Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Mette Korsrud, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, støtter utgangspunktet for denne meldingen om at globaliseringens tidsalder er en verden av muligheter, ikke begrensninger. Utfordringen blir å legge til rette for at det enkelte menneske i størst mulig utstrekning skal kunne realisere sine evner, slik at flest mulig skal kunne dra nytte av de muligheter som globaliseringen gir.
Komiteen viser til at utgangspunktet for denne meldingen er det globaliseringsprosjektet som ble igangsatt i Utenriksdepartementet av den forrige regjeringen.
Komiteen mener at målet med behandlingen av denne meldingen først og fremst er å
-
– bidra til en bred debatt om globaliseringen,
-
– bidra til en mest mulig felles forståelse av globaliseringsprosessen og de muligheter og utfordringer den stiller til Norge og det internasjonale samfunn,
-
– bidra til å skape felles holdning omkring behovet for mer demokrati internasjonalt og bedre global styring,
-
– bidra til utformingen av felles tiltak - nasjonalt og internasjonalt - som kan bidra til at flere får ta del i gevinstene av globaliseringen og at globaliseringens negative konsekvenser begrenses.
Komiteen vil ikke drøfte alle enkeltsaker i denne innstillingen, men vil søke å sette de store, overordnede spørsmålene i fremste rekke.
Komiteen mener det er riktig, som Regjeringen gjør, å ha som ambisjon at globaliseringens tidsalder skal være en verden av muligheter og ikke begrensninger. Komiteen mener dette kan oppnås med en ambisiøs politisk visjon, etterfulgt av riktige beslutninger og handlinger. Visjonen er at flest mulig kan dra nytte av globaliseringens muligheter. Globaliseringen innebærer at behovet for globale fellesskapsløsninger blir ytterligere styrket. I særlig grad vil komiteen fremheve behovet for en reform av FN. Et reformert FN som tar bedre hensyn til de politiske, økonomiske, sikkerhetsmessige og miljømessige utfordringer som starten på det 21. århundre reiser, vil være et FN som er mer legitimt og dermed også mer effektivt og demokratisk.
Komiteen er av den oppfatning at en framtidig globaliseringsprosess må sette menneskenes og fellesskapets behov i sentrum.
Komiteen mener at målet må være at vi gjennom bedre internasjonale kjøreregler skaper et globalt samfunn tuftet på demokratiske stater der alle mennesker har sosial sikkerhet basert på rettferdighet og der alle har rett til en jobb og mulighet til å forsørge seg og sine. Det må være et mål at de grunnleggende menneskerettigheter er respektert i alle samfunn, og at alle mennesker er vernet mot overgrep. Jordens ressursgrunnlag må sikres gjennom en bærekraftig utvikling som ivaretar hensynet til kommende generasjoners behov.
For å oppnå dette kreves det, etter medlemmene fra Arbeiderpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets mening, sterke internasjonale institusjoner. Disse medlemmer konstaterer at mens marked og samfunn er blitt globalisert, har vår evne til å styre disse nye kreftene blitt hengende etter. Disse medlemmer viser til at følgen av dette har vært at globaliseringen blir sett på som en negativ, ukontrollerbar kraft som hindrer stater styring i det som oppfattes som egne anliggender, og forskyver makten vekk fra folket og inn i hendene på multinasjonale selskaper og finansnettverk.
Komiteen viser til at internasjonal kriminalitet og terrorisme, korrupsjon og spredning av smittsomme sykdommer også er negative utslag av globaliseringen som gjør at mange ser på den med frykt og ikke som et gode.
Komiteen mener at på samme måte som det gradvis er bygget en rettsorden og demokrati i nasjonalstaten, er det det globale fellesskapets oppgave å bygge en sterkere internasjonal rettsorden med bedre styringsinstrumenter enn det vi har i dag. Komiteen mener at FN må stå helt sentralt i et internasjonalt samarbeid basert på rettsprinsipper og representative, effektive og demokratiske institusjoner.
Komiteen ser en nasjons manglende mulighet til å påvirke globaliseringen som en demokratisk utfordring. Komiteen mener at vi behøver globale institusjoner som er demokratiske, representative, åpne, samordnende og effektive, for å fornye demokratiet. Komiteen støtter her FNs generalsekretærs initiativ for å opprette et bredt panel av personer på høyt nivå for å se på globale trusler mot fred og sikkerhet. På dette grunnlaget skal panelet vurdere muligheten for å styrke det internasjonale samarbeidet for å håndtere disse truslene, samt vurdere nødvendige endringer av FN og de globale institusjonene i tråd med generalsekretærens tale til FNs generalforsamling 23. september 2003. Oppnevningen av et høynivåpanel for FN-reform kan gi startskuddet til en prosess som vil prege og legge føringer på den videre debatt om FN i bred forstand. Panelet skal legge fram sine forslag til FNs generalsekretær slik at han kan fremme anbefalinger til åpningen av neste års generalforsamling. Komiteen mener at FNs generalforsamling må sluttbehandle forslagene til reform.
Komiteen slår fast at FN er vår tids viktigste institusjonelle system og det vesentligste virkemiddelet i arbeidet for global fred, sikkerhet, bærekraftig utvikling og forsvar av menneskerettighetene. Komiteen mener at FN må videreutvikles til å bli mer representativt og effektivt. Etter komiteens mening må dette på kort sikt innebære at arbeidet med å reformere FNs sikkerhetsråd videreføres. Forandringer er nødvendige siden representasjonen i Sikkerhetsrådet verken er demokratisk eller representativ for de reelle, globale maktforhold i dag. En reform må sikre at alle regioner er representert i Sikkerhetsrådet.
Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at vetoretten må innskrenkes og kun brukes med begrunnelse i FN-charteret og FNs menneskerettighetskonvensjoner, og da alltid med en utførlig stemmeforklaring.
Komiteenmener det er behov for en bedre samordning innad i FN og mellom banksystemet og FN-systemet. Videre er det avgjørende at alle institusjonene samarbeider tett på landnivå, og at rollen som FN-koordinator styrkes. Behovet for samordning bør knyttes til Tusenårsmålene, der ambisjonen er en halvering av verdens fattigdom innen 2015.
Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at et mer ambisiøst reformarbeid i FN bør lede til etableringen av FNs økonomiske og sosiale sikkerhetsråd (”UN Development Council”). Et slikt råd med beslutningsmyndighet og som kommer i tillegg til det ordinære sikkerhetsrådet, bør erstatte både G8-møtene og FNs sosiale og økonomiske råd (ECOSOC). Bretton Woods-institusjonene (Det internasjonale pengefond og Verdensbanken) må underordnes vedtakene i et slikt råd i FN.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener Norge bør videreføre skiftende regjeringers innsats for ytterligere å effektivisere de eksisterende fora, snarere enn å forsøke å erstatte dem med noe annet. Flertallet mener målet må være å gjøre de eksisterende multilaterale fora, herunder Bretton Woods-institusjonene, så effektive, relevante og representative som mulig. En særlig utfordring for Norge som medlemsland er å få de ulike multilaterale fora til å fungere optimalt sammen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at ved siden av de multilaterale institusjonene finnes også viktige konvensjoner og avtaleverk slik som Kyoto-protokollen, Konvensjonen om biologisk mangfold, OECDs og FNs konvensjoner mot korrupsjon og Den internasjonale straffedomstolen (ICC), for å nevne noen. Det er viktig at flere land ratifiserer og etterlever disse.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener også det er nødvendig å klargjøre hva som skal være FNs rolle, oppgaver og handlingsrom i forhold til den sterke regionaliseringen i verdenssamfunnet. Dette flertallet oppfatter økt regionalisering som en varig og lovende trend. Det skaper nye muligheter for fred, utvikling og samhandling. Regional integrasjon skaper også nye muligheter for interregionalt samarbeid. Dette er en ekstra måte å styrke den globale styringen på.
Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke den betydningen Den europeiske union har for samarbeid, sikkerhet og utvikling i Europa. Dette flertallet mener at støtten til regional integrasjon i flere deler av verden bør være en del av dagsordenen for å bygge bedre global sikkerhet, samarbeid og styring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke FNs rolle som den viktigste internasjonale organisasjonen for fred og sikkerhet, og som den eneste legitime instansen til å gi mandat for maktbruk i forholdet mellom statene. Disse medlemmer understreker at regionalt samarbeid på et mellomstatlig nivå er viktig for å fremme politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid mellom landene, og at slikt regionalt samarbeid kan bidra til å forebygge, dempe eller løse konflikter på en effektiv måte. Samtidig må regionalt samarbeid ikke innebære oppbygging av nye blokker og barrierer som virker negativt i forhold til internasjonalt samarbeid eller for forholdet mellom rike og fattige land.
Komiteen viser til at Regjeringen slår fast at fattigdom er vår tids største utfordring, og at fattigdommen skaper en lang rekke andre problemer. Komiteen deler det synspunkt at fattigdommen ofte er årsak til andre problemer. Komiteen vil også understreke at vår tids mange problemer og utfordringer har sin bakgrunn i komplekse årsakssammenhenger. Mange globale problemer dreier seg om skjev fordeling, ikke bare av penger, men av innflytelse, arbeid, sosial beskyttelse og muligheter.
Komiteen vil også peke på at mangel på utvikling ikke alene kan forklares i fattigdom. Det er sammensatte årsaker, som korrupsjon og globaliseringen av kriminelle nettverk, indre konflikter og mangel på frihet, demokrati og rettsstatsprinsipper, såkalte feilslåtte stater hvor staten ikke klarer å gi innbyggerne noen slags tilbud eller utvikling.
Komiteen vil peke på spesielt fem globale problemer som skaper et gap av forskjeller mellom nord og sør, øst og vest:
-
– For det første er den globale sikkerhetssituasjonen svært ustabil. Politiske og ideologiske konflikter i kjølvannet av den kalde krigen er erstattet av dype økonomiske og kulturelle motsetninger som har blitt mer synliggjort av det globaliserte informasjonssamfunnet. Forbindelsen mellom konflikt og fattigdom blir mer og mer fremtredende.
-
– For det andre er andelen mennesker (i prosent) som lever i absolutt fattigdom, redusert de siste 50 år. Likevel har antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom aldri vært så høyt. Mer enn 1,2 milliarder mennesker - en femtedel av verdens befolkning - lever på mindre enn 1 dollar dagen.
-
– For det tredje krever etter komiteens flertalls syn, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, de globale miljøproblemene konkret handling. Som det påpekes i meldingen, er menneskeskapte klimagasser ifølge FNs klimapanel (IPCC) den viktigste årsaken til den globale oppvarmingen vi har sett de siste 50 årene. Samtidig står vi overfor en utvikling hvor det biologiske mangfoldet reduseres raskere enn noen gang tidligere. Tilgangen på rent vann og energi er en stor utfordring for store deler av kloden.
-
– For det fjerde har det globale arbeidsmarkedet etter komiteens syn endret totalt karakter i løpet av de siste tiårene. Størstedelen av verdens arbeidsstyrke befinner seg i sør. Både nord og sør deler problemet med høy arbeidsledighet. I tillegg har de i sør omfattende problemer med manglende arbeidstakerrettigheter, mangler på statlig regulering eller kollektive rettigheter til å organisere seg og forhandle. Tall fra ILO viser at rundt 250 millioner barn mellom 5 og 14 år arbeider i utviklingsland. Bistand og internasjonal assistanse kan bidra til å dempe konsekvensene av dagens urettferdigheter, men risikerer å bli undergravd av manglende koordinering og standarder.
-
– Og for det femte sliter vi i dag etter komiteens flertalls syn, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, med omfattende styringsproblemer. Det globale demokratiet er for svakt, lite handlekraftig og lite representativt. Utviklingslandene er for dårlig representert i de globale institusjonene. Ulikheten har også økt mellom de rike i nord og de mange fattige i sør. Det er en manglende sammenheng mellom de problemer kloden står overfor, og de områdene som det globale demokratiet har virkemidler på. De regionale og globale institusjonene klarer ikke i tilstrekkelig grad å skape felles handling på de politikkområdene som nasjonene selv har mistet kontrollen over.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påpeker at globaliseringen har både positive og negative konsekvenser. Disse medlemmer understreker at globaliseringsprosessene ikke er naturgitte, men at de fleste av dem har sitt opphav i politisk vilje. Følgelig har også politiske myndigheter mulighet til å begrense de negative utslagene av globalisering.
Disse medlemmer påpeker at globalisering medfører maktflytting bort fra demokratisk valgte organer til markedsaktører og internasjonale eller overnasjonale organisasjoner som ikke står direkte ansvarlig som folkevalgte. Disse medlemmer påpeker at nasjonalstatens rolle som styringsredskap forblir viktig i en globalisert verden, siden nasjonalstater styrt av folkevalgte innehar en demokratisk legitimitet som overnasjonale og internasjonale institusjoner ikke innehar i samme utstrekning. Disse medlemmer konstaterer at mens marked og samfunn er blitt globalisert, har vår styringsevne blitt hengende etter. Følgelig er det viktig, både av hensyn til effektiv styring og demokratiske legitimitet, at nasjonalstatens styringskapasitet styrkes.
Disse medlemmer konstaterer samtidig at globaliseringen har gjort behovet for en global arena for konflikt- og problemløsning større. Disse medlemmer ser FN som den mest legitime arena for dette, siden FNs beslutningsmekanismer er demokratisk forsvarlige fra nasjonalstatenes synspunkt.
Disse medlemmer anser regionale samarbeidsløsninger som et supplement til globale løsninger i FN-regi, men er skeptisk til overnasjonale strukturer som kan skape nye internasjonale spenninger. Disse medlemmer frykter at fokus på regionale blokkdannelser tar fokus og ressurser bort fra global kapasitetsbygging.
Komiteen har merket
seg meldingens beskrivelse av den økonomiske globaliseringens
kjennetegn. Komiteen vil knytte noen kommentarer
til den historiske analysen.
Komiteen viser til beskrivelsen
i meldingen om at perioden etter annen verdenskrig har vært
preget av sterk og langvarig økonomisk vekst, samt en stadig økende
liberalisering og voksende handel. Komiteen vil her
påpeke at den sterkeste veksten i vår del av verden
kom i de første 25-30 årene etter annen verdenskrig.
Denne perioden, med oppbygging av vårt eget velferdssamfunn,
var preget av nasjonal regulering av økonomiene, etterfulgt
av gradvise avreguleringer. En slik prosess, kombinert med viktige styringsmekanismer,
skaper en bærekraftig økonomisk utvikling.
Komiteen viser til at 1970-tallet
førte til et paradigmeskifte i synet på internasjonal
politisk økonomi. Dette hadde blant annet sammenheng med
sammenbruddet i Bretton Woods-systemet og oljeprissjokket i 1973-74.
Det nye politisk-økonomiske paradigmet som vokste fram,
bar i stor grad preg av en større vektlegging av markedsøkonomiske
prinsipper. Det innebar at markedsløsninger i større
grad skulle stå for fordeling av goder og byrder i samfunnet.
Det innebar samtidig en mindre tiltro til politisk styring. Komiteen vil
også vise til at den skandinaviske modellen, som det var
bred politisk enighet om, førte til en større
grad av sosial utjevning og økonomisk vekst. I denne modellen
lå det også en større tiltro til folkelig
engasjement for natur- og miljøbevaring.
Komiteen viser til Regjeringens
påpekning om at kostnadseffektiv transport av innsats-
og ferdigvarer innebærer at produksjonen av ferdigvarer
kan etableres hvor som helst i verden, fjernt fra markedene, uten
at transportfaktoren blir en hindring. Komiteen vil samtidig
vise til den utfordringen som økt transport kan innebære
for miljøet, med utgangspunkt i at økt transport
fører til økte klimautslipp. Det er positivt at
både interessegrupper og deler av transportbransjen selv arbeider
med løsninger som kan redusere miljøkonsekvensene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
den viktige rollen fagbevegelsen har spilt for å bygge
opp et demokratisk velferdssamfunn, med vern mot utnyttig og underbetaling,
skadelig arbeidsmiljø og styrking av innflytelse over egen arbeidssituasjon. Disse
medlemmer viser til at Frie Faglige Internasjonale (FFI)
peker på et økende antall overgrep mot fagforeningsaktivister
verden over og skriver i sin årsrapport for 2003 at 213
fagforeningsaktivister ble drept eller forsvant i 2002 på grunn
av sin aktivitet. FFI mener det økende presset mot faglige rettigheter
skyldes økt internasjonal konkurranse.
Medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at millioner av
mennesker i en rekke land arbeider under slaveliknende forhold,
er ekstremt underbetalte og arbeider under helseskadelige eller
farlige arbeidsforhold. Arbeidsinnvandrere er særlig utsatt
for brudd på faglige rettigheter i alle regioner av verden,
og er blant de mest marginaliserte og utnyttede arbeiderne i verden.
I enkelte land produseres varer vi kjøper i Norge ved hjelp
av tvangsarbeid og slaveri. I slike tilfeller mener disse
medlemmer forbrukerboikott kan være på sin
plass, men mener i hovedsak at aktive tiltak som kan styrke arbeidernes
stilling er mer målrettet enn slike sanksjoner, og at ulike
former for boikott i en del tilfeller kan lede til forverrede forhold
for arbeiderne.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener Regjeringen
må ta opp overgrep mot fagforeningsaktivister og brudd
på grunnleggende faglige rettigheter med de land vi har
handelssamarbeid med, og at det å argumentere for organisasjonsrett og
forhandlingsrett i arbeidslivet må være en del
av vårt generelle engasjement for sosiale og politiske menneskerettigheter
verden over. Disse medlemmer mener at Norge også må gi
aktiv støtte til dannelse av fagforeninger, og at slik
støtte kan kanaliseres gjennom de norske fagorganisasjonene
som allerede driver verdifullt internasjonalt solidaritetsarbeid.
Komiteens medlem fra Senterpartiet påpeker
at sammenhengen mellom økonomisk vekst og liberalisering
ikke er entydig. Betydelige deler av velstandsøkningen
i vår del av verden i forrige århundre fant sted
under betydelig regulering og politisk styring. Perioden etter annen
verdenskrig var preget av en sterk nasjonal regulering av økonomien
etter keynesiansk modell, samt nasjonalt baserte velferdsstater.
I historisk perspektiv er tendensen at land liberaliseres etter
hvert som velstanden øker, mens mindre konkurransedyktige
land har hatt hjelp av betydelig beskyttelse i det internasjonale
markedet før de har liberalisert innenfor gitte sektorer.
Dette medlem mener at frivillig
mobilitet av mennesker i utgangspunktet er et positivt trekk ved globaliseringen,
men at det samtidig byr på betydelige utfordringer. Friere
arbeidsinnvandring vil være et gode for enkeltindivider
og deler av næringsliv og samfunnsøkonomi, samtidig
som det kan medføre sosial dumping og press mot opparbeidede
rettigheter i nasjonale velferdsstater. Dette medlem understreker det
legitime behovet for politisk styring av mobiliteten til arbeidsmarkedet
for å unngå alvorlige ubalanser i arbeidsmarkedet.
Komiteen ser det som
en hovedsak for internasjonal politikk i årene framover å minske
gapet mellom fattig og rik i verdenssamfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en bærekraftig utvikling
best sikres gjennom en økonomisk politikk basert på en
aktiv og demokratisk stat. Dette er en stat som medvirker til omfordeling,
driver institusjonsbygging til fellesskapets beste, som samarbeider
med partene i arbeidslivet og andre sosiale partnere, som viser
respekt for grunnleggende sosiale standarder i arbeidslivet, og
som aktivt medvirker i utviklingen av samfunn uten store sosiale
forskjeller.
Komiteen slår
fast at internasjonal handel slik den nå virker, har bidratt
til bedre levekår og økt velferd for mange mennesker
over hele verden, men også til større forskjeller
og økte miljøproblemer. Komiteen mener derfor
det er behov for et globalt handelsregime som gir bedre muligheter
for økonomisk vekst og utvikling for fattige land og folk
og som derved bidrar til å minske gapet mellom rike og
fattige land i verden. Komiteen mener at institusjonelle
og politiske endringer må finne sted internasjonalt for å bekjempe de
negative sidene som er nevnt.
Komiteen mener at det må legges
til rette for økte investeringer og sysselsetting i et
mangfoldig næringsliv, særlig i de fattigste landene
i sør. Komiteen mener det samtidig må satses
på mer utdanning og kompetanseoverføring som gradvis
gir landene et næringsliv som ikke bare er råvareavhengig, men
forankret i moderne teknologi og kunnskapsproduksjon. Arbeidstakerne
må ha et lønnsnivå som sikrer reell vekst
i kjøpekraften til fattige mennesker. Parallelt må arbeidstakernes
rettigheter sikres slik at konkurransen om arbeidsplasser ikke skaper
utnyttelse og økte forskjeller.
Komiteen viser til at mange bedrifter
med arbeidsplasser i rike land flytter til land med billigere arbeidskraft.
Dette er en utvikling som kan ha store sosiale følger og
skape mange utfordringer. Landene i nord blir dermed sittende igjen
med stadig mindre arbeidsintensiv industri.
Komiteen mener det er nødvendig
at:
– Det overføres
teknologi og kompetanse til å sette land, regjeringer og
andre institusjoner i sør i stand til å utrede
og formulere sin egen økonomiske politikk, nærings-
og arbeidsmarkedspolitikk.
– Landene i sør bør
i internasjonalt økonomisk og handelsmessig samarbeid ha
anledning til nasjonale overgangsordninger der regjeringene kan
stille krav til investorer om teknologioverføring samt andelen
av innsatsvarer som skal produseres lokalt. Regjeringene i disse
landene må sikres politisk spillerom og virkemidler til å bygge
opp en bærekraftig økonomi som grunnlag for utviklingen av
velferdssamfunn slik vi gjorde i Norge og andre europeiske samfunn.
– Partssamarbeid i arbeidslivet
og forhandlinger spiller en viktig rolle i slike utviklingsprosesser,
og Norge har mye viktig kompetanse å bidra med når det
gjelder partssamarbeidets betydning for stabilitet, omfordeling
og bærekraftig utvikling.
– FN, Verdensbanken og IMF må samarbeide
med nye allianser for jobbskaping. På regionalt nivå bør de
regionale utviklingsbankene utvikle jobbprogrammer, slik som det
UNDP-finansierte ”Jobs for Africa Programme”.
– Både på nasjonalt,
regionalt og globalt plan må arbeidslivets parter spille
en viktig rolle for å skape flere og bedre arbeidsplasser.
– Satsing på utvikling
av landbrukssektoren er av sentral betydning for jobbskaping i fattige
land.
Komiteen vil understreke
at det på områder som jobbskaping allerede gjøres
svært mye, blant annet for å forbedre rammevilkårene
for investeringer og utvikling av privat sektor i utviklingslandene.
Stor vekt legges på utvikling av små og mellomstore
bedrifter. Dette er en del av utviklingsbistanden som i dag prioriteres
stadig høyere. Komiteen vil i den sammenheng
særlig vise til ILOs arbeid med å skape trepartsstrukturer
og tilrettelegging av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at økonomisk liberalisering har ført til at de
sterkeste aktørene, dvs. de som har teknologi, kunnskap
om markeder og penger, har makt til å definere de økonomiske
spillereglene og politiske rammene. For at handel skal kunne være
en positiv utviklingsstrategi, må det være ett
av flere politiske virkemidler.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener målet er en mer fri og rettferdig verdenshandel.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at målet for det globale
handelssamarbeidet må være å få en
mer rettferdig handel som kan innebære økt handel
med land som i dag er marginaliserte i verdensøkonomien. Disse
medlemmer mener at en friere verdenshandel må kombineres
med sterkere styring for å ivareta miljøhensyn,
faglige rettigheter og tiltak som kan bedre handelsbalansen mellom
rike og fattige land. Disse medlemmer mener at internasjonale
miljøavtaler skal være overordnet WTO-reglene.
Komiteen mener at
en slik økonomisk politikk på det internasjonale
plan vil tilsi at:
– Vi trenger
multilaterale handelsregler som kan regulere adferden til stater
og selskaper og som kan sikre en rettferdig behandling for alle.
Vi trenger regler som gjør verdens handelssystem mer åpent og
ansvarlig.
– Grunnleggende miljøstandarder
må legges til grunn for Norges handels-, investerings-
og utviklingspolitikk.
– Internasjonal handel må ta
hensyn til miljø. Det er derfor behov for miljøreguleringer.
Samtidig er det viktig at de handelstiltak som benyttes for å oppnå bedre
miljø, er åpne og tilsiktet. På verdenstoppmøtet
i Johannesburg ble det bestemt at WTO-reglene og miljøavtalene
skal være sidestilte og gjensidig støttende. Miljøtiltak
skal ikke kunne brukes som skjult proteksjonisme, og WTO-reglene
må ikke undergrave miljøhensyn.
– Alle former for eksportsubsidier
og dumping av mat fra rike land til utviklingsland bidrar til å ødelegge
hjemmemarkedet for bønder i sør samt adgang til
verdensmarkedet for utviklingslandene. Slike støtteordninger
bør derfor opphøre. I tillegg må, etter komiteens
flertalls syn, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet,
rike land foreta reduksjoner i den handelsvridende, interne støtten.
– Endringer av interne støtteordninger
i landbruket må, etter et annet flertalls syn,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ta hensyn til landbrukets
verdi for kulturlandskap, miljø og bosetting.
– Utviklingsland må få såkalt
handelsrelatert bistand. Komiteen er derfor positiv
til at Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for
blant annet å sette disse landene bedre i stand til å produsere varer
som kan tilfredsstille våre markeder.
– Globaliseringen og rammebetingelser
for internasjonal handel må ikke utvikles slik at nasjonale myndigheter
tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder som
på sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning. Flertallet,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at tvang i en slik sammenheng heller ikke følger
av GATS-avtalen. Medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet mener Norge må arbeide for en presisering
av GATS-avtalen når det gjelder offentlige tjenester og
velferdsgoder slik at det gjøres enda klarere at alle land
fritt skal kunne organisere slike tjenester uten krav om konkurranseutsetting,
og med mulighet til å kunne ta nasjonale hensyn ved anbudsutsetting
av tjenester innen offentlig sektor.
– Komiteen mener
at patentlovgivning ikke må utformes på en slik
måte at den hindrer myndigheter adgang til livsviktige
medisiner. I denne sammenheng viser komiteen til enigheten om adgang til
tvangslisensiering og kjøp av slike kopier fra billigere
produsentland.
Komiteen vil understreke
at et forpliktende, multilateralt handelssystem er det beste virkemiddel
mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. WTO-regelverket
beskytter mot diskriminering, og tvisteløsningsmekanismen
sikrer etterlevelsen av regelverket. Komiteen vil
derfor understreke at et slikt regelverk har stor betydning for
både fattige og små land.
Komiteen viser til at forhandlingene
i WTO foregår både på det formelle og
uformelle plan, slik meldingen påpeker. Komiteen viser
videre til at dette skaper utfordringer for de land som ikke har
kapasitet til å delta i de uformelle drøftelsene,
og at mangelen på informasjon om hva som foregår,
gjør at maktforholdene i organisasjonen framstår
som ubalansert. Komiteen mener det er viktig å arbeide
for større åpenhet i WTO både innad og
utad, og er tilfreds med at Regjeringen har foreslått tiltak
i den retning. Komiteen mener det er viktig å arbeide
videre med disse spørsmålene, og særlig
er det viktig å arbeide for en ytterligere styrking av
utviklingslandene i selve forhandlingene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, vil vise til at utviklingslandene
har behov for adgang til markeder i rike land, og at dette er det viktigste
kravet fra disse landene i WTO-forhandlingene. Samtidig vil flertallet påpeke
at handelsbarrierene utviklingsland imellom også er et
stort hinder for eksport.
Komiteen vil påpeke
at det kan være hensiktsmessig på investeringsområdet å skille
mellom langsiktige direkteinvesteringer og kortsiktige kapitalbevegelser. Forskningsresultater
fra Norsk Utenrikspolitisk Institutts seksjon for internasjonal økonomi
peker i retning av at direkteinvesteringer stort sett er bra for
dem som mottar slike, men at liberalisering av kortsiktige kapitalbevegelser
kan være farlig for land med et svakt finanssystem.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig med Regjeringen i at EØS-avtalen er grunnpilaren
i Norges forhold til vårt viktigste marked, EU. Flertallet mener
at regional integrasjon skaper nye muligheter. Flertallet vil
samtidig påpeke at det kan medføre utfordringer
med konkurranseulemper for dem som står utenfor handelsblokkene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
ellers til sine merknader om EØS i Innst. S. nr. 103 (2003-2004)
fra utenrikskomiteen, jf. St.prp. nr. 3 (2003-2004), og Innst. S.
nr. 24 (2002-2003) fra utenrikskomiteen, jf. St.meld. nr. 27 (2001-2002)
EØS-samarbeidet 1994-2001.
