Med hjemmel i lov 22. juni 1962 nr.
8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12
annet ledd, la Stortingets ombudsmann i desember 2005 frem en særskilt
melding for Stortinget om sin behandling av en klagesak.
Utgangspunktet for ombudsmannens undersøkelser
er en klage fra A og hans ektefelle B over politiets og påtalemyndighetens
behandling av især to anmeldelser. Den ene anmeldelsen
var rettet mot A, og var fremsatt av hans yngre søster
C. Anmeldelsen gjaldt gjentatte voldtekter og mishandling, psykisk
så vel som fysisk. Den andre anmeldelsen ble fremmet av
A mot søsteren og gjaldt falsk anmeldelse for de samme
forholdene.
Ombudsmannens undersøkelser har hovedsakelig knyttet
seg til påstander fra klagerne om at dokumenter har vært
fjernet fra politiets og påtalemyndighetens saksmapper,
at journalføringen har vært mangelfull, at etterforskningen
har tatt for lang tid og at den har vært tendensiøs
i disfavør av A. Påstandene har vært
forelagt riksadvokaten med spørsmål om hans undersøkelse
av saken.
C innga formell anmeldelse mot sin bror A 9. mars 1994.
Anmeldelsen omfattet for det første en hendelse 3. mars
1994, der A ifølge C hadde slengt henne i bakken, sparket
henne mens hun lå nede og revet henne i håret.
For det andre gjaldt anmeldelsen "fullbyrdede voldtekter, psykisk
og fysisk mishandling m.m. "De seksuelle overgrepene skulle ha pågått
i om lag ti år, fra anmelderen var syv år, mens
de psykiske og fysiske overgrepene skulle ha pågått
frem til anmeldelsestidspunktet. Rapportskriveren opplyste i politirapporten: "Rapportskriveren
kan opplyse at han har fått et godt og troverdig inntrykk
av fornærmede og mener at hun snakker sant."
Det nevnes for sammenhengens skyld at C 18. mars 1994
anmeldte en daværende kommunelege på X for blant
annet "utuktig omgang/handling". Videre anmeldte hun 8. august
1994 broren D for "legemsfornærmelse og trusler m.v." Begge
disse anmeldelsene ble senere henlagt.
I perioden 7.-27. april 1994 tok politiet
opp vitneforklaringer fra foreldrene til C og A, samt fra søsteren
E. Videre innhentet politiet uttalelser fra blant annet psykolog.
A ble avhørt 22. august 1994 ved X lensmannskontor.
Han ble gjort kjent med innholdet i anmeldelsene og nektet straffeskyld,
idet han tilbakeviste søsterens utsagn som løgn.
Statsadvokaten i Hordaland besluttet 8. januar
1996 å henlegge straffesaken mot A etter bevisets stilling
for så vidt gjaldt mulig overtredelse av dagjeldende § 192 annet
ledd (nå tredje ledd bokstav d) i straffeloven. Øvrige
forhold ble ansett å være foreldet. Etter klage fra
Cs bistandsadvokat tok statsadvokaten 13. mars 1996 ut
tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §§ 227
og 228 første ledd. Grunnlaget var episoden 3. mars 1994.
A og hans advokat fikk først innsyn
i sakens dokumenter 6. mai 1996. Advokat Haugland hadde allerede i
brev av 23. august 1994 bedt om adgang til å bli
gjort kjent med sakens dokumenter.
Etter flere utsettelser ble det holdt hovedforhandling i
Sunnhordland herredsrett 26. mai 1997. C var lovlig stevnet,
men møtte ikke. Det ble avsagt frifinnende dom i tråd
med aktors påstand.
Ved brev av 14. februar 1995 fra daværende
forsvarer, advokat Bjørn Haukland på vegne av
A, ble C anmeldt for falsk anmeldelse. I brev 6. januar
1998 etterlyste advokat Haukland tilbakemelding vedrørende
As motanmeldelse av søsteren for falske anmeldelser. Etter
flere henvendelser fra advokat Haukland og senere advokat Arvid
Sjødin, opplyste Hordaland politikammer i brev av 4. november
1998 at As motanmeldelse var registrert som sak 8847/98.
Det ble samtidig opplyst at det etter en samlet vurdering ikke var rimelig
grunn til å undersøke om det forelå et
straffbart forhold. Advokat Sjødin påklaget henleggelsen
til statsadvokaten i brev 27. november 1998. Den 5. juli 1999
tok statsadvokaten klagen til følge og beordret etterforskning.
