Stortinget behandlet våren 1999 St.meld.
nr. 49 (1997-1998) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte.
Ved behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 100 (1998-1999),
vedtok et enstemmig storting:
"Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i komiteens
merknader, om å nedsette et utvalg som skal se på hele
boligpolitikken. Utvalget bør være ferdig med
sitt arbeid senest om to år, og Regjeringen må deretter
legge fram en boligmelding for de neste 10 år."
Boligutvalget la fram sin utredning NOU 2002:2 Boligmarkedene
og boligpolitikken 15. februar 2002. Utredningen ble sendt på en
bred høringsrunde. Stortingsmeldingen er en oppfølging
av dette.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at Regjeringen har lagt
frem en melding om boligpolitikken som en oppfølging av
Stortingets behandling av St.meld. nr. 49 (1999-2000) Boligetablering
for unge og vanskeligstilte og NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken.
Komiteen viser til at retten
til bolig er nedfelt i menneskerettighetene og at boligpolitikken
er ett av fundamentene for all velferdspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Husbanken, med sine låne- og støtteordninger,
har vært det viktigste boligpolitiske verktøyet
i Norge etter krigen. Flertallet mener Husbanken
skal fortsette å ha en slik rolle.
Lånerammene og boligtilskuddene må derfor
stå i forhold til de behovene som skal dekkes. Husbankens ordinære
låneordninger skal sikre en vedvarende tilførsel
av nøkterne, rimelige boliger. Samtidig må Husbankens
behovsprøvde tilskudds- og låneordninger være
så omfattende at de kan bidra vesentlig til å dekke behovet
for ulike sosiale botilbud til enkeltpersoner og grupper som har
problemer med å komme inn på boligmarkedet.
Flertallet mener at boligmeldingen
mangler svar på flere sentrale utfordringer vi står
overfor. Det gjelder hvor store økonomiske virkemidler
som skal til for å avskaffe bostedsløshet, hvordan
sørge for at alle kan bo med en boutgift i rimelig forhold
til inntekten, hvordan oppnå stabil boligbygging på et
høyt nok nivå, hvordan unngå store svingninger
i boligprisene på eie- og leiemarkedet, hvordan sørge
for en mer bærekraftig boligsektor og hvordan sørge
for at dagens boliger blir tilpasset en stadig eldre befolkning.
Flertallet registrerer at Regjeringen
mener at et velfungerende boligmarked ideelt sett skal imøtekomme
alles behov for bolig på en økonomisk effektiv, sosialt
rettferdig og miljøvennlig måte. Flertallet mener
at det ikke er slik markedet fungerer.
Flertalletmener
at boligmeldingen i for stor grad vektlegger bolig som en vare i
et marked, og i for liten grad tar utgangspunkt i boligen som en
viktig ramme om folks dagligliv. Bolig er sammen med arbeid, utdanning
og helse hjørnesteiner i den enkelte borgers liv og velferd. Flertalletkan ikke se det slik at mer markedsstyring
og mindre politisk styring er et bidrag til å lette etablering
og inkludere i boligmarkedet de som i dag faller utenfor. Et marked
fastsetter prisen på boliger, men sørger ikke
for at de som ikke har råd til å betale det markedet
krever, får et godt og trygt hjem med de kvaliteter samfunnet
mener er nødvendig. Til det trengs en solidarisk boligpolitikk.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen har som målsetting at kommunene skal være
en drivkraft for å få fart i boligbyggingen. Flertallet vil
påpeke at kommuneøkonomien har blitt betydelig
svekket under regjeringen Bondevik II. Dette har ført til
at den kommunale handlefriheten har blitt svært begrenset
i landets kommuner. Flertallet mener derfor at kommuneøkonomien
må styrkes betydelig, bl.a. slik at kommunene gis rom til å prioritere
boligpolitikk.
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken legges fram på bakgrunn
av NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken, et utvalgsarbeid
nedsatt av sentrumsregjeringen.
