Bærekraftig utvikling er satt som mål
for verdenssamfunnet gjennom en rekke internasjonale prosesser i regi
av FN. Begrepet defineres som en utvikling som imøtekommer
dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners
muligheter for å tilfredsstille sine behov. Norge har forpliktet
seg til å følge opp de internasjonale målene
i den nasjonale politikken. Det nasjonale målet om en bærekraftig
utvikling stiller blant annet krav til miljøkvaliteter
som er nødvendig for å sikre at menneskenes livsgrunnlag
blir opprettholdt på kort og lang sikt.
Målet om en bærekraftig utvikling
har vært overordnet for norsk areal- og ressursforvaltning
siden tidlig i 1990-årene. En bærekraftig arealforvaltning
innebærer en arealplanlegging og arealdisponering som bidrar
til en bærekraftig utvikling. Arealer er en begrenset ressurs
som skal forvaltes langsiktig. Føre-var-prinsippet og prinsippet
om at naturens tålegrenser ikke må overskrides,
skal legges til grunn for forvaltningen, og miljø skal
innarbeides som premiss i all arealdisponering. Dette innebærer
at arealutnyttelsen først kan bestemmes etter at konsekvensene
for miljø, naturressurser og samfunn er vurdert.
De nasjonale målene kommer blant annet
til uttrykk i St.meld. nr. 31 (1992-93), St.meld. nr. 29 (1996-97), St.meld.
nr. 23 (2001-2002) og i behandlingen av stortingsmeldingene om regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. I behandlingen
av St.meld. nr. 21 (2004-2005) slår energi- og miljøkomiteen
fast at en nasjonal arealpolitikk er grunnleggende for å oppnå en bærekraftig
forvaltning. I denne undersøkelsen legges det derfor til
grunn at en langsiktig og helhetlig forvaltning av arealressursene
er en forutsetning for en økologisk, økonomisk
og sosial bærekraftig utvikling på lang sikt.
Miljøverndepartementet har ansvaret
for å iverksette, samordne og følge opp regjeringens
nasjonale miljøpolitikk slik at målet om en bærekraftig
utvikling nås innenfor arealplanleggingen og arealdisponeringen. For å sikre
at målene om en bærekraftig arealdisponering nås,
må arealplanlegging skje innenfor alle sektorer og på alle
forvaltningsnivåer. Miljøverndepartementet er
overordnet planmyndighet og skal i samarbeid med andre departementer
utvikle og formidle nasjonale mål for planlegging i fylker
og kommuner. Dette forutsetter at Miljøverndepartementet bidrar
til at de nasjonale målene og den statlige oppfølgingen
samordnes med andre sektordepartementer både på nasjonalt
og på regionalt nivå. Miljøverndepartementet
har også et oppfølgingsansvar overfor kommunene
og fylkeskommunene og skal påse at arealplanleggingen blir
gjennomført og fører til en arealdisponering som
er i overensstemmelse med Stortingets vedtak og forutsetninger.
Plan- og bygningsloven, som er en sektorovergripende
lov, er det mest sentrale virkemiddelet for å oppnå en
bærekraftig arealutvikling. Loven gir kommunene myndighet
til å utarbeide juridisk bindende arealplaner som skal
styre arealdisponeringen i hver enkelt kommune. Etter loven skal
det utarbeides planer for bruk og vern av ressurser og utbygging
slik at arealbruken og bebyggelsen blir til størst mulig
gagn for den enkelte og samfunnet.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse i hvilken grad Miljøverndepartementet
ivaretar sitt nasjonale ansvar for en bærekraftig arealplanlegging
og arealdisponering etter plan- og bygningsloven. Følgende
forhold er vurdert:
– i hvilken
grad arealstatus og arealutvikling i Norge er i tråd med
målet om bærekraftig arealdisponering
– i hvilken grad det kommunale
plansystemet brukes slik at målet om en bærekraftig
arealplanlegging og arealdisponering kan nås
– i hvilken grad Miljøverndepartementet
ivaretar sitt styrings- og samordningsansvar for en bærekraftig arealplanlegging
og arealdisponering.
Revisjonskriteriene er utledet fra sentrale
stortingsdokumenter, lover (med forarbeider), stortingsmeldinger,
departementets rundskriv og retningslinjer som omhandler arealplanlegging.
Statistisk sentralbyrå og Norsk institutt
for skog og landskap har på oppdrag fra Riksrevisjonen
gjennomført analyser av utbyggingsaktiviteten i Norge.
Ut fra tilgjengelige data er det utarbeidet analyser som gir oversikt
over arealstatus og arealutvikling på en rekke ulike områder.
Samlet gir dette indikasjoner på hvorvidt arealutviklingen
i Norge er i overensstemmelse med viktige nasjonale målsettinger.
Norsk institutt for skog og landskap har i tillegg gjennomført
en analyse av kommunale planer og dispensasjoner i tolv kommuner.
Det er innhentet data fra KOmmune-STat-RApportering (KOSTRA) om
den kommunale arealplanleggingen.
Dokumentet gjør nærmere rede
for informasjonsinnhentingen.
Undersøkelsen viser at arealstatusen
og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke
ivaretar verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre
en bærekraftig arealdisponering. Dette er mål
som i hovedsak har ligget fast som en del av arealpolitikken siden
begynnelsen av 1990-årene. Norges arealer skal forvaltes
slik at natur- og kulturmiljøer, landskap og viktige kvaliteter
i omgivelsene blir tatt vare på i hele landet. I tillegg
skal by- og tettstedsutviklingen være basert på planleggingsprinsipper
som er areal- og energibesparende. I undersøkelsen stilles
det spørsmål om Miljøverndepartementet
har utviklet tilstrekkelige systemer for å følge
opp at utviklingen går i en bærekraftig retning,
og om kunnskapen knyttet til utviklingen er tilstrekkelig for å kunne
sette inn hensiktsmessige virkemidler på området.
I undersøkelsen er nedbygging av areal
som følge av bygninger og byggeaktivitet analysert. Denne
bebyggelsen fører også med seg nedbygging av arealer
til veger og annen infrastruktur. I perioden 1985-2005 har areal
som er nedbygd av bygninger, økt med 26 prosent.
Undersøkelsen avdekker en økning
i nye fritidshus i en rekke områder som skal ivaretas gjennom
arealplanleggingen og i arealdisponeringen. Antall fritidshus har økt
med 21 prosent i perioden 1985-2006 og øker mer enn alle
andre bygningstyper. Fritidshus dekker et like stort areal som halvparten
av det samlede tettstedsarealet i Norge. Tre av fire fritidshus
blir bygd utenfor eksisterende byggeområder.
Miljøverndepartementet påpeker
imidlertid at ikke enhver utbygging utenfor eksisterende områder
nødvendigvis er uønsket. For å vurdere
om dagens fritidshusutbygging er i tråd med målet
om en bærekraftig utvikling, må, ifølge
departementet, vurderinger av behovet for næringsutvikling
og hvor sårbare naturområdene er, også vektlegges.
Store sammenhengende naturområder har
i lengre tid vært ansett som spesielt verdifulle, og det
er et mål å beskytte områdene mot nedbygging.
Undersøkelsen viser at disse naturområdene fortsatt
reduseres som følge av vegbygging, andre tyngre tekniske
inngrep og oppføring av bygninger - først og fremst
fritidshus. Dette er en indikasjon på at områdenes
verdi for friluftsliv og naturopplevelse og som leveområde
for flere arter reduseres.
Snaufjellet og skoggrensa er ansett som spesielt
sårbare og verdifulle områder for friluftsliv,
biologisk mangfold og naturlandskap, hvor det skal tas spesielle hensyn
i arealdisponeringen. Undersøkelsen viser at byggingen
på snaufjellet og i skoggrensa har økt med om
lag 25 prosent fra 1985 til 2005.
Ved behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse av
bygging i 100-metersbeltet langs kysten understreket flertallet
i kontroll- og konstitusjonskomiteen at det var nødvendig
med en nøye oppfølging av både dispensasjonspraksis
og planpraksis i 100-metersbeltet. Undersøkelsen som nå er
gjennomført, viser at det, på tross av et generelt
byggeforbud i 100-metersbeltet og rikspolitiske retningslinjer for
Oslofjord-regionen, ikke kan registreres noen oppbremsing av byggingen
i strandsonen. I noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen
vært høyere etter 1995 enn i perioden 1985-1995.
I området fra Østfold til Hordaland er i dag mer
enn halvparten av fastlandets kystlinje mindre enn 100 m fra bygninger.
Nedbyggingen har bidratt til å redusere tilgjengeligheten
for allmennheten og øke presset på strandsonen.
Vassdragsbeltet er ansett som viktig for biologisk mangfold,
friluftsliv og natur- og kulturlandskap. Gjennom rikspolitiske retningslinjer
blir det fastslått at inngrep spesielt skal unngås
i de vernede vassdragene. Undersøkelsen viser en økning
i byggingen langs vassdragene i perioden 1985-2006, selv om det
har vært et mål å begrense byggeaktiviteten
nær alle vassdrag. Økningen har vært
om lag like stor langs de vernede vassdragene som for vassdragene
samlet.
Undersøkelsen viser at arealutviklingen
ikke bidrar til å ivareta biologisk mangfold, friluftsliv,
produktive jordressurser og kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljøer
slik Stortinget har forutsatt. Det framgår også at
det mangler nasjonal oversikt over hvilke konsekvenser dagens arealforvaltning
har for verdiene som skal ivaretas.
Som utbyggingsmønsteret i områder
som skal ivaretas viser, foregår det en nedbygging i store
sammenhengende naturområder, snaufjellet og skoggrensa, strandsonen
og vassdragsbeltet. Disse områdene er viktige for friluftsliv,
kulturminner og kulturmiljøer og det biologiske mangfoldet.
Undersøkelsen viser at det foregår
en kontinuerlig reduksjon og oppsplitting av større sammenhengende leveområder
for planter og dyr som følge av vegbygging og spredt bebyggelse.
Undersøkelsen viser også at
det ikke skjer noen reduksjon av byggeaktiviteten i eller nær
villreinområdene. Etter 1995 har aktiviteten økt,
og fritidshus utgjør en stadig større andel av
byggene. Det er særlig aktivitetene i områdene
som følge av bebyggelsen som skaper vanskelige levekår
for villreinen.
Det bygges også mer i nærområdene
til de vernede områdene enn tidligere. Denne randsonen
er vesentlig for ivaretakelse av verdiene i verneområdene,
og utbyggingsmønsteret her influerer på de vernede
områdene. Det framgår også at kommunale
kartlegginger av biologisk mangfold har hatt liten effekt på utbyggingsmønsteret
i de områdene som er registrert som verdifulle for biologisk
mangfold.
Stortinget har lenge vektlagt friluftsliv som
en sentral verdi for å nå målet om en
bærekraftig arealutvikling. Undersøkelsen avdekker
at det ikke foreligger tilfredsstillende nasjonale data for hvordan
verdifulle områder for friluftsliv påvirkes av
dagens utbyggingsmønster. På bakgrunn av dette
stilles det spørsmål i undersøkelsen
om friluftsverdiene blir ivaretatt på en tilfredsstillende
måte i dagens arealforvaltning.
I en bærekraftig arealdisponering skal
det tas spesielt hensyn til kulturminner og kulturmiljøer.
Undersøkelsen viser at kulturminner og kulturmiljøer
reduseres. På bakgrunn av eksisterende datagrunnlag er
det imidlertid ikke mulig å vurdere om dette skyldes arealplanleggingen
og arealutviklingen eller andre forhold. Når kulturminnene
og kulturmiljøene reduseres og går tapt, kan det
imidlertid stilles spørsmål om disse verdiene burde
ivaretas på en bedre måte i arealforvaltningen.
Ivaretakelse av produktive jordressurser og
kulturlandskap har i lang tid vært et prioritert mål
i areal- og miljøpolitikken. Det framgår i undersøkelsen
at det er usikkerhet knyttet til rapporteringen på nasjonalt
nivå som viser i hvor stor grad jordbruksjorda blir bygd
ned. De regionale analysene i denne undersøkelsen viser
en jevn økning i andel bygninger som settes opp på dyrket mark.
Undersøkelsen viser videre at registreringene
av Norges viktigste kulturlandskap ikke er standardisert, og at
store regionale forskjeller gjør det vanskelig å bruke
kartleggingene på aggregert nivå. Nedbyggingen av
dyrket mark er imidlertid en indikasjon på at kulturlandskapet
også reduseres. Det kan derfor stilles spørsmål
om jordressursene og kulturlandskapet blir ivaretatt på en
tilfredsstillende måte i arealforvaltningen.
Stortinget har vektlagt prinsippet om arealøkonomisering
som viktig for by- og tettstedsutvikling og framhevet fortetting
som et sentralt virkemiddel. Fortetting innebærer bedre
utnyttelse av allerede åpnede utbyggingsområder
for å minimere behovet for naturinngrep. Hensynet til fortetting
skal veies mot andre hensyn, deriblant ivaretakelse av grøntarealer
og vitale lekearealer.
Et annet sentralt prinsipp er samlokalisering,
som kan bidra til å redusere transportbehovet. Dette kan blant
annet skje ved å konsentrere ulike funksjoner (som bolig
og næring) i sentrumsområdet. Stortinget har også uttrykt
behov for at det legges mer vekt på oppfølging
av rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging.
Det er et viktig prinsipp at utbyggingsmønsteret skal utformes
slik at transportbehovet minskes. I tillegg skal bosettingsmønsteret utformes
slik at det gir et godt grunnlag for kollektivdekning.
Eksisterende miljøstatistikk viser
at forurensningssituasjonen i byer og tettsteder fortsatt er et
problem, og at biltrafikken står for en betydelig andel
av forurensningen. Utslipp av klimagasser i kommunene har økt med
13 prosent siden 1991. Lokal luftforurensning er fortsatt et problem
i de fleste større byene, og støyplager som følge
av vegtrafikk fortsetter å øke.
Undersøkelsen viser at arealøkonomiseringen
i byer og tettsteder bare i begrenset grad er forbedret slik at målene
på området kan realiseres. Tettstedsarealet i Norge økte
med 10 prosent i tidsperioden 1985-2005. Den største veksten
har funnet sted etter 1995, samtidig som andelen boligbygging innenfor
eksisterende tettstedsgrense har vært lavere enn i foregående
tiår. Det foregår også en gradvis nedbygging
av åpne arealer som er potensielle rekreasjonsområder
i byer og tettsteder.
Byer med mer enn 100 000 innbyggere
opplever en økning i befolkningstetthet innenfor tettstedsgrensene, og
andelen bosatte i hovedsentrumssonen øker i de fleste større
byer. Byer og tettsteder med mindre enn 100 000 innbyggere
har imidlertid en nedgang i befolkningstetthet, noe som viser at
boligbyggingen i mindre grad skjer som fortetting.
På bakgrunn av dette stilles det spørsmål
om det i arealplanleggingen og arealdisponeringen i tilstrekkelig
grad tas hensyn til de prinsippene som Stortinget har vektlagt for
utviklingen av byer og tettsteder.
I behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996-97)
peker et flertall i energi- og miljøkomiteen på at
plan- og bygningslovens bestemmelser om kommuneplanlegging må brukes
aktivt i arbeidet med å sikre en bærekraftig utvikling.
Miljøverndepartementet har ansvaret for at målene
som settes på nasjonalt nivå, følges
opp i den kommunale planleggingen. Departementet skal føre tilsyn
med at plikten til løpende kommuneplanlegging blir overholdt.
Kommunene skal utføre løpende
kommunal planlegging, og hver kommune skal utarbeide en kommuneplan.
