2.1 Utfordringer for tilsynsordningen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at begrunnelsen for å legge fram en stortingsmelding om statlige tilsyn ikke er at dagens tilsyn generelt kjennetegnes av funksjonssvikt, men at deler av tilsynsorganiseringen i for stor grad er preget av å være et produkt av ad hoc - vurderinger knyttet til opprettelse av de enkelte tilsynsorganer. Dagens tilsynsstruktur er vokst fram over lang tid og fremstår på mange måter som uoversiktlig og komplisert.

Flertallet er enig i at det er viktig at tilsynene gis mulighet og forutsetninger for å kunne ivareta rollen som brukernes og forbrukernes garantister for at statlig myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon svarer til de normer og standarder som til enhver tid settes av regjering og storting. Flertallet er derfor enig i at dette stiller dagens tilsynsstruktur og de enkelte virksomheter overfor betydelige utfordringer og endringsbehov. Dette særlig knyttet til en klargjøring av tilsynenes rolle samt deres legitimitet overfor borgere og tilsynsobjekter.

Flertallet viser til at det har skjedd en utvikling innenfor tilsynsmetodikken de senere årene med en gradvis overgang fra tradisjonell detaljkontroll, til vektlegging av virksomhetenes egenansvar for å dokumentere at det er etablert systemer som gir sikkerhet for at fastsatt regelverk respekteres. Med denne økte vektlegging på å ansvarliggjøre den enkelte virksomhet ved hjelp av intern kontroll og systemrevisjon, flyttes fokus i noen grad fra tilsynsmyndigheten over til virksomhetenes egne styringssystemer. Flertallet konstaterer at dette endrede fokus derved også endrer tilsynsenhetene rolle fra å være garantister for kvalitet på tjenester og produkter til i større grad å være garantister for at virksomhetene selv holder orden i eget hus.

Flertallet er enig i at dette i noen grad vil kunne avlaste tilsynene, men samtidig føre til en viss byråkratisering i virksomhetene. Flertallet mener derfor det må være tilsynenes ansvar å "se til" at virksomhetenes styringssystemer ikke blir tungrodde og ineffektive, men i større grad baseres på praktiske innretninger. Flertallet vil derfor understreke nødvendigheten av at "tilsynet" i noen tilfelle heller bør prioritere informasjon, veiledning og dialog med tanke på å finne løsninger, fremfor kontroll og reaksjoner på avvik. Dette må imidlertid etter flertallets oppfatning ikke på noen måte bidra til å så tvil om hvor ansvaret for å opptre i samsvar med regelverket til syvende og sist ligger, nemlig hos virksomheten.

På samme tid ser flertallet også at det i andre tilfelle fortsatt vil være behov for mer detaljert og hyppig kontrollvirksomhet. Ikke minst har eksempler fra næringsmiddelområdet i det siste vist nødvendigheten av dette.

Flertallet viser til at meldingen foretar en mer prinsipiell gjennomgang og vurdering når det gjelder hvordan tilsynsvirksomheten i Norge bør organiseres og utføres i tiden fremover. Meldingen skisserer fire "idealer" som angir en retning for hvor tilsynsreformene bør bevege seg, og hvor hensikten er å legge grunnlaget for en kvalitetsreform for de statlige tilsynene og sette dem i stand til å møte kravene fra en mer funksjonsdyktig offentlig sektor.

Flertallet vil også understreke at høy faglig kompetanse er en viktig forutsetning for at tilsynene kan gis en mer uavhengig rolle og få nødvendig tillit og legitimitet, og at det derfor er viktig at tilsynene er i stand til å konkurrere om kvalifisert arbeidskraft.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at det er viktig både å avklare og tydeliggjøre rollen for hvert enkelt tilsyn, på samme måte å definere tydelige formål og bidra til økt faglig uavhengighet i forhold til departementene. Det siste må ikke minst avveies mot behovet for å sikre en politisk demokratisk styring med de samfunnsmessige prioriteringene.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener en generell diskusjon om de ulike prinsippspørsmålene er både faglig og politisk viktig og må videreføres, men innser samtidig også at den har sine begrensninger på grunn av det betydelige mangfold som preger tilsynsordningen både hva formål, funksjon og departemental tilknytning angår, og de mange praktiske avveiningene som må foretas i hvert enkelt tilfelle. Den endelige avklaring av disse forhold kan først finne sted i den videre omstillingsprosess innenfor hvert enkelt tilsynsområde. Dette flertallet viser til de prinsipielle betraktninger som fremkommer i St.meld. nr. 17 (2002-2003) om disse spørsmålene og legger dette til grunn for den videre behandling av saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti Magnar Lund Berg og May Hansen, viser til at det er bred enighet om at folkestyret skal være grunnlaget for styringssystemet. Dette forutsetter at folket sier sin mening gjennom valg og at folkets representanter står ansvarlige for de vedtak som fattes. Dette innebærer igjen at Stortinget må kunne føre kontroll med at statsråden og forvaltningen handler i samsvar med Stortingets vedtak og intensjoner. Statsråden har, og skal ha, det konstitusjonelle ansvaret overfor Stortinget.

Disse medlemmer mener imidlertid ikke at statsråden skal gripe inn i store og små saker. Det er i tilfellene hvor det er tale om saker av samfunnsmessig viktighet at statsrådens rett til å gripe inn skal komme til anvendelse.

Disse medlemmer vil understreke at samfunnsinteressene alltid vil være avveininger mellom ulike forhold. Det som rent faglig kan være gode løsninger, kan fra et samfunnssynspunkt være uheldig.

Etter disse medlemmers syn er spørsmålet om hvilke funksjoner tilsynene skal fylle i samfunnet, et vesentlig tema. Likeledes er det viktig å ta stilling til hvilke oppgaver de skal utføre, og hvorledes oppgavene skal fordeles mellom ulike tilsyn.

Meldingen gir ikke etter disse medlemmers syn utfyllende eller tilstrekkelige svar på disse grunnleggende spørsmålene.

Disse medlemmer vil likevel understreke at de fleste av dagens tilsyn nyter stor respekt og anerkjennelse for det arbeid som utføres.

Disse medlemmer viser også til at meldingen forutsetter at man vedtar regelverk og oppgaver for tilsynene og at Stortinget gjennom lovregulering reduserer det politiske handlingsrommet. Disse medlemmer mener det er viktig at man ikke forsterker den utvikling i retning av å redusere politikernes innflytelse, som Maktutredningen på en utmerket måte redegjør for.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av en løpende vurdering av tilsynenes rammebetingelser, retningslinjer og funksjoner. I en så omskiftelig tid som nå, er det både av uvurderlig verdi og en nødvendighet å sikre fleksibilitet og evne til å tilpasse tilsynene til nye utfordringer. Tilsynene skal ivareta viktige oppgaver på vegne av fellesskapet. Det er de helhetlige samfunnsmessige vurderinger som er viktige, ikke bare de rent faglige. Dette er vurderinger som politikerne må ha ansvaret for. På denne bakgrunn vil disse medlemmer understreke behovet for at statsrådens ansvar for klagebehandlingen av vedtak fattet av tilsynene, opprettholdes.