Komiteen vil i likhet
med Regjeringen påpeke at EFTA-medlemskapet og EFTAs frihandelsavtaler
med tredjeland er viktig for å sikre adgang til markeder
av betydning for norsk næringsliv.
Samtidig er komiteen bevisst
på det som Regjeringen påpeker i meldingen, at
det økende antallet regionale frihandelsavtaler medfører
en uthuling av WTOs bestevilkårsprinsipp om like vilkår
for alle medlemsland.
Det bør derfor etter flertallets syn,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, arbeides
for å utvide de ulike regionale samarbeidsformene til også å gjelde
på global basis.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at Norge må innta
en posisjon i WTO som innebærer et klarere engasjement
for de fattige landene og interessene til verdens fattigste. Disse
medlemmer mener den overordnede målsettingen for
WTO og den globale handelspolitikken må være å bidra
til en omfordeling fra de rike til de fattige, og sørge
for en verdenshandel som er økologisk bærekraftig. Disse
medlemmer mener det må legges til grunn en erkjennelse
av at det finnes økologiske grenser for veksten, og at
omfordeling må til dersom verdens fattige skal få dekkes
sine grunnleggende materielle behov, og dersom en større del
av verdens befolkning skal nærme seg vestlig forbruksnivå.
Disse medlemmer mener at handel
kan være et middel i utviklingen, men ikke et mål
i seg selv. Disse medlemmer mener det er opplagt
at ikke alle sektorer skal inkluderes i et internasjonalt handelssystem, og
at slett ikke alle sektorer egner seg for liberalisering.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke er noen automatisk sammenheng mellom en friere verdenshandel
og økonomisk utjevning mellom og innad i land. Tvert imot
er det i dag en tendens til økende økonomiske
forskjeller i en rekke land med stor eksport. Disse medlemmer minner
om at flertallet av verdens fattige først og fremst er
avhengige av bedre tilgang til egne hjemlige markeder, og at handelsliberalisering
ofte truer dette.
Disse medlemmer mener at internasjonal
handel og WTO må underordnes FNs overordnede mål.
Disse medlemmer mener videre
at WTO må evaluere konsekvensene av eksisterende avtaler
før nye områder inkluderes.
Disse medlemmer mener Norge må gå imot
at de såkalte Singapore-temaene skal stå sentralt
i de kommende WTO-forhandlingene, men være lydhør overfor
den kritikken som har fremkommet fra landene i sør om dette
blant annet knyttet til at agendaen i WTO har blitt for omfattende.
Videre mener disse medlemmer at Norge må arbeide
for at forhandlingen om en ny GATS-avtale om tjenester ikke skal
bidra til å fremme privatisering av sektorer som helse
og utdanning. Disse medlemmer mener at Norge også må støtte
klart opp om de fattige landenes interesser når det gjelder
spørsmål om teknologioverføring og patenter
(TRIPS-avtalen).
Disse medlemmer viser til at
landbruk er viktigste sysselsetting for mer enn 70% av
befolkningen i fattige land, og at WTOs avtale om handel med landbruksvarer
kan ha stor innvirkning for de fattige landene.Disse
medlemmer vil peke på at voksende bybefolkning
og voksende slumbyer er et betydelig problem i en rekke land, og
at mer rettferdig fordeling av landbruksjord og mulighet for fattige
til å leve av eget jordbruk kan være en sentral
strategi for å motvirke dette. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til erfaringene fra Brasil hvor flere hundre
tusen fattige med tilknytning til bevegelsen ”Sem Terra” (MST)
har lyktes i å komme ut av fattigdom gjennom tildeling
av landbruksjord.
Disse medlemmer mener at en omlegging
av landbruket internasjonalt til et landbruk som er mindre industrialisert,
og i større grad tar økologiske og dyreetiske
hensyn, vil innebære at en fjerner den overproduksjonen
av landbruksvarer fra de rike landbruksvareprodusentene. Dette er
bakgrunnen for bruken av eksportsubsidier og dumping av varer, som
igjen ødelegger for landbruksproduksjon i de fattige landene.
Disse medlemmer mener derfor
at dersom en nedbygging av tollbarrierer for handel med landbruksvarer
finner sted, må en del forutsetninger og hensyn legges
til grunn. Noen av disse er: En intensivert innsats for et mer bærekraftig
landbruk; strategier for økt matvaresikkerhet i land med
sultproblemer; mer rettferdig fordeling av landbruksjord, samt adgang
for land til å beskytte landbruk som er viktig for opprettholdelse
av bosettingsmønster, kulturlandskap og matvaresikkerhet.
Norge må ikke fremme handel med landbruksvarer som kan
svekke nasjonal matvaresikkerhet eller retten til å produsere
mat til eget behov basert på naturgitte forutsetninger,
verken i Norge eller i de land vi handler med. Videre må handel
med landbruksvarer ikke innebære en dramatisk omstrukturering
av landbruk med økt urbanisering og rasering av kulturlandskap
som følge. Mat er en basisressurs og en menneskerett, og
matproduksjon medfører viktige fellesgoder som kulturlandskap,
biomangfold, bosetting og kulturformidling.
Disse medlemmer understreker
at dette er hensyn som vil gjelde i en rekke land, og er ikke rene
nasjonale hensyn for Norge.
Disse medlemmer vil videre understreke
at de fattige landene må tilkjennes retten til å ta
i bruk de samme beskyttelsesmekanismer og styringsverktøy som
de vestlige landene har tatt i bruk for å bygge opp sin
rikdom. Disse medlemmer understreker at de lave råvareprisene
på verdensmarkedet gjør eksportretting av landbruksprodukter
fra utviklingslandene spesielt vanskelig. Situasjonen har i en rekke
tilfeller blitt forverret av at nye produsentland har bidratt til å presse
ned råvareprisene gjennom konkurranse med andre utviklingsland.
Et eksempel er kollapsen i kaffeprisen da Vietnam satset på eksport
av kaffe etter råd fra internasjonale finansinstitusjoner
på 1990-tallet, noe som viste seg å være
katastrofalt for kaffeprodusenter verden over.
Disse medlemmer mener Norge bør
legge om strategien i den pågående WTO-runden
om landbruksvarer og søke å danne allianser med
land i sør når det gjelder utviklingen av forsvarlig
handel.
Disse medlemmer mener at Norge
i WTO-sammenheng til nå i for stor grad har dannet allianser
med andre rike land på landbruksområdet og har
vært for lite villig til å se på mulighetene
for en omlegging av vår politikk for bedre ivaretakelse
av sør-landenes interesser.
Disse medlemmer er imidlertid
tilfreds med Regjeringens grunnlagsposisjon i WTO-forhandlingene
som går ut på avvikling av eksportstøtte
samt en todeling av internstøtten til landbruket, der produksjon for
innenlandsk forbruk skal behandles annerledes enn produksjon for
eksport. Disse medlemmer understreker imidlertid
behovet for at denne posisjonen kommuniseres tydeligere og danner
utgangspunkt for offensiv alliansebygging, særlig med utviklingsland som
vil begrense salg av subsidierte produkter på verdensmarkedet.
Flertallet av utviklingslandene er nettoimportører
av mat. Deres egen matproduksjon trues av import, akkurat som i
Norges tilfelle. Norges behov for å sikre egen matproduksjon
kan kombineres med mange utviklingslands ønske om det samme.
Disse medlemmer viser til at
landene i sør viste en ny og sterkere evne til alliansedanning
i Cancún, og at Norge og andre rike land må ta
til etterretning at landene i sør sine interesser må ivaretas
på en langt bedre måte dersom WTO-forhandlingene
skal føre fram og bidra til en handel som er til fordel
for verdens fattige.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at stortingsmeldingen feilaktig formidler et inntrykk av at EØS-avtalen
er eneste realistiske tilknytningsform til EU. Dette medlem viser
til NUPIs rapport fra 2003: ”Norge og EU: Medlemskap, EØS
eller ”sveitsisk løsning”?”.
Den fastslår at et sett bilaterale avtaler med EU er et
mulig alternativ. Dette medlem mener Norge snarest
mulig bør igangsette arbeidet med å erstatte EØS-avtalen
med slike avtaler, da dette ville ivareta handelsrelasjoner og andre forhold
på en mer tilfredsstillende måte enn i dag.
Komiteen vil påpeke
at de fattige landene har for lite innflytelse i Verdensbanken og
Pengefondet. Selv om det har vært gjennomført
reformer, er det fortsatt behov for tiltak for å styrke
utviklingslandenes innflytelse. Komiteen mener derfor
at det må arbeides videre med reformer med sikte på større åpenhet
og mer demokratisk deltakelse i beslutningsprosessen.
Komiteen mener at utviklingsstrategiene
til Verdensbanken og Pengefondet må følges kritisk.
Fattigdomsreduksjonsstrategier må formes og gis et reelt innhold
på nasjonalt nivå der regjeringene i utviklingslandene
har et avgjørende ansvar.
Komiteen viser til at godt styresett
og en bærekraftig økonomisk politikk i landene
er avgjørende for hvorvidt utviklingspolitikken blir effektiv.
Komiteen viser til at ansvaret
for Norges representasjon i Pengefondet ligger til Finansdepartementet. Komiteen er
også kjent med at departementet for den daglige oppfølgingen
av dette har delegert myndighet til Norges Bank. Komiteen understreker viktigheten
av at Regjeringen konsulteres i spørsmål av politisk
karakter.
Komiteen viser for øvrig
til merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Regjeringens generelle
redegjørelse om Verdensbanken i Innst. S. nr. 119 (2002-2003)
fra utenrikskomiteen, jf. St.prp. nr. 33 (2002-2003).
Komiteen viser til at IMF arbeider
med et rammeverk for hvordan privat sektor kan ta del i arbeidet for å hindre
og å løse finansielle kriser. Komiteen slutter
seg til meldingens påpekning av at det er viktig at privat
sektor selv bærer risikoen for egne plasseringer og ikke
forventer å bli reddet ut av problemene av myndighetene
og IMF.
Komiteen har med interesse merket
seg forslaget fra Anne Krueger, nestleder i IMF, om å etablere
en mekanisme for restrukturering av statsgjeld for land med betalingsproblemer
(”Sovereign Debt Restructuring Mechanism”, SDRM).
Målet med forslaget var å skape et rammeverk for
frivillige avtaler der debitorlandet og dets kreditorer er de førende
parter, inspirert av konkurslovgivningen i blant annet USA.
Komiteen støtter tanken
om at privat sektor bør involveres sterkere i kriseløsningen,
evt. gjennom en SDRM. Komiteen er også opptatt
av at rammeverket må være tydelig og konsistent
slik at markedsaktørene kan forstå hvordan det
vil bli brukt før en konkret situasjon oppstår.
Komiteen vil påpeke
at uten gjeldslette vil det være umulig for mange utviklingsland å komme
ut av fattigdommen. Komiteen viser til at problemstillingen
omkring såkalt illegitim gjeld ble reist fra flere hold
under de åpne høringene i komiteen.
Komiteen er av den oppfatning
at intensjonen bak illegitimitetsbegrepet er interessant. Samtidig
mener komiteen at det kan herske usikkerhet omkring definisjonen
av begrepet og at det derfor er behov for en større diskusjon
om det. Videre er spørsmålet om nødvendigheten
av en internasjonal gjeldsdomstol blitt reist. Komiteen mener
på denne bakgrunn at det ville være nyttig om
Regjeringen foretok en vurdering av dette og en drøftelse
av hvorvidt det er aktuelt å arbeide for å inkludere
illegitimitetsbegrepet i det internasjonale arbeidet med gjeldsspørsmål. Komiteen imøteser
en vurdering av dette spørsmålet for eksempel
i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om utviklingspolitikken. Komiteen støtter
i den sammenheng opp under Regjeringens initiativer gjennom den
såkalte HIPC-behandlingen (”Highly Indebted Poor
Countries”) og gjennom gjeldsbytter, der Norge vil slette
det meste av det som ofte kalles illegitim gjeld.
Medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet peker på nødvendigheten
av å utvikle dette arbeidet videre. Det dreier seg om kriteriene
og betingelsene for gjeldslette. Det er problematisk at det er en
kreditor som dikterer betingelsene, spesielt i de tilfellene der
landene har problemer med å betjene lånene som
følge av råd fra den samme institusjonen.
Medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti mener dette arbeidet mangler en uavhengig konkursinstans
som kan håndtere gjeldsbyrden til land som er ute av stand
til å betjene lånet.
Det er derfor behov for en uavhengig internasjonal konkursrett.
Det er naturlig at denne internasjonale rettsinstansen blir lagt
under FN. En sentral oppgave vil være å utarbeide
et sett lover og regler for gjeldshåndtering og gjeldslette
for land som ikke klarer å betjene lånene. Disse
reglene bør omfatte flere sider av gjeldsproblematikken,
som lån til tvilsomme aktiviteter eller lån til
udemokratiske eller despotiske stater.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil påpeke
at selv med realisering av økt handel og eksportmuligheter
for fattige land vil bistand i overskuelig framtid være
nødvendig for at en rekke land skal komme seg på bena.
Vi må derfor sørge for at bistanden er effektiv
og at det er nok ressurser. Flertallet vil her understreke
at målet om at den norske bistanden skal komme opp på 1
prosent av BNI i løpet av 2005, ligger fast. Flertallet vektlegger
videre at bistanden skal ha en høy kvalitet og være effektiv. Flertallet viser
til at Norge har forpliktet seg til å bidra til at FNs
tusenårsmål blir oppfylt. Bistanden må derfor
innrettes slik at dette sikres. Flertallet vil her
vise til Human Development Report 2003 som
viser at arbeidet for å nå tusenårsmålene
går for sakte, og i enkelte land er utviklingen negativ.
Flertallet vil imidlertid slå fast
at bistand ikke er nok. Problemet i dag er ikke mangelen på ressurser, men
det at verdens ressurser er skjevt fordelt. Samtidig er mekanismer
og ordninger for finansiering av fellesgoder en av de største
utfordringene i internasjonalt samarbeid.
I tillegg til bistand mener flertallet derfor
det er nødvendig med en større grad av omfordeling
mellom fattige og rike i verden. Da er det nødvendig å styrke FN
og eventuelt andre globale institusjoner.
