Det overordnede målet for personellpolitikken
er å ha et høyt motivert personellkorps med kompetanse
til å løse Forsvarets oppgaver. Mangelen på reformer
har hatt uheldige konsekvenser, både med hensyn til operativitet,
sikkerhet for personellet, styring av virksomheten og kostnadseffektivitet.
For å få en balansert personellstruktur i tider
hvor Forsvarets behov er i stadig utvikling, foreslås derfor
et sett med reformer som vil gi fleksible løsninger tilpasset
fremtidige utfordringer.
Hovedelementene i de foreslåtte reformene,
både når det gjelder befalsordningen og praktiseringen
av verneplikten, er en oppfølgning av signaler gitt i Innst.
S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og i Innst.
S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), samt i forsvarssjefens
militærfaglige utredning 2003. Regjeringen støtter
hovedtrekkene og retningen på forsvarssjefens anbefalinger,
men fremmer også enkelte tilgrensende forslag for å supplere
disse.
Detaljert beskrivelse av behovet og de foreslåtte reformene,
samt rekrutteringsgrunnlaget er gitt i proposisjonene kapittel 6.1
og 6.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt representantene for Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
anerkjenner de utfordringer som personellstrukturen i Forsvaret
står overfor. Forsvarets struktur og innretning har med
rette endret seg siden den kalde krigens slutt. Likevel har personellstrukturen
ikke tilpasset seg en hensiktsmessig organisering i forhold til
den struktur og de oppgaver som flertallet mener
Forsvaret bør innrette seg mot. Flertallet ser
at den nåværende struktur på mange områder
er lite hensiktsmessig og medfører kostnader som ikke kan
ansees som god ressursutnyttelse.
Flertallet mener forslagene til
endringer i stor grad er en oppfølgning av Innst. S. nr.
342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og Innst. S. nr. 232
(2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Komiteen viser til
at i motsetning til det som gjelder for statens tjenestemenn for øvrig,
har man ikke lovmessig hjemmel til å si opp yrkesbefal
som følge av at arbeidet faller bort eller dersom tjenestemannen
er varig uskikket til tjenesten. Komiteen legger
vekt på at dette særegne oppsigelsesvernet hindrer
Forsvaret i å tilpasse personellstrukturen til Forsvarets
fastsatte oppgaver, styrkestruktur og organisasjon, og dermed begrenser
muligheten for en vellykket omstilling av Forsvaret, samtidig som
det påfører Forsvaret urimelig store kostnader
til avgangsstimulerende tiltak. Etter komiteens oppfatning
er dette ugunstig for en sektor som løpende vil måtte
tilpasses endrede rammebetingelser. En ytterligere uheldig konsekvens
av det særegne stillingsvernet, er slik komiteen ser
det at overtallige tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet,
og som det etter omstendighetene ikke vil være fornuftig beskjeftigelse
for i fremtiden, uten videre har rett til å fortsette sitt
tilsettingsforhold.
Komiteen er på bakgrunn
av ovennevnte av den oppfatning at stillingsvernet for yrkesbefal
bør harmoniseres med det stillingsvern som gjelder for øvrige tilsatte
i staten. Komiteen anser ikke en slik endring i stillingsvernet å være
i strid med Grunnloven § 97.
Komiteen viser på denne
bakgrunn til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 60 (2003-2004),
der departementets lovforslag endres ved at unntaket fra tjenestemannslovens
oppsigelsesregler i § 8 andre ledd, fjernes.
Rekruttering vil være avgjørende
for at det nye Forsvaret skal kunne løse sine oppgaver
på en tilfredsstillende måte. Det er et mål
at Forsvaret skal rekruttere de mest motiverte og best egnede av
begge kjønn til Forsvarets mangeartede virksomhet.
Sesjonen skal utvikles til å bli et
sentralt rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det skal
legges vekt på riktig klassifisering og fordeling, slik
at frafallet under tjenesten blir minst mulig. Videre er det et
mål at det går kort tid mellom sesjon og innkalling.
Forsvaret er opptatt av å rekruttere kvinner. For å oppnå dette
foreslår Regjeringen at alle kvinner innkalles til sesjon
- uten at fremmøte er lovpålagt. Statushevende
tiltak for vernepliktige vil være et viktig element i rekruttering til,
og motivering for, førstegangstjeneste.
Det er viktig at den nye befalsordningen fremstår som
attraktiv for å sikre god rekruttering til alle kategorier
befals- og offisersstillinger. Rekruttering til befalsskolene skal
sikres ved at ungdommene skal kunne søke befalsskoler forut
for innkalling til førstegangstjeneste, på samme
måte som i dagens ordning. Dette vil også være
viktig for å rekruttere kvinner. De moderniserte befalsskolene
og krigsskolene vil også kunne rekruttere fra de vernepliktige
som er inne til førstegangstjeneste. Det skal gjennomføres
en tidlig og foreløpig seleksjon av aktuelle kandidater,
slik at motivasjonen opprettholdes.
For den nye kategorien avdelingsbefal, dvs.
personell med minimum befalsskole, vil det inngå bonusordninger,
basert på lengden på tjenestetiden, begrenset
oppad til maksimalt to årslønner ved fratredelsen.
Yrkesoffiserene, dvs. personell med krigsskole eller tilsvarende
utdanning, vil få lønn under utdanningen, bred
ledererfaring, samt gode utsikter til fast yrkestilsetting og utfordrende
tjeneste i Forsvaret. De skal først og fremst gis kompetanse
som militære ledere. Yrkesoffiserene vil få en
sivilt godkjent bachelorgrad og mulighet for mastergrad, først
og fremst innenfor militære fag, som man vil kunne bygge
på også i det sivile utdanningssystem.
Verneplikten er - og vil fortsatt være
- en bærebjelke i det norske forsvaret. Verneplikten sikrer
at Forsvaret får tilgang på de best egnede og
mest motiverte ungdommene, og er derfor svært viktig i
rekrutteringsøyemed. Forsvarssjefen har i sin militærfaglige utredning
anbefalt at verneplikten videreføres i et differensiert
og fleksibelt system, med førstegangstjeneste, lærlingordning,
kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets
oppgaver og organisasjon.
Følgende momenter må tillegges
spesiell vekt hva angår praktisering av verneplikten:
– Forsvarets
operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Økning
i antall vernepliktige utover Forsvarets behov vil tilsvarende redusere rammene
som kan nyttes til å dekke de operative behov. En slik
utvikling vil svekke vernepliktens status
– førstegangstjenesten
må være meningsfull for den enkelte
– sesjon, og rekruttering blir
viktigere for riktig seleksjon
– førstegangstjenesten
i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og operative
fellesinstitusjoner skal normalt være 12 måneder
og for HV minimum 4 måneder (3 innkallinger pr. år)
for å gi den enkelte en forsvarlig utdanning
– en betydelig andel vernepliktige
mannskaper må i løpet av førstegangstjenesten
motiveres til å tegne kontrakter for tjeneste i den operative
strukturen, herunder tjeneste i utenlandsoperasjoner
– førstegangstjenesten
kan inngå som en del av en lærlingordning eller
lengre tekniske fagskoler/tilsvarende, hvor tjenestetiden
er lengre enn 12 måneder
– statushevende tiltak skal være
et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste, og
de vernepliktige skal godtgjøres økonomisk på en
god måte.
– under førstegangstjeneste
skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Voksenopplæringen vil bli opprettholdt
på omtrent samme nivå som i dag for den enkelte
soldat. Kursvirksomheten videreutvikles i tråd med mannskapenes behov
for yrkes- og studierelatert opplæring. Vernepliktige som
avtjener førstegangstjeneste, skal fortsatt være
Voksenopplæringens primærgruppe. I tillegg skal de
vervede ha et godt opplæringstilbud i hele kontraktsperioden.
