Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin
Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig
Folkeparti, Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen,
og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, er tilfreds med at kvinners
og minoriteters rettigheter og likestilling er et av de viktigste
satsingsområdene i utviklingspolitikken og at Regjeringen har lagt fram
en stortingsmelding om dette feltet. Meldingen er et svar på evalueringen
av likestilling i utviklingspolitikken, utført av NIBR på vegne
av NORAD, og den er en invitasjon til Stortinget og det sivile samfunnet
om en bred debatt om langsiktige politiske føringer for bedring av
kvinners stilling og likestilling i utviklingspolitikken. Komiteen merker
seg at stortingsmeldingen bygger på Handlingsplanen for kvinners
rettigheter og likestilling (2007-2009), ved siden av Regjeringens
handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon
1325 om kvinner, fred og sikkerhet, Regjeringens handlingsplan mot
menneskehandel, handlingsplanen mot kjønnslemlestelse, Handlingsplanen
mot tvangsekteskap, Handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid,
Posisjonsnotat om norsk hiv- og aids-politikk og Regjeringens handlingsplan
for miljørettet utviklingssamarbeid. I disse planene konkretiseres
politikken. Komiteen viser også til barne- og ungdomsstrategien
"Tre milliarder grunner" fra 2005 som vektlegger innsatsen for unge
jenters rettigheter. Komiteen peker på at barne-
og ungdomsstrategien følges opp i St.prp. nr. 1(2007-2008), der
det legges vekt på barns og unges tilknytning til fredsbygging,
medvirkning i fred og forsoning, beskyttelse og rettigheter i væpnet
konflikt og humanitære kriser, oppfølging av FN-studien om vold
mot barn og styrking av barns og unges rett til deltakelse og medvirkning. Komiteen vil
peke på at bedring av kvinners stilling og rettigheter er et langsiktig
arbeid fordi det blant annet handler om endring av maktstrukturer
og maktrelasjoner. Komiteen mener det er viktig at
storting og regjering i samarbeid med det sivile samfunnet videreutvikler politikken
på dette området. Komiteen ser fram til at politikken
på dette feltet utvikles videre i den kommende utviklingsmeldingen.
Komiteen mener at vurdering av
resultater i bistanden vanskelig kan oppnås uten klare mål og målbare
tiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at
det bør vurderes å stille krav om kjønnskvotering, for eksempel
i tiltak og prosjekter, i kurs og opplæringstiltak, til ledelse og
deltakelse. Det er viktig med pådrivere med kompetanse i alle ledd.
Komiteen ber om at
Regjeringen gir tilbakemelding om resultater og tiltak for bedring
av kvinners rettigheter og likestilling på en egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til det betydelige
grunnlagsmaterialet som foreligger til stortingsmeldingen i form
av seks handlingsplaner og et posisjonsnotat, og mener en nå skulle
forvente tydelige prioriteringer og utformingen av resultatmål, mulige
indikatorer og planer for evaluering av måloppnåelse.
Komiteen vil framheve
betydningen av kontinuerlig forskning på feltet, inkludert studier
av kvinners situasjon og maktforhold mellom kvinner og menn i samarbeidsland.
Komiteen er enig i at kvinners
rettigheter er et mål i seg sjøl, samtidig som de er viktige for
å nå andre utviklingspolitiske mål. Utvikling avhenger av at kvinners
ressurser og kompetanse tas i bruk. FNs tusenårsmål vil ikke bli
nådd uten at kvinners rettigheter og likestilling settes i sentrum.
80 pst. av verdens fattige er kvinner og deres barn. Det er et mål
at kvinner får makt og muligheter til å delta på lik linje med menn.
Hele det internasjonale samfunnet må derfor mobiliseres for kvinners
menneskerettigheter og sentrale kvinnekrav slik de er nedfelt i Kvinnekonvensjonen,
handlingsplanene fra Beijing og Kairo og SR 1325 om kvinner, fred og
sikkerhet.
Komiteen peker på behovet for
at FN får en sterk og slagkraftig enhet for kvinnespørsmål og likestilling.
Komiteen ser positivt på den
norske innsatsen for å nå dette målet gjennom arbeidet i FNs høynivåpanel
for reformer og i FNs kvinnekommisjon. Komiteen mener
det er et generelt behov for å utvikle egnete rapporteringsrutiner
for resultatoppnåelse i FN-systemet og imøteser norske initiativer
for at dette også gjøres for arbeidet med kvinnespørsmål og likestilling.
Komiteen er enig i at manglende
oppfølging av kvinne- og likestillingsspørsmål har vært altfor svak
i norsk og internasjonal utviklingspolitikk. NIBR-rapporten viser
det. En hovedkonklusjon i rapporten er at til tross for at likestilling
har vært en strategi i utviklingspolitikken, er det langt igjen
til målet om integrering av kvinners rettigheter er oppnådd i hele
utviklingspolitikken. Det viser at "mainstreaming" ikke er tilstrekkelig,
men at det er nødvendig med spesielle tiltak rettet mot kvinner. Komiteen er
derfor tilfreds med at den særskilte kvinnebevilgningen er gjenopprettet. Komiteen peker
på at det trengs omfattende kompetanseheving for alle parter i utviklingssamarbeidet
og humanitært arbeid, nasjonalt og internasjonalt, hos myndigheter
og i det sivile samfunnet. Arbeidet må forankres på ledelsesnivå
i departementer, på ambassader og i NORAD.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
strategi om at
alle sentrale kanaler
og prosesser i utviklingssamarbeidet må benyttes
det trengs både integrerte tiltak og målrettede
aktiviteter for kvinner
kvinners rettigheter og likestilling skal
synliggjøres og tematiseres gjennomgående i utviklingssamarbeidet.