Den langsiktige delen av kommuneplanen består av to deler:
en samfunnsdel og en arealdel. Planleggingen skal bidra til en langsiktig
og helhetlig bærekraftig arealdisponering. Minst én
gang i løpet av hver valgperiode skal kommunestyret vurdere
om det er nødvendig å revidere kommuneplanen.
Undersøkelsen viser at kommunene samlet
sett ikke utarbeider og reviderer kommuneplanens samfunnsdel og
arealdel slik at en helhetlig og langsiktig arealplanlegging kan
sikres. Det er også en del kommuner som ikke har utarbeidet
kommuneplanens areal- og samfunnsdel, og det er mange kommuner som
har gamle planer. Det kommer fram i undersøkelsen at kommuneplanens
samfunnsdel i liten grad benyttes som verktøy i arealplanleggingen.
Det er også utfordrende for mange kommuner å se
samfunnsplanleggingen og økonomiplanleggingen i sammenheng
med arealplanleggingen. Miljøverndepartementet har i intervju
vist til at det er utfordrende å få kommunene
til å utarbeide og revidere kommuneplanens arealdel.
I tillegg har Miljøverndepartementet
opplyst i intervju at det vedtas planer i strid med nasjonale miljømål. Mange
kommuner prioriterer arbeidet med å etablere mer detaljerte
planer framfor å drive overordnet planlegging, blant annet
som følge av begrensede ressurser. Undersøkelsen
viser at den kommunale arealplanleggingen i økende grad
domineres av private interesser og enkeltplaner, og at kommunene
bruker hovedvekten av planressursene på å behandle
private planforslag.
Kommuneplanens arealdel skal legges til grunn
for forvaltningen og utbyggingen i kommunene. Undersøkelsen
viser at kommuneplanens arealdel ikke i tilstrekkelig grad er styrende
for arealutviklingen i kommunene. Det kan stilles spørsmål
om den kommunale arealplanleggingen i tilstrekkelig grad bidrar
til at arealutviklingen går i en bærekraftig retning.
Reguleringsplanene skal utarbeides i henhold
til kommuneplanens arealdel, slik at utviklingen skjer innenfor
en helhetlig ramme. Det kan unntaksvis gis dispensasjoner fra planer
dersom det foreligger særlige grunner etter plan- og bygningsloven § 7.
Undersøkelsen viser at det bygges i strid med kommuneplanens arealdel
både som følge av reguleringsplaner og gjennom
dispensasjoner. Det er store variasjoner mellom kommunene. Videre
viser undersøkelsen at det i langt større grad
enn det som kan regnes som en unntaksvis dispensasjonspraksis, gis
dispensasjoner i verdifulle områder som 100-metersbeltet,
LNF-områder, byggeforbudssoner langs vassdrag og bevaringsområder
for kulturminner.
Miljøverndepartementet påpeker
også at plan- og bygningsloven legger opp til et hierarkisk
system hvor en helhetlig overordnet planlegging skal ligge til grunn for
de mer detaljerte planene og deretter utbyggingsvedtakene. Departementet
framhever at loven også har en fleksibilitet for å ivareta
de raske svingningene, både teknisk, økonomisk
og politisk, som kjennetegner et moderne samfunn. Det vises til
at plan- og bygningsloven åpner for stor grad av skjønnsutøvelse
ved utarbeidelse av kommunale planer.
Plan- og bygningsmyndighetene skal etter plan-
og bygningsloven stanse og fjerne utbyggingsvirksomhet som det ikke
er gitt tillatelse til å gjennomføre. Undersøkelsen
indikerer at ulovlig byggevirksomhet er et utbredt problem, spesielt
langs kysten, og at det er lite kapasitet til å følge
opp lovens intensjoner om å stanse og fjerne ulovlig byggevirksomhet.
Dette svekker planleggingssystemet som virkemiddel.
Det finnes ikke noen nasjonal oversikt over
om reguleringsplanene er utarbeidet i henhold til kommuneplanens
arealdel, eller i hvor stor grad det gis dispensasjoner fra kommuneplanens
arealdel. Undersøkelsen viser at det i liten grad innhentes
kunnskap om hvordan de overordnede planene, detaljplanene og dispensasjonene
påvirker de nasjonale målene for en bærekraftig arealutvikling.
Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål
om Miljøverndepartementet i tilstrekkelig grad kan dokumentere
hvordan arealplanleggingen og dispensasjonspraksisen påvirker
målene for en bærekraftig arealutvikling.
Miljøverndepartementet har det nasjonale
ansvaret for at arealplanleggingen og arealdisponeringen blir gjennomført
i overensstemmelse med Stortingets vedtak og forutsetninger, og
for at kommunene får tilstrekkelig oppfølging
til at målene for arealplanleggingen og arealdisponeringen
kan nås. I undersøkelsen stilles det spørsmål
om Miljøverndepartementet har iverksatt tilstrekkelige
tiltak for å gjøre kommunene i stand til å utføre
sine oppgaver innenfor arealplanleggingen, slik at målet
om en bærekraftig arealdisponering kan nås.
Et virkemiddel i arealforvaltningen er statlige
organers deltakelse i den kommunale planleggingen gjennom samarbeidsplikt,
samråd og medvirkning. Fylkeskommunene, fylkesmennene og
regionale statlige etater er med hjemmel i plan- og bygningsloven
pålagt å bidra i planprosessen. Undersøkelsen
viser flere svakheter ved de regionale og statlige myndigheters oppfølging
av det kommunale planarbeidet. Fylkesmennene og fylkeskommunene
gir kommunene bistand i konkrete plansaker, men følger
ikke i tilstrekkelig grad opp plansystemet helhetlig overfor kommunene.
Dette gjelder for eksempel om planleggingen i kommunen som helhet
er tilstrekkelig overordnet, og om de planene som utarbeides, i
stor nok grad følger de nasjonale føringene.
Miljøverndepartementet oppgir i intervju
at departementet i hovedsak har lagt vekt på at kommunene
skal utarbeide arealplaner, og at en i mindre grad har fulgt opp
planenes innhold og kvalitet. Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet
ikke har noe virkemiddel for løpende kvalitetsvurdering
av kommunale planer, med unntak av den kvalitetskontrollen som ligger
i at fylkesmennene går gjennom planene og eventuelt fremmer
innsigelse. Selv om regionale instanser bistår i arealsaker,
viser undersøkelsen at de regionale instansene mener det
kan være behov for bedre oppfølging av detaljerte
planer, dispensasjonssaker og ulovlig bygging, slik at legitimiteten
til de overordnede planene opprettholdes i kommunene.
Undersøkelsen viser også at
kommunene har stort behov for kompetanseheving, og at det er krevende
for det regionale nivået å dekke dette behovet.
Manglende avklaringer mellom sektorene på nasjonalt nivå blir også pekt
på som et problem som fører til at kommunene mottar
motstridende signaler fra regionale og statlige instanser i planprosessen.
Fylkeskommunen, fylkesmannen og regionale statlige
instanser kan varsle om innsigelse dersom kommuneplanene utformes
på en måte som er i strid med regionale og nasjonale
føringer. Dersom kommunene ikke tar dette til følge,
blir det mekling. Kommer man ikke fram til en løsning i
en mekling, blir saken sluttbehandlet i Miljøverndepartementet.
Undersøkelsen viser at innsigelsesinstituttet,
når det benyttes, er et effektivt virkemiddel for å ivareta
nasjonale og regionale interesser. Miljøverndepartementet har
imidlertid opplyst i intervju at planer kan bli vedtatt i strid
med nasjonale mål. Det kan derfor stilles spørsmål
om regionale myndigheter benytter innsigelsesinstituttet i tilstrekkelig
grad for å sikre nasjonale interesser i den kommunale planleggingen.