Dette forutsetter et tett samarbeid mellom Forsvarets fjernundervisning
og Voksenopplæringen. Forsvarsdepartementet vil i løpet
av 2004 se på muligheten for en sammenslåing av
disse tjenestene, for å gjøre tilbudet mer kostnadseffektivt
og helhetlig ut fra et brukerperspektiv.
Komiteen mener at
Voksenopplæringen i Forsvaret bør opprettholdes
på et nivå som fortsatt sikrer at VO-tilbudet
oppleves som en virkelig kompensasjon for det året førstegangstjenesten
avtjenes. Komiteen vil påpeke at VO skal
heve den sivile kompetansen hos vernepliktige mannskaper, vervede,
kontraktsbefal og avdelingsbefal, og at tilbudet bør være
meningsfullt for alle disse gruppene.
Komiteen mener at Forsvaret må ta
et ansvar for at personell i internasjonale operasjoner også gis
sivil kompetanse som kan komme til nytte etter at deres militære
engasjement er over. I forbindelse med behandling av Innst. O. nr.
87 (2003-2004) jf. Ot.prp. nr. 59 (2003-2004), har justiskomiteen
understreket at kompetanseoppbygging er avgjørende for å forebygge
uønsket adferd for bl.a. nordmenn i internasjonale operasjoner.
Komiteen mener det er avgjørende
at det bygges ut gode undervisningsopplegg knyttet til bl.a. internasjonal
politikk, folkerett, flerkulturell forståelse og krisehåndtering. Komiteen er
kjent med at det i forbindelse med utdanningen av Telemark bataljon
på Rena, er etablert et studium på Høgskolen
i Hedmark som fanger opp dette. Studiet er nytt og unikt, og det
er mulig å skreddersy kortere kurs for andre målgrupper både
i Forsvaret og ellers innen disse temaene. Et utviklingsarbeid
er nå i gang for å tilby nettstudier, fordi noen
av gruppene oppholder seg så lenge i utlandet.
Komiteen viser til det utdanningsopplegg
som i dag forefinnes for våre internasjonale mannskaper innen
internasjonal rett og politikk, krisehåndtering og flerkulturell
forståelse, og ber Regjeringen om mulig gjøre
et slikt undervisningsopplegg obligatorisk for de som bl.a. deltar
i internasjonale operasjoner.
Komiteen slutter seg til denne
merknaden, og vil samtidig understreke at det er viktig med en grundig
og gjennomgripende gjennomgang av Voksenopplæringen, med
sikte på å avklare målgruppe, formål
og økonomiske rammer.
Det er etablert en bred politisk aksept for
at Forsvarets behov må være styrende for dimensjoneringen av
innkallingsstyrken. En slik praktisering sikrer tilfredsstillende
bemanning av den operative strukturen, samtidig som det sikrer at
de som avtjener førstegangstjenesten, får en meningsfull
tjeneste og at de godtgjøres på en god måte.
Dersom antall vernepliktige økes utover
Forsvarets faktiske behov, vil betydelige ressurser måtte
avsettes til å utdanne og trene dette personellet. Beregninger viser
at dette beløper seg til ca. 390 mill. kroner pr. 1 000
vernepliktige årsverk, uten at dette tilfører
forsvarsevne. Ressursene bør heller brukes til å styrke
Forsvarets reelle operative evne, skape en meningsfull tjeneste,
samt godtgjøre de vernepliktige som tjenestegjør
i 12 måneder med en betydelig høyere dimisjonsgodtgjørelse.
Sesjonen skal utvikles til å bli et
bedre rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det må sikres
at det går kort tid mellom sesjon og innkalling. Internettløsninger
bør tas i bruk for å sikre god forhåndsinformasjon
og til innsending av egenerklæringer.
Regjeringen ønsker ikke å innføre
sesjonsplikt for kvinner, blant annet fordi kvinner ikke er omfattet
av verneplikt og det således ikke finnes hjemler eller sanksjonsmidler
som kan anvendes for å sikre fremmøte på sesjon.
Regjeringen vil derfor heller satse på positive tiltak,
og det skal legges vekt på å gjøre sesjon til
et positivt møte med Forsvaret for både kvinner
og menn. Det foreslås derfor at alle kvinner innkalles
til å delta på sesjon. Kvinner vil bli kontaktet
av Forsvaret på samme måten som den mannlige befolkning.
Det skal gis informasjon om hvilke gode muligheter tjeneste i Forsvaret
gir for videre utdannings- og karrieremuligheter. På den
måten vil kvinner og menn få tilnærmet
like muligheter til informasjon om Forsvaret generelt og utdanningsordningene
spesielt, selv om deltakelsen for kvinner vil være frivillig.
De som fullfører førstegangstjenesten
skal belønnes for dette i form av statushevende tiltak,
herunder en ytterligere og gradvis økning av dimisjonsgodtgjørelse.
Med den økningen som er lagt inn i St.prp. nr. 1 (2003-2004),
er godtgjøringen pr. nå på kr 8 900 for en
vernepliktig som gjennomfører 12 måneders førstegangstjeneste.
Regjeringen legger opp til en opptrappingsplan som allerede i 2005
vil gi disse vernepliktige en dimisjonsgodtgjøring på opp
til kr 15 000, noe som overstiger et halvt års stipend
fra Statens lånekasse for utdanning etter gjeldende satser.
Det er et mål å øke dimisjonsgodtgjørelsen
ytterligere i perioden. Tjenestetillegget økes i takt med
de årlige lønnsoppgjørene. Forsvarsdepartementet
har dessuten nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på konkrete
løsninger for hvordan førstegangstjeneste i Forsvaret
kan gi utdanningspoeng ved universiteter og høyskoler.
Dette arbeidet vil foregå i samråd med Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Det legges opp til å øke innslaget
av vervede, da dette er nødvendig for å øke
anvendbarheten, reaksjonsevnen og kvaliteten i Forsvarets operative
avdelinger. Vervede er midlertidige tjenestemenn med militær
status, og omfattes av gjeldende lover, avtaler og bestemmelser
for tjenestemenn i Forsvaret.
Dagens ordninger med lønn og kontrakter
for de vervede må gjennomgås i lys av fremtidig
aldersstruktur og tjenestemønster i den operative strukturen. Videre
skal en arbeidsgruppe i FD se på ulike tiltak som kan gi
personellet økt status og gjøre tjenesten som
vervet meritterende i forhold til det sivile, f.eks. i form av utdanningspoeng,
fagbrev og yrkesrelatert praksis.
Komiteen er enig med
proposisjonen i at verneplikten er en bærebjelke i det
norske forsvaret. For det første fører den allmenne
verneplikten til at Forsvaret beholder sin brede forankring i det
norske folk. Dernest sikrer sesjon og førstegangstjenesten
at ungdom blir eksponert for hva Forsvaret har å by på,
hvilket gir en unik rekrutteringsbase. Dette gjør at Forsvaret
kan rekruttere de dyktigste og mest skikkede. Rekruttering videre
til befal og vervede skjer primært på basis av gjennomført
førstegangstjeneste. Komiteen er videre
opptatt av at førstegangstjenesten oppfattes som meningsfull
og lærerik.
Komiteen er videre opptatt av
at førstegangstjenesten må oppleves
som meningsfull og lærerik. Det er først og fremst
tjenestens karakter som avgjør tjenestens status. Bruk
av vernepliktige i støttefunksjoner bør minimeres,
og den utstyrsmessige opprustningen må fortsette. Tidsriktig
og utfordrende tjeneste er imidlertid ikke nok. For å sikre
at de best skikkede søker seg til Forsvaret må en,
i tillegg til å tilby en interessant tjeneste, fortsette
opptrappingen av dimisjonsgodgjørelsen.