Disse medlemmer vil påpeke at i de sektorer som ennå ikke er markedsregulert, ønsker Regjeringen å organisere tilsynene slik at de er tilpasset det framtidige markedet, uten at konsekvensene av dette er utredet i meldingen. Det foreslås flere alternativer til statlig tilsyn i form av ulike sertifiserings- og akkrediteringsordninger, delegering til private institusjoner, forsik­ringsordninger, og utstedelse av tilstandssertifikater ved kjøp og salg etc. Etter disse medlemmers oppfatning er det ikke vurdert i hvilken grad disse forslagene er gjennomførbare eller medfører ønskede konsekvenser, og i hvilken grad det kan oppstå monopolsituasjoner hvor en eller noen få godkjenningsinstitusjoner dominerer markedet. Disse medlemmer har merket seg at det har kommet flere innspill på å se hvilken konsekvens det vil være for samfunnet å etablere uavhengige tilsyn. Disse medlemmer har fått innspill på at der andre land har innført uavhengige tilsyn har det blitt forsøkt å sikre den demokratiske kontroll, rettssikkerhet og legitimitet gjennom andre mekanismer. Det kan være gjennom parlamentshøringer, offentliggjøring av premisser for vedtak og ved å gi domstolene en utvidet rolle i forhold til overvåkning av tilsynenes virksomhet.

Disse medlemmer ser at med uavhengige tilsyn kan en stå overfor en ny risiko dersom rammebetingelsene for tilsynsvirksomheten ikke blir lagt godt nok til rette. Etter disse medlemmers oppfatning kan det være en fare for at det oppstår for tette bånd mellom tilsynet og tilsynsobjektene, og at tilsynet kan være i fare for å bli fanget av sektorinteresser.

Disse medlemmer vil bemerke at i de siste årene har det skjedd en utvikling hvor forvaltningsoppgaver overføres til organer utenfor det politiske system. Det kan stilles spørsmål om det i et demokratisk samfunn kan forsvares at offentlig myndighet og makt blir utøvd av organer som ikke er underlagt politisk kontroll. Disse medlemmer viser til avtalen og flertallsmerknader om disse spørsmålene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen ikke foreslår tiltak som fratar statsråden og Stortinget mulighet for oppfølging av tilsynene, videre at all generell regelutvikling og normerende vedtak i enkeltsaker fortsatt skal skje under vanlig departemental styring, og at Regjeringen (Kongen i statsråd) i praksis vil kunne gripe inn i nær sagt alle typer enkeltsaker som gjelder kontroll og sanksjonsvedtak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen har vært helt klar på at myndighetsoppgaver ikke skal eller kan konkurranseutsettes eller privatiseres, videre til flertallsmerknader fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, hvor dette flertallet slutter seg til Regjeringens forutsetning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at meldingen er til dels preget av sterk fokus på enkelte problemstillinger, til fortrengsel for andre. Disse medlemmer er også sterkt kritiske til det som synes som mangelfull utredning når det gjelder kostnader ved gjennomføring av de foreslåtte tiltak. Dette har blant annet vist seg å medføre korreksjoner fra statsråden. Det vises til brev fra statsråd Victor D. Norman til Stortinget 25. mars 2003 (vedlegg).

Disse medlemmer mener at meldingen burde ha gått dypere inn i hva som ligger i uavhengige tilsyn. Det burde vært klargjort at i land der en har etablert uavhengige tilsyn, har en søkt å sikre demokratisk kontroll, rettssikkerhet og legitimitet gjennom nye mekanismer, blant annet parlamentshøringer, offentliggjøring av premisser for vedtak og ved å gi domstolene en viktig rolle i overvåking av tilsynenes virksomhet. Sider ved tilsynsvirksomhet som drøftes svært lite i meldingen, er blant annet konsultasjon, innsyn og informasjon (også til tredje part), samt etterlevelse og sanksjoner ved brudd på regler. Slike forhold påvirker tilsynenes legitimitet og effektivitet, men nevnes ikke i meldingen. I meldingen fremstår legitimitet som et spørsmål utelukkende om kompetanse og uavhengighet fra politiske myndigheter.

Disse medlemmer gir sin tilslutning til ønsket om et klart skille mellom fagtilsyn og politisk overordnet myndighet. Det er gunstig at det strammes til på politikernes rett til å overprøve vedtak i altfor mange enkeltsaker. Samtidig ser disse medlemmer behovet for å beholde en politisk sikkerhetsventil. Det gis tilslutning til modellen med

• – lovmessig avskjæring av statsrådenes instruksjonsrett i enkeltsaker,

• – uavhengige klagenemnder,

• – at vedtak i saker av stor prinsipiell eller samfunnsmessig betydning skal kunne overprøves av Kongen i statsråd.

Disse medlemmer ønsker at tilsynene i så stort omfang som mulig får lik organisering og administrativ oppbygning.

Disse medlemmer merker seg at noen tilsyn i mange år har lagt større og større vekt på rutiner for internkontroll hos tilsynsobjektene og sertifiseringsordninger. Sammen med informasjon og veiledning har internkontroll og sertifiseringsordninger vist seg å være langt mer kostnadseffektive virkemiddel for å oppnå mål om bedre sikkerhet, etc. Arbeidstilsynet har for eksempel gått så langt at de har nedfelt som en bærebjelke i sin strategi at de skal ha et aktivt samarbeid med partene i arbeidslivet. I enkelte næringer, slik som sjøfart, har sertifiseringsordninger vært viktige i mange år. Også private aktører, slik som Det Norske Veritas, står for slike sertifiseringer, og er del av en sterk internasjonal trend i kvalitetssikring av næringslivet.

Disse medlemmer ønsker at trenden mot sterkere vekt på internkontroll, sertifiseringsordninger og veiledning, fortsetter. Samtidig vil disse medlemmer være kritisk til enhver ordning som innebærer mer papir og administrasjon for private virksomheter. Det er viktig å merke seg at noen ordninger for internkontroll har fått berettiget kritikk for å være byråkratiserende papirmøller uten nevneverdig positiv effekt. Spesielt for små og mellomstore bedrifter føles ofte slike ordninger som altfor omfattende, og som om de mer er myntet på større virksomheter med mange ansatte. Kanskje er dette også tilfellet. Disse medlemmer mener det må legges stor vekt på at de nye arbeidsmetodene ikke skal føre til et uhåndterlig nytt skjemavelde.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Stortinget ber Regjeringen påse at de nye arbeidsmetodene for tilsynene ikke fører til et utvidet skjemavelde for private virksomheter."

Disse medlemmer mener at produksjon og tilsynsaktiviteter må skilles på en tilfredsstillende måte. Meldingen drøfter den blanding av direktoratsoppgaver, tjenesteproduksjon og tilsynsoppgaver mange tilsyn i dag har. Disse medlemmer merker seg at meldingen ønsker å unngå slike rolleuklarheter og sammenblandinger i fremtiden og støtter dette. Med et slikt ønske i meldingen er det overraskende at dette ikke følges tilstrekkelig opp i forslag til tiltak. Disse medlemmer ser at oppgaver som foreslås lagt sammen, kan føre til nettopp en slik sammenblanding.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn for det videre arbeidet med tilsynene at man skal få et mer markant skille mellom tjenesteproduksjon og tilsynsoppgaver."

Disse medlemmer synes det er en svakhet at meldingen ikke drøfter behovet for tilsyn på nye områder, eventuelt opprettelsen av nye avdelinger i eksisterende tilsyn eller nye tilsyn. Det bebudes heller ikke at slike drøftelser vil komme i noen ny melding, eller i den bebudede meldingen om tilsyn som retter seg mot kommunesektoren.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse av barneverntilsyn, polititilsyn, tilsyn for kommunale tjenester og skoletilsyn."

2.2 Instruksjonsmyndighet og klagebehandling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig at så vel de politiske organer som tilsynsorganene i størst mulig grad er i stand til å skille mellom faglige vurderinger på den ene side, og vurderinger som krever politisk skjønnsutøvelse på den annen, og at tilsynsvirksom­heten organiseres slik at den fremmer en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom faglig tilsyn og politisk styring.

