St.prp. nr. 61 (2006-2007) - Spørsmål 7 i) ii) og iii)
Jeg viser til brev av 21. mai 2007 med spørsmål nr. 7 til St.prp. nr. 61 (2006-2007) om utbygging og finansiering av Vegpakke Salten fase I som oppfølging til svarene mine på spørsmål 5 og 6, som jeg gav i brev av 11. mai 2007.
Spørsmål nr. 7 i): "Mener statsråden at en fastrenteavtale på hele lånets byggetid gir en gunstigere nedbetalingsprofil enn en aktiv låneportefølgeforvaltning, med anvendelse av periodevise rentesikringsinstrumenter og SWAP-avtaler? I tilfelle ja; kan det vises til bompengeprosjekter i Norge fra tidligere hvor dette har vært tilfelle?"
Svar: Som opplyst i tidligere svar, har regjeringen valgt å fremme saker med forutsetning om rentebindingsavtale i de tilfeller prosjekter ikke har latt seg finansiere innenfor 15 års nedbetalingstid med en lånerente på 8 pst. i finansieringsberegningen. Alternativet kunne være ikke å fremme slike marginale prosjekter.
Gjennom rentebindingsavtale prioriteres forutsigbarhet i rentenivået for å sikre at ikke kapitalkostnadene blir så høye at bompengeselskapene får problemer. Jeg utelukker imidlertid ikke andre rentebindingsavtaler enn fastrenteavtaler. Formålet med denne type avtaler er å sikre så gunstige lånevilkår som mulig, men med en sikkerhet for at renten ikke skal overstige 6,5 pst. i en vesentlig del av låneperioden.
Spørsmål nr. 7 ii): "Å fravike en slik profesjonell låneportefølgeforvaltning som er vanlig i bransjen, vil utvilsomt bety dyrere låneomkostninger over 15 års perioden, og gjøre lengre nedbetalingsperiode nødvendig.
- Synes statsråden det er rimelig at trafikantene belastes disse unødvendig høye rentekostnadene?"
Svar: Generelt vil en rentebindingsavtale på lang sikt være noe mindre gunstig enn flytende rente.
For marginale prosjekter har det vært lagt til grunn en forutsetning om 6,5 pst. eller lavere maksimalrente i avtale om fastrente eller rentetak. Imidlertid vil det være den fremtidige utviklingen i rentenivået frem til det tidspunktet lånene er nedbetalte som avgjør hvorvidt rentebindingsavtalene faktisk medfører høyere kapitalkostnader. Ovennevnte opplegg med fastrente gir forutsigbarhet og sikkerhet for både bompengeselskapet og trafikantene.
Spørsmål nr. 7 iii): "Kan statsråden være enig i at standardavtalen mellom bompengeselskapene og staten regulerer hvem som har ansvar for dette, og at finansiering og trafikkrisiko er selskapets ansvar sammen med sin ev. garantist? Og hvor i standardavtalen gis det åpning for at staten overtar dette ansvaret, slik de i realiteten nå gjør?"
Svar: Standardavtalen må kun oppfattes som en generell mal. Det er den enkelte bompengeavtalen mellom Vegdirektoratet og bompengeselskapet som legger føringer for selskapenes drift. En bompengeavtale skal legge til grunn de føringer som er gitt i den enkelte bompengeproposisjonen, og i Stortingets behandling.
I standardavtalen er det selskapets og garantistens risiko å ha lav rente og deres ansvar å nedbetale lån. Staten har kun ansvar for å dekke rente- og administrasjonskostnader dersom vegen blir stengt i mer enn 14 dager pr. år.