Tryggingsrådet utøver ansvaret
sitt for å sikre mellomfolkeleg fred og tryggleik (FN-pakta
artikkel 24) på vegner av alle medlemslanda i FN. Dette
understrekar ansvaret til dei valde medlemmene. Dei fem faste medlemmene
pregar i praksis arbeidet i Rådet meir enn dei valde. Men
ansvaret for verksemda til Rådet og vedtaka som Rådet
gjer, er likt fordelt mellom dei 15 medlemmene.
Utgangspunktet til Regjeringa var at svært
mykje av arbeidet til Tryggingsrådet dreier seg om politisk
krisehandtering, og at dagsordenen til Rådet i stor grad
vert styrd av internasjonale hendingar. Arbeidet med slike saker
ville derfor krevje størstedelen av merksemda. I det meir
langsiktige arbeidet ville ein konsentrere seg om tre hovudområde:
dei underliggjande årsakene til krig og konflikt, setje
særskilt fokus på utfordringane som Afrika har,
og oppfølging av Brahimirapporten for å styrkje
FN si evne til å planleggje og gjennomføre fredsoperasjonar.
I oppfølginga av hovudprioriteringane ville ein frå norsk
side medverke til at Tryggingsrådet i aukande grad arbeider
for ei heilskapleg tilnærming til førebyggjande
innsats, konflikthandtering og fredsbygging. Ein ville vidare medverke
til at innsatsen på militære, politiske, humanitære,
ressursmessige og utviklingspolitiske område er samkøyrde og
gjensidig forsterkande.
Hovudprioriteringane vann brei tilslutning i
Stortinget og har lege til grunn for både den dåverande
og den etterfølgjande regjeringa sitt arbeid i Tryggingsrådet.
Denne breie, tverrpolitiske semja har vore ein særleg styrke
for Noregs innsats i Rådet.
Erfaringane frå Tryggingsrådet
har vist at dei prioriteringane Noreg sette for arbeidet sitt, har
vore både relevante og realistiske. Dei er i høg
grad aktuelle også for andre utanrikspolitiske arenaer
enn Tryggingsrådet og vil verte vidareførde som
norske satsingsområde i og utanfor FN-ramma.
Inga einskildsak sette sterkare preg på Noregs
arbeid i Tryggingsrådet enn Irak. Noregs interesser er
best tente med eit effektivt og normsetjande FN. Saker som er viktige
for internasjonal fred og tryggleik, skal handsamast av Tryggingsrådet
i FN, og vedtak må ha heimel i FN-pakta og gjeldande folkerett.
Dette har vore grunnleggjande for Noreg i handsaminga av Irak-spørsmålet.
For Noreg er det svært viktig at ein ikkje rokkar ved dette
prinsippet, og at det kollektive tryggingssystemet som følgjer
av FN-pakta, ikkje vert undergrave.
Som leiar av sanksjonskomiteen for Irak sette
Noreg store ressursar inn på å skaffe seg oversyn
over både den omfattande saksmengda og dei underliggjande problemstillingane.
Mot slutten av 2001 lukkast det etter lang tids
tautrekking mellom dei faste medlemmene å verte samde om
ei konkret omlegging av Irak-sanksjonane, som også spegla
norske innspel og initiativ. Det vart innført ei ny ordning
med ei varetilsynsliste (Goods Review List), som tok sikte på å betre
tilgangen på humanitære varer under Olje-for-mat-programmet
og samtidig skjerpa kontrollen med varetypar med militær
bruksnytte. Sjølve gjennomføringa vart utsett
til mai 2002. Saksmengda i sanksjonskomiteen og problemet med ikkje-handsaming
av importsøknader på grunn av mistanke om militær
bruksnytte, minska dramatisk etter dette.
Terroråtaket på USA 11. september
2001 var ei skilsetjande hending, som sette sterkt preg på dagsordenen
til Tryggingsrådet i den delen av Noregs periode som stod
att. Erkjenninga av at internasjonal terrorisme og spreiing av masseøydeleggingsvåpen
utgjer den største trusselen mot internasjonal fred og
tryggleik, har samla eit overveldande fleirtal av landa i verda
i kampen mot dei kreftene som søkjer å ramme grunnverdiane
i samfunnet og undergrave menneskeverdet og demokratiske samfunnsnormer.