Komiteen mener at det må stilles
krav til at troppsbefal må ha den nødvendige erfaring
og modenhet for å lede unge vernepliktige. Komiteen mener også at
evne til refleksjon og intellektuell kapasitet er nødvendig,
og at befalsutdanningen må ta høyde for at slike
egenskaper er viktige.
Komiteen viser videre til at
når under 50 pst. av årskullene blir kalt inn
til førstegangstjeneste, må tjenesten være
kvalitetsmessig god og sikkerhetsbestemmelsene strenge. Komiteen mener
at når Forsvarets sanitet i fjor registrerte 707 skader
på vernepliktige, og det i tillegg var tre tragiske dødsulykker,
må sikkerhetsrutinene gjennomgås og skjerpes.
Komiteen vil for øvrig
vise til interpellasjonsdebatt om økt sikkerhet under førstegangstjeneste
20. november 2003.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, har merket seg at verneplikten
skal videreføres i et differensiert og fleksibelt system,
med førstegangstjeneste, lærlingeordning og rekrutteringsordninger
tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon.
Flertallet er enig i at Forsvarets
operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Flertallet vil
imidlertid be om at uttaket fra sesjon til førstegangstjeneste
blir mer selektiv og treffsikker og vil på den bakgrunn
at hele kriteriesystemet for uttak gås gjennom med tanke
på revisjon.
Komiteen vil videre
be om at de skisserte forslagene til statushevende tiltak utvides,
slik at vernepliktige i førstegangstjeneste gis mulighet
til å studere i tjenesten for å ta noen vekttall
som del av den nye bachelorgraden ved universiteter og høyskoler,
eller tilsvarende deleksamener til yrkesopplæring.
Komiteen mener at slik Forsvaret
nå omstilles, vil vi i økende grad ha behov for
spesialisering, interoperabilitet, samarbeid mellom våpengrenene
og en arbeidsdeling mellom allierte land. Da trenger vi de beste
ungdommene også til førstegangstjeneste. Det er viktig
at arbeidslivet anerkjenner og legger vekt på det kvalitetsstempel
det er å ha avtjent militær verneplikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil gå inn
for sesjon for jenter. Flertallet viser til at flere
kvinner i Forsvaret og flere jenter som gjennomfører førstegangstjeneste
vil kunne endre på strukturer, metoder, opplæring
og holdninger. Flertallet vil videre vise til at
flere kvinner i Forsvaret også vil bidra til å opprettholde
den legitimiteten som verneplikten har i folket og styrke båndene mellom
kvinnene og Forsvaret. Flertallet mener det vil bety
en styrking av Forsvaret i lokalsamfunnet, noe som er avgjørende
med både et mindre arbeidsintensivt forsvar, færre
militærleire og færre vernepliktige. Forsvaret
skal og må være en avspeiling av samfunnet for øvrig,
slik at Forsvaret ikke blir distansert fra folk flest. Flertallet er
innforstått med at det ikke vil bli iverksatt straffetiltak
mot kvinner som, til tross for innkallingen, unnlater å møte
til sesjon. Flertallet mener det må være
en målsetting om totalt 15 pst. kvinner i Forsvaret i løpet
av langtidsperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at verneplikten
er en viktig bærebjelke i det norske forsvaret. Ordningen med
verneplikt sikrer Forsvaret tilgang på godt egnede og motiverte
ungdommer.
Disse medlemmer viser til at
prinsippet om allmenn verneplikt er nedfelt i Grunnloven. Med et
forsvar som kvantitativt blir stadig mindre, og med et stadig større
innslag av vervede soldater, uthules dette prinsippet. Disse
medlemmer vil også stille spørsmål
ved om en tredjedel av årskullene er et godt nok rekrutteringsgrunnlag
til å sikre et tilstrekkelig antall soldater for deltagelse
i internasjonale operasjoner.
Disse medlemmer mener at gode
kompensasjonsordninger og en meningsfylt og lærerik førstegangstjeneste
til en viss grad kan kompensere for den skjevhet i belastning som
den enkelte vernepliktige blir del i, men ikke nødvendigvis
på en slik måte at Grunnlovens bokstav og intensjon
fullt ut blir ivaretatt. Disse medlemmer mener at
uthulingen av prinsippet om allmenn verneplikt har skjedd gradvis,
og uten en overordnet debatt i det norske samfunnet om ønsket om
- eller konsekvensene av en slik utvikling. Disse medlemmer understreker
at prinsippet om allmenn verneplikt også bærer
i seg viktige samfunnsverdier, som likhet, fellesskapsfølelse
og nasjonsbygging.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn be om at det i etterkant av Stortingets vedtak om ny langtidsproposisjon
for Forsvaret blir reist en omfattende debatt om den allmenne verneplikten.
Dette kan skje i form av en offentlig utredning. Formålet
må være å belyse de prinsipielle sidene
av den utvikling vi har sett når det gjelder verneplikten.
Det må videre på bred basis bli vurdert hvilke
militære og sivile formål som kan være
aktuelle å knytte en modernisert verneplikt til, og hvilke
konsekvenser dette vil ha. Disse medlemmer understreker
at en slik utredning både må være mer
prinsipiell og være bredere enn tidligere vurderinger som
er gjort når det gjelder bruk av vernepliktsmassen og prinsippet
om allmenn verneplikt. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sette
i gang arbeidet med en offentlig utredning om verneplikten. Formålet
er å belyse de prinsipielle sidene ved verneplikten, og
på bred basis vurdere hvilke militære og sivile
formål som kan være aktuelle å knytte
en modernisert verneplikt til."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Regjeringens forslag om at førstegangstjenesten i HV
skal være på minimum 4 måneder med 3
innkallinger pr. år. Dette medlem er bekymret over
at innkalling tre ganger i året i realiteten betyr at førstegangstjenesten
kan bli på nærmere 3 måneder. Dette
medlem mener det ikke er forsvarlig å kutte førstegangstjenesten
i tråd med Regjeringens forslag. En kvalitetsreform i HV
forutsetter en førstegangstjeneste på 100 operative
dager, og vil fremme forslag i tråd med dette.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Førstegangstjenesten i
Heimevernet skal være på minimum 100 operative
dager."
Forsvarssjefen har anbefalt flere endringer
i forhold til gjeldende befalsordning. Regjeringens forslag til
ny befalsordning, som i hovedsak er basert på forsvarssjefens
forslag er gitt i St.prp. nr. 42 (2003-2004) kapittel 6.4.
Komiteen mener det
er nødvendig å øke erfaring og relevant
kompetanse hos befal på de lavere gradsnivåer
i Forsvaret. Komiteen merker seg også behovet
for å endre alders- og kompetansestrukturen i Forsvaret,
og understreker behovet for tiltak som hurtig vil bidra til å dreie
dette i en riktig retning. Komiteen viser til at
det i proposisjonen foreslås å løse dette
med å innføre en ordning med avdelingsbefal, og
at alternativet til dette er å utvide dagens kontraktsbefalsordning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at kontraktsbefalsordningen er en dårligere løsning
enn en avdelingsbefalsordning, både for Forsvaret og det
enkelte befal.
Flertallet støtter derfor
anbefalingen om at det opprettes en egen ordning med avdelingsbefal.
