1.1 Sammendrag

Ved behandlingen av St.meld. nr. 31 (2002-2003) Storbymeldingen, jf. Innst. S. nr. 117 (2003-2004), ba Stortinget enstemmig Regjeringen legge fram en hovedstadsmelding med vekt på Oslos rolle som hovedstad og største by, styringsutfordringene i hovedstadsregionen og Oslos særlige utfordringer som storby. Soria Moria-erklæringen klargjorde at Regjeringen ville utarbeide en hovedstadsmelding. Utarbeidelsen er koordinert med andre politiske prosesser for å følge opp flertallsregjeringens plattform.

Hovedstadsmeldingen markerer ikke noen nasjonal overstyring av lokale myndigheter i regionen, men skal vise betydningen av Regjeringens politikk for utviklingen i regionen. Den nasjonale politikken skal legge til rette for lokalt ansvar og gode lokale løsninger. Regjeringen vil føre en differensiert politikk for landets ulike regioner, med hovedstadspolitikken som en naturlig del. Når det oppstår særlige utfordringer i hovedstadsregionen, vil Regjeringen bistå direkte med statlig innsats for å nå nasjonale mål.

Regjeringen ønsker å føre en samlet politikk for hovedstadsregionen, med det mål at den skal utvikle seg som en åpen, trygg og skapende region, til fordel for sine innbyggere og sitt næringsliv og for hele landet.

Regjeringens hovedstadspolitikk bygger på prinsippene i den nordiske modellen for vekst og velferd. Verdiskaping og produksjon er en forutsetning for å kunne fordele. Samtidig er rettferdig fordeling og gode velferdstjenester forutsetninger for høy produktivitet. For hele Norge er det viktig at hovedstaden utnytter sine store potensialer for nyskaping i næringsliv og kultur.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at en samlet kommunalkomité i Innst. S. nr. 117 (2003-2004) ba Regjeringen om å legge frem en egen hovedstadsmelding der Oslos spesielle rolle som toneangivende storby og hovedstad ble nærmere vurdert. Komiteen støtter meldingens utgangspunkt om at en vurdering av hovedstadens rolle også må omfatte kommunene som inngår i Samarbeidsalliansen Oslo-regionen, og at Oslo utgjør selve navet i denne storbyregionen.

Komiteen erkjenner at Oslo er i direkte konkurranse med storbyregionene København-Malmö, Stockholm og Helsinki, og at økt konkurranseevne for hovedstadsregionen er av strategisk betydning for Norge og norsk næringsliv. Komiteen er glad for at meldingen tar til orde for en hovedstadspolitikk, og mener nasjonal politikk bør underbygge Oslos utvikling som dynamisk storby.

Komiteen vil peke på at de nordiske storbyene sammen er viktige fyrtårn i Norden for blant annet forskning, innovasjon og reiseliv. I et slikt perspektiv har Norge og staten et ansvar for å bidra til et nordisk storbysamarbeid, blant annet gjennom Nordisk råd, og ikke bare skjele til konkurranse de nordiske storbyene imellom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens ønske om å føre en samlet politikk for hovedstadsregionen, med det mål at den skal utvikle seg som en åpen, trygg og skapende region, til fordel for sine innbyggere og sitt næringsliv og for hele landet.

Flertallet er fornøyd med at regjeringen Stoltenberg II, som første regjering, legger fram en egen hovedstadsmelding. Oslo og hovedstadsregionen har en rekke særlige utfordringer som flertallet er glad for at Regjeringen vil bidra til å løse.

Komiteen har merket seg at levekårsstudier viser at de fleste synes de har det godt eller svært godt i Oslo.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener samtidig det er viktig å være oppmerksomme på at Oslo også er en by der det finnes grupper som ikke har det så bra, som har dårlig helse, står utenfor arbeidslivet eller som har svært lav inntekt. Flertallet er bekymret for at det er et betydelig antall barn som vokser opp i familier med svært lav inntekt, de fleste av dem barn med ikke-vestlig bakgrunn. Vestlige bydeler i Oslo, slik som Vestre Aker og Ullern, har lavere indeks for levekårsproblemer enn eksempelvis Gamle Oslo og Grorud. Flertallet ser at Oslo har både de beste og dårligste levekårene i landet.

Flertallet er bekymret over at forskjellene i gjennomsnittlig levealder mellom bydelene er på opptil 12 år for menn. Befolkningen i bydeler i ytre vest ventes å bli vesentlig eldre enn de som bor i indre østlige bydeler. Forskjellene i levealder mellom vestkanten og østkanten i Oslo har økt i perioden 1995-2000.

De økonomiske forskjellene i Oslo er større enn i resten av landet, og flertallet har merket seg at ulikheten har økt betydelig i tiårsperioden 1994-2004.

Flertallet viser til at Regjeringen for perioden 2007-2010 har inngått et samarbeid med Oslo kommune om et handlingsprogram for bolig-, by- og stedsutvikling i Groruddalen.

Flertallet viser til Regjeringens målsetting om at alle skal kunne bo trygt og godt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at andelen bostedsløse i hovedstaden er anslått til ca. 1 500 av ca. 5 000 totalt på landsbasis. Bolig er en nødvendig forutsetning for sosial og økonomisk deltakelse. Bostedsløsheten kan bare løses i et tett samarbeid mellom kommune, stat og boligkooperasjon. Dette flertallet vil understreke det uverdige i at så mange lever uten fast bolig. Det må derfor settes inn tiltak for å fjerne bostedsløsheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må inngås forpliktende samarbeid mellom kommunen og staten. Husbanken vil på statlig side være en sentral aktør som forvalter av ulike støtte- og tilskuddsordninger spesielt rettet inn mot utleieboliger.

Flertallet er fornøyd med at Regjeringen de siste årene har styrket Oslo-politiets budsjetter. Oslo-politiet har en del særskilte oppgaver, slik som blant annet ambassadesikkerhet, og særskilte utfordringer slik som gjengkriminalitet, narkotika- og våpenomsetning og det nye prostitusjonsbildet og menneskehandel. Trygghet er et grunnleggende gode for alle innbyggere. Kriminaliteten i Oslo er høyest i Norge, men byen kan likevel regnes som en av verdens tryggeste hovedsteder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at Regjeringen har lagt frem en ordrik melding med mye statistikk og fakta om situasjonen i Oslo, men lite politikk og konkrete tiltak. Meldingen er nok et eksempel på at slike meldinger gjerne blir en oppsummering av allerede vedtatt/innført politikk, og lite nye forslag. Dette er en lærdom Stortinget og Regjeringen bør ta med seg i vurderingen av behovet for denne type meldinger.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i hovedstadsmeldingen uttaler at de ønsker at Oslo skal fungere som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling, og vil føre en offensiv politikk for å utvikle fortrinn, kvaliteter og muligheter i Oslo og hovedstadsregionen. Meldingen understreker også Oslos "annerledeshet" og betydning som senter for nasjonal økonomi, kulturliv og kunnskapssamfunn. Det er positivt at Regjeringen legger slik vekt på hovedstadens betydning for hele landet. Disse medlemmer vil likevel påpeke at Oslo i liten grad vil merke noen politiske konsekvenser av at en hovedstadsmelding er lagt fram. Disse medlemmer savner at gode beskrivelser av virkeligheten følges opp med nye og konkrete tiltak.

Disse medlemmer mener mangfoldet mellom kommunene i Oslo-regionen er en styrke, og at konkurranse innad i regionen når det gjelder å trekke til seg kompetanse og næringsliv, er viktig for å styrke Oslo-regionens konkurransekraft internasjonalt.

Disse medlemmer ønsker at kommunene fortsatt skal ha ansvaret for arealplanlegging og byutvikling, slik at det lokale mangfoldet opprettholdes. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til behandlingen av Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) om lov om planlegging av byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at også denne regjeringen har som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I svar på skriftlig spørsmål i Dokument nr. 15:130 klargjør kommunal- og regionalministeren hva dette innebærer, og disse medlemmer er glad for at statsråden erkjenner at verken Regjeringen eller Stortinget kan vedta hvor folk skal bo. Disse medlemmer er av den oppfatning at bosettingsmønsteret bør styres av folks frie valg, og ikke av stortingspolitikerne, og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 56 (2006-2007) om dette.

Disse medlemmer synes det er trist at Regjeringen i hovedstadsmeldingen ikke har gått bort ifra de gamle ideene om at urbanisering er negativt. Disse medlemmer mener blant annet at Regjeringen viser manglende forståelse for faktiske forhold når det i meldingen blant annet påstås at "en god distrikts- og regionalpolitikk vil redusere pressproblemene i hovedstadsregionen". Disse medlemmer mener tvert imot at storbyenes rolle i verdensøkonomien blir stadig viktigere i takt med at en stor og voksende andel av verdiskapingen finner sted innen tjenesteytende sektor, og at konkurransedyktige norske storbyer vil bety svært mye for Norges konkurranseevne internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er et stort paradoks i norsk distriktspolitikk at det går en flyttestrøm fra periferi til sentrum, samtidig som det årlig bevilges enorme summer til distriktsutviklingsbegrunnede tilskudd i inntektssystemet.

Disse medlemmer mener norsk distriktspolitikk har spilt fallitt. Virkemidlene er sementert inn i en triviell og lite fremtidsrettet tankegang som innebærer at dersom distriktene skal bestå, så må distriktene vektlegges. Da spesielt med konkret overfinansiering av tjenesteproduksjon i rurale områder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at den nye veien for distriktsutvikling må være å satse på byene og regionsentrene som utviklingsaktører. Det er byene og regionsentrene som skaper grunnlaget for befolkningen i distriktene, og det må være statens rolle å sørge for at byene kan vokse utover og ikke bare innover, som ser ut til å være Regjeringens motiv.

Disse medlemmer ønsker kun to folkevalgte nivåer, stat og kommune, og viser til at Samarbeidsalliansen Oslo-regionen gjør en utmerket jobb som samarbeidsorgan for de 56 kommunene i samarbeidsrådet. Disse medlemmer ønsker å nedlegge de folkevalgte fylkene/regionene, og viser til disse medlemmers merknader til St.meld. nr. 12 (2006-2007) i Innst. S. nr. 166 (2006-2007).