Komiteen peker på at rapporter,
blant annet fra Association for Womens Rights in Development (AWID),
viser at likestillingsarbeidet er underfinansiert. Komiteen støtter
derfor at Norge fremmer krav om at oppfølgingsarbeidet av "Finansiering
for utvikling" og evalueringen av nye bistandsformer må gjøres med
"kvinnebrillene på". Dette må bli et viktig tema på de kommende møtene
om videreføring av Monterrey-konsensusen i 2002 og Paris-erklæringen
om bistandseffektivitet og nasjonalt eierskap. Nye bistandsformer
kan gi gode muligheter til å styrke kvinners rettigheter, men det
er samtidig en utfordring at bistand over bilaterale og multilaterale
kanaler faktisk bidrar til å styrke kvinners rettigheter og likestilling. Komiteen er enig
i at Norge skal ha kjønnsperspektivet med i strategiske drøftinger
med nasjonale myndigheter i land som Norge gir budsjett- eller sektorstøtte
til. Myndighetene må ansvarliggjøres på kvinners rettigheter. I
dette arbeidet må parlamentene, og spesielt de kvinnelige parlamentarikere,
inkluderes i større grad enn tilfellet er i dag. Samtidig er forutsetningen
for likestilling og kvinnefrigjøring endring nedenfra gjennom kvinners
egenorganisering og mobilisering sammen med andre progressive krefter.
Kvinneorganisasjoner i mange utviklingsland har stor kompetanse.
Komiteen mener at det sivile
samfunnet, både i Norge og i samarbeidsland, kan spille en viktig rolle
i arbeidet med å fremme likestilling og kvinners og minoriteters
rettigheter. Flere NGO-er i samarbeidsland og i Norge har verdifull
kompetanse og erfaring og er en viktig ressurs i dette arbeidet.
Komiteen mener det må være et
mål å bidra til finansiering av disse kvinneorganisasjonene, faglige
og religiøse miljøer, nettverk, bevegelser og andre endringsaktører
på nasjonalt plan og på grasrotnivå. Samarbeid mellom kvinneorganisasjoner
i Norge og i utviklingsland må styrkes.
Komiteen vil peke på at minoritetskvinner
i Norge er en særlig viktig ressurs for norsk utviklingssamarbeid.
Det må legges til rette for at deres ressurser blir tatt i bruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
enstemmig budsjettmerknad i Budsjett-innst. S. nr. 3 (2007-2008):
"Komiteen er opptatt av at utviklingsmidler når grasrotorganisasjoner
i fattige land, og at FOKUS’ (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål)
får mulighet til å fungere som et kompetansesenter i dette arbeidet."
Flertallet peker på at det er
behov for et kompetansesenter på dette området, basert på førstehåndskunnskap
og kompetanse, og ber Regjeringen finne finansieringsformer for
det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre finner ikke at det
er redegjort tilfredsstillende for et eventuelt kompetansesenter. Dersom
Regjeringen ønsker å komme tilbake til et slikt forslag i budsjettsammenheng,
forutsetter disse medlemmer at en samtidig utdyper ideen,
funksjonen og omfanget.
Komiteen er enig i
at omfordeling av makt, ressurser og omsorgsansvar mellom kvinner
og menn krever mobilisering av gutter og menn. Menn har mest makt
i alle land, og gutter dominerer der kvinner og jenter diskrimineres.
Norsk politikk må derfor oppmuntre gutter og menn til å dele makt
og ressurser med jenter og kvinner. Som menn har gjort det i Norge,
vil også menn i våre samarbeidsland tjene på andre kjønnsroller som
gjør at alle, uansett kjønn, kan ta individuelle valg. Et godt eksempel
på bevisstgjøringsarbeid av gutter og menn er samarbeidsprosjektet
på Filippinene mellom Kvinnefronten, FOKUS og det internasjonale nettverket
mot handel med kvinner, slik det er beskrevet i meldingen.
Komiteen er tilfreds med at meldingen
har et livsløpsperspektiv. Kjønnsroller etableres tidlig. Det er
derfor nødvendig med holdningsendring og bevisstgjøring fra tidlig
alder, overfor både gutter og jenter. Det er, etter komiteens mening,
spesielt viktig å ha en særlig oppmerksomhet på jentebarn og unge
jenters situasjon. Det gjelder vold og overgrep, som kjønnslemlestelse og
tvangsekteskap, og det gjelder retten til utdanning og helse, bevegelsesfrihet
og retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Kvinnekonvensjonen
gjelder også for jentebarn og unge jenter.
Komiteen viser til Regjeringens
fokus på lesbiske, homofile, bifile og transkjønnedes (LHBT) rettigheter
i utviklingspolitikken og i arbeidet med menneskerettigheter, og
at dette reflekteres i meldingen. Komiteen peker
på at situasjonen for disse er alvorlig i en del land. I land som
mottar norsk bistand, er homofili forbudt ved lov og kan medføre
dødsstraff eller sanksjoner på andre måter. Amnesty International
har avdekket tortur av LHBT-personer i over 30 land. I enda flere
land diskrimineres LHBT-personer på en alvorlig måte. Komiteen vil peke
på at det er viktig å framskaffe informasjon om omfanget av brudd
på menneskerettighetene og diskrimineringen, og at menneskerettighetsaktivister
blir beskyttet. Det er behov for å bringe disses stemme inn i internasjonale
fora, som regionale forsamlinger og FN. Komiteen ber
Regjeringen fortsette å sette fokus på LHBT-personers rettigheter
internasjonalt, både gjennom å tørre der andre tier, gjennom å ta
opp deres rettigheter i multilaterale og bilaterale fora, og å gi
økonomisk støtte til krefter som arbeider med LHBT-personers rettigheter
internasjonalt og gjennom sivilt samfunn. Komiteen vil
peke på at arbeidet for å styrke rettighetene til LHBT-personer
ikke avgrenses til et spørsmål om seksuelle og reproduktiv helse
og rettigheter, men at arbeidet også omfatter rett til politisk
og økonomisk deltakelse, retten til utdanning og retten til et liv
fri fra vold og kjønnsbasert forfølgelse.