Undersøkelsen viser at planaktørene
regionalt oppfatter at Miljøverndepartementets avgjørelser
i innsigelsessaker skaper usikkerhet om hvordan innsigelsesinstituttet
skal praktiseres regionalt. Avgjørelser tatt av departementet
kan føre til at regionale myndigheter endrer praksis når
det gjelder å gi innsigelse senere. Miljøverndepartementet
oppgir i intervju at dette ikke nødvendigvis er intensjonen
fra departementets side. Dette kan imidlertid føre til
at regionale myndigheter ikke gir innsigelse i liknende saker, selv
om for eksempel fylkesmennene mener at saken er i strid med nasjonale
mål. I undersøkelsen stilles det spørsmål
om Miljøverndepartementets håndtering av innsigelsessaker svekker
bruken av innsigelse som virkemiddel, og om departementets avgjørelser
og formidling av avgjørelsene til regionalt nivå i
tilstrekkelig grad bidrar til å sikre at nasjonale hensyn
og interesser blir ivaretatt i arealplanleggingen.
Arealplanlegging gjennomføres på tvers
av flere sektorer og i et samspill mellom stat, fylke og kommune. Ifølge
St.meld. nr. 46 (1988-89) skal Miljøverndepartementet sørge
for å samordne regjeringens arbeid med å fastsette
og følge opp de miljøvernpolitiske målene
på alle nivåer og for ulike sektorer.
Undersøkelsen indikerer at det ikke
er tilstrekkelig samordning og samhandling internt i Miljøverndepartementet,
blant annet fordi avdelingene i for liten grad er involvert i hverandres
saksområder. Det framgår av undersøkelsen
at departementets fagavdelinger i for liten grad har tatt i bruk
arealplanlegging som virkemiddel for å ivareta egne målområder.
Undersøkelsen viser videre at Miljøverndepartementets
avdeling for regional planlegging i mindre grad enn andre avdelinger
i departementet involverer miljødirektoratene i sitt arbeid.
Undersøkelsen viser også at Miljøverndepartementet
i mindre grad enn tidligere benytter miljødirektoratene
til å løse oppgaver innenfor arealplanleggingen.
Dette har ført til mindre samordning av miljøforvaltningens
arbeid innenfor arealplanlegging og andre målområder.
Videre viser undersøkelsen at det er mindre samordning
mellom miljødirektoratene og mellom miljødirektoratene
og andre direktorat enn tidligere.
Miljøverndepartementet påpeker
at Direktoratet for naturforvaltnings arbeid med planlegging har
variert over tid, og at direktoratet har fått styrket kapasiteten
til planarbeid etter 2005 som følge av nye politiske styringssignaler.
Departementet legger også til grunn at planavdelingen i
Miljøverndepartementet skal ivareta både sekretariatsfunksjonen
for den politiske ledelsen og direktoratsfunksjonen knyttet til
utviklingen og oppfølgingen av plansystemet. Departementet
framhever at planleggingen skal avveie mange ulike samfunnsinteresser,
og at det er viktig at det organet som skal ha ansvar for systemoppfølgingen,
har tilstrekkelig legitimitet på alle samfunnsområder.
Dersom disse funksjonene skal tillegges miljødirektoratene,
kan dette komme i konflikt med miljødirektoratenes hovedoppgave,
som er å sikre gjennomføringen av nasjonale miljømål.
Departementet opplyser at det i 2000 ble igangsatt en prosess for å vurdere
om det skulle etableres et eget plandirektorat. Målsettingen
var å starte med et forsøk over to år,
men det viste seg at det ikke var grunnlag for å iverksette
prøveordningen.
Miljøverndepartementets styringsdialog
med fylkesmennene innenfor arealplanlegging skiller seg fra resten
av departementets styringsdialog både i grad av detaljering
og i organisering. Kravene til arealplanleggingen er mindre tydelige
og detaljerte enn på andre områder, og det framgår
av undersøkelsen at disse kravene i for liten grad samordnes
med resten av miljøkravene. Dette kan føre til
at fylkesmennene ikke får hensiktsmessige føringer
for hvordan området skal følges opp. Undersøkelsen
viser også at rapporteringskravene for området
er ufullstendige og lite konkrete. Dette kan føre til at
Miljøverndepartementet ikke får tilstrekkelig informasjon
om utfordringer og resultater i arealforvaltningen.
På bakgrunn av undersøkelsen
stilles det spørsmål om manglende samhandling
internt i Miljøverndepartementet, manglende samarbeid mellom
miljødirektoratene, manglende samordning mellom miljødirektoratene
og andre direktorater og manglende involvering av miljødirektoratene
i departementets arbeid med arealplanlegging, svekker bruken av
arealplanlegging som verktøy for å fremme en bærekraftig
utvikling.
Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet
i liten grad har en systematisk informasjonsutveksling og faste
formaliserte møter med departementer med fagansvar innenfor
arealplanlegging. Sektordepartementer, fylkesmannsembeter og fylkeskommuner mener
det er behov for mer samarbeid mellom sentrale myndigheter for å avdekke
uavklarte spørsmål og for å diskutere
formidling og samordning av nasjonale mål og signaler i
arealplanleggingen overfor kommunalt og regionalt nivå.
I undersøkelsen stilles det spørsmål
om informasjonsutvekslingen og samarbeidet mellom Miljøverndepartementet
og sektormyndighetene er tilstrekkelig for å sikre en bærekraftig
arealplanlegging og arealdisponering.
Fylkesplanleggingen som er hjemlet i plan- og
bygningsloven, skal være et virkemiddel for å samordne nasjonale
interesser, og den skal være retningsgivende for kommunene.
Undersøkelsen viser at fylkesplaner og fylkesdelplaner
ikke fungerer tilfredsstillende som virkemidler i oppfølgingen
av den kommunale arealplanleggingen og som verktøy for
samordning av nasjonale interesser. Miljøverndepartementet
har i liten grad vektlagt fylkesplanleggingen som virkemiddel i sine
styringsdokumenter. Undersøkelsen avdekker også at
den statlige godkjenning av fylkesplaner og fylkesdelplaner tar
lang tid og er lavt prioritert av flere departementer.
Saksbehandling etter plan- og bygningsloven
skal samordnes med sektorenes lovverk.
Undersøkelsen viser at praktiseringen
av plan- og bygningsloven som sektorovergripende lov ikke i tilstrekkelig
grad fungerer etter intensjonen. Dette gjelder blant annet vassdrags-
og energilovgivningen, kulturminneloven, fiskeri- og oppdrettslovgivningen, jordloven
og skogloven.
Miljøverndepartementet har ansvar for å klargjøre
og formidle innholdet i nasjonale mål og interesser som det
er særlig viktig å ivareta i planleggingen. I
behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996-97) peker energi- og miljøkomiteen
på at økt delegering av ansvar til kommunene øker
behovet for tydelige statlige signaler til kommunene om nasjonale
føringer i arealpolitikken.
Undersøkelsen viser at mange kommuner
har stort behov for bistand i den kommunale arealplanleggingen og
at mange kommuner ikke mottar tilstrekkelig veiledning og opplæring
innenfor planlegging fra fylkesmannsembetene og fylkeskommunene.
Det kan derfor stilles spørsmål om Miljøverndepartementet
har iverksatt nødvendige veilednings- og opplæringstiltak
for å sikre at kommunene blir i stand til å utføre
sine oppgaver innenfor arealplanleggingen.
Miljødirektoratene har redusert sitt
arbeid knyttet til å veilede fylkesmannsembetene i arealplanlegging. Disse
oppgavene er heller ikke løst andre steder i forvaltningen.
Dette oppfattes som et problem både hos fylkesmannsembetene
og i kommunene. Det framgår også av intervjuene
at Miljøverndepartementet i for liten grad har samarbeidet
med andre sektorer om opplæring på regionalt nivå innenfor
planlegging.
Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet
har utarbeidet mye veiledningsmateriell for å klargjøre
og formidle signaler om kommunal arealplanlegging til fylker og
kommuner, men at det i for liten grad er lagt vekt på å oppdatere
og konkretisere eksisterende retningslinjer og veiledende materiell.
I henhold til plan- og bygningsloven kan regjeringen gi
både retningslinjer og bindende bestemmelser som setter
skranker for kommunenes og fylkeskommunenes planlegging.