Flertallet må konstatere
at den sittende regjerings melding om framtidens boligpolitikk går
i stikk motsatt retning av boligutvalgets tilrådinger.
Regjeringens linje er en sterk innstramming av boligpolitikken,
der denne i stor grad gjøres til en del av sosialpolitikken. Dette
står i sterk kontrast til Boligutvalget som tok til orde
for en sterkere boligpolitisk satsing og en boligpolitikk som fortsatt
skulle være en del av den brede velferdspolitikken.
Flertallet vil understreke at
bolig er en nødvendighet for alle. Det er derfor en forutsetning
for velferdssamfunnet at alle som ønsker det, får
mulighet til å eie sin egen bolig, enten alene eller sammen
med andre. Samtidig skal de som av ulike grunner heller vil leie,
sikres gode botilbud.
Flertallet vil slå fast
at de flere tusen bostedsløse vi har i landet skal ha et
hensiktsmessig botilbud. Staten har råd til å ta
et større ansvar. Alle har rett til å eie eller
leie en bolig til en pris de kan makte. Det er derfor nødvendig
med sterkere offentlig innsats innenfor sosial boligbygging.
Flertallet konstaterer at ungdom
som skal kjøpe bolig for første gang møter
et stadig råere marked. Andelen unge boligeiere har gått
drastisk ned. Boligkjøp er en investering som bør
sikre den enkeltes privatøkonomi og danne en
ramme for resten av livet. Flertallet viser også til
de skattemessige incentiv-ordningene som begunstiger boligeiere
framfor leiere. Det faktum at en stadig større andel av
den yngre generasjon står utenfor eiemarkedet, bidrar til å skape
en økonomisk generasjonskløft.
Flertallet vil understreke at
sosial boligpolitikk ikke er sosialhjelpspolitikk, men en samfunnsinvestering
vi ønsker å gjøre ut fra prinsippet om
at alle skal ha mulighet til å skaffe seg et godt sted å bo.
Flertallet vil på denne
bakgrunn ta til orde for en betydelig styrking av de boligpolitiske
ambisjonene og ikke minst de økonomiske virkemidlene som
kan bidra til et bedre boligmarked med rom for alle.
Flertallet mener at markedet
må få mindre og ikke mer makt i boligpolitikken.
Derfor må boligpolitikken styrkes gjennom følgende
tiltak:
1. Kraftig økning
i byggingen av ikke-kommersielle utleieboliger med 30 pst. tilskudd
og lavinnskuddsboliger for ungdom og økonomisk vanskeligstilte med
15 pst. tilskudd. Målsetningen er 3 000-4 000 utleieboliger
og 1 000 lavinnskuddsboliger årlig.
2. Bygge 1 000-1 200 nye studentboliger årlig.
3. Høy stabil nybygging av boliger
for å unngå økt press på prisene.
Husbanken skal beholde sin rolle som det viktigste boligpolitiske
virkemiddelet. Husbanklån skal brukes aktivt for å fremme
nybygging.
4. Gi all ungdom en reell mulighet til å få innvilget startlån,
slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen
bolig.
5. Styrke bostøtta og boligtilskuddet
vesentlig for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk
vanskeligstilte.
6. Øke inntektsgrensen slik at
flere barnefamilier kan få bostøtte.
7. Avvikle bruk av hospits.
8. Gi kommunene lån med rente-
og avdragsutsettelse slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk,
og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging
og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
9. Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre
livsløpsstandard i eksisterende boliger.
10. Utrede nye virkemidler for å sikre
en mer stabil boligprisutvikling.
Flertallet viser til merknader
og forslag i Innst. S. nr. 95 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Husbanken med sine
låne- og støtteordninger har vært ett
av de viktigste økonomiske boligpolitiske verktøyene
i Norge. Disse medlemmer viser til at Husbanken vil
spille en viktig rolle også fremover, bl.a. som kompetansebank.
I tillegg spiller rentenivå, den generelle økonomiske
politikken, boligbeskatning samt lovgivning en svært viktig
rolle.
