Jeg viser til brev av 29. mai 2007
hvor det bes om en uttalelse til Dok. nr. 8:77 (2006-2007).
Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt.
Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni
1975 nr. 29 (eigedomsskattelova) ble endret ved lov 26. juni 2006
nr. 25, jf. Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) og Innst. O. nr. 65 (2005-2006).
Med virkning fra skatteåret 2007 er kommunene nå gitt
anledning til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen.
Samtidig videreføres reglene om at utskrivingen kan avgrenses
til "områder som heilt eller delvis er utbygd på byvis
eller der slik utbygging er i gang" og/eller til "verk
og bruk", jf. eigedomsskattelova § 3.
Avgrensingen av eiendomsskatten til "bymessige" områder
kan til dels være uklar og vanskelig å praktisere.
Videre kan den gi opphav til skjevheter i beskatningen ved at like
eiendommer innenfor samme kommune enten skattlegges eller ikke avhengig
av beliggenhet. Dette har vært oppfattet som både
uheldig og urimelig. Lovendringen i 2006 har til formål å gi grunnlag
for færre avgrensningsproblemer ved utskriving av eiendomsskatt
og mulighet for større likhet i beskatningen innenfor den
enkelte kommune. Velges alternativet om utskriving i hele kommunen
vil det ikke lenger være nødvendig å trekke
noen grense innenfor kommunen mellom områder som enten
er "bymessige" eller ikke. Dermed kan kommunene unngå de
tvister og den misnøye som har vært knyttet til
utskriving av eiendomsskatt i enkelte kommuner.
Ved utskriving i hele kommunen vil også hytter
eller fritidseiendom bli pålagt eiendomskatt uavhengig
av om disse ligger innenfor eller utenfor "bymessig område".
Loven åpner ikke for at det kun kan skrives ut eiendomsskatt
på fritidseiendom. Det blir derfor helt feilslått å omtale
lovendringen eller eiendomsskatten som "hytteskatt". Fritidseiendom
vil ofte ligge utenfor "bymessige områder". Slik sett er
eiendomsskatt på fritidseiendom en konsekvens av utvidelsen
til virkeområdet for eigedomsskattelova.
Dersom lovendringen fra 2006 reverseres vil
de gamle avgrensningsproblemene oppstå på nytt,
eller skape nye slike problemer dersom en skulle unnta fritidseiendom
fra eiendomsskatt. Ut fra formålet med lovendringen om økt
likhet i utskrivingen av eiendomsskatt innenfor kommunen virker
det rimelig at også fritidseiendom kan pålegges
slik skatt. For kommunene er oppføring og bruk av fritidseiendom
i likhet med annen eiendom forbundet med kostnader. Til dette kommer
også at fritidseiendom som annen eiendom innebærer
skatteevne. Det er da ikke urimelig at eiere av fritidseiendom må svare
eiendomsskatt til kommunen på lik linje med andre eiere
av fast eiendom i kommunen.
Med lovendringen har kommunene fått
en valgadgang som ikke eksisterte tidligere. På denne måten
er det gitt ytterligere mulighet for kommunene til å utforme
en løsning med hensyn til eiendomsskatt som passer den
enkelte kommune.
Det er den enkelte kommune som har ansvaret
for takseringen. Takstnivået varierer fra kommune til kommune.
Enkelte legger takstnivå lavt og andre høyt, men gjennomgående
er inntrykket at de fleste kommuner er langt fra en taksering opp
mot markedsverdi. Det lave takstnivået kan ha sammenheng
med at mange kommuner bevisst takserer eiendommene lavt. En rekke kommuner
gjør også bruk av såkalt reduksjonsfaktor. Dette
innebærer typisk at eiendommene takseres til full omsetningsverdi,
men at kommunen beslutter at skattegrunnlaget skal utgjøre
for eksempel 40, 50 eller 60 prosent av denne. Eigedomsskattelova
gir også kommunestyret mulighet til å fastsette
bruk av bunnfradrag i takstene for bolig- og fritidseiendom. Videre
gir loven mulighet til å fastsette skattesatsen innenfor
et intervall på minimum 2 promille og maksimum 7 promille
av skattegrunnlaget. Endelig åpner loven også for
at kommunene kan differensiere skattesatsen mellom bolig-/fritidseiendom
og annen eiendom. Ved bruk av disse mulighetene vil kommunene kunne
utforme eiendomsskatten på en slik måte at en
bør kunne unngå urimelige utslag, også uten
et lovregulert tak på skattegrunnlaget.