Flertallet vil vise til at tanker
omkring global skattlegging ikke er nye. Diskusjonene har i første rekke
dreid seg om den såkalte Tobin-skatten, en skatt på valutatransaksjoner
som vil virke begrensende på spekulativ valutahandel. Etter
hvert er fokus flyttet over mot de mulighetene en slik skatt på valutatransaksjoner
gir for finansiering av fellesoppgaver, særlig gjennom
FN.
Flertallet mener det er bra at
Regjeringen har en positiv grunnholdning til kreative forslag som
kan bidra til å styrke finansieringen av tiltak for å ivareta globale
fellesgoder. I likhet med Regjeringen anser ikke flertallet mangelen
på mekanismer og ordninger for finansiering av fellesgoder
som den største utfordringen. Hovedutfordringen er å mobilisere tilstrekkelig
politisk støtte og ressurser som allerede er igangsatt. Flertallet vil
også påpeke at den deler Regjeringens syn om at
etableringen av nye finansieringsmekanismer ikke skal gå ut
over utviklingsbistanden og kampen mot fattigdom. Flertallet har merket
seg at Regjeringen ser det som lite aktuelt å ta nye initiativ
i spørsmålet om en avgift på valuta.
Flertallet vil imidlertid være åpen
for å vurdere andre finansieringskilder som karbonskatt
og andre internasjonale miljøavgifter. Flertallet viser
i denne sammenheng til Kyoto-mekanismene og til mulighetene for
at utslipp fra internasjonal luft- og skipsfart kan underlegges
det kvotesystemet for klimagasser som er under utarbeidelse i Norge
så vel som i EU og andre land. Flertallet viser
til at spørsmålet om globale finansieringsordninger
er en komplisert problemstilling, og det er nødvendig med
en dypere teknisk og politisk diskusjon om både behovet
for finansiering og muligheter for nye inntektskilder.
Medlemmene fra Fremskrittspartiet viser til
meldingen der det understrekes at en innføring av en slik
avgift av et enkelt land i liten grad vil bidra til å hindre
spekulative angrep. Samtidig vil en slik avgift fungere som en avgift
på all import og eksport av varer. For Norges del ville
ensidig innføring av en slik avgift være i strid
med våre internasjonale forpliktelser under blant annet
EØS-avtalen.
Disse medlemmer viser til at
flere toneangivende land samt Europakommisjonen er motstandere av en
slik avgift, og det er derfor lite realistisk å forvente internasjonal
støtte til en Tobin-avgift. Disse medlemmer er
enig med Regjeringen i at den ikke ser det som aktuelt å ta
nye initiativ i dette spørsmålet.
Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet presiserer at behovet for økte
midler til FN og andre globale institusjoner er til stede, uavhengig
av finansieringsmåte. Disse medlemmer vil
understreke at global beskatning vil ha den fordel at FN-systemet
kan basere seg på forutsigbare inntekter, fremfor en kontingent
som enkeltland etter eget forgodtbefinnende kan velge å redusere
eller utelate å innbetale.
Disse medlemmer viser til prinsippet
om omfordeling mellom fattige og rike i verden, og ikke bare veldedighet
i form av bistand. Disse medlemmer mener det er naturlig å søke
etter nye finansieringskilder som er globale i sin natur. Tanken
er at man gjennom skatt på de uheldige sidene av globaliseringen,
som våpenhandel, valutaspekulasjon og bruk av globale naturressurser,
kan gi FN bedre muligheter til å fordele goder. Disse
medlemmer viser til at det mest omtalte forslaget, Tobin-skatten
(skatt på valutatransaksjon). Disse medlemmer mener
dette forslaget er godt begrunnet, selv om det kan være
vanskelig å få det gjennomført. Disse
medlemmer understreker viktigheten av multilateralt samarbeid
hvis man skal lykkes med innføring av globale skatter. Disse medlemmer ønsker
derfor ikke å innføre eksempelvis Tobin-skatt
ensidig, men mener at dette forslaget må være
med i de videre utredninger.
Disse medlemmer viser til at
ideen om global beskatning ikke er ny og til at Brandt-kommisjonen
av 1980 foreslo en skatt på internasjonal handel. Denne kommisjonen
pekte på at bare en liten skatt ville føre til store
og nødvendige inntekter, selv når man fritok u-landene
fra den, og at verdenshandelen ikke ville bli hemmet. Senere er
flere forslag til global beskatning blitt introdusert. Disse
medlemmer viser til FNs ekspertpanel som vurderte endringer
i de globale økonomiske styringssystemene i 2001. Dette
panelet ga støtte til prinspippet om global beskatning
fordi det ville kunne bidra til økte midler til FN-systemet,
samt redusere omfanget av den beskattede virksomheten. Disse
medlemmer viser til at det i en FN-rapport foreslås
at for eksempel en karbonskatt kan konstrueres til å støtte
utviklingslandene ved å tillate dem å benytte inntektene
den skaper i sin egne økonomier. Industrilandene vil på sin
side betale noe av sine inntekter fra karbonskatten til internasjonale
organisasjoner for å finansiere globale fellesskapsgoder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på den
vesentlige rollen Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken
kan og bør spille i det internasjonale samfunnet. I lys
av dette anser disse medlemmer analysen og omtalen
i meldingen som noe utilstrekkelig, særlig fordi Regjeringen ikke
omtaler den kritikk som har vært rettet mot IMF pga. institusjonens
direkte eller indirekte rolle i forløpet til finansielle
kriser. Som eksempel vil disse medlemmer nevne krisen
i Øst-Asia, hvor IMF i ettertid har erkjent at fondets
politikk i det minste bidro til utviklingen.
Teorien som ligger bak IMF og Verdensbankens
politiske prosjekt, er at økt konkurranse fører
til en mer effektiv utnyttelse av ressursene, noe som igjen vil legge
grunnlaget for utviklingen av konkurransedyktige bedrifter i eksportsektoren.
Dette vil skape nye arbeidsplasser som i sin tur vil føre
til at lønningene øker og til at staten får
inn mer penger gjennom skatter. Dermed blir det også mulig å øke
utgiftene til helse, utdannelse og andre sosiale velferdsgoder.
Disse medlemmer vil påpeke
at problemet med dette resonnementet er at erfaringene ikke gir
grunnlag for å påstå at strukturtilpasningsprogrammene
har ført til utvikling av konkurransedyktige virksomheter
i eksportsektoren. Blant de vestlige land viser statistikk at land
med lavere andel offentlig sektor av BNP ikke nødvendigvis
har høyere økonomisk vekst enn land med større
innslag av offentlig sektor. Blant annet hadde Norge raskere økonomisk
vekst (produktivitetsutvikling) enn USA gjennom hele 1990-tallet.
Disse medlemmer viser til at
kritikken mot IMF også har gått på en
manglende åpenhet når det gjelder avtaler som
inngås med mottakerland. IMF argumenterer på sin
side med at man har tatt kritikken til følge og nå har
en helt annen åpenhet om institusjonens politikk. Det pekes
på at det er gunstig for internasjonale finansielle aktører å ha
innblikk i hva slags avtaler et land har gjort før man
investerer i landet. Disse medlemmer mener denne
annonserte endringen i IMFs holdning til eksternt innblikk må følges
meget nøye opp av det internasjonale samfunnet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet beklager
at Regjeringen avviser forslag til omsetningsavgifter på valutatransaksjoner. Dette
medlem understreker at flere enkeltland har tatt grep for å redusere
sin sårbarhet mot ustabile valutamarkeder gjennom liknende
virkemidler. Dette medlem mener det er presserende
behov for regulering på dette området, samtidig
som en form for avgift ville være en viktig finansieringskilde
for FNs arbeid.
Komiteen vil gi uttrykk
for at selv om økt globalisering og internasjonal konkurranse
har mange positive effekter, er det også sider ved denne
prosessen som er problematiske. Regjeringen peker i meldingen på at globaliseringen
kan virke hemmende på konkurransen, dersom store, internasjonale
selskaper og karteller får for stor markedsmakt. Komiteen er
derfor enig med Regjeringen i viktigheten av samarbeid på tvers
av landegrensene, og innføring av nye regler som forbedrer mulighetene
til avsløring av ulovlig samarbeid og oppkjøp,
samt strenge reaksjoner på slike lovbrudd. Også på andre
områder enn konkurransepolitikk vil økt globalisering
kreve politisk styring og kontroll på et overnasjonalt
plan. Eksempler på dette er miljøpolitikk, økonomisk
kriminalitet, terrorisme, menneskerettigheter og sosial
dumping.
Komiteener
enig med Regjeringen i at den økonomiske politikken skal
bidra til stabile og forutsigbare rammebetingelser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener i utgangspunktet at alle næringer bør behandles
likt. I noen tilfeller kan det være riktig å gi
støtte til enkeltnæringer. Det kan være
næringer som trenger midlertidig støtte for å bli
lønnsomme senere, kompetanse som det er viktig å beholde
i Norge, eller næringer som konkurrerer med andre land
der det gis støtte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er nødvendig med en
målrettet næringspolitikk for å bygge
den nasjonale konkurransekraften. Den nasjonale næringslivsstrategien
må ta for seg aktuelle nøkkelnæringer
og skape de nødvendige rammebetingelser.
Disse medlemmer ser det som en
hovedutfordring i en globalisert økonomi å sørge
for spilleregler og å ta i bruk virkemidler som sikrer
et hovedsakelig nasjonalt eierskap. Disse medlemmer anser
at samspillet mellom en aktiv nasjonalstat og et i hovedsak privat
og norskeid næringsliv best kan trygge norske ressurser
og interesser på globale markeder. Disse medlemmer mener
at nasjonalt eierskap er viktig for å sikre nasjonal råderett
over viktige naturressurser, å sikre at deler av overskuddet
bidrar til utvikling av norsk næringsvirksomhet, samt å sikre
et høyt kompetansenivå i norske fagmiljøer.
Disse medlemmer viser til at
internasjonale studier bekrefter at det ikke kan dokumenteres at
land med mer markedsrettede økonomier, som USA og Storbritannia,
har hatt noen raskere økonomisk utvikling enn land med
blandingsøkonomier hvor det statlige engasjementet har
vært høyere, som Frankrike, Tyskland og Norge. Disse
medlemmer mener dette perspektivet må tas med i
vurdering i forbindelse med nødvendige endringer i fattige
land.
Komiteen vil peke
på at skattedumping er et tiltakende problem i den globaliserte økonomien. Komiteen viser
i denne sammenheng både til meldingen og til romertallsforslag
fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 143 (2002-2003), jf.
Dokument nr. 8:21 (2002-2003). I meldingen fremheves det at OECD
står sentralt i arbeidet med å motvirke skadelig
skattekonkurranse. Meldingen viser også til en rapport
som ble forelagt OECDs ministerråd i juni 2000, der i alt
75 skatteregimer i medlemslandene ble betegnet som potensielt skadelige,
herunder det norske systemet med tonnasjeskatt. Enkelte typer regimer
er analysert i henhold til fastsatte kriterier for ”skadelighet” og
har vært gjenstand for en vurdering av det enkelte medlemsland.
Etter en gjennomgang i OECDs Forum for skadelig skattepraksis skulle
det i løpet av første halvår 2003 fremlegges
en liste over elementer i skatteregimene som anmodes fjernet innen
utløpet av året. I dette arbeidet vil også en
rekke sentrale finanssentra i land som ikke er medlemmer av OECD,
være trukket inn med sikte på å avvikle
skadelige skatteregimer. Komiteen merker seg at dette
er en vanskelig, politisk prosess og viser samtidig til at Norge skal
være en pådriver for at dette arbeidet skal lykkes.
Komiteen viser også til
at en av globaliseringens konsekvenser er at Norges fortrinn ved
nærhet til ressursene er svekket. Dette gjør seg
blant annet gjeldende for fiskerinæringen. Komiteen vil
vise til at denne næringen, og særlig foredlingsindustrien,
er inne i en vanskelig tid med svekket likviditet og lønnsomhet,
og rekordmange konkurser. Komiteen mener det derfor nasjonalt
må satses på nyskaping, omstilling og kapasitetstilpasning
i fiskerinæringen.
Komiteen understreker at mobilitet
av arbeidskraft over grensene kan bidra til å fremme økonomisk vekst
og velferd, også for den enkelte. Komiteen viser
til at Regjeringen har forenklet regelverket slik at det skal bli
lettere å ta seg arbeid i Norge, også for personer
fra fattige land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette er et
viktig bidrag for å gi mennesker fra fattige land en ærlig
vei inn til Norge.
Komiteen viser til
at når det gjelder arbeidskraft og arbeidsinnvandring generelt,
men også arbeidsinnvandring som konsekvens av EUs utvidelse,
behandles dette uavhengig av denne meldingen.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil legge til rette for økt handel med utdanningstjenester
gjennom tjenesteforhandlingene i WTO. Komiteen er
i den sammenheng opptatt av at det ikke stilles krav som undergraver
effektive og gode tjenester på nøkkelsektorer
som utdanning, helse, energi og vannforsyning. Komiteen legger
til grunn at nasjonale myndigheter innenfor internasjonale avtaler
fortsatt skal bestemme om tjenestene på slike områder
skal være offentlige eller private.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er behov
for å reformere og styrke de FN-institusjonene som er ansvarlige
for å sikre en bærekraftig utvikling, sosialt
og økonomisk, og en bærekraftig forvaltning av
jordens miljø- og naturressurser.
Flertallet mener at mennesker
og miljø må settes i forgrunnen i verdenspolitikken,
og at handel og finans må innrettes etter dette slik man
ble enig om i Johannesburg.
Flertallet viser til at det er
bred enighet om at FNs miljøprogram UNEPs autoritet og
finansielle situasjon må styrkes og mener det er positivt
at Regjeringen vil arbeide for dette.
Flertallet mener at det på lengre
sikt er nødvendig å vurdere å utvikle
FNs miljøprogram i retning av etablering av en Verdens
miljøorganisasjon slik Norge har arbeidet for.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet påpeker at den globaliserte økonomien
bidrar til forbruks- og transportmønstre som innebærer
betydelig miljø- og ressursforringelse. Økonomisk
globalisering har fått utvikle seg uten at de
internasjonale mekanismene for å sikre miljøhensyn
har vært sterke nok. Forurenser har ikke betalt de reelle
miljøkostnader, noe som har medført et stort omfang
av transport. For å få miljøproblemene
under kontroll må den globale økonomien temmes
gjennom sterkere regulering.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
intensjon om at globalisering skal bidra til bærekraftig utvikling
i både økonomisk, sosial og økologisk
forstand. Etter disse medlemmers mening er dette målet
ofte i konflikt med de reelle følgene av en mer globalisert økonomi
og handel. Et eksempel på dette er følgende av økt
internasjonal handel. Dette fører til økt transport,
som igjen fører til større utslipp av drivhusgasser
som forsterker drivhuseffekten. Økt transport kan også føre
til redusert biologisk mangfold, blant annet gjennom forurensning
gjennom utslipp av ballastvann eller forskjellige former for ulykker.
