Innledning

Med hjemmel i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12 annet ledd, la Stortingets ombudsmann i desember 2005 frem en særskilt melding for Stortinget om sin behandling av en klagesak.

Utgangspunktet for ombudsmannens undersøkelser er en klage fra A og hans ektefelle B over politiets og påtalemyndighetens behandling av især to anmeldelser. Den ene anmeldelsen var rettet mot A, og var fremsatt av hans yngre søster C. Anmeldelsen gjaldt gjentatte voldtekter og mishandling, psykisk så vel som fysisk. Den andre anmeldelsen ble fremmet av A mot søsteren og gjaldt falsk anmeldelse for de samme forholdene.

Ombudsmannens undersøkelser har hovedsakelig knyttet seg til påstander fra klagerne om at dokumenter har vært fjernet fra politiets og påtalemyndighetens saksmapper, at journalføringen har vært mangelfull, at etterforskningen har tatt for lang tid og at den har vært tendensiøs i disfavør av A. Påstandene har vært forelagt riksadvokaten med spørsmål om hans undersøkelse av saken.

Sakens bakgrunn og behandlingen innen politiet og påtalemyndigheten

C innga formell anmeldelse mot sin bror A 9. mars 1994. Anmeldelsen omfattet for det første en hendelse 3. mars 1994, der A ifølge C hadde slengt henne i bakken, sparket henne mens hun lå nede og revet henne i håret. For det andre gjaldt anmeldelsen "fullbyrdede voldtekter, psykisk og fysisk mishandling m.m. "De seksuelle overgrepene skulle ha pågått i om lag ti år, fra anmelderen var syv år, mens de psykiske og fysiske overgrepene skulle ha pågått frem til anmeldelsestidspunktet. Rapportskriveren opplyste i politirapporten: "Rapportskriveren kan opplyse at han har fått et godt og troverdig inntrykk av fornærmede og mener at hun snakker sant."

Det nevnes for sammenhengens skyld at C 18. mars 1994 anmeldte en daværende kommunelege på X for blant annet "utuktig omgang/handling". Videre anmeldte hun 8. august 1994 broren D for "legemsfornærmelse og trusler m.v." Begge disse anmeldelsene ble senere henlagt.

I perioden 7.-27. april 1994 tok politiet opp vitneforklaringer fra foreldrene til C og A, samt fra søsteren E. Videre innhentet politiet uttalelser fra blant annet psykolog. A ble avhørt 22. august 1994 ved X lensmannskontor. Han ble gjort kjent med innholdet i anmeldelsene og nektet straffeskyld, idet han tilbakeviste søsterens utsagn som løgn.

Statsadvokaten i Hordaland besluttet 8. januar 1996 å henlegge straffesaken mot A etter bevisets stilling for så vidt gjaldt mulig overtredelse av dagjeldende § 192 annet ledd (nå tredje ledd bokstav d) i straffeloven. Øvrige forhold ble ansett å være foreldet. Etter klage fra Cs bistandsadvokat tok statsadvokaten 13. mars 1996 ut tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §§ 227 og 228 første ledd. Grunnlaget var episoden 3. mars 1994.

A og hans advokat fikk først innsyn i sakens dokumenter 6. mai 1996. Advokat Haugland hadde allerede i brev av 23. august 1994 bedt om adgang til å bli gjort kjent med sakens dokumenter.

Etter flere utsettelser ble det holdt hovedforhandling i Sunnhordland herredsrett 26. mai 1997. C var lovlig stevnet, men møtte ikke. Det ble avsagt frifinnende dom i tråd med aktors påstand.

Ved brev av 14. februar 1995 fra daværende forsvarer, advokat Bjørn Haukland på vegne av A, ble C anmeldt for falsk anmeldelse. I brev 6. januar 1998 etterlyste advokat Haukland tilbakemelding vedrørende As motanmeldelse av søsteren for falske anmeldelser. Etter flere henvendelser fra advokat Haukland og senere advokat Arvid Sjødin, opplyste Hordaland politikammer i brev av 4. november 1998 at As motanmeldelse var registrert som sak 8847/98. Det ble samtidig opplyst at det etter en samlet vurdering ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold. Advokat Sjødin påklaget henleggelsen til statsadvokaten i brev 27. november 1998. Den 5. juli 1999 tok statsadvokaten klagen til følge og beordret etterforskning. Statsadvokaten besluttet 21. juli 2000 å henlegge saken etter "bevisets stilling."

