Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre,
Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig
Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond
Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at et
av formålene i lov om barneverntjenester (barnevernloven) er å bidra til
at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernstjenesten skal
bidra til å gi barn og unge gode levekår og utviklingsmuligheter
ved å gi råd, veiledning og ved å sette inn hjelpetiltak. Komiteen mener
barnevernet er en viktig deltaker i samfunnet for å sikre at alle
barn får like muligheter. Komiteen vil presisere
at den aller største delen av barnevernets tiltak skjer i barnets
hjem, dvs. uten omsorgsovertakelse. Komiteen viser
til at ca. 40 400 barn og unge mottok tiltak fra barnevernet i løpet
av 2006. For 18 pst. av disse hadde det offentlige overtatt omsorgen
etter § 4–12 vedtak i fylkesnemnda. Av disse var 6012 plassert i
fosterhjem. 83 pst. av barn og unge som det offentlige har overtatt
omsorgen for, er med andre ord plassert i fosterhjem. Komiteen vil
på denne bakgrunn understreke at fosterhjem er et omfattende tilbud og
at det er det tiltaket som brukes mest når barnevernstjenesten overtar
omsorgen for barnet. Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at fosterhjem gjør en betydelig jobb for samfunnet og at det er
viktig med en god rekruttering av fosterhjem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for de barna
som venter på fosterhjem, og mener det er viktig at arbeidet med
å styrke rekrutteringen av fosterhjem intensiveres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har økt bevilgningene til det statlige barnevernet
med til sammen over 700 mill. kroner. Flertallet vil
understreke viktigheten av at disse bevilgningene i størst mulig
grad går til de barna og ungdommene som trenger hjelp, og til dem
som gir barna den nære, daglige omsorgen. Dette vil innebære en
vridning av tiltakene i barnevernet fra private, kommersielle aktører
til offentlige tiltak og tiltak drevet av ideelle organisasjoner.
Dette er en omlegging som skal innfases over tid, slik at styrking
av barnevernstiltakene i regi av det offentlige og av ideelle organisasjoner
skjer parallelt med at avtaler med kommersielle aktører fases ut. Flertallet støtter
dette. En annen viktig begrunnelse for en slik politikk er etter flertallets mening
at det offentlige må ha nærhet til tilbudene som gis i fosterhjemmene,
med god mulighet til kvalitetssikring og kontroll. Flertallet vil
imidlertid peke på at Barne-, ungdoms- og familieetaten i regionene
i en omleggingsfase fremdeles har mulighet til å gjøre avtaler med
kommersielle, private aktører, dersom man vurderer dette tilbudet
som godt og i tråd med behovet. Ut fra internasjonalt regelverk
må alle avtaler med kommersielle aktører skje ut fra anbudsprinsippet.
Flertallet vil peke på at det
i januar i år på landsbasis var klargjort 575 fosterhjem, mens det
var 116 barn som ventet på plassering. Det er derfor ikke mangel
på antall fosterhjem, men en utfordring å finne det rette tilbudet
for det aktuelle barnet. Her vil ulike forhold spille inn; som avstand
mellom opprinnelig hjem og fosterhjem, barnets ulike behov og barnets
alder. Flertallet vil peke på at dersom det klart
beste alternativet er et fosterhjem rekruttert av en privat, kommersiell
aktør, er det fortsatt slik at dette fosterhjemmet velges – under
forutsetning av at Barne-, ungdoms- og familieetaten har gjort avtale
med denne aktøren. Flertallet vil også understreke at
ingen barn skal miste et godt fosterhjemstilbud som er framskaffet
gjennom en kommersiell aktør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen
ønsker en vridning av tiltakene fra private, kommersielle aktører
til offentlige tiltak og tiltak drevet av ideelle organisasjoner. Disse
medlemmer viser til at det i denne sammenheng er uklart
hva Regjeringen faktisk mener når det gjelder definisjonen av private
aktører og sondringen mellom kommersielle aktører, ideelle aktører
og aktører eid av ideelle organisasjoner. Denne sondringen er av betydning
for hvilke aktører som må forvente å bli utfaset, hvilke som skal
styrkes og hva slags anskaffelsesprosedyrer som skal legges til
grunn for kjøp av tjenester hos de ulike aktører. Disse medlemmer viser
til brev fra statsråden til Høyre, datert 22. november 2007, hvor
det fremgår at Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms-
og familieetaten har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet skal
diskutere om det bør presiseres nærmere hva som er en ideell organisasjon
i denne sammenheng. Disse medlemmer viser også til
statsrådens brev til Høyre, datert 11. desember 2007, hvor det fremgår
at rapport om anbudsprosessen i barnevernet er en intern rapport
unntatt offentligheten. Disse medlemmer kan ikke
se at det foreligger noen avklaring fra departementet som klargjør
det forhold at kjøp av plasser i kommersielle tiltak krever anbud
i henhold til EØS-reglementet, eller en avklaring om hva som legges
i definisjonen ideell aktør som skal styrkes.
Disse medlemmer mener at fosterbarn
blir værende i en uholdbar omsorgssituasjon når man ikke utnytter
ledig kapasitet i fosterhjemstilbudet. Disse medlemmer viser
til at det i dag finnes fosterhjemstilbud tilknyttet private aktører.
De fleste slike private fosterhjem er å definere som forsterkede
fosterhjem eller familiehjem, som kan ta imot barn og unge med særlige
behov og ofte sammensatte utfordringer. I dag er det ledig kapasitet
i flere slike hjem. Begrunnelsen for manglende plassering i slike
tiltak er en instruks fra departementet om at bruken av private
aktører skal begrenses. Denne instruks gjenspeiles i disponeringsbrevene
fra flere av regionene, hvor det fremgår at man ikke skal kjøpe fosterhjemsplasser
i regi av private aktører. Konsekvensen av en slik politikk er at
barn ikke får det tilbud de kunne ha fått på grunn av økonomiske
og/eller ideologiske føringer fra politiske myndigheter.
Disse medlemmer viser til at
flere av de private aktørene har bygget ut et meget godt tiltaksapparat
rundt sine fosterhjem. Det er opprettet døgntelefoner hvor familiene
til enhver tid kan henvende seg og søke råd og veiledning når akutte
situasjoner oppstår. Det er god faglig veiledning, på både generelt
grunnlag og i forhold til det enkelte barn. Det er gode avlastningsordninger,
hvor barn og unge har tilbud om fast avlastningssted med profesjonelt
personale, og ikke minst kjent personale for de barn og unge som
her er representert, en gruppe med stort behov for stabilitet, trygghet
og forutsigbarhet for å kunne leve med sine store utfordringer når
det gjelder tilknytning og relasjoner til andre mennesker. En av
de større private aktørene mottok i 2007 Fosterhjemsprisen for sitt
gode fosterhjemstilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at når det fattes
politiske beslutninger om at barn og unge med særlige utfordringer
i langt større grad skal plasseres i fosterhjem, må man som politisk ansvarlig
myndighet sikre seg at de fosterhjem som skal benyttes, har det
nødvendige tiltaksapparat rundt seg for å sikre at slik plassering
representerer et minst like godt alternativ som institusjonsplassering.
Det er gitt signaler fra både Fosterhjemsforeningen og fra Barnevernsbarnas
interesseorganisasjon om at så ikke er tilfellet i dag. Det hevdes
også fra de samme interesseorganisasjonene at fosterhjemsplassering
skal brukes med omhu, og at det i dag er meget gode institusjonstilbud
for den gruppen av barn og unge vi her snakker om.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at Høyre som eneste parti i sitt alternative statsbudsjett for
2008 gjorde omdisponeringer med hensyn til Regjeringens dreining
fra institusjon over til fosterhjem, og la inn merknader om at partiet ikke
kan støtte en politikk hvor man plasserer barn med store utfordringer
i fosterhjem, før fosterhjemmene er satt i stand til å mestre denne
oppgaven og før tiltaksapparatet rundt disse hjemmene er bygget
ut.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett
for 2008 der det ble foreslått en økning på 70 mill. kroner til
barnevernet utover Regjeringens forslag. Dette ville ha gitt rom
for et kvalitativt sett bedre tilbud til mange utsatte barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Tildelingsbrev
til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (17. januar 2008) hvor
det fremgår at en dreining bort fra institusjonsplassering og over
til fosterhjem er "et av de viktigste tiltak for å få kontroll over
utgiftene". Disse medlemmer mener dette må kunne
anses å være et brudd på barnevernloven hvor hensynet til barnets
beste skal legges til grunn ved valg av tiltak, ikke manglende kontroll
med utgiftene i det statlige barnevern.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om at all ledig kapasitet når det gjelder fosterhjem- og familiehjemstilbud
skal utnyttes, uavhengig av om disse tilbudene er i offentlig eller
privat regi."
Komiteen er glad for
at hovedmotivasjonene for de fleste fosterforeldre er et ønske om
å hjelpe et barn som er i en vanskelig livssituasjon. Det viktigste
ved rekrutteringen av fosterhjem må alltid være barnets beste. Likevel
mener komiteen at fosterforeldre må sikres gode
rammevilkår i form av sosiale rettigheter. Selv om motivasjonen
som oftest er å hjelpe barn, ser ikke komiteen bort
fra at gode rammevilkår kan øke rekrutteringen av fosterhjem. Komiteen er
glad for at Barne- og likestillingsdepartementet lager nye standardkontrakter
for de statlige beredskapshjemmene og familiehjemmene og at foreldrene
etter de nye kontraktene vil få bedre sosiale rettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at Barne- og likestillingsdepartementet arbeider for å bedre rammevilkårene
for alle fosterhjem. Forutsetningene for å vri tiltakene i barnevernet
fra institusjonsbruk til mer bruk av fosterhjem og nærmiljøtiltak,
slik Regjeringen ønsker, er at det tilbys gode arbeidsvilkår for
og tilstrekkelig oppfølging av fosterhjemmene. Flertallet er
derfor glad for at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe som
skal se på vilkårene for statlige beredskapshjem og familiehjem,
hvor berørte parter som NTL, FO og Fagforbundet er representert.
De nye kontraktene som ventes ferdigstilt i nærmeste framtid, vil
gi fosterforeldre langt bedre sosiale rettigheter, blant annet rett
til sykepenger, pensjon og økt oppsigelsesvern. Flertallet støtter
dette. Det er også etter flertallets mening positivt
at Barne- og likestillingsdepartementet vil gjennomgå og revidere fosterhjemsavtaleskjemaet
og vurdere om fosterforeldres sosiale rettigheter nå bør nedfelles
i fosterhjemsavtalen framfor departementets "Retningslinjer for
fosterhjem", hvor det er gitt utførlige opplysninger om fosterforeldres
rettigheter. Flertallet merker seg at departementet
vil ta kontakt med Kommunenes Sentralforbund (KS) etter at arbeidet
med de statlige standardkontaktene er avsluttet for å drøfte hva
som eventuelt bør gjøres for å styrke rammevilkårene for de kommunale
fosterhjemmene. Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre kan imidlertid ikke se hvorfor
ikke rammevilkårene til de kommunale fosterhjemmene styrkes parallelt
med dette arbeidet. Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at fosterhjemmenes sosiale rettigheter nedfelles i selve
fosterhjemsavtalen når det kommunale fosterhjemsavtaleskjemaet skal
revideres. Disse medlemmer mener det er en uheldig
situasjon at fosterforeldres sosiale rettigheter er så svake som
de er i dag, og ber derfor Regjeringen sikre alle fosterforeldre
som er ute av ordinært arbeid, både statlige og kommunale, rett
til sykepenger og tjenestepensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at når staten nå legger opp til en dreining fra institusjonsplasser
til fosterhjemsbasert plassering av barn under offentlig omsorg,
er det viktig at forholdene legges til rette på en slik måte at
det faktisk er mulig å gjøre en innsats som fosterforeldre. Disse medlemmer vil
også peke på at noen barn trenger ekstra tilsyn og omsorg i en periode
etter en overtagelse, og det bør derfor være mulig i særlige tilfeller
at man ansetter fosterforeldre enten gjennom staten eller kommunen
for en kortere eller lengre periode. Dette vil gi fosterforeldrene
forutsigbarhet og rettigheter til å tjene opp både pensjon og sykepenger,
i tillegg til at barnet vil kunne tilpasse seg under stabile og
forutsigbare forhold.
Disse medlemmer vil peke på at
når staten gjør en dreining fra institusjon til fosterhjem, vil dette
rent økonomisk også frigjøre midler som dermed burde være øremerket
ansettelse av fosterforeldre.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det mest positive med familier som inngår avtaler om å bli fosterhjem,
er familienes ønske om å gjøre noe for andre og å bidra med et familieliv til
barn som ikke lenger har en tilfredsstillende familiesituasjon der
de kommer fra. Å sikre at det også i fremtiden er denne motivasjonen
som skal ligge bak det å bli fosterhjem, er for dette medlem særlig
viktig. På denne måten får man de gode fosterhjem hvor familiemedlemmene
er villig til å sette seg selv til side og stille opp for andre. Dette
medlem er likevel opptatt av at fosterforeldre ikke skal
miste sosiale rettigheter de ville hatt og som de mister fordi det
fosterbarn som kommer inn i familien, krever at en av foreldrene
enten helt eller delvis, må tre ut av arbeidslivet eller ikke kan
gå inn i arbeidslivet.
Dette medlem mener derfor at
en styrking av fosterforeldres rettigheter må gjelde de tilfeller der
fosterbarnet, på grunn av særskilte forhold, skal ha mer voksen
tilstedeværelse enn det andre barn normalt har behov for. Beslutning
om en slik betingelse skal foretas av ansvarlig barnevernsmyndighet
på et barnevernsfaglig grunnlag.
Dette medlem mener det er behov
for en styrking av sosiale rettigheter til foreldre i kommunale
fosterhjem, i de tilfeller hvor det av ansvarlig barnevernsmyndighet
er fattet vedtak om at det er påkrevet at en av foreldrene helt
eller delvis er hjemmeværende for å ivareta et godt fosterhjemstilbud
i det aktuelle tilfellet, og fremmer på dette grunnlag følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om sosiale rettigheter knyttet til kommunale fosterhjem,
hvor det redegjøres for alle sider av en avtalefestet rett til offentlig tjenestepensjon
og sykepengeordning for den forelder som av hensyn til fosterbarnet
er pålagt, helt eller delvis, å være ute av annet arbeid mens barnet
bor i fosterhjemmet."
Komiteen understreker
at gode fosterhjem forutsetter god opplæring, faglig veiledning
og et tilstrekkelig tilbud om avlastning. En god oppfølging av fosterhjemmene
vil også bidra til at flere ønsker å fortsette som fosterhjem. Komiteen viser
til at flere og flere plasseres i fosterhjem og at dette innebærer
at barn og unge med mer komplekse problemer, som tidligere ble plassert
i institusjon, i dag bor i fosterhjem. Etter komiteens syn
må denne utviklingen følges opp med økt opplæring, veiledning og
avlastning. Komiteen viser til at Barne- og likestillingsdepartementet
er ansvarlig for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning
av personell og at de som skal anvende barnevernloven får forsvarlig
veiledning. Komiteen viser videre til at statlig
regional barnevernsmyndighet er ansvarlig for at fosterhjemmene
får nødvendig opplæring og veiledning. I tillegg plikter den kommunale
barnevernstjenesten å gi fosterforeldre supplerende veiledning. Komiteen er
kjent med at statlig regional barnevernsmyndighet i dag avholder
kurs for alle fosterforeldre og at fosterhjemsavtalen inneholder
opplæring og veiledning. Komiteen er imidlertid av
den oppfatning at både opplæring og veiledning oppfattes som mangelfull
av mange fosterforeldre, og at dette arbeidet må styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet i desember 2007 mottok
et forslag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som har
vurdert modeller for hvordan oppfølging og veiledning av fosterforeldre
kan forbedres.
Flertallet er tilfreds med at
departementet vil ha et bevisst fokus på fosterforeldrenes rammebetingelser,
og spesielt vurdere hvordan støtte- og veiledningsfunksjonene for
fosterforeldre kan ivaretas når fosterhjemsavtalen skal revideres.
Komiteen mener avlastning
(besøksordninger) alltid må ses i forhold til barnets behov for
stabilitet versus behovet for et større sosialt nettverk. Komiteen viser
til at noen fosterbarn har behov for å få kontakt med flere voksenpersoner,
mens andre først og fremst har behov for å knytte seg til fosterforeldrene. Komiteen mener
uansett kommunen må tilby tilstrekkelig tilbud om avlastning til
de fosterforeldrene som ønsker det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at mange statlige og private fosterhjem har oppfølgingsrutiner
og avlastningsordninger som er verdifulle for fosterhjemmenes funksjon. Flertallet er kjent
med at Barne-, ungdoms- og familieetaten stadig mottar positive
tilbakemeldinger fra de statlige beredskapshjemmene og familiehjemmene
vedrørende dette, hvor man framholder betydningen av å ha tilgang
til akuttberedskap og faglig personale. Flertallet merker
seg også at de statlige hjemmene framhever viktigheten av å ha god
veiledning gjennom kontakt med fagpersonale, og at dette bidrar til
å utvikle kompetanse og forståelse for ulike sider ved det å være
fosterforeldre. Flertallet merker seg at departementet
i arbeid med de statlige fosterhjemskontraktene ytterligere vil arbeide
for å styrke kompetanseheving og oppfølging av hjemmene. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at flere
fosterfamilier tilknyttet private tiltak er særlig fornøyd med den
avlastningsordning som disse aktører har tilrettelagt for. Barn
og unge har tilbud om fast avlastningssted med kjente voksenpersoner,
hvor det er tilgang på faglig personale med kjennskap til barnets
utfordringer og en akuttberedskap for uforutsette situasjoner. Veiledning
med hensyn til det enkelte barn og kontakt med fagpersonale for
å utvikle kompetansen om ulike sider ved det å være et fosterbarn
og hva et fosterhjem kan bidra med, er også tilbud som private aktører
gir. Det fremgår av høringsuttalelsene i herværende sak at det sviktes
når det gjelder disse forhold i det offentlige. Disse medlemmer mener
det av den grunn bør være større grad av erfaringsutveksling mellom
offentlige og private fosterhjemstilbud, samt at det vurderes som
en mulighet for offentlige fosterhjem å knytte seg til det tiltaksapparat
som private aktører tilbyr sine fosterhjem.
Komiteen mener det
er svært viktig at kontrollen med fosterhjem er god. I dag skal
barnevernstjenesten sørge for at barnet plasseres i et fosterhjem.
I tillegg skal barnevernstjenesten oppnevne tilsynsfører for barnet. Komiteen mener
en uavhengig kontroll av fosterhjemmene er viktig for å sikre at
barn lever i et trygt og omsorgsfullt miljø. Komiteen er
derfor bekymret over tall fra Barne- og likestillingsdepartementet som
viser at 676 av 6 530 barn i fosterhjem ikke hadde fått oppnevnt
tilsynsfører i siste halvår i 2007. Komiteen ser
at en del av disse tilfellene er kortvarige plasseringer hvor det
ikke er hensiktsmessig å oppnevne tilsynsfører. Samtidig er komiteen enig
med forslagsstillerne i at manglende tilsynsfører går ut over rettssikkerheten
til en gruppe barn som i utgangspunktet er sårbare. Komiteen mener
tilsynsføreren bør ha en viktig rolle, og komiteen vil
understreke at det ofte er hensiktsmessig å rekruttere en tilsynsfører
barnet kjenner fra før. Komiteen mener også det er
viktig å lytte til barnet ved valg av tilsynsfører.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det vil være hensiktsmessig å overføre tilsynsansvaret til
fylkesmannen, slik det i dag er for tilsyn med barnevernsinstitusjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker i likhet med departementet at det er svært viktig at
et barn i fosterhjem har godt tilsyn gjennom tilsynsfører. Tilsynsføreren
skal ha en uavhengig rolle i forhold til fosterhjem og barnevernstjenesten,
og det er viktig at barnet har et tillitsfullt forhold til tilsynsfører. Flertallet merker seg
at departementet har fokus på å bedre tilsynsordningen gjennom ulike
tiltak som opplæring, veiledning og rekruttering. Gode rapporteringsrutiner
fra kommunene om tilsynsordningen er også et viktig redskap for
å kontrollere at ordningen fungerer slik den skal. Flertallet merker seg
også at departementet mener at ordningen med tilsynsførere ikke
vil tjene på eventuell flytting fra kommunene til fylkesmannen. Flertallet er
enig i denne vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig med forslagsstillerne
i at tilsynet med fosterhjemmene bør være uavhengig. Disse
medlemmer mener derfor Regjeringen må komme tilbake til
Stortinget for å redegjøre for hvordan dagens tilsynsordning kan
gjøres bedre og mer uavhengig av det kommunale barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den formening at alt tilsyn med det kommunale barnevernet, institusjoner
og fosterforeldre, bør gå gjennom et fritt og uavhengig barnevernstilsyn,
som dermed ikke har noe avhengighetsforhold verken til stat eller
kommune. Dette gjøres for å sikre barnas rettssikkerhet og slik
at ansvaret plasseres der det skal. Disse medlemmer viser
til at svært mange barn i dag står uten noe tilsyn, og at fylkesmennene
er statens forlengede arm ut i landet, og dermed ikke er de rette
til å føre tilsyn verken med institusjoner eller fosterhjem. Det
vises til at det også er statlige fosterhjem i tillegg til de kommunale,
og det kan fort bli rolleblandinger.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om
å opprette et fritt og uavhengig barnevernstilsyn."
Komiteen viser til
at ungdom som har vært under barnevernets omsorg, ser ut til å klare
seg dårligere enn andre ungdommer etter fylte 18 år. Ungdom som
går ut av barnevernet, er i risiko for marginalisering på områder
som utdanning, arbeid, bolig og inntekt. I tillegg er det risiko
for rusmiddelmisbruk, kriminalitet og psykiske problemer. Komiteen er
blant annet kjent med en rapport fra Norsk institutt for by- og
regionforskning (NIBR) fra 2005 som viser at helsesituasjonen til
barnvernsbarn er urovekkende. Komiteen viser videre
til at NOVA har et prosjekt gående om "Barnevern og ettervern – marginalisering,
multietnisitet og autonomi" (Prosjektnr.: 62407). Forskerne Sten-Erik
Clausen og prosjektleder Lars B. Kristofersen har i januar i år
varslet tilsvarende dramatiske funn som i NIBR-rapporten. Komiteen mener
disse funnene er urovekkende og er bekymret for at ungdommer som
har en bakgrunn fra barnevernet, i større grad enn andre ungdommer
sliter med manglende utdanning, lavere inntekt, dårligere helse
og høyere dødelighet. Komiteen mener på denne bakgrunn
at det må satses mer på ettervernet.
Komiteen viser til at barnevernets
omsorg opphører ved fylte 18 år. I barnevernloven § 4–15 er det
bestemt at barnevernstjenesten, i samarbeid med barnet, skal vurdere
om omsorgen skal fortsette eller om det skal iverksettes andre tiltak etter
at barnet fyller 18 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg departementets tall som viser at 85 pst. av ungdommene
som har vært under barnevernets omsorg, og som fylte 18 år siste
halvdel av 2007, får ettervernstiltak, og at dette tallet har økt
det siste året. Flertallet er tilfreds med at Barne-
og likestillingsdepartementet har iverksatt en rekke tiltak for
å bedre ettervernet for ungdom mellom 18 og 23 år. Særlig viktig
er det at man nå vil se på hvilke presiseringer som kan gjøres i
barnevernloven for å styrke ettervernet for denne gruppen. Her tar
departementet til orde for at det blant annet kan være aktuelt å
innføre en begrunnelsesplikt for hvorfor et igangsatt tiltak ikke skal
følges opp overfor den unge etter fylte 18 år, eller hvorfor det
gis avslag på søknad om ettervern. Flertallet er
enig i at dette kan være et godt og formålstjenlig tiltak. Flertallet merker seg
også at departementet understreker at bestemmelsen om en individuell
oppfølgingsplan for den enkelte ungdom allerede finnes i barnevernloven,
jf. § 4–15 fjerde ledd. Her framgår det at dersom barnevernstjenesten
og den unge er enige i behovet for tiltak, skal det utarbeides en plan
for dette. Flertallet legger til grunn at ettervernstiltakene
skjer i samarbeid med relevante instanser som skoleverk, sosialtjeneste
og aktører fra andre samfunnsområder, for eksempel kulturliv og
frivillig sektor. Flertallet er også tilfreds med
at departementet i rundskrivet om ettervern til kommunene presiserer
at ungdommer som har vært under barnevernets omsorg, har rett til
ettervern, selv om man først har avslått tilbudet. Det er etter flertallets mening viktig
at departementet har lagt vekt på å informere kommunene om at ungdommer
har krav på informasjon om klageretten, dvs. at et eventuelt avslag
om ettervern kan påklages til fylkesmannen.
Flertallet merker seg at Barne-
og likestillingsdepartementet er kjent med de gode erfaringene fra
Danmark når det gjelder kontaktpersonordningen for ungdommer etter fylte
18 år, og at departementet har startet arbeidet med å få på plass
en slik ordning også i Norge. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er uheldig
at dagens lov gir ungdom en svakere rettslig beskyttelse når det gjelder
ettervern enn det den tidligere barnevernloven fra 1953 gjorde.
Selv om kommunene skal vurdere ettervernstiltak, er disse
medlemmer kjent med at det er ulik praksis i kommunene på
ettervernsiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslagsstillerne
ønsker en lovfesting av rett til ettervern til fylte 23 år. Disse
medlemmer er kjent med at barnevernloven ikke er en rettighetslov
og at dette er brukt som argument mot at ettervernet skal lovfestes. Disse medlemmer mener
imidlertid at den beste måten å sikre at ungdommer får en tilstrekkelig oppfølging
på etter 18 år, er å lovfeste en slik rett. Barnevernsbarn mangler
ofte det nettverket en stabil primærfamilie kan tilby. Det er derfor avgjørende
at barnevernets tilbud til ungdommen ikke plutselig opphører ved
oppnådd myndighetsalder.
Disse medlemmer mener retten
til ettervern må gjelde fra ungdommen blir myndig og frem til fylte
23 år. Retten må innebære konkret hjelp til større avgjørelser i
livet, og veiledning fra en fast kontaktperson i barnevernet. Denne
kontaktpersonen kan for eksempel være en saksbehandler, tilsynsfører,
ansatt på institusjon eller en fosterforelder.
Komiteen mener det
i mange tilfeller er helt avgjørende at ungdommer som har vært under barnevernets
omsorg, har en voksenperson som kan følge vedkommende i flere år
på vei inn i voksenlivet. Komiteen er kjent med at
flere ungdommer som har vært barnevernsbarn, savner en engasjert
og tilgjengelig person som de kan diskutere store og små valg med.
En fast kontaktperson kan være en slik person som kan veilede ungdommen
om utdanning, fritidstilbud, arbeidsliv med mer. Komiteen viser
til at ordningen med en fast kontaktperson i Danmark ses på som
et av de mest vellykkede tiltakene i dansk barnevern.
Komiteen viser til at det i henhold
til regelverket skal utarbeides en individuell plan for oppfølging
av den enkelte ungdom som får ettervern etter fylte 18 år, jf. barneloven
§ 4–15 fjerde ledd. En slik plan vil sikre forutsigbarhet for brukerne
av ettervernstilbudet.
Komiteen vil presisere at alt
ettervern selvsagt må være frivillig for den enkelte ungdommen. Dersom
ungdommen ønsker det, må vedkommende ha anledning til å benytte
sin rett til ettervern i enkelte perioder og å la være å bruke tilbudet
i andre perioder. Komiteen er kjent med at flere
ungdommer i dag takker nei til ettervern, men siden angrer. Det
må utarbeides et bedre system for at ungdommer får informasjon om
at de har rett til ettervern, selv om de først avslår tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslagsstillernes forslag om rett til ettervern for ungdom under
omsorg frem til fylte 23 år. Disse medlemmer har
ved flere anledninger bedt fylkesmennene om å se på avslag fra den
kommunale barnevernstjenesten på ettervern til ungdommer som har
vært plassert enten på institusjon eller i fosterhjem. Disse ungdommene
har i etterkant av en slik undersøkelse fått medhold i sin klage,
så man kan mistenke at noen av de kommunale barnevernstjenestene
faktisk tenker økonomi når de avslår søknader om ettervern. Dette
er svært uheldig, særlig fordi disse ungdommene trenger hjelp til å
stå på egne ben, og fordi de ikke har "rommet sitt" å komme tilbake
til når det oppstår kriser i livet.
Disse medlemmer mener ettervern
selvsagt bør tilpasses den enkeltes behov, men målet må være å gradvis
kunne løsrive seg fra "hjemmet sitt", slik alle andre ungdommer
har muligheten til.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det er et behov for en tett og målrettet oppfølging av barn i barnevernstiltak
etter fylte 18 år. I dag gis et slikt tilbud, og det benyttes i
stor grad. I denne sammenheng vises det til brev fra statsråden (8. april
2008), hvor det fremgår at av de 315 barn som har vært under barnevernet
og som har fylt 18 år i andre halvdel av 2007, har hele 85 pst. fått
videreført tiltak etter eget ønske.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at å rettighetsfastsette ettervernet er en
komplisert og sammensatt sak som bør utredes. Bestemmelser om rettigheter
til ettervern må samordnes med bestemmelser i sosialtjenesteloven.
Det må også fremgå klart hva som skal ligge i den rettighet som
innføres, hvem som plikter å oppfylle dette ettervern og hva som
skal skje i de tilfeller hvor plikten til å følge opp barnevernsbarn
kommer i konflikt med barnevernsbarnas egne ønsker og dermed myndige
menneskers rett til å bestemme over eget liv.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at det er viktig med en tidlig forberedelse på det liv som venter
en når man ikke lenger er i barnevernets omsorg. Å arbeide målbevisst
med tiltak i skole og utdanningsvesen, jobbtrening og relasjonsbygging
til andre mennesker i samfunnet gjennom aktiv deltakelse i fritidsaktiviteter
og lokalmiljø, er av avgjørende betydning for disse barnas muligheter
til å mestre et selvstendig liv. Dette medlem viser
til at Høyre i sitt alternative budsjett foreslo å sette av midler
til bruk for de institusjoner, ungdomshjem, familiehjem og andre
som har omsorgen for ungdom, når det inngås samarbeidsavtaler med
lokale bedrifter som kan ta inn disse ungdommene og derigjennom bidra
til arbeidstrening, faglig utvikling og utvikling av et sosialt
nettverk. Dette medlem mener også at det bør være
en oppfølging av ungdom som ikke har avsluttet sin utdanning, når de
trer ut av barnevernstjenestens omsorg. Støttekontaktordning med
fokus på skolegang bør kunne opprettes, gjerne som en del av den
frivillige virksomhet som drives i regi av en rekke frivillige organisasjoner
eller frivillighetssentralene i kommunene.
Dette medlem viser til at Høyre
i sitt alternative budsjett for 2008 fremmet forslag om at det ble
opprettet en tilskuddsordning til dekning av medlemskontingent i
fritidsaktiviteter for barn med særlige utfordrende hjemmeforhold
eller som bor i familier med særlig dårlig økonomi. En slik ordning
vil kunne utvides til også å omfatte barnevernsbarn som har behov
for litt ekstra støtte for å kunne delta i ønskede aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om ettervern for barnevernsbarn hvor det redegjøres for
samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov, hva en slik rettighet
vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde i kommunen som skal
forvalte denne rettighet, iverksette nødvendige tiltak og følge opp
at tiltakene er i samsvar med denne rettighet."
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om konkrete tiltak for å styrke barnevernsbarnas mulighet
til å mestre utdanningssituasjonen, få nødvendig arbeidstrening
og utvikle sosiale nettverk utover det nettverk som knyttes til
fosterfamilie, familiehjem og institusjon."
Komiteens medlemmer fraKristelig Folkeparti
og Venstre viser til Dokument nr. 8:14 (2007-2008) om å
bedre rammevilkårene for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for
fosterbarn og lovfeste rett til ettervern for unge med tiltak etter
barnevernloven. Disse medlemmer viser videre til
sine øvrige merknader i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre som helt eller delvis er ute av ordinært
arbeid, rett til sykepenger og tjenestepensjon."
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene
for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene
og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for
tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig
tilbud om avlastning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til ettervern fram
til fylte 23 år."