Statsadvokaten besluttet 21. juli 2000 å henlegge
saken etter "bevisets stilling."
Advokat Sjødin påklaget henleggelsen
til riksadvokaten i august 2000. Det ble samtidig bedt om at henleggelseskoden
i statsadvokatens avgjørelse 8. januar 1996 i
straffesaken mot A om mulig overtredelse av daværende straffeloven § 192
annet ledd (nå tredje ledd bokstav d) ble gjort om fra
"bevisets stilling" til "intet straffbart forhold anses bevist".
Riksadvokaten tok i påtegning 7. mai 2001 ikke
til følge klagen over henleggelsen av As anmeldelse av
søsteren. Henleggelsesgrunnlaget i straffesaken mot A ble
imidlertid omgjort i samsvar med hans anmodning. Når det
gjaldt politiets og påtalemyndighetens saksbehandling,
hadde riksadvokaten følgende konklusjon:
"Saken er i det hele tatt et beklagelig eksempel
på slett saksbehandling og riksadvokaten vil ta nødvendige
skritt for å hindre at lignende gjentar seg."
Riksadvokaten utarbeidet deretter et skriv 11. mai 2001
til statsadvokatembetene om innskjerping av saksbehandlingsregler
og rutiner. Vedlagt fulgte påtegningen av 7. mai
2001 i anonymisert form. As sak ble i skrivet betegnet som "et nedslående
eksempel på uheldig og kritikkverdig saksbehandling i politiet
og påtalemyndigheten".
På bakgrunn av riksadvokatens påtegning
nedsatte Hordaland politidistrikt en arbeidsgruppe som blant annet
skulle undersøke om politidistriktets behandlingsrutiner
var tilstrekkelig gode. Gruppen kom til at politidistriktet hadde
et godt kvalitetssystem og gode retningslinjer for straffesaksarbeidet,
men fant grunn til å komme med enkelte forslag og påminnelser.
I brev av 28. juni 2001 til A beklaget
riksadvokaten politiets og påtalemyndighetens kritikkverdige behandling
av søsterens anmeldelse av ham og hans motanmeldelse av
henne.
A krevde 29. mai 2001 erstatning for
uberettiget forfølgning etter straffeprosessloven §§ 444
og 446, jf. § 82. En del av kravet skulle gå til
dekning av utgifter i forbindelse med arbeid utført av
privatetterforsker Harald Olsen, som A hadde engasjert i perioden
1996-2001. På vegne av ektefellen B krevde A oppreisning etter § 448.
Ved Sunnhordland tingretts kjennelse 22. januar 2002 ble
kravet avvist. A påkjærte kjennelsen til Gulating
lagmannsrett, som ved kjennelse 25. april 2002 opphevet
tingrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling.
Stortingets ombudsmann viser til at sakskomplekset på ulike
måter har vært tatt opp i Stortinget, blant annet i
kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen innhentet i 2002 en
redegjørelse fra justisministeren om saken. I komiteens
brev av 14. mai 2002 til justisministeren fremgår
det blant annet:
"På bakgrunn av den urett som det er enighet
om er begått mot A og den belastning det er for han å gå videre
med saken i rettssystemet, ber komiteen om justisministerens vurdering
av muligheten for å inngå et forlik med hensyn
til erstatning."
Hordaland statsadvokatembeter opplyste i brev
av 23. mai 2002 til advokat Sjødin at påtalemyndigheten var
"innstilt på å akseptere en erstatningsutbetaling
på kr 400.000". Tilbudet ble avslått ved advokatens
brev av 26. mai 2002.
Saken ble deretter behandlet på ny
av Sunnhordland forhørsrett, som 9. desember 2002 avsa
kjennelse med slik slutning: "Krav fra A om erstatning, tas ikkje
til følge." Kjennelsen ble påkjært, men
kjæremålet ble forkastet av Gulating lagmannsrett
31. oktober 2003. Videre kjæremål ble
forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs
kjennelse 3. februar 2004. Etter straffeprosessloven § 444
er det kun den som har vært "siktet" som har rett til erstatning.
Det ble lagt til grunn at dette vilkåret ikke var oppfylt.
Stortingsrepresentant og daværende
leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Ågot Valle,
ga ombudsmannen en muntlig orientering i september 2002, og ombudsmannens
muligheter for å undersøke sakskomplekset ble
drøftet. Saken ble deretter formelt brakt inn for ombudsmannens
kontor 8. november 2002 ved brev fra Torstein Dahle på vegne
av A og B.
Klagen omfattet en rekke forhold vedrørende
politiets og påtalemyndighetens behandling av sakene. Et hovedpunkt
var at etterforskningen av Cs anmeldelse fremstod som "skjev" og
at As interesser var tilsidesatt. Videre ble det blant annet vist
til at A først ble avhørt i august 1994. Et annet
hovedpunkt var at det tok altfor lang tid før A og hans
advokat ble gitt innsyn i sakens dokumenter.
Det ble også klaget over manglende
registrering av As anmeldelse av søsteren, og over etterforskningen
i denne saken. Klagerne mente det ikke var riktig å henlegge
saken, og viste blant annet til en eiendomstvist som de hevdet var
Cs motiv for anmeldelsen. I klagen og senere korrespondanse ble
det også gjort nøye rede for hvordan dokumenter
etter klagerens mening var rotet bort eller fjernet av politiet
eller påtalemyndigheten. Dette gjaldt blant annet rapporter
utarbeidet av privatetterforsker Harald Olsen.
Klagen ble av ombudsmannen forelagt riksadvokaten
med konkrete spørsmål om politiets og påtalemyndighetens
saksbehandling. Riksadvokaten ga deretter en redegjørelse.
Ombudsmannens spørsmål og svarbrevet fra riksadvokaten
av 7. mai 2004 er gjengitt i Dokument nr. 4:1 (2005-2006).
A og B brakte ved stevning 7. mai 2004
saken inn for Bergen tingrett med påstand om erstatning.
Saksøkt var staten og en navngitt politiadvokat (den påtaleansvarlige
for anmeldelsene da de ble behandlet ved Hordaland politikammer).
I brev av 19. mai 2004 orienterte Stortingets ombudsmann
A om at han måtte vurdere om klagen kunne behandles videre
ved hans kontor etter at erstatningskravet var brakt inn for domstolene,
jf. ombudsmannsloven § 4 første ledd
bokstav c.
Den videre saksgangen ble diskutert i et møte
på ombudsmannens kontor. Klagerne viste blant annet til at
riksadvokatens svar på ombudsmannens henvendelse forelå på dagen
tre år etter riksadvokatens påtegning 7. mai
2001, og at fristen for å avbryte foreldelse ved å reise
sivilt søksmål om erstatning derfor utløp samme
dag som svaret forelå. Klagerne anmodet derfor om at ombudsmannens
undersøkelser fortsatte til tross for at det var tatt ut
stevning.
I brev fra ombudsmannen datert 4. mai
2005 ble A gitt en siste frist for å komme med en avsluttende
kommentar. Klagerne fulgte opp med en omfattende redegjørelse
datert 20. mai 2005. De mente blant annet at Stortinget,
domstolene og ombudsmannen var blitt og fortsatt ble feilinformert
og villedet av henholdsvis påtalemyndigheten, Justisdepartementet
og Regjeringsadvokaten. Redegjørelsen ble oversendt riksadvokaten,
som ikke hadde ytterligere kommentarer.
Da klagerne tok ut erstatningssøksmål
mot staten for de samme forhold som var brakt inn for Stortingets ombudsmann,
fant ombudsmannen det nødvendig å avstå fra
ytterligere undersøkelser. Domstolenes virksomhet er uttrykkelig
unntatt fra ombudsmannens arbeidsområde, jf. ombudsmannsloven
22. juni 1962 nr. 8 § 4 første
ledd bokstav c. Dette forstås slik at ombudsmannen ikke
bare er avskåret fra å undersøke og uttale
seg om spørsmål som en domstol allerede har tatt
stilling til, men også spørsmål som er
brakt inn for retten ved søksmål. Ut fra stevningens
brede utforming fant ombudsmannen det nødvendig å avstå fra
ytterligere undersøkelser av saken. Ombudsmannen fant likevel
ikke at unntaket i ombudsmannsloven § 4 første ledd
bokstav c kunne være til hinder for at han sammenfattet
resultatet av de undersøkelser som allerede var gjort før
søksmål ble anlagt.
Ombudsmannen viser i sine merknader til at riksadvokaten
har kommet med til dels skarp kritikk av deler av etterforskningen.
Ombudsmannen finner etter sin gjennomgang av saken at riksadvokatens
kritikk fremstår som velbegrunnet. Beklagelsen overfor
A synes ifølge ombudsmannen å være på sin
plass.
Riksadvokaten har også beklaget at
saksbehandlingen har tatt tid hos ham og har påtatt seg
det overordnede ansvaret for at saken ikke ble avgjort raskere.
Det fremgår av ombudsmannens uttalelse at det ikke kan være
tvil om at riksadvokaten hadde et slikt ansvar og at saken etter
ombudsmannens skjønn burde ha vært etterlyst av
riksadvokaten på et langt tidligere tidspunkt.
Stortingets ombudsmann reiser ikke innvendinger mot
at etterforskning ble innledet på grunnlag av anmeldelsen
fra C og at saken ble tatt alvorlig. Dette må etter ombudsmannens
syn tvert imot anses å være en tjenesteplikt.
Ombudsmannen kan vanskelig se at det er anført bevismessige
eller andre etterforskningsmessige hensyn som kan begrunne at det
drøyde med å avhøre A. Ombudsmannen uttaler
at unnlatelsen av å avhøre A på et tidligere
tidspunkt kan ha medvirket til å gi ham et inntrykk av å være
holdt "utenfor saken".
A har fremsatt påstand om at etterforskningen
var skjev og partisk i favør av søsteren og har
blant annet vist til avsnittet i politirapporten om at rapportskriveren
hadde "fått et godt og troverdig inntrykk av fornærmede".
Riksadvokaten har i sitt skriv av 11. mai 2001 fremholdt
at det på anmeldelsesstadiet ikke er opp til politiet og
påtalemyndigheten "å ta standpunkt til om anmeldelsen
vil føre frem eller ikke, og langt mindre formidle sin
personlige mening om dette til parter eller advokater". Ombudsmannen
slutter seg til riksadvokatens uttalelser på dette punktet
og viser til det grunnleggende prinsippet om at påtalemyndigheten
skal være objektiv og upartisk under etterforskningen.
Advokat Haukland ba om adgang til å bli
gjort kjent med sakens dokumenter i brev av 23. august
1994. Han purret skriftlig 14. februar 1995, og lensmannskontoret avslo
begjæringen i brev 28. februar 1995. Ombudsmannen
påpeker at et krav om dokumentinnsyn skal avgjøres
raskt. I denne saken synes det å ha tatt seks måneder
før kravet ble behandlet av lensmannskontoret. Begjæringen
ble avslått "av omsyn til etterforskinga i saken". Advokaten
ba om at innsynsspørsmålet ble avgjort av Hordaland
politikammer, jf. klage av 3. mars 1995. Han purret på svar
i brev 2. august og 4. oktober 1995 til Hordaland
politikammer. Først ved brev 16. januar 1996 ble
innsynsspørsmålet avgjort. Det gikk således
mer enn 10 måneder fra klagen var inngitt til avgjørelse
ble truffet. Deretter gikk det etter det opplyste nesten fire måneder
før advokat Haukland fikk dokumentene i hende. Ombudsmannen
kritiserer den lange saksbehandlingstiden og finner det åpenbart kritikkverdig
at A først fikk innsyn i saksdokumentene fire måneder
etter statsadvokatens avgjørelse.
I brev av 6. januar 1998 etterlyste
advokat Haukland tilbakemelding vedrørende As motanmeldelse
av søsteren. I svarbrev 29. mai 1998 fra politimesteren
i Hordaland ble det blant annet fremholdt at anmeldelsen av C for
falske anmeldelser vanskelig kunne føre til annet enn en
henleggelse, og det ble anmodet om at A vurderte nøye om
han ønsket å inngi en slik anmeldelse. Etter flere
purringer opplyste Hordaland politikammer i brev av 4. november
1998 at motanmeldelsen var registrert som sak 8847/98.
Det ble samtidig opplyst at det etter en samlet vurdering ikke var
rimelig grunn til å undersøke om det forelå et
straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224
første ledd. Etter klage ble denne avgjørelsen
omgjort av statsadvokaten. Stortingets ombudsmann referer riksadvokatens
beklagelse og kritikk av den sendrektige og mangelfulle behandlingen av
As motanmeldelse.