Flertallet viser til at det i
proposisjonen anbefales at avdelingsbefalet gis fast tilsetting
frem til fylte 35 år, og at det for å lette overgangen
til en karriere utenfor Forsvaret innføres en etablerings-
og utdanningsbonus ved avslutning av tjenestetiden, begrenset oppad
til 2 års lønn. Flertallet støtter
innføringen av denne etablerings- og utdanningsbonusen,
og dens øvre begrensing. Flertallet vil
imidlertid be om at det utvises fleksibilitet slik at personell
som ønsker det får mulighet til å stå inntil
ytterligere for eksempel 3 år i stilling. Dette må ikke
medføre ytterligere økte ytelser ved overgangen
til annen karriere, og være i tråd med Forsvarets
behov og Forsvarets krav. Flertallet viser til at
avdelingsbefalsordningen vil være attraktiv for dyktig
og motivert ungdom som ønsker en utfordrende arbeidsplass,
og understreker viktigheten av at Forsvaret prioriterer å arbeide
aktivt med rekruttering til denne.
Flertallet mener det må gis
gode muligheter til utdanning underveis i ansettelsesperioden. Flertallet ber
derfor om at Forsvaret i samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner
legger til rette for at avdelingsbefalet har mulighet for å følge
organiserte utdanningsopplegg som kan munne ut for eksempel i en
bachelorgrad. Flertallet mener også det
må vurderes om deler av den utdanning avdelingsbefalet
gjennomgår i sin stilling kan inngå i slik sivil
utdanning. Flertallet viser i tillegg til at avdelingsbefalet
vil ha mulighet til å søke krigsskoleutdanning,
basert på de til enhver tid gjeldende opptakskrav og vil
også vise til merknadene om utdanning der følgende
fremgår:
"Flertallet mener at ved søknad for opptak
til krigsskole skal prinsippet om gjennomført og bestått utdanningstrinn
gi rett til å søke på neste trinn. Rekruttering
til krigsskole skal primært skje blant befal som har gjennomført
og bestått grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet.
Erfaring som avdelingsbefal etter befalsutdanning bør gi
ekstra opptakspoeng til krigsskole."
Flertallet legger også stor
vekt på proposisjonens føringer om at yrkestilsetting
skal kunne tilbys personell i funksjoner som er aldersuavhengige,
i tråd med Forsvarets behov. Flertallet legger
til grunn at ordningen ikke vil få tilbakevirkende kraft,
slik at personell som allerede har oppnådd yrkestilsetting
vil beholde denne.
Flertallet vil vise til at i
tråd med forsvarssjefens anbefaling, vil avdelingsbefalet
bekle stillinger i gradssjiktet fra sersjant til løytnant.
Opprykk til fenrik og løytnant gis ved at befalet konkurrerer
seg til fast stilling med høyere grad.
For yrkesoffiserene vil flertallet vise
til at ordningen med lønn under utdanning videreføres
og at tilsetting som yrkesbefal skjer etter endt plikttjeneste etter krigsskole. Flertallet vil
videre understreke at slik tilsetting vil være basert på Forsvarets
behov. Flertallet vil videre vise til at avansement
til stillinger fra fenrik og oppover vil skje ved at yrkesoffiserer
konkurrerer seg til stilling med høyere grad.
Flertallet registrerer at det
er et sentralt prinsipp i forslag til ny lov om personell i Forsvaret,
at avdelingsbefal skal ha de samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet,
og flertallet slutter seg til dette prinsippet. Flertallet vil
på denne bakgrunn understreke at tilsetting som og disponering
av avdelingsbefal skal skje etter de samme prosedyrer som gjelder
for yrkesbefal, og at denne likebehandlingen garanteres. Dette gjelder
også mht. personellorganisasjonenes involvering. Dette
innebærer også at partssammensatte råd
skal spille en sentral rolle i å vurdere tilsetting og
disponering av befal. Eventuelle endringer i ordningen for tilsetting
av yrkesbefal gjøres også automatisk gjeldende for
avdelingsbefalet.
Flertallet vil videre understreke
betydningen av at befalsordningen, basert på Stortingets
vedtak, utarbeides og fastsettes med involvering av personellorganisasjonene
i tråd med hovedavtalens bestemmelser. Med denne forutsetning
slutter flertallet seg til at befalsordningen kan
justeres med virkning fra 1. januar 2005, innenfor de overordnede
regler, rammer og retningslinjer Stortinget har fastsatt.
Flertallet mener at ordningen
med avdelingsbefal skal evalueres i langtidsperioden, og at befalsorganisasjonene
skal involveres i denne evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår innført en ny kategori
befal, avdelingsbefal. Bakgrunnen for lovforslaget er behovet for å øke
erfaringsnivået hos befal som utøver ledelse på grunnplanet, samt å sikre
at alderssammensetningen blant yrkesbefal samlet sett blir noe yngre.
Den nye kategorien avdelingsbefal gis derfor kun tilsetting frem
til fylte 35 år.
Dette medlem mener det er av
vesentlig betydning at Forsvarets personell har en ønsket
aldersmessig topografi. For å oppnå et personellmessig
mål fremmer imidlertid Regjeringen et lovforslag som vil
vesentlig forringe en sentral side ved enhver arbeidstakers ansettelsesforhold;
spørsmål relatert til ansettelsesforholdets lengde.
Et såpass sentralt forhold i arbeidslivet bør det
etter dette medlems syn ikke endres på med mindre
særlig viktige hensyn taler for dette. Slike særlig
viktige hensyn foreligger etter dette medlems syn
ikke. Det finnes tvert imot en rekke eksempler på bedrifter,
institusjoner, instanser og andre virksomheter som har svært
spesifikke personellmessige mål med hensyn til alderssammensetning,
men uten at dette av den grunn medfører ønske
eller forsøk på å svekke ansattes lovbestemte
rettigheter i tilknytning til selve ansettelsesforholdet.
Dette medlem vil også peke
på at det må være mulig å iverksette
andre personellmessige strategier ut fra klarlagte ønsker
når det gjelder alderssammensetning av befalskorpset, som
ikke trenger å innebære vesentlig forskjellige
ansettelsesvilkår for en type befal sammenlignet med øvrig
befal. De svært høye summene som allerede i dagens
situasjon brukes for å oppnå en ønsket
alderssammensetning er i så måte illustrerende
for det økonomiske handlingsrommet som eksisterer i Forsvaret
på dette området. I denne sammenheng vil dette
medlem påpeke at det både innenfor annen
offentlig virksomhet og i privat virksomhet gjøres et til
dels omfattende arbeid med å nå målsetninger
når det gjelder å oppnå bestemte karakteristika
ved personalets sammensetning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår en innføring av en ny
type befal, avdelingsbefal, som gis samme rettigheter og plikter
som yrkesbefalet, men med en kortere tidshorisont på ansettelsesforholdet. Avdelingsbefalet
skal gis fast tilsetting til fylte 35 år, det vil si at
de kan være ansatt inntil 15 år totalt. Deretter
må de slutte i Forsvaret.
Regjeringen påpeker at det finnes to
grunnleggende problemer ved Forsvarets personellstruktur. Dette
er skjev alderssammensetning av befalskorpset og manglende
erfaring hos det lavere befalet som ikke er forenlig med den overordnede
målsettingen for Forsvaret om å sikre en balansert
personellstruktur med hensyn til antall, kompetanse og alderssammensetning.
Disse medlemmer ønsker å understreke
at det er behov for en form for fleksibilitet med hensyn til ansettelse
av befal i Forsvaret.
Disse medlemmer er uenig med
Regjeringen i at det er behov for en ny befalsordning, slik det
er skissert i proposisjonen. Disse medlemmer ønsker
en utvidet løsning med kontraktsbefal, slik at det enkelte befal
kan tegne kontrakter på henholdsvis 1, 3 og 5 år med
en total kontraktstid på maksimalt 15 år. På den måten
er både Forsvaret og det enkelte befal i en friere stilling
til å fortsette kontraktsløpet. Dette vil gi Forsvaret
en bedre fleksibilitet når det gjelder å ansette befal
i en viss aldersgruppe, tilpasset det til enhver tid gjeldende behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til den argumentasjon som proposisjonen gir,
og vil gi sin støtte til at militært personell
ansatt i Forsvaret skal kunne beordres til internasjonal tjeneste. I
dag er deltakelse i internasjonale operasjoner basert på frivillighet,
NATO artikkel 5-operasjoner er unntatt, og det samme gjelder muligheten
til å beordre befal som begynte på krigsskoleutdannelse
etter at fredstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 1999,
men kun om det viser seg at frivillighet ikke rekrutterer tilstrekkelig
personell.
