Forenkling av prosessen

Komiteen viser til at slik saksgangen i dag er lagt opp, får adoptivsøkere et forhåndssamtykke til adopsjon i Norge før saken sendes til utlandet. Før slikt samtykke kan gis, må søkerne utredes av barnevernet i kommunen de tilhører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at behandling av den enkelte adopsjonssøknad i stor grad baseres på individuell vurdering og skjønn, selv om retningslinjene i adopsjonsloven skal legges til grunn for behandlingen. For å ivareta barnets beste må de aktuelle faginstanser ta mange ulike avveininger gjennom en grundig gjennomgang og vurdering av de aktuelle søkerne. Flertallet understreker at en slik saksbehandling er viktig for at det enkelte adoptivbarn kan gis de beste muligheter i sin nye familie.

Flertallet er imidlertid enig med forslagsstillerne i at man i saksbehandlingen både i barnevernsarbeid generelt og i adopsjonssaker kan oppnå gode synergier gjennom bedre samhandling og koordinering. Flertallet vil peke på at f.eks. interkommunalt samarbeid innen barnevernet har vist seg å forbedre saksbehandlingen både kvalitativt og i forhold til tidsbruk. Flertallet legger til grunn at Regjeringen i sin gjennomgang av saksfeltet vil se på mulige tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden for adopsjonssøkere, og understreker at kommunene også i disse sakene må følge alminnelige regler for saksbehandling i forvaltningsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at foreningene har opplyst at mange kommuner er så små, eller har så høy utskifting av sosialarbeidere, at det ikke finnes tilstrekkelig kompetanse til hva en slik rapport bør inneholde. Bufetat region øst, som er den desidert største regionen, har tidligere informert om at de sender nær 30 prosent av utredningene i retur til barnevernet fordi sosialrapporten er mangelfull. Disse medlemmer mener dette viser at kompetansen bør heves - og at det kan være gevinster ved utstrakt interkommunalt samarbeid på dette felt.

Disse medlemmer merker seg også at det er svært stor forskjell i behandlingstiden, ettersom belastningen hos barnevernet varierer fra kommune til kommune. Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at det i noen kommuner er eksempler på ventetid på over 1 år før man har kunnet starte utredningen av om familien kan godkjennes. I tillegg kommer selve utredningstiden (ofte 3-6 måneder) og behandlingen hos Bufetat (3-6 måneder). Ofte har søkerne brukt mange år på å forsøke å få et etterlengtet barn. For slike er en lang saksbehandling en ekstra påkjenning og dermed ikke akseptabelt.

Disse medlemmer mener det bør legges til grunn en maksimal behandlingstid for utredning av adoptivsøkere. Erfaringsmessig har barnevernet mange steder stor belastning, og utredning av adoptivsøkere er ett av de få områdene der det ikke er noe krav til maksimal behandlingstid. Disse medlemmer har stor forståelse for at andre saker innen barnevernet prioriteres. Disse medlemmer mener likevel at de nevnte behandlingstidene er for lange. Det bør legges til grunn at den normale saksbehandlingstiden bør være 9 måneder og at den ikke skal kunne overstige 12 måneder fra saken er sendt inn til man har et klart svar.

Disse medlemmer foreslår at det legges til grunn en maksimal utredning av adoptivsøkere og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en maksimal behandlingstid på 9 måneder for adopsjonssøkere."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det blir mulig å søke om adopsjon uavhengig av land som er godkjent."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for prøveadopsjon før formidlingstillatelse gis."

"Stortinget ber Regjeringen øke driftsstøtten for adopsjonsforeningen eller subsidiært ta et større ansvar for utvikling av nye land i forhold til adopsjon."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at døve adopsjonsforeldre gis rett til gratis tolk ved adopsjonsreise."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at prosessen rundt adopsjon skal bli mindre byråkratisk og mer forutsigbar, og ber samtidig Regjeringen legge til rette for at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler med flere land og at staten skal ha en mer aktiv rolle i forberedelse av nye avtaler."

"Stortinget ber Regjeringen øke adopsjonsstøtten til 1 G."

Komiteens medlem fra Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det er barnets beste som er avgjørende når adoptivforeldre vurdere og ikke adopsjonssøkers legning eller potensiell sykdomsrisiko."

Godkjenningsprosessen i forhold til land

Komiteen viser til at foreningene påpeker at det er et problem at norske myndigheter krever at søkere kun kan godkjennes for adopsjon fra ett bestemt land. Dette må søkerne ta stilling til i starten av prosessen. Ettersom det ofte tar svært lang tid før søkerne får sin forhåndsgodkjenning, kan mye ha endret seg i utlandet i mellomtiden. Dersom søkerne da må bytte land, må de tilbake til Bufetat for å få ny godkjenning for et nytt land, og de må også få skrevet ut ny informasjon i sosialrapporten.