Advokat Sjødin påklaget henleggelsen til riksadvokaten i august 2000. Det ble samtidig bedt om at henleggelseskoden i statsadvokatens avgjørelse 8. januar 1996 i straffesaken mot A om mulig overtredelse av daværende straffeloven § 192 annet ledd (nå tredje ledd bokstav d) ble gjort om fra "bevisets stilling" til "intet straffbart forhold anses bevist". Riksadvokaten tok i påtegning 7. mai 2001 ikke til følge klagen over henleggelsen av As anmeldelse av søsteren. Henleggelsesgrunnlaget i straffesaken mot A ble imidlertid omgjort i samsvar med hans anmodning. Når det gjaldt politiets og påtalemyndighetens saksbehandling, hadde riksadvokaten følgende konklusjon:

"Saken er i det hele tatt et beklagelig eksempel på slett saksbehandling og riksadvokaten vil ta nødvendige skritt for å hindre at lignende gjentar seg."

Riksadvokaten utarbeidet deretter et skriv 11. mai 2001 til statsadvokatembetene om innskjerping av saksbehandlingsregler og rutiner. Vedlagt fulgte påtegningen av 7. mai 2001 i anonymisert form. As sak ble i skrivet betegnet som "et nedslående eksempel på uheldig og kritikkverdig saksbehandling i politiet og påtalemyndigheten".

På bakgrunn av riksadvokatens påtegning nedsatte Hordaland politidistrikt en arbeidsgruppe som blant annet skulle undersøke om politidistriktets behandlingsrutiner var tilstrekkelig gode. Gruppen kom til at politidistriktet hadde et godt kvalitetssystem og gode retningslinjer for straffesaksarbeidet, men fant grunn til å komme med enkelte forslag og påminnelser.

I brev av 28. juni 2001 til A beklaget riksadvokaten politiets og påtalemyndighetens kritikkverdige behandling av søsterens anmeldelse av ham og hans motanmeldelse av henne.

A krevde 29. mai 2001 erstatning for uberettiget forfølgning etter straffeprosessloven §§ 444 og 446, jf. § 82. En del av kravet skulle gå til dekning av utgifter i forbindelse med arbeid utført av privatetterforsker Harald Olsen, som A hadde engasjert i perioden 1996-2001. På vegne av ektefellen B krevde A oppreisning etter § 448. Ved Sunnhordland tingretts kjennelse 22. januar 2002 ble kravet avvist. A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse 25. april 2002 opphevet tingrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling.

Stortingets ombudsmann viser til at sakskomplekset på ulike måter har vært tatt opp i Stortinget, blant annet i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen innhentet i 2002 en redegjørelse fra justisministeren om saken. I komiteens brev av 14. mai 2002 til justisministeren fremgår det blant annet:

"På bakgrunn av den urett som det er enighet om er begått mot A og den belastning det er for han å gå videre med saken i rettssystemet, ber komiteen om justisministerens vurdering av muligheten for å inngå et forlik med hensyn til erstatning."

Hordaland statsadvokatembeter opplyste i brev av 23. mai 2002 til advokat Sjødin at påtalemyndigheten var "innstilt på å akseptere en erstatningsutbetaling på kr 400.000". Tilbudet ble avslått ved advokatens brev av 26. mai 2002.

Saken ble deretter behandlet på ny av Sunnhordland forhørsrett, som 9. desember 2002 avsa kjennelse med slik slutning: "Krav fra A om erstatning, tas ikkje til følge." Kjennelsen ble påkjært, men kjæremålet ble forkastet av Gulating lagmannsrett 31. oktober 2003. Videre kjæremål ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 3. februar 2004. Etter straffeprosessloven § 444 er det kun den som har vært "siktet" som har rett til erstatning. Det ble lagt til grunn at dette vilkåret ikke var oppfylt.

Klagen til ombudsmannen og ombudsmannens undersøkelser

Stortingsrepresentant og daværende leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Ågot Valle, ga ombudsmannen en muntlig orientering i september 2002, og ombudsmannens muligheter for å undersøke sakskomplekset ble drøftet. Saken ble deretter formelt brakt inn for ombudsmannens kontor 8. november 2002 ved brev fra Torstein Dahle på vegne av A og B.

Klagen omfattet en rekke forhold vedrørende politiets og påtalemyndighetens behandling av sakene. Et hovedpunkt var at etterforskningen av Cs anmeldelse fremstod som "skjev" og at As interesser var tilsidesatt. Videre ble det blant annet vist til at A først ble avhørt i august 1994. Et annet hovedpunkt var at det tok altfor lang tid før A og hans advokat ble gitt innsyn i sakens dokumenter.

Det ble også klaget over manglende registrering av As anmeldelse av søsteren, og over etterforskningen i denne saken. Klagerne mente det ikke var riktig å henlegge saken, og viste blant annet til en eiendomstvist som de hevdet var Cs motiv for anmeldelsen. I klagen og senere korrespondanse ble det også gjort nøye rede for hvordan dokumenter etter klagerens mening var rotet bort eller fjernet av politiet eller påtalemyndigheten. Dette gjaldt blant annet rapporter utarbeidet av privatetterforsker Harald Olsen.

Klagen ble av ombudsmannen forelagt riksadvokaten med konkrete spørsmål om politiets og påtalemyndighetens saksbehandling. Riksadvokaten ga deretter en redegjørelse. Ombudsmannens spørsmål og svarbrevet fra riksadvokaten av 7. mai 2004 er gjengitt i Dokument nr. 4:1 (2005-2006).

A og B brakte ved stevning 7. mai 2004 saken inn for Bergen tingrett med påstand om erstatning. Saksøkt var staten og en navngitt politiadvokat (den påtaleansvarlige for anmeldelsene da de ble behandlet ved Hordaland politikammer).

I brev av 19. mai 2004 orienterte Stortingets ombudsmann A om at han måtte vurdere om klagen kunne behandles videre ved hans kontor etter at erstatningskravet var brakt inn for domstolene, jf. ombudsmannsloven § 4 første ledd bokstav c.

Den videre saksgangen ble diskutert i et møte på ombudsmannens kontor. Klagerne viste blant annet til at riksadvokatens svar på ombudsmannens henvendelse forelå på dagen tre år etter riksadvokatens påtegning 7. mai 2001, og at fristen for å avbryte foreldelse ved å reise sivilt søksmål om erstatning derfor utløp samme dag som svaret forelå. Klagerne anmodet derfor om at ombudsmannens undersøkelser fortsatte til tross for at det var tatt ut stevning.

I brev fra ombudsmannen datert 4. mai 2005 ble A gitt en siste frist for å komme med en avsluttende kommentar. Klagerne fulgte opp med en omfattende redegjørelse datert 20. mai 2005. De mente blant annet at Stortinget, domstolene og ombudsmannen var blitt og fortsatt ble feilinformert og villedet av henholdsvis påtalemyndigheten, Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten. Redegjørelsen ble oversendt riksadvokaten, som ikke hadde ytterligere kommentarer.

Ombudsmannens merknader

Da klagerne tok ut erstatningssøksmål mot staten for de samme forhold som var brakt inn for Stortingets ombudsmann, fant ombudsmannen det nødvendig å avstå fra ytterligere undersøkelser. Domstolenes virksomhet er uttrykkelig unntatt fra ombudsmannens arbeidsområde, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 4 første ledd bokstav c. Dette forstås slik at ombudsmannen ikke bare er avskåret fra å undersøke og uttale seg om spørsmål som en domstol allerede har tatt stilling til, men også spørsmål som er brakt inn for retten ved søksmål. Ut fra stevningens brede utforming fant ombudsmannen det nødvendig å avstå fra ytterligere undersøkelser av saken. Ombudsmannen fant likevel ikke at unntaket i ombudsmannsloven § 4 første ledd bokstav c kunne være til hinder for at han sammenfattet resultatet av de undersøkelser som allerede var gjort før søksmål ble anlagt.

Ombudsmannen viser i sine merknader til at riksadvokaten har kommet med til dels skarp kritikk av deler av etterforskningen. Ombudsmannen finner etter sin gjennomgang av saken at riksadvokatens kritikk fremstår som velbegrunnet. Beklagelsen overfor A synes ifølge ombudsmannen å være på sin plass.

Riksadvokaten har også beklaget at saksbehandlingen har tatt tid hos ham og har påtatt seg det overordnede ansvaret for at saken ikke ble avgjort raskere. Det fremgår av ombudsmannens uttalelse at det ikke kan være tvil om at riksadvokaten hadde et slikt ansvar og at saken etter ombudsmannens skjønn burde ha vært etterlyst av riksadvokaten på et langt tidligere tidspunkt.

Stortingets ombudsmann reiser ikke innvendinger mot at etterforskning ble innledet på grunnlag av anmeldelsen fra C og at saken ble tatt alvorlig. Dette må etter ombudsmannens syn tvert imot anses å være en tjenesteplikt.

Ombudsmannen kan vanskelig se at det er anført bevismessige eller andre etterforskningsmessige hensyn som kan begrunne at det drøyde med å avhøre A. Ombudsmannen uttaler at unnlatelsen av å avhøre A på et tidligere tidspunkt kan ha medvirket til å gi ham et inntrykk av å være holdt "utenfor saken".

A har fremsatt påstand om at etterforskningen var skjev og partisk i favør av søsteren og har blant annet vist til avsnittet i politirapporten om at rapportskriveren hadde "fått et godt og troverdig inntrykk av fornærmede". Riksadvokaten har i sitt skriv av 11. mai 2001 fremholdt at det på anmeldelsesstadiet ikke er opp til politiet og påtalemyndigheten "å ta standpunkt til om anmeldelsen vil føre frem eller ikke, og langt mindre formidle sin personlige mening om dette til parter eller advokater". Ombudsmannen slutter seg til riksadvokatens uttalelser på dette punktet og viser til det grunnleggende prinsippet om at påtalemyndigheten skal være objektiv og upartisk under etterforskningen.

Advokat Haukland ba om adgang til å bli gjort kjent med sakens dokumenter i brev av 23. august 1994. Han purret skriftlig 14. februar 1995, og lensmannskontoret avslo begjæringen i brev 28. februar 1995. Ombudsmannen påpeker at et krav om dokumentinnsyn skal avgjøres raskt. I denne saken synes det å ha tatt seks måneder før kravet ble behandlet av lensmannskontoret. Begjæringen ble avslått "av omsyn til etterforskinga i saken". Advokaten ba om at innsynsspørsmålet ble avgjort av Hordaland politikammer, jf. klage av 3. mars 1995. Han purret på svar i brev 2. august og 4. oktober 1995 til Hordaland politikammer. Først ved brev 16. januar 1996 ble innsynsspørsmålet avgjort. Det gikk således mer enn 10 måneder fra klagen var inngitt til avgjørelse ble truffet. Deretter gikk det etter det opplyste nesten fire måneder før advokat Haukland fikk dokumentene i hende. Ombudsmannen kritiserer den lange saksbehandlingstiden og finner det åpenbart kritikkverdig at A først fikk innsyn i saksdokumentene fire måneder etter statsadvokatens avgjørelse.

I brev av 6. januar 1998 etterlyste advokat Haukland tilbakemelding vedrørende As motanmeldelse av søsteren. I svarbrev 29. mai 1998 fra politimesteren i Hordaland ble det blant annet fremholdt at anmeldelsen av C for falske anmeldelser vanskelig kunne føre til annet enn en henleggelse, og det ble anmodet om at A vurderte nøye om han ønsket å inngi en slik anmeldelse. Etter flere purringer opplyste Hordaland politikammer i brev av 4. november 1998 at motanmeldelsen var registrert som sak 8847/98. Det ble samtidig opplyst at det etter en samlet vurdering ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Etter klage ble denne avgjørelsen omgjort av statsadvokaten. Stortingets ombudsmann referer riksadvokatens beklagelse og kritikk av den sendrektige og mangelfulle behandlingen av As motanmeldelse.

