Jeg viser til brev av 8.5.2003 fra Energi- og miljøkomitéen
til miljøvernministeren.
I Dok. nr. 8:87 vises det til St.meld. nr. 17
Samfunnssikkerhet (2001-2002) som understreker at det er ansvarsprinsippet
som ligger til grunn for organiseringen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet.
Miljøverndepartementets ansvar på området
er svært begrenset. Statens kartverk (SK) som hører
inn under Miljøverndepartementet (MD), har i perioden fra
1996 og ut 2003 hatt ansvar for skredkartleggingsprogrammet. NGU (Norges
geologiske undersøkelse) overtar dette ansvaret fra 2004.
MD forvalter også planlegging bestemt i plan- og bygningsloven
(PBL) og har derfor interesser i dette programmet, fordi det skaffer
grunnlagsmateriale for kommunal arealplanlegging. Jeg har allikevel påtatt
meg også å fremskaffe svar fra de ulike departementene
som belyser de punkter som tas opp i forslaget som gjelder andre
departementers ansvarsområder.
Utfordringer som har betydning for beredskapen
i forhold til ras og skred er et område med mange aktører og
berørte virksomheter og hvor flere myndigheter har ansvar.
Flere aktører, herunder fagmiljøer og kommuner,
opplever at ansvaret er fragmentert. På bakgrunn av dette
og i forståelse med berørte departementer tok
Justisdepartementet, som ansvarlig for Direktoratet for sivilt beredskap,
våren 2001 initiativ til en interdepartemental gruppe som
har kartlagt og drøftet ansvarsforhold i forhold til skred.
Gruppen ble ledet av Justisdepartementet, og
har fungert som en møteplass for berørte departementer med
deltagelse fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Landbruksdepartementet
(LD), MD, Nærings- og handelsdepartementet (NHD), Olje-
og energidepartementet (OED) og Samferdselsdepartementet (SD). I
tillegg har Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) deltatt.
Departementene har ansvar og aktiviteter knyttet
til ras og skred, enten direkte eller gjennom underliggende etater.
KRD har ansvar for byggesaksbestemmelsene i Plan- og bygningsloven
(PBL), MD forvalter plandelen av PBL og har ansvar for Statens kartverk, NHD
har ansvar for Norges geologiske undersøkelse (NGU), OED
har ansvar for Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), SD har
ansvar for Statens vegvesen, og LD har ansvar for Statens naturskadefond.
Sentrale myndigheter har blant annet en sentral rolle i beredskapen
mot flom og vassdragsulykker (OED) og skredfare i forhold til veg-
og jernbanenettet (SD), mens det er kommuner som har ansvar for områder
med bebyggelse.
Arbeidet i den interdepartementale gruppen har
ført til at de enkelte aktørene ytterligere er
gjort oppmerksom på hverandres virksomhet, noe som igjen
har ført til flere samarbeidsprosjekter.
Ansvaret på de fleste områder
hvor rasfare foreligger er således klarlagt - i tråd
med ansvarsprinsippet. I kraft av sitt samordningsansvar kan Justisdepartementet
ta initiativ til å avklare områder hvor ansvaret
er uklart og formidle dette til ansvarlig etat/departement.
I St. meld. nr 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet
- Veien til et mindre sårbart samfunn vektlegges det at Justisdepartementets
samordnings- og tilsynsrolle på sikkerhets- og beredskapsområdet
skal styrkes, særlig i forhold til samfunnskritiske funksjoner.
Etableringen av ett nytt direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap
gir en felles myndighetslinje fra sentralt til lokalt nivå innen
brann, redning og beredskap. Direktoratet skal ha et tverrsektorielt
perspektiv med vekt på store ulykker og ekstraordinære
situasjoner. Direktoratet vil få i oppdrag å styrke
samarbeidet og informasjonsutvekslingen mellom ulike fagmiljøer
på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå.
Fylkesmannen er gjennom tildelingsbrev pålagt å vektlegge
planlegging i forhold til risiko for naturskade i sin tilsyns- og
veiledningsrolle. I St. meld. nr. 17 (2001-2002) fremmer regjeringen
forslag om kommunal beredskapsplikt som kan åpne for en
ytterlige vektlegging av naturskade.
I henhold til bestemmelsene i naturskadeloven,
som administreres av Landbruksdepartementet, har Statens naturskadefond
til oppgave å fremme sikring mot naturskade og yte tilskudd
til sikringstiltak. Disse oppgavene er forutsatt løst i
samarbeid med kommunene. Tilskuddene er bevilgningsmessig styrt.
For 2003 er det bevilget 20 mill kr til sikringstiltak. Dette er
mindre enn behovet. Som eksempel kan nevnes at det både
i 2000 og 2001 kom inn søknader med et samlet kostnadsoverslag
på 35 mill kr.