Flertallet viser til at St.meld. nr. 17 (2002-2003) varsler at det i det videre arbeid skal sees nærmere på tilsynenes oppgaver og oppgavefordeling og forutsetter at større endringer og endringer av prinsipiell betydning blir lagt fram for Stortinget.

Flertallet er derfor enigi at det i det videre arbeid foretas en gjennomgang med tanke på en nærmere klargjøring av tilsynenes rolle i forhold til vedtatte lover og regelverk, samt å tydeliggjøre deres stilling vis-á-vis politiske myndigheter. I denne sammenheng vil det ikke minst være viktig å sette rammer for tilsynenes selvstendighet på en måte som ikke kommer i strid med behovet for politisk styring.

Flertallet viser til at meldingen åpner for at det foretas lovmessig avskjæring av statsrådenes instruksjonsmyndighet for visse tilsyn. For slike tilsyn kan det også være aktuelt å etablere uavhengige klagenemnder. Flertallet legger til grunn at Stortinget vil ta stilling til hvilke tilsyn dette skal gjelde for ved behandling av Regjeringens forslag til lovendringer på de enkelte tilsynsområder.

Flertallet vil understreke at statsrådene uansett vil ha ansvar for spørsmål av større betydning og av prinsipiell interesse. Flertallet mener dessuten at den enkelte statsråd uansett skal ha anledning til å pålegge tilsyn på sitt område å behandle spesifikke saker.

Flertallet legger videre til grunn at der lovmessig avskjæring av statsrådenes instruksjonsmyndighet innføres, skal det i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning være hjemmel for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynets og klageinstansens vedtak.

Flertallet er enige om at det i inneværende stortingsperiode ikke skal vedtas endringer i klagebehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke uavhengige klagenemnder opprettet for grupper av tilsyn, slik som foreslått i meldingen. Meldingen legger opp til at de uavhengige klagenemndene skal ha ansvar for flere tilsyn. Faglig innsyn i problemstillinger som legges frem vil derfor kunne bli skadelidende. Disse medlemmer mener at det bør være egen klagenemnd for hvert tilsyn, slik at det sikres at nemndene har faglig kompetanse.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at det etab­leres separat klagenemnd for hvert tilsyn."

2.3 Forslag til endringer - konsekvenser

2.3.1 Innledning

Komiteen viser til at Regjeringen har lagt frem forslag til konkrete endringer for deler av tilsynsvirksomheten og at dette berører fire ulike områder, HMS-området, transport- og trafikksikkerhetsområdet, markeds- og konkurranseområdet og medieområdet. Forslaget omfatter endringer som angår organisering, oppgavefordeling og geografisk plassering ved at åtte tilsyn som i dag er lokalisert i hovedstaden, foreslås flyttet til ulike deler av landet.

Komiteen konstaterer at det er den geografiske flyttingen av ulike tilsyn som er gjenstand for størst oppmerksomhet, og at det er betydelig motstand mot slik utflytting innenfor enkelte virksomheter. Komiteen mener alt må gjøres for å legge til rette slik at de ansatte ikke blir skadelidende i forbindelse med flyttingen.

2.3.2 Flytting av tilsynsenheter fra Oslo

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til de argumenter i meldingen som taler for og mot en utlokalisering av statlige tilsyn fra hovedstaden, og konstaterer at en slik avgjørelse fordrer en grundig avveining av ulike forhold i hvert enkelt tilfelle. Flertallet vil imidlertid legge til grunn at de statlige tilsyn må utgjøre høyt utvik­lede kompetansemiljøer bestående av erfarne fagpersoner som kan være minst på høyde med tilsvarende miljøer i de virksomheter tilsynene retter seg mot.

I et langsiktig perspektiv mener derfor et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, det kan være hensiktsmessig å fordele ulike tilsyn rundt til de større regionsentrene, både for å trekke veksler på den kompetanse som finnes i de deler av landet, men ikke minst også fordi mulighetene der antas å være større for å beholde erfarne fagpersoner over lengre tid i virksomheten. Dette flertallet har i den forbindelse merket seg at det iht. meldingen ikke er vanskelig å rekruttere nyutdannede i Oslo, men at det i mange tilsyn lokalisert til Oslo-området har vist seg vanskelig å rekruttere og beholde erfarne kvalifiserte medarbeidere. Det vises til at erfarne medarbeidere i tilsynene er svært attraktive ved ansettelser hos tilsynsobjektene og at mange etter en tid derfor fristes til å skifte arbeidsplass, og at dette problemet erfaringsvis er langt mindre i andre deler av landet.

Dette flertallet viser til de innvendinger som er kommet mot flytting av enkelte tilsyn ved at det kan oppstå vanskeligheter med å opprettholde en tilfredsstillende kompetanseberedskap i overflyttingsfasen, jf. Luftfartstilsynet, Post- og teletilsynet o.fl. Dette flertallet ser denne utfordringen og understreker viktigheten av tiltak som forebygger dette.

Dette flertallet vil derfor sterkt understreke det ansvar det enkelte departement har på sitt område for å sikre tilstrekkelig kontinuitet i beredskapen ved at overflyttingen foretas gradvis, at etableringen på det nye lokaliseringsstedet starter i god tid før beredskapen bygges ned på det gamle, og at det i noen grad sørges for dobbeltbemanning. Dette flertallet vil i denne sammenheng likevel understreke at det ikke er tilsynet, men virksomhetene selv som sitter med det endelige ansvar for sikkerhet og kvalitet, og at tilsynets ansvar i første rekke er å "se til" at kontrollsystemene fungerer og at regelverk overholdes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har foretatt en nøye vurdering av de forslag om flytting av tilsyn som Regjeringen har lagt frem i St.meld. nr. 17 (2002-2003).

Disse medlemmer mener at hovedprinsippet i en vurdering av flytting må være om dette er rent faglig forsvarlig - i tillegg til at man må legge stor vekt på en kost-/ nyttevurdering. I denne sammenheng har disse medlemmer vurdert en rekke forhold. Disse er blant annet:

• – Tilgang til kompetent arbeidskraft

• – Tilgang til kompetansemiljøer

• – Styrking av regionale sentra

• – Endring i kompetanse og arbeidsmåter

• – Kontaktkostnader

• – Kostnadsbesparelser

• – Hensyn til de ansatte

• – Tilsynets effektivitet i forhold til avstand til sine tilsynsobjekter og disses geografiske spredning

• – Kontinuitet i tilsynets arbeid

Disse medlemmer mener at St.meld. nr. 17 (2002-2003) er mangelfull på en rekke områder. Særlig har disse medlemmer merket seg at meldingen i sin argumentasjon for flytting av tilsyn, gjør det til et hovedpoeng at tilsynenes legitimitet er avhengige av distanse til de viktigste av sine tilsynsobjekter - i de fleste tilfeller tunge næringslivsaktører - og andre offentlige aktører, slik som overordnet departement. Stortingsmeldingen tar i svært liten grad en bredere diskusjon om legitimitet, og det kan virke som om man har "hengt seg opp" i argumentet om økt distanse (fra Oslo). Et annet hovedpoeng er meldingens argumentasjon for en ny type distriktspolitikk. Denne distriktspolitikken tar utgangspunkt i at for å få en best mulig total ressursutnyttelse i landet, må en del statlige funksjoner lokaliseres spredt. Meldingen tar for gitt at også relokalisering kan forsvares for å sikre en slik spredt ressursutnyttelse. Det meldingen i liten grad underbygger, er i hvilken grad de totale samfunnsmessige fordelene forholder seg til kostnadene ved slike flyttinger.