Disse medlemmer understreker
at en mer helhetlig miljøpolitikk må innebære
at produsenter av en vare gjøres ansvarlig for produkter
de selger på det internasjonale markedet. Disse
medlemmer tror dette kan gjøres ved å utvide
produsentansvaret og gjøre produsentene både økonomisk
og juridisk ansvarlig for produktet. Et område der dette
hadde vært nødvendig hadde vært vedrørende
PCB-forurensning, som nå ligger igjen som et ansvar og
et problem kommunene har arvet. Et annet område er fossile
brennstoffer. Fossile brennstoffer produserer drivhusgasser når
de blir brent, som igjen fører til drivhuseffekten og klimaendringer.
Endringene vil skje i fremtiden og ramme helt andre mennesker enn
de som produserte og brukte produktet.
Disse medlemmer mener at utvidet
produktansvar innebærer at produsenten av fossile brennstoffer må ta
det økonomiske og miljømessige medansvaret for
utslippet produktet representerer.
Disse medlemmer viser til Verdenstoppmøtet for
bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2001, hvor det ble
vedtatt at WTO-regler og miljøavtaler skal være sidestilt
ved en konflikt. Etter disse medlemmers mening er
dette et viktig skritt i riktig retning, men frykter at en slik
ordning i praksis vil føre til kompliserte konflikter,
hvor handelsreglene ofte vil få forrang. Disse medlemmer ønsker
derfor at Regjeringen arbeider videre for at internasjonale miljøavtaler
skal overordnes WTO-regler.
Komiteen antar at
Stortinget vil få anledning til å gå dypere
inn i spørsmålene omkring kulturpolitikken i forbindelse
med behandlingen av Kulturmeldingen (St.meld. nr. 48 (2002-2003)
Kulturpolitikk fram mot 2014). Komiteen vil derfor
ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene
i denne innstillingen.
Komiteen mener det er positivt
at Regjeringen vil arbeide for å sikre at nasjonale og
regionale virkemidler for oppnåelsen av kulturpolitiske
mål fortsatt kan opprettholdes innenfor rammen av WTO-avtaleverket og
andre internasjonale avtaleverk.
Komiteen mener at
på samme måte som det gradvis er bygget en rettsorden
og demokrati i nasjonalstaten, er det det globale fellesskapets
oppgave å bygge en sterkere internasjonal rettsorden med
bedre virkemidler enn det vi har i dag.
Komiteen vil vise til at organisert
kriminalitet ikke lar seg stoppe av landegrenser. Et typisk trekk
ved de kriminelles metoder er raske forflytninger av personer, narkotika
og penger mellom forskjellige land. Korrupsjon og hvitvasking av
penger er en viktig del av den organiserte kriminaliteten. Globaliseringen
har også medført at det har blitt lettere å skjule
inntekter, samtidig som det kan være vanskelig å komme
til livs bestikkelser som har skjedd utenlands gjennom nasjonal lovgivning.
Komiteen viser til at Regjeringen,
gjennom et prosjekt i Justisdepartementet og Utenriksdepartementet,
vil styrke Norges internasjonale rolle mot korrupsjon og hvitvasking.
Korrupsjon er en av de største trusler mot demokratisk
utvikling og bekjempelsen av fattigdom. I flere land er store deler
av den offentlige administrasjon og politiske ledelse preget av
bestikkelser og underslag av offentlige midler. Mange internasjonale
selskaper er dypt involvert i dette. I mange tilfeller blir utbyttet
hvitvasket eller holdt skjult i land som lover beskyttelse mot kontoinnsyn
fra andre land (”shellbanks”). Flere stater tillater
at midler som egentlig stammer fra korrupsjon og annen kriminalitet, kan
holdes skjult i truster og andre juridiske konstruksjoner. Komiteen understreker
behovet for sterke internasjonale instrumenter i kampen mot korrupsjon, hvitvasking,
"shellbanks" og skjulte eierskap og peker på at tiltak
mot ikke-samarbeidende land er påkrevd. For å sikre
en sunn global økonomi og forhindre korrupsjon bør
Norge være en pådriver for at det på sikt ikke
er noe land som er uvillig til å fortelle hvem eieren av
en konto eller trust er. Det internasjonale pengefond og Verdensbanken
må også ha en offensiv rolle her. Komiteen viser
ellers til at Norge i desember 2003 undertegnet FN-konvensjonen
mot korrupsjon. Norge har spilt en ledende rolle i konvensjonsarbeidet,
og komiteen viser til at Regjeringen tar sikte på at Norge
blir et av de første landene som ratifiserer konvensjonen.
Komiteen mener det er behov for
et sterkt regionalt og internasjonalt samarbeid om politi og påtalemyndighet
for å bekjempe alvorlig internasjonal kriminalitet. Komiteen vil
videre påpeke at det er behov for internasjonalt samarbeid
for å fremme nasjonal lovgivning og effektivt rettssamarbeid
mellom flest mulig stater, og at det er viktig at Norge spiller
en aktiv rolle her.
Komiteen vil vise til at effektivt
internasjonalt politisamarbeid, samt nasjonal lovgivning som sikrer innsyn
i finansielle forhold og selskapsforhold, ofte er helt nødvendig
for å oppklare alvorlig økonomisk kriminalitet,
og for å kunne sikre midler som stammer fra straffbare
handlinger med henblikk på inndragning. Så lenge
det finnes skatteparadiser som hindrer innsyn i finansielle forhold,
vil slike bli benyttet av ressurssterke bakmenn innenfor alvorlig økonomisk
kriminalitet og annen vinningsmotivert kriminalitet.
Komiteen vil videre peke på at
det at et multinasjonalt konsern kan ha sine regnskapsopplysninger
i en annen jurisdiksjon enn det selskapet selv befinner seg i, representerer
et praktisk problem i forhold til etterforskningen. Tilgang til
regnskapsmaterialet vil i mange sammenhenger være avgjørende
for å avdekke straffbare forhold.
Komiteen mener at Norges etiske
forpliktelser må ta utgangspunkt i de grunnleggende standarder
som er forankret i konvensjoner som er vedtatt av FNs ulike organisasjoner
og godkjent av medlemslandene. Komiteen viser til
at folkeretten definerer mål og er en rettesnor for vårt
internasjonale engasjement. I henhold til folkeretten er vi forpliktet
til å respektere internasjonale konvensjoner nasjonalt,
men også engasjere oss aktivt for å bidra til
at disse målene nås internasjonalt.
Komiteen mener at de samme prinsippene
som vi setter for moral og etikk i andre land, også må gjelde
i Norge. Komiteen tar utgangspunkt i en etisk plattform
for Norges engasjement internasjonalt som formes av en grunnleggende
idé om at vi alle er like, og skal behandles med den samme
respekt og tillit uavhengig av rase, kjønn, religiøs
tilknytning og seksuell legning.
Komiteen er opptatt av at de
globale markedskreftene må styres av etiske prinsipper.
Av dette følger etter komiteens mening at:
– De grunnleggende
arbeidstakerrettighetene (anerkjent som ILOs kjernestandarder) må legges
til grunn for Norges handels-, investerings- og utviklingspolitikk.
– Arbeidet med utarbeidelsen av
etiske retningslinjer for Petroleumsfondets investeringer er viktig
og må fortsette. Komiteen mener det er positivt
at Regjeringen tar sikte på å legge saken fram
for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett 2004.
– Bedriftene må ta et
tydelig samfunnsansvar (”Corporate Social Responsibility”).
Norsk næringsliv må respektere grunnleggende internasjonale
miljø- og våpenkonvensjoner samt grunnleggende
ILO-konvensjoner som spesifisert over. I praksis vil dette innebære å følge
OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper, samt følge
opp de nasjonale kontaktpunkter som er etablert med formål å administrere
disse retningslinjene.
– Vi må tilstrebe at
kvinner er godt representert i alle fora og institusjoner på alle
nivåer i internasjonal sammenheng.
– Den internasjonale kampen mot
handel med kvinner og barn, samt kampen mot barnearbeid og andre
former for slavearbeid, må prioriteres. FN, fagbevegelsen
og frivillige organisasjoner er viktige partnere i dette arbeidet.
– En etisk rettesnor basert på gjensidig
respekt, likeverd og åpenhet må være
styrende for alle forhandlinger både i internasjonale institusjoner, og
i bilateralt samarbeid.
– Barnearbeid og slavearbeid er
mest omfattende i jordbrukssektoren, tekstil og bekledning. I tillegg til
utvikling av utdanningssystemer er det derfor viktig at det settes
standarder som gjør at den voksne arbeidskraften ikke ser
seg tvunget til å ta med seg barna på jobb.
Komiteen slutter seg
til at ILOs grunnleggende arbeidstakerrettigheter om forbud mot
barnearbeid, slavearbeid og diskriminering, samt rett til organisering
og kollektive forhandlinger, må respekteres av alle de
internasjonale institusjonene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er kjent med at det i erklæringen fra
WTO-møtet i Doha høsten 2001 slås fast
at spørsmålet om arbeidsstandarder hører
hjemme i ILO, og at spørsmålet dermed ikke er
et tema i den forhandlingsrunden WTO nå er inne i. Flertallet støtter
Regjeringens arbeid med de sosiale sider ved globaliseringen gjennom
en mer aktiv oppfølging av virksomheten i ILO og i Verdenskommisjonen
for den sosiale dimensjon ved globalisering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at det er en klar sammenheng mellom arbeidsstandarder, handel og økonomisk
vekst. Disse medlemmer er klar over at spørsmålet
om globale arbeidsstandarder i WTO er møtt med motstand
fra flere land, blant annet på grunn av bekymring for at
slike kan brukes i proteksjonistisk øyemed av de rike landene.
For å forhindre sosial dumping mener disse medlemmer likevel
at det er behov for å arbeide videre for å sikre
arbeidstakernes rettigheter. Her må også spørsmålet
om å ta inn arbeidsstandarder i WTO tas opp. Dette arbeidet
må skje i et nært samarbeid med utviklingslandene.
Komiteen har merket
seg at Norge nylig ratifiserte FNs protokoll mot internasjonal organisert
kriminalitet (CATOC). Komiteen vil påpeke
at denne konvensjonen er et viktig verktøy i bekjempelsen
av handel med kvinner. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen
har fremlagt en handlingsplan mot ”trafficking” som
spesifikt tar sikte på å beskytte og bistå ofrene
og å bekjempe bakmennene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at Norge må arbeide
for å få etablert internasjonale institusjoner
som setter etiske og politiske rammer og standarder for det globale
arbeidsmarkedet, og som definerer, megler og dømmer i grenseoverskridende arbeidskonflikter.
Dette vil kreve en utvidelse og en styrking av ILOs mandat samtidig
som det vil være nødvendig å etablere
nye institusjoner for formålet. Arbeidslivets parter skal
ha likeverdig representasjon i disse institusjonene.
Komiteen vil vise
til at om lag en tredjedel av ILOs konvensjoner og anbefalinger
relaterer seg til skipsfart, og at Norge ligger på førsteplass
i verden når det gjelder ratifisering av disse. Komiteen vil
videre vise til at det pågår et omfattende arbeid
for å oppdatere og aktualisere dette regelverket ved å samle
de ulike instrumentene i én maritim ILO-konvensjon. Komiteen er
i denne sammenhengen kjent med at det foreligger en mulighet for
at den avsluttende diplomatkonferansen kan bli lagt til Norge, og komiteen mener
at dette vil være en unik mulighet for Norge i å markedsføre
seg på dette området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter prinsippet om ”Corporate
Social Responsibility”,CSR,
men vil peke på begrensningene ved en slik frivillig
ordning. Begrepet representerer sentrale og sårbare samfunnsområder,
og disse medlemmer minner derfor om at CSR og andre
frivillighetsbaserte tiltak ikke kan erstatte
nødvendigheten av å kontrollere, styre og regulere
bedrifters handlefrihet i land både med og uten tilstrekkelige
reguleringer, institusjoner eller kontrollfunksjoner.
Disse medlemmer viser til ideen
bak det internasjonale prosjektet ”International Right
To Know”, IRTK. Dette prosjektet innebærer at
bedrifter forplikter seg til å informere om de sider ved
sin virksomhet som vil være i konflikt med bedriftens operasjoner
i hjemlandet. IRTK legger ikke begrensninger på bedriftens operasjoner
i utlandet, men krever åpenhet om aktiviteter knyttet til
miljø, menneskerettigheter og arbeidsforhold,
noe disse medlemmer tror kan ha en positiv effekt.
Disse medlemmer viser til samarbeidsorganet
i arbeidet mot hvitvasking, ”Financial Action Task Force”,
FATF, og organets ferske oppfordring om mottiltak mot Burma, av
3. november 2003. Mottiltak inkluderer strengere krav til rapportering
av økonomiske transaksjoner, samt opplysning om faren for
hvitvasking i forbindelse med handelsvirksomhet. Disse medlemmer oppfordrer
Regjeringen til å iverksette ytterligere tiltak
som kan begrense den norske handelen med Burma, langs anbefalingene
til FATF.
Disse medlemmer viser til at
skatteparadis er en nødvendig betingelse for den kriminelle
aktiviteten, ved å fungere som effektive hindre for oppklaring
av kriminelle saker av internasjonal karakter. Imidlertid anvendes
skatteparadis også av legitime bedrifter. For eksempel
har enkelte flyselskap solgt ut deler av flyflåten og leier
fly inn igjen fra selskaper i lavskatteland og skatteparadis som
Barbados, Cayman Island, m.fl. Disse medlemmer vil
peke på det uheldige i at norske bedrifter anvender skatteparadiser,
ettersom dette bidrar til å opprettholde en virksomhet
som legitimerer kriminelle handlinger.
Komiteen viser til
at den kalde krigens slutt har resultert i et annet trusselbilde.
Sikkerhet forstås i dag i en videre betydning, det er nye
problemer av foruroligende rekkevidde. Slike trusler kan være
både politiske, økonomiske, samfunns- og miljømessige.
Skapes det ustabilitet på disse felter, trues både
individer og samfunn. Komiteen viser til at grenseoverskridende
kriminalitet og særlig terrorismen de siste år
er en kraftig påminnelse om at mer diffuse sikkerhetsproblemer
kan gi seg håndfaste utslag.
Komiteen understreker at til
tross for at trusselbildet mot Norge har endret seg vesentlig, gjenstår
det sikkerhetspolitiske utfordringer for norske territorier. Norsk
territorium består også av havområder
som er syv ganger større enn vårt landområde,
og som er rikt på marine ressurser og strategiske energiressurser.
Selv om en invasjon av Norge er et mindre sannsynlig scenario, er
samfunnet muligens mer sårbart enn noensinne. Norge har
behov for en totalberedskap, med et desentralisert bosettingsmønster,
matvareberedskap, energiforsyning og beredskap mot miljøkriser
og naturkatastrofer. Komiteen understreker at et
endret trusselbilde ikke innebærer mindre behov for et
relevant, effektivt og kvalitativt godt forsvar.
Internasjonal solidaritet og hensynet
til norsk sikkerhet tilsier at Norge må være en
aktiv samarbeidspartner i internasjonal krisehåndtering.
Deltakelse i internasjonale operasjoner hever, etter flertallets syn,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, kvaliteten
på norske styrker og gir verdifull erfaring i å operere
sammen med våre allierte. Slik deltakelse bidrar således
til et bedre forsvar av norsk territorium.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener Norge må prioritere deltakelse
i FN-operasjoner. Disse medlemmer mener den amerikanske
sikkerhetsstrategien som bygger på forebyggende angrep
vil kunne bidra til å senke terskelen for å gripe
til militære virkemidler i internasjonale konflikter, og
mener at Norge klart må markere motstand mot denne strategien og
avstå fra deltakelse i forebyggende angrep som ikke har
en klar forankring i folkeretten.
Komiteen viser til
at kampen mot terrorisme er svært viktig og støtter
Regjeringen i at denne kampen må gis prioritet. Komiteen vil
videre bemerke at terroren må bekjempes også ved å fokusere
på årsakene til at enkeltindivider griper til
terrorhandlinger. Komiteen vil på den bakgrunn
understreke at kampen mot terrorisme må være mangfoldig
og innbefatte fattigdomsbekjempelse, demokratibygging og støtte
til oppbygging av så vel rettsinstitusjoner som sivil sektor.
Komiteen vil påpeke
at felles for disse problemer er at deres løsning forutsetter
felles engasjement og samarbeid fra det internasjonale samfunn.
Vi må ha et tett og forpliktende samarbeid med likesinnede
partnere. Det internasjonale samfunns evne til å løse
konflikter må forbedres.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har opprettet en beredskapsgruppe bestående av dommere, statsadvokater
og ansatte i politi- og fengselsvesen. Komiteen er
enig i at det er viktig å bidra til å styrke institusjonene
i justissektoren innen stater preget av konflikt, og at dette er
et viktig tiltak i arbeidet med å sikre demokrati og menneskerettighetene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til den rollen som regionale organisasjoner kan spille
når det gjelder å forebygge og hindre sosiale
og økonomiske spenninger som kan føre til konflikt. Flertallet vil
her særlig vise til den rollen som EU spiller i forhold
til stabilitet og sikkerhet på det europeiske kontinent.
Komiteen vil peke
på at også andre organisasjoner og institusjoner
kan spille en viktig rolle for fred og stabilitet i Europa, og at
det ikke er i forholdet mellom EUs medlemsland det største
konfliktpotensialet eller de faktiske konfliktene ligger i dag.
Freden på Balkan er fremdeles skjør, og den mest
dramatiske konflikten og trolig de verste menneskerettighetsbruddene
i Europa i dag pågår i forholdet mellom Russland
og Tsjetsjenia. I tillegg til EU, kan OSSE og Europarådet spille
en viktig rolle i forhold til å fremme stabilitet her.
Komiteen viser til at det etter
den kalde krigen pågikk et omfattende nedrustningsarbeid.
Intensiteten i dette arbeidet har i de siste årene avtatt
noe. Komiteen mener at det derfor er behov for nye
initiativer på nedrustningsområdet. I første
omgang må resultatene og arbeidsprogrammet innenfor den
reviderte Ikke-spredningsavtalen fra 2000 gjennomføres. Komiteen mener
også at det må etableres flere regionale og nasjonale
hjelpeprogrammer for de land som ønsker assistanse i arbeidet
med å ødelegge våpenarsenaler.
Komiteen viser til at forholdet
mellom teori og praksis for humanitær intervensjon med
bruk av militærmakt kan synes uklart. Komiteen vil
imidlertid påpeke at FN-charteret slår fast prinsippet
om statenes suverenitet. Opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen
(ICC) og ulike internasjonale konvensjoner har bidratt til at denne
suvereniteten må kombineres med ansvar. En statsleder eller
en regjering kan i dag ikke regne med å kunne begå folkemord
eller grove forbrytelser mot menneskeheten uten at verdenssamfunnet
reagerer. Det er likevel behov for en klargjøring av grunnlaget
for humanitær intervensjon. Komiteen viser
her til at en internasjonal kommisjon som Canadas regjering tok
initiativ til, har bidratt til en god plattform for en slik klargjøring. Komiteen mener
på denne bakgrunn at det er behov for en diskusjon om bruken
av FN-charteret på dette området, og om en ny
praksis i lys av de nye sikkerhetsutfordringene vi står
overfor.
Komiteen viser til såkalte
failed states. Dette er land som ikke klarer grunnleggende nasjonale
oppgaver, verken av sivil, juridisk, militær eller kommersiell
karakter. Det er allment anerkjent at slike stater gir grobunn for
konflikter av større karakter eller økt internasjonal
terrorisme. Det er et stort behov for å utarbeide en global
strategi for slike stater. Det er viktig at styringen av arbeidet
med en slik strategi ikke domineres av en stat eller en region,
men underlegges FN. Komiteen mener Norge kan ta initiativ
til å få dette spørsmålet på den
internasjonale dagsorden og ber Regjeringen vurdere dette.
Komiteen viser til at både
EU og USA tradisjonelt har vært tilhengere av bruk av både
det som beskrives som ”hard power” og som ”soft
power” i internasjonal politikk. Med hard power forstås
her militære og økonomiske virkemidler som brukes
til avskrekking, belønning eller tvang. Med soft power
forstås oftest langsiktige virkemidler som virker oppmuntrende
heller enn avskrekkende, for eksempel bruk av positive økonomiske
virkemidler slik som langsiktig bistand, deltakelse i internasjonale
fora, reformarbeid og normutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at USA
dessverre synes å ha gjort et linjeskifte over mot mer
bruk av hard power og internasjonal alenegang. Flertallet viser til
at dette har skapt uro blant de land som er forkjempere for multilateralisme
og internasjonalt samarbeid.
Komiteen mener det
er viktig at Europa og USA igjen klarer å harmonisere sin
politikk.
Komiteen vil vise til at EU er
større enn USA både befolkningsmessig og som andel
av verdenshandelen. Samtidig kan ikke Europa stille på like
fot som USA i militær kapasitet. På tross av ulikheter
ligger det fortsatt potensial for en videreutvikling av samarbeidet mellom
USA og Europa.
Komiteen mener at Norge må bidra
til å styrke den transatlantiske politiske dialogen på forskjellige
nivåer og mellom ulike deler av samfunnet og det politiske landskap.
Vi må så langt det er mulig forsøke å overbevise
USA om at også det er best tjent med multilateralt og institusjonsbasert
samarbeid. Spesielt viktig er det å overbevise USA om at
deltakelse i formaliserte institusjoner er sterkere enn de såkalte
koalisjoner av villige. Uten tung amerikansk deltakelse vil utfordringer
i tilknytning til globale fellesskapsløsninger bli svært vanskelig.
Der vi er uenige, kan vi likevel skape konstruktiv uenighet. USA
og Europa må utfylle hverandre.
Komiteen vil vise til at også andre
trusler som ulovlig etterretning og politisk ekstremisme er trusler mot
samfunnets sikkerhet. Komiteen vil videre vise til
- som Regjeringen - at økende handel og reisevirksomhet
kan føre til økt transport over landegrensene
av smittestoffer, og at globaliseringen bidrar til et større volum
og økt hastighet i forflytningen av mennesker, dyr og mat.
Komiteen viser for øvrig
til at ulike sider ved samfunnssikkerhet ble nærmere behandlet
i Innst. S. nr. 9 (2002-2003) fra justiskomiteen og forsvarskomiteen, jf.
St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre
sårbart samfunn.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er et dramatisk misforhold internasjonalt og innad i det enkelte
land mellom de ressurser som brukes på militært
forsvar, i forhold til hvilke ressurser som brukes til å forebygge
konflikter og til fredelig konfliktløsning. Disse
medlemmer mener det må satses langt større
ressurser på langsiktig konfliktforebygging. Det er avgjørende
for framtidig fred og sikkerhet at en lykkes i å skape
en mer helhetlig tilnærming til sikkerhetstrusler og erkjenner
at store sosiale forskjeller, krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter,
utarming av miljø- og naturressurser kan danne grobunn
for konflikter og rekruttering til terrorisme. Disse medlemmer viser
til at terrorisme i dag trekkes fram som en trussel mot en rekke
land, og som en hovedbegrunnelse for forsvarspolitiske tiltak. Disse
medlemmer mener at det de siste årene har vært
et for sterkt fokus på militære virkemidler i
terrorismebekjempelse, og mener at det må gjøre
større internasjonale anstrengelser når det gjelder
alternativer til militære tiltak. Avgjørende i
denne sammenhengen vil det være at en lykkes i å finne
varige politiske løsninger på en rekke konflikter,
slik som Midtøsten-konflikten. Det er også avgjørende
at en arbeider for en økt respekt og forståelse
mellom den vestlige og den muslimske verden, og unngår å styrke
fiendebilder som i dag synes å være under oppbygging
på begge sider.
Komiteens medlem fra Senterpartiet understreker
betydningen som mattrygghet har for sikkerhetssituasjonen. Nasjonal
produksjon av basismatvarer forblir et grunnleggende beredskapshensyn. Dette
medlem påpeker at Norge er i en gunstig situasjon
med hensyn til dyre- og menneskesmitte. Dette medlem er
bekymret over den økte flyten av dyr og biologiske produkter
over landegrensene, og viser til at Norges gunstige smittesituasjon
er under sterkt press.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at sterke multilaterale institusjoner er viktige instrumenter
for å sikre at mindre og fattige land kan dra nytte av
globaliseringens muligheter. Som Regjeringen, vil komiteen påpeke
at dette forutsetter at Norge bidrar til reform og deltar aktivt
i utformingen av politikken i de multilaterale institusjonene. Komiteen ser
det som positivt at Regjeringen vil legge stor vekt på å styrke
FN og FNs ressursgrunnlag, og på den rolle FN spiller i
utviklingen av felles mål og en helhetlig tilnærming
til global sikkerhet, fattigdomsbekjempelse og en bærekraftig
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
negative til den rådende holdning om at globaliseringen
må styres for å gi bedre resultater. Disse
medlemmer mener for mye styring og kontroll vil frata mange
mennesker de fordeler de får ved en utstrakt grad av globalisering. Disse medlemmer ønsker
og verdsetter internasjonalt samarbeid gjennom blant annet FN og
i WTO, samt andre internasjonale fora, men vil advare mot å bruke disse
organisasjonene i økende grad som styringsinstrument. Disse
medlemmer erkjenner behovet for reformer og endring i hvordan
nasjoner og folk samarbeider, men vil advare mot at et tettere og
mer forpliktende internasjonalt samarbeid som etter disse medlemmers mening
gir mindre frihet for det enkelte menneske og dermed fratar fattige
mennesker muligheten til å få samme velstandsnivå som
for eksempel den norske befolkning. Disse medlemmer ønsker
gjennom de følgende merknader å vise hvorfor disse
medlemmer mener mer liberalisme og kapitalisme er å foretrekke
fremfor mer styring og kontroll.
Disse medlemmer viser til at
globaliseringen styres av menneskers handlinger på ulike
kontinenter, og ikke fra en kontrollsentral, og den fremstår
da som ukontrollerbar og kaotisk. Disse medlemmer erkjenner
at mange kjenner seg maktesløse i globaliseringen da det
er lett å kjenne seg maktesløs blant millioner
av menneskers desentraliserte beslutninger. Disse medlemmer mener
at om andre har frihet til å selv bestemme over sine liv,
har vi ikke makt over dem, men til gjengjeld får vi makt
over våre egne liv. En slik ”maktesløshet” er
etter disse medlemmers syn bra. Ingen sitter i førersetet,
for vi er alle med og styrer.
Disse medlemmer vil hevde at
globaliseringen består av våre daglige aktiviteter
og gjøremål. Disse medlemmer mener
globaliseringen skjer innenfra, selv om mange søker løsninger
i alle mulige bokstavkombinasjoner (EU, IMF, WB, FN, UNCTAD, OECD)
for å strukturere globaliseringen. Disse medlemmer har
forståelse for at det er vanskelig å henge med
i svingene, særlig for de intellektuelle som er vant til å ha
overblikk og kontroll på tilværelsen.
Disse medlemmer vil peke på at
verden i tidligere tider var enkel og forståelig da det
bare var en liten elite i Europas hovedsteder som hadde noen betydning
for verdenshendelsene. Disse medlemmer registrerer
at mange mener det blir utrolig komplekst og forvirrende når
de andre kontinentene våkner til liv, og selv vanlige menneskers
hverdagsbeslutninger begynner å påvirke utviklingen.
Disse medlemmer mener at verdens
voksende velstand ikke er noe ”mirakel” eller ”under” eller
noe annet av disse mystiske begreper, ingen skoler bygges og inntekter
skapes av ren flaks eller som lyn fra klar himmel, det virkeliggjøres
ved at mennesker tenker på nye måter og arbeider
hardt for å virkeliggjøre sine ideer. Disse
medlemmer vil hevde at det gjør mennesker overalt,
det finnes ingen naturgitt anledning for at visse mennesker på visse
plasser i visse epoker skulle være smartere og ha større
evner enn andre. Disse medlemmer mener at det som
fremfor alt skiller er om omgivelsene tillater og oppmuntrer ideer og
arbeid, eller legger hindringer i veien, det kommer an på om
mennesker får frihet og mulighet til å prøve seg
frem, om de får eie eiendom, investere langsiktig, gjøre
avtaler og handle med andre, kort sagt kommer det an på om
de har kapitalisme eller ikke.
Disse medlemmer vil peke på at
i den rike verden har vi hatt kapitalisme i en eller annen form
i et par hundre år, det er derfor vi kalles ”den
rike verden”, for det er kapitalismen som har gitt mennesker
frihet og krefter til å skape, produsere og handle, og
dermed få velstand. Disse medlemmer vil
videre peke på at under de seneste tiår har dette
systemet spredd seg over verden, i den prosess som kalles globalisering.
Disse medlemmer mener at om man
vil ha klare regler og ubestikkelige tjenestemenn finnes det ikke noe
effektivere middel enn kraftig deregulering, kampen mot korrupsjon
er en tilstrekkelig grunn for u-land til å deregulere sin økonomi – selv
om det ikke skulle lede til noen andre økonomiske fordeler.
Disse medlemmer erkjenner at
det er i liberale regimer velstand skapes og utvikling opprettholdes. Disse
medlemmer viser til at det finnes en rekke eksempel der
like befolkninger, med like forutsetninger og samme språk
og normer, utsettes for to ulike system, et markedsøkonomisk
og et planøkonomisk, sentralstyrt. Et slikt eksempel er
Tyskland som ble delt i kapitalistiske Vest- og kommunistiske Øst-Tyskland, der
man snakker om et økonomisk under i den vestre delen som
til slutt fikk betale hele kostnaden for gjenforeningen med den østre
delen. Samme sak inntraff med det kapitalistiske Sør-Korea
og det kommunistiske Nord-Korea. Sør-Korea var en av de
asiatiske tigre som overbeviste verden om at u-land kan utvikles.
Disse medlemmer vil påpeke
at jo høyere grad av økonomisk liberalisme i et
land, desto større sjanse har det å nå høyere
velstand, raskere vekst, høyere levestandard og lengre
levetid. I de økonomisk mest frie land er mennesker nesten
ti ganger så rike som i de minst frie, og de lever mer
enn 20 år lenger.
Disse medlemmer registrerer at
det iblant hevdes at vekst bare kommer de rike til gode, samtidig som
samfunnets fattige halter etter. Disse medlemmer viser
til at to økonomer i Verdensbanken, David Dollar og Aart
Kraay, har studert inntektsstatistikk fra 80 land. Deres studier
viser at vekst gavner fattige i like høy grad som rike,
ved 1% vekst får den fattige i gjennomsnitt 1% høyere
inntekt, ved 10% vekst får den fattige i gjennomsnitt
10% høyere inntekt, ikke overalt eller alltid,
det finnes unntak og variasjoner, men i gjennomsnitt.
Disse medlemmer vil vise til
at det finnes ingen land som har lyktes i å redusere fattigdommen
uten å ha langsiktig vekst. Det finnes ikke heller noen
motsatte eksempel, det vil si land som har hatt en langsiktig stabil
vekst uten at det har hatt gavnende effekt på den fattige
befolkningen, mer interessant er at det ikke finnes noen eksempel
på land som på sikt har vokst med stabile nivåer,
uten å ha åpnet sine markeder.
Disse medlemmer registrerer at
mange tror liberalisering og økonomisk vekst innebærer
at ulikheten i samfunnet øker. Disse medlemmer vil
hevde at dette ikke er det avgjørende spørsmålet.
Det viktige er hvor bra man har det, ikke hvor bra man har det i forhold
til andre, det viktige er at så mange som mulig får
det bedre, og det er ikke et resultat som er dårlig bare
for at visse får det bedre enda raskere enn andre. Men disse
medlemmer vil påpeke at det finnes flere årsaker
til at likhet er verd å strekke seg etter. En av dem er
at det er sympatisk at mennesker ikke har veldig ulike utgangspunkt
i livet, en annen anledning er at likhet faktisk stimulerer vekst.
Mange studier viser at samfunn med høy likhet i gjennomsnitt
får større økonomisk vekst enn ulike
samfunn, særskilt om ulikhetene gjelder eie av jord. Disse
medlemmer mener at stater med større likhet kan
forventes å ha høyere stabilitet og ikke like
mye politisk uro, ulikhet kan føre til konflikter, eller
krav om høyere skatter og mer fordelingspolitikk, som truer
veksten.
Disse medlemmer vil påpeke
at det viktige i et u-land som har gamle urettferdige føydale
strukturer og der en liten elite eier jorden, er jordreformer slik
at flere får del i jorden og derfor kan delta i økonomien. Det
er også viktig at hele befolkningen får utdannelse og
at alle har gode muligheter for å låne penger,
om de har ideer til forretningsprosjekter. Disse medlemmer mener
det er avgjørende at ingen diskrimineres eller marginaliseres,
eller hindres i å konkurrere om posisjoner og inntekter
gjennom lisenskrav, forbud og privilegier. Disse medlemmer vil
hevde at en slik likhet støtter den økonomiske
dynamikken, mens en omfordeling av inntektene snarere reduserer
den, ettersom den gjør at det lønner seg mindre å utdanne
seg, arbeide og gjennomføre nye ideer.
Disse medlemmer har registrert
at enkelte mener at liberaliseringsprogram og systemskifter som skjer
hurtig, kan påvirke likheten i et samfunn negativt, men
det finnes eksempler på det motsatte. Disse medlemmer viser
til den svenske økonomen Niclas Berggren som har undersøkt
hvordan en økning av den økonomiske friheten påvirker
den økonomiske likheten. Disse medlemmer registrerer
at i de land som har liberalisert sin økonomi siden 1985,
har likheten økt, mens den har stått stille eller
blitt redusert i land som har avstått fra liberaliseringer.
Den raskeste økningen av likheten skjer i fattige u-land
som fort reformerer sin økonomi. Disse medlemmer viser til
at Berggrens resultat peker på at det er to aspekter som
fremfor alt øker likheten i et samfunn, frihandel og frie
kapitalbevegelser – de to mest globaliserende reformene.
Disse medlemmer erfarer at både
liberalister og sosialister bruker å si at individuell
frihet og økonomisk likhet står i motsetning til
hverandre, for å forklare hvorfor de går imot
en av disse verdiene, som mange setter pris på. Disse
medlemmer vil påpeke at det ikke er sant at de
er motstridige, tvert imot virker det som om likhet i frihet gir økonomisk
likhet. Disse medlemmer vil understreke at eiendomsrett, næringsfrihet,
frihandel og redusert inflasjon gir både vekst og likhet.
Disse medlemmer mener det frie
markedet er motpolen til privilegiesamfunnet. I en markedsøkonomi
kan man bare beholde en god økonomisk posisjon gjennom å forbedre
sin produksjon og tilby mennesker bra varer eller tjenester. Det
er i den regulerte økonomi, med utdeling av fordeler og
monopol til favoriserende grupper, som de rådende forholdene sementeres. Disse
medlemmer viser til at i en ufri økonomi er det
den som har kontakter, muligheter til å betale bestikkelser
og tid og kunnskap til å pløye gjennom tykke bøker
med reguleringer, som får starte forretning og drive handel.
Den fattige får aldri en sjanse, ikke engang til å starte
enklere virksomheter som et bakeri eller en lokalbutikk. Disse
medlemmer vil vise til at i et kapitalistisk samfunn er
det fritt frem for den som har ideer og vilje til å prøve
seg frem, selv om de ikke er herskernes favoritter.
Globaliseringen er etter disse medlemmers syn spesielt
viktig fra denne synsvinkel, fordi den endrer ved maktforholdene
og frigjør mennesker fra de lokale makthaverne, frihandelen
gir konsumenter muligheten til å kjøpe varer og
velge løsninger fra andre enn de lokale monopolistene,
frie kapitalbevegelser gjør at selv fattige mennesker med
gode ideer kan finansiere forretningsideer. Disse medlemmer registrerer
at den politiske venstresiden ofte fremstiller liberalismen som
de rikes ideologi, siden den forsvarer eiendomsretten, men å forsvare
privat eiendom er ikke det samme som å sementere de rådende
eiendomsforholdene. Disse medlemmer vil vise til
at historien viser at det ikke først og fremst er de rike
som tjener på at eiendomsretten beskyttes, ofte kan det
tvert om være de utsatte som har mest å tape på et
samfunn uten eiendomsrett. Da er det de som har mest politisk makt
og kontakter, som klarer seg best og legger beslag på ressursene.
Disse medlemmer mener at der
det finnes privat eiendom, kanaliseres ressurser og inntekter først
og fremst til dem som er produktive og som tilbyr tjenester på markedet,
og der har fattige grupper mye større mulighet til å hevde
seg enn i et system styrt av makt og korrupsjon. Disse medlemmer mener
at det eiendomsrett fremfor alt medfører, er å gi
mulighet til å være forutseende og ta egne initiativ.
Det fremmer veksten og fordeler fruktene gjennomsnittlig likt mellom
rike og fattige. Disse medlemmer ser det slik at
innføring av beskyttelse for privat eiendom i et samfunn
har like givende fordelingseffekter for de fattige og synes å være
den mest vekstfremmende reformen.
Disse medlemmer vil vise til
den peruanske økonomen Hernando de Soto som mer enn noen
annen har pekt på hvordan fattige taper på fravær
av eiendomsrett. I sin bok The Mystery of Capital snur
han opp ned på synet på verdens fattige. Problemet
er ikke at de er hjelpeløse eller eiendomsløse,
men eiendomsrettsløse. De er initiativrike mennesker som
sparer store deler av sin inntekt, som de bruker til å forbedre
sin jord og sine bosteder. Disse medlemmer viser
til at de Soto grovt beregner at fattige mennesker i den tredje
verden og i tidligere kommuniststater har fast eiendom til en verdi
av omtrent 9,3 milliarder dollar mer enn det som er offisielt registrert. Disse
medlemmer vil påpeke at det er nesten like mye
som den samlede verdien av alle foretak på de rike landenes
aksjebørser, New York, Nasdaq, Toronto, Tokyo, London,
Frankfurt, Paris, Milano og et dusin til.
Disse medlemmer vil vise til
noen av de hinder som er lagt i veien for å få registrert
eiendom eller starte sin egen forretning. Å skaffe lovlige
rettigheter til et hus man har bygd på offentlig mark i
Peru krevde 207 ulike administrative handlinger på 52 ulike offentlige
kontor. Den som ville kjøre taxi eller starte en privat
busslinje, kunne vente seg 26 måneder med byråkratiske
prosesser. I Haiti kunne man bare få slå seg ned
på en allmenning gjennom å lease marken i fem år
og deretter kjøpe den. Men å få tillatelse
til å lease krevde 65 handlinger, noe som tok mer enn to år. Å kjøpe
den løs tok betydelig lengre tid. På Filippinene kunne
det samme ta mer enn 13 år. Legalt å registrere en
tomt i den egyptiske ørken krevde 31 myndigheters tillatelse,
noe som kunne ta mellom 5 og 14 år. Å gjøre det
samme på jordbruksmark tok 6–11 år, å få lisens
for en fabrikk med to symaskiner i Lima tok 289 sekstimers dager,
med reiser til myndigheter, køståing for å treffe
rette personer, fylle ut blanketter og vente på beskjed.
Dessuten kostet prosessen totalt 1 231 dollar – mer enn
30 ganger så mye som minimum månedslønnen.
Slike systemer fremmer korrupsjon.
Disse medlemmer vil påpeke
at for den som ikke har store ressurser eller mektige kontakter,
er dette uoverstigelige hinder. Derfor tvinges fattige til å leve, bo
og styre mikroforetak i den informelle sektoren, utenfor loven.
Det innebærer at de ikke har noen juridisk beskyttelse,
og derfor ikke våger å investere langsiktig selv
om de kan. Deres eiendommer inngår ikke i et enhetlig system
som følger transaksjoner og peker ut en eier.
Disse medlemmer vil påpeke
utfordringen som er der når det er uklarhet i hvem som
eier hva, hvordan transaksjoner skal gå til, hvem som er
ansvarlig for betalinger og tjenester til adressen. Da forblir eiendommen ”død
kapital”. Disse medlemmer erfarer at man
kan ikke ”skaffe” lån med slik eiendom
som sikkerhet, noe som skulle kunne gi kapital for å finansiere
barnas utdannelse eller investeringer og utvidet virksomhet. Den
vanligste måten for småforetakere å få kapital
i rike land er blokkert i u-land. Disse medlemmer viser
til at uten registrert adresse og mulighet til å få sin
kredittverdighet undersøkt, blir det ofte umulig å få tilgang
til telefon, vann og elektrisitet. De kan ikke engang selge eiendommen,
de kan heller ikke ekspandere foretaksvirksomheten gjennom å selge aksjer
i den.
Disse medlemmer viser til at
bare en elite i u-landene har kontakter som tillater dem å drive
moderne økonomisk virksomhet. Kapitalisme uten eiendomsrett blir
en kapitalisme bare for eliten. Millioner initiativrike og handlingskraftige
mennesker, som skulle kunne bli fremtidens entreprenører,
forblir i fattigdom.
Disse medlemmer vil påpeke
at dette er en av årsakene til at Russlands økonomi
ikke har utviklet seg. Til tross for at kommunismen har falt, har
den russiske staten fortsatt ikke innført et enhetlig system
med privat eiendomsrett til jorden. Disse medlemmer viser
til at jorden anses i allmennhet å være eid av staten,
og lånes eller tinglyses bare ut til brukerne. Å investere
blir derfor meningsløst, å selge eller belåne utenkelig. Disse
medlemmer viser til at færre enn 300 000 av totalt
ca. 10 millioner russiske bønder har noe som kan ligne
eiendomsrett til sin jord. Staten har klare restriksjoner for hva
mennesker gjør på den jord som egentlig er deres
egen. Disse medlemmer mener jordsosialismen blokkerer
investeringsmuligheter og hindrer også utviklingen av et
moderne kredittsystem. Transaksjonene søker seg i stedet
til det svarte markedet. Disse medlemmer viser til
at iblant omtales Russland som en slags hyperkapitalisme. Dette
er nonsens ut fra alle rimelige begrep om kapitalisme. Den russiske
jordsosialismen, i kombinasjon med et formidabelt mylder av næringsreguleringer og
handelskontroller, gjør at Heritage
Foundation bedømmer at det bare er den 127. frieste økonomien
av 155 undersøkte, og Economic Freedom
of the Worlds tilsvarende sammenligning ser det som land 117
av 123, etter land som Syria og Rwanda.