Noreg har engasjert seg sterkt i Tryggingsrådet
sitt arbeid med å nedkjempe internasjonal terrorisme og
i alle sider ved internasjonal fredsbygging og forsoning. Regjeringa
har heile vegen nøye vurdert Tryggingsrådet sine
tiltak mot internasjonal terrorisme i høve til dei folkerettslege
pliktene våre, ikkje minst menneskerettane. Noregs prinsipielle
utgangspunkt er at det ikkje er haldepunkt for å tolke
pålegg eller føreslegne lovtiltak frå FN
slik at det oppstår eit motsetningstilhøve til grunnleggjande
menneskerettar. Regjeringa meiner at kampen mot internasjonal terrorisme
må førast ved å byggje på og
styrkje respekten for grunnleggjande rettstryggleiksprinsipp.
Alt den 12. september 2001 vedtok Rådet
samrøystes resolusjon 1368, som mellom anna slår
fast at terroråtaka utgjer ein trussel mot internasjonal
fred og tryggleik og utløyser retten til sjølvforsvar,
som er nedfelt i FN-pakta artikkel 51.
Ved resolusjon 1373 av 28. september 2001 vart
det oppretta eit bindande globalt regime for å ramme finansieringskjeldene
til terrornettverka og ein særskild antiterrorismekomité for å overvake
gjennomføringa av resolusjonen. Noreg har delteke aktivt
i arbeidet i komiteen og var blant dei aller fyrste som gjennomførte
resolusjon 1373 i nasjonal rett.
Eit anna hovudspor i kampen mot internasjonal
terrorisme gjaldt Osama bin Laden, Al Qaida-nettverket og Talibanregimet
i Afghanistan. Tryggingsrådet vedtok alt i 1999 sanksjonar
mot Taliban for støtte til internasjonal terrorisme. Sanksjonane
vart forsterka i 2000 mellom anna med krav om utlevering av bin
Laden. Då det vart klart kvar terroråtaket den
11. september 2001 hadde utspringet sitt, sette USA og ein brei
internasjonal koalisjon i gang militære operasjonar mot
Al Qaida og Taliban. Dette førte til Talibans fall i november.
Grupper av Taliban og Al Qaida utgjorde likevel framleis ein trussel,
og dei militære operasjonane mot desse heldt fram. Noreg
har delteke i desse operasjonane, mellom anna med spesialstyrkar
og jagarfly, og har òg engasjert seg i oppbygginga av ei
afghansk ordensmakt.
Etter at Talibanregimet fall, flytta Tryggingsrådet hovudfokus
mot å stø ein afghanskleidd politisk stabiliserings-
og atterreisingsprosess. Resolusjon 1386 av 20. desember 2001 autoriserte
den internasjonale tryggingsstyrken for Afghanistan (ISAF), som
Noreg har medverka til mellom anna når det gjeld minerydding. ISAF
har spela ei uvurderleg rolle i å sikre tryggleiken i Kabul-området
og å leggje til rette for ei positiv utvikling i landet.
Noreg har vore ein stor og tonegjevande bidragsytar til
det humanitære hjelpearbeidet og atterreisinga i Afghanistan.
Som leiar for gjevarlandssamordninga for Afghanistan i 2002 medverka
Noreg til at Tryggingsrådet og heile det internasjonale
samfunnet kunne leggje til grunn ei heilskapleg tilnærming
til innsatsen i Afghanistan. Noreg la i Tryggingsrådet
vekt på at det humanitære hjelpearbeidet og langsiktige atterreisingsaktivitetar
måtte vere viktige supplement til fredsprosessen. Dette
var òg viktig for å skape samfunnsforhold som
ikkje lenger gav grobotn for terrorisme.
Kampen mot internasjonal terrorisme og innsatsen for å stabilisere
og atterreise Afghanistan er kanskje det aller klaraste dømet
på at Noregs hovudprioriteringar for medlemskapen i Tryggingsrådet
har vore høgst relevante. Denne tilnærminga med
fokuset på samanhengen mellom militær innsats,
naudhjelp, langsiktig utviklingshjelp og arbeidet med forsoning
og fred vil også liggje til grunn for den vidare innsatsen
til Regjeringa.
Noregs prioritering av Afrika i Tryggingsrådet
har samanheng med at afrikanske konfliktar dei siste åra har
utgjort nesten to tredjedelar av sakene på dagsordenen
til Rådet.