Landbruksdepartementet ser et klart behov for å styrke
innsatsen innen sikringstiltak, og vil i 2003 vurdere endringer
i regelverket for naturskader når det gjelder forholdet
mellom bruk av sikringstiltak og erstatninger.
Norges geologiske undersøkelse (NGU)
har ansvaret for Nasjonal skreddatabase og vil fra 2004 få koordineringsansvaret
for det statlige skredkartleggingsprogrammet. NGU er i tillegg partner
i det nyopprettede Senter for fremragende forskning, hvor forskning
på skredfare er et aktuelt tema.
Nasjonal skreddatabase er et felles løft
for å gjøre eksisterende data og kunnskap om skred
og skredrisiko tilgjengelig for samfunnet. Databasen utvikles av
NGU i samarbeid med Norges Geotekniske Institutt (NG1), Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE), Statens kartverk, Statens vegvesen, Jernbaneverket,
Direktoratet for sivilt beredskap, NTNU, Forsvaret, Statens landbruksforvaltning
og Norsk naturskadepool. Kommuner og andre utbyggere er den primære
brukergruppen. I februar 2003 ble internettportalen for Nasjonal
skreddatabase åpnet, der noen datasett er gjort tilgjengelig. Ytterligere
datasett vil bli gjort tilgjengelig i løpet av 2003. Nettstedet
vil også inneholde en del informasjon om skred og hvordan
en skal forholde seg til skredfare.
Det statlige skredkartleggingsprogrammet koordineres
i dag av Statens kartverk, men NGU overtar dette ansvaret fra 2004.
Programmet omfatter to prosjekter og har en kostnadsramme på 2,5
mill. kr pr år. Det ene prosjektet er en oversiktskartlegging
av fareområder for snøskred og steinskred, og
gjennomføres av NGL. Det andre prosjektet er kartlegging
av fareområder for kvikkleireskred. Dette arbeidet vil
i 2003 foregå i Nordland og Troms og utføres av
NGI og NGU. NVE gjør i tillegg en stor innsats i forbindelse
med risikoklassifikasjon av fareområder for kvikkleireskred
langs vassdrag. Disse dataene gir en oversikt over farepotensialet og
i forbindelse med utbygging og beredskapstiltak må kommunene
og/eller utbygger framskaffe mer detaljerte farevurderinger
eller farekart.
NGU har i samarbeid med flere fylkeskommuner
og Statens landbruksforvaltning (Statens naturskadefond) satt i
gang et prosjekt som kartlegger fareområder for store fjellskred.
Arbeidet har vært konsentrert til Møre og Romsdal,
men også i Troms og Sogn og Fjordane har det blitt utført
kartlegging. Store fjellskred og skredgenererte flodbølger
er den naturkatastrofen som utgjør den største
risikoen for tap av menneskeliv på Vestlandet.
I løpet av 2003 vil NGU i samarbeid
med NGI lage en foreløpig utredning som beskriver skredrisikoen
i Norge. Utredningen vil bl.a. omfatte en gjennomgang av historiske
skredulykker som vil gi en viss oversikt over hvilke typer skred
og i hvilke områder i Norge som har høyest risiko.
Dette vil gi et bedre faglig basert grunnlag for prioriteringer
i skredkartleggingsprogrammet. I dette arbeidet vil det også bli
gjort en sammenligninger med andre land, spesielt Sveits, Østerrike og
Canada.
Etter NGU"s vurdering vil et kartleggingsprogram
på 2,5 mill kr pr år være for lite til å sikre
en tilfredsstillende oversiktskartlegging av skredutsatte områder
i Norge.
Det er et stort behov for forskning og utvikling innenfor
problemer knyttet til skred. Dette gjelder blant annet metoder for
risikovurdering, farekartlegging, sikringstiltak, overvåking
og varsling. Norges forskningsråds etablering
av det nye forskningssenteret International Centre for Geohazards
er svært viktig i denne sammenhengen. NGI er vertsinstitusjon
for senteret, med NGU, NORSAR, Norges teknisk naturvitenskapelige
universitet og Universitetet i Oslo som aktive partnere. Senteret
har imidlertid ikke fokus på forskning knyttet
til endret skredrisiko som følge av klimaendringer. Forskning
på dette området vil bli vurdert som tema i det
nye klimaprogrammet som er under utredning i Norges forskningsråd.
Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og
energidirektorat (NVE) har ansvar i forbindelse med ras i og langs
vassdrag, og bruker betydelige midler hvert år på sikringstiltak.
Sikringstiltak i forhold til bebyggelse har høyest prioritet.
Kvikkleireskred vurderes å representere
et særlig alvorlig skadepotensiale i deler av Norge. NVE
har derfor satt i gang et program for økt sikkerhet mot
leirskred. Programmet ble startet i 2001.