Flertallet viser til at beordringsplikten
til internasjonale operasjoner følger opp forsvarskomiteens Innst.
S. nr. 152 (1999-2000) jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999), der det
heter:
"Komiteen understreker at tilstrekkelig kvalitet, kvantitet
og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning
for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen
peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner nå er
en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge
har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn ved
rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret skal
kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som er en
integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som Norge
gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen
mener at en beordringsordning for befal, bl.a. bygd på erfaringer
fra Danmark, bør vurderes innført og forelegges
Stortinget som egen sak så snart som mulig.
Komiteen
vil i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale
operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet,
men at det bør være generell adgang til beordring
av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i
denne sammenheng peke på at det vil ta altfor lang tid
før bestemmelsene om beordring i den nåværende
fredstjenesteloven får praktisk effekt."
Flertallet har merket seg at
beordringsplikt til internasjonale operasjoner er standard i alle
NATO-land, med unntak av Polen, Tsjekkia, Portugal og Norge.
Flertallet er også av
den oppfatning at dagens internasjonale operasjoner krever en større
grad av samtrening av de mannskaper som sendes ut til internasjonale
operasjoner. Forsvarets rekrutteringsbase er kraftig minsket. Samtidig
er det sikrest for personellet som tjenestegjør ute, å bruke
samtrente militære enheter til nasjonale og internasjonale
operasjoner. Flertallet mener også at tidsaspektet
er et relevant argument for beordringsplikt, ettersom betydningen
av rask reaksjonsevne er mer relevant mot dagens sikkerhetspolitiske
utfordringer.
Flertallet vil imidlertid at
frivillig rekruttering skal kunne benyttes når dette er
hensiktsmessig, ikke minst for å kunne holde militære
enheter i internasjonale oppdrag over en lengre periode. Flertallet viser her
til den rolle reservebefalet kan utgjøre, og at samme tankebaner
også må gjelde soldater som nettopp har gjennomført
førstegangstjeneste.
Flertallet støtter som
en konsekvens av beordringsplikt for offiserer, også beordringsplikt
for visse kategorier sivilt personell som er ansatt i Forsvaret. Relevante
kategorier sivilt ansatte er ansatte som er viktig for den militære
enhetens evne til å fungere.
Flertallet tar her for gitt at
sivilt ansatte inngår i de regler som folkeretten har på dette
området.
Flertallet understreker at beordringsplikten
for alle ansatte involvert skal utøves så fleksibelt
som mulig. Enkeltpersoner og deres familier skal ha rimelig oversikt over
hva som kan ventes av denne lovendringen.
Flertallet viser til de grunner
som proposisjonen nevner, og ønsker å understreke
de helsemessige, velferdsmessige, familiemessige og eventuelle sosiale grunner
som kan tilsi at beordringsplikten skal utøves på en
hensiktsmessig måte.
Flertallet vil også understreke
Forsvarets ansvar overfor det personell som har tjenestegjort ved
internasjonale operasjoner. Dette er personell som har tjenestegjort
etter ordre fra norske myndigheter, og som derfor har krav på tilstrekkelig
oppfølging ved hjemkomst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår å endre disponeringsplikten
og innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner
slik at denne omfatter alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. For yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 er det
langt på vei beordringsplikt allerede i dag. Dagens regelverk
for denne gruppen skiller seg imidlertid vesentlig fra Regjeringens
forslag på ett vesentlig punkt, ved at beordring vil kunne
skje uavhengig av om tilfredsstillende deltakelse i internasjonale
oppgaver kan skje ved frivillighet. I dag kan beordring av yrkesbefal
ansatt etter 1. januar 1999 kun gjøres dersom deltakelse
i internasjonale oppgaver ikke vil kunne skje med tilfredsstillende
personellmessig bemanning ved frivillighet.
Dette medlem mener det er naturlig å se
forslaget om beordringsplikt i sammenheng med Regjeringens uttrykte ønske
om å i økt grad gjøre bruk av Forsvarets personellmessige
og øvrige ressurser til internasjonale oppgaver. Dette
medlem er negativ til en slik utvikling i norsk sikkerhetspolitikk
og i bruken av Forsvarets personell. Det sterke fokuset på utenlandsoperasjoner
er etter dette medlems syn galt, og det er ikke nødvendigvis
egnet til å fremme norsk sikkerhet at Norge i større
grad blir involvert i internasjonale militære operasjoner
med uklare eller mangelfulle FN-mandat, og der det er til dels sterk
motstand i geografiske områder der militær inngripen
skjer.
Dette medlem mener økt
bruk av Forsvarets personell til internasjonale oppgaver vil måtte
gå på bekostning av et hovedfokus på ivaretakelse
av den nasjonale sikkerhet i Norge. Ivaretakelsen av Norges nasjonale
sikkerhet må etter dette medlemmets syn være Forsvarets
hovedoppgave, og regelverk for Forsvarets personell må derfor
også i hovedsak være utformet med dette som utgangspunkt.
Dette medlem vil vise til at
Regjeringen tidligere har vist vilje til å sende norske
soldater til kontroversielle operasjoner, som i forbindelse med
krigen i Irak. Det er etter dette medlems syn ikke
rimelig å pålegge plikt til å delta i
slike operasjoner, som det i høyeste grad er grunn til å anta
at det også blant militært personell vil være
kritiske synspunkter på.
Dette medlem mener rekruttering
til utenlandstjeneste fortsatt i hovedsak bør være
basert på frivillighet. Videre eksisterer det en noe begrenset
adgang til beordring i dagens fredstjenestelov. Disse to faktorene må være
tilstrekkelig til å sikre at omfanget av personell ved
deltakelse i internasjonale oppgaver er tilstrekkelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet går imot å innføre
en beordringsplikt for alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Dagens lovgivning i lov nr. 9 av 23. februar 1996
er fullt ut dekkende for å stille alle typer norske avdelinger
til internasjonale operasjoner. Dagens ordning har i hovedsak fungert godt
og bidratt til at Norge har greid å håndtere store oppgaver
i forbindelse med internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener
beordring til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
må reguleres gjennom et lovmessig nedfelt frivillighetsprinsipp,
slik det er gjort i fredstjenesteloven.
Erfaringene viser at befalet anser internasjonal tjeneste
som en naturlig del av sin karriere. Det finnes ingen nevneverdige
problemer knyttet til rekruttering til internasjonale operasjoner
i dag, men man synes her å være opptatt av at
de hypotetisk kan oppstå dersom ingen stiller seg til rådighet
i fremtiden. Disse medlemmer mener det vil være
en klart bedre løsning å gjøre fredstjenesteloven
gjeldende for alle yrkesoffiserer, evt. følge den danske
modellen hvor man ber de som ikke er underlagt loven om å frivillig
slutte seg til den. For å unngå for sterk belastning
på enkeltpersoner og grupper, vil det være naturlig
at de som inngår i avdelinger som skal være klare
til innsats, i den perioden de har den tjenestestillingen, må stille
seg til rådighet for internasjonale operasjoner ved å tegne kontrakt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
en representativ undersøkelse utført av Befalets
Fellesorganisasjon (BFO) i mars 2004 som viser at det er en bred
støtte i offiserskorpset for innføring av fredstjenesteloven
til å omfatte alt personell, også de som er utdannet
før 1. januar 1999, som et fullverdig alternativ til beordringsplikt.