Konfliktane på Afrikas horn, i Vest-Afrika
og i og rundt DR Kongo var mellom dei som prega dagsordenen til
Tryggingsrådet dei to åra Noreg sat i Tryggingsrådet.
Noreg engasjerte seg særleg sterkt i konfliktane på Afrikas
horn og hadde eit leiaransvar for både Etiopia-Eritrea-konflikten
og konflikten i Somalia.
Gjennom eit sterkt og konsekvent engasjement
har Tryggingsrådet medverka til å drive fredsprosessen mellom
Etiopia og Eritrea vidare. Noreg stod sentralt i å utforme
krav og stille forventningar til partane og i arbeidet med å halde
eit målretta politisk fokus på FNs fredstryggjande
operasjon i Etiopia og Eritrea (UNMEE). Noreg leidde tryggingsrådssendelag
til Etiopia og Eritrea i februar 2002. Eit hovudføremål
var å forsikre seg om at den uavhengige grensekommisjonen
si fastsetjing av grensa mellom dei to landa ville verte akseptert
av begge partane.
Konflikten i Somalia vart vidareførd
på dagsordenen til Tryggingsrådet tidleg i 2001
etter norsk initiativ. Noreg har samarbeidd nært med FN-sekretariatet
og dei andre medlemmene i Tryggingsrådet for å leggje grunnlaget
for eit sterkare FN-engasjement i Somalia. Noreg har teke initiativet
til og leier ei venegruppe for Somalia i FN-miljøet i New
York. Vi vil vidareføre engasjementet vårt innanfor
denne ramma.
Konfliktane på Afrikas horn har ein
sentral plass i norsk FN- og utviklingspolitikk, også etter
at vi er ute av Tryggingsrådet. Arbeidet for fredsbygging
og krisehandtering, arbeidet for berekraftig utvikling og arbeidet
for fattigdomsnedkjemping bør sjåast i samanheng. Noreg
gjev kunnskap og ressursar - på grunnlag av erfaringar
frå internasjonale fredsoperasjonar og rolla som tilretteleggjar
i ei rekkje fredsprosessar. Satsinga vil i aukande grad rettast
mot å førebyggje at valdelege konfliktar bryt
ut - og mot å hindre at løyste konfliktar blussar
opp att. Det er viktig å halde fram med freistnadene på å styrkje
FN si evne til å hjelpe land som gjennomlever den smertefulle
og langvarige overgangen frå krig til fred. Dette krev
samtidig vilje til langsiktig og bindande engasjement blant gjevarlanda.
Noregs presidentskap i Tryggingsrådet
i mars 2002 var eit særleg krafttak. Presidentrolla er
særleg viktig når det gjeld å leggje
til rette arbeidet i Rådet og drive det framover ved å skape
brei oppslutning om prioriterte saker. Det er når Tryggingsrådet
står samla, at det vert oppnådd konkrete resultat.
Utrøytteleg innsats for å finne samlande løysingar
var ei rettesnor for Noreg i heile medlemskapsperioden og kom til
særleg nytte under presidentskapet vårt.
Den einskildsaka som sette sterkast preg på arbeidet til
Tryggingsrådet under Noregs presidentskapsmånad, og
der Noreg spela ei avgjerande rolle, var fredsfreistnadene i Midtausten.
Noreg leidde mellom anna forhandlingane om resolusjon 1397. Denne
resolusjonen var den fyrste nokon gong som omtala visjonen om ein
palestinsk stat. Det var òg den fyrste resolusjonen om
Midtausten som vart vedteken i Rådet under den norske medlemskapen. Å oppnå den
naudsynte balansen i resolusjon 1397 var difor svært viktig.
Dette lukkast til slutt etter at det seint i prosessen vart fremja eit
framlegg om å ta inn ei tilvising til visjonen om to statar,
Israel og Palestina, side om side innanfor sikre og godtekne grenser.
Seinare same månad la Noreg fram eit utkast til resolusjon
1402. Denne resolusjonen stadfestar resolusjon 1397 som ein av dei
grunnleggjande tryggingsrådsresolusjonane for Midtausten-konflikten
saman med resolusjon 242 (1967) og 338 (1973).
Sjølv om vilkåra for full
iverksetjing av dei ovannemnde resolusjonane ikkje har vore til
stades, har dei styrkt grunnlaget for FN si rolle i fredsfreistnadene. Erfaringane
frå Tryggingsrådet har også styrkt grunnlaget
for Noregs vidare engasjement for fred i Midtausten.