Disse medlemmer mener at en annen
viktig årsak til forskjellen på fattig og på rik
er reguleringen av jordbruket. Mange u-land har gjennom blant annet prisreguleringer
og leveransekrav forsøkt å gavne bybefolkningen
på bøndenes bekostning. Dette er en del av et
forsøk på å tvinge frem en industrialisering gjennom å beskatte
og regulere jordbruket slik at overskuddet overføres til
industrien. Men dette har medført at jordbruket har ramlet
sammen. Det har blitt plyndret på resurser som hadde vært
nødvendige for å effektivisere dagligvareproduksjonen. Disse
medlemmer erfarer at det i mange land i Afrika og Latin-Amerika er
skapt en ond sirkel, med stor utflytting fra den utarmede landsbygda
til byene. Men det finnes ingen stor etterspørsel på industrivarer
ettersom landsbygda fortsatt er fattig, så arbeidsløsheten
og fattigdommen øker i byene – og med den hjemløshet,
kriminalitet og prostitusjon.
Disse medlemmer erkjenner at
kapitalismen ikke er et perfekt system, og ikke bra for alle hele
tiden. Globaliseringskritikere er dyktige til å peke på enkelte dårlige
eksempel – en fabrikk som har lagt ned, lønn som
har blitt senket. Men disse medlemmer mener at ved
bare å gi oppmerksomhet til enkelte negative tilfeller
risikerer man fullstendig å formørke innsikten
om hvordan et politisk system fungerer generelt, og hvilke fantastiske
verdier det gir de aller fleste, sammenlignet med andre alternativ.
Vi kan finne ulemper og problem med alle politiske og økonomiske system,
men det bør ikke føre til at vi avviser alle løsninger.
Disse medlemmer mener det kan
være fornuftig å se på hvordan politikk
påvirker utviklingen. Da kan det være nyttig å sammenligne
de verdensdeler som er etterkrigstidens to store kontraster, vekstmirakelet
i Øst-Asia, respektive katastrofenes Afrika. Disse medlemmer vil
vise til at Zambia var nesten dobbelt så rikt som Sør-Korea
i 1964. I dag er Sør-Korea omtrent 27 ganger rikere enn
Zambia. Taiwaneserne var før omtrent like fattige som befolkningen
i Kongo, i dag er de nesten like rike som spanjolene, mens Kongo
nesten har stått stille. Hvordan kunne det gå så bra
i Asia – og så ille i Afrika?
Disse medlemmer vil peke på at
det som skilte de østasiatiske landene fra andre var at
de satset på å opprette og beskytte eiendomsretten,
de skapte et regelverk til beskyttelse for bedriftseiere og konkurranse,
valutapolitikken var stabil og inflasjonen lav. De satset på utdannelse
til alle, noe som ga en kunnskapsrik befolkning som kunne utvikle
landet. Ettersom de satset på den lavere utdannelsen, og
overlot den høyere utdannelsen til det privatfinansierte
markedet, fikk politikken en likhetsprofil og garanterte at høgskolene var
innrettet på økonomiens behov.
Disse medlemmer vil videre fremheve
at de østasiatiske statene gjennomførte jordreformer
som tok fra gamle eliter den jord og de privilegier de hadde. Det skapte
forutsetninger for hele befolkningen til å delta i økonomien.
Bøndene fikk forholdsvis fritt disponere sitt overskudd,
spare og investere som de ville. Derfor fikk de interesse av å effektivisere
jordbruket. Disse medlemmer viser til at den økte
avkastningen gjorde at landene kunne forsørges med mat
og at arbeidskraft ble frigjort til industrien som i sin tur møtte
en økt etterspørsel da landsbygdsinntektene økte. Disse
medlemmer viser til at disse statene har vært mer
interessert i å skape arbeidsplasser enn av minimumslønn
og arbeidsmarkedsregulering. Dette har gitt de fleste arbeid, og
siden har lønningene steget med produktiviteten.
Disse medlemmer vil peke på at
i andre u-land er bedrifter utsatt for voldsomme reguleringer, og
det kreves lisenser og tillatelser for å få starte
næringsvirksomhet. Østasiatiske stater har derimot
hatt utpreget næringsfrihet, innbyggere med ideer har kunnet
starte bedrifter med et minimum av byråkratisk krangel,
og arbeide uten detaljkontroller og prisreguleringer.
Disse medlemmer viser til at
selv om mange av de østasiatiske landene har styrt kreditter
og subsidier til næringslivet, har de i mindre grad enn
i andre u-land gjort det ut fra hvilke venner de har blant bedriftseierne,
hva særinteressene synes eller hva som er prestisjeprosjekter.
Tvert imot har statene vært forholdsvis selvstendige mot
særinteressene og siktet seg inn på prestasjon
og markedets krav. Prisene i økonomien har vært
mye mer markedsstyrt enn i andre u-land, landene har ikke hatt priskontroller
og ikke forvridd verdensmarkedsprisene. Derfor har investeringene
skjedd der de har hatt størst sjanser. Disse medlemmer viser til
at målet har vært å satse på de
sektorer der landene er mest effektive og har fordeler i forhold
til andre land.
Disse medlemmer viser til at
disse landene har satset hardt på å integreres
i den internasjonale økonomien. De tilhører verdens
mest eksportorienterte økonomier og har ønsket
velkommen store investeringer fra utenlandske bedrifter. Disse
medlemmer vil peke på at jo større handel
landene i regionen har hatt som andel av BNP, desto høyere
vekst har de også hatt. De fleste av dem har hatt tollbeskyttelse
mot import, men det gjelder også resten av Asia, Afrika
og Sør-Amerika. Det spesielle med de østasiatiske landene
er at de benyttet den politikken i mindre grad enn andre u-land,
og at de oppga den betydelig tidligere. Disse medlemmer vil
vise til at mens andre satset på å bli selvforsørgende
og unngå handel, satset de østasiatiske økonomiene
tvert om på internasjonalisering. På 1960-tallet
begynte de å stimulere eksporten, blant annet gjennom å avskaffe
tilstandskrav og gi eksportører og deres leverandører
fullstendig frihet fra importavgifter.
Disse medlemmer vil vise til
at i henhold til den åpenhetsindeks som Harvard-økonomene
Jeffrey Sachs og Andrew Warner har konstruert, var disse landene
blant de første u-land til å åpne sine økonomier,
gjennom reduserte avgifter, avskaffing av kvoter, fri eksport og
en konvertibel valuta. Taiwans, Thailands og Malaysias økonomier
anses som ”åpne” fra senest 1963, Japans
fra 1964 og Sør-Koreas fra 1968. Hongkong har bedrevet
en mer liberal handelspolitikk enn noe annet land i verden. Disse
medlemmer viser til at samme type omveltninger drøyde til
begynnelsen av 1990-tallet i Sør-Amerika og har ennå ikke
inntruffet i Afrika. Langt fra å være et eksempel
på at regulering og statskontroll fungerer, viser det østasiatiske
miraklet etter disse medlemmers syn at en markedsbasert økonomi
skaper utvikling.
Disse medlemmer vil vise til
den kontrasten til Øst-Asia som vi finner i Afrika, spesielt
sør for Sahara. Der finnes de fleste land som har fått
redusert sin BNP pr. innbygger siden midten av 1960-tallet, der
finnes verdens største konsentrasjon av fattigdom, dårlig helse,
underernæring, analfabetisme og barnarbeid. Til forskjell
fra den øvrige verden har kontinentet de siste 30 årene
opplevd redusert levestandard og økt nød. Disse
medlemmer vil peke på at det finnes visse naturgitte
faktorer som bidrar til dette. Det tropiske klimaet gjør
at parasittsykdommer florerer, jorden er mindre fruktbar og naturkatastrofer
vanligere enn i vår del av verden. En tredjedel av befolkningen
bor i land som helt mangler forbindelse med havet og får
dermed betydelige vanskeligheter med å knyttes til internasjonale
markeder og handelsstrømmer. De gamle kolonimaktenes merkelige
grensedelinger og diskriminerende politikk har bidratt til en vanskelig
etnisk og språklig sondring innenfor statene, og en stor
del av kontinentet slites i stykker av krig og konflikter.
Men disse medlemmer vil vise
til at andre områder med natur og kultur imot seg har klart
seg mye bedre enn Afrika. Selv faktorer som krig og sult har politiske årsaker – ingen
demokrati har noen gang blitt rammet av sultkatastrofer, og to demokratier
har aldri gått til krig mot hverandre. Disse medlemmer mener
dette viser at det for en stor del er et lands institusjoner og
politikk som avgjør mulighetene til utvikling. I det perspektivet
utmerker Afrika seg, fremfor alt ved at Afrika i større
grad enn andre kontinenter er blitt rammet av politisk undertrykkelse,
korrupsjon, planøkonomi og proteksjonisme. De afrikanske
lederne har arvet en hierarkisk og repressiv politisk struktur fra
kolonimaktene og utnyttet den til å undertrykke andre folkegrupper
og landsbygda og til å krenke grunnleggende rettigheter.
Disse medlemmer viser til at
de afrikanske lederne har villet unngå både de
gamle kolonimaktenes politikk og risikoen for å havne i
et handelsavhengig forhold med dem. De har derfor forsøkt å bygge
selvforsørgende økonomier med høye avgifter
og sosialisert og detaljstyrt industri. Økonomien har blitt
styrt med pris- og valutakontroller, og de offentlige utgiftene
har tidvis løpt amok. Byenes eliter har systematisk utnyttet
landsbygda. Disse medlemmer viser til at i stedet
for å skape markeder innførte landene oppkjøpsmonopol
som betalte usle priser og innførte statlig distribusjon
av dagligvarer. Dette innebar at staten la beslag på hele
jordbruksoverskuddet, noe som utarmet bøndene og avviklet
handelsmannens yrke. Disse medlemmer viser til at
produksjonen ble redusert, noe som hindret industrialiseringsplanene
og truet samfunnene når økonomien begynte å snu
nedover på 1970-tallet. Etter å ha forsøkt å låne
seg ut av krisen var mange afrikanske stater i fritt fall i midten
av 1980-tallet, strukturene brøt sammen, mennesker sultet,
det fantes ikke medisiner og maskinene stoppet ganske enkelt når
batteriene tok slutt, uten å kunne erstattes. Siden da
har fallet stoppet opp, men det har ennå ikke gått
oppover.
Disse medlemmer mener det ikke
er ørken og tørke som er årsaken til
Afrikas sult og lidelse, men politiske undertrykkere som systematisk
har slått i stykker landenes potensial og befolkningens muligheter.
I stedet for å bli ”avhengig” av handel
har disse statene blitt avhengige av u-hjelp. Disse medlemmer viser
til at Afrika sør for Sahara er det området som
har fått mest u-hjelp pr. innbygger i hele verden. For
visse stater er den årlige u-hjelpen dobbelt så stor
som de egne inntektene. Men pengene har ikke gått til nødstilfeller,
men ofte blitt brukt til å opprettholde regimer som har
utnyttet befolkningen. Disse medlemmer viser til
at mange vestlige bistandsgivere forklarte at disse land ikke var
modne for demokrati og individuelle rettigheter, og at de burde
satse på å planlegge økonomien og redusere
sitt handelsavhengighetsforhold. Resultatet har ikke latt vente
på seg. Potensielle næringer har blitt slått
i stykker, og fra at Afrika på 1960-tallet hadde 5% av
verdenshandelen, har man i dag bare 1%.
Disse medlemmer viser til det
kaos som ofte eksisterer hos myndighetene i land i Afrika. Byråkratiet
ignorerer ofte rutinene, tjenestemenn ignorerer ordre ovenfra og
gjør vanligvis motsatt, domstolene er sjelden upartiske
og beskytter ikke eiendomsretten og inngåtte kontrakter,
korrupsjonen er betraktelig utbredt og lamslår hele stater,
tjenestemenn krever bestikkelser for at mennesker skal få arbeide
og handle, noe som gjør det vanskelig for bedrifter og
umulig for de fattige. Det er ikke meritter som styrer i forvaltningen
eller økonomien, uten ofte vennskaps- og familiebånd. Disse
medlemmer mener globaliseringsskeptikerne har rett i at
Afrika har blitt marginalisert. Men det kommer av at de ikke har
deltatt i globaliseringen, men blitt utsatt for sosialisme, gangsterstyre
og proteksjonisme. For Afrikas folk har globaliseringen nesten bare ført
til at deres ledere flyr til konferanser i andre land.
Disse medlemmer mener at det
verden trenger, er mer globalisering ved stadig å liberalisere
og avregulere og dermed gi befolkningen håp og muligheter. Disse
medlemmer mener de fremskritt som tross alt er skjedd i
verden, kan oppnås for hele befolkningen med riktig politikk.
Men disse medlemmer tror ikke på en internasjonalt
styrt globalisering. Disse medlemmer mener at historien
kan vise til nok av feilslåtte eksperimenter der man gjennom
styring skulle gi det gode liv til alle. Disse medlemmer mener
oppskriften på god politikk finnes og at den tilpasset
hvert land og hvert folk må gis en sjanse. For å oppmuntre
og bistå til en slik positiv utvikling må den rike
verden opptre på en måte som gir riktig politikk. Disse
medlemmer mener dagens politikk på særlig
handel og bistand dessverre ikke bidrar til den nødvendige
endring. I mange tilfeller har u-hjelp ført til stagnasjon
og korrupsjon og økt gapet mellom fattig og rik. Pengene
har i mange tilfeller gått til ”fordelerne”.
Disse medlemmer erkjenner at
globaliseringen medfører konkrete utfordringer og enkelte
nye problemstillinger, særlig knyttet til kriminalitet
og terrorisme. Disse medlemmer mener vi i enda sterkere grad
enn i dag må søke å bekjempe slik kriminalitet
og terrorisme. Disse medlemmer mener imidlertid at kun
nasjonal kamp mot slike fenomener ikke vil føre frem og
at det er viktig å ha en helhetlig internasjonal politikk.
Men det handler ikke om å skape nye styringsstrukturer,
men å bidra til liberalisering og fredelig samkvem mellom
nasjoner og folk. Disse medlemmer mener økt økonomisk
integrasjon motvirker fattigdom og kriminalitet og bidrar til å trekke land
og folk ut av isolasjon.