Disse medlemmer viser til at et hovedargument Regjeringen bruker for flytting, synes å være at det er et gunstig distriktspolitisk virkemiddel og vil kunne styrke den regionale utviklingen i Norge. Det er dog ikke vist hvordan en regiontenkning eller en styrking av enkelte byer og tettsteder med noen statlige arbeidsplasser vil gi gevinster for landet som helhet, eller hvor stor en slik gevinst vil bli. Disse medlemmer vil bemerke at den usikkerhet som knytter seg til slike potensielt positive regionale virkninger, ikke kan ansees som spesielt vektige. Disse medlemmer mener at man også har lagt for liten vekt på økt avstand til tilsynets samarbeidende parter og de det skal føres tilsyn med. Dette vil bli en betydelig kostnad.

Disse medlemmer viser til at det ser ut til å være stor uenighet om hva flyttekostnadene vil bli. De laveste anslagene (Regjeringen) er på 500 000 kroner pr. arbeidsplass, mens de enkelte tilsyn/ansattes organisasjoner har estimert kostnadene pr. arbeidsplass fra 800 000 kroner til over 2 mill. kroner. Det synes klart at det her dreier seg om en milliardregning. Et ikke ubetydelig beløp i en tid hvor Regjeringen advarer mot økt pengebruk.

Disse medlemmer vil også vise til at anslagsvis 90 pst. av de ansatte vil fratre ved flyttingen. Det dreier seg derfor ikke om en egentlig flytting, men en nedleggelse av virksomhetene i Oslo for deretter å bygge dem opp fra grunnen av på et nytt sted. For kontinuitet og opparbeidet faglig kompetanse er dette svært uheldig. I mange tilfeller tror disse medlemmer konsekvensene kan være enorme.

2.3.3 De ulike forslag til endringer

2.3.3.1 Tilsyn på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet (HMS-området)

Oljedirektoratet

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg Regjeringens begrunnelse for de endringer som nå vil bli gjennomført på HMS-området, nemlig at dette er endringer som faktisk vil føre til en mer effektiv utnyttelse av de statlige ressursene og en enklere hverdag for dem det skal føres tilsyn med.

Disse medlemmer viser til at det opprettes et eget petroleumstilsyn med utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen av Oljedirektoratet og at det nye tilsynet lokaliseres i Stavanger. Disse medlemmer er enig i at Stavanger-regionen har spesielle fortrinn når det gjelder tung kompetanse innen petroleumsteknologi. Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde det petroleums- og sikkerhetsfaglige miljøet som er bygget opp i denne regionen, og at Stavanger naturlig utpeker seg som lokaliseringssted for det nye petroleumstilsynet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener de deler av meldingen som omhandler Oljedirektoratet (OD) er for dårlig utredet. En utskilling av Petroleumstilsynet fra OD vil kreve tilføring av ressurser, både til det nye Petroleumstilsynet som foreslås opprettet, og til det gjenværende OD for å kunne ivareta de oppgaver OD skal behandle.

Disse medlemmer mener også at det må avsettes tid til å utrede konsekvensene av en deling sett i lys av sikkerhetsmessige og ressursforvaltningsmessige oppgaver som må ivaretas i begge etatene.

Disse medlemmer mener at tilsynsmeldingen for ODs del reiser forskjellige problemstillinger fra det som gjelder for de andre tilsynene. De andre tilsynene skal ikke splittes, men flyttes. Denne beslutningen bygger på en begrunnelse skrevet på en halv side i meldingen, uten at de relevante fagmiljøene i direktoratet eller i oljesektoren har blitt rådspurt. Petroleumssektoren er motoren i Norges økonomi. Det er viktig for samfunnet hvordan forvaltningen og tilsynet skal skje.

Disse medlemmer påpeker den potensielle problemstillingen mellom ressursforvaltning og sikkerhet. Disse forhold kan komme i konflikt med hverandre, slik at miljøene må skilles.

Disse medlemmer er enige i at dette er et viktig moment i hvordan organiseringen av den statlige forvaltningen av petroleumssektoren skal organiseres. Men erfaringen viser også at dersom den statlige forvaltningen skal fungere tilfredsstillende, slik den har gjort siden OD ble opprettet for 30 år siden, er det nødvendig med høy fagkompetanse og tilstrekkelige ressurser til å utføre arbeid som holder høyt faglig nivå.

Disse medlemmer noterer seg at svært mange av ODs oppgaver i dag krever fagkunnskap innen både sikkerhet og ressursforvaltning. OD jobber i dag integrert med sikkerhetsoppgaver og forvaltning av petroleumsressursene, og rapporterer til både OED og AAD.

Disse medlemmer mener at det er viktig å skille ressursforvaltning og sikkerhetstilsyn tydeligere enn tidligere. Dette vil kreve tilstrekkelige ressurser.

Disse medlemmer understreker at for å gjøre denne delingen på en fornuftig måte må man ha tilstrekkelig tid og planleggingsressurser fram til iverksettelse. Dersom den nye organisasjonen skal fungere i praksis rimelig snart etter oppstart, bør flere forhold være avklart. Det bør være avklart hvem som skal ansettes hvor, og det må foreligge klare samarbeidsavtaler mellom etatene. I tillegg kommer at OD/Petroleumstilsynet overtar ansvar på land. I forbindelse med at det skjer en betydelig regelverksutvikling, må det også avklares hvilke ressurser som må tilføres for å holde en realistisk tidsplan.

Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet skal erstatte Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Direktoratet for sivilt beredskap og foreslås lokalisert til Tønsberg. Direktoratet skal koordinere tilsynet med virksomheter med storulykkespotensial. Flertallet har merket seg Regjeringens vurdering av at en plassering av direktoratet i Tønsberg både tilfredsstiller behovet for nærhet til relevante sentrale myndigheter, samtidig som en samlokalisering av direktoratet gir så vel klare faglige gevinster som viktige personellmessige og styringsmessige fordeler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Sårbarhetsmeldingen. Justis- og forsvarskomiteen var i denne forbindelse opptatt av å sikre et robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Dette betinger ressurser og fasiliteter som kan være fleksible, det betinger et helt nytt sivilt-militært samarbeid, og det betinger klare kommandolinjer og klart sentralt definert ansvar. De nevnte komiteene mente rammebetingelsene for sårbarhetsforebyggende tiltak og antiterrorberedskap måtte være mer spesifikke enn det meldingen la opp til. Dette basert på en helhetlig sikkerhetspolitisk tenkning. De samlede ressurser innen sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene som moderne terrorisme og naturkatastrofer representerer.

Disse medlemmer mener derfor at et totalkonsept for samfunnet må styrke samarbeidet mellom sivilt og militær beredskap og definere vanskelige gråsoner i akutte situasjoner.

Disse medlemmer har merket seg at det overordnede styringsansvaret i krisesituasjoner er organisert på forskjellige måter i de ulike land. Et gjennomgående trekk er imidlertid at ved kriser er det det sentrale koordineringsansvaret som har sviktet. Sårbarhetsutvalget (Willoch-utvalget) gikk inn for ett overordnet innenriksdepartement.

Disse medlemmer vil peke på at regjeringen Stoltenberg, ved daværende statsråd Jørgen Kosmo, arbeidet med å utvikle Arbeids- og administrasjonsdepartementet til et slikt overordnet sikkerhetsdepartement og gjøre Direktoratet for sivilt beredskap om til et slagkraftig beredskapsdirektorat. Det viktige var å ha klare sentrale kommandolinjer og et klart definert ansvar for et mangfoldig lokalt sivilt beredskap som består av Sivilforsvaret, kommunenes nødetater og frivillige organisasjoner i samarbeid med Forsvaret som operativ ressurs.