Komiteen viser til utfordringene
som møter funksjonshemmede kvinner og jenter. Ifølge FNs tall lever
80 pst. av alle kvinner med funksjonshemninger, det vil si 250 millioner
kvinner, i fattige land. Funksjonshemmede kvinner i utviklingsland
opplever ofte dobbel diskriminering. Ifølge UNESCO får færre enn
10 pst. av barn med funksjonshemninger tilgang til skole. Det er
grunn til å tro at tallet på funksjonshemmede jenter er enda lavere.
Levekårsundersøkelser viser at kvinner med funksjonshemninger har
dårligere tilgang på generell informasjon, og de har liten mulighet
til å delta i arbeidsliv og samfunnsliv på lik linje med andre.
Funksjonshemmede kvinner og jenter har redusert tilgang til helsetjenester.
Det gjelder også jenters tilgang til vaksineprogrammer. Funksjonshemmede
kvinner opplever oftere enn andre kvinner vold og overgrep. Komiteen vil peke
på at den nye FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter pålegger
myndigheter og det internasjonale samfunnet gjennom internasjonalt
samarbeid å sikre fulle rettigheter og deltakelse for kvinner med
funksjonsnedsettelser. Komiteen mener at norsk utviklingssamarbeid
skal bidra til å fremme funksjonshemmede kvinners og jenters rettigheter
og muligheter til deltakelse i samfunnet, både gjennom multilateral
og bilateral bistand. Kompetansen i offentlig utviklingshjelp og
frivillige organisasjoner må styrkes for å sikre inkluderingen av
funksjonshemmede kvinner og jenter.
Komiteen viser til at urfolkskvinner
ofte er dobbelt diskriminert. Det er viktig å sikre urfolks rettigheter,
fordi urfolkskvinner rammes ekstra hardt når disse trues. Dette
gjelder blant annet rettigheter knyttet til utøvelse av tradisjonell næringsvirksomhet,
landrettigheter og rettigheter til genetiske ressurser og kunnskap
om deres bruk, som ofte er kollektive i sin natur.
Komiteen mener at det bør føres
en offensiv politikk langs sju hovedakser.
Komiteen viser til
at det har skjedd framskritt siden FNs første kvinnekonferanse i
1975. Kvinner deltar på flere arenaer i mange land og på flere nivåer
i beslutningsprosessene. Komiteen viser blant annet
til at Rwanda med 49 pst. kvinnelige parlamentarikere topper statistikken
over andel kvinner i nasjonale parlamenter. Norge har tatt viktige
initiativer for å støtte kompetansebygging for kvinnelige folkevalgte.
Satsing på utdanning er avgjørende for å øke kvinners politiske
deltakelse. Valget av kvinnelige statsledere i Chile og Liberia
har vært banebrytende. I enkelttilfeller har Norge støttet grupper
av kvinnelige politiske kandidater på tvers av partier for å styrke
deres muligheter i valgkampen. Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf
ble valgt etter en mobilisering av kvinnelige velgere. Norge støttet
et prosjekt om registrering og mobilisering. Valget av Ellen Johnson-Sirleaf
gir grunn til optimisme og håp. Det viser samtidig hvor viktig det
er å støtte kvinner i stater som skal bygges opp etter langvarig
krig og kriser. Komiteen viser til at Norge var aktiv
i å ta opp temaet finansiering av likestilling og kvinners rettigheter
i svake stater ("fragile states") på FNs 52. kvinnekonferanse. Komiteen mener
det er viktig at Norge har oppmerksomheten rettet mot dette arbeidet.
Komiteen vil peke på at avgjørende
for å øke kvinners mulighet til å delta i beslutningsprosesser,
er støtte til kvinners egenorganisering og mobilisering på grasrotnivå.
Kvinner og kvinneorganisasjoner er ofte ikke til stede der beslutninger
tas og makt utøves. Komiteen vil vise til betydningen
av at kvinners erfaringer og prioriteringer blir lyttet til i nasjonale
politikk- og budsjettprosesser, herunder PRSP-prosessene. Komiteen mener
det er viktig at Norge legger dette til grunn i arbeid med og støtte
til multilaterale finansinstitusjoner, FN og nasjonale myndigheter.
Kvinners kunnskap, kompetanse og ressurser er en forutsetning for
utvikling. Komiteen viser til at mye kunnskap ble
hentet inn på konferanser på lokale, nasjonale og regionale nivåer
før de store kvinnekonferansene i FN. Komiteen ber
Regjeringen vurdere muligheten for å støtte initiativer til nye
konferanser.
Komiteen viser til at kvinnediskriminering, som
hindrer kvinners deltakelse, ofte begrunnes i kultur, tradisjoner
og religion. Fundamentalistiske bevegelser truer kvinners rettigheter
og likestilling. Komiteen støtter at Norge skal være
tydelig der andre tier, og holde nasjonale myndigheter ansvarlig
for rettighetskonvensjoner, blant annet Kvinnekonvensjonen. Men
samtidig er det, etter komiteens mening, viktig å støtte
kvinner som gjennom egen organisering og tiltak utfordrer patriarkalske
maktstrukturer og redefinerer dogmer og praksis. Eksempler på det
er islamske kvinneaktivister og kvinnelige teologer. Tiltak for
å fremme kvinners rettigheter og likestilling innen utviklingspolitikken
bør derfor være lokalt forankret. Ofte må gamle holdninger til kvinnediskriminering
forankret i tradisjon og religion utfordres for å fremme kvinners
rettigheter. En slik tilnærming krever så vel tålmodighet, respekt
og sensitivitet som evne til å balansere motstridende hensyn.
Komiteen er enig i
at et hovedformål med satsingen på kvinners rettigheter og likestilling
i utviklingspolitikken er å gjøre det mulig for kvinner å være
økonomiske aktører og styrke deres økonomiske uavhengighet. Kvinner
utgjør flertallet av de fattigste. Mellom 80 og 90 pst. av de fattigste
familiene har kvinnelige eneforsørgere. Millioner av barn er derfor
avhengige av kvinners inntekter for å få bedre levekår. UNIFEMs
rapport "Progress of the World’s Women" fra 2005 viser hvordan kvinner
i den globale arbeidsfordelingen i stor utstrekning arbeider i uformell
sektor, med lav lønn, uten kontrakter og uten sosiale rettigheter.
Lønnet arbeid i det formelle arbeidsmarkedet er viktig for kvinners
trygghet. Komiteen støtter Regjeringen i at Norge
skal styrke retten til anstendig arbeid, slik dette er definert
av ILO. Komiteen vil peke på at støtte til fag- og
kvinneorganisasjoner som fremmer arbeidstakernes rettigheter, dialog
mellom partene i arbeidslivet og muligheten til samvirkeorganisering,
er viktig i denne sammenhengen. Komiteen vil også
framheve behovet for å styrke kvinnelig entreprenørskap, blant annet
ved å øke tilgangen til smålån og andre, grunnleggende finansielle
tjenester, og viser til erfaringene fra Grameen Bank i Bangladesh. Videre
er det viktig at kvinnene selv er ansvarlig overfor forvaltning
av disse ordningene. Formalisering av kvinners bruks- og eiendomsrettigheter
kan styrke deres muligheter for entreprenørskap. Komiteen viser
til at kvinner har lite tilgang til de store "Multidonor Trust Funds".
Det er derfor viktig at Norge arbeider for at kvinners rettigheter
og kvinnelig deltakelse ivaretas i disse fondene. Endring av makroøkonomiske
strukturer som hindrer kvinners økonomiske likestilling, er en forutsetning
for at også alternative finansieringsformer, som smålån, faktisk
fører til bedring av kvinners stilling.
Komiteen vil vektlegge betydningen
av å fremme næringsutvikling for å bekjempe fattigdom. Små og mellomstore
bedrifter med lokal forankring, og som trekker veksler på lokale
ressurser, også arbeidskraft, står her sentralt. Komiteen vil
spesielt peke på hvilken betydningsfull rolle kvinner kan spille.
Kvinner utgjør oftest ryggraden innen jordbruket, og har en rolle
som dyktige entreprenører som betjener mikrokredittlån på en ansvarsfull
måte.
Komiteen peker på jordbrukets
betydning for matvaresikkerheten i mange fattige land. Den afrikanske
bonden er som regel en kvinne. Komiteen viser til
at kvinner i mange land ikke har rett til arv, jord, hus og annen
eiendom, og er dermed avskåret fra å forvalte naturressurser og drive
med jordbruk. Komiteen er enig i at uten formelle
og like rettigheter til arv, jord, hus og eiendeler, genetiske ressurser
og egen tradisjonell kunnskap, står mange fattige kvinner uten muligheter
til å forsørge seg og sine barn og er sårbare overfor overgrep.
Komiteen viser til konklusjonene
fra International Property Rights Index (IPRI) Report fra 2007 som
påviser en nær sammenheng mellom økonomisk vekst og beskyttelse
av individuell eiendomsrett. Komiteen merker seg
at landene i Latin-Amerika og Afrika kommer dårlig ut i IPRI-rapporten
hva gjelder indikatorer som tar for seg kvinners rett til eiendom. Komiteen mener
derfor det er behov for å rette søkelyset på hvordan kvinners rett
til eiendom kan styrkes. Komiteen er enig i at det
også må fokuseres på kollektive rettigheter og bruksrett. Dette
er spesielt viktig for urfolkskvinner.
Komiteen peker på at det må settes
søkelys på makroøkonomiske, internasjonale økonomiske systemer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at når Verdensbanken og IMF krever
liberalisering og dereguleringer som forutsetninger for lån og gjeldsslette,
vil det i mange land bety kutt i offentlige velferdstilbud og dermed
svekke kvinners rettigheter og føre til feminisering av fattigdom. Flertallet viser
til at norsk bistand ikke skal gå til programmer som stiller krav
om liberalisering og privatisering. Det skal helles ikke stilles
krav om privatisering som forutsetning for gjeldsslette. Norge har brukt
sin posisjon i Verdensbanken til å sette søkelyset på konsekvensene
av økonomiske kondisjonalitetskrav og til Verdensbankens forpliktelser
til å fremme likestilling og kvinners rettigheter.
Komiteen mener at
handelspolitikken må vurderes i et kjønnsperspektiv. Handel og handelsavtaler
må ikke hindre, men legge til rette for styrking av kvinners stilling
og muligheter til økonomisk vekst. Meldingen peker på at internasjonale
studier viser utviklingstrekk i den internasjonale handelen som
svekker kvinner som arbeidere, produsenter og konsumenter. Komiteen mener
at det trengs ytterligere forskning og empiri om handelsliberaliseringens
konsekvenser for kvinner. Komiteen viser i den sammenheng
til at UNCTADs generalsekretær anbefaler at kvinner bør bli en egen
kategori i sysselsettingsstatistikken, for å kunne identifisere
effekter av handelsliberalisering, og at kapasitetsbygging innen
handel bør ta spesielt hensyn til kvinnespørsmål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, legger til grunn at WTO-avtaleverket ikke
må ta fra land styringsrett og virkemidler som har vært viktige
for å utvikle vårt eget land til et velferdssamfunn. Dette gjelder
også rett til en sysselsettings-, fordelings- og velferdspolitikk.
Komiteen viser til
at Handlingsplanen for handelsrettet utviklingssamarbeid vektlegger
kvinner og handel. Komiteen er enig i at i oppfølgingen
av handlingsplanen må kjønnsperspektivet tas inn i handelsagendaen
på bredt grunnlag. Komiteen peker på at kvinner i produksjon
må få større oppmerksomhet. Likedan må rett til politisk handlingsrom
som ivaretar produksjonsstrukturer og rett til produksjonsfaktorer
for kvinner, herunder tradisjonell kunnskap og teknologioverføring,
styrkes.
Komiteen viser videre til enstemmig
kommentar i Budsjett-innst. S. nr. 3 (2007-2008) om behovet for
økning i produksjonskapasitet og bearbeiding som kan bidra til sysselsetting
og velferdsutvikling. En utviklingspolitikk med dette som viktige
premisser vil styrke kvinners stilling.
Komiteen er opptatt av at kjønnsperspektivet må
integreres i programmer som "Olje for utvikling". Norge har både
forutsetninger og et spesielt ansvar for å være pådriver på dette
feltet. Komiteen viser til at Handlingsplanen for kvinners
rettigheter og likestilling har gode målsettinger om at kvinners
og menns ressurser og rettigheter skal ivaretas i forbindelse med
"Olje for utvikling"-programmet, at Norge skal være en pådriver
for at både menn og kvinner skal kunne delta på alle nivåer i forvaltningen
av naturressursene i samarbeidsland, og at inntektene fra olje og
energi skal komme hele befolkningen til gode. Dette forutsetter,
etter komiteens mening, at likestillingsmål må synliggjøres
og understrekes og at det avsettes nok ressurser til gjennomføring
av likestillingsmål. Komiteen viser til målsettinger
om at programmet skal utvikles med større vekt på involvering av
sivilt samfunn. Det er viktig at kvinneorganisasjoner får innflytelse
og at konsultasjoner med sivilt samfunn tilrettelegges slik at kvinner kan
delta og bli hørt.
Komiteen er enig i
at mange av tusenårsmålene står og faller på om kvinner og jenter
får utdanning. Utdanning av jenter er en vesentlig forutsetning
for å fjerne fattigdommen. Utdanning av kvinner er en viktig forutsetning
for at kvinnene kan forsørge seg og sine barn. Jenter som fullfører
relevant utdanning, får færre og sunnere barn. Utdanning er et viktig
bidrag til beskyttelse av jenter og gutter i krig og konflikt og
er et middel for å oppnå god kunnskap om helse. Komiteen vil
understreke at utdanning er et prioritert område for det generelle
utviklingsarbeidet og for innsatsen for å styrke kvinners rettigheter
og likestilling. Komiteen støtter at utdanningstilbudet
må utformes slik at det fremmer likestilling. Det betyr blant annet
satsing på utdanning av kvinnelige lærere, og at likestilling må
reflekteres i lærerutdanningen. Det betyr også krav til fysisk utforming
av læremiljøet, og rett til en trygg skolevei uten fare for å bli
utsatt for vold og overgrep. For at jenter ikke bare skal begynne på
grunnskolen, men fullføre skolegangen, er det, ifølge UNIFEM, viktig
å se på hele livssituasjonen. Mange jenter blir holdt hjemme fordi
de trengs til viktig arbeid, som å hente vann. Derfor blir retten
til og tilgang til vann til et viktig kvinne- og jentespørsmål. Komiteen vil
peke på at kvinner må ha rett til fagutdanning og høyere utdanning.
Retten til fagutdanning og høyere utdanninger er, etter komiteens mening,
viktig for at kvinner skal få makt til å endre egen hverdag og delta
i samfunnsutviklingen. Gjennom å tilrettelegge for kvinners tilgang
til relevant og kvalitativ fagutdanning og høyere utdanning, vil en
forbedre kvinners deltakelse og innflytelse, kvinners rettigheter
og likestilling innenfor fredskultur, arbeidslivet, selvstendig
næringsliv og IKT. En viktig premiss for at utdanning skal føre til
frigjøring, er at den må være basert på egen kultur og egne prioriteringer. Komiteen peker på
at høyere utdanning er viktig i samfunnsutviklingen, og at kvinner
må sikres deltakelse i utformingen av den høyere utdanningen. Dette innebærer
at kvinner må få økt tilgang til forskerstillinger, undervisnings-
og lederstillinger, og at pensum og læreplaner må utformes i et kjønnsperspektiv.
Komiteen viser til samarbeid
mellom undervisningsinstitusjoner i Norge og i utviklingsland. Dette
samarbeidet er basert på likeverd og partnerskap. Komiteen mener
det i enda større grad må satses på kompetanseheving og samarbeid om
forskning om likestillingsspørsmål. Særlig viktig er det å styrke
den institusjonelle kapasiteten på forskningsområdene i samarbeidsland.
Komiteen er enig i
at reproduktive og seksuelle rettigheter og helse er grunnleggende
for kvinners rett til å delta i samfunnet. Helsetjenester knyttet
til svangerskap og fødsel, tilgang til god prevensjon og lovlige
og trygge aborter er avgjørende for kvinners helse og maktstilling.
Komiteen viser til at Norge har
økt oppmerksomheten på dette feltet. Regjeringen har prioritert
arbeidet både gjennom støtte til IPPF, UNFPA og i det generelle
arbeidet i FN. Komiteen er enig i denne vektleggingen.
Komiteen vil understreke betydningen
av helsetjenester knyttet til kvinnelig reproduksjon har for å redusere
mødredødeligheten, som er en av de indikatorer som mest markant
viser forskjellen mellom rike og fattige land. Komiteen ser
det som avgjørende at kvinner og jenter får del i de grunnleggende
menneskerettigheter og friheter på alle livsområder og sikres gode helsetjenester
i forbindelse med svangerskap og fødsler. Valg av partner, ektefelle
og engasjement i seksuelle relasjoner må skje uten tvang og være
basert på samtykke med respekt for den enkeltes integritet og menneskeverd.
I en rekke samfunn utsettes kvinner og jenter for overgrep på disse
områder, og de må selv betale prisen i form av høy mødredødelighet,
hiv/aids-smitte, voldtekter, trafficking og utrygge aborter. Arbeidet
for å bedre kvinners og jenters livssituasjon må skje på bred basis
– ikke minst ved en styrking av deres rettigheter i lovgivningen,
ved bedre helsetjenester, styrket seksualundervisning, holdningsdannende
arbeid og ved rettslige oppgjør med overgripere. Komiteen er
enig i at arbeidet for reproduktive og seksuelle rettigheter er
viktig, uavhengig av synet på kriteriene som de enkelte land legger
til grunn i lovgivningen for innvilgelse av abort.
Komiteen viser til at afrikansk
kvinnebevegelse var aktiv med hensyn til å få vedtatt Maputu-planen
i 2006. Den forplikter medlemslandene i Den afrikanske union (AU)
til å redusere omfanget av utrygge aborter og øke tilgjengeligheten
til trygge aborter. Maputu-planen gir muligheter i dialogen norske
myndigheter har med samarbeidsland i Afrika.
Komiteen mener det krever et
langsiktig og systematisk arbeid fra mange (departementer, ambassader
og delegasjoner) for å få gjennomslag for viktigheten av reproduktive
og seksuelle rettigheter. Det er, etter komiteens mening,
viktig at dette arbeidet prioriteres i Kvinnekommisjonen.
Komiteen viser til at meldingen
slår fast at:
"Diskrimineringen av jenter starter fra fødselen av
– kanskje enda tidligere. Teknologien tillater i dag at jenter aktivt
velges bort allerede før fødsel. Problemet er høyst reelt: I enkelte
deler av verden foretas det flere aborter av jente- enn guttefostre.
I følge beregninger presentert av organisasjonen Plan resulterer
dette i et jenteunderskudd i størrelsesorden 100 millioner."
Komiteen vil understreke at i
kampen mot diskriminering og for menneskeverd og likeverd er kjønnsdiskriminerende
abortpraksis et stort problem. Komiteen mener derfor
at det fra norsk side må drives et aktivt arbeid for å motvirke den
praksisen som er omtalt i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
er bred enighet internasjonalt om nødvendigheten av å forbedre den
reproduktive og seksuelle helse, men ulike syn på enkeltspørsmål
og rettighetsbegreper i denne forbindelse. Det er for eksempel ikke
tilfellet at begrepet "seksuelle rettigheter" er nedfelt blant de
fundamentale menneskerettigheter. Regjeringen understreker dette
i meldingen ved å slå fast at:
"Begrepet seksuelle rettigheter er ikke nedfelt i FNs
kvinnekonvensjon, FNs barnekonvensjon eller handlingsplanene fra
FN-konferansen om befolkning og utvikling i Kairo 1994 og FNs 4. kvinnekonferanse
i Beijing i 1995. Begrepet er derfor omdiskutert, men Norge mener
at begrepet er i tråd med intensjonen i konvensjonene og handlingsplanene."
Som et bidrag til begrepsavklaring bruker Verdens
helseorganisasjon en arbeidsdefinisjon av seksuelle rettigheter,
utviklet av en faglig ekspertgruppe i 2002. Denne arbeidsdefinisjonen lister
opp en rekke viktige mål og prinsipper som det er bred internasjonal
enighet om å fremme.
Komiteen viser til
at hiv/aids-epidemien i større grad rammer jenter og kvinner ekstra hardt.
Bekjempelsen av hiv/aids er et godt eksempel på hvor avgjørende
det er å heve kvinners status. Kvinners kontroll over egen kropp og
reproduktive helse er avgjørende i bekjempelsen av hiv/aids.
Komiteen vil påpeke viktigheten
av å fortsette med å bevisstgjøre politikere og sentrale myndighetspersoner
i utviklingsland om årsaker til hiv og aids. Komiteen mener
at det fortsatt skal legges vekt på å bistå regjeringer i enkelte
utviklingsland både med politikkutforming og med finansiering som
gir smittede generelt, og smittede kvinner spesielt, den nødvendige
behandling, verdighet og respekt.
Komiteen vil peke på at hiv/aids
ikke er et helseproblem alene: epidemien ødelegger familier, lokalsamfunn
og hindrer utvikling, og den setter utviklingsland tilbake med
hensyn til framskritt som er oppnådd. For oppnåelse av FNs tusenårsmål
om bekjempelse av fattigdom er det, etter komiteens mening,
derfor viktig å få bukt med epidemien, noe som bare er mulig dersom
kvinner får mer status, makt og kontroll over egen kropp, seksualitet
og hverdag. Dette er et eksempel på at satsing på kvinnerettet bistand og
kvinnefokus i all utviklingspolitikk er nødvendig og riktig.
Komiteen viser til Budsjett-innst.
S. nr. 3 (2007-2008) hvor en samlet komité uttalte følgende:
"Komiteen viser til tall fra Kreftforeningen som viser
at livmorhalskreft årlig krever ca. 250 000 dødsfall på verdensbasis.
80 pst. av krefttilfellene forekommer i utviklingsland. Humant papillomavirus
(HPV) er en gruppe av mer enn hundre typer virus, de fleste harmløse.
HPV type 16 og 18 kan bidra til utvikling av livmorhalskreft. HVP-vaksinen
beskytter mot disse to typer livmorhalskreft som er årsak til ca.
70 pst. av livmorhalskrefttilfellene i verden. I så måte viser komiteen
til høringsuttalelsen fra Kreftforeningen, hvor det vises til at
vaksinasjon er ett av flere tiltak som kan bidra til at færre kvinner
i utviklingsland dør som følge av livmorhalskreft."
Komiteen vil understreke betydningen
av at HPV-vaksinen når ut til kvinner i utviklingsland, når det
er faglig grunnlag for det.
Komiteen mener det
er viktig at Norge aktivt følger opp FNs generalsekretærs kampanje
mot vold mot kvinner og Europarådets Wien-deklarasjon om samme tema.
Komiteen viser til at kjønnsbasert
vold og forfølgelse, kjønnslemlestelse og skadelige tradisjonelle
praksiser handler om menns kontroll over kvinner, og manglende respekt
for menneskerettigheter. Komiteen peker på at de
mest groteske overgrepene inkluderer drap på nyfødte jentebarn,
medgiftsdrag og æresdrap. Kjønnsbasert vold er et hinder for kvinners
livsutfoldelse, realisering og deltakelse. Komiteen er enig
i at volden bidrar til å vedlikeholde diskriminering av kvinner
når det gjelder utdanning, politisk, kulturell og samfunnsmessig deltakelse
og tilgang til og kontroll over økonomiske ressurser.
Komiteen viser til at menneskehandel
er den nest største organiserte form for kriminalitet i verden.
Kvinner og unge jenter er spesielt utsatt for å bli solgt til porno-
og prostitusjonsmarkedet. Dette er vår tids slaveri. Komiteen er
enig i at kampen mot menneskehandel må være en viktig del av den
norske utviklingspolitikken, og at Norge skal være en tydelig aktør
på den internasjonale arena i denne kampen. Det krever, etter komiteens mening,
at norsk migrasjonspolitikk og utviklingspolitikk må sees mer i
sammenheng. Ofre for menneskehandel til Norge må ivaretas, både
for ofrenes egen del, men også for å styrke politiets og rettsvesenets arbeid
for å ta bakmennene. Komiteen peker i den sammenheng
på at stortingsflertallet understreket i innstillingen til Ot.prp.
nr. 75 (2006-2007) at det ved utarbeidelse av retningslinjer om
kjønnsbasert forfølgelse, tydeliggjøres de særlige hensyn som gjelder
kvinner. Kvinner flykter blant annet av frykt for kjønnslemlestelse,
tvangsekteskap, æresdrap og seksuell vold og overgrep. Komiteen viser
til at også ofre for menneskehandel trenger beskyttelse.
Komiteen peker på at både kvinner
og menn bidrar til å opprettholde kvinnediskriminerende tradisjoner
som kjønnslemlestelse. Det er viktig å støtte lokale kvinner som
i mange år har vært i front mot kjønnslemlestelse. Komiteen har merket
seg at bistanden til dette arbeidet har økt, og viser til at Norge
bidrar til alternative overgangsritualer når jenter går fra å være
jenter til kvinner. Komiteen mener samtidig at det
er viktig å fokusere på religiøse aktører og andre tradisjonsbærere
for å få til endringer i praksis.
Komiteen viser til at vold mot
kvinner i hjemmet og i nære relasjoner er den mest universelle formen
for vold mot kvinner og sannsynligvis det mest utbredte og omfattende
problemet. Det gjelder overalt i verden, i Norge og i våre samarbeidsland. Komiteen ber
om at gode erfaringer fra norske tiltak gjøres tilgjengelig for
våre samarbeidsland og organisasjoner. Videre viser komiteen til
at det er viktig å støtte lokale kvinneorganisasjoner som kan spille
en avgjørende rolle for å avdekke, beskytte og etablere tiltak for kvinner
og barn som utsettes for vold i hjemmet.
Komiteen vil peke på viktigheten
av at meldingen ikke bare fokuserer på kvinner, men på beskyttelse
mot diskriminering på grunn av seksuell legning. Lesbiske kvinner
blir dobbelt diskriminert, først som kvinne og deretter som homofil.
Lesbiske kvinner er mer utsatt for tvangsgifte, vold og annen diskriminering
i mange land.
Komiteen peker på
at FN-sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om "Kvinner, fred og sikkerhet"
ble vedtatt etter et betydelig samarbeid mellom kvinneorganisasjoner
i mange land. Resolusjonen tar utgangspunkt i rettighetsargumentet;
at kvinners rettigheter skal ivaretas i konfliktsituasjoner, og
i nytteargumentet; nødvendigheten av kvinners deltakelse på alle
områder for å fremme rettferdig og bærekraftig fred og sikkerhet,
for å håndtere konflikter og bygge og bevare freden. Resolusjonen
framhever behovet for å integrere kjønnsperspektivet i all opplæring
til og gjennomføring av nasjonal og internasjonale fredsbygging.