Disse medlemmer mener boligmeldingen
gir et godt svar på de hovedutfordringer som er i boligpolitikken
de neste årene. Disse medlemmer viser til at
meldingen bygger videre på den boligpolitikk som har vært
ført i Norge de siste tiårene. Videre viser disse
medlemmer til at norsk boligpolitikk har vært mer
deregulert enn de fleste andre lands, noe som etter disse
medlemmers oppfatning har ført til at Norge har
et mer velfungerende boligmarked enn de fleste andre land. Etter disse
medlemmers oppfatning er det svært viktig å legge
til rette for at boligmarkedet skal fungere best mulig. På den
måten vil flest mulig være i stand til å skaffe
seg bolig - og beholde den - på egen hånd, uten
statlig medvirkning. Dermed kan de direkte økonomiske virkemidlene
i hovedsak rettes mot dem som har størst behov for hjelp til å etablere
seg og til å mestre et boforhold, noe som vil bidra til å oppfylle
målsettingen om at alle skal kunne bo godt og trygt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at veksten i kommunenes
frie inntekter i 2004 er blant de høyeste noensinne og
at kommunene derfor, gitt vilje til omstilling, har en god mulighet
til å rette opp den ubalansen som er i kommunenes økonomi
og skaffe seg en sunn plattform. Disse medlemmer vil
også vise til at gjennom de omlegginger som Regjeringen
foreslår i de boligpolitiske virkemidlene, så vil
dette bidra til bedre å finne gode løsninger for
vanskeligstilte på boligmarkedet, noe som også vil
bidra positivt til kommunenes økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at 96 pst.
av boligmassen i Norge er eid og forvaltes av private aktører. Den
høye andelen privat eierskap i Norge bidrar i vesentlig
grad til effektiv forvaltning og godt vedlikehold av bygningsmassen.
I sum gir dette en samfunnsøkonomisk gevinst.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at den norske boligpolitikken basert på eierlinjen og et
deregulert boligmarked har vært vellykket. Resultatet av
en markedsorientert boligpolitikk er et godt tilpasset nybyggingsvolum
og relativt overkommelige boligpriser i Norge sammenliknet med en
del andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg i all hovedsak til innholdet i St.meld. nr. 23 (2003-2004) om
boligpolitikken.
Disse medlemmer legger følgende
punkter til grunn for Fremskrittspartiets boligpolitiske prinsipper:
– Det norske
boligmarkedet er med enkelte unntak velfungerende.
– Eierlinjen følges opp.
Flest mulig skal eie sin egen bolig.
– Et deregulert boligmarked og
en markedsorientert boligpolitikk.
– Lavest mulig boligbeskatning.
Bolig er ikke et skatteobjekt.
– Ett deregulert bank- og kredittmarked.
Fremme konkurranse i lånemarkedet.
– Husbankens fremtidige rolle
må klargjøres tydeligere.
– Forenkle plan- og bygningslovgivningen
vesentlig.
– Vektlegge en økonomisk
politikk som sikrer stabilt lavt rentenivå.
– Det offentlige har et særskilt
ansvar for bostedsløse og reelt vanskeligstilte i boligmarkedet.
– Vri boligsubsidieringen fra
investeringsstøtte til bostøtte.
– Fremme fri omsetning av landbrukseiendommer. Avskaffe
odels- og konsesjonslovene.
– Liberalisere arealpolitikken
betydelig med hensyn til restriksjoner vedrørende strandsonen
og jordvern. Vektlegge lokal selvråderett i slike saker.
– Langt enklere å få byggetillatelse.
Stimulere til en ja-holdning i kommunene i byggesaker.
– Nei til statlig tomtefinansiering.
– Beholde inntektsfradrag for
boligrenter.
Disse medlemmer vil påpeke
at boligmarkedet er et komplisert marked som påvirkes av
en rekke ulike faktorer og forhold, bl.a. de forhold som det vises
til ovenfor.
Disse medlemmer oppfatter St.meld.
nr. 23 (2003-2004) om boligpolitikken som en god beskrivelse og
grei oppsummering av dagens norske boligmarked.