Disse medlemmer har notert seg at regjeringen Bondevik II valgte å la sivilt beredskap ligge i Justisdepartementet, der området drukner i alle de øvrige saksfeltene til departementet. Stortinget ba under behandlingen Regjeringen legge fram et forslag til en krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet. I tillegg ble det understreket i stortingsbehandlingen at det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet reelt sett måtte være et nytt direktorat og utvikles til en bred og slagkraftig beredskapsorganisasjon. Disse medlemmer understreket at det er viktig at direktoratet har felles myndighetslinje fra sentralt til lokalt nivå innen sivilt beredskap.

Justis- og forsvarskomiteene mente at de tiltak som skal iverksettes, må koordineres med klare sentrale kommandolinjer. Direktoratet må ha et felles operativt og samordnet fagmiljø og ha et tverrsektorielt perspektiv med vekt på ekstraordinære situasjoner hvor det offentlige må ha en beredskap. Direktoratet skal se på den samlede skolevirksomheten og kompetanseutviklingen innen sivilt beredskap, og skal naturligvis ha hovedansvaret for administrative og praktiske oppgaver på beredskapsområdet. Direktoratet skal utvikle og arbeide innenfor et totalkonsept for samfunnssikkerhet (totalforsvaret) og balansere i de vanskelige gråsonene mellom sivilt og militært beredskap.

Disse medlemmer ber derfor Regjeringen legge fram en egen melding for Stortinget med arbeidsoppgaver og organisering av Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet. Denne meldingen må legges fram som et grunnlag før Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet får sin endelige form.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet - veien til et mindre sårbart samfunn, sluttet seg til en sammenslåing av Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Direktoratet for sivilt beredskap til et nytt Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet.

Disse medlemmer viser til at beredskapsoppgaver knyttet blant annet til krisehåndtering har lite med tilsyn å gjøre, og finner derfor ikke grunnlaget for at tilsynsmeldingen skulle gå nærmere inn på det.

Disse medlemmer minner om at Stortinget har understreket behovet for rask fremdrift i etablering av det nye direktoratet, og disse medlemmer mener derfor fremleggelse av en ny melding om dette vil forsinke prosessen og åpne for omkamp om beslutninger Stortinget har fattet.

Arbeidslivstilsyn

Komiteen viser til at Arbeidstilsynet skal omgjøres til et Arbeidslivstilsyn, og således står foran en omfattende omstillingsprosess, som innebærer en gjennomgang og utvikling av etatens strategi, organisering og effektivitet. Komiteen har merket seg at det skal gjennomføres en ny organisering gjennom etablering av en regionmodell og en styrking av distriktsapparatet gjennom en overføring av ressurser fra dagens direktorat.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har også merket seg at hovedkontoret for det nye Arbeidslivstilsynet legges til Trondheim og at Regjeringen bl.a. begrunner dette med å vise til Trondheims sterke tekniske og ingeniørfaglige kompetanse- og forsk­ningsmiljø og den store bredde som finnes relatert til ulike aspekter av arbeidsmiljøet. Flertallet merker seg Regjeringens understrekning av at Trondheim har særlige kvaliteter som gjør at byen peker seg ut som lokaliseringssted for det nye Arbeidslivstilsynet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti noterer at stortingsmeldingen tar opp og reiser flere spørsmål som angår Arbeidstilsynet.

Disse medlemmer vil understreke at kontakten med arbeidstakernes organisasjoner er helt avgjørende for å sikre at forholdene ligger til rette for at Arbeidstilsynet skal kunne fungere best mulig. Dette innebærer å utvikle og kontrollere et regelverk som sikrer en best mulig standard innen helse og miljø for arbeidstakerne.

Disse medlemmer mener det i de senere år har pågått en prosess i regi av departementet og etatene selv for å tilpasse og harmonisere de lover som ligger til grunn for HMS-området, slik at det er mulig å sikre at reaksjoner er balanserte mellom etatene, og at forholdene ligger til rette for en balanse mellom etatene (reaksjonsmidler, muligheter for utvikling av formelt samarbeid m.m.).

Disse medlemmer er av den formening at denne prosessen nå er kommet dit at lovgrunnlaget er ferdigbehandlet, og at den pågående prosess er preget av diskusjoner om en videre­utvikling av samarbeid.

Disse medlemmer vil understreke at Arbeidstilsynet er en sentral instans i denne sammenheng, da det er de som har ansvaret for å legge forholdene til rette i arbeidslivet slik at folk ikke skades, fysisk eller psykisk, slik at de i verste fall støtes ut av arbeidslivet. Arbeidstilsynet trenger derfor ressurser nok til å kunne opprettholde et godt samarbeid med partene i arbeidslivet, for å kunne fylle sin funksjon med å informere om regler og sikre overholdelse.

Det er disse medlemmers inntrykk at det er viktig for Arbeidstilsynet å kunne bruke partene/organisasjonene i arbeidet med å utvikle informasjonsmateriell, og samarbeide om kampanjer i arbeidslivet for å bedre forholdene. Her må en huske på at partene, og da særlig fagbevegelsen, har sett det som en viktig oppgave å bidra til, i samarbeid med Arbeidstilsynet, å spre informasjon og jobbe for et bedre og sikrere arbeidsliv.

Disse medlemmer har i de gjennomførte og avsluttede forhandlinger understreket at styret har vært viktig, først og fremst for å sikre det som stortingsmeldingen selv fremhever som viktig: Å sikre et høyest mulig nivå i utforming av regelverk for en best mulig HMS-standard, samtidig som det balanserer hensynet til økonomiske rammebetingelser for næringene og offentlige tjenesteprodusenter.

Disse medlemmer ser det derfor som viktig at denne funksjonen ivaretas på en hensiktsmessig måte i den videre prosessen. Det er sentralt i denne sammenheng at det ikke er bare i selve styret at dette hensynet avbalanseres, men også i den forutgående behandlingen i Arbeidstilsynet. Uten et partssamarbeid på strategisk nivå vil det være vesentlig vanskeligere å sikre en slik avbalansert prosess, da partene ikke vil ha samme forpliktelse til å finne frem til de gode løsningene. Det vises i denne sammenheng til LO og NTLs uttalelser i forbindelse med Stortingets åpne høring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går imot lokalisering av det nye Arbeidslivstilsynet til Trondheim (i realiteten en flytting av det gamle Arbeidstilsynet).

Disse medlemmer vil særlig vise til at tilsynet har hatt et aktivt partnerskap med partene i arbeidslivet (fagforeninger, næringslivsorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner etc.) som en viktig bærebjelke i sitt arbeid. At dette samarbeidet blir gjort vanskelig, vil være et betydelig hinder for et effektivt tilsyn.

Disse medlemmer foreslår:

"Arbeidslivstilsynet (Arbeidstilsynet) flyttes ikke."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet som en del av behandlingen av stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet, har gitt signaler om at partiet støtter opprettelse av et nytt sikkerhetsdirektorat, lokalisert til Vestfold. Disse medlemmer viser også til at arbeidet med dette er kommet svært langt. Disse medlemmer har ingen øvrige merknader på dette felt.

Disse medlemmer viser til at det nye Petroleumstilsynet er foreslått lagt til Stavanger. I praksis består det nye tilsynet av gamle enheter i Oljedirektoratet, som også ligger i Stavanger. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn dette som uproblematisk. Disse medlemmer har ingen øvrige merknader på dette felt.