Det er verdt å merke seg at undersøkelsen også viser
at kun 27 pst. av offiserene tror at Forsvaret som organisasjon
er i stand til å ivareta offiserenes behov for støtte
og helsemessig oppfølging etter deltakelse i internasjonale
operasjoner. Videre er det kun 17 pst. som tror at Forsvarets ledelse
kan ta de nødvendige hensyn til de sosiale behov offiserene
og deres familier har dersom de skulle få anledning til å beordre
offiserer til internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener
det er grunn til å legge vekt på funnene i BFOs undersøkelse.
Disse medlemmer viser til at
andre land i Europa har valgt ulike modeller for rekruttering av
personell til utenlandsoperasjoner. NATO-landene Polen, Tsjekkia
og Portugal har ikke beordringsplikt. Finland har en begrenset beordringsplikt
der offiseren på bakgrunn av en vurdering om det er fare
for eget liv ikke kan beordres til internasjonale operasjoner. Sverige
har en ordning som ligger tett opp til fredstjenestelovens bestemmelser,
men denne ordningen er ikke fullstendig utredet. Sveits har heller
ingen beordringsplikt.
Dagens situasjon representerer en fundamental endring
når det gjelder det å utøve et militært
yrke. I dag brukes norsk militærmakt i prinsippet "i hele
verden", på bakgrunn av løpende politiske vurderinger. Det å stå til
tjeneste for slik internasjonal innsats innebærer med andre
ord en grunnleggende tillit til de politiske prosesser og til politisk
ledelse. Det argumenteres med at beordringsplikt vil synliggjøre
det moralske ansvaret det fører med seg å sende
styrker ut i internasjonal tjeneste og hindre at det moralske ansvaret
blir individualisert. Disse medlemmer mener at de politiske
myndigheters ansvar er klart og tydelig, og at det blir feil å innføre
beordringsplikt for å minne politiske myndigheter på dette
ansvaret. Det er et paradoks at man her ønsker å bidra
til å minimalisere det individuelle ansvaret for hver enkelt
offiser. Det vil - og skal alltid hvile et tungt individuelt ansvar
på offiseren i utøvelsen av yrket.
Forsvaret har hatt et relativt bredt spekter
av kvinner og menn i sine rekker, med holdninger og en etisk refleksjon
som Forsvaret er helt avhengig av for å forankre sin virksomhet
i folket som en legitim og viktig virksomhet. Disse medlemmer er
bekymret for at beordringsplikt kan gi et snevrere rekrutteringsgrunnlag
som på sikt vil være svært uheldig for
Forsvaret. Også for å sikre høy motivasjon
blant offiserene som deltar i utenlandsoperasjoner, er Forsvaret
best tjent med å basere rekrutteringen på et frivillighetsprinsipp.
Nye oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av
utdanningen i Forsvaret. Utdanningsordningen foreslås derfor
endret for å nå målet om rett type kompetanse
på rett sted i organisasjonen, og for å bidra
til kostnadseffektivitet. Regjeringen har lagt stor vekt på forsvarssjefens
anbefalinger i så henseende.
Utdanningsordningen i Forsvaret foreslås
endret i retning av et system som i større grad er kompatibelt med
og fleksibelt i forhold til det sivile utdanningssystem, som i større
grad reduserer fravær fra og avbrudd i aktiv tjeneste på grunn
av utdanning, og som bidrar til å fylle Forsvarets fremtidige
kompetansebehov. Et overordnet prinsipp er at rett type utdanning
gis på rett tidspunkt i karrieren og er tilpasset de krav
tjenesten stiller. Dette gjenspeiler også at deler av befalskorpset i økende
grad spesialiseres. En harmonisering med det sivile gradssystemet
vil gjøre det enklere for Forsvaret å benytte
seg av det sivile utdanningssystem i de tilfeller dette er hensiktsmessig.
En slik harmonisering vil ikke påvirke Forsvarets frihet
til selv å definere innholdet i utdanningen. Kvalitetskravene
til bachelor- og masterutdanning skal være de samme som
i det sivile universitets- og høyskolesystemet.
Befal og offiserers utdannings og karriereløpet
er nærmere behandlet i proposisjonens kapittel 6.5.
Se også Ot.prp. nr. 60 (2003-2005),
om lov om personell i Forsvaret.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en omlegging
av utdanningssystemet er riktig og nødvendig. Flertallet understreker
spesielt at det er et skritt i riktig retning at høyere
utdanning i Forsvaret gjøres kompatibelt med det sivile
utdanningssystemet. En slik tilnærming vil trolig gjøre
bruk av sivil utdanning lettere på områder der
det er mulig og kan bidra til at unge mennesker kan kombinere sivil
og militær utdannelse.
Flertallet understreker at Forsvarets
utdanningssystem må gi personellet rett type kompetanse
på rett tidspunkt i karrieren. Det understrekes også at utdanningen
i Forsvaret må drives kostnadseffektivt, og at unødig
duplisering av kompetansemiljøer må unngås. Flertallet legger
vekt på at effektiviseringen av utdanningssystemet skal
bidra til å frigjøre ressurser til materiellinvesteringer
og operativ virksomhet.
Flertallet vil også understreke
at den moderniserte befalsutdanningen skal ta hensyn til rekruttering av
kvinner, og at kvinneandelen på befalsskolene må bli
høyere dersom kvinneandelen i Forsvaret skal økes. Flertallet mener
målet må være 25 pst. ved alle tre befalskoler
ved periodens utløp.
Et annet flertall, alle unntatt
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener en omlegging av befalsskolene er
et riktig tiltak for en mer hensiktsmessig grunnleggende befalsutdanning. Dette
flertallet vil likevel presisere at befal under utdanning
ikke på noen måte skal ha en dårligere
utdanning enn det som dagens befalsskoler kan tilby. Dette
flertallet anerkjenner at grunnleggende befalsutdanning
skal oppnås gjennom befalsskole og tjeneste ved avdeling. Dette
flertallet vil bemerke at utdanningen ikke må svekke
det fokus som skal være på sikkerhet. Ungt befal
har ofte et stort ansvar, og dette ansvaret må den enkelte
og utdanningsinstitusjonen være seg bevisst.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonens
forslag om å innføre en treårig krigsskole
i alle forsvarsgrener, og at denne utdanningen skal tilfredsstille
kravene til en bachelorgrad. Dette innebærer en endring
fra dagens ordning med Krigsskole 1 og 2, og flertallet støtter denne
omleggingen. Flertallet anerkjenner at krigsskolene
skal gi en utdanning som er tilpasset de tre forsvarsgrenenes behov
for framtidige yrkesoffiserer.
Flertallet mener at ved søknad
for opptak til krigsskole skal prinsippet om gjennomført
og bestått utdanningstrinn gi rett til å søke
på neste trinn. Rekruttering til krigsskole skal primært
skje blant befal som har gjennomført og bestått
grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet. Erfaring
som avdelingsbefal etter befalsutdanningen bør gi ekstra
opptakspoeng til krigsskole.
Flertallet viser til proposisjonens
forslag om at videregående offisersutdanning vil være
en ett- til toårig stabs- og lederutdanning på masternivå,
og at fullført toårig utdanning gir mastergrad. Flertallet støtter
de framlagte forslag. Likevel kan det etter flertallets mening
være mulig å benytte den kapasitet og kompetanse
krigsskolene besitter, for å styrke masterutdanningen ved
Forsvarets skolesenter. Tett samarbeid mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene
i Forsvaret vil være spesielt viktig, gitt at driftsinnsparinger
også må hentes inn på dette felt, hvilket flertallet støtter.