Et viktig punkt i ombudsmannens undersøkelser
har vært klagernes påstand om at dokumenter var
fjernet fra saken. Riksadvokatens svarbrev til Stortingets ombudsmann
bekrefter at en rekke dokumenter synes å mangle i saken,
ikke minst rapporter fra privatetterforsker Harald Olsen. Dokumentmengden
i saken er omfattende, og sammen med blant annet frem- og tilbakesending
mellom ulike etater, kan dette, som påpekt av riksadvokaten,
ha bidratt til å vanskeliggjøre dokumentstyringen.
Riksadvokaten har likevel kommet med til dels skarp kritikk av politiets
og påtalemyndighetens dokumenthåndtering og mangelfulle
oppfølging av henvendelser fra A og hans advokater. Riksadvokatens
kritikk er ifølge ombudsmannen på sin plass. Selv om
en rekke av de manglende dokumenter gjelder oversendelser og begjæringer
som neppe har noen selvstendig betydning for påtalespørsmålet,
gir det etter ombudsmannens syn et uryddig og lite betryggende inntrykk
når saksdokumenter mangler i et omfang som her. Ombudsmannen
uttaler at hans undersøkelse av saken ikke har gitt grunnlag
for bestemte slutninger når det gjelder årsaken
til at dokumenter er kommet bort og årsaken til den mangelfulle
dokumenthåndteringen for øvrig, herunder om manglene
skyldes motvilje og bevisste handlinger, slik A har fremholdt. Ombudsmannen
påpeker at dokumenter av materiell betydning manglet blant
saksdokumentene, og at det ikke kan utelukkes at dette kan ha påvirket
sakens videre behandling og påtalemessige vurdering.
Ombudsmannen konkluderer med at selv om hans undersøkelser
har vært begrenset, etterlater de ikke tvil om at saksbehandlingen
har vært kritikkverdig på en rekke punkter. Dette
gjelder så vel Cs anmeldelse av broren A, som hans motanmeldelse
av henne. De kritikkverdige forholdene omfatter bl.a. sen saksbehandling,
manglende svar på henvendelser, unnlatelse av å registrere
og etterforske motanmeldelsen og mangelfull journalføring
og dokumentstyring for øvrig. Videre var det uheldig at
rapportskriveren ved lensmannskontoret i en skriftlig påtegning
vurderte sannhetsgehalten i søsterens anmeldelse av A.
Beslutningen om å starte etterforskning
mot A kan ikke kritiseres. Tvert imot måtte dette anses
som en tjenesteplikt. Manglene ved saksbehandlingen som deretter
fulgte, antas imidlertid å ha bidratt til at etterforskningen
ble uoversiktlig, og at saken trakk ut i tid. Manglene antas også å ha
medvirket til at saken har blitt unødig tyngende for A
og dermed også hans ektefelle.
Klagerne har utvist stort engasjement i form
av bl.a. en omfattende korrespondanse med politi og påtalemyndighet,
og saken har etter hvert fått et betydelig volum. Dette
har i seg selv gjort den uoversiktlig.
Riksadvokaten har selv påpekt en rekke
feil og mangler ved behandlingen. Han har i ettertid satt
i verk flere tiltak som han har redegjort for i brevet til ombudsmannen
av 7. mai 2004 pkt. 4. Videre har han beklaget saksbehandlingen
overfor A. Ombudsmannen finner at beklagelsen var på sin
plass.
Ombudsmannen viser til at sakens økonomiske
side gjenstår. Uavhengig av ansvarsforhold er det på det rene
at A og hans ektefelle har kommet i en vanskelig økonomisk
situasjon. A har overfor ombudsmannen fremholdt at erstatningssøksmålet
er fremtvunget av at det var nødvendig å ta ut
stevning for å unngå foreldelse av erstatningskravet.
Samtidig har han uttrykt bekymring for den personlige og økonomiske
belastningen som en rettssak vil innebære og et håp
om at saken kan løses i minnelighet.
Ombudsmannens undersøkelser har vært
begrenset til de saksbehandlingsspørsmål som han
har tatt opp med riksadvokaten. Undersøkelsene har ikke
omfattet spørsmålet om en eventuell kompensasjon,
som skal avgjøres av domstolene. Ombudsmannen viser for øvrig
til at det må være opp til partene å vurdere
hvordan de skal opptre i de pågående rettsforhandlinger, herunder
om det er grunnlag for et forlik.