Jeg viser også til at det ved lovendringen
ble vedtatt et obligatorisk fritak for landbrukseiendom. Dette fritaket,
og presisering av hvordan våningshus skal behandles, fremgår
blant annet av Innst. O. nr. 65 (2005-2006):
"Høvet for kommunestyret
til å gjere fritak for driftsdelen av jord- og skogbrukseigedom
vert foreslått gjort om til eit obligatorisk fritak. (…)
Våningshus er
ikkje omfatta av fritaket og må difor takserast både
når det vert skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen,
og etter alternativet med utbygd på byvis når
dei ligg innanfor slikt område. Finansdepartementet har
i brev 10. mars 2006 til Norges Bondelag mellom anna uttalt:
"Departementet antar at
det ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for våningshus
med en naturlig arrondert tomt på gårdsbruk skal
tas hensyn til delingsforbud og konsesjonsplikt. Delingsforbud og konsesjonsplikt
utgjør tyngende offentligrettslige plikter som markert
påvirker markedsverdien i forhold til alminnelige boligeiendommer.
Ved eiendomsskatttakseringen vil en tenkt pris for omsetning av
våningshuset måtte ta hensyn til de restriksjoner
som gjelder ved omsetning av denne typen eiendom. (…)"
Jeg viser også til at avviklingen av
begrensningen om å bare kunne skrive ut eiendomsskatt i
byvise strøk, ble vurdert i skattemeldingen framlagt av
Bondevik II-regjeringen, St. meld. nr. 29 (2003-2004):
"Departementet er enig
med Eiendomsskatteutvalget og Skaugeutvalget i at eiendomsskattelovens
avgrensning er svakt begrunnet. Avgrensningen av eiendomsskatten
bør i utgangspunktet ikke skje etter et skjønnsmessig
beliggenhetskriterium, slik dagens regelverk delvis legger opp til.
Verdi knyttet til beliggenhet reflekteres normalt i verdien til
eiendommen og vil kunne avspeiles i nivået på eiendomsskattetaksten.
Den skjønnsmessige avgrensningen av eiendommer som ligger
innenfor et "klårt avgrensa område som heilt eller
delvis er utbygde på byvis" og eiendommer definert som «verk
og bruk» gjør det vanskelig for mange kommuner å praktisere
regelverket for eiendomsskatt. Det vises også til at en
rekke saker er ført inn for domstolene. Departementet ser
derfor at det kan være behov for å vurdere endringer
av eiendomsskattelovens virkeområde med sikte på klare
og forutsigelige vilkår for utskriving av eiendomsskatt.[…]"
Finanskomiteens medlemmer fra Høyre;
Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen
og Jan Tore Sanner, uttalte følgende om disse forslagene
i Innst. S. nr. 232 (2003-2004) om St. meld. 29 (2003-2004):
"Disse medlemmer støtter
også Regjeringens hensikt om å vurdere en fjerning
av gjeldende avgrensning av eiendomsskatten til bymessige strøk
og til verk og bruk, da dagens skjønnsmessige avgrensning
gjør regelverket vanskelig praktikabelt for mange kommuner
og det føres mange avgrensningssaker for domstolene."
Jeg slutter meg til disse vurderingene, og på bakgrunn
av det ovenstående finner jeg ikke å ville anbefale
forslaget i Dok. nr. 8:77 (2006-2007).