Miljøverndepartementet har ikke foretatt
en helhetlig vurdering av hvilke fagområder det er behov
for rikspolitiske retningslinjer på. Undersøkelsen
viser imidlertid at rikspolitiske retningslinjer i begrenset grad benyttes
som virkemiddel i den nasjonale arealpolitikken. For områder
hvor rikspolitiske retningslinjer er benyttet, for eksempel samordnet
areal- og transportplanlegging, har det vært mangelfull
oppfølging av dette virkemidlet fra sentralt hold, blant
annet i form av aktiv veiledning, oppdatering og konkretisering
av eksisterende retningslinjer. Dette fører blant annet
til at deler av den nasjonale arealpolitikken oppleves som uklar
av aktørene i plansystemet.
Miljøverndepartementet har i denne
sammenheng påpekt at veiledning og oppfølging
av fylkes- og kommunenivået er en omfattende og ressurskrevende
oppgave.
I St.meld. nr. 29 (1996-97) blir det lagt vekt
på å styrke arealovervåking og dokumentasjon,
samt å evaluere effekten av arealplanleggingen. Videre
skal det fokuseres på økt basiskartlegging og
bedre dataforvalting på alle nivåer, løpende
arealbruksdokumentasjon og arealkartlegging. I behandlingen av St.meld.
nr. 29 (1996-97) uttalte nærings- og miljøkomiteen
at det er behov for rask realisering av slike systemer.
Miljøverndepartementet understreker
at en bærekraftig planlegging i stor grad også må være
basert på lokale og regionale kartlegginger. Mange av disse
kartleggingene skjer som del av planprosessene. I mange tilfeller
er disse kartleggingene initiert av sentrale myndigheter med sikte
på å bedre det lokale beslutningsgrunnlaget. I
tillegg vil planlegging alltid være basert på stor
grad av skjønn og avveiing mellom motstridende verdier.
Undersøkelsen viser at det ved inngangen
til 2007 er vanskelig å skaffe nasjonale og regionale oversikter over
arealstatus, arealutvikling og planaktiviteten i kommunene. Dette
skyldes blant annet mangelfull innhenting av ensartet og landsdekkende
informasjon som kan gi oversikt over arealstatus og arealutvikling.
Det er i liten grad utviklet fast rapportering fra kommunene til
staten når det gjelder arealutviklingen i kommunene. Det
som finnes av rapportering er av varierende kvalitet.
Undersøkelsen viser også at
Miljøverndepartementet mangler rutiner for systematisk
behandling av den informasjonen som departementet samler inn til
enhver tid, og at det heller ikke er iverksatt noen totalevaluering
av hvordan plansystemet i Norge virker.
I undersøkelsen er det stilt spørsmål
om Miljøverndepartementet har iverksatt tilstrekkelige
tiltak for:
– å innhente
informasjon om arealstatus, arealutvikling og planstatus i kommunene;
– å gjøre tilgjengelig
datagrunnlag som allerede finnes slik at dette kan tas i bruk i
den kommunale og regionale planleggingen;
– å innhente informasjon
fra direktorater, fylkesmannsembeter og fylkeskommuner om deres arbeid,
utfordringer og resultater knyttet til ivaretakelse av nasjonale
miljøverdier i den kommunale arealplanleggingen; og
– å evaluere i hvilken
grad dagens styring og forvaltning bidrar til god måloppnåelse.
Miljøverndepartementet oppgir at det
arbeides videre med å innhente og gjøre tilgjengelig
informasjon om arealstatus, arealutvikling og planstatus til bruk
både i planleggingen og i styringen på området.
Departementet påpeker at kommunene må ha datasystemer
og kompetanse til å følge opp dette. Det vises
til at en del mindre kommuner i dag ikke har tilstrekkelige systemer
og kompetanse.
Undersøkelsen viser svakheter i Miljøverndepartementets
oppfølging av målene for en bærekraftig
arealplanlegging og arealdisponering etter plan- og bygningsloven.
Det framgår av undersøkelsen at arealutviklingen
på flere områder ikke er i overensstemmelse med
målene som er satt for at utviklingen skal gå i
en bærekraftig retning. Arealplanlegging anvendes ikke
i tilstrekkelig grad som virkemiddel for å nå disse
målene. Det er også svakheter ved departementets
organisering og samordning for å nå målene
på området. I tillegg viser undersøkelsen
at det er mangelfull overvåkning, kartlegging og styringsinformasjon og
risiko for at styringen ikke er tilstrekkelig målrettet eller
bygger på en systematisk vurdering av risiko.
Miljøverndepartementet peker på at økonomisk
og sosial bærekraft er en viktig forutsetning for å nå målet om
en bærekraftig utvikling. Dette betinger en lokaldemokratisk
forankring slik plansystemet legger opp til. Departementet påpeker
at arealplaner og planprosesser etter plan- og bygningsloven skal
bidra til en bærekraftig utvikling i vid forstand. De ulike
målene vil kunne være motsetningsfylte, for eksempel
i spørsmål som dreier seg om bosetting og verdiskaping
i sårbare områder. Det vil ofte være
ulike syn, både faglig og politisk, på hva som
er de mest bærekraftige løsningene.
Departementet reiser spørsmålet
om arealanalyser som fokuserer på utbygging og inngrep
i naturmiljø, i tilstrekkelig grad kan belyse om utviklingen
går i en bærekraftig retning. En ensidig måling
av nedbygging i sårbare områder gir ikke nødvendigvis
det fulle bildet av måloppnåelse for bærekraftig
utvikling.
Departementet påpeker at sikring av
nasjonale verdier ikke er ensbetydende med at det ikke skal skje utbygging.
Departementet viser til at det har vært høy økonomisk
vekst i den undersøkte perioden, og at undersøkelsen
i større grad burde drøftet hvor stor nedbygging
som ville vært en akseptabel utvikling.
Riksrevisjonens undersøkelse har hatt
som mål å belyse i hvilken grad Miljøverndepartementet
ivaretar sitt nasjonale ansvar for en bærekraftig arealplanlegging
og arealdisponering etter plan- og bygningsloven. Undersøkelsen
er avgrenset til sentrale forhold som Stortinget har vektlagt for å sikre
en bærekraftig forvaltning av arealene.
Undersøkelsen viser at dagens arealforvaltning bidrar
til en nedbygging av områder som skal ivaretas: strandsonen,
vassdragsbeltet, snaufjellet og store sammenhengende naturområder.
Nedbyggingen har konsekvenser for viktige verdier som friluftsliv,
kulturminner og kulturmiljøer, produktive jordressurser
og det biologiske mangfoldet. Selv om sentrale prinsipper for bærekraftig
by- og tettstedsutvikling har vært vektlagt av Stortinget
over lang tid, indikerer analysene også at deler av arealutviklingen
ikke i tilstrekkelig grad bidrar til en miljøvennlig arealbruk
i byer og tettsteder. Samlet viser undersøkelsen at arealstatusen
og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke
ivaretar verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre
en bærekraftig arealdisponering.
Miljøverndepartementet reiser spørsmålet
om arealanalyser som fokuserer på utbygging og
inngrep i naturmiljø i tilstrekkelig grad kan belyse om
utviklingen går i en bærekraftig retning. Riksrevisjonen
er innforstått med at økonomisk og sosial bærekraft
er en viktig forutsetning for å nå målet
om en bærekraftig utvikling, og at arealplaner og planprosesser
etter plan- og bygningsloven skal bidra til en bærekraftig
utvikling i vid forstand. Videre er det også enighet om
at det ikke nødvendigvis er slik at enhver utbygging i
de områdene som Stortinget har vektlagt er i strid med målene.
Riksrevisjonen peker imidlertid på at det foregår
en betydelig nedbygging av arealer og at det bygges stadig mer i
sårbare områder. Det er derfor grunn til å stille
spørsmål om nivået og takten på utbyggingen
er i henhold til "føre var"-prinsippet, og om arealforvaltningen
er tilstrekkelig langsiktig.
Miljøverndepartementet har også gitt
uttrykk for at det i undersøkelsen burde vært
vurdert hva som er et akseptabelt nivå på utbygging.