Flertallet vil påpeke
nødvendigheten av solide fagmiljøer ved krigsskolene
for å ivareta de forsvarsgrenvise og spesifikke kompetansebehov
i utdanningen. Flertallet vil understreke at det
ikke skal bygges opp dublerende kompetansemiljøer. Samtidig
skal derfor kompetansen ved krigsskolene utnyttes i forbindelse
med gjennomføring av masterutdanning, på en hensiktsmessig
og effektiv måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonens omtale av at nye
oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av utdanning i Forsvaret. Det
er særlig viktig at yngre befal har kunnskaper som gjør
at de kan håndtere et bedt spekter av oppgaver på en
god måte. Det er disse medlemmer enig i.
Av den grunn anser disse medlemmer det derfor som et
skritt i feil retning å redusere den ettårige
befalsskolen til et kortere befalskurs. Dette vil bringe oss tilbake i
retning av UB-ordningen som ble avviklet nettopp fordi den var for
kortvarig og ikke tilfredsstilte behovene for opplæring. Disse
medlemmer mener det er tvilsomt om Regjeringens forslag
bidrar til ønsket om å øke sikkerheten
i tjenesten ute i avdelingene. For å øke sikkerheten
vil det være mer hensiktsmessig å beholde en befalsskole
som i dag og å øke andelen som rekrutteres inn
etter endt førstegangstjeneste. Den foreslåtte
befalsutdanningen vil også virke negativt for rekrutteringen
av kvinner.
Disse medlemmer har merket seg
at dagens befalsskole etter hvert er innarbeidet og ansees som en "merkevare"
for Forsvaret. Dette er av stor betydning for rekrutteringen, viser
en undersøkelse gjennomført av Norsk Gallup og
Norsk institutt for studier av forskning og utvikling.
Undersøkelsen viste for eksempel at BS Kamp kom på totalt
andre plass i Norge av studentanbefalte skoler.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer gå imot den foreslåtte omleggingen
av befalsskolen, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde
befalsskolene som i dag."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke å endre dagens krigsskole. Disse medlemmer mener
dagens høyere befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har
og ønsker derfor en videre satsning på denne type høyere
utdanning. Disse medlemmer ønsker en videreføring
med KS 1 og KS 2.
Disse medlemmer ønsker
ikke å endre dagens stabsskole. Disse medlemmer mener
dagens høyeste befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har
og ønsker derfor en videre satsning på denne utdanningsformen. Disse
medlemmer ønsker en videreføring med stabsskole
1 og 2 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
dagens krigsskole og utdanningsløp."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen foreslår at masterutdanningen skal gis
i regi av skolesenteret på Akershus (FSS). Det vil svekke
den samlede utdanningen i Forsvaret at bachelorgrad tilbys ved èn
institusjon og mastergraden tilbys ved en annen institusjon som
ikke tilbyr bachelorgrader. Denne konstruksjonen finner man ingen parallell
til i det sivile utdanningssystemet. Dette medlem mener
det er naturlig at utdanningen for offiserene sees over ett og at
bachelor- og masterutdanningen oppfattes som en helhet. Da er det
også naturlig at masterutdanningen legges til krigsskolene.
Dette medlem viser til at høyere
utdanning på høyskolenivå forutsetter
et høyt kompetansenivå på undervisningsstaben
og at undervisningen skal være FoU-basert. Krigsskolene
vil over tid få problemer med å levere forskningsbasert
undervisning dersom de ikke også får anledning
til å utvikle mastergradsprogram innenfor sine spesialområder.
Ved institusjoner som bare skal levere bachelorgrader, vil det faglige
miljøet stå i fare for å tørke
inn. Det kan også bli vanskelig for skolemiljøet
ved Akershus å makte å levere utdanning på tilstrekkelig
høyt faglig nivå, uten dyp involvering fra andre
høyskolemiljø, og da i særlig grad krigsskolene. Det
er også verdt å merke seg at krigsskolene allerede oppfyller
de fleste av betingelsene som stilles til institusjoner som skal
masterakkrediteres, både hva angår personellkompetanse,
studiekvalitet og lokaliteter.
Dette medlem mener det er lite
som tyder på at det er noen økonomisk gevinst
knyttet til å bygge opp masterutdanningen ved Akershus
når utgangpunktet allerede finnes ved krigsskolene. Bakgrunnen
for forslaget om å legge masterutdanningen til Oslo ser
kun ut til å være ønsket om å sentralisere
Forsvarets virksomhet. Forslaget vil føre til at man taper
både tids - og kvalitetsmessig, i tillegg til at kostnadene øker.
Forsvaret rekrutterer sivilt personell som i
utgangspunktet har den nødvendige formalkompetansen til å løse
sine arbeidsoppgaver. Personellet vil imidlertid i løpet
av sin yrkeskarriere i Forsvaret ha behov for å videreutvikle
seg faglig. Det vil skje både gjennom erfaring og gjennom
ulike former for etter- og videreutdanning. Ansvaret for etter-
og videreutdanning for sivile, og permisjonsordninger i forbindelse
med dette, skal ligge hos Forsvarets skolesenter og de lokale sjefer.
Komiteen vil understreke
betydningen av arbeidet til de sivilt ansatte, og mener det er positivt
at faglig utvikling vil skje gjennom ulike former for etterutdanning.
Forsvarets forskning og utvikling (FoU) er helt
sentral for å kunne videreutvikle og effektivisere Forsvarets
operative organisasjon, og for å oppnå transformasjon
av de militære styrker. FoU som finansieres over forsvarsbudsjettet
beløper seg i dag til ca. 1,2 mrd. kroner årlig.
I størrelsesorden fordeler dette beløpet seg i
hovedsak på en drøy tredjedel til FFI, og halvparten til
større utviklingsprosjekter og utvikling innenfor større
eller mindre anskaffelsesprosjekter. Resten går til finansiering
av mindre prosjekter i industrien og ved andre forskningsinstitusjoner,
herunder høyskoler og universiteter.
Forsvarets utdanningsinstitusjoner skal primært fokusere
på områder som har direkte relevans for Forsvarets
kjernevirksomhet. Tatt i betraktning tilgjengelige ressurser, herunder
personell, som vil være en kritisk faktor, er det behov
for økt konsentrasjon av utdanningsvirksomheten for å etablere
slagkraftige enheter på enkelte områder.
En nærmere beskrivelse av Forsknings-
og kompetansesentra er gitt i proposisjonens kapittel 6.7.
Komiteen viser til
at Forsvaret og forsvarsindustrien er og har vært en viktig
teknologisk drivkraft. Kapittel 4 i proposisjonen beskriver betydningen
av å ikke henge med på det teknologiske området:
"Konsekvensen av å sakke akterut i den teknologiske utviklingen
vil i enkelte tilfelle kunne være av avgjørende
betydning i negativ retning."
Komiteen tror at dette i vid
utstrekning gjelder flere områder enn de rent teknologiske. Komiteen mener
også at ikke minst utviklingen innen informasjonsteknologien
kan vise seg å være den største endringsfaktoren
for måten moderne militære organisasjoner opererer
på. Komiteen vil også understreke
at informasjonsteknologi er en drivkraft for kunnskapssamfunnet,
og ikke minst for næringsvirksomhet i et høykostland
som Norge.
Komiteen vil peke på at
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som har vært en viktig
samarbeidspartner mellom industri og Forsvaret har bidratt med å utdanne fagfolk
på ulike områder. Selv om FFIs ressurser reduseres,
er det i denne sammenheng viktig å peke på at
den kompetanse FFI har må spisses for at Forsvarets FOU-virksomhet
skal rettes mot kompetanse få andre institusjoner innehar.
