved innføringen
av produksjonsavgiften ble det imidlertid vist til at avgiften var
utformet slik at den hadde likhetstrekk med en grunnrenteskatt i
den forstand at ny produksjonskapasitet hadde lavere avgiftsgrunnlag
enn eldre kapasitet.
De største prinsipielle forskjellene
mellom gjeldende skatteregler og det tidligere regimet er at skattegrunnlaget
nå i større grad påvirkes av kortsiktige
endringer i kraftpris og produksjonsvolum, og at skattegrunnlaget
er mer differensiert mellom ulike verk ved at kapitalkostnadene
inngår mer direkte i skattegrunnlaget.
Beregning av prisen på konsesjonskraft
er basert på at kraftselskapene i gjennomsnitt skal få dekket
sine kostnader. Gevinsten for konsesjonskraftmottaker er differansen
mellom markedsprisen på kraft og konsesjonskraftprisen
(selvkost). Det samme er tilfellet for kraftselskapene; gevinsten
er differansen mellom markedspris og selvkost, dvs. summen av kostnader
inkludert skatter, avgifter og normal avkastning. Kommunene er fritatt
for inntektsskatt når konsesjonskraft omsettes videre i
markedet, jf. skatteloven § 2 5 nr. 1 bokstav
a. Dette skattefritaket kan ses i sammenheng med hvordan konsesjonskraftprisen
beregnes; kommunene "betaler" da inntektsskatt ved at den inngår
i fastsettelsen av konsesjonskraftprisen. Måten konsesjonskraftprisen
er fastsatt på og skattefritaket i § 2 5, innebærer
altså at kommunene som mottar konsesjonskraft og eierne
av kraftselskapene i prinsippet sitter igjen med samme økonomiske
gevinst pr. kWh i gjennomsnitt. Dersom man tar ut skattene av beregningen, vil
konsesjonskraftmottakeren prinsipielt få en større andel
av gevinsten pr. kWh enn kraftsverkseier.
Forslaget i Dok. nr. 8:25 vil innebære
at kommunene kommer foran staten ved at kommunene tar ut kraft til en
pris fastsatt uten skattekostnader (unntatt eiendomsskatt), og beholder
hele gevinsten ved videresalg på grunn av det spesielle
skattefritaket. Dette gir kommunene en "fortrinnsrett" i inntektsfordelingen
som de ikke har hatt tidligere vedrørende konsesjonskraften.
Konsesjonskraftordningen skal innebære
en varig fordel for kommunene.
Kommunenes inntekter fra konsesjonskraften vil imidlertid
variere med prisen i markedet og den årlige prisen på konsesjonskraften.
Den økonomiske virkningen av konsesjonskraftordningen må derfor
ses over flere år.
I revidert nasjonalbudsjett for 2001 (St.meld.
nr 2 for 2000 2001, vedlegg 1) ble det anslått
at kommunenes årlige fordel av konsesjonskraftordningen
for årene fra 1996 til 2001 i gjennomsnitt var vel 250
mill. kroner. Denne økonomiske fordelen ble anslått
både i forhold til løpende spotmarkedspris og
i forhold til kontraktspriser i terminmarkedet på det tidspunkt
konsesjonskraftprisen normalt fastsettes (desember). Bak dette gjennomsnittlige
beløpet ligger det store årlige variasjoner. I
forhold til spotmarkedet varierte beløpet mellom en fordel
på nærmere 1 mrd. kroner i 1996 og et årlig
tap på 50 100 mill. kroner i 1999 og 2000. I forhold
til terminmarkedet varierte beløpet mellom en fordel på om
lag 800 mill. kroner i 1997 og et tap på ca. 50 mill. kroner
i 1996.
I Dok. nr. 8:25 blir spotmarkedsprisen over
fireårsperioden 1997 til 2000 sammenlignet med konsesjonskraftprisen,
referert innmatet sentralnettet. Basert på dette hevdes
det at konsesjonskraftprisen sammenhengende har ligget over markedsprisen
i perioden. Denne sammenligningen er i utgangspunktet noe problematisk.
Spotmarkedsprisen det refereres til (11,66 øre/kWh)
er gjennomsnittlig timeveid pris. Spotmarkedsprisen svinger etter
etterspørselen (vinter vs. sommer og dag vs. natt). Kommunene
kan ta ut konsesjonskraft til samme pris hele året. Innenfor
visse grenser kan kommunene variere uttaket av konsesjonskraft og dermed
kunne dra mest nytte av høye spotpriser. Konsesjonskraftprisen
inkludert innmating oppgis å ha ligget mellom 12 og 14 øre/kWh.
