Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til
at Stortinget i 1998 vedtok en plan for ekstraordinære
utstyrsinvesteringer i sykehus for perioden 1998-2002. Den økonomiske totalrammen
for utstyrsplanen var 5,3 mrd. kroner. Videre ble det også avsatt
4,5 mill. kroner til å foreta en evaluering av den 5-årige
utstyrsdugnaden. I det siste året av utstyrsplanen, 2002,
hadde staten overtatt eieransvaret for sykehusene.
Komiteen merker seg at Stortingets
målsettinger med de ekstraordinære utstyrsinvesteringene,
var å bidra til en kvalitativ og kvantitativ bedring av
behandlingstilbudet, jf. St.prp. nr. 61 (1997-1998). Nytt utstyr var
primært tenkt å gå til de områder
der det var behov for fornyelse og hvor det ville øke kapasiteten
og kvaliteten i pasientbehandlingen.
Komiteen har merket seg at det
i Innst. S. nr. 226 (1997-1998) nevnes at alle helseregionene peker
på at utskifting av gammelt eksisterende utstyr, spesielt
røntgenutstyr, må prioriteres. Av dette følger økt
kapasitet og investeringer i ny, digitalisert billeddiagnostikk innenfor
røntgen. Komiteen fastslår at det
synes å være bred enighet i helseforetakene om
at gjennomsnittlig levetid på medisinsk-teknisk utstyr
i norske sykehus er ca. 10 år.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
har undersøkt 17 av de 55 sykehusene/foretakene
og at det ikke har vært mulig å få en
oversikt over totale investeringer i medisinsk-teknisk utstyr. De
17 sykehusene står for omtrent halvparten av volumet av
spesialisthelsetjenester målt etter SAMDATAs oversikt over
samlede driftsutgifter i 2003. Komiteen mener det
er uheldig at det ikke er mulig å skaffe en slik totaloversikt
og forutsetter at Regjeringen sørger for at dette vil være mulig
heretter.
Komiteenmerker
seg at Riksrevisjonens undersøkelse, spesielt i Helse Nord,
baserer seg på et lite utvalg av respondenter og at avveininger
av forhold knyttet opp mot kostnadselementet i utstyrskjøpet
og teknologisk utvikling i perioden, ikke i særlig grad
er lagt til grunn i undersøkelsen. Komiteen viser
til Riksrevisjonens innledning der formålet med undersøkelsen
er:
"å belyse om de prioriteringer som Stortinget
la til grunn for utstyrsplanen, er fulgt, og om rutinene for planlegging
av investeringer og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk
utstyr er i samsvar med de krav som bør stilles."
Komiteen merker seg videre at
Riksrevisjonen, i selve rapporten, ønsker å belyse
følgende problemstilling:
"Hvordan er utstyrsituasjonen i sykehusene, og er denne
og de gjennomførte investeringene i samsvar med helsepolitiske
prioriteringer og målsettinger?"
Mens Riksrevisjonen i sin konklusjon om undersøkelsen
sier følgende:
"fastholder Riksrevisjonen at rapporten samlet sett antas å gi
et dekkende bilde av situasjonen knyttet til medisinsk-teknisk utstyr
i sykehusene."
Komiteen stiller
spørsmålstegn ved om disse noe ulike beskrivelsene
av formålet med undersøkelsen, bidrar til den
uenighet som det er mellom Riksrevisjonen og departementet når
det gjelder tolkning av de innsamlede data.
Komiteen viser også til
konklusjonene i rapport nr. 18/2003 fra Samfunns- og næringslivsforskning
AS (SNF) som omhandler evaluering av plan for utstyrsinvesteringer
i norske sykehus med spesielt fokus på perioden 2001-2003,
der respondentene utgjør nærmere 80 pst. av helseforetakene:
"Undersøkelsen viser at investeringer i
relativt stor grad har gått til utskifting av gammelt utstyr
i sykehusene. Videre mente respondentene at midlene også har gått
til innkjøp av nytt utstyr som øker kapasiteten
og kvaliteten i behandlingen. Områder innen radiologi, laboratorietjenester,
intensivmedisin og kirurgi har hatt størst effekt ved investeringene,
dvs. at investeringene har bidratt til bedret behandlingstilbud
og behandlingskapasitet. En viss effekt finner vi også innenfor
indremedisin og kvinnesykdommer/føde."
Denne rapporten peker også på at
investeringer på IT-utstyr irelativt
stor grad har bidratt til bedret kvalitet i sykehusenes IT-utstyr.
Komiteen merker seg at studien
som ligger til grunn for SNF-rapporten, viser at investeringene
har hatt stor betydning for flaskehalsproblematikken ved at flaskehalser
er blitt fjernet og nedetiden på utstyret er blitt redusert
og at investeringene har hatt stor betydning for økning
av pasientgjennomstrømningen; noe som er i tråd
med Stortingets målsettinger.
Komiteen registrerer at rapportene
fra Riksrevisjonen og SNF er lite sammenfallende på enkelte
områder, noe som gjør det vanskelig for Stortinget å trekke bestemte
konklusjoner.
Komiteen merker seg at departementet
ser på rutineforbedringer ved utarbeidelse av investeringsplaner for
medisinsk-teknisk utstyr og vil peke på Riksrevisjonens
bemerkning om at risikoanalyser er viktige for å hindre
at det oppstår negative konsekvenser hvis de forutsetningene
som investeringsanalysene bygger på, svikter.
Komiteen ser alvorlig på at
Riksrevisjonen har avdekket vesentlige mangler ved opplæringsrutinene knyttet
til medisinsk-teknisk utstyr, noe som kan ha stor betydning spesielt
for pasientsikkerheten.