Etter Riksrevisjonens oppfatning burde konkretisering av de overordende målene,
og vurdering av hva som er et akseptabelt utbyggingsnivå,
være en prioritert oppgave for Miljøverndepartementet.
Riksrevisjonen bemerker i denne forbindelse at departementet i liten
grad har foretatt evalueringer som avdekker om sårbare
områder ivaretas på en forsvarlig måte
ut fra overordnede og langsiktige hensyn.
Undersøkelsen viser at dagens utfordringer
i den kommunale planleggingen først og fremst er knyttet
til kommunale og regionale planaktørers anvendelse av plansystemet.
De overordnede planene som utarbeides, er ikke i tilstrekkelig grad
utformet slik at de sikrer en helhetlig og langsiktig utvikling
i henhold til de nasjonale målene. Selv om hovedvekten
av utbyggingen i kommunene skjer i henhold til kommuneplanens arealdel,
viser undersøkelsen at arealdisponeringen i stor grad er
i strid med den overordende planleggingen. Dette innebærer
at reguleringsplaner vedtas og dispensasjoner gis i strid med kommuneplanens
arealdel.
Riksrevisjonen er innforstått med at
plan- og bygningsloven er skjønnsbasert og åpner
for vedtak som ikke er i overensstemmelse med overordende planer. Riksrevisjonen
understreker imidlertid at reguleringsplaner primært skal
være utarbeidet i samsvar med overordende planer, og at
det bare unntaksvis kan gis dispensasjoner. Dette prinsippet er
nødvendig for at forvaltningen skal være tilstrekkelig
overordnet og langsiktig.
Sentrale og regionale myndigheter har tilgang
på effektive virkemidler for å sikre at arealplanleggingen er
i overensstemmelse med nasjonale mål, som gjennom bruk
av innsigelse i plansaker. Riksrevisjonen stiller imidlertid spørsmål
om Miljøverndepartementets håndtering av innsigelsessaker
kan svekke bruken av innsigelse som virkemiddel, og om departementets avgjørelser
og formidling av avgjørelsene til regionalt nivå i
tilstrekkelig grad bidrar til å sikre at nasjonale hensyn
og interesser blir ivaretatt i arealplanleggingen.
Riksrevisjonen har merket seg at Direktoratet
for naturforvaltning har fått styrket kapasitet på arealplanområdet,
og at planavdelingen i Miljøverndepartementet ivaretar
direktoratsfunksjonen knyttet til utvikling og oppfølging
av plansystemet. Riksrevisjonen ser positivt på at kapasiteten
på arealplanområdet er styrket, men vil understreke
at det fremdeles er utfordringer knyttet til samordningen internt
i departementet, samordningen med fagdirektoratene og samarbeidet mellom
alle miljødirektoratene.
Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven
er ment som et helhetlig og sektorovergripende virkemiddel. Undersøkelsen
viser at den sektorovergripende planleggingen er en utfordring hvor
det kan oppstå målkonflikter. De ulike sektorene
har også ulik praksis når saker behandles, etter
plan- og bygningsloven og etter egne sektorlover. Etter Riksrevisjonens
oppfatning bør målkonflikter og virkemiddelbruk
avklares på nasjonalt nivå, slik at rammene blir
tydeligere og enklere å forholde seg til for den regionale
og lokale forvaltningen.
Riksrevisjonen har merket seg at Miljøverndepartementet
ser på veiledning og oppfølging av fylkes- og kommunenivået
som en omfattende og ressurskrevende oppgave. Undersøkelsen
viser imidlertid at departementet i for liten grad har lagt vekt
på å oppdatere og konkretisere eksisterende retningslinjer
og veiledende materiell, og at de nasjonale føringene til
bruk i plansystemet er uklare. Departementets bruk av rikspolitiske
retningslinjer er også i liten grad preget av helhetlig
og systematisk tilnærming. Riksrevisjonen understreker
i denne forbindelse at departementet har det overordnede ansvaret
for å sette fylkes- og kommunenivået i stand til å utføre
sine oppgaver i henhold til plan- og bygningsloven og nasjonale
mål.
Riksrevisjonen har videre merket seg at Miljøverndepartementet
mener planleggingen må være basert på lokale
og regionale kartlegginger i tillegg til nasjonale kartlegginger.
Undersøkelsen viser imidlertid at kartleggingene lokalt,
regionalt og nasjonalt samlet sett ikke dekker behovet for kunnskap
i planleggingsprosessene. Riksrevisjonen påpeker at lokale
og regionale kartlegginger ofte ikke er standardisert, noe som gjør det
vanskelig å bruke denne typen data for å analysere arealutviklingen
på nasjonalt nivå.
Riksrevisjonen har for øvrig merket
seg at Miljøverndepartementet arbeider med å innhente
og gjøre tilgjengelig informasjon om arealstatus, arealutvikling og
planstatus til bruk i både planlegging og styring på området.
Miljøverndepartementet peker på at ikke alle kommuner
har tilstrekkelige systemer og kompetanse til å følge
opp dette. Riksrevisjonen bemerker at Miljøverndepartementet
også har det overordnede ansvaret for at nødvendig
informasjon blir innhentet og gjort tilgjengelig.
Saken har vært forelagt Miljøverndepartementet,
og statsråden har i brev til Riksrevisjonen av 5. juni
2007 svart:
"(…)
Riksrevisjonens undersøkelse
omfatter Miljøverndepartementets ansvar for å iverksette,
samordne og følge opp regjeringens nasjonale miljøpolitikk
slik at målet om en bærekraftig utvikling nås
innenfor arealplanlegging og arealdisponering. Departementet har
tidligere kommentert at Riksrevisjonens undersøkelse bygger på en
smal definisjon av bærekraftig utvikling, der viktige elementer
knyttet til sosial og økonomisk utvikling ikke er tatt
med. Undersøkelsen bygger på et utsnitt av mål
nedfelt i Miljøverndepartementets stortingsdokumenter.
Stortinget har imidlertid sluttet seg til mange statlige mål
i andre departementers meldinger som også påvirker
mulighetene til en bærekraftig arealdisponering. Riksrevisjonen
viser til at den sektorovergripende planleggingen er en utfordring,
og at det kan oppstå målkonflikter. Riksrevisjonen
mener slike målkonflikter og virkemiddelbruk bør
avklares på nasjonalt nivå.
Miljøverndepartementet
er overordnet planmyndighet, og skal i samarbeid med andre departementer utvikle
og formidle nasjonale mål for planlegging i fylker og kommuner.
Riksrevisjonen bemerker at Miljøverndepartementet ikke
i tilstrekkelig grad har tatt denne samordningsrollen. Departementet
erkjenner at denne rollen er krevende, fordi det ikke er utviklet
en felles forståelse departementene i mellom om plan- og bygningslovens
rolle som helhetlig lov for bærekraftig arealforvaltning.
Departementet legger opp til at ny plandel av plan- og bygningsloven
kan gi et bedre grunnlag for denne samordningsrollen.
Plansystemet
legger opp til at kommunene har et betydelig ansvar for arealplanlegging
og arealforvaltning innenfor sine arealer, mens fylkeskommunen og fylkesmannen
har oppgaver knyttet til utforming og formidling av regional og
nasjonal politikk. Avvegningen av bærekraftig utvikling
skjer i plansystemet i stor grad gjennom aktiv dialog i kommunale
og regionale planprosesser. Med unntak av verneområder
og enkelte områder som nasjonalt er særlig viktige
for samfunnsutviklingen (for eksempel infrastrukturanlegg) går
ikke departementet inn og fastsetter arealutviklingen i detalj,
men gir føringer som kommunene skal legge til grunn i sin
planlegging. Det synes å være bred politisk enighet
om at kommunene fortsatt skal ha en sentral rolle i planlegging
og forvaltning av arealer, og at det i mange sammenhenger vil være
behov for en regional samordning i arealspørsmål
på tvers av kommunegrensene. Dette systemet innebærer
at lokal og regional tolkning av hva som er bærekraftig
utvikling også vil måtte påvirke arealpolitikken
og arealdisponeringen.