Programmet består av følgende
hovedelementer: risikoklassifisering av kvikkleireområder,
grunnundersøkelser av områder i høy risikoklasse,
formidling av resultater fra risikoklassifiseringen og gjennomføring
av sikringstiltak. Risikoklassifiseringen av alle faresonene beregnes
ferdig i 2005. Risikoklassifiseringen har avdekket flere tettbygde
områder med høy risikoklasse.
Langs vassdragene er det erosjon og bunnsenkning under
flom som i de fleste tilfeller utløser skred. Gjennomførte
sikringstiltak har vist seg å ha svært god effekt
for stabiliteten. Størstedelen av midlene i programmet
går til gjennomføring av sikringstiltak. NVE har
i 2001 og 2002 gjennomført en rekke tiltak, og flere tiltak
er under utførelse eller planlegging. Her kan nevnes sikringstiltak
i Meråker, Skaun, Trondheim og Skien/Porsgrunn.
NVEs gjennomføring av sikringstiltak
og det ovennevnte kvikkleireprogrammet faller godt sammen med en
generell økt fokus på sårbarhet og beredskap
i forbindelse med naturulykker og andre ulykker.
Statens Vegvesen (SVV) gjennomfører
i dag nytte-kostnadsanalyser for alle store vegprosjekter. Standard metodeopplegg
for slike analyser er håndbok 140 - Konsekvensanalyser
- som ble utgitt i 1995. Det er siden da avdekket mangler i håndboken,
og det er satt i gang et omfattende revisjonsarbeid som forventes å bli avsluttet
høsten 2004.
En svakhet ved dagens håndbok er manglende opplegg
for vurdering av rassikringsprosjekter. I den reviderte håndboken
tas det sikte på å få relevante konsekvenser
av ras synliggjort og tatt hensyn til i beregningene, slik at disse
er med og danner grunnlag for beslutningene. Blant de konsekvenser
som man regner med å kunne fange opp er:
– sannsynlighet
for ras og skadeomfang hvis ras inntreffer
– kostnader for transportsystemet
(forsinkelser og ulempekostnader) på rasfarlige strekninger
– kostnader for lokalsamfunnet
forbundet med redsel/frykt for ras
– virkninger på næringsliv
og bosetting
Beslutningsgrunnlaget for vurdering av rassikringsprosjekter
vil med dette bli bedre. Selv om flere av prosjektets virkninger
kvantifiseres, vil dette ikke nødvendigvis gi en tilstrekkelig
samfunnsøkonomisk gevinst.
Når det gjelder opplevelse av utrygghet,
kan det nevnes at det er foretatt landsdekkende trafikantundersøkelser
der trafikanter er spurt om hvor ofte de opplever utrygghet eller
ulempe knyttet til ulike vegforhold. Det er relativt få som
sier de har problemer i forbindelse med ras og steinsprang. De som
bor i rasutsatte deler av landet uttrykker naturlig nok større
utrygghet med hensyn til ras enn de som bor i andre deler av landet.
I Dok. 8 forslaget vises det til den manglende
kartlegging av rasutsatte områder. SVV har de siste årene arbeidet
med å få bedre oversikt over forholdene langs vegnettet.
Registrering av rashendelser langs veg skjer i dag på en
enhetlig og systematisk måte. I forbindelse med handlingsprogrammet
for perioden 2002-2011 foretok SVV en kartlegging av omfanget av
rasutsatte strekninger på hele riksvegnettet. Kartleggingen
er basert på en felles definisjon av rasutsatt strekning1) og viser
at det er rundt 540 rasutsatte strekninger på riksvegene
med total lengde på rundt 3.500 km. Dette utgjør
ca. 15 pst av riksvegnettet.
SVV er også opptatt av effekten av
rassikringstiltak. Det har vært gjennomført en
evaluering av utførte rassikringstiltak. Formålet
har vært å se på hvilken effekt ulike
tiltak har hatt. Evalueringen har avdekket en del svakheter ved
tiltakene som kan føres tilbake til manglende
kunnskap om rastype, rasfrekvens, og utbredelse av rasområdet.
Evalueringen gir også grunnlag for å drøfte
hvilke krav som skal stilles til sikringseffekten av tiltak. For
eksempel har tunnel og overbygg høyere sikringseffekt enn
enkle terrengtiltak. Ikke bare funksjonalitet, men også utforming
og landskapstilpasning av rassikringstiltak har vært gjenstand for
vurdering. En gjennomgang av en rekke tiltak viser at god formgiving
og god funksjon henger sammen.
1) En rasutsatt vegstrekning er en vegstrekning
der det i løpet av de siste 20 år har vært
minst 3 stengninger som følge av ras, eller minst 3 hendelser/nedfall
pr km på strekningen de siste 20 år. Som nedfall
regnes ikke nedfall fra vegskjæringer. Langs en rasutsatt
vegstrekning kan det være flere rasløp og/eller
områder hvor nedfall er registrert. Strekningen skal være
naturlig avgrenset av for eksempel boligkonsentrasjon, omkjøringsmuligheter,
kryss, industriområder o.l.