Komiteen finner adopsjonsforeningenes forslag om at det må være mulig å søke om adopsjon uavhengig av land interessant. Etter godkjenningen i Norge må søkerne uansett ta stilling til hvilket land søknaden skal sendes til.

Komiteen ser også at en annen grunn til at søkerne bør godkjennes uavhengig av land, er at det stilles mange krav til søkerne fra utlandet, og ikke alle opplysninger fremgår før sosialrapporten foreligger. Det vil derfor være langt enklere å ta stilling til hvilket land som passer best for den enkelte familie når sosialrapporten foreligger.

Komiteen mener derfor at foreningenes forslag bør utredes i den gjennomgangen som departementet skal foreta av adopsjonsfeltet.

Nye samarbeidsland for adopsjon

Komiteen merker seg at pr. i dag kommer det flest adopterte barn fra Kina, Colombia og Sør-Korea.

Komiteen er enig med adopsjonsforeningen i at når det gjelder våre samarbeidsland for adopsjon, er det viktig at norske myndigheter opprettholder en grundig kontroll med prosessen i barnas opprinnelsesland. Komiteen understreker at det samtidig er viktig å anerkjenne opprinnelseslandenes rett til selv å stille krav til norske familier som skal adoptere barn fra deres land.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at det er de godkjente organisasjonene for adopsjonsformidling som på bakgrunn av sin kunnskap om feltet har rett til å inngå samarbeid om adopsjon med ulike land. Det er deretter myndighetene, gjennom Bufdir, som skal gi en eventuell formidlingstillatelse. Flertallet merker seg at avslag på søknad om slik tillatelse har vært begrunnet ut fra usikkerhet knyttet til ivaretakelse av barnets interesser i det aktuelle land, og også i enkelte tilfeller tvil om adopsjonssøkernes sikkerhet. Flertallet er enig i at det bør føres en forsvarlig praksis med hensyn til formidlingsgodkjenning i forhold til land der rettssikkerheten ikke er tilstrekkelig dokumentert. Flertallet vil imidlertid peke på at utenlandsadopsjon er regulert gjennom Haag-konvensjonen, og at Regjeringen tar opp ulike temaer knyttet til barns rettigheter og vern av barn i internasjonale drøftinger. Flertallet er tilfreds med dette og støtter at slike spørsmål reguleres gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som viktig at norske myndigheter legger til rette for at adopsjonsforeningene skal kunne starte et samarbeid med nye land. Disse medlemmer har her merket seg adopsjonsforeningenes ønsker om at det blir enklere for foreningene å gjennomføre prøvesaker før formidlingstillatelse gis.

Kostnadene ved adopsjon

Komiteen merker seg at adopsjonsforeningene opplyser at gjennomsnittlig kostnad for internasjonal adopsjon ligger på 100 000 til 150 000 kroner (inkludert hentereise). Denne kostnaden er, ifølge foreningene, økende. Adoptivforeldrene dekker i dag en stor del av kostnaden på egen hånd.

Komiteen har merket seg at adopsjonsforeningene ønsker at adopsjonsstøtten økes til 1 G (folketrygdens grunnbeløp).

Oppsummering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er tilfreds med at Regjeringen har bebudet en generell og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet, med tanke på å forbedre adopsjonsprosessene og sikre både adopsjonssøkere og adoptivbarns rettigheter. Norges ratifikasjon av Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, er et av mange viktige tiltak som allerede er iverksatt. Tilbud om adopsjonsforberedende kurs for førstegangssøkere og nye regler for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap er gode tiltak som er satt inn for å styrke adoptivfamiliene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er grunn til å legge til rette for at prosessen rundt adopsjon skal bli mer forutsigbar, og ber i den forbindelse Regjeringen legge til rette for klare frister for saksbehandlingen.

Disse medlemmer mener at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler med flere land, og Regjeringen bes vurdere om staten kan ha en mer aktiv rolle i forberedelse av nye avtaler.

Disse medlemmer mener også at de økonomiske rammene for adopsjon bør bli mer forutsigbare, og ber Regjeringen i den forbindelse vurdere om adopsjonsstøtten kan knyttes til folketrygdens grunnbeløp.

Disse medlemmer er bekymret for at regelverk for potensielle adoptivforeldre ser ut til å bli stadig mer rigid. Disse medlemmer mener at et par for eksempel kan bli utmerkede adoptivforeldre selv om den ene av foreldrene ikke er i en ideell alder, eller har en sykdom. Disse medlemmer ber om at regelverket på dette felt gjennomgås med sikte på å se paret som helhet, og ikke utelukke paret fordi en av dem ikke fullt ut oppfyller dagens forutsetninger.

Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråd Karita Bekkemellem av 26. september 2007 (vedlegg). Statsråden konkluderer blant annet med at det er flere forhold som tilsier at det er grunnlag for å foreta en helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet - og foreta en nærmere drøfting av de ulike sidene av saken. Komiteen deler dette syn og ser frem til at en slik sak blir lagt frem for Stortinget på egnet måte.