Riksrevisjonen bemerker at
dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder
som skal ivaretas, bl.a. strandsonen, vassdragsbeltet, snaufjellet
og store sammenhengende naturområder. Departementet er langt
på veg enig i dette, og ønsker en mer langsiktig og
bærekraftig kommunal og regional arealplanlegging i disse
områdetypene. I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens
miljøpolitikk og rikets miljøtilstand varsles
blant annet innføring av nye og strengere regler i områder
med sterk konkurranse om strandsonen, og strengere krav til kommunale
planer og dispensasjonspraksis i sårbare områder.
Departementet har formidlet en klar og streng nasjonal strandsonepolitikk,
som også er fulgt opp i de saker som er oversendt departementet til
avgjørelse. Departementet har fokusert spesielt på utbygging
av fritidsbebyggelse, der presset på enkelte deler av fjellområdene
er like stort som i strandsonen. Departementet har gitt detaljerte
føringer kommunene skal legge til grunn ved planlegging
av fritidsbebyggelse.
Riksrevisjonen bemerker at
konkretisering av overordnede bærekraftmål og
vurdering av hva som er akseptabelt utbyggingsnivå bør
være en prioritert oppgave for Miljøvern departementet.
Departementet er enig i dette, og varsler i St. meld. nr. 26 (2006-2007) flere
tiltak for å konkretisere rammene for en bærekraftig
lokal arealutvikling. Departementet har sendt ut bestillingsbrev
til fylkeskommunene om utarbeiding av fylkesdelplaner som skal avklare
bærekraftig arealforvaltning og sikre villreinens leveområder
innenfor sentrale fjellområder i Sør-Norge. Departementet
oppfordrer videre til at det settes i gang fylkesdelplaner for arealavklaringer
i andre fjellområder, by- og tettstedsregioner, miljøvennlig
vindkraftutbygging, kystsonen og vassdrag. Slike regionale planavklaringer
innebærer en konkretisering av nasjonal politikk i prosesser
der kommunene er aktive medspillere, og der de ulike sektorinteresser
forutsettes avvegd mot hverandre. Gjennom programmet "Livskraftige
kommuner - kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling" samarbeider
departementet med KS om utvikling av kommunal kompetanse om og forståelse
for kommunenes sentrale rolle for bærekraftig utvikling
og arealforvaltning.
Riksrevisjonen bemerker at departementet
i liten grad har foretatt evalueringer av om sårbare områder ivaretas
på en forsvarlig måte. Departementet la i 2003 fram
St. meld. nr. 30 (2002-2003) Norge digitalt, et felles fundament
for verdiskaping. Stortinget sluttet seg her til prioriteringer
for arbeidet med kartlegging og forvaltning av geodata. Ett av hovedformålene
som ble trukket fram var forvaltningen av arealer, naturressurser
og kulturminner.
Departementet har fulgt opp St.meld.
nr. 30 (2002-2003) gjennom etablering av Norge Digitalt, som innebærer
at Statens kartverk koordinerer innsamlingen av data, mens hver
enkelt sektor har ansvar for innholdet. 35 statsetater, de fleste
fylkeskommuner og mange kommuner har nå gått inn
i Norge Digitalt, og Norge anses internasjonalt som å være
et foregangsland når det gjelder standardisering og forvaltningssamarbeid om
geodata. Det er bygd opp et godt system, men det er ressurskrevende å fylle
dette med innhold, og sikre at innholdet er oppdatert. Når
det gjelder biologisk mangfold, har departementet gått
inn med ressurser til at kommunene gjennomfører en landsdekkende
registrering.
Riksrevisjonen påpeker at
lokale og regionale kartlegginger ofte ikke er standardisert, noe
som gjør det vanskelig å bruke denne type data
for å analysere arealutviklingen på nasjonalt
nivå. Departementet er enig i dette, og har som mål
at lokale og regionale kartlegginger på sikt skal standardiseres.
Departementet
har nær kontakt med Statistisk sentralbyrå i utviklingen
av arealdata, og ser store muligheter i en framtidig sammenstilling
av statistiske, kartfestede data og plandata. Dette vil gi bedre forutsetninger
for å vurdere om utviklingen går i bærekraftig
retning og et sikrere grunnlag for å sette inn hensiktsmessige
virkemidler. Bedre og lettere tilgjengelige arealdata vil være
et viktig grunnlag for kommunal og regional planlegging, med større
forutsigelighet om langsiktige virkninger av planene. Men det vil kreve
en betydelig ressursinnsats å få fram en god landsdekkende
arealstatistikk.
Departementet har lenge hatt som
mål å utvikle felles elektronisk planregister
for hele landet. Det har vært gjennomført flere
fylkesvise og sentrale pilotprosjekter. Departementet vil prioritere
arbeidet med planregister, som vil gi en langt bedre oversikt over
sammenhengen mellom planlagt og reell arealbruk. Et slikt register
vil i tillegg til å være et redskap for evaluering av
oppfølging av nasjonale bærekraftføringer,
også være et viktig verktøy i kommunal
og regional planlegging.
Gjennom prosjektet Byggsøk
Plan har departementet kommet langt i å utvikle et system
for elektronisk innsending av private reguleringsplaner. Dette er
et ledd i arbeidet med å effektivisere og standardisere
planprosessene, men det vil også være et viktig
virkemiddel for å sikre at alle relevante hensyn knyttet
til bærekraftig arealutvikling kommer fram ved oppstart
av planprosessene.
Riksrevisjonen bemerker at overordnede
planer ikke i tilstrekkelig grad sikrer helhetlig og langsiktig
utvikling i henhold til de nasjonale målene, og at arealdisponeringen
i for stor grad er i strid med den overordnede planleggingen. Departementet
viser til at kommunene har anledning til å vedta reguleringsplaner
som avviker fra kommuneplan, dersom kommunen og regionale og statlige
myndigheter finner at dette ikke vil være i strid med intensjonene
i kommuneplanen eller nasjonale føringer. Departementet
viser til at det ble fremmet innsigelser til 513 (18%)
av i alt 2798 reguleringsplaner som ble sendt på høring
i 2005. En overvekt av innsigelsene dreide seg om ulike forhold
knyttet til bærekraftig arealutvikling. Det ble fremmet
innsigelse til 32% av kommuneplanene, også her
med en overvekt av hensyn knyttet til bærekraftig arealutvikling.
Til sammen viser tallene at innsigelsessystemet brukes svært
aktivt, og er et effektivt virkemiddel for sikring av nasjonale
og viktige regionale interesser i planleggingen.
Ca.
2% av planene, dvs. mellom 30 og 40 planer, avgjøres
av Miljøverndepartementet fordi innsigelser ikke er løst
lokalt i planprosessen. Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved om Miljøverndepartementets håndtering av innsigelsessaker
kan svekke bruken av innsigelse som virkemiddel, og om departementets avgjørelser
og formidling i tilstrekkelig grad bidrar til å sikre at
nasjonale hensyn og interesser blir ivaretatt. Jeg understreker
at vedtakene i innsigelsessaker skal understøtte nasjonal
arealpolitikk. Vedtakene i innsigelsessaker som er gjort under denne
regjeringen har konsekvent fulgt opp de nasjonale føringene
som er gitt for arealpolitikken.
Riksrevisjonen bemerker
at departementet i for liten grad har lagt vekt på å oppdatere
og konkretisere eksisterende retningslinjer og veiledningsmateriell.
Som en følge av at Norge ikke har et plandirektorat, har
departementet selv tatt en aktiv rolle i utarbeiding av veiledningsmateriell
for den kommunale og regionale planlegging etter plan- og bygningsloven.
Departementet er for tiden i gang med en omlegging til digitalt
veiledningsmateriell. I forbindelse med ny plandel av plan- og bygningsloven
vil det bli foretatt en fullstendig omarbeiding av departementets
veiledere. Departementet viser også til at departementets
direktorater, fylkeskommunene og fylkesmennene utarbeider ulike former
for veiledningsmateriell for kommunenes arealplanlegging. Departementet
har en aktiv oppfølging av fylkeskommunene og fylkesmennene,
som har hovedansvaret for formidling av arealpolitikk overfor kommunene.
Oppsummert
mener jeg at Riksrevisjonens undersøkelse viser at det
er nødvendig med en sterk statlig innsats for å sikre
at kommunal og regional planlegging bidrar til en langsiktig bærekraftig
arealplanlegging og arealdisponering. Det er særlig viktig å stimulere
til planlegging som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser,
bedre bymiljø, sikring av strandsone og vassdrag, helhetlig
fjellpolitikk og økt verdiskaping basert på natur-,
kultur- og landskapsverdiene. Det er behov for større fokus
på kartlegging og prioritering av de nasjonale verdier
og områder som skal sikres gjennom denne planleggingen.
Dette er et svært ressurskrevende arbeid, og det er nødvendig å prioritere
temaer og arealer med størst behov.
Miljøverndepartementet
vil arbeide for å styrke samordningen mellom sektorer og
departementer for å sikre en mer bærekraftig arealforvalting,
noe som også innebærer bedre koordinering mellom
plan- og bygningsloven og andre lover som omfatter bruk og vern av
arealer."
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder
ikke ivaretar verdier og prinsipper Stortinget har vektlagt for å sikre
en bærekraftig arealdisponering. Dagens arealforvaltning
bidrar til en nedbygging av områder som skal ivaretas:
strandsonen, vassdragsbeltet, snaufjellet og store sammenhengende
naturområder. Undersøkelsen viser også at
nedbyggingen har konsekvenser for viktige verdier som friluftsliv,
kulturminner og kulturmiljøer, produktive jordressurser
og det biologiske mangfoldet. Deler av arealutviklingen bidrar ikke
i tilstrekkelig grad til en miljøvennlig arealbruk i byer
og tettsteder. Riksrevisjonen har merket seg at Miljøverndepartementet ønsker
en mer langsiktig og bærekraftig kommunal og regional arealplanlegging,
og at det blant annet er satt inn tiltak i strandsonen og i fjellområdene knyttet
til fritidshusbebyggelse.
Riksrevisjonen er enig med Miljøverndepartementet i
at økonomisk og sosial bærekraft er en viktig
forutsetning for å nå målet om en bærekraftig
arealutvikling. Etter Riksrevisjonens oppfatning kan ikke målene
om en økonomisk og sosial bærekraftig utvikling
nås på lang sikt dersom det ikke samtidig tas
tilstrekkelig hensyn til grunnleggende økologisk bærekraft.
Riksrevisjonen er innforstått med at
andre mål, som Stortinget også har sluttet seg
til, påvirker mulighetene til å nå målet
om en bærekraftig arealdisponering. Riksrevisjonen understreker
imidlertid at Miljøverndepartementet har et overordnet
ansvar for å samordne regjeringens arbeid med å fastsette
og følge opp de miljøvernpolitiske målene
på alle nivå og for ulike sektorer. Riksrevisjonen
har i denne forbindelse merket seg at det ikke er utviklet en felles
forståelse mellom departementene om plan- og bygningslovens
rolle som helhetlig lov for bærekraftig arealforvaltning.
Miljøverndepartementet viser til at ny plandel av plan-
og bygningsloven kan gi et bedre grunnlag for departementets samordningsrolle,
og at departementet vil arbeide for å styrke samordningen
mellom sektorer og departementer. Riksrevisjonen forutsetter at
dette arbeidet gis prioritet. Riksrevisjonen understreker også viktigheten
av samordning internt i departementet, samordning med fagdirektoratene
og samarbeidet mellom alle miljødirektoratene.
Miljøverndepartementet sier seg enig
i at konkretisering av overordnede bærekraftmål
og vurdering av hva som er akseptabelt utbyggingsnivå,
bør være en prioritert oppgave for departementet.
Departementet viser til at det er satt i gang tiltak for å konkretisere
rammene for en bærekraftig lokal arealutvikling, blant
annet gjennom en styrking av fylkesplanarbeidet. Undersøkelsen
viser imidlertid at fylkesplaner og fylkesdelplaner ikke har fungert
tilfredsstillende som virkemidler for samordning av nasjonale interesser
så langt. Riksrevisjonen understreker betydningen av avklaringer
på nasjonalt nivå slik at de nasjonale rammene
blir tydeligere og enklere å forholde seg til i den regionale
og lokale forvaltningen.
Undersøkelsen viser også at
en del kommuner ikke utarbeider overordnede planer, og at flere
overordnede planer er i strid med nasjonale mål. Det vedtas
også planer og gis dispensasjoner i strid med overordnede kommunale
planer. Selv om kommunene har anledning til å vedta reguleringsplaner
og dispensasjoner som avviker fra kommuneplanen, er det et overordnet
prinsipp at reguleringsplaner primært skal utarbeides i samsvar
med kommuneplanen, og at det bare unntaksvis kan gis dispensasjoner.
Alle planer og vedtak skal være innenfor de rammene som
er gitt nasjonalt. Dette er nødvendig for å oppnå en
tilstrekklig overordnet og langsiktig forvaltning.
For å sikre at bruk av innsigelser
fører til en bærekraftig arealdisponering, understreker
Riksrevisjonen betydningen av at departementet skaffer bedre kunnskap
om hvordan innsigelser brukes av regionale og statlige instanser.
Riksrevisjonen har i denne forbindelse merket seg at vedtakene i
innsigelsessaker som er gjort under den sittende regjering, ifølge
Miljøverndepartementet, konsekvent har fulgt opp de nasjonale føringene
som er gitt for arealpolitikken.
Miljøverndepartementet viser til at
det er bred politisk enighet om at kommunene fortsatt skal ha en
sentral rolle i planlegging og forvaltning av arealer, og at det
i mange sammenhenger vil være behov for en regional samordning
i arealspørsmål på tvers av kommunegrensene.
Riksrevisjonen påpeker at Miljøverndepartementet
har det overordnede ansvaret for å sette fylkeskommunene
og kommunene i stand til å gjennomføre sine oppgaver
ved blant annet å konkretisere målene og gi veiledning
i planarbeidet. Undersøkelsen viser at kommunene har stort
behov for bistand. Riksrevisjonen har merket seg at Miljøverndepartementet har
satt i gang tiltak for å utvikle den kommunale kompetansen
og forståelsen for bærekraftig arealforvaltning.
Riksrevisjonen har videre merket seg at Miljøverndepartementet
har iverksatt og planlagt en rekke tiltak for å innhente
og gjøre tilgjengelig informasjon om arealstatus, arealutvikling
og planstatus til bruk både i planlegging og styring av
arealforvaltningen. Departementet påpeker at dette er et
svært ressurskrevende arbeid. Riksrevisjonen forutsetter
at Miljøverndepartementet gir arbeidet med å etablere
og videreutvikle systemer for å identifisere og håndtere
risiko høy prioritet.
Miljøverndepartementet er enig i at
det er nødvendig med en sterk statlig innsats for å sikre
at kommunal og regional planlegging bidrar til en langsiktig bærekraftig
arealplanlegging og arealdisponering. Departementet viser til at
det er særlig viktig å stimulere til planlegging
som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser, bedre bymiljø,
sikring av strandsone og vassdrag, helhetlig fjellpolitikk og økt
verdiskaping basert på natur-, kultur- og landskapsverdiene.
Riksrevisjonen forutsetter at Miljøverndepartementet
setter inn tilstrekkelige virkemidler slik at arealutviklingen er
i henhold til Stortingets mål om en bærekraftig
arealdisponering. Riksrevisjonen understreker at nivået
og takten på utbyggingen må være i henhold
til "føre var"-prinsippet, og at arealforvaltningen må være
tilstrekkelig langsiktig dersom bærekraftig utvikling skal
nås - også på lang sikt.