2.3.3.2 Tilsyn på transport- og sikkerhets-området

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen har vurdert organisering og lokalisering for Sjøfartsdirektoratet, Luftfartstilsynet og Statens Jernbanetilsyn, og at de to første legges til henholdsvis Haugesund og Bodø, mens Jernbanetilsynet fortsatt vil bli lokalisert til Oslo. Flertallet har merket seg begrunnelsen for valget av Haugesund som lokaliseringssted. Haugesund og Haugaland/Stord-regionen med sin rederivirksomhet og offshorerettet industri har ett av de tyngste maritim-tekniske miljøene i landet og antas å være den fremste skipsfartsbyen i Norge utenom Oslo og Bergen. I begrunnelsen for valg av Bodø som lokaliseringssted for Luftfartstilsynet, fremhever Regjeringen at det flyfaglige miljøet i området regnes som ett av de sterkeste i landet utenom Oslo-Gardermoen. Flertallet finner at det i begge disse regionene er gode muligheter for videreutvikling og at utlokalisering av de nevnte tilsyn vil bidra til en verdifull styrking av de aktuelle regionene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener Sjøfartsdirektoratet har en høyt spesialisert kompetanse bygd opp gjennom et godt samspill mellom profesjoner som sivilingeniører, ingeniører, sjøkyndige og jurister. Det vises i denne sammenheng til høringsuttalelsene fra de ansattes representanter i Sjøfartsdirektoratet.

Dette flertallet vil peke på at Sjøfartsdirektoratets deltagelse i internasjonale fora må videreføres. Evnen til å styre og prege den internasjonale dagsorden, hvor premissene for sikkerhet til sjøs og beskyttelse av det marine miljø legges, må ikke gå tapt.

Dette flertallet har merket seg at Sjøfartsdirektoratet i dag er en pådriver i det internasjonale arbeidet innfor IMO (FNs sjøfartsorgan), ILO og EU. Norske synspunkter har stor påvirkningskraft internasjonalt takket være den ekspertise og respekt direktoratet har opparbeidet seg over mange år.

Dette flertallet vil understreke at evnen til å forvalte og videreutvikle et svært omfattende og krevende regelverk, som i stor grad baserer seg på internasjonale konvensjoner fra EU, ILO og IMO, ikke må falle bort.

Dette flertallet understreker videre at evnen til å drive et målrettet forebyggende strategisk arbeid for å hindre skipsforlis, arbeidsulykker og miljøkatastrofer ikke må bli svekket, og at flytteprosessen ikke må føre til økt behandlingstid, forskjellsbehandling og lavere kvalitet på saksbehandling for nybygg, ombygginger, innkjøp av skip, sertifikater til sjøfolk og skip, refusjonsordningen for sjøfolk, fastsetting av minstebemanning, godkjenningsordningen for fritidsbåter m.m.

Dette flertallet viser til at Luftfartstilsynet er et tilsyn som i stor grad er styrt av internasjonale krav. Dette omfatter hva det skal føres tilsyn med, og dette tilsynsansvaret baserer seg på det internasjonale regelverket som Norge som luftfartsnasjon har sluttet seg til. Reglene for hva som skal utøves tilsyn på, er detaljert nedfelt i dette internasjonale regelverket, og disse er igjen implementert i norske forskrifter, JAR-BSL, vedtatt av Luftfartstilsynet. Gjennom ratifiseringen av konvensjonene til ICAO og Eurocontrol, gjennom medlemskapet i JAA (de felleseuropeiske luftfartsmyndigheter), og gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre dette regelverket fullt ut.

Dette flertallet har merket seg at skal flyselskapene kunne drive med flyvedlikehold, er de avhengig av godkjennelser og sertifikater som utstedes av Luftfartstilsynet. Regelverket både for å utføre flyvedlikeholdsoppgaver og tilsyn med dette, reguleres gjennom felleseuropeiske bestemmelser fastsatt av JAA. JAA stiller årlig krav til kompetanse og prosedyrer, dette gjelder både tilsyn og vedlikeholdsbaser. Dette regelverket sluttet Norge seg til i 1991.

Dette flertallet frykter at konsekvensene av eventuell manglende kompetanse i Luftfartstilsynet vil være at flyvedlikeholdsbaser ikke får utstedt nødvendige godkjennelser og sertifikater. Dette vil igjen kunne føre til nedlegging av spesielt tungt flyvedlikehold og tap av flere hundre arbeidsplasser og verdifull kompetanse i Norge.

Dette flertallet understreker derfor at det er avgjørende at flytting av Luftfartstilsynet til Bodø gjennomføres på en slik måte at det ikke får negative konsekvenser for kompetansen innen Luftfartstilsynet, for gjennomføringen av Luftfartstilsynets primæroppgaver, eller for de internasjonale sertifiseringer Luftfartstilsynet innehar i dag. Det vises i denne sammenheng til høringsuttalelsene fra de tillitsvalgte i Luftfartstilsynet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imot forslaget om å flytte Sjøfartsdirektoratet fra Oslo til Haugesund. Disse medlemmer har hatt kontakt både med rederinæringen og de ansattes representanter for å få deres vurderinger av planene. Av disse har vi mottatt en omfattende dokumentasjon som ganske entydig argumenterer imot flytting til Haugesund. Det ser ut til at den eneste delen av næringen som er tilhengere av flytting, er de med en tilknytning til Haugesund.

Disse medlemmer vil vise til sine generelle merknader om flytting, og vil derfor foreslå:

"Sjøfartsdirektoratet flyttes ikke."

2.3.3.3 Tilsyn på markeds- og konkurranse-området

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Konkurransetilsynet samt Post- og teletilsynet ifølge stortingsmeldingen vil bli relokalisert til henholdsvis Bergen og Agderbyen. Valg av Bergen som lokaliseringssted for Konkurransetilsynet begrunnes bl.a. ut fra at Bergen har et av de sterkeste og mest relevante økonomifaglige miljøer i landet, samt et sterkt juridisk fagmiljø. En lokalisering til Bergen antas å ville gi tilsynet en sterk faglig forankring og et godt rekrutteringsmiljø.

Flertallet har merket seg Regjeringens vurdering av Agderbyen som lokaliseringssted for Post- og teletilsynet, at det først og fremst er Agderbyen av regionsentrene utenfor Oslo som med sitt IKT- og telefaglige kompetansemiljø peker seg ut som lokaliseringssted for Post- og teletilsynet. Flertallet har merket seg at Regjeringen mener at en lokalisering av en stor virksomhet som Post- og teletilsynet, også vil bidra betydelig til videre utvikling av denne regionen med utgangspunkt i dens kompetansemessige fortrinn.

Flertallet har likeså merket seg at Regjeringen ved valg av Lillesand har tatt stilling til stedsvalg innen denne regionen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at stortingsmeldingen legger opp til vesentlige endringer i hvordan tilsynsoppgavene skal utføres i fremtiden. Regjeringen har som en målsetning å overlate en større del av tilsynenes oppgaver til det private næringsliv. Dette skal gjøres ved å deregulere områder/markeder hvor det tradisjonelt har vært ført offentlig tilsyn; eksempelvis ved å la private selskaper utstede bevis på at den enkelte bedrift eller husholdning tilfredsstiller et gitt regelverk, fremfor offentlig tilsyn.

Disse medlemmerstiller spørsmål ved om denne filosofien kan være i strid med en av Konkurransetilsynets kjerneoppgaver: avdekking og etterforsk­ning av økonomisk kriminalitet i form av pris- og anbudssamarbeid. Dette er politilignende oppgaver som ikke kan overlates til private aktører.

Disse medlemmer har notert seg at det etter fremleggelsen av stortingsmeldingen om tilsyn, har kommet et forslag til ny konkurranselov, NOU 2003: 12 Ny konkurranselov. Forslaget innebærer økt fokus på etterforskning av økonomisk kriminalitet, og sterkt fokus på avdekking av karteller vil trolig medføre en omlegging i tilsynets oppgaver og arbeid fra tradisjonelle tilsynsoppgaver i retning av mer politi- og påtalelignende oppgaver.

