Skillet mellom politikk og forvaltning

Komiteen viser til at det er et grunnleggende utgangspunkt for vår styreform at statsråden er konstitusjonelt ansvarlig for den politikk som utøves i vedkommende del av statsforvaltningen. En regjering kan fjernes gjennom valg eller ved mistillit fra Stortinget dersom det er kvalifisert misnøye med den politikk som føres. Dette gjelder imidlertid ikke for embets- og tjenestemenn i forvaltningen. Det er derfor avgjørende at det etableres styringssystemer som sikrer at det oppdrag som gis til forvaltningen gjennom lover, forskrifter, instrukser og bestillinger blir fulgt opp.

Komiteen vil presisere at vårt demokratiske folkestyre er helt avhengig av at forvaltningen lojalt følger opp lovene som gis av nasjonalforsamlingen, samt regler og instrukser som gis av regjeringen som utøv­ende myndighet. Demokratiet er videre avhengig av at informasjon som er avgjørende for politikkutformingen formidles til politikerne. Selv om det ikke er mulig å etablere et entydig og allmenngyldig skille mellom politikk og administrasjon, er det forvaltningens oppgave å sørge for at problemstillinger som er politiske i sin karakter eller kan sette statsråden i politisk ansvar, blir undergitt politisk behandling. Innenfor de rammer for legitim politisk styring som er gitt i lov- og regelverk, er det de politiske organer som fastlegger rekkevidden av det politiske ansvar. Gitt de klare rolleforskjeller som eksisterer, finner komiteen grunn til å anerkjenne den viktige innsats som gjøres i forvaltningen for å kvalitetssikre politiske beslutninger. Det er viktig at eventuelle motforestillinger blir lyttet til og at det gis rom og mulighet for faglig diskusjon før beslutninger tas.

Komiteenvil i denne sammenheng understreke at informasjonsplikten er sentral i hele vårt styringssystem og for utøvelsen av politisk ansvar. Uten at informasjonsplikten påaktes i hele forvaltningen, blir det umulig å utøve politisk ansvar.

Komiteen har merket seg at det er foretatt flere endringer i styringsforholdene på utlendingsfeltet de siste årene. Utlendingsnemnda (UNE) ble opprettet 1. januar 2001, og behandler klager på vedtak fattet av UDI. Departementets styring skal overfor UNE skje gjennom lov og forskrift. Dersom det er nødvendig for å ivareta hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, kan departementet instruere UDI om avgjørelsen i enkeltsaker. Gjennom endringer i 2005 ble det fastlagt at Kongen i statsråd skal være klageorgan i slike saker. Da ble det også vedtatt at departementet kan styre gjennom å gi generelle instrukser til UDI om lovtolkning og skjønnsutøvelse. Komiteen vil bemerke at for å sikre tillit til et slikt styringssystem er det en forutsetning at departementet til enhver tid er oppdatert når det gjelder praksis og mulige praksisendringer i UDI og at det er lojalitet i direktoratet og departementet i forhold til politisk ledelse.

Om hva saken har avdekket

UDI

Komiteen viser til at departementet gjentatte ganger har presisert rapporteringsplikten overfor UDI, blant annet i departementets tildelingsbrev i forbindelse med statsbudsjettet i 2003, 2004 og 2005.

Komiteen har merket seg at det gjennom den gjennomførte granskingen og den åpne høringen er klarlagt at UDI, tross dette, og i strid med rapporteringsplikten unnlot å rapportere om praksisen de la opp til ved behandlingen etter utlendingsloven § 8 annet ledd for søkere med MUF-tillatelse som ikke fikk arbeidstillatelse etter den midlertidige forskriften § 2.

Komiteen viser i den sammenheng til at Graver-kommisjonen finner det "uforståelig at departementet ikke ble varslet i forkant", at UDI selv i brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 13. mars 2006 skriver at det var "helt åpenbart at direktoratet skulle ha informert departementet" og at også tidligere direktør Trygve G. Nordby i den åpne kontrollhøringen erkjente at den manglende orienteringen utgjorde et brudd med rapporteringsplikten overfor departementet.

