Jeg viser til representantforslag nr. 8:34 (2007-2008)
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Øyvind Korsberg,
Torbjørn Andersen og Tord Lien oversendt 14. januar d.å. Representantene
fremmer følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen
fremme en nasjonal plan/oversikt for bygging av vindkraftanlegg
i Norge. Planen skal blant annet gi oversikt over kostnader, positive
og negative miljøaspekter, innvirkning på reiseliv, forsyningssikkerhet
og lignende.
Jeg viser også til at liknende representantforslag er
fremmet for Stortinget to ganger tidligere de siste fire årene av
representanter fra samme parti; Dok.nr.8:09 (2005-2006) og Dok.nr.8:70 (2003-2004).
Forslaget om å lage en nasjonal plan for vindkraftanlegg er gjennom
disse representantforslagene blitt behandlet og forkastet av Stortinget
to ganger tidligere, med henholdsvis 79 mot 24 stemmer (3. mars
2006) og 83 mot 17 stemmer (14. juni 2004).
Over 130 vindkraftprosjekter på land og i vannkanten
er under behandling hos NVE og Olje- og energidepartementet i dag.
Det er viktig å understreke at dette omfanget av meldinger og søknader
ikke er dekkende for en realistisk, fremtidig landbasert vindkraftutbygging
i Norge. For eksempel setter nettkapasiteten grenser for hva som
kan realiseres. Regjeringen er dessuten opptatt av at vindkraftutbyggingen skal
skje på en bærekraftig måte som tar hensyn til natur, landskap og
lokale synspunkter. Mangfoldet av prosjekter som fremmes, gir konsesjonsmyndighetene
mange prosjekter å velge blant, slik at de beste kan få konsesjon.
Det er imidlertid åpenbart at denne situasjonen også kan ha negative
sider, og at motstanden mot vindkraft nok har blitt høynet fordi
en del uriktig frykter at "hvert et nes langs kysten" skal bli bygget
ned.
Selv om vindkraft er fornybar og ikke gir utslipp av
klimagasser, har alle former for produksjon og overføring av energi
mulige samfunnsmessige og/eller individuelle negative konsekvenser;
i større og mindre grad. Målet er derfor alltid, på tvers av ulike
typer energiproduksjon, å finne fram til de prosjektene som har
lavest konflikter med miljøverdier og andre samfunnsinteresser. Konsesjonsbehandlingen
er basert på grundige prosesser der fordeler og ulemper avveies
etter en helhetlig vurdering. Det settes strenge krav til det faglige
grunnlaget og det legges stor vekt på høring og medvirkning gjennom
høringsrunder og folkemøter. I denne prosessen blir prosjektene
ofte justert for å redusere konfliktene. I konsesjonsvedtaket settes
det vilkår om avbøtende tiltak. Prosjekttilpasning og avbøtende
tiltak er svært sentralt for å ivareta hensynet til viktige miljøverdier
og andre samfunnsinteresser.
Svært stor pågang av konsesjonssøknader øker behovet
for å se sakene i sammenheng og vurdere sumvirkninger. Derfor har
det de siste årene blitt gjort grep for å styrke beslutningsgrunnlaget
for konsesjonsbehandlingen:
Regionvis
samordning av konsesjonsbehandling. NVE legger nå til rette
for at behandlingen av konsesjonssøknader for vindkraftanlegg i utvalgte
regioner samordnes i tid, og ses i sammenheng med eventuelle behov
og planer for styrking av overføringsnettet. Dette gir en samlet vurdering
hos høringsinstanser og myndigheter, og styrker grunnlaget for å
identifisere de utbyggingsløsninger som totalt sett er gunstigst
for miljøet og kraftsystemet
Retningslinjer og
regionale planer. Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet fastsatte
i juni 2007 retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg. Fylkeskommunene
oppfordres til å lage fylkesdelplaner for vindkraft som kartlegger
og systematiserer områders verdier og peker på områder med henholdsvis
spesielt høyt og akseptabelt konfliktnivå. Det anbefales at planene ikke
vurderer enkeltprosjekter slik at planene er robuste i forhold til
nye og endrede prosjekter, og er mulige å gjennomføre innenfor akseptable tids-
og kostnadsrammer.
Tematiske konfliktvurderinger.
Fra 2005 gjennomfører Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren,
Reindriftsforvaltningen og Forsvarsbygg en konfliktvurdering av
alle meldinger og søknader om vindkraftprosjekter. Denne inngår
i grunnlaget for NVEs konsesjonsvedtak, sammen med konsesjonssøknaden, konsekvensutredning
og høringsuttalelser.
Utviklingen av kraftsystemet henger nært sammen
med den øvrige nærings- og samfunnsutviklingen. Det betyr at det
er nødvendig å ha en fleksibel konsesjonsbehandling. Å lage en nasjonal
plan for vindkraft ville være svært tids- og ressurskrevende, gi
lite ny informasjon utover den som allerede innhentes i de ovennevnte plan-
og konsesjonsprosesser og planen ville raskt bli utdatert. Igangsetting
av et slikt planarbeid ville neppe gitt et bedre beslutningsgrunnlag
angående interessemotsetninger, og det ville forsinke utbyggingen
av vindkraft vesentlig.
Som forslagstillerne påpeker, er fornybar energi, herunder
vindkraft til lands og til havs, et sentralt satsingsområde for
Regjeringen. Også øvrige partier på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet,
har gjennom klimaforliket sagt seg enig i at satsing på fornybar
energi er viktig tiltak for å redusere Norges utslipp av klimagasser
innenlands. Jeg mener at det verken ville være hensiktsmessig eller
forsvarlig å utsette denne satsingen i påvente av en nasjonal plan
for vindkraft. Dette har Stortinget som nevnt sagt seg enig i ved
to tidligere anledninger.
Når det gjelder nasjonal plan for vindkraftutbygging
til havs viser departementet til Stortingets behandling av Dok 8:67
(2006-2007), jf. Innst.S. nr. 288 (2006-2007), den 23. oktober 2007,
samt til departementets brev av 5. juni 2007 i sakens anledning.
Regjeringen har gjennom klimaforliket pkt 4.5 forpliktet
seg til å etablere et demonstrasjonsprogram og en strategi for fornybare
energiteknologier offshore. Offshore energiproduksjon er et eget
utredningstema under delutredningen petroleum og energi i det pågående
arbeidet med Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Olje- og
energidepartementet arbeider også med å avklare lovgrunnlag for
offshore energiproduksjon og tilstøtende problemstillinger. Arbeidet vil
munne ut i fremleggelse av forslag til lovendringer for Stortinget.