Disse medlemmer tror derfor forslagene til ny tilsynsmetodikk/tilsynsfilosofi i svært liten grad vil kunne gjøres gjeldende for Konkurransetilsynet. Tilsynsmeldingen forbigår i stor grad også en av tilsynets viktigste funksjoner: Håndheving av konkurransekriminalitet. Det er verdt å merke seg at Konkurransetilsynet i 2002 anvendte i overkant av 20 pst. av sine samlede faglige ressurser til avdekking av kartell-virksomhet. Denne andelen vil trolig øke vesentlig med en ny og forbudsbasert lovgivning. Det skjer dessuten et løpende og helt nødvendig samarbeid med tilsynets øvrige fagavdelinger, hvor markedsmessige og juridiske vurderinger for tilsynets videre arbeid og prioritering av sakene foretas. I bevissikringsfasen av sakene er som regel et stort antall av tilsynets saksbehandlere involvert. Det vises i denne sammenheng til de uttalelser tilsynets tillitsvalgte kom med i forbindelse med Stortingets åpne høring.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at Konkurransetilsynet må få opprettholdt tilstrekkelige ressurser til også å bekjempe økonomisk kriminalitet, samt å drive forebyggende arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tror Bergen vil kunne gi et godt faglig miljø og kompetent personale til bemanning av Konkurransetilsynet. Det er imidlertid et uomtvistelig faktum at de virksomheter tilsynet skal føre kontroll med, i hovedsak er konsentrert til det sentrale Østlandet. Det er således også politi og rettsapparat i og rundt hovedstaden tilsynet skal forholde seg til. Dette vil gi en mengde praktiske problemer og betydelige reisekostnader.

Disse medlemmer mener man må forutsette at et sterkt og effektivt Konkurransetilsyn er til hele samfunnets beste. Tilsynet bør ikke bli et virkemiddel for annet enn sitt eget formål - et effektivt marked for forbrukernes beste.

Disse medlemmer foreslår:

"Konkurransetilsynet flyttes ikke."

2.3.3.4 Fremskrittspartiets merknader ved-rørende Post- og teletilsynet og Luftfartstilsynet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil uttrykke stor skepsis til forslaget om å flytte de to tilsynene som dekker samferdsel. Dette gjelder Post- og teletilsynet og Luftfartstilsynet, som foreslås flyttet til henholdsvis "Agderbyen" (Lillesand) og til Bodø.

Disse medlemmer vil vise til at disse to statlige tilsynene er opprettet for å fylle svært viktige kontroll- og tilsynsoppgaver ved virksomhet som er helt vital for Norge. Tilsynene skal leve i en ressursoptimal hverdag, der det skal produseres så mye sikkerhet og tilsynstjenester som mulig innenfor den bevilgningsrammen som til enhver tid står til rådighet.

Post- og teletilsynet og Luftfartstilsynet har i dag tilhold i sentrum av Oslo. Ut fra de målene som gjelder for virksomheten i de to tilsynene, har det aldri vært fremmet noen påstander om at beliggenheten på noen måte ikke er hensiktsmessig, eller at det hadde vært bedre for tilsynenes utførelse av sine oppgaver om de var blitt flyttet til en annen del av landet.

Disse medlemmer viser til at signaler og erfaringer tyder på at de fleste ansatte i tilsynene vil slutte ved flytting. I denne sammenheng må det pekes på at det er lite personell med relevant utdannelse i Lillesand/Agderbyen og i Bodø som ikke allerede er i arbeid. Bodø kommune skriver i sin rapport til Stortinget at "Luftfartstilsynet i Bodø må rekruttere sine medarbeidere nasjonalt". Det vil si at om de ikke får de nåværende ansatte i Luftfartsverket til å flytte, så må de finne noen andre som er villige til det. Lillesand skriver i sin rapport at arbeidskraften må komme fra Grimstad og Kristiansand. Det er åpenbart at personell vil bli et stort problem for begge tilsynene.

Disse medlemmer mener meldingen generelt ikke gir noen god beskrivelse av de økonomiske sidene ved driften av tilsynene etter at flyttingen er gjennomført. Dette gjelder spesielt for Post- og teletilsynet og Luftfartstilsynet. Disse medlemmer mener at det er åpenbart at en flytting vil føre til mer reising og dermed høyere kostnader for de enkelte av tilsynenes aktiviteter. Av det totale antallet avganger og landinger foregår 60 pst. på flyplasser sør for Dovre, mens 28 pst. skjer til og fra nordnorske flyplasser. Dette har sammenheng med at flytrafikken i Nord-Norge bærer preg av mange flyavganger med få passasjerer. Halvparten av alle flypassasjerer tar av eller lander ved Oslo Lufthavn Gardermoen, som naturlig nok er et viktig tilsynsobjekt for Luftfartstilsynet.

Når det gjelder Post- og teletilsynet, er en overveiende del av tilsynsobjektene lokalisert i Oslo-området. De viktigste av disse er Posten AS, Telenor og NetCom. Disse medlemmer vil også vise til at en samlet bransje har gått imot flytting av Post- og Teletilsynet og Luftfartstilsynet, og særlig under henvising til de store omveltninger og vanskelige konkurranseforhold som eksisterer i sektoren. Det er også klart at post- og telesektoren i de kommende år står overfor store utfordringer - blant annet som følge av nye EU-direktiver - og at dette vil kreve at tilsynet til enhver tid er 100 pst. "oppe og går".

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Luftfartstilsynet flyttes ikke".

"Post- og teletilsynet flyttes ikke."

2.3.3.5 Tilsyn på medieområdet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen nå planlegger sammenslåing av Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet, og at det nye tilsynet skal lokaliseres til Fredrikstad.

Flertallet viser videre til at Regjeringen tidligere har foreslått å igangsette et arbeid med sikte på sammenslåing av Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet og at Stortinget tidligere hadde gitt dette sin tilslutning, jf. St.meld. nr. 57 (2000-2001) og Innst. S. nr. 142 (2001-2002). Flertallet konstaterer imidlertid at man senere er kommet til at eierskapsregulering på mediefeltet bør gjennomføres på et helt annet grunnlag enn ut fra konkurranselovens formål, og at Eierskapstilsynets formål og kompetanse i stedet tilsier en nærmere tilknytning til de andre tilsynene på mediefeltet. Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet merker seg at Regjeringen vil komme tilbake til bl.a. hvordan uavhengigheten skal ivaretas for det nye medietilsynet, og at det varsles fremlegging av en proposisjon med endringer i medieeierskapsloven høsten 2003, som også omhandler sammenslåingen av tilsyn og nødvendige lovendringer.

Flertallet deler Regjeringens syn på viktigheten av å videreutvikle det kompetansemiljøet på medieområdet som allerede finnes i Fredrikstad gjennom samlokalisering av film- og eierskapstilsynene med Statens medieforvaltning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at før man tar stilling til spørsmålet om lokalisering av et medietilsyn, må man vurdere den foreslåtte sammenslåingen av Eierskapstilsynet, Medie­forvaltningen og Filmtilsynet inn i det nye Medietil­synet.

Disse medlemmer mener en sammenslåing av de tre virksomhetene ikke løser noen administrative eller mediepolitiske problem. Det er sannsynlig at en slik sammenslåing tvert imot kan føre til en rekke nye problemer, og vil dermed være et tilbakeskritt både administrativt og faglig.

Disse medlemmer foreslår:

"Stortinget ber Regjeringen skrinlegge forslaget om en sammenslåing av Filmtilsynet og Eierskapstilsynet til et nytt medietilsyn."