Når det gjelder Forsvarets Forskningsinstitutt,
viser komiteen for øvrig til proposisjonens
gjennomgang.
Komiteen deler for øvrig
proposisjonens skissering av den utfordring som det er å identifisere
hvilke områder Forsvaret skal ha egen FoU-kapasitet på,
og hvilke fagområder det er nødvendig å opprettholde kompetanse
på i forbindelse med anskaffelse av varer og tjenester
til Forsvaret.
De personellrelaterte kostnader i Forsvaret
er i hovedsak knyttet til lønn, etablisamenter, bygg og
anlegg (EBA), reisevirksomhet og beordringer. I dag utgjør
de personellrelaterte kostnader om lag 2/3 av driftskostnadene
i Forsvaret. De lønnsrelaterte kostnadene har de siste årene
vist en noe høyere vekst enn i samfunnet for øvrig.
Denne veksten vanskeliggjør gevinstrealisering i
omstillingen. Det er derfor nødvendig å fokusere
på ulike tiltak, i dialog med arbeidstakerorganisasjonene, for å redusere
disse kostnadene i kommende planperiode.
I perioden 1994-2003 har ca. 1/3 av
Forsvarets lønnsutgifter til militært ansatte
vært knyttet til ulike variable lønnsmessige tillegg.
Forsvarets lønnssystem inneholder et uforholdsmessig stort
antall særavtaler. Disse er omfattende, og genererer en
vesentlig del av de totale personellrelaterte kostnader i form av
lønn, tillegg og andre godtgjøringer.
Det er på bakgrunn av disse forhold
igangsatt et arbeid med en helhetlig gjennomgang av Forsvarets lønnssystem.
Målsettingen er å avdekke mulige tiltak som vil
redusere de totale personellrelaterte kostnader og bedre styringen
av disse mot Forsvarets kjernevirksomhet. Leveranser fra Golf-programmet,
samt etableringen av Forsvarets lønnsadministrasjon (FLA)
i Harstad, vil i økt grad synliggjøre personellrelaterte kostnader,
samt skape et styringsverktøy for en bedre utnyttelse av
de totale lønnsmidler.
Utviklingen av en overordnet lønnsstrategi
for Forsvaret i forbindelse med sentrale og lokale tariffoppgjør samt
revisjon av særavtaler, skal styrkes. Revisjon av avtaleverket
gjennomføres i forhandlinger med de ansattes organisasjoner.
I forbindelse med hovedoppgjøret i 2004 og mellomoppgjøret
i 2005 vil en slik gjennomgang, med klare mål om endringer,
være et hovedspørsmål fra arbeidsgivers
side. Forslagene til tiltak vil bli presentert for arbeidstakerorganisasjonene, og
være gjenstand for forhandlinger i tråd med normale prosedyrer.
Komiteen merker seg
at Forsvaret har store personellrelaterte kostnader, og at veksten
i lønnsrelaterte kostnader har vært sterkere i
Forsvaret enn i staten for øvrig. Komiteen anser
det som avgjørende at Forsvarets lønnssystem understøtter
Forsvarets virksomhet på en hensiktsmessig og helhetlig
måte. På bakgrunn av endringer i Forsvarets innretning
og oppgaver de siste år, med en økt vekt på deltakelse
i internasjonale operasjoner, beredskap og rask reaksjonsevne til
fordel for trening og øving for et stort mobiliseringsforsvar, anser komiteen det
som nødvendig at ordningen med det store antall kompensasjonstillegg
gjennomgås og endres. I denne forbindelse vil komiteen uttrykke bekymring
over veksten i de personellrelaterte kostnader i Forsvaret, og understreker
at det er avgjørende at en slik revisjon også bidrar
til å bringe denne utviklingen under kontroll.
Andelen kvinner i Forsvaret har vist en viss økning gjennom
de siste år, også ved Forsvarets skoler. Det antas
at denne utviklingen skyldes innsatsen for å rekruttere
flere kvinner til Forsvaret. Disse målrettede virkemidlene
vil bli videreført.
I den kommende perioden skal Forsvaret fokusere ytterligere
på å øke rekrutteringen av, samt å beholde kvinner
i organisasjonen. Tiltak rettet inn mot dette målet skal
innarbeides i forsvarssjefens nye handlingsplanen for økt
kvinneandel i Forsvaret. Den nye handlingsplanen skal utarbeides
i løpet av 2004.
Komiteen viser til
merknader under verneplikten og befalsutdanningen.
Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet
er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile
samfunnet. Forsvaret skal gi alle likeverdig behandling, uavhengig
av bakgrunn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet,
eller seksuell legning. Forsvaret skal være en organisasjon
som gjennomsyres av toleranse og respekt for enkeltmennesket. Det
er et mål å rekruttere bredest mulig til hele
Forsvarets personellkorps. Det er derfor spesielt viktig å rekruttere
ytterligere fra ulike minoritetsgrupper til befalsutdanning. Videre
må Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag,
baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all
utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner
i Forsvaret.
Komiteen støtter
proposisjonens vektlegging av Forsvarets verdigrunnlag, og er enig
i at "Forsvarets verdier må baseres på samfunnets
verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten
ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret".
Komiteen vil videre understreke
betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions-
og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner.
Egenforståelse og fremmedforståelse står
i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste
stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse
røtter gjør forståelsen av andres religion
og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper
og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene
som kommer. Komiteen ber Regjeringen påse at
holdningsskapende arbeid følges opp kontinuerlig på alle
nivå i Forsvaret.
I 2002 nedsatte Forsvarets overkommando en partssammensatt
gruppe med mandat å utrede og fremme forslag til familiepolitiske
tiltak for personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner.
Rapporten konkluderte med at det viktigste for Forsvarets personell
er at det skapes en mulighet for å opprettholde relasjonen
mellom familien og den tjenestegjørende i forbindelse med
utenlandsoperasjoner.
Beordringsplikten til operasjoner i utlandet
vil, i tillegg til å sikre økt kompetanse til
flere, også ha gunstige familiepolitiske effekter, ved å bidra
til å fordele belastningen slik tjeneste medfører,
og fordi den vil kunne bidra til å skape økt forutsigbarhet.
Videre vil økt geografisk konsentrasjon av Forsvaret til
færre og større enheter være et viktig
familiepolitisk tiltak, fordi det gjør det enklere å følge
opp personellets familier ved tjenestegjøring i utlandet,
og bidrar til å redusere flyttefrekvensen. Både
personell i internasjonal tjeneste og arbeidstakerorganisasjonene
har gitt uttrykk for at familiepolitiske tiltak er av helt sentral betydning.
Komiteenviser til at Forsvaret etter hvert er
konsentrert til noen områder i landet. Både for
Forsvaret, forsvarsfamiliene og lokalmiljøet er det viktig
at Forsvaret engasjerer seg sammen med lokale myndigheter for å sørge
for god infrastruktur og gode tjenester i nærmiljøet. Komiteen ønsker
at Forsvaret samarbeider med lokale og regionale myndigheter om å utvikle en
lokal infrastruktur som i best mulig grad kan gi støtte
til Forsvarets virksomhet og til beste for den lokale befolkningen.
Komiteen understreker
betydningen av familiepolitiske tiltak. Komiteen mener
Forsvarets familiepolitikk må reflektere det faktum at
stadig flere offiserer er kvinner, og viser til at komiteen i denne innstillingen
også gir klare mål for økt andel kvinner.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet viser til at beordringsplikt
til operasjoner i utlandet også vil ha gunstige familiepolitiske
konsekvenser ved å bidra til å fordele belastningen
slik tjeneste medfører og fordi den vil kunne bidra til å skape økt
forutsigbarhet.