Komiteen vil understreke betydningen av å overholde rapporteringsplikten, og finner det meget kritikkverdig at UDI har unnlatt å rapportere til departementet i denne saken.

Komiteen viser videre til at den praksis UDI la seg på i behandlingen av MUF-sakene etter Utlendingsloven § 8 annet ledd, betegnes som "åpenbart i strid med de politiske intensjonene" i Graver-kommisjonens rapport, og at også UDI konkluderer med at praksisen ikke var i samsvar med "de tydelige politiske intensjonene" i brev datert 13. mars 2006.

Komiteen ser alvorlig på at UDI i behandlingen av disse sakene ikke fulgte opp de politiske føringene fra departementet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til at Justisdepartementets lovavdeling i brev datert 21. mars 2006 skriver at "(d)et er verken i forskriften eller i høringsbrevet gitt føringer for praktiseringen av kriteriet "sterke menneskelige hensyn" i § 8 annet ledd for de tilfeller der en søker faller utenfor vilkårene i forskriften § 2".

Disse medlemmer viser til at det er ulike oppfatninger om hvor avklarte de politiske føringene var i forskriften. UDI burde derfor ha lagt sin praksis for behandling av MUF-sakene fram for departementet. Disse medlemmer understreker også at denne saken viser behovet for klarere politiske styringssignaler. Disse medlemmer viser videre til at statsråd Bjarne Håkon Hanssen i høringen 1. juni 2006 sa at han hadde

"observert at det har vært en uklar rolleforståelse, uklare kommunikasjonsrutiner, uklarhet rundt styringssignalene og uklare krav til form når det gjelder rapportering".

Komiteen har notert at det under Stortingets høring 1. juni 2006 framkom en entydig oppfatning blant de ansattes representanter om at det var forankret en praksis i UDIs ledelse om at man i tvilssaker skulle avgjøre saken i søkerens favør, også i saker som ikke gjelder beskyttelsebehov. Komiteen anser at en slik praksis er å trå inn på politikernes område og innebærer en politisk føring for skjønnsutøvelsen i saksbehandlingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er innforstått med at det i beskyttelsessaker kan være grunnlag for en slik ja-ved-tvil-praksis, i tråd med de retningslinjer FNs høykomisær for flyktninger anbefaler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det klart politiske spørsmålet om saksbehandlerne i UDI som avgjorde diverse søknader om oppholdstillatelse, asyl, familiegjenforening med mer skulle innvilge eller avslå søknader det var tvil om, ble besvart med at tidligere direktør Trygve G. Nordby hadde bestemt at det i slike tilfelle skulle gis innvilgelse av søknadene. Trygve G. Nordby tok således selv den klare politiske avgjørelse i stedet for å forelegge den for departement og regjering. Disse medlemmer anser en slik opptreden for å være en bagatellisering av virkeligheten og ikke i pakt med en lojal oppfølging av lover gitt av nasjonalforsamlingen samt det regelverk og de direktiver stillingen gir.

Disse medlemmer er dypt uenige i en slik holdning og mener derfor at landets politiske myndigheter gjennom vedtak og forskrift eller instruks sørger for den motsatte holdning og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at UDIs holdning til ulike søknader om asyl, opphold, familiegjenforening og lignende er slik at ved tvil skal søknadene avslås."

Komiteen har også merket seg at det under høringen kom fram at praksisen i UDI ved behandling av asylsøkere med usikker identitet ikke har vært i overensstemmelse med departementets føringer om at det ikke skal gis permanent opphold i Norge dersom det er tvil om identiteten. Komiteen finner det særlig alvorlig at UDIs avvikende praksis fortsatte selv etter at daværende statsråd Erna Solberg i spørretimen 24. november 2004 informerte Stortinget om en praksis som ikke var i overensstemmelse med praksisen som faktisk ble ført i UDI. Dette til tross for at også ansatte i UDIs statsborger- og bosettingsenhet slo alarm gjennom et lengre notat til sin nærmeste overordnede.

De to ovenfor nevnte forhold sammen med behandlingen av MUF-sakene vitner, slik komiteen ser det, om at det har vært en uklar rolleforståelse i UDIs ledelse av hva som er forvaltningens område og hva som er politikernes område. Dette finner komiteen alvorlig og kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det påhviler både departementet og UDI å foreta nødvendige avklaringer rundt rolleforståelse og styringssignaler for å hindre uklarhet.

Komiteen har notert at det har fremkommet ulike oppfatninger i det juridiske miljø til hvorvidt UDIs behandling av MUF-sakene etter utlendingsloven § 8 annet ledd var lovstridig, men finner ikke i denne sammenheng grunn til å gå nærmere inn i denne diskusjonen. Uansett hva man måtte komme til ved denne vurderingen, finner komiteen det kritikkverdig at direktoratets ledelse var klar over at man tøyde grensene langt, men likevel unnlot å foreta seg noe nærmere for å finne ut hvor grensene gikk og sikre at saksbehandlingen holdt seg på riktig side av grensen. Alminnelig aktpågivenhet i forhold til politisk følsomme spørsmål burde uansett ha tilsagt at man foretok en nøyere avveining av dette.

Komiteen har merket seg at granskingskommisjonen finner det godtgjort at departementet ikke ble orientert om UDIs praksis i MUF-sakene før brevet av 23. januar 2006, og at granskingskommisjonen mener departementet reagerte "raskt og adekvat på dette", først gjennom kontaktmøtet 2. februar 2006, senere gjennom møter og brev. Komiteen finner i likhet med granskingskommisjonen at det er påfallende at direktoratet først 8. mars 2006 stanset ytterligere behandling. Tidligere direktør Manuela Ramin-Osmundsen forklarte i høringen 1. juni 2006 dette med at beskjeden fra departementet ikke var klar og foregikk i et uformelt rom. Statsråd Hanssen ga i høringen utrykk for at beskjeden fra departementet til UDI i møtet 2. februar 2006 var tydelig nok. Komiteen anser at dette forholdet viser et behov for tydeligere rutiner i styringsdialogen, og at den er skriftliggjort og lett sporbar.

Statsrådene

Komiteen viser til at tidligere statsråd Erna Solberg i høringen 1. juni 2006 beskrev spenninger i forholdet mellom departementet og UDI, noe som toppet seg våren 2002. I oktober 2005 fant hun grunn til å advare sin ettertreder statsråd Hanssen om "trang til å tøye grenser " i UDI. Statsråd Hanssen beskrev i høringen 1. juni 2006 forholdet mellom departement og UDI som preget av "uklar rolleforståelse, uklare kommunikasjonsrutiner, uklarhet rundt styringssignaler og uklare krav til form når det gjelder rapportering".

Komiteen har notert at tidligere statsråd Solberg endret informasjonsrutinene mellom departementet og UDI og satte i gang et arbeid for å lage nye styringsinstrumenter. Dette arbeidet munnet ut i lovendringer som trådte i kraft 9. september 2005. Gjennom endringene ble departementets instruksjonsmyndighet utvidet slik at departementet nå kan gi generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse. I saker om rikets sikkerhet eller som for øvrig berører utenrikspolitiske hensyn, kan departementet dessuten gi instrukser om behandlingen av enkeltsaker. Departementet kan også beslutte at vedtak truffet av UDI til gunst for utlendingen, skal overprøves av UNE. Gyldigheten av vedtak til gunst for utlendingen i UNE, kan departementet prøve for domstolene gjennom søksmål. Det ble også etablert en ordning med "stornemnd" i UNE. Vedtak i stornemnd skal danne presedens både for UDIs og UNEs senere vedtak i likeartede saker.

Komiteen finner det godtgjort at det i saken om de 197 MUF-søknadene foreligger brudd på informasjonsplikten. Komiteen finner likevel grunn til å stille spørsmål ved om tidligere statsråd Solberg gjennom fire år som ansvarlig for dette feltet gjorde nok for å etablere ryddige styrings- og kommunikasjonslinjer mellom departement og direktorat. Komiteen anser at det var grunn til å forvente at begge de ansvarlige statsråder i større grad forsikret seg om at disse rutinene fungerte godt, i og med den erkjennelsen de satt inne med, og fordi det gjaldt et sentralt politikkområde som flyktning- og innvandringspolitikken. Komiteen viser til at disse spørsmål inngår som tema for delinnstilling to fra Graver-utvalget og går derfor ikke videre i denne side av saken nå.

Forventninger fremover

Komiteen har ut fra de kritikkverdige forhold som er avdekket i denne saken en klar forventning om at departementet nå tar et overordnet ansvar for at utlendingsforvaltningen får en organisering som ivaretar behovet for politisk styring og kontroll innen rammen av den rolledeling som lovgivningen på feltet fastsetter mellom de ulike organer. Det er behov for å fokusere på ledelse, styringsdialog, saksbehandling, rolleforståelse og kultur. Det må gis et klart oppdrag til direktoratets ledelse, og departementet må over en periode følge opp dette oppdraget tettere enn det som er vanlig i en løpende driftssituasjon.

Styringsdialog

Styringsdialogen mellom departementet og UDI har, slik den er beskrevet i komiteens høring, etter komiteens oppfatning vært preget av hyppig og fragmentert kontakt i ulike former og på mange nivå. Dialogen har dels vært formell, dels uformell og fremstår som lite strukturert. Det er etter komiteens oppfatning behov for en forbedret styringsdialog og klarere rutiner for en sporbar og tydelig kommunikasjon mellom departementet og UDI. Komiteen mener man trenger klarere styringssystemer og rutiner for styring, og ber departementet om å følge opp dette og melde tilbake om hvilke tiltak som er iverksatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Komiteen har merket seg at Arbeids- og inkluderingsdepartementet har klargjort og fastlagt kommunikasjonsrutinene mellom departementet og UDI. Komiteen forutsetter at departementet har en tett oppfølging av at de nye rutinene blir etterfulgt.

Komiteen ber også om at departementet foretar en kritisk gjennomgang av egen kompetanse, kapasitet og ressurser for å sikre god kontroll med et så vidt komplisert og komplekst felt som utlendingsforvaltningen er.

UDI

1. Saksbehandling

Det er svært viktig, både for den enkelte søker og for samfunnet, at saksbehandlingstiden i UDI ikke er urimelig lang. Komiteen vil fremheve at man i de siste årene har gjort en solid innsats for å redusere saksbehandlingstiden i etaten. Det er etter komiteens mening nødvendig å sikre at saksbehandlingstiden ikke øker fremover. Det er fortsatt et mål å redusere tiden fra søknad leveres til saken er ferdig behandlet.

Komiteen vil fremheve at kravet om rimelige saksbehandlingstider i UDI må søkes nådd samtidig som kvaliteten i saksbehandlingen holder et høyt nivå. Komiteen ber departementet vurdere om det er behov for å styrke UDI ressursmessig for å oppnå dette. Komiteen finner også grunn til å understreke nødvendigheten av at det til enhver tid er gode rutiner for kvalitetssikring av direktoratets skjønnsutøvelse. Resultatrapportering og -vurdering må ikke bare baseres på rent kvantitative mål, men også fokusere på kvaliteten i saksbehandlingen.

2. Rolleforståelse og rollefordeling

Komiteen anser at behandlingen av denne saken har avdekket forhold som viser et tydelig behov for å sikre en god rolleforståelse hos ledere og saksbehandlere i UDI. Komiteen er positiv til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil etablere et eget rolleutvalg eller en tilsvarende ordning der representanter for departement og direktorat kan drøfte hva som ligger i de ulike rollene.

Komiteen vil understreke betydningen av en tydelig og mest mulig hensiktsmessig rollefordeling mellom departementet, UDI og UNE. Under høringen 1. juni 2006 ble det stilt spørsmål ved hvorfor ikke UNE varslet departementet om UDIs praksis i MUF-sakene, selv om den i UNE ble ansett for å ikke å være i overensstemmelse med generell praksis og signaler. UNEs direktør Terje Sjeggestad opplyste at det ikke forelå noen plikt, og ble heller ikke sett på som naturlig, å gå til departementet med en slik sak. Komiteen finner ikke dette tilfredsstillende, og vil be departementet sørge for at det finnes arenaer der det er naturlig at slike forhold kan tas opp også med departementet.

Komiteen har også merket seg at UNEs direktør Terje Sjeggestad i høringen 1. juni 2006 beskrev en fare for ubegrunnet forskjellsbehandling som følge av lovendringene som ble foretatt høsten 2001. Komiteen vil be departementet om å nøye følge utviklingen, og sikre at den nyetablerte stornemnden i UNE blir et effektivt redskap for å sikre likebehandling på alle nivå i utlendingsforvaltningen.

3. Kultur og arbeidsmiljø

Det er også nødvendig å tilstrebe en trygg og åpen styringskultur og et godt arbeidsmiljø i etaten. Kulturen bør etter komiteens mening være preget av gjensidig respekt, åpenhet, dialog og lojalitet. Det er viktig, både for arbeidsmiljøet og kvaliteten i saksbehandlingen, at innvendinger og kritikk ikke stoppes på laveste ledernivå, men bringes opp for vurdering og avklaring. For å skape en trygg kultur må ansatte ha en annen beskyttelse i tilfelle konflikt med ledelsen, jf. blant annet arbeidet med nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven om vern av varslere. Komiteen ber departementet vurdere å gjennomføre en ny arbeidsmiljøundersøkelse i UDI med det første. En slik undersøkelse vil etter komiteens mening være avgjørende for at det arbeidet som nå må gjøres for at UDI skal være en sunn organisasjon med fokus på tildelte arbeidsoppgaver, skal lykkes.

4. Åpenhet og tillit

Tilliten til utlendingsforvaltningen er avhengig av en klar sammenheng mellom politiske mål og ansvarlige politikeres opplysninger om utlendingsfeltet på den ene siden, og dens praktisering av lov, forskrift og instruks på den andre siden. Det er etter komiteens mening viktig å legge bedre til rette for åpenhet rundt og innsikt i UDIs arbeid. Etter komiteens mening bør det bli en større grad av offentlighet rundt UDIs praksis i asylsaker og i familiegjenforeningssaker, og det bes om at departementet legger til rette for utarbeidelse av jevnlig oppdaterte praksisbeskrivelser. Slike offentlig tilgjengelige beskrivelser av forvaltningspraksis i UDI vil etter komiteens mening fremme kvalitet og likebehandling i etaten. De vil imidlertid også sikre samfunnsdebatt om kontroversiell praksis og dermed muliggjøre en eventuell praksisomlegging dersom det skulle være behov for dette.

Om granskingen

Komiteen viser til at både Trygve G. Nordby og Manuela Ramin-Osmundsen har fremsatt sterk kritikk mot det prosessuelle grunnlaget for Graver-utvalgets rapport av 22. mai 2006. Professor Hans Petter Graver ga i høringen 1. juni 2006 klart uttrykk for at kommisjonen, tross den fremsatte kritikk, stod fast ved sine konklusjoner. Men han sa samtidig at tidspresset som kommisjonen arbeidet under kunne ha medvirket til at involverte parter følte seg dårlig ivaretatt.

Komiteen vil på prinsipielt grunnlag presisere at det er viktig å sikre rettssikkerheten til partene i en granskingsprosess. Det ville imidlertid vært uheldig både for de involverte parter og for UDI om granskingen av de 197 MUF-sakene skulle dratt ut i tid med den konsekvens at Stortingets høring måtte utsettes til høsten 2006. Dette er etter komiteens mening også et moment som må tillegges vekt i en helhetlig rettssikkerhetsvurdering av den konkrete sak.

Det er etter komiteens mening positivt at Regjeringen nå vil gjennomgå retningslinjene som ligger til grunn for offentlige granskinger, jf. rundskriv fra 4. mars 1975. Komiteen ber særlig om at man vurderer å tydeliggjøre hvilke beviskrav og partsrettigheter som skal gjelde, og om at man melder tilbake til Stortinget på egnet måte.

Andre del av Graver-utvalgets arbeid

Komiteen har merket seg at annen del av Graver-utvalgets arbeid vil omfatte en mer generell gjennomgang av ansvarsforholdene og forankring ved utforming av praksis i UDI. Dersom granskningen gir grunnlag for det, skal det også legges fram forslag til endringer i styringsdialog, regelverk eller retningslinjer som sikrer at UDIs praksis følger gjeldende lov, forskrift og instruks.

Komiteenforutsetter at departementet nøye vurderer rapporten og de tiltak den foranlediger og ber om at Stortinget i St.prp. nr. 1 (2006-2007) blir orientert om oppfølgingen så vel av utvalgets arbeid som av denne komitéinnstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet refererer til den åpne høringen hvor tidligere direktør Trygve G. Nordby i ettertid mente man burde ha lagt sakene frem for departementet fordi det ble reist spørsmål om at grensene i forhold til Utlendingsnemnda ble tøyd - og han beklaget dette. Disse medlemmer registrerer at Nordby mente det var en feilvurdering fra sin side - ikke fordi lovtolkningen var feil eller endring i praksis, men fordi denne håndteringen kunne oppfattes som politisk kontroversiell. Disse medlemmer er av den oppfatning at Nordbys oppfatning er i dårlig samsvar med virkeligheten idet vi er av den mening at han her snakker om en helt ny praksis med å gi arbeidstillatelse til syke, uføre, folk som aldri hadde arbeidet osv.

Disse medlemmer registrerte videre i høringen at Trygve G. Nordby mente at

"det var helt nødvendig å få etablert både ledere og rutiner som sikret at beslutninger av vesentlig og prinsipiell betydning ble tatt av ledere i linjen. Dette var det ikke alle som likte."

I denne forbindelse ønsker disse medlemmer å understreke at det var styringen av lovtolkningen som var mislikt. Videre mener disse medlemmer at det er ankeinstansen UNE som skal fange opp eventuelle gale avslag. Dessuten mener disse medlemmer at manglende kontroll er i dårlig samsvar med det regelverk UDI er satt til å forvalte. Videre ser disse medlemmer tydelig at midlertidige ansettelser, underbemanning i asyl- og oppholdsavdelingen, produksjons-press og pålegg om å senke kontrollnivået, synes å ha vært et kontroversielt tema. Et resultat av denne driftskultur i UDI ble slik disse medlemmer oppfatter det at en holdning som "ved tvil, si ja", ikke var synonymt med en human praksis. Disse medlemmer har merket seg at denne "ved tvil - si ja"-holdning og minimal kontroll av søknadene kom aldri frem i UDIdirektørens offentlige rapporter, presseoppslag, samtaler osv.

Disse medlemmer registrerte i slutten av Trygve G. Nordbys innlegg bekymring for rettssikkerheten, idet han som part i en sak oppfatter granskingskommisjonens meget sterke ordbruk som minner om en form for en dom, og hvor synspunkter ikke kommer frem og disse vurderinger ikke tydeliggjøres slik man gjør i en dom og hvor det i realiteten ikke eksisterer klage- eller ankeadgang. Disse medlemmer viser til høringen og refleksjoner fra fagforeningene hvor det fremkommer informasjoner om ledelse og ledelseskultur i UDI, spesielt etter at MUF-sakene kom opp og frem til dags dato. Slik disse medlemmer oppfattet det, er fagforeningene i denne perioden blitt kjent med sider av UDI og en "fryktkultur" som de ikke kjente inngående til tidligere, med fokus på de ansattes opplevelser av faglige lojalitetskonflikter under Trygve G. Nordbys ledelse. Derfor finner disse medlemmer det noe underlig at Nordby etterlyser sin egen rettssikkerhet i forhold til Graver-kommisjonen, sett i lys av interne konflikter i UDI hvor de ansatte hevder at direktørene var enerådende og at de ansatte nærmest ikke hadde rettigheter og muligheter for å kunne bli hørt.

I forbindelse med spørsmål fra saksordfører Dagfinn Høybråten om likebehandling av asylsøkere, ønsker disse medlemmer å fokusere på Trygve G. Nordbys meget klare "ja, absolutt"-svar hvor han henviser til de mange års praksis med likebehandling og hvor det er meget stor grad av likebehandling. Som tidligere påpekt av disse medlemmer er vi av den mening at Nordby her snakker om en helt ny praksis med å gi arbeidstillatelse til syke, uføre, folk som aldri hadde arbeidet osv., som dermed utløser en vesentlig forskjellsbehandling.

Spørsmål fra UDI til departementet for å få signaler og tilbakemeldinger i asyl- og oppholdssaker ble fokusert, og disse medlemmer registrerer med interesse Nordbys svar om at mange saker ble liggende veldig lenge i departementet og at det var mangel på fullgod tilbakemelding.

På spørsmål fra Fremskrittspartiets Carl I. Hagen om UDI har fulgt de politiske vedtatte retningslinjer og instrukser i forskrifts form, registrerer disse medlemmer at Trygve G. Nordby svarer at "når det er så klart innenfor loven, er det ikke like opplagt at man skulle sett den bjella i forhold til å rapportere." Disse medlemmer vil i denne sammenheng bemerke at Lovavdelingen sier ikke at det er klart innenfor loven.

Disse medlemmer viser til at tidligere direktør i UDI, Manuela Ramin-Osmundsen, i sitt innlegg fremførte at hun ikke var kjent med den praksisen og hovedlinjene som UDIs asylavdeling hadde lagt seg på fra høsten 2005. I denne forbindelse ønsker disse medlemmer å vise til pressemelding fra Utlendingsdirektoratet datert den 9. august 2002 hvor det opplyses at fire nye toppledere i UDI er ansatt. Disse medlemmer fokuserer spesielt på stillingsbeskrivelsen som sier "Ramin-Osmundsen vil som assisterende direktør arbeide nært sammen med direktøren, med hele UDI"s arbeidsfelt som ansvarsområde". Derfor finner disse medlemmer det ubegripelig at Mauela Ramin-Osmundsen ikke var kjent med praksisen og hovedlinjene som asylavdelingen hadde lagt seg på, samt kunnskapen til sentrale notater og underlagsmateriale i sakens anledning. Disse medlemmer stiller spørsmål om Ramin-Osmundsen oppfylte den arbeidsplikt som stillingen innebar idet hennes ansvar var hele UDIs område og ikke et avdelingsansvar.

For disse medlemmer er det ubegripelig at tidligere assisterende direktør ikke var oppdatert om omlegging av praksis og de nye hovedlinjer. Under utspørringen hadde Carl I. Hagen et spørsmål om hvorfor MUF-sakene aldri ble drøftet på direktørmøtene fra oktober i fjor, til det gikk opp for Ramin-Osmundsen at det her var en annen praksis enn den man trodde. Disse medlemmer er svært overrasket over Ramin-Osmundsens svar som tydelig ga uttrykk for at den nye praksis aldri ble drøftet på direktørmøter - verken formelt eller på en uformell måte.

Disse medlemmer viser til debatten i kjølvannet av at det ble klart at den forrige direktør i UDI ikke var norsk statsborger. Mange reagerte på dette, i og med at mange var av den klare mening at stillingen som direktør i UDI var en embetsmannsstilling som i henhold til Grunnloven § 92 er forbeholdt norske statsborgere, som også må oppfylle et av fire tilleggskrav.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ved utenriksministeren ikke anser stillingen som øverste leder for landets utlendingsdirektorat for å være en embetsstilling, og at det er greit hvis de tilsatte i UDI er utenlandske statsborgere. Dette representerer et syn disse medlemmer ikke deler. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at stillingen som direktør i UDI gjøres til en embetsstilling."

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle saksbehandlerstillinger og stillinger i UDI som medfører instruksjonsmyndighet over saksbehandlere som behandler konkrete søknader om asyl, oppholdstillatelse, familiegjenforening og lignende, forbeholdes norske statsborgere."