Et viktig punkt i ombudsmannens undersøkelser har vært klagernes påstand om at dokumenter var fjernet fra saken. Riksadvokatens svarbrev til Stortingets ombudsmann bekrefter at en rekke dokumenter synes å mangle i saken, ikke minst rapporter fra privatetterforsker Harald Olsen. Dokumentmengden i saken er omfattende, og sammen med blant annet frem- og tilbakesending mellom ulike etater, kan dette, som påpekt av riksadvokaten, ha bidratt til å vanskeliggjøre dokumentstyringen. Riksadvokaten har likevel kommet med til dels skarp kritikk av politiets og påtalemyndighetens dokumenthåndtering og mangelfulle oppfølging av henvendelser fra A og hans advokater. Riksadvokatens kritikk er ifølge ombudsmannen på sin plass. Selv om en rekke av de manglende dokumenter gjelder oversendelser og begjæringer som neppe har noen selvstendig betydning for påtalespørsmålet, gir det etter ombudsmannens syn et uryddig og lite betryggende inntrykk når saksdokumenter mangler i et omfang som her. Ombudsmannen uttaler at hans undersøkelse av saken ikke har gitt grunnlag for bestemte slutninger når det gjelder årsaken til at dokumenter er kommet bort og årsaken til den mangelfulle dokumenthåndteringen for øvrig, herunder om manglene skyldes motvilje og bevisste handlinger, slik A har fremholdt. Ombudsmannen påpeker at dokumenter av materiell betydning manglet blant saksdokumentene, og at det ikke kan utelukkes at dette kan ha påvirket sakens videre behandling og påtalemessige vurdering.

Ombudsmannens oppsummering

Ombudsmannen konkluderer med at selv om hans undersøkelser har vært begrenset, etterlater de ikke tvil om at saksbehandlingen har vært kritikkverdig på en rekke punkter. Dette gjelder så vel Cs anmeldelse av broren A, som hans motanmeldelse av henne. De kritikkverdige forholdene omfatter bl.a. sen saksbehandling, manglende svar på henvendelser, unnlatelse av å registrere og etterforske motanmeldelsen og mangelfull journalføring og dokumentstyring for øvrig. Videre var det uheldig at rapportskriveren ved lensmannskontoret i en skriftlig påtegning vurderte sannhetsgehalten i søsterens anmeldelse av A.

Beslutningen om å starte etterforskning mot A kan ikke kritiseres. Tvert imot måtte dette anses som en tjenesteplikt. Manglene ved saksbehandlingen som deretter fulgte, antas imidlertid å ha bidratt til at etterforsk­ningen ble uoversiktlig, og at saken trakk ut i tid. Manglene antas også å ha medvirket til at saken har blitt unødig tyngende for A og dermed også hans ektefelle.

Klagerne har utvist stort engasjement i form av bl.a. en omfattende korrespondanse med politi og påtalemyndighet, og saken har etter hvert fått et betydelig volum. Dette har i seg selv gjort den uoversiktlig.

Riksadvokaten har selv påpekt en rekke feil og mang­ler ved behandlingen. Han har i ettertid satt i verk flere tiltak som han har redegjort for i brevet til ombudsmannen av 7. mai 2004 pkt. 4. Videre har han beklaget saksbehandlingen overfor A. Ombudsmannen finner at beklagelsen var på sin plass.

Ombudsmannen viser til at sakens økonomiske side gjenstår. Uavhengig av ansvarsforhold er det på det rene at A og hans ektefelle har kommet i en vanskelig økonomisk situasjon. A har overfor ombudsmannen fremholdt at erstatningssøksmålet er fremtvunget av at det var nødvendig å ta ut stevning for å unngå foreldelse av erstatningskravet. Samtidig har han uttrykt bekymring for den personlige og økonomiske belastningen som en rettssak vil innebære og et håp om at saken kan løses i minnelighet.

Ombudsmannens undersøkelser har vært begrenset til de saksbehandlingsspørsmål som han har tatt opp med riksadvokaten. Undersøkelsene har ikke omfattet spørsmålet om en eventuell kompensasjon, som skal avgjøres av domstolene. Ombudsmannen viser for øvrig til at det må være opp til partene å vurdere hvordan de skal opptre i de pågående rettsforhandlinger, herunder om det er grunnlag for et forlik.