2.4 De ansattes vilkår og rettigheter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det må legges sterk vekt på de ansattes interesser og rettigheter ved omorganiseringen av tilsynene.

Flertallet viser til at Regjeringens mål er at flest mulig ansatte skal velge å flytte med i de tilfeller der tilsynene skal omlokaliseres, og at det derfor legges opp til ekstra stimuleringstiltak for å få dette til. Flertallet er enig i dette.

Flertallet vil videre understreke at ansatte som ikke ønsker å flytte til et nytt arbeidssted, må gis all nødvendig bistand for å sikres fortsatt arbeid. Fortsatt arbeid er den beste sikkerhet for å opprettholde inntekt og sosial sikkerhet. Flertallet mener det må gjennomføres tiltak for å imøtekomme den engstelse en del føler med tanke på at de ikke vil kunne få nytt arbeid og kanskje må leve med redusert inntekt i framtiden.

Flertallet mener at ved gjennomføringen av St.meld. nr. 17 (2002-2003) skal de ansattes interesser ivaretas gjennom:

• a) Fritak fra flytteplikt etter gjeldende kriterier og forvaltningspraksis

• b) Aktiv bruk av fortrinnsrett til andre statlige stillinger og slik at denne ordningen er reell

• c) Sluttvederlag eller ventelønn etter gjeldende regler og forvaltningspraksis

Flertallet ser at tidligere statlige omstillingsprosesser har medført uheldige konsekvenser for de ansatte. Blant annet viste omstillingsprosessene i Posten at mange av de overtallige i ettertid ble arbeidsledige eller uføretrygdet. Det er en forutsetning at dette ikke blir resultatet etter flytte- og omstillingsprosessen av de statlige tilsynene.

Flertallet vil i denne sammenheng påpeke de langsiktige samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til arbeidsledighet og uførepensjon. Derfor må det bevilges økonomiske rammer som sikrer personellmessige tiltak og som samtidig ivaretar tilsynenes oppgaver før, under og etter en flytte- og omstillingsprosess.

Flertallet vil understreke betydningen av et nært samarbeid mellom departement og de ansattes organisasjoner i gjennomføringen av flytteprosessen, og det oppmuntres til varierte personalpolitiske tiltak for å sikre tilsynsfunksjonen før, under og etter flytteprosessen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til inngått avtale mellom de fire partiene og til fellesmerknader i innstillingen og fremmer sammen med Senterpartiet følgende forslag:

"Stortinget gir sin tilslutning til Regjeringens planer om omlokalisering av åtte statlige tilsyn, jf. St.meld. nr.17 (2002-2003), i tråd med de fellesmerknader som ligger i innstillingen."

2.5 Kostnader

Komiteen viser til at det er kommet ulike beregninger av flyttekostnader fra flere av tilsynene, og at disse avviker svært mye i forhold til de kostnader departementet opererer med i stortingsmeldingen.

Komiteen vil videre påpeke at en naturlig følge av målet om sterke, robuste tilsyn også er at tilsynene tilføres de nødvendige økonomiske ressurser både i en omstillingsfase og på lang sikt. Tilsynene må etter komiteens mening fortsatt ha budsjettansvar, herunder ansvar for flytte- og omstillingskostnadene, men ser det samtidig hensiktsmessig at det utarbeides egne budsjettposter for flytte- og omstillingskostnader, for derved å unngå at disse mer temporære utgiftene belaster det løpende driftsbudsjettet. På denne måten vil også flytteprosessens reelle kostnader bli avdekket.

Komiteen mener det er viktig at et tilsyns driftsmidler ikke blir brukt til å dekke tilsynenes flytte- og omstillingskostnader, men at disse blir dekket av statlige bevilgninger som tildeles i tillegg til tilsynenes driftsbudsjetter.

Komiteen vil videre understreke at tilsynene må gis vilkår som setter dem i stand til å utføre sine oppgaver på en minst like god måte under og etter flytteprosessen, som før flytteprosessen startet. Det er komiteens mening at hvert enkelt tilsyn må få tilført økonomiske midler slik at de kan ivareta sine tilsynsoppgaver både under og etter flytteprosessen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til departementets brev til komiteen, datert 17. mars 2003, der det bl.a. underbygges med erfaringstall fra tidligere overflyttinger at de reelle kostnadene pr. arbeidsplass vil ligge om lag på det samme nivå som anslaget i meldingen.

Flertallet er innforstått med at de tall departementet har holdt seg til i meldingen, kun dreier seg om foreløpige anslag, og at kostnadene vil være noe ulike hva de ulike tilsyn angår. Flertallet imøteser mer detaljerte kostnadsanslag og viser til at dette er varslet fremlagt i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.

2.6 Konkurranseutsetting og privatisering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de ulike tilsynene utfører viktige myndighetsoppgaver på vegne av forbrukere, familier, organisasjoner, næringsliv og samfunnet for øvrig. Flertallet vil i denne sammenheng understreke at tilsyns- og forvaltningsoppgaver ikke kan konkurranseutsettes eller privatiseres, men fortsatt skal være et offentlig ansvar.

Flertallet mener det er viktig at den kontrollen som utføres av tekniske kontrollorgan eller andre sertifiseringsorganer, ikke erstatter eller overtar det arbeid som skal utføres av de offentlige myndighetene. Det er fortsatt tilsynsmyndighetene som skal føre tilsyn med at virksomhetene følger norsk regelverk.

Flertallet legger til grunn at nye områder som er aktuelle for akkreditering og sertifisering, blir konsekvensutredet på forhånd for å hindre at det skjer en svekkelse av den offentlige tilsyns- og forvaltningsfunksjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener tilsynene har ansvaret for en meget viktig myndighetsoppgave i samfunnet vårt. Dette er etter disse medlemmerssyn et ansvar som verken kan eller bør privatiseres. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at man er positive til at private firmaer kan bidra innen kontroll og sertifisering, innenfor et rammeverk lagt av det offentlige.

2.7 Partssamarbeid i Arbeidstilsynet

Komiteen har merket seg at departementet i forbindelse med omorganiseringen av Arbeidstilsynet foreslår å avvikle styreordningen, bl.a. for å kunne konsentrere tilsynets arbeid i større grad om oppgaver av overordnet styringsmessig karakter.

Komiteen viser imidlertid også til at arbeidsmiljøområdet er et felt som i særlig grad forutsetter nær kontakt mellom arbeidslivets parter og offentlige myndigheter. Komiteen vil påpeke at et slikt treparts­-samarbeid er vanlig i de fleste land og at Norge også har forpliktet seg til dette gjennom internasjonale avtaler i ILO.

Trepartssamarbeidet er etter komiteens oppfatning viktig med tanke på å skape et godt arbeidsmiljø gjennom et felles ansvar hos bl.a. bransjeorganisasjoner, fagforeninger og myndigheter, og ikke minst for å kunne nå ut til virksomheter og arbeidstakere med informasjon.

Komiteen vil derfor understreke at partssamarbeidet på strategisk nivå må videreføres innenfor det nye arbeidslivstilsynet, og forutsetter at departementet i samråd med partene finner en hensiktsmessig måte å organisere dette samarbeidet på.

2.8 Andre forhold på tilsynsområdet

Komiteen slutter seg videre til at Taubanetilsynet flyttes til et annet offentlig tilsyn med tilsynskompetanse og mener denne tilsynsfunksjonen kan legges til det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet.

Komiteen understreker nødvendigheten av at kontrollen med bl.a. skiheisene overlates til akkrediterte kontrollorgan som gjennomfører den tekniske tilstandskontrollen i stedet for dagens periodiske tilsyn.