Noreg har under tryggingsrådsperioden
konsekvent arbeidd for å styrkje FN sin fredstryggjande
kapasitet og har støtt oppfølginga av framlegga
i Brahimirapporten. Noreg leidde i 2002 Tryggingsrådets
arbeidsgruppe for fredstryggjande operasjonar. Hovudmålet har
vore å bringe troppebidragsytarane i ein tettare dialog
med Tryggingsrådet og FN-sekretariatet i samband med førebuing
og gjennomføring av FN sine fredsoperasjonar.
Regjeringa vil vidareføre arbeidet
med å gje fredsoperasjonar i FN-regi høg
politisk merksemd, både internasjonalt og nasjonalt. Deltaking
i FN sine fredsoperasjonar og ressursmessig innsats for å utvikle
FN-sekretariatet sin kapasitet innan internasjonal konflikthandtering,
vil framleis vere ei prioritert norsk oppgåve. Regjeringa
vil òg satse på å styrkje UNDP sitt arbeid
innan konfliktførebygging og fredsbygging.
Regjeringa har identifisert satsingsområde
som vil verte følgde opp frå norsk side framover.
Desse omfattar tilhøvet mellom militære og sivile
aktørar i fredsoperasjonar, og særleg avgrensinga
mellom militære operasjonar og humanitære aksjonar
i konflikt- eller postkonfliktsituasjonar.
Individets tryggleik har vore ein underkjend
dimensjon i internasjonalt konfliktarbeid. Ved å arbeide
for å integrere denne dimensjonen i arbeidet i Tryggingsrådet
har Noreg oppnådd konkrete resultat. På norsk
initiativ vart det utarbeidd eit eige dokument (Aide Mémoire)
med forankring i Tryggingsrådet, der alle verne- og menneskerettsføresegner
som alt finst i tidlegare tryggingsrådsvedtak, er gjeve
ei samla og oversiktleg framstilling. Dette Aide Mémoire
har vorte eit nyttig verkty for Tryggingsrådet i utarbeidinga
av mandat for fredsoperasjonar og eit referansedokument for FNs kontor
for samordning av humanitær verksemd (OCHA).
Ulovleg utnytting av naturresursar som olje,
diamantar, mineral og tropisk tømmer, genererer store inntekter,
som ofte går til å finansiere valdelege konfliktar. Noreg
har difor i Tryggingsrådet arbeidd for å setje økonomiske
drivkrefter i konflikt på den internasjonale dagsordenen.
Under presidentskapsmånaden vår i mars arrangerte
vi, i samarbeid med forskingsinstitusjonen International Peace Academy
i New York, ein internasjonal konferanse om økonomiske
drivkrefter i krig og konflikt. Slik kunnskap vil kunne medverke
til betre målretting av sanksjonar slik at dei rammar bakmennene
og dei reelle avgjerdstakarane og ikkje sivilfolk.
Noreg har delteke i internasjonale prosessar
for effektivisering av FN sin sanksjonspolitikk og styrking av gjennomføringa
av sanksjonar. Siktemålet har vore å auke effektiviteten
av sanksjonane ved å styrkje FN og medlemslanda si evne
til å setje i verk og gjennomføre sanksjonar som
både er resultatorienterte og treffsikre. Sanksjonar skal
vere eit tvangsmiddel, men ikkje eit generelt straffetiltak. I dei
norske posisjonane har det vore lagt vekt på å minimalisere
utilsikta negative følgjer for sivilfolk og tredjeland.
Tryggingsrådet har ved ei rekkje høve
i Noregs medlemsperiode handsama spørsmål knytte
til internasjonal straffeforfølging.
Vedtektene til den permanente internasjonale
straffedomstolen (ICC) tredde i kraft 1. juli 2002. Same dag la
USA ned veto mot forlenging av mandatet for FNs operasjon i Bosnia
og Hercegovina (UNMIBH) etter fåfengd å ha kravd
garantiar om immunitet for amerikansk personell for domstolen. Etter
intense forhandlingar for å få ei løysing
på denne situasjonen, vedtok Tryggingsrådet 12.
juli 2002 samrøystes resolusjon 1422 om utsetjing i eitt år
av straffeforfølging for deltakarar i fredstryggjande operasjonar
frå statar som ikkje er partar i Romavedtektene. Resolusjonen
er ei kompromissløysing, som sikrar at FN framleis har
ei sentral rolle i fredstryggjande operasjonar, samtidig som han
fastslår verdien av ICC og fullt ut varetek integriteten
til domstolen.