Komiteen konstaterer at Regjeringen
også ser alvorlig på dette og forutsetter at nødvendige
tiltak iverksettes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe gjennom hele utstyrsplanens
periode har pekt på betydningen av at det medisinsk-tekniske
utstyret i sykehusene er avgjørende for å nå helsepolitiske
mål om større kapasitet, bedre kvalitet og bedre
effektivitet i pasientbehandlingen. Disse medlemmer vil minne
om de forslag til økte investeringer i slikt utstyr Fremskrittspartiets
medlemmer i perioden har fremmet, også gjennom sine utenlandsbudsjetter.
Riksrevisjonens undersøkelse har, ifølge
Dokument nr. 3:6 (2005-2006), hatt som formål å belyse
om de prioriteringer Stortinget la til grunn for utstyrsplanen i 1998,
i Innst. S. nr. 226 (1997-1998), er fulgt og om rutinene for planlegging
av investeringer og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk
utstyr har vært i samsvar med de krav som bør
stilles.
Til tross for at bare 17 av 55 sykehus har gitt
en oversikt over de årlige investeringer under utstyrsplanen
og fremtidig investeringsbehov for årene 2005-2008, gir dette
ifølge Dokument nr. 3:6 (2005-2006), en oversikt over situasjonen
i ca. halvparten av volumet i spesialisthelsetjenesten i forhold
til driftsutgifter i 2003. Disse medlemmer har notert
seg at Riksrevisjonen peker på at undersøkelsen
bygger på mange datakilder og at den gir et dekkende og
representativt bilde av situasjonen.
I St.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det pekt på at
det i 1998 og 1999 ble overført henholdsvis 244 og 374
mill. kroner til påfølgende års budsjetter,
noe som etter disse medlemmers mening indikerte at
fylkene ikke oppfylte sine 40 pst. av investeringene slik at de statlige
midler som skulle dekke 60 pst. ble utløst. Fremskrittspartiets
gruppe påpekte i sine merknader i Budsjett-innst. S. nr.
11 (2000-2001) at dette bl.a. førte til alvorlige problemer
når det gjaldt lindrende behandling innen kreftomsorgen,
og partiet fremmet forslag om at fordelingsnøkkelen mellom
stat/fylke skulle endres til 90/10. Ingen andre
partier støttet forslaget.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at bl.a. disse forhold har medført at de helsepolitiske
mål ikke er oppfylt, slik Riksrevisjonen påpeker,
når det i Dokument nr. 3:6 (2005-2006) vises til at gjennomsnittsalderen
for medisinsk-teknisk utstyr ikke er blitt lavere fra 1998 til 2003,
som var planperiodens lengde og at halvparten av foretakene i Helse-Nord
har brukt 70 pst. av investeringsmidlene til utstyr som ikke var
prioritert i planen.
Disse medlemmer har også merket
seg Riksrevisjonens påpeking av at sykehusene har dårlig
oversikt på områder hvor informasjonen burde vært
lett tilgjengelig, og at Riksrevisjonen stiller spørsmål
om hvorvidt sykehusene utnytter de muligheter og systemer de har
til å sikre styring og oppfølging av utstyrsinvesteringene.
Heller ikke oversikt og planer for fremtidig kapitalbehov knyttet
til fornyelse av medisinsk teknisk utstyr foreligger, ifølge
Dokument nr. 3:6 (2005-2006).
Disse medlemmer viser til at
Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) i år 2000
fikk i oppdrag av Sosial- og helsedepartementet å evaluere
"Plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus". I 2002 overtok
Sosial- og helsedirektoratet oppdragsgiveransvaret for prosjektet.
Ifølge SNF-rapport nr. 18/2003 er prosjektets
hovedmålsetting følgende:
"å vurdere om de ekstraordinære
bevilgningene har bidratt til å redusere flaskehalser og
bedre behandlingskvaliteten ved de sykehus som investerer i nytt
utstyr."
Disse medlemmer vil peke på at
målsettingen har et noe annet innhold enn Riksrevisjonens
om
"å belyse om de prioriteringer som Stortinget
la til grunn for utstyrsplanen er fulgt og om rutinene for planlegging
og investeringer og opplæring i bruk av medisinsk teknisk
utstyr er i samsvar med de krav som bør stilles."
I Innst. S. nr. 226 (1997-1998) sier en samlet
komité følgende:
"Komiteen vil påpeke at den mangelfulle
oversikten man har over utstyrssituasjonen ved mange av landets sykehus
og i mange av landets fylker, medfører at utstyrsfornyelsen
skjer lite planmessig, og ofte i etterkant av at nytt utstyr skulle
vært skaffet til veie. Dette har konsekvenser for den generelle
sykehusdriften i form av redusert effektivitet og lite optimal bruk
av personellressurser. Komiteen finner det hensiktsmessig at det
fra Regjeringens side tas initiativ til utvikling av et verktøy
for oversikt over utstyrssituasjonen."
Disse medlemmer finner at Riksrevisjonens rapport
nettopp peker på at utstyrsplanen ikke ser ut til å ha
ført til noen kvalitativ forbedring i forhold til komiteens
bekymring på dette området. Disse medlemmer mener
at Riksrevisjonens rapport og rapporten fra SNF har forskjellig
utgangspunkt, men at begge rapporter bekrefter at det fremdeles
er behov for sterkere vektlegging av komiteens ovennevnte merknad
og en bedre planlegging for fremtiden når det gjelder særlig
innkjøp og vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr.