Stortinget fikk 18. oktober 2007 overlevert
Riksrevisjonens oppfølging av ni forvaltningsrevisjoner
som er behandlet av Stortinget (Dokument nr. 3:1 (2007-2008)).
Riksrevisjonen følger opp forvaltningsrevisjoner
tre år etter at sakene er behandlet av Stortinget. Dersom det
ikke er synlige forbedringer etter tre år, følges saken
opp igjen det påfølgende år.
Riksrevisjonens Dokument nr. 3:7 (2002-2003) Riksrevisjonens
undersøkelse av effektivitet i planlegging og styring av
felles forvaltningssystemer i Forsvaret (GOLF-prosjektet) ble oversendt
Stortinget 11. april 2003. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga
innstilling 12. februar 2004, jf. Innst. S. nr. 126 (2003-2004),
og saken ble behandlet i Stortinget 11. mars 2004.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen
la vekt på nødvendigheten av at man har full kontroll
både over kostnader og framdrift for GOLF-prosjektet. Flertallet
av komiteen understreket at framdriftsplanlegging, effektivitet
i beslutningsprosesser, risikostyring og kost/nyttevurderinger
vil være sentrale områder for å sikre
kvaliteten på prosjektet.
Ved St.meld. nr. 10 (2005-2006) Om økonomisk
styring i Forsvaret ble det informert om Forsvarsdepartementets
beslutning om at Program Golf endret navn til LOS-programmet. De
to gjenstående leveranseprosjektene for å få realisert
felles forvaltningssystemer innenfor logistikkområdet er Økonomiprosjektet
og Logistikkprosjektet. Forsvarskomiteen uttalte at LOS-programmet
er et viktig omstillingsverktøy for å nå målene
for moderniseringen av Forsvaret i henhold til Stortingets vedtak,
jf. Innst. S. nr. 87 (2006-2007).
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
var å belyse Forsvarets arbeid med å innføre
IT-baserte forvaltningssystemer, og å kunne påpeke
eventuelle svakheter i prosjektplanleggingen og -gjennomføringen. Undersøkelsen
omfattet Prosjekt og Program Golf fram til utgangen av første
halvår 2002 samt forutgående prosjekter.
Riksrevisjonens undersøkelse viste
at det under Forsvarets arbeid med å innføre nye
felles forvaltningssystemer er foretatt flere strategiendringer.
Prosjekter er avsluttet og videreført i nye prosjekter.
Etter den siste strategiendringen høsten 2001 hvor Golf
ble omdefinert fra prosjekt til program, ble det etablert et prosjekt med
hovedmålsetting å gjennomføre Lønnsprosjektet og Økonomiprosjektet,
samt det påfølgende Lønns- og økonomiprosjektet.
Alle prosjektene har hatt som formål å innføre
et nytt lønns- og regnskapssystem.
De gjentatte endringene i prosjektoppdragene
medførte forsinkelser og manglende måloppnåelse.
Undersøkelsen viste at det f.o.m. 1997
t.o.m. første halvår 2002 medgikk 268 mill. kroner
til prosjektene. Dette er prosjektkostnader som har påløpt
før nye systemer er ferdig utviklet og satt i drift.
Undersøkelsen avdekket tre sentrale årsaker
til at forløperne til Golf ikke nådde sine mål. Årsakene
var 1) manglende forankring i organisasjonen og ledelsen, 2) uklare
ansvarsforhold og uklar organisering, og 3) manglende koordinering
av IT-aktiviteter. Undersøkelsen har vist at de forsinkelsene
som har påløpt, har bidratt til et sterkt tidspress
når det gjelder innføring av nye informasjonssystemer.
Forsvarsdepartementet har i brev til Riksrevisjonen av
29. mai 2007 redegjort for endringer og tiltak som er iverksatt.
Tiltakene som Forsvarsdepartementet har innført
for å redusere usikkerheten i LOS-programmet, er blant annet
følgende:
– Programdirektivet
for LOS-programmet er revidert.
– Sjef LOS-programmet har fått
innpass i de viktigste lederfora i Forsvarets militære
organisasjon.
– Forsvarsstaben og Forsvarets
logistikkorganisasjon har fått et styrket ledelsesapparat
med hensyn til økonomistyring.
– Mottaksprosjektet for Økonomiprosjektet
er etablert og bemannet.
– LOS-programmet er fokusert på gjennomføring
av Økonomiprosjektet, og har ikke mange andre aktiviteter
som pågår parallelt.
– Forsvarssjefen har besluttet
at Økonomiprosjektet skal gis høyeste prioritet
i FMO i den perioden prosjektet gjennomføres. Det er også gjennomført
en ekstern kvalitetssikring av Økonomiprosjektet.
– Tidsfasing og prioritering av
løpende aktivitet er i Forsvaret og Økonomiprosjektet
blir vurdert i sammenheng slik at man i størst mulig grad
unngår flaskehalser.
– Forsvarsdepartementet og Forsvaret
legger stor vekt på ledelsesforankring og beslutningslojalitet, bl.a.
gjennom informasjon, involvering, kompetanseheving og relasjonsbygging
i hele Forsvarets organisasjon.
Forsvarsdepartementets vurdering er at disse
tiltakene har hatt god effekt i forhold til å sikre en
vellykket fremtidig innføring av Økonomiprosjektets
leveranser, både med tanke på ytelse, tid og kostnad.
I Forsvaret har program FOKUS, som er forsvarssjefens enhet for bl.a. å overvåke
omstillingsvedtakene, som spesiell oppgave å følge
opp at de nevnte tiltakene blir gjennomført.
Når det gjelder ledelsesforankring,
viser Forsvarsdepartementet videre til at det etter at
Riksrevisjonen har gjennomført sin undersøkelse,
har skjedd vesentlige endringer både med hensyn til organisering
av Forsvarets militære organisasjon (FMO) og styring av
prosjektet. Forsvarets logistikkorganisasjon har fått en enhetlig
ledelse, og fokus på fellesløsninger er styrket i
de deler av organisasjonen der Riksrevisjonen gjennom undersøkelsen
fant motstand mot de nye felles informasjonssystemene. Likeledes
er nå sjef for Forsvarsstaben både programansvarlig
for LOS-programmet og leder av programstyret.
Riksrevisjonen har merket seg at arbeidet med å innføre
felles forvaltningssystemer i Forsvaret videreføres i LOS-programmet.
Videre har Riksrevisjonen merket seg at det er gjennomført
omfattende risikovurderinger og iverksatt flere tiltak for å redusere
usikkerheten i arbeidet. Riksrevisjonen ser det som positivt at
det blant annet er lagt vekt på ledelsesforankring og klarere ansvarsforhold
ved den videre gjennomføring av LOS-programmet. Når
det gjelder gjennomføringen av Økonomiprosjektet,
må det anses som positivt at det har vært gjennomført
en ekstern kvalitetssikring av prosjektet.
Riksrevisjonens oppfølging av LOS-programmet
blir gjennomført i den årlige regnskapsrevisjonen.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet,
Lars Peder Brekk, har merket seg at Riksrevisjonen også i
budsjettåret 2006 har avdekket mangler ved bruk av verktøy
for økonomistyring og oppdragsrapportering i Forsvarets
Militære Organisasjon, jf. Dokument nr. 1 (2007-2008).
Komiteen deler imidlertid Riksrevisjonens
vurdering av at det er iverksatt tiltak som gjør det forsvarlig å avslutte
behandlingen av Dokument nr. 3:7 (2002-2003) og foreta den videre
oppfølging av LOS-programmet gjennom den årlige
regnskapsrevisjonen.
Dokument nr. 3:8 (2002-2003) Riksrevisjonens undersøkelse
av inntektssystemet for kommunene ble lagt fram for Stortinget 19. mai
2003. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 27. januar 2004,
jf. Innst. S. nr. 108 (2003-2004), og saken ble behandlet i Stortinget
6. februar 2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen var i innstillingen
tilfreds med at regjeringen hadde nedsatt et utvalg som skulle foreta
en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet.
Komiteens flertall hadde merket seg at undersøkelsen
viste at det skjedde en del feil i innrapporteringen av psykisk
utviklingshemmede fra kommunene til Sosialdepartementet. Flertallet
merket seg at Sosialdepartementet ville arbeide videre sammen med
Kommunal- og regionaldepartementet for på sikt å finne
fram til et bedre kriterieopplegg for psykisk utviklingshemmede
i kommunene, og at en på kort sikt blant annet ville vurdere å skjerpe
kontrollrutinene i forbindelse med innhenting av data fra kommunene.
Flertallet i komiteen viste til at Kommunal-
og regionaldepartementet har det overordnede konstitusjonelle ansvaret
for fordeling av skjønnstilskudd. Flertallet la derfor
til grunn at departementet på egnet måte holdt
seg orientert om fylkesmennenes praktisering av regelverket for
tildelingen.
Inntektssystemet er et system for fordeling
av rammetilskudd fra staten til kommunene og fylkeskommunene. Formålet
med undersøkelsen var å belyse om rammetilskuddet
ble fordelt på en riktigst mulig måte.
Av undersøkelsen gikk det fram at variasjonen
i sosialhjelpsutgiftene mellom kommunene ikke ble fanget godt nok
opp av inntektssystemet, spesielt vedrørende arbeidsledige
og innvandrere.
Undersøkelsen viste at det i løpet
av relativt få år kunne skje store endringer i
hva som hadde betydning for sosialhjelpsutgiftene til kommunene,
og at det derfor kunne være behov for å revidere
kostnadsnøkkelen oftere enn om lag hvert tiende år,
slik departementet opplyste at de hadde lagt opp til.
Undersøkelsen viste at det syntes å være
forskjellig praksis i innrapporteringen fra kommunene av antall psykisk
utviklingshemmede. Undersøkelsen viste også at
det kunne være vanskelig å kontrollere innrapporteringen
fra kommunene.
Det ordinære skjønnstilskuddet
skal fange opp lokale forskjeller som inntektssystemet ellers ikke
tar hensyn til. Undersøkelsen viste at skjønnstilskuddet
til kommunene og fylkeskommunene hadde økt fra om lag 3,2 mrd.
kroner i 1986 (2002-kroner) til nærmere 4,4 mrd. kroner
i 2002, inkludert det ekstraordinære skjønnstilskuddet.
Undersøkelsen viste at Kommunal- og regionaldepartementet
ikke hadde fulgt opp fylkesmennenes fordeling av skjønnsmidler
mellom kommunene.
Undersøkelsen viste at det kan være
vanskelig for fylkesmennene å få til en likebehandling
av kommunene på grunn av forskjellene i skjønnsrammene
mellom fylkene.
Kommunal- og regionaldepartementet har i brev
til Riksrevisjonen av 31. mai 2007 redegjort for endringer og
tiltak som er iverksatt.
Kommunal- og regionaldepartementet opplyser
at de i sin oppfølging av Borgeutvalgets utredning (NOU 2005:18
Fordeling, forenkling, forbedring) vil foreta oppdaterte beregninger
av utvalgets forslag til kostnadsnøkkel for sosialhjelp.