Det pågår for tiden en revisjon
av vegnormalene (håndbok 017), og utforming av rassikringstiltak
vil bli et tema i den reviderte utgaven.
SVV har de siste årene utarbeidet og
satt i drift flere tiltak for å redusere risikoen for trafikanter
som kjører på veger med rasfare:
– prosedyre
for stenging av veg ved rasfare
– prosedyre for stenging av veg
etter ras
– instruks for arbeid i ras og/eller
rasfarlig område
– beredskapsplaner ved snøskred
og snøskredfare
Skredvarslingsprogrammet "Nærnabo"
har vært utprøvd i Odda-distriktet og vil nå bli
tatt i bruk i andre skredutsatte områder. Det er videre
utarbeidet opplegg for registrering av alle stengninger av veg som
følge av skred eller skredfare.
Det har også vært foretatt
et arbeid med å utvikle beslutningskriterier for når
veger skal stenges eller åpnes i forbindelse med føre
for snøskred. Det er imidlertid vanskelig å komme
frem til ensartede konkrete kriterier, men det er pekt på en
rekke forhold som må vurderes. Hvert skredområde
har sine egne kjennetegn for når det er skredfare og kriterier
blir derfor utarbeidet for det enkelte område.
På vegsektoren er det i løpet
av de siste årene lagt ned mye arbeid i å utvikle
metoder og systemer i tilknytning til ras og rassikring langs vegnettet.
Kostnadene ved å rassikre alle riks- og fylkesveger er
grovt anslått til 15 mrd. kr. Dette må sees i
sammenheng med investeringsbehovet på vegene totalt sett.
Kostnadene ved å utbedre hele riksvegnettet til god standard
er grovt anslått til 400 mrd. kr. For fylkesveger er investeringsbehovet
ukjent. Innenfor et begrenset budsjett er det derfor viktig å prioritere
de prosjekter som gir best effekt.
SD ser det lite hensiktsmessig med et forslag
til Stortinget om rassikring slik det er formulert i Dok. 8:87.
SD mener det er viktig å ha et godt analyseverktøy
når det skal vurderes midler til rassikringstiltak opp mot
andre typer tiltak, som for eksempel trafikksikkerheten på vegnettet.
Dette er en viktig del av Vegdirektoratets arbeid med revisjon av
håndbok 140.
MD har ansvaret for arealplanleggingen etter
PBL. Plantypene er reguleringsplan, kommuneplanens arealdel og fylkesplan.
Det er særlig kommuneplanens arealdel som er egnet til å fange
opp lokalisering av byggeområder og kommunikasjonslinjer
mv i forhold til naturfare som skred, ras, utglidning, flom mv.
For reguleringsplaner er det egen bestemmelse om å avsette
områder beskrevet som fareområder, herunder ras-
og flomfare. I NOU 2003:14 Bedre kommunal og regional planlegging
etter Plan- og bygningsloven II foreslår endringer i PBL
for bedre å fange opp naturfare som ras og skred.
Blant annet for å skaffe grunnlagsmateriale
til kommunenes arealplanlegging har det i en rekke år vært drevet
kartlegging av faresoner for kvikkleireskred og stein- og snøskred.
Siden 1996 har skredprogrammet for slik kartlegging vært
ledet av Statens kartverk (SK), som ligger under MD. SK har kjøpt
selve kartleggingstjenestene av både NGI og NGU.
For å gjøre kommunenes tilgang
til skredfaredata ytterligere tilgjengelig er kvikkleireskred og
stein- og snøskred også tatt opp under Arealis
under hovedtema Samfunnssikkerhet. Arealis er MDs program for innsamling
av data om arealverdier og arealbruk, hvor kommuner og statlige
etater og direktorater bidrar med sin informasjon.
Kommunene har ansvar for arealplanleggingen
for alle arealer i kommunen, herunder også å sørge
for at farlige områder gjøres kjent gjennom planprosesser
og informasjon til innbyggerne. Kommunene utarbeider i samarbeid
med fylkesmannens beredskapsavdeling beredskapsplaner og risiko-
og sårbarhetsanalyser for å forberede seg mot
naturkatastrofer. Kommunene har også et betydelig operasjonelt
ansvar i reelle beredskapssituasjoner.
Ovenstående gjennomgang viser at Regjeringen
kontinuerlig arbeider med problemstillingene knyttet til skred og
ras på de ulike sektorenes område. Jeg støtter Samferdselsdepartementets
vurdering av at det er lite hensiktsmessig med et eget forslag til
Stortinget om de ovennevnte tema, slik det er foreslått
i Dok. nr. 8:87.