Departementet anslår at gjennomsnittet for fireårsperioden
ligger i nedre del av dette intervallet. Dersom en tar hensyn til
disse forholdene, blir den årlige fordelen i gjennomsnitt
om lag null for disse årene 1997 2000, med gevinst
for kommunene de to første årene og tap de to
siste årene. Dersom en alternativt antar at all konsesjonskraft
i disse årene ble solgt i terminmarkedet i desember året
før, anslås den årlige fordelen til om
lag 400 millioner kroner i gjennomsnitt.
Markedsprisen på kraft er i hovedsak
påvirket av etterspørselen (temperaturavhengig),
tilsig og magasinfylling i vannkraftverkene, og driftsavhengige
kostnader i varmekraftverk i nabolandene. Vannkraftprodusentenes
løpende utfordring er å optimalisere produksjonen
i forhold til magasinfylling, forventet tilsig og forventet markedspris.
De driftsavhengige kostnadene i vannkraftverkene er svært
lave. Høye tilsig og milde vintre bidro til at årene
1997 til 2000 var preget av lave markedspriser. Lave markedspriser
medfører lav avkastning for vannkraftprodusentene. Det
er således ikke overraskende at markedsprisen i ett eller
flere år kan ligge under konsesjonskraftprisen, som bygger på selvkost
inkludert normal avkastning.
I Dok. nr. 8:25 blir de nye prinsippene for
beskatning av vannkraftproduksjon omtalt som en årsak til
prisnivået på konsesjonskraft. I de fire årene
fra 1999 til 2002, hvor de nye skattereglene har vært lagt
til grunn i konsesjonskraftprisberegningen, har konsesjonskraftprisen
i gjennomsnitt vært 11 øre/kWh. I 5 års
perioden 1994 1998 var gjennomsnittsprisen 12 øre/kWh,
mens den i 5 års perioden 1989 1993 var
vel 14 øre/kWh (nominelle priser). For 1999 2002
utgjorde skatteelementet i konsesjonskraftprisen ca 2 øre/kWh.
Det er om lag 1,6 øre/kWh lavere enn gjennomsnittlig
skattekostnad for 1994 1998, inkludert produksjonsavgift. Om
en ser bort fra konsesjonskraftprisen for 1998, hvor produksjonsavgiften
var faset ut mens nye skatter ikke var faset inn, var reduksjonen
i gjennomsnittlig skattekostnad ca 1,9 øre/kWh.
Konsesjonsavgiften kommer i tillegg til ovennevnte skattetall. I årene
1994 til 2002 har denne utgjort 0,45 0,5 øre/kWh.
Hovedårsaken til reduksjonen i skattekostnaden
er at grunnrenteskatten har vært vesentlig lavere enn nivået for
produksjonsavgiften. Med økte kraftpriser i årene framover
må det legges til grunn at kraftprodusentenes skattekostnad øker.
Dette vil imidlertid ikke være til hinder for at konsesjonskraften
over tid vil utgjøre en varig fordel for kommunene. Siden
konsesjonskraftprisen er kostnadsbasert, og kraftprisene varierer
betydelig fra år til år, kan det imidlertid ikke
utelukkes at uttak av konsesjonskraft i perioder vil utgjøre
et økonomisk tap for kommunene. Den økonomiske
fordelen vil også avhenge av hvordan den enkelte kommune
velger å forvalte sine konsesjonskraftrettigheter.
Stortingsflertallet har blant annet i Innst.
S. nr. 122 (1999 2000) gitt uttrykk for at insentivene
til investering i ny vannkraftproduksjon og kraftprodusentenes konkurransevilkår
i det nordiske kraftmarkedet bør vektlegges.
Konsesjonskraftordningen svekker lønnsomheten ved
nyinvesteringer, for eksempel ved utvidelse av kraftanlegg. I slike
tilfeller kan den virkelige selvkosten for eksempel ligge på 20 øre/kWh,
avhengig av investeringens lønnsomhet. Gjeldende regler
hvor konsesjonskraften beregnes i henhold til selvkost i et utvalg
kraftverk, innebærer derfor en betydelig kostnadsulempe
for nyinvesteringer, og svekker lønnsomheten sammenlignet
med investeringer i annen kraftproduksjon i Norge eller i utlandet.
Lavere konsesjonskraftpris, slik forslaget vil innebære,
vil forsterke dette. En lavere konsesjonskraftpris kan også virke
negativt på de norske kraftselskapenes konkurranseevne
i tilknytning til den omstrukturering som pågår
i denne sektoren på tvers av landegrensene.
Etter min vurdering er tiden moden for å foreta
en vurdering av mulighetene for å gjøre justeringer
i konsesjonskraftordningen med sikte på å oppnå forenklinger
og økt forutsigbarhet på ulike måter.
Som premiss for en slik gjennomgang vil jeg legge til grunn at slike justeringer
må sikre rammevilkårene for norske vannkraftprodusenter
i forhold til å vedlikeholde og investere i ny vannkraftproduksjon,
samtidig som kommunenes grunnleggende rettigheter i konsesjonskraft-ordningen
ikke blir svekket.