Departementet vil i sine beregninger av kostnadsnøkkelen
for sosialhjelp benytte tall for sosialhjelpsutgifter fra 2006.
Den reviderte kostnadsnøkkelen vil inngå i forslaget
til nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner som legges
fram våren 2008.
Kommunal- og regionaldepartementet redegjør
i brevet for sine rutiner knyttet til innrapportering av psykisk
utviklingshemmede i kommunene. Sosial- og helsedirektoratet gjennomfører
på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet en årlig
telling av antall psykisk utviklingshemmede i hver enkelt kommune.
Alle kommuner rapporterer årlig inn
tall for psykisk utviklingshemmede i kommunen. Det kreves dokumentasjon
fra kommunen på at det er gjort enkeltvedtak og tildelt
tjenester etter sosialtjenestelovens bestemmelser, og at vedkommende
er å anse som psykisk utviklingshemmet. Diagnosen må være
fastsatt av lege, eller bygge på annen dokumentasjon som
viser at andre fagpersoner har vurdert dette.
Kommuner som ikke har levert innrapporteringen
til direktoratet innen fristen, kommuner som har store endringer
i innrapporterte tall sammenlignet med tidligere års innrapporteringer
eller tilfeldig utvalgte kommuner, må gjennomføre
revisjon av sine innrapporterte tall. Dersom det er avvik mellom
kommunenes innrapporterte tall og innrapporterte tall fra kontrollen,
blir det foretatt grundige vurderinger av direktoratet med hensyn
til hvilke tall som skal legges til grunn.
Sosial- og helsedirektoratet videresender de
ferdige tallene til Kommunal- og regionaldepartementet. I likhet
med øvrige kriteriedata sendes tallene til kommunene for
gjennomsyn.
Kommunal- og regionaldepartementet mener Sosial- og
helsedirektoratet er påpasselig med å orientere
kommunene om de frister og krav som gjelder i forbindelse med rapporteringen.
Når departementet sender ut dataene til kommunene på høring
om høsten, har departementet de siste årene vært
meget påpasselig med å presisere at eventuelle
merknader til dataene må gjelde feil på tidligere
innrapporterte tall innenfor de gitte frister, og at det ikke er
adgang til å innrapportere nye tall. Departementet mener
dette har bidratt til at rapporteringen nå fungerer tilfredsstillende,
og at ordningen nå er kjent og innarbeidet på en
bedre måte i kommunene.
Kommunal- og regionaldepartementet sier at de
er klar over at det er svakheter knyttet til denne typen kriterier,
men at gruppen psykisk utviklingshemmede samtidig må bli
ivaretatt i kommunenes inntektssystem.
Kommunal- og regionaldepartementet viser til
at det i perioden 2002-2006 har blitt en gradvis tilnærming
til en mer lik fordeling av skjønnsmidler per innbygger.
I 2005 ble det foretatt en omfordeling av skjønnsmidlene mellom
fylker med et høyt skjønnstilskudd per innbygger
til fylker med et lavt skjønnstilskudd per innbygger. I
2006 og 2007 ble basisrammen redusert med 10 prosent årlig
for å legge grunnlaget for en mer målrettet bruk
av skjønnsmidlene.
Skjønnsrammen har også blitt
redusert som følge av blant annet gjeninnføring
av differensiert arbeidsgiveravgift og utfasing av ekstraordinært
skjønn som ble gitt i forbindelse med omleggingen av inntektssystemene
i 1997.
Kommunal- og regionaldepartementet opplyser
at fylkesmennene har fått delegert myndighet til å fastsette
de kommunevise skjønnsrammene i tråd med retningslinjene
for skjønnstildeling som revideres hvert år i
dialog mellom fylkesmennene og departementet. Hensikten med retningslinjene
er å oppnå en likebehandling av kommuner med samme
problemer i skjønnstildelingen i alle landets fylker.
Kommunal- og regionaldepartementet opplyser
at reduksjonen i basisrammen har ført til at den delen
av rammetilskuddet som fordeles etter faste kriterier, har økt,
og at skjønnselementet har blitt redusert. Reduksjonen
av skjønnspotten innebærer at fylkesmennene må være
enda mer målrettet i sin fordeling av skjønnsmidlene.
Fra 2002 har fylkesmennene også hatt anledning til å sette
av en ufordelt pott av den fylkesvise rammen til fordeling gjennom året.
Disse endringene har etter departementets vurdering gitt fylkesmennene et
godt utgangspunkt for fordeling av skjønnsmidlene.
Kommunal- og regionaldepartementet er av den
oppfatning at fylkesmennenes kunnskap om lokale forhold er en vesentlig
forutsetning for å få til en best mulig fordeling
av skjønnsmidlene. De er derfor gitt stor frihet ved denne
fordelingen. Departementet vil normalt være tilbakeholdent
med å etterprøve fylkesmennenes skjønnsutøvelse.
Samtidig påpeker departementet at de har jevnlig dialog
med embetet om økonomisaker og andre saker som berører
kommunesektoren.
Riksrevisjonen har merket seg at departementet arbeider
med en ny kostnadsnøkkel for sosialhjelpsutgifter i forbindelse
med forslaget til et nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner,
som legges fram våren 2008. Riksrevisjonen konstaterer
at det er vurdert alternative kriterier for psykisk utviklingshemmede,
men at det ikke er funnet noen bedre kriterier enn de eksisterende.
Kommunal- og regionaldepartementet har i sitt
svarbrev redegjort for de eksisterende kontrollordningene, som skal
sikre at dataene for antall psykisk utviklingshemmede er mest mulig
fullstendige og korrekte. Riksrevisjonen har merket seg departementets
beskrivelse av rutiner om rapporteringen av psykisk utviklingshemmede,
og at departementet mener at ordningen nå er mer kjent
og innarbeidet i kommunene. Riksrevisjonen har videre merket seg
at skjønnstilskuddet har blitt redusert de siste årene,
og mener at dette bidrar til en mer målrettet fordeling
av midlene. Riksrevisjonen konstaterer at fylkesmennene er gitt
stor frihet ved fordelingen av skjønnsmidlene. Dette innebærer
at departementet normalt vil være tilbakeholdent med å etterprøve
fylkesmennenes skjønnsutøvelse, og at departementet
holder seg orientert om fylkesmennenes praktisering av regelverket
for tildeling av skjønnstilskuddet gjennom jevnlig dialog.
Riksrevisjonen har også merket seg at departementet har
jevnlig dialog med fylkesmennene om økonomisaker og andre
saker som berører kommunesektoren, og at det foretas en årlig
ajourføring av retningslinjene.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Riksrevisjonens undersøkelse viste
at det skjedde feil i innrapporteringen av psykisk utviklingshemmede
og at dette førte til at noen kommuner fikk for lite tilskudd mens
andre kom urettmessig godt ut.
Komiteen registrerer at det er
vurdert alternative kriterier for registrering av psykisk utviklingshemmede,
men uten at bedre kriterier enn de eksisterende er funnet.
Komiteen forutsetter at Kommunal-
og regionaldepartementet aktivt informerer kommunene om gjeldende
kriterier, slik at kommunene tilkommer den støtte de har
krav på.
Komiteen tar for øvrig
Riksrevisjonens vurdering til etterretning.
Dokument nr. 3:9 (2002-2003) Riksrevisjonens undersøkelse
vedrørende bevaringen og sikringen av samlingene ved fem
statlige museer ble oversendt Stortinget 16. september
2003. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 18. desember
2003, jf. Innst. S. nr. 102 (2003-2004). Saken ble behandlet i Stortinget
15. januar 2004. Riksrevisjonens oppfølging av
Dokument nr. 3:9 ble oversendt Stortinget 22. november
2006, jf. Dokument nr. 3:1 (2006-2007). Saken ble behandlet i Stortinget
6. februar 2007.
Komiteen har merket seg at både Kultur-
og kirkedepartementet og Kunnskapsdepartementet har iverksatt tiltak
for å sikre og bevare samlingene. Komiteen har også merket
seg at de svakhetene som Riksrevisjonen har påpekt om oppbevaringsforholdene
med hensyn til Nasjonalgalleriet, fortsatt er til stede. Det er
også fremdeles mangler ved Nasjonalgalleriets rapportering
i forhold til oppnådde resultater innen bevaringsområdet.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin tilslutning til at Riksrevisjonen
følger saken videre.
Undersøkelsen omfattet de kulturhistoriske
og de naturhistoriske museene ved Universitetet i Oslo, Bergen Museum,
Nasjonalgalleriet og Arkeologisk museum i Stavanger. Undersøkelsen
omfattet en så vesentlig del av museenes samlinger at den
må kunne sies å gi klare indikasjoner på oppbevaringsforholdene ved
museene generelt. Kartleggingen av oppbevaringsforhold og samlingenes
tilstand ble gjennomført ved inspeksjon av bygninger og
oppbevaringslokaler og ved visuelle vurderinger av samlingenes tilstand.
Styringsundersøkelsen omfattet ikke Arkeologisk museum
i Stavanger.
Undersøkelsen viste at oppbevaringsforhold
og sikringstiltak i mange tilfeller var lite tilfredsstillende. Undersøkelsen
viste også at både Utdannings- og forskningsdepartementet
og ledelsen ved universitetene i liten grad ga faglige føringer
for universitetsmuseenes virksomhet. Verken i departementets
tildelingsbrev eller i universitetenes virksomhetsplaner og i disponeringsskriv
ble mål for arbeidet med bevaring og sikring av museenes
samlinger fastsatt. Riksrevisjonen stilte derfor spørsmål
om universitetsmuseene i tilstrekkelig grad fikk fastlagt rammer
for og krav til arbeidet med å bevare og sikre samlingene.
Ved Nasjonalgalleriet viste undersøkelsen
at Kultur- og kirkedepartementet ga klarere føringer for
sikringsarbeidet enn for bevaringsarbeidet. Riksrevisjonen stilte
således spørsmål om departementet hadde
lagt mindre vekt på bevaringen enn på sikringen
av samlingene i styringen av museet. Riksrevisjonen stilte i tillegg
spørsmål om Nasjonalgalleriets skulptursamling burde
vektlegges i større grad. Det ble videre stilt spørsmål
om museets rapportering ga departementet tilstrekkelig informasjon
til å kunne vurdere måloppnåelsen innen
bevaringsområdet. Bevarings- og sikringsforholdene ved
Arkeologisk museum i Stavanger ble vurdert som relativt bedre enn
ved de andre museene.
Kultur- og kirkedepartementet og Kunnskapsdepartementet
har i brev til Riksrevisjonen høsten 2006 redegjort for
hvilke endringer og tiltak som er iverksatt.
Ifølge Kultur- og kirkedepartementet
har Riksrevisjonens vurdering fortsatt delvis gyldighet i 2006 for Nasjonalgalleriets
samlinger i Nasjonalmuseet. Sikringsforholdene er mer tilfredsstillende
enn bevaringsforholdene.
Nasjonalgalleriet gikk 1. juli 2003
inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Ifølge Kultur-
og kirkedepartementet vil dette få positive konsekvenser
ikke bare for Nasjonalgalleriets samlinger, men også for
samlingene til de øvrige museene som inngår i
Nasjonalmuseet. Departementet påpeker at gjennomføring
av Nasjonalmuseets byggeprosjekter vil medføre en betydelig
forbedring av bevaringsforholdene for samlingene. Blant annet vil
ferdigstillelse av et nytt eksternt magasin og nye utstillingslokaler gjøre
bevaringssituasjonen både for utstilte og magasinerte kunstverk
langt bedre enn i dag.
Departementet opplyser at kompetanseforholdene ved
Nasjonalgalleriet er forbedret gjennom økt bemanning, og
at kompetansen har økt når det gjelder håndtering,
bevaring og frakt av gjenstander. Departementet påpeker
imidlertid at museet fortsatt mangler kompetanse innen skulpturkonservering.
Departementet opplyser at det i påvente
av nybygg er iverksatt enkelte tiltak for å bedre klimaforholdene
i Nasjonalgalleriet. Det er blant annet innkjøpt flere
luftfuktere for å øke luftfuktigheten i utstillingssalene.
Det ble også påbegynt et pilotprosjekt i samarbeid
med Statsbygg sommeren 2006 for å dempe varmen i utstillingssalene.
Det opplyses også at for å bedre plassmangelen
ved Nasjonalgalleriet, er fjernmagasinene utvidet med 1 500
kvadratmeter.
Ifølge departementet er det utarbeidet
en strategiplan for Nasjonalmuseet og de ulike avdelingene for perioden
2005-2008, mens en plan for perioden 2007-2009 var under arbeid.
Sikringsarbeidet inngår som et eget punkt i planene.
Departementet påpeker dessuten at årsrapporten
for Nasjonalgalleriet (Nasjonalmuseet) ikke systematisk omtaler
oppnådde resultater innen bevaringsområdet.
Departementet har tildelt totalt 72 mill. kroner
i øremerkede tilskudd til universitetsmuseenes sikrings-
og bevaringsarbeid. Utover øremerkede midler fra departementet
har universitetene tilført betydelige beløp fra egne
rammer til dette arbeidet. Universitetet i Oslo har inngått
en langtidsleieavtale for å etablere et nytt eksternt magasinbygg
for samlingene ved Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum.
De øvrige museene melder også at de har brukt
ekstra midler til oppgradering av magasiner og til flytting til
nye. Museene har bevisst prioritert tiltak knyttet til sikring og bevaring
framfor konservering.
På bakgrunn av Riksrevisjonens undersøkelse
ba kontroll- og konstitusjonskomiteen Utdannings- og forskningsdepartementet
finne egnede måter å utforme mål- og
resultatindikatorer på området. Departementet utnevnte
en arbeidsgruppe som foreslo flere mål- og resultatindikatorer
for bevaring og sikring av universitetsmuseenes samlinger. Universitetsmuseene
arbeidet i tillegg i 2006 med å tilrettelegge for at en
metode utarbeidet av ABM-utvikling (statens senter for arkiv, bibliotek
og museum) kan anvendes ved rapportering til departementet.
Riksrevisjonen registrerer at de påpekte
svakhetene for Nasjonalgalleriets vedkommende når det gjelder oppbevaringsforholdene,
fortsatt delvis har gyldighet. Riksrevisjonen registrerer også at
Nasjonalgalleriets kompetanse innen skulpturkonservering fortsatt
er mangelfull, og at sikringsforholdene fremdeles er mer tilfredsstillende
enn bevaringsforholdene.
Ved behandlingen av Dokument nr. 3:9 (2002-2003), jf.
Innst. S. nr. 102 (2003-2004), ble det pekt på betydningen
av at museenes samlinger forvaltes på en slik måte
at de er best mulig beskyttet mot kontinuerlig nedbrytende prosesser
og plutselige ødeleggelser. Samlingene skal kunne benyttes
i forskning og formidling i et lengst mulig perspektiv.
Riksrevisjonen har på bakgrunn av ovenstående
satt i gang en ny undersøkelse av bevaringen og sikringen av
samlingene ved de statlige museene. Undersøkelsen vil omfatte
en kartlegging av oppbevaringsforholdene og samlingenes tilstand
i museenes utstillingslokaler og magasiner, samt en styringsundersøkelse
fra departement til museum og internt ved museene. Målet
med arbeidet er å undersøke om det har skjedd
forbedringer på området.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet i Dokument
nr. 3:1.
Komiteen viser til Kultur- og
kirkedepartementets redegjørelse for gjennomførte
tiltak for å sikre og bevare Nasjonalmuseets samlinger
og registrerer departementets påpeking av at årsrapporten
for museet ikke systematisk omtaler oppnådde resultater
innen bevaringsområdet. Komiteen forutsetter
at departementet sørger for at slik informasjon for fremtiden fremgår
av årsrapporten.
Komiteen er tilfreds med at Riksrevisjonen
har satt i gang en ny undersøkelse av bevaringen og sikringen
av samlingene ved de statlige museene og vil understreke vårt
felles ansvar for å sikre kulturskattene for etterslekten.
Dokument nr. 3:10 (2002-2003) Riksrevisjonens undersøkelse
av oppfølging og tilsyn i barnevernet ble oversendt Stortinget
16. september 2003. Det ble avholdt åpen høring
om rapporten 12. januar 2004. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
avga sin innstilling 27. januar 2004, jf. Innst. S nr.
106 (2003-2004). Saken ble behandlet i Stortinget 5. februar
2004. Ved behandlingen av saken ba Stortinget regjeringen om å bli
orientert om hvordan de feil og mangler som påpekes i rapporten,
er rettet opp. Orienteringen ble gitt i St.prp. nr. 65 (2004-2005)
Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet
folketrygden 2005.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen understreket
i innstillingen samfunnets ansvar for at barn under offentlig forvaring
gis et trygt og kvalitativt godt tilbud. Dette er barn med et svært
vanskelig utgangspunkt, med stor sårbarhet og hvor feilaktige
disposisjoner kan gjøre uopprettelig skade. Komiteen påpekte
at samfunnets ansvar for å etablere et sikkert system med gode
kontrollrutiner, er uomtvistelig. På denne bakgrunn karakteriserte
komiteen manglene presentert i Riksrevisjonens undersøkelse
som alvorlige.
Komiteen merket seg opplysningene om at mange barn
i den kommunale barnevernstjenesten manglet tiltaksplaner. Komiteen
understreket at staten har et overordnet ansvar for å sørge
for at barnevernet i kommunene fungerer i henhold til gjeldende
regelverk, og påpekte departementets ansvar for å holde
seg løpende orientert om hvorvidt regelverket overholdes.
Komiteen uttrykte forbauselse over manglende oppfølging fra
statlige myndigheters side, og stilte seg undrende til at statens
egne kontrollrutiner ikke hadde avdekket svakhetene.
Komiteen stilte seg kritisk til den mangelfulle
oppfølgingen av barn i fosterhjem og ga også uttrykk
for sin bekymring for mangelfullt tilsyn med institusjoner og fosterhjem.
Komiteens flertall hevdet at departementet i sin vektlegging av
oppgaver i tildelingsbrevet til fylkesmennene ikke i tilstrekkelig
grad tilkjennega alvoret i den oppgaven som er tillagt embetene.
Komiteen anså det som uakseptabelt
at mange av fylkeskommunene ikke har opprettet tilstrekkelig antall egnede
institusjonsplasser, og at rundt halvparten av fylkene opplyser
at de ikke alltid plasserer barn i de mest egnede tilbudene. Komiteen
påpekte at de vil følge resultatene av statens
overtakelse av oppgaver i barnevernet fra fylkeskommunene, og understreket viktigheten
av klare retningslinjer for arbeidet.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
var å vurdere hvordan staten, fylkeskommunen og de kommunale
barnevernstjenestene ivaretar sine oppgaver når det gjelder
oppfølging av og tilsyn med barn plassert i fosterhjem
og institusjoner.
Både den nasjonale kartleggingen og
kommunebesøkene viste at barn i en rekke tilfeller manglet
tiltaksplan, og at det var grunn til å stille spørsmål
ved om barnas omsorgsbehov ble tilstrekkelig vurdert. Undersøkelsen
viste at ca. 13 prosent av barn plassert utenfor hjemmet manglet
tiltaksplan. Kommunebesøkene i de ni utvalgte kommunene
viste at omsorgsplan forelå i to av 46 aktuelle saker.
Undersøkelsen viste at det var grunn
til å stille spørsmål ved om Barne- og
familiedepartementet hadde sikret et tilstrekkelig og forsvarlig
institusjonstilbud for de barn som plasseres utenfor hjemmet. Mange
av fylkeskommunene hadde ikke et tilstrekkelig antall egnede institusjonsplasser,
og rundt halvparten av fylkeskommunene opplyste i spørreundersøkelsen
at de ikke alltid plasserte barn i det mest egnede tilbudet.
Av undersøkelsen gikk det fram at det
var problemer i samarbeidet mellom kommuner og fylkeskommuner ved
plasseringer, blant annet når det gjaldt tidspunkt for
etablering av kontakt, faglige vurderinger og spørsmål
knyttet til oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene.
Undersøkelsen viste at det var grunn
til å stille spørsmål ved hvorvidt lovens
intensjon om jevnlig oppfølging av barn plassert utenfor
hjemmet i tilstrekkelig grad ble ivaretatt.
Det ble stilt spørsmål i undersøkelsen
om tilsynsførerordningen gjennomføres på en
tilfredsstillende måte. Ni prosent av fosterbarna i undersøkelsen
var uten tilsynsfører høsten 2001.
Undersøkelsen viste at de fleste fylkesmennene hadde
problemer med å følge opp det lovfestede antall institusjonstilsyn
ved barnevernsinstitusjoner. Enkelte embeter hadde i 2000 i hovedsak
gjennomført anmeldte institusjonstilsyn, noe som ikke er
i samsvar med barnevernlovens krav om at halvparten av besøkene
skal være uanmeldte.
Det ble i undersøkelsen påvist
en rekke mangler i fylkesmannsembetenes forvaltningstilsyn overfor
kommuner og fylkeskommuner. Det eksisterte heller ikke retningslinjer
knyttet til hvor ofte den enkelte kommune skulle ha forvaltningstilsyn,
og hvordan forvaltningstilsynet skulle gjennomføres.
Noen av svakhetene påpekt i Riksrevisjonens
rapport var rettet mot andrelinjetjenestens oppgaver, herunder fylkeskommunenes
tidligere oppgaver innen barnevernet. Fra 1. januar 2004
ble disse oppgavene overført til staten ved Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet (Bufetat). Riksrevisjonens løpende
revisjon har gjennom flere år påvist svakheter
omkring Bufetats arbeid på barnevernsområdet.
Det er derfor igangsatt en forvaltningsrevisjon av Bufetat i Riksrevisjonen
der blant annet utvikling av tiltaksapparatet, etablering og drift av
institusjoner, rekruttering og formidling av fosterhjem og samarbeid
mellom Bufetat og den kommunale barnevernstjenesten vil bli berørt.
Rapporten fra denne revisjonen vil bli oversendt Stortinget ved årsskiftet 2007-2008.
Barne- og likestillingsdepartementet har i brev
til Riksrevisjonen sommeren 2007 redegjort for tiltak departementet
har gjennomført i forhold til svakhetene som forvaltningsrevisjonsrapporten
avdekket om det kommunale barnevernet og om fylkesmannsembetenes tilsyn.
Departementet viser til at krav om internkontroll
for barnevernstjenesten i kommunene ble innført fra 1. januar
2006. Dette innebærer at kommunene må utarbeide
et system som dokumenterer hvordan krav som er stilt i lover og
forskrifter, blir overholdt. Departementet påpeker at fylkesmennene
vil ha et særlig ansvar for å følge opp
plikten til å etablere internkontroll i kommunene, gjennom
sitt veilednings- og tilsynsansvar.
Barne- og likestillingsdepartementet viser til
at det i 2004-2005 ble initiert et arbeid for å utvikle
et godt veiledningsmateriell og rutinehåndbøker
på viktige og sentrale områder i kommunens arbeid
på barnevernsområdet. Departementet ga våren
2006 ut to rutinehåndbøker, tre veiledere og en
cd-rom som ble sendt ut til alle kommuner. Departementet har satt
nye rapporteringskrav til kommunene i deres halvårlige
rapportering til departementet. Fra 2007 skal kommunene rapportere
om andelen barn med gyldige tiltaks- eller omsorgsplaner, antall
tilsynsbesøk i fosterhjem og måloppnåelse
i forhold til lovkrav. Departementet påpeker at slike rapporteringspunkter
gir kommunene et signal om hvor viktig denne lovpålagte
plikten er, og at kommunene i større grad må prioritere
dette arbeidet.
Det er foretatt en presisering i barnevernloven
om barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av biologiske
foreldre etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse.
Barne- og likestillingsdepartementet opplyser
at de i årene framover vil styrke kompetansen til ansatte
i det kommunale barnevernet.
Departementet påpeker at de siden 2003-2004
har satset målrettet på å styrke tilsynskompetansen
i fylkesmannsembetene, og viser til redegjørelsen som ble gitt
i St.prp. nr. 65 (2004-2005). Kompetansestyrkingen har først
og fremst skjedd gjennom grunnopplæring i systemrevisjon
av ansatte ved embetene som fører tilsyn i barnevernet.
Fra 1. januar 2004 ble det innført nye bestemmelser
når det gjelder fylkesmannsembetenes tilsyn med institusjonene,
blant annet med krav om systemrevisjon i tillegg til individrettet tilsyn.
Fra 1. januar 2004 ble det også innført
en godkjennings- og kvalitetsforskrift for institusjonene, som blant
annet bidrar til at institusjonene får et styrket tilsyn.
Departementet viser til at det siden 2003-2004
har vært satset målrettet på å styrke
fylkesmennenes tilsynskompetanse. Departementet opplyser videre
at de har etablert et tilsynsforum for fylkesmennene. Departementet
viser til at det også er etablert et regelmessig samarbeid
med Statens Helsetilsyn for kunnskapsdeling og samkjøring
av tilsynsopplegg og metoder. Departementet har videre utviklet
et veiledningsmateriell til bruk ved fylkesmannsembetene i deres
tilsyn med både institusjonene og barnevernstjenestene
i kommunene.
Departementet viser til fylkesmannsembetenes landsomfattende
tilsyn i 2004 og 2005 der hensikten var å se på hvordan
kommunene utfører sine oppgaver. Resultatene fra tilsynene
bekrefter i hovedsak Riksrevisjonens konklusjoner og viser
at situasjonen fremdeles ikke er tilfredsstillende. Departementets
halvårlige rapportering fra kommunene for årene
fra 2004 til 2006 viser heller ingen markant endring når
det gjelder antall barn som har fått oppnevnt tilsynsfører.
Departementet mener de kritiske områdene i den kommunale barnevernstjenesten
på mange måter er identifisert, og peker spesielt
på tiltaks- og omsorgsplaner, oppfølging av fosterhjemmene,
forvaltningsmessig og faglig kompetanse, fristbestemmelsene og praksis
når det gjelder henleggelse av saker.
Barne- og likestillingsdepartementet opplyser
videre at det individrettede tilsynet med barnevernsinstitusjoner
som ble gjennomført i 2006, er i samsvar med regelverket
i 12 av 18 fylkesmannsembeter. Tre embeter hadde en måloppnåelse
på 96-99 prosent, to embeter hadde en måloppnåelse
på 90 prosent, mens ett embete hadde en måloppnåelse
på 85 prosent. De fleste fylkesmannsembetene har gjennomført
systemrevisjon av barnevernsinstitusjoner i henhold til regelverket.
Departementet opplyser at alle fylkesmannsembetene
gjennomførte forvaltningstilsyn med utvalgte kommuner i
2006.
Riksrevisjonen har merket seg at Barne- og likestillingsdepartementet
har iverksatt tiltak for å sikre at den kommunale barnevernstjenesten
ivaretar sine oppgaver når det gjelder oppfølging
av og tilsyn med barn plassert i fosterhjem og institusjoner. Riksrevisjonen har
imidlertid merket seg at de påpekte svakhetene i den kommunale
barnevernstjenesten fortsatt er til stede. Barne- og likestillingsdepartementets
tiltak rettet mot den kommunale barnevernstjenesten er iverksatt
i 2006 og 2007, og Riksrevisjonen har derfor ikke et godt nok informasjonsgrunnlag
ennå til å si om gjennomførte tiltak
er effektive i forhold til de mangler som fremdeles finnes på området.
Riksrevisjonen har merket seg tiltakene som
er iverksatt av departementet for å forbedre fylkesmannsembetenes
tilsyn med barnevernet. Tiltakene er etter Riksrevisjonens oppfatning
relevante og målrettede med tanke på å bedre
tilsynet med barnevernsinstitusjoner og de kommunale barnevernstjenestene.
Det har vært en bedring i fylkesmannsembetenes institusjonstilsyn, og
departementet oppgir at alle fylkesmannsembetene har hatt forvaltningstilsyn
med utvalgte kommuner i 2006. Riksrevisjonen anser at fylkesmannsembetenes institusjonstilsyn
og forvaltningstilsyn har hatt en kvalitetsmessig forbedring.
Departementet har satt nye rapporteringskrav
til kommunene i 2007. Rapporteringen fra kommunene for 2007 vil
kunne gi informasjon om hvorvidt det har vært forbedringer
på området. Riksrevisjonen vil i forbindelse med
planleggingen av revisjonen i 2008 vurdere hvorvidt det er grunnlag
for å sette i gang en ny undersøkelse rettet mot
barnevernstjenestenes arbeid, dersom kommunenes rapporteringer viser
at situasjonen på området ikke har blitt bedre.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
har igangsatt en forvaltningsrevisjon av Bufetat hvor blant annet utvikling
av tiltaksapparat, institusjoner og forholdet til den kommunale
barnevernstjenesten vil bli berørt. Komiteen forutsetter
at rapporten vil omhandle de viktigste problemområdene
i forhold til barnevernet og slutter seg på denne bakgrunn
til Riksrevisjonens anbefaling om at nærværende
sak avsluttes.
Dokument nr. 3:4 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse
av statlig kjøp av persontransporttjenester fra NSB ble
oversendt Stortinget 14. november 2003. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
avga innstilling 26. februar 2004, jf. Innst. S. nr. 134
(2003-2004), og saken ble behandlet av Stortinget 11. mars
2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen framhevet
i sine merknader at bruk av kontrakter som styringsmiddel stiller
store krav til utforming av mål og spesifikasjoner. Komiteen
var kritisk til at departementet ikke hadde fulgt opp Stortingets
forutsetninger om å sanksjonere ved svak måloppnåelse
i forhold til punktlighetsnormen i avtaleverket. Videre framhevet
komiteen at departementet på flere viktige områder
ikke hadde sørget for å innhente tilstrekkelig
resultatinformasjon til å følge opp de kravene
og forutsetningene som er lagt til grunn i avtaleverket for offentlig
kjøp av togtjenester og ved Stortingets behandling av Norsk
Jernbaneplan, på en overordnet og helhetlig måte.
Heller ikke syntes tertialrapportene med informasjon om trafikktellinger,
regularitet og punktlighet som departementet mottok, å gjøre
det mulig å følge opp aktuelle krav og forutsetninger
i avtaleverket på en egnet måte. Komiteen la også til
grunn at departementet sørger for at et sett av indikatorer
for å følge opp produktivitetsutviklingen i NSB,
snarest kommer på plass.
Komiteen merket seg også Riksrevisjonens
påpeking av mangel på samordning og målretting
av tiltak for å redusere driftsproblemene mellom NSB og
Jernbaneverket.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
var å vurdere om den togproduksjonen som inngår
i tilskuddet til statlige kjøp av persontransport, gir
de tilsiktede resultater, og om Samferdselsdepartementet ut fra
Stortingets vedtak og forutsetninger har en betryggende forvaltning
av ordningen med statlig kjøp av persontransporttjenester
fra NSB når det gjelder inngåelsen og oppfølgingen
av avtalen.
Undersøkelsen viste at persontrafikkomfanget
innenfor kjøpsordningen var redusert med 11,8 prosent i perioden
1997-2001. Samtidig hadde det vært en vekst i togproduksjonen
på 10,2 prosent og en kostnadsvekst på 12,5 prosent.
Denne utviklingen innebar at staten hadde fått stadig mindre
persontrafikk for de pengene som ble bevilget til kjøp
av togtransport, og at utviklingen i persontransporten på jernbanen
ikke hadde bidratt til å avlaste persontrafikken på vegnettet
i samsvar med sentrale samferdselspolitiske målsettinger. Målt
ved forholdet mellom personkilometer og NSBs driftskostnader hadde
produktiviteten totalt sunket med 21,1 prosent fra 1997 til 2001.
Undersøkelsen viste også at punktlighetsandelen
hvor det ble foretatt registreringer, varierte mellom 85 og 88 prosent. Undersøkelsen
viste at driftsproblemene i 93 prosent av tilfellene var knyttet
til forhold som enten NSB eller Jernbaneverket hadde ansvaret for.
For ca. 30 prosent av driftsavvikene forelå det et uavklart
ansvarsforhold mellom NSB og Jernbaneverket. I undersøkelsen
ble det stilt spørsmål ved om den svært
høye utnyttelsen av sporkapasiteten på det sentrale Østlandet
i realiteten hadde bidratt til å svekke jernbanens konkurranseevne i
perioden.
I avtaleverket mellom Samferdselsdepartementet
og NSB var det lagt til grunn at departementet har vide fullmakter
til å innhente informasjon og kontrollere kvaliteten på informasjonen.
Undersøkelsen viste at den styringsinformasjonen som departementet
hadde innhentet, i begrenset grad satte departementet i stand til å evaluere
effekten av det kjøpte togtilbudet, og til å følge
opp og styre utviklingen av den togproduksjonen som var gjenstand
for statlige kjøp. Undersøkelsen viste også at
departementet ikke hadde satt i verk tiltak for å sikre
datakvaliteten. Videre kunne det reises spørsmål
om Samferdselsdepartementet hadde etablert gode nok systemer for å sikre
at NSB leverte de produktene og den produktkvaliteten som ble regulert
av avtaleverket.
Samferdselsdepartementet har i brev til Riksrevisjonen
av 11. mai 2007 redegjort for endringer og iverksatte tiltak.
Departementet opplyser at man i forbindelse
med rammeavtalen for 2003-2006 arbeidet aktivt med å utvikle
og implementere resultatavhengige incentivkontrakter for å bedre
styringen av statlig kjøp av togtjenester og for å gi
NSB bedriftsøkonomiske incentiver til en samfunnsøkonomisk
optimal tilpasning av togtilbudet. Resultatet av dette arbeidet
og av forhandlinger mellom partene ble en kvalitetskontrakt. Kon trakten
ble utprøvd på InterCity-trafikken med virkning
fra 2003, og den ble senere revidert og justert i 2005.
Incentivkontrakten er utformet slik at NSB belønnes eller
straffes basert på oppnådde resultater i forhold
til et referansenivå for antall kunder, togkilometer, setekilometer
og antall innstillinger som selskapet selv har ansvaret for. Departementet
opplyser at man gjennomgikk eksisterende avtaleverk og forhandlet
inn skjerpede rapporteringskrav til NSB i de årlige kjøpsavtalene
for 2004, 2005 og 2006.
Departementet opplyser at man har tatt hensyn
til Riksrevisjonens merknader i forbindelse med framforhandlingen
av rammeavtalen for perioden 2007-2010. Departementet påpeker
at det har vært en målsetting at rammeavtalen
skal gi begge parter størst mulig grad av forutsigbarhet
ved at det blant annet er avtalefestet hvordan endringer håndteres
i avtaleperioden. Kravene i avtalen gir samlet sett NSB incitamenter
til å bidra til oppfyllelse av de målene som staten
har med kjøpet av persontransporttjenester med tog.
Departementet har lagt opp til et målstyrt
kjøp og benytter målsettingene til å foreslå prioriteringer
av hvilke togtjenester som skal styrkes eller eventuelt reduseres.
Kravene til togtjenestene i avtalen innbefatter både omfang,
kvalitet og kriterier til oppfølging av kjøpet.
Rammeavtalen for perioden 2007-2010 er, som tidligere avtaler, basert
på at NSB har markedsansvaret, og er derfor utformet som
en nettoavtale hvor NSB beholder trafikkinntektene. NSB har også,
som før, driftsansvaret. Departementet påpeker
at man har lagt til grunn et gjennomgående prinsipp om
at kravene skal være så overordnede som mulig.
Oppfølgings- og rapporteringssystemet
er utformet slik at rapporteringen skal være dekkende og
detaljert nok til at departementet løpende kan følge
opp om mål og hensikt med kjøpet oppnås.
Rapporteringen inneholder blant annet informasjon om antall kunder,
kjørte togkilometer, setekilometer, kapasitet, punktlighet, regularitet,
driftsinntekter og driftskostnader. Departementet påpeker
at avtalen stiller krav til en nedre grense for hva som er akseptabelt
nivå på både regularitet og punktlighet.
Manglende oppfyllelse av kravene kan sanksjoneres. Det framgår
at departementet kan kreve et stipulert prisavslag per innstilt
avgang som NSB har ansvar for, dersom regularitetsmålet
per togproduktgruppe ikke nås.
Det opplyses videre at NSB til enhver tid har
ansvar for at driften er kontraktsmessig, og har plikt til å varsle departementet
dersom selskapet blir forhindret eller har grunn til å tro
at de blir forhindret fra å oppfylle sine forpliktelser.
Samtidig som et slikt varsel blir gitt, skal årsaken til
hindringen oppgis, og det skal, så vidt det er mulig, angis
når ytelsen igjen kan gjennomføres, og hvordan
hindringen kan utbedres. Dersom det foreligger en mangel, har departementet
ulike sanksjonsmidler (utbedring, prisavslag, dagbøter,
erstatning) som kan benyttes avhengig av det konkrete tilfellet.
Departementet opplyser at det i avtalen mellom
NSB og Samferdselsdepartementet for 2007-2010 fastslås
at rapporteringen fra NSB til departementet skal være basert
på ensartede definisjoner gjennom hele avtaleperioden,
og det skal framgå hva som er årsaken dersom data
ikke er sammenlignbare over tid.
Departementet viser til at flere tiltak er iverksatt
i regi av NSB eller Jernbaneverket i løpet av perioden 2003-2006
for å bedre datakvaliteten på flere av de sentrale
måleparametrene. NSB er blant annet i ferd med å implementere
elektronisk billettering i deler av landet, og dette vil trolig
bidra til en økt datafangst samt en bedret datakvalitet,
da de reisende vil gjøre kortet gyldig for bruk før
ombordstigning.
Departementet opplyser at det i perioden etter
Riksrevisjonens undersøkelse har skjedd en positiv utvikling
på de aller fleste områder (marked, økonomi
og kvalitet) med noen variasjoner for enkelte parametre og enkelte
togprodukter enkelte år. Departementet har gjennomført
flere mindre tilpasninger i avtaleperioden for å oppnå en
bedre samlet ressursutnyttelse av bevilgede midler. Departementet
viser også til at ved ferdigstillelsen av dobbeltsporet
mellom Sandvika og Asker i 2005, ble departementet og NSB enige
om et bedret rutetilbud på strekningen uten økning
i kjøpsbeløpet. Dobbeltsporet ga en kapasitetsforbedring
på inntil to tog i hver retning per time på strekningen
Sandvika-Asker.
Departementet opplyser at Jernbaneverket utarbeider løpende
statistikk basert på rapportering fra toglederne, og Jernbaneverket
arrangerer ukentlige møter med togselskapene med rapportering
av oppståtte driftsproblemer. Nødvendig oppfølging
skjer gjennom oppfølgingsmøter mellom Jernbaneverket
og togselskapene. Slike oppfølgingsmøter skjer
regelmessig i regi av de enkelte baneregionene i Jernbaneverket.
I departementets arbeid med mål- og
resultatstyring av Jernbaneverket, er det blant annet fastsatt konkrete mål
knyttet til punktlighet i togtrafikken, og departementet viser i
denne sammenheng til departementets tildelingsbrev til Jernbaneverket.
I tildelingsbrevet gjeldende for budsjettåret 2007 framgår
det at Jernbaneverkets viktigste bidrag til punktlighet i togtrafikken er
knyttet til jernbanenettets "oppetid". Det framgår videre
at Samferdselsdepartementet legger opp til at jernbanenettets "nedetid"
skal reduseres med 3,5 prosent per år. Jernbaneverket er
pålagt å rapportere til departementet om punktlighetsutviklingen
i forhold til fastsatte mål.
Riksrevisjonen har merket seg at Samferdselsdepartementet
har foretatt endringer av avtalen for kjøp av persontransportsystemer
fra NSB, samt igangsatt tiltak for å følge opp
de krav og forutsetninger som er lagt for avtaleverket. Riksrevisjonen
registrerer at den nye avtalen inneholder muligheter for å kunne
iverksette sanksjoner overfor NSB dersom man ikke klarer å levere
avtalt produksjon, men det er uklart om denne sanksjonsmuligheten
faktisk benyttes av departementet. Videre påpeker departementet
at kravene i avtalen skal være så overordnede
som mulig, men avtalen viser at departementet fortsatt detaljstyrer
togproduksjonen. Det kan derfor stilles spørsmål
ved om NSB har stor nok frihetsgrad til å kunne innrette
sin togproduksjon i forhold til kundenes faktiske behov.
Riksrevisjonen har merket seg at foreliggende
avtale gjør at departementet i større grad enn
tidligere er i stand til å evaluere effekten av de kjøpte
togtjenestene, og å følge opp og styre utviklingen
av den togproduksjonen som er gjenstand for statlig kjøp.
Videre innebærer dette at departementet på en
bedre måte kan følge opp om NSB leverer det avtalte
produksjonsvolumet, og at produksjonen holder den kvaliteten som
er regulert i avtalen. Departementet har imidlertid ikke utarbeidet
spesifikke produktivitetsindikatorer for å følge
opp produktivitetsutviklingen. Riksrevisjonen påpeker viktigheten
av at departementet følger opp at NSBs persontransport
drives på en effektiv måte.
Riksrevisjonen konstaterer også at
det er igangsatt tiltak for å redusere driftsproblemene
mellom Jernbaneverket og NSB, men det er uklart om disse i tilstrekkelig
grad avklarer ansvarsforholdene mellom Jernbaneverket og NSB når
driftsproblemer oppstår.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen har merket seg at Samferdselsdepartementet
har fulgt opp kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader ved å foreta
endringer av avtalen for kjøp av persontransportsystemer
fra NSB og iverksette tiltak for å følge opp de
forutsetninger som er lagt i avtaleverket. Mulighet for sanksjoner
mot NSB ved manglende levering av avtalt produksjon er lagt inn
i avtalen i tråd med komiteens merknader.
Riksrevisjonen stiller imidlertid spørsmål
ved departementets oppfølging av avtalen all den tid det
mangler spesifikke produktivitetsindikatorer for å vurdere
om NSBs persontransport drives på en effektiv måte. Ansvarsforholdet
mellom Jernbaneverket og NSB når det oppstår driftsproblemer,
anses heller ikke tilstrekkelig avklart.
Komiteen forutsetter at Riksrevisjonen
følger utviklingen i NSBs persontransport og informerer
Stortinget på egnet måte.
Dokument nr. 3:5 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse
av KRIPOS ble oversendt Stortinget 16. januar 2004. Kontroll-
og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 30. mars
2004, jf. Innst. S. nr. 158 (2003-2004), og saken ble behandlet
i Stortinget 2. april 2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg
at undersøkelsen viste at det var et betydelig potensial
for videreutvikling av styrings- og rapporteringssystemene i KRIPOS.
Svakhetene i rapporteringssystemene innebar blant annet at det var
usikkerhet knyttet til måloppnåelse for KRIPOS’ arbeid
med narkotikasaker.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg videre
at KRIPOS benyttet et annet saksbehandlingsverktøy enn
det politi- og lensmannsetaten gjorde, noe som førte til
at det ikke var mulig å sammenligne data for saksbehandlingstid.
Komiteen fant det betenkelig at ikke Justis- og politidepartementet
og Politidirektoratet var kjent med måten KRIPOS beregnet
saksbehandlingstiden på. Komiteen var imidlertid positiv
til at det ble arbeidet med å rette opp i dette.
Komiteen pekte videre på viktigheten
av KRIPOS som et nasjonalt hjelpeverktøy i politiarbeidet.
Komiteen viste også til KRIPOS’ ansvar
som bidragsyter i forhold til internasjonalt samarbeid. I den forbindelse
ble det pekt på de muligheter som ligger i Schengen Information
System (SIS) med hensyn til bistand til de respektive politidistrikter
og oppklaring av saker ved hjelp av informasjon fra SIS.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
var å vurdere i hvilken grad KRIPOS fungerer som bistandsorgan
for politi- og lensmannsetaten. Undersøkelsen omfattet
også en gjennomgang av arbeidsrutiner i KRIPOS og styringsdialogen
med Politidirektoratet.
Riksrevisjonens undersøkelse av KRIPOS
ble gjennomført i perioden 2002-2003.
Undersøkelsen viste svakheter i tallmaterialet
for saksbehandlingstider i KRIPOS og politi- og lensmannsetaten.
Det var store differanser mellom saksbehandlingstiden KRIPOS registrerte
sammenlignet med saksbehandlingstiden politiet registrerte. Det
ble ikke avdekket om svakheten lå i registreringen til
KRIPOS eller hos politiet.
Riksrevisjonens undersøkelse viste
også at det er et betydelig potensial for videreutvikling
av styringssystemene i KRIPOS. For narkotikasaker rapporterte blant annet
KRIPOS i 2001 om en måloppnåelse på 98
prosent, mens Riksrevisjonens analyse viste at måloppnåelsen
var på 22 prosent. Riksrevisjonen stilte på bakgrunn
av dette spørsmål både ved saksbehandlingsverktøyets
funksjonalitet og bruken av verktøyet som et styringsverktøy.
Riksrevisjonens undersøkelse viste at KRIPOS ikke utarbeidet
statistikk over hvor mye bistand den enkelte driftsenheten og det
enkelte politidistrikt tok imot. Riksrevisjonens undersøkelse
viste også at utnyttelsen av Schengen Information System
(SIS) ikke var tilfredsstillende. Blant annet var politidistriktenes
kunnskap om SIS mangelfull.
Undersøkelsen viste for øvrig
at samtlige aktører som ble intervjuet, stort sett var
tilfreds med kvaliteten på bistanden fra KRIPOS.
I Justis- og politidepartementets brev til Riksrevisjonen
av 14. mai 2007 er det redegjort for gjennomførte tiltak
og effekten av disse.
Departementet opplyser at KRIPOS har vært
gjennom en betydelig organisasjonsutvikling, og er blitt tillagt
flere nye og krevende oppgaver siden ny organisasjon ble etablert
1. januar 2005.
Ny strategi er vedtatt, og iverksatt fra 1. januar
2007. Strategien skal bidra til å styrke den løpende
styring gjennom bedre informasjonssystemer og forbedret og systematisk
innhenting av måltall (faktagrunnlag) for alle prosesser.
Departementet opplyser videre at politi- og
lensmannsetatens saksbehandlingssystem, BL, ble innført
i KRIPOS i 2005. Denne versjonen er lik den som benyttes av politidistriktene.
KRIPOS har også opprettet et nytt internt informasjonssystem
(KRIPOS-nøkkelen) for å samle, strukturere og
gjøre tilgjengelig all intern og ekstern styringsinformasjon.
Dette systemet skal forbedre interne prosesser og systemer, og bidra
til styrket helhetstenkning og samarbeid gjennom organisasjonen.
KRIPOS har også innført et
nytt journaliserings-, styrings- og rapporteringssystem (LIMS).
Ifølge departementet har KRIPOS grunnlag
for å kunne ta ut oversikter over stedlig bistand fordelt
på politidistrikt i løpet av et år, men
det rapporteres ikke særskilt på dette. Det er
bidragsoppdragets kompleksitet (kompetansebehov) sammenholdt med
en vurdering av angjeldende politidistrikts kompetanse, som avgjør om
bistand innvilges, og i hvilken utstrekning det innvilges. Det legges,
ifølge departementet, liten vekt på geografiske
forhold, bortsett fra at det er lavere terskel for bistand i distrikter
med liten eller ingen kompetanse innenfor spesialområder.
Departementet opplyser at KRIPOS gjennomførte opplæring
i bruken av Schengen Informasjonssystem (SIS) i alle politidistrikter
i 2004, og at de deltok på påtalemøter
i 2005 og 2006. Til tross for dette har ikke registreringen av norske
meldinger i SIS i politidistriktene økt. Hva angår
bruken av SIS ved søk i databasen, har det, ifølge
departementet, vært en markert økning fra 2005
til 2006. Departementet vurderer flere tiltak for å synliggjøre
nødvendigheten av SIS for politidistriktene. Strategiske
tiltak som vurderes, er blant annet å
– etablere
kontaktperson i hvert politidistrikt med ansvar for internasjonalt
politisamarbeid, herunder SIS. Disse må trenes jevnlig
med relevante kurs/seminarer
– være en aktiv pådriver
for å få internasjonalt politisamarbeid opp på undervisningsplanen
til Politihøgskolen
– være en aktiv leverandør
av relevant informasjon til politidistriktene gjennom egne kurs,
kurs på Politihøgskolen og egne sider i politiets
interne intranettsystem.
Riksrevisjonen har merket seg at departementet sammen
med direktoratet og KRIPOS har iverksatt en rekke tiltak for å rette
opp svakhetene som undersøkelsen avdekket. Den nye organiseringen
av KRIPOS og opprettelsen av nytt informasjonssystem har vært
viktige tiltak i dette arbeidet.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen registrerer at de iverksatte
tiltak, herunder omorganiseringen av KRIPOS, synes å ha
rettet opp de viktigste svakhetene forvaltningsrevisjonsrapporten
pekte på og anser saken på dette grunnlag som avsluttet.
Dokument nr. 3:6 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse
vedrørende effektiviteten av norsk bistand til Mosambik
ble oversendt Stortinget 16. januar 2004. Kontroll- og
konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 1. juni 2004,
jf. Innst. S. nr. 214 (2003-2004), og saken ble behandlet i Stortinget
7. juni 2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg
at målene om fattigdomsbekjempelse og å bidra
til økonomisk vekst ikke var blitt konkretisert i tilstrekkelig grad
i 29 av 31 undersøkte tiltak i plan- og beslutningsdokumentene.
Komiteen pekte i den forbindelse på betydningen av å gjøre
et betydelig forarbeid med sikte på å klargjøre
formål og oppfølgingsmuligheter, før prosjekter
iverksettes.
Komiteen understreket også viktigheten
av at Stortinget gis mulighet til å vurdere hvorvidt Stortingets forutsetninger
for en bevilgning er oppfylt, og framhevet at regjeringen må finne
fram til kriterier og rapporteringsformer som gjør det
mulig å vurdere bedre effekten av bistanden, uavhengig
av bistandsform.
Formålet med undersøkelsen
var å vurdere måloppnåelsen i norskstøttede
bistandstiltak i Mosambik, tiltakenes fattigdomsorientering
og NORADs vurderinger av risiko knyttet til tiltakene.
Undersøkelsen omfattet en gjennomgang
av dokumentasjonen for 31 bistandstiltak som til sammen utgjorde
75-80 prosent av norsk bilateral bistand til Mosambik i årene
2000 og 2001.
Undersøkelsen viste at dokumentasjonen
for å vurdere måloppnåelsen i norskstøttede
bistandstiltak i Mosambik var mangelfull, og at NORAD i liten grad fulgte
sine egne normer for rapportering. Gjennomgangen av seks enkeltprosjekter
innen områder som energi, helse og fiskeri viste videre
en gjennomgående svak måloppnåelse i
forhold til de opprinnelige målene for tiltakene, og at
det var betydelig avstand mellom planlagte og oppnådde
resultater.
Hovedmålsettingen om å redusere
fattigdommen og bidra til en økonomisk vekst som spesielt
tilgodeser den fattige delen av befolkningen, var også i
liten grad operasjonalisert i plan- og beslutningsdokumentene for tiltakene.
Studien av de seks enkeltprosjektene viste at tiltakene gjennomgående
hadde svak fattigdomsorientering. De var verken direkte eller indirekte
rettet mot å skape en vekst som spesielt tilgodeså den
fattige delen av befolkningen.
Gjennomgangen av dokumentasjonen for de 31 utvalgte
bistandstiltakene viste at NORADs egne rutiner for å vurdere
risiko knyttet til tiltakene bare i begrenset grad var fulgt opp
i praksis. Undersøkelsen viste videre at det i perioden
1996-2002 var mangler og svakheter i NORADs vurdering av risiko
ved bistanden til Mosambiks statsbudsjett.
Utenriksdepartementets oppfølging av
undersøkelsen ble vurdert i forbindelse med Riksrevisjonens besøk
til den norske ambassaden i Mosambik i perioden 26. februar
til 9. mars 2007. I brev til Riksrevisjonen av 9. juli
2007 ga departementet ytterligere opplysninger om oppfølgingstiltakene.
Med utgangspunkt i Riksrevisjonens undersøkelse
i Dokument nr. 3:7 (2003-2004) utarbeidet Utenriksdepartementet
en plan for ambassadens oppfølging. Planen inneholdt en
oversikt over hvordan ambassaden skulle følge opp resultater
og indikatorer og risikovurderinger på hovedsatsingsområdene.
Ambassaden har som følge av de påpekte forholdene
i undersøkelsen gått gjennom samtlige avtaler
med særlig fokus på målformuleringer,
indikatorer og vurdering av risiko. Forvaltningsgjennomganger gjennomført
av NORAD i 2004 og 2006 konkluderer med en positiv utvikling av ambassadens
forvaltning av tiltakene, selv om det er rom for forbedringer blant
annet når det gjelder tydeliggjøring av hvert
programs målhierarki og risikovurderinger.
Som et ledd i oppfølgingsplanen skulle
ambassaden i større grad synliggjøre hvordan norskstøttede
tiltak er i samsvar med Mosambiks egne fattigdomsstrategier. Bistandshåndboka
ble revidert i 2005 og skulle bli tydeligere når det gjelder
hvilke krav som stilles til forvaltningen av alle typer bistandstiltak.
Utenriksdepartementet har videre utarbeidet
nye retningslinjer for budsjettstøtte. De inneholder informasjon
om hvilke vurderinger som må gjøres i planleggings-
og oppfølgingsfasen. I tillegg stiller de krav til blant
annet risikovurderinger. Risikovurderingene som ble gjort i forbindelse
med ny budsjettavtale i 2006, var i tråd med gjeldende
retningslinjer.
Når det gjelder oppfølging
av midlene til budsjettstøtte, har Utenriksdepartementet
flere måter å gjøre dette på.
En av metodene for å sikre at midler til budsjettstøtte
blir brukt etter hensikten, er ved hjelp av verktøyet "Performance
Assessment Framework" (PAF). PAF er en omforent indikatorliste for
giverne og myndighetene i Mosambik, og den bygger på regjeringens årlige
sosiale og økonomiske plan. PAF skal sikre at bidrag blir
brukt etter hensikten på prioriterte områder.
Datagrunnlaget i PAF har imidlertid i mange tilfeller vist seg å være
for svakt. Tiltak som jevnlige rapporteringer, ulike evalueringer
samt feltbesøk benyttes derfor for å gi et fyldigere
bilde av resultatoppnåelsen. For å styrke statistikkgrunnlaget
støtter Norge også tiltak som statistikkbyrået
INE.
I forbindelse med inngåelse av den
nye budsjettstøtteavtalen i 2006, initierte ambassaden
også en felles vurdering med andre bilaterale givere av
risikoen knyttet til myndighetenes håndtering av budsjettstøtte.
Riksrevisjonen har merket seg at Utenriksdepartementet
har iverksatt tiltak for å rette opp de svakhetene som
ble identifisert i Dokument nr. 3:6 (2003-2004). Besøket
ved den norske ambassaden i Mosambik bekreftet at tiltakene bidrar
til et mer hensiktsmessig mål- og resultatsystem for bistanden
til Mosambik. Tiltakene er etter Riksrevisjonens vurdering nødvendige for å sikre
en tilfredsstillende måloppnåelse, fattigdomsorientering
og tilstrekkelig vurdering av risiko i norskstøttede bistandstiltak
i Mosambik.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen registrerer at Riksrevisjonen
er tilfreds med de tiltak Utenriksdepartementet har iverksatt for å rette
opp de svakheter som ble påpekt i Dokument nr. 3:6 (2003-2004)
og gir sin tilslutning til at saken avsluttes.
Komiteen vil på generelt
grunnlag understreke viktigheten av at kontrollen med norsk bistand
prioriteres.
Dokument nr. 3:7 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse
av toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll ble oversendt Stortinget
12. februar 2004. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga
sin innstilling 1. juni 2004, jf. Innst. S. nr. 215 (2003-2004),
og saken ble behandlet i Stortinget 7. juni 2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viste til
at undersøkelsen hadde avdekket betydelige svakheter i
toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll. Komiteen pekte på at
undersøkelsen indikerte at reglene på toll- og avgiftsområdet
er for kompliserte både for de toll- og avgiftspliktige
og for etaten. Det ble også pekt på at kombinasjonen
av et komplisert regelverk og etatens mangelfulle kompetanse, eventuelt
kapasitet til å gjennomføre forutsatte risikoanalyser,
truet rettssikkerheten i form av ulike konkurransevilkår.
Komiteen forutsatte at Finansdepartementet følger opp at
de relevante toll- og avgiftsreglene ble gjennomgått med
sikte på forenklinger, og at rutinene for risikoanalyse
ble fullt ut implementert.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen framhevet videre
at undersøkelsen avdekket et misforhold mellom kontrollbehov
og tilgangen til kontrollressurser, og at dette særlig
kom til uttrykk i den største tollregionen.
Komiteen viste ellers til Riksrevisjonens vurdering av
at det med bakgrunn i de betydelige beløpene som fastsettes
ved selvdeklarasjon, det kompliserte regelverket og den manglende
kompetansen i virksomhetene, burde den særlige aktsomhetsplikten
til virksomhetenes revisorer utvides til også å omfatte
toll og avgifter som fastsettes av toll- og avgiftsetaten. Komiteen
merket seg at Toll- og avgiftsdirektoratet ville drøfte
dette med Den norske Revisorforening. Komiteen forutsatte at Finansdepartementet
fulgte dette opp, og ba om tilbakemelding til Stortinget om resultatet
av disse drøftelsene.
Formålet med undersøkelsen
var å vurdere toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll
ut fra kravet om effektiv kontroll.
Undersøkelsen viste at kontrollfrekvensen
varierte betydelig mellom tolldistriktene. I ett tolldistrikt ville det
i gjennomsnitt ta ca. 15 år før en toll- og avgiftspliktig
virksomhet ville bli kontrollert, mens det i et annet tolldistrikt
i gjennomsnitt ville gå nærmere 70 år mellom
hver kontroll. Det framgikk av undersøkelsen at variasjonene
i kontrollaktiviteten skyldtes at det var et misforhold mellom kontrollbehov
og tilgang til kontrollressurser. Dette misforholdet hadde blant
annet oppstått som en følge av tidligere ressursdisponeringer, liten
stabilitet i personalsituasjonen og mangel på nødvendig
kompetanse.
Undersøkelsen viste at toll- og avgiftsetaten
ofte avdekket feil hos de virksomhetene som ble kontrollert, og
at etaten hvert år etterberegnet virksomheter for flere
hundre millioner kroner. Dette er inntekter som ellers ville ha
gått tapt for staten. Det gikk også fram av undersøkelsen
at ca. 88 prosent av de virksomhetene som tidligere hadde blitt
kontrollert, gjorde nye og/eller tilsvarende feil da de
ble kontrollert på nytt. Mange av feilene som ble avdekket,
skyldtes blant annet at virksomhetene ikke hadde tilstrekkelig kompetanse
på toll- og avgiftsområdet. Det ble også pekt
på at regelverket som etaten forvalter, er komplisert.
Det gikk fram av undersøkelsen at alle
tolldistriktene utarbeidet risikoanalyser på virksomhetskontrollområdet.
Risikoanalysene var imidlertid uensartede og hadde mangler som gjorde
at de neppe kunne fungere som et tilfredsstillende styringsverktøy.
Finansdepartementet redegjorde i brev til Riksrevisjonen
av 9. mars 2007 for tiltak som er blitt iverksatt for å utbedre
de svakhetene som ble påvist i undersøkelsen.
Finansdepartementet opplyser at arbeidet med å forbedre
og forenkle regelverket innenfor skatt, avgift og toll er prioritert.
Det er blant annet foretatt en teknisk revisjon av lov om toll og
vareførsel, og utkast til ny lov ble oversendt Stortinget
våren 2007. Det er også satt i gang en teknisk
revisjon av merverdiavgiftsloven. I tillegg har regelverket på særavgiftsområdet,
med unntak av motorvognavgiftene, blitt samordnet i en forskrift.
Departementet har også satt ned et utvalg som skal vurdere
dagens særavgifter. Utvalget skal bredt vurdere spørsmålet
om hvordan særavgiftene best mulig kan utformes, og det
skal legges vekt på at forslagene skal være administrativt
håndterbare både for staten og næringslivet.
I tillegg til regelverksarbeid opplyser Finansdepartementet at veiledning
og informasjon til toll- og avgiftspliktige er prioritert.
Finansdepartementet opplyser at tollregionene
gjennomfører risikovurderinger i henhold til en felles
veileder som senest ble revidert og forbedret i februar 2007. Toll-
og avgiftsdirektoratet bistår regionene metodisk, og det
gjennomføres møter og seminarer for å forbedre kompetansen.
Direktoratet har evaluert tollregionenes risikovurderinger, og konkluderte
med at selv om risikovurderingene varierte i kvalitet, kunne de
benyttes som en del av grunnlaget for å planlegge kontrollvirksomheten
for 2006. Direktoratet har også igangsatt et arbeid for
en nasjonal risikovurdering på kontrollområdene.
Finansdepartementet opplyser at det er iverksatt
flere tiltak for å bedre forholdet mellom kontrollbehov
og kontrollressurser i toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll.
Tollregioner med forholdsmessig mindre belastning ble i 2004 og
2005 pålagt å bistå tollregionen med
størst ubalanse mellom kontrollbehov og ressurstilgang.
I tillegg ble tjenestemenn internt i denne tollregionen overført
til virksomhetskontrollen. Etter Toll- og avgiftsdirektoratets vurdering
er bemanningen i denne tollregionen p.t. tilfredsstillende sammenlignet med øvrige
tollregioner.
Finansdepartementet opplyser imidlertid at det
er en utfordring å rekruttere og beholde personell med
revisjonsfaglig kompetanse. I forbindelse med distriktsutviklingsprosessen
var det dessuten flere tollrevisorer som valgte å slutte
i etaten framfor å bytte arbeidssted. Samlet har ressursbruken
til virksomhetskontroller i etaten gått ned fra 81 netto årsverk
i 2003 til 72,4 netto årsverk i 2006. Antall gjennomførte
virksomhetskontroller har likevel økt med ca. 20 prosent årlig
fra 2004 til 2006.
Toll- og avgiftsdirektoratet og Den norske Revisorforening
har vurdert muligheten for å pålegge en virksomhets
valgte revisor særskilt aktsomhetsplikt på toll- og
avgiftsområdet. Blir beløpene store nok, kan toll
og særavgifter ut fra en vesentlighetsvurdering utløse
krav om revisors særskilte aktsomhet etter RS 250 "Vurdering
av lover og forskrifter ved revisjon av regnskaper". Andre muligheter
for å pålegge revisorene økt aktsomhetsplikt
er også blitt vurdert. Den norske Revisorforening mener
imidlertid at det ikke er mulig å pålegge revisor økt
aktsomhetsplikt på toll- og særavgiftsområdet
ved årsoppgjørsrevisjonen. Dette kan eventuelt
bare settes i verk etter en regelendring som pålegger revisor
egne kontrollhandlinger for toll og særavgifter. Muligheten
for dette er ikke nærmere utredet, da Toll- og avgiftsdirektoratet
og revisorforeningen er enige om først å forsøke
målrettede informasjonstiltak. Effekten av informasjonstiltakene
skal evalueres før det blir gjennomført en eventuell
ny vurdering av om revisors særlige aktsomhetsplikt skal utvides.
Riksrevisjonen har merket seg de tiltak og endringer Finansdepartementet
og toll- og avgiftsetaten har iverksatt på området.
Disse tiltakene er etter Riksrevisjonens vurdering viktige i arbeidet
med å sikre korrekt fastsettelse av toll og avgifter. Det
er imidlertid for tidlige å vurdere effekten av flere av
de iverksatte tiltakene.
Riksrevisjonen anser det som positivt at antall
kontroller har økt, men det er behov for ytterligere informasjon
om innholdet i disse kontrollene. Flere tiltak er også iverksatt
for å bedre fordelingen mellom kontrolloppgaver og kontrollressurser.
Riksrevisjonen har imidlertid merket seg at ressurstilgangen til
virksomhetskontrollen ikke er blitt styrket som forutsatt gjennom
distriktsutviklingsprosessen, men at ressursbruken er gått
ned. Det registreres også at etaten har mistet personell
med revisjonsfaglig kompetanse i den samme prosessen. Det var et
klart mål i regionaliseringsprosessen at det skulle frigjøres
ressurser til prioriterte oppgaver som virksomhetskontrollen.
Riksrevisjonen vil følge saken videre.
Komiteen konstaterer at Finansdepartementet
har iverksatt eller vil gjennomføre en rekke tiltak for å rette opp
de svakheter Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket.
Komiteen har imidlertid merket
seg at Riksrevisjonen anser det for tidlig å vurdere om
tiltakene har den ønskede virkning og vil uttrykke bekymring
over at ressursbruken på virksomhetskontrollen synes å gå ned.
Komiteen er tilfreds med at Riksrevisjonen
følger saken videre og forutsetter at Stortinget informeres
på egnet måte.
Dokument nr. 3:11 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse
av innfordring i skatteetaten og toll- og avgiftsetaten ble oversendt
Stortinget 19. mai 2004. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
avga sin innstilling 26. oktober 2004, jf. Innst. S. nr.
14 (2004-2005), og saken ble behandlet i Stortinget 9. november
2004.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg
at en stor andel av skattefogdkontorenes varsler, utleggsbegjæringer
og utleggsforretninger ved innkreving av restansene på merverdi-
og investeringsavgift ikke tilfredsstilte Skattedirektoratets krav
til frister for når tiltakene skal gjennomføres.
Komiteen sluttet seg også til Riksrevisjonens vurdering
om at det var lite tilfredsstillende at bruken av påleggstrekk
ikke ble prioritert ved skattefogdkontorene, og at flere av kontorene
hadde mangelfulle rutiner for å følge opp misligholdte påleggstrekk.
Komiteen viste til Finansdepartementets opplysninger om at økt
systemstøtte og forbedrede retningslinjer ga grunnlag for å forvente
at påleggstrekk ville bli benyttet oftere og fulgt bedre
opp.
Komiteen merket seg at toll- og avgiftsetaten
ikke i tilstrekkelig grad benyttet inndragning av kjennemerker som
virkemiddel i innfordringsarbeidet. Komiteen mente at en for tilfeldig
oppfølging av restanser tilknyttet innbetaling av vektårsavgift
kan undergrave respekten for årsavgiftskravene, og var
enig i at inndragingen av kjennemerker må gjøres
mer effektiv.
Komiteen merket seg også at de påviste
svakhetene og avvikene i innfordringsarbeidet viste at det hadde vært
mangelfull intern kontroll og oppfølging ved flere av de
skattefogdkontorene og tolldistriktene undersøkelsen
omfattet.
Formålet med undersøkelsen
var å dokumentere og vurdere i hvilken utstrekning skattefogdkontorene
og tolldistriktene benyttet nødvendige og hensiktsmessige virkemidler
i innfordringsarbeidet, herunder hvor tett kravene følges
opp. Kvaliteten på avholdte utleggsforretninger og den
overordnede styringen og oppfølgingen av skatteetatens
og toll- og avgiftsetatens innfordringsarbeid ble også vurdert.
Per 31. desember 2002 var de akkumulerte
restansene på merverdi- og investeringsavgift ved skattefogdkontorene
om lag 6,2 mrd. kroner. De akkumulerte restansene ved tolldistriktene
var på samme tidspunkt på om lag 1,6 mrd. kroner.
Undersøkelsen viste at en stor andel
av skattefogdkontorenes varsler, utleggsbegjæringer og
utleggsforretninger ikke tilfredsstilte Skattedirektoratets krav
for når tiltakene skal være gjennomført.
For tolldistriktene viste undersøkelsen at 65 prosent av
varslene for de utvalgte restansene var sendt senere enn kravet
på 15 dager etter forfall, og at om lag 70 prosent av utleggsbegjæringene
ble sendt senere enn kravet på 60 dager etter forfall.
Det ble påpekt at lang saksbehandlingstid for varsler,
utleggsbegjæringer og utleggsforretninger kan redusere
muligheten for å oppnå pantesikkerhet og dermed
dekning for kravene.
Undersøkelsen viste at skattefogdkontorene
og tolldistriktene i svært begrenset utstrekning benyttet tvangsdekning
som innfordringstiltak sammenholdt med antall avholdte utleggsforretninger
med utlegg. I de tilfellene hvor tvangsdekning ble benyttet, brukte både
skattefogdkontorene og tolldistriktene gjennomgående lang
tid fra utleggsforretningene var avholdt til begjæringer
om tvangsdekning ble sendt. Skattefogdkontorenes og tolldistriktenes
bruk av tvangsdekning som innfordringstiltak ble vurdert som lite
tilfredsstillende. En av grunnene til dette var at skattefogdkontorene
og tolldistriktene gjennomgående manglet klare strategier
for bruk av tvangsdekning som innfordringstiltak.
I saker hvor skattefogdkontorene og tolldistriktene ikke
hadde sikkerhet for kravene, framgikk det av retningslinjene for
skattefogdkontorenes og toll- og avgiftsetatens innfordringsarbeid
at konkurs burde begjæres dersom den avgiftspliktiges totale
restanser overskred bestemte beløpsgrenser. Undersøkelsen indikerte
at verken skattefogdkontorene eller tolldistriktene benyttet konkursinstituttet
i henhold til retningslinjene.
Påleggstrekk er det viktigste innfordringstiltaket overfor
restanser som er overført til restkravinnfordring (uerholdelighetsført).
For skattefogdkontorene samlet utgjorde disse restansene ca. 1,6
mrd. kroner per 31. desember 2002. Undersøkelsen
viste at flere av skattefogdkontorene ikke hadde prioritert å bruke
påleggstrekk som innfordringstiltak, og at oppfølgingen
av misligholdte påleggstrekk var mangelfull.
Ett av toll- og avgiftsetatens virkemidler ved
innfordring av ubetalt vektårsavgift for kjøretøyer
er inndragning av kjennemerkene. For avgiftspliktige med akkumulerte
restanser større enn eller lik 50 000 kroner i
vektårsavgift var kjennemerkene bare inndratt for 39 prosent
av de avgiftspliktige. Dette viste at toll- og avgiftsetaten ikke
i tilstrekkelig grad benyttet inndragning av kjennemerker som virkemiddel
i innfordringsarbeidet.
Av undersøkelsen framgikk det også at
skattefogdkontorene og tolldistriktene enten manglet eller hadde mangelfulle
rutinebeskrivelser for innfordringsarbeidet og den interne kontrollen
på området. Det ble vurdert som lite tilfredsstillende
at skattefogdkontorene og tolldistriktene ikke hadde utarbeidet
oppdaterte rutinebeskrivelser på et område som
har stor betydning for statens totale inntekter.
Et viktig hjelpemiddel for å kunne
gjennomføre effektiv innfordring er hensiktsmessige it-systemer som
i størst mulig grad sørger for maskinell saksbehandling
og oppfølging av kravene. Toll- og avgiftsetatens it-systemer
var i liten grad tilrettelagt for maskinell oppfølging
av utestående krav. Undersøkelsen viste at manglende
funksjonalitet ved etatens it-systemer reduserte effektiviteten
i innfordringsarbeidet.
Finansdepartementet har i brev til Riksrevisjonen
av 11. april 2007 redegjort for status og iverksatte tiltak relatert
til området, særlig i forhold til restansesituasjonen
og bruken av de ulike virkemidlene i innkrevingsarbeidet i de to
undersøkte etatene. Ifølge Finansdepartementet
har den relative restansenedgangen for begge etatene vært
meget stor siden Riksrevisjonens undersøkelse. Nedgangen
skyldes etter departementets vurdering en kombinasjon av gode økonomiske
tider og et bedre innfordringsarbeid i begge etatene. Det understrekes
at etatene ikke er direkte sammenliknbare på grunn av ulikheter
i krav- og debitormassen.
Departementet opplyser at det både
kan brukes direkte og indirekte virkemidler for å fremme
kvaliteten i innfordringsarbeidet. Direkte virkemidler er legalt baserte
innfordringsfaglige tiltak som påleggstrekk, utlegg, tvangsdekning,
konkurs mv. Indirekte virkemidler er tilretteleggingstiltak innenfor
teknologi og organisering mv.
Av departementets brev framgår det
at både skatteetaten og toll- og avgiftsetaten
mener de har hatt god nytte av bedre tilrettelegging av innfordringsarbeidet. For
skatteetatens del er det slik at Riksrevisjonens undersøkelse
ble gjennomført kort tid etter innføringen av
nytt system for fastsettelse og innkreving av merverdiavgift. Innføringen
var i startfasen en stor utfordring for skattefogdkontorene, og
resulterte en periode i restanseøkning og reduksjon i den
faglige tiltaksbruken. Merverdiavgiftssystemet er nå innkjørt
og videreutviklet på flere områder. For toll-
og avgiftsetaten viser departementet til at det har vært
en regionalisering av etatens ytre forvaltning de siste årene.
Den nye organisasjonsstrukturen bidrar til bedre effektivitet i hele
innkrevingsløpet.
Ifølge departementets brev er det direktoratenes
erfaring at nye instrukser, retningslinjer og rutiner som i sterkere
grad fokuserer på frister for utsendelse av varsel om utlegg,
begjæring om utlegg og avholdelse av utleggsforretning,
har medført bedre kvalitet i innfordringen.
Det framgår av departementets brev
at anvendelsen av tyngre innfordringstiltak som tvangsdekning eller konkurs
i betydelig grad vil avhenge av lokale forutsetninger og lokal strategi.
Etter departementets oppfatning ligger bruken av både tvangsdekning
og konkursinstituttet på et relativt lavt nivå i
begge etatene. Departementet opplyser samtidig at det ikke har grunnlag
for å mene at nivået er for lavt.
Avslutningsvis framhever Finansdepartementet
at det positive bildet det er gjort rede for, blant annet kan relateres
til forbedringer i direktoratenes styring og oppfølging
av ytre etat. Departementet er tilfreds med det arbeidet begge direktoratene
gjennomfører for å videreutvikle mål-
og resultatstyringsdialogen med underliggende virksomheter.
Riksrevisjonen har merket seg de tiltakene som Finansdepartementet,
Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet har iverksatt
etter at Stortinget behandlet Riksrevisjonens undersøkelse
av innfordring i skatteetaten og toll- og avgiftsetaten. Det registreres at
dette har omfattet både system- og organisasjonsmessige
tiltak, og utvikling av nye instrukser og rutiner for etatenes innfordringsarbeid.
Riksrevisjonen har også merket seg at det har vært
en bedring i restansesituasjonen for skatteetaten og toll- og avgiftsetaten
i den aktuelle perioden. Riksrevisjonens vil for øvrig
følge opp innkrevingsarbeidet og restansesituasjonen i
de to etatene i den årlige regnskapsrevisjonen.
Riksrevisjonen anser saken som avsluttet.
Komiteen registrerer at det er
under utvikling nye rutiner og instrukser for etatenes innfordringsarbeid
og at restansesituasjonen er betydelig bedret i begge etater.
Komiteen viser imidlertid til
at de akkumulerte restansene på merverdi- og investeringsavgift
ved skattefogdkontorene per 31. desember 2002 var ca. 6,2 mrd.
kroner, mens restansene ved tolldistriktene var ca. 1,6 mrd. kroner.
Dette er betydelige beløp. Samtidig er det grunn til å merke
seg at restansene i 2006 var henholdsvis 4,1 mrd. kroner og 695
mill. kroner ifølge St.prp. nr. 1 (2007-2008). Per 31. desember
2006 var 99,4 prosent av merverdiavgift fastsatt for avgiftsåret 2005
innbetalt. Komiteen legger til grunn at Riksrevisjonen
følger innkrevingsarbeidet og restansesituasjonen i etatene
gjennom den årlige regnskapsrevisjonen og noterer at forholdet
ikke er kommentert særskilt i Dokument nr. 1 for budsjettåret
2006.