Resolusjon 1422 er eit godt døme på den
evna og viljen som Tryggingsrådet har til å finne
omsamde løysingar sjølv i saker der det er sterk
usemje og sprikjande synspunkt.
Noreg har vore ein sterk pådrivar for å finne
samlande løysingar som styrkjer effektiviteten til Tryggingsrådet.
Konsensusorientert arbeid stør og styrkjer FN si stilling
som global organisasjon. Prioritering av ei slik arbeidsform og
målsetjing følgjer òg av Noregs nasjonale
interesser. Noreg arbeider for ein internasjonal orden som bind
store og små makter i eit mellomstatleg samarbeid grunna
på FN-pakta og folkeretten, og som vert halden oppe av
eit globalt system av sterke multilaterale institusjonar.
Med ansvaret for internasjonal fred og tryggleik
står Tryggingsrådet i FN i ei særstilling
som utanrikspolitisk arena. Det må handtere mange av dei
aller vanskelegaste sakene på den internasjonale dagsordenen
og ta avgjerder som har vidtrekkande følgjer. For dei valde medlemmene
inneber dette at dei må ta på seg eit direkte
ansvar dei elles ikkje har. Noreg tok dette ansvaret. Ved nært
samarbeid med dei andre medlemmene av Rådet greidde vi å skape
oppslutning om eigne framlegg og prioriteringar. Samtidig var vi
med på å samle Tryggingsrådet bak viktige
avgjerder og vedtak og dermed òg med på å styrkje
autoriteten til Rådet og FN.
Utfordringa no vert å bruke dei erfaringane
vi hausta og den kunnskapen vi tileigna oss i Tryggingsrådet,
i det breiare utanrikspolitiske engasjementet vårt og i vårt
vidare arbeid med mange av dei same problemstillingane vi stod overfor
i Rådet.
For det vidare arbeidet med konfliktførebygging, konflikthandtering
og fredsbygging innanfor den breiare FN-ramma, vil erfaringane frå Tryggingsrådet
vere svært nyttige. Dette gjeld ikkje minst innsatsen vår
for å styrkje FN si evne til å planleggje og gjennomføre fredsoperasjonar.
Det gjeld òg engasjementet vårt til støtte
for ei meir heilskapleg tilnærming til konfliktførebygging
og fredsbygging, som involverer alle sidene ved arbeidet til FN,
mellom anna tryggingssektorreform, menneskerettsdimensjonen, det
humanitære området og utviklingsaspekta. Vidare
gjeld det den støtta vi gav til arbeidet med økonomiske
drivkrefter i krigar og konfliktar, som det etter tryggingsrådserfaringa
vil verte lettare å rette inn mot sanksjonsinstrument eller
andre konkrete verkemiddel.
Også for rolla vår i fredsfreistnadene
i Midtausten og engasjementet vårt i ei rekkje andre konfliktar
og fredsprosessar har medlemskapen i Tryggingsrådet gjeve verdifull
innsikt og erfaring.
Noreg gjekk inn i Tryggingsrådet med
eit ynske om å medverke til at det internasjonale samfunnet
sine innsatsar på militære, politiske, humanitære,
utviklingspolitiske og andre område skulle verte samkøyrde
og gjensidig forsterkande. Medlemskapen i Tryggingsrådet
har forsterka medvitet om at vi lever i ei stadig meir kompleks
verd, og at vi difor må evne å sjå det
internasjonale engasjementet vårt og interessene våre
på ulike område i ein heilskapleg samanheng -
for å kunne føre ein politikk som verkeleg heng
saman. Dette føreset òg at vi greier å trekkje
på den kunnskapen og den erfaringa som ligg i dei utanrikspolitiske
forskingsinstitusjonane våre og i mange av dei frivillige
organisasjonane våre. Her ligg kanskje den langsiktige
hovudvinsten vi fekk dei to hektiske åra vi sat i Tryggingsrådet
i FN. Regjeringa vil vidareføre ei inkluderande tilnærming
til utviklinga av FN-politikken.