Kvinner må få rett til å formulere egne løsninger for konfliktforebygging,
for fredsløsninger og gjenoppbygging. Komiteen vil
i den sammenheng peke på Norges tiltak for å involvere kvinner i
fredsprosessen i Sudan i 2005. Dette var et bidrag som satte kvinners
rolle på dagsordenen. Erfaringene viser at dette er et langsiktig
arbeid som må følges opp på en systematisk måte. Kvinner må gis
makt gjennom deltakelse rundt forhandlingsbordet, men også gjennom
utdanning, helsetilbud og muligheten til å forsørge seg selv. Komiteen mener
det er viktig at Norge bruker stillingen i Fredsbyggingskommisjonen
til å sikre kvinners deltakelse. Komiteen er derfor
tilfreds med at Norge som leder av Fredsbyggingskommisjonen i Burundi, legger
til rette for kvinnegruppers aktive deltakelse.
Komiteen viser til at samfunnsstrukturen ødelegges
i krig og konflikter. Kvinner og barn er mest utsatt når samfunnet
bryter sammen. De blir utsatt for vold, de blir fordrevet og nektet retten
til utdanning, mat og helsestell. Voldtekt blir i stadig større
grad brukt som våpen i krig. Komiteen er enig i at
voldtekt brukt som våpen i krig, er en krigsforbrytelse, og at overgriperne og
deres overordnede må stilles til ansvar. Rettferdighet for ofrene
er en forutsetning for forsoning og fred.
Komiteen peker på at overgangen
etter en fredsavtale er en fase der kvinners sikkerhet og tilgang
til hjelp er av stor betydning. Kvinner har ikke bare et ansvar
for egen sikkerhet, men også for barna. Mange kvinner står alene
med dette ansvaret. Det er, etter komiteens mening,
behov for langsiktig hjelp, også etter at krigshandlingene og den
verste nøden er over. Komiteen peker på at overgangsfaser
er preget av at soldater skal demobiliseres og at det er store mengder
våpen i omløp. Tidligere soldater, opprørere og paramilitære utgjør
en trussel mot sivilbefolkningen generelt, og kvinner og barn spesielt.
Det er i denne fasen ekstra behov for kontroll med våpen i omløp,
og for mekanismer som kan beskytte sivilbefolkningen. Det er også behov
for tiltak som gir tidligere militære og motstandsgrupper nye og
konstruktive roller i samfunnet. Det bør, etter komiteens mening, vurderes
om humanitære og fredsbyggende prosjekter skal ha spesifikke tiltak
som beskytter kvinner og barn mot vold og overgrep. Det er videre
behov for å sikre retten til vann og at prosjekter med kvinner som
målgruppe sikres tilstrekkelig finansiering.
Komiteen mener at kvinner og
barn ikke automatisk må defineres inn i en offerrolle. Dette gjelder
både i forbindelse med krig og uroligheter og underutvikling og
fattigdom generelt. I mange tilfeller er det berettiget, men dette
bør ikke skygge over at kvinner også kan være en betydelig og ubrukt
ressurs. Det gjelder blant annet med hensyn til å forebygge og fremme
fred og forsoning etter krig og uroligheter, og til å bidra til
økonomisk utvikling.
Komiteen viser til at det er
langt igjen til at målsettingene i SR 1325 er realisert. Norge har utarbeidet
en handlingsplan. Komiteen mener at Norge bør bidra
med kompetanse og ressurser, inkludert ressurser som norske organisasjoner besitter,
for at flere land utarbeider handlingsplaner. I dette arbeidet må
kvinner og organisasjoner på grasrotplan involveres. Det krever kompetanseheving
på alle plan.
Komiteen er enig i
at kvinner skal delta på lik linje med menn i arbeidet knyttet til
klima, miljø og humanitære kriser. Kvinner er sårbare for klimaendringer,
men har samtidig ofte størst kunnskap om lokale naturressurser,
matvaresikkerhet og strategier for å forebygge og redusere sårbarhet
for tørke, flom og ras. Komiteen mener derfor det
må legges til rette for kvinners deltakelse i alle strategier for
kriseforebygging og håndtering av humanitære katastrofer. Komiteen vil
understreke hvor viktig det er at kvinners rolle i forebyggingsarbeidet
støttes. Det er nødvendig å bidra til støtte- og låneordninger for
kvinner som er rammet av naturkatastrofer. Mikrofinans kan være
ett av flere virkemidler.
Kvinner har ressurser og er ofte de første nødhjelperne
i humanitære kriser. Ressursene må synliggjøres gjennom bruk av
kjønnssensitive metoder i vurderinger og planlegging av respons
på katastrofer. Det forutsetter, etter komiteens mening,
et betydelig kunnskapsløft hos alle deltakere på alle plan. Komiteen ber om
at Norge bidrar til dette kunnskapsløftet. Komiteen ber
også om at Norge bidrar til kompetanse på kvinne- og kjønnsperspektivet
i FNs organisasjoner og FNs team som vurderer behov i forbindelse
med humanitære kriser (Needs Assessment Teams).
Komiteen viser til at retten
til vann er en universell menneskerettighet og er nedfelt i Handlingsplanen
for miljørettet bistand. Kvinner og barn er spesielt sårbare ved
mangel på vann og dårlige sanitær- og hygieneforhold.
Komiteen viser videre til konkret
delmål i FNs tusenårsmål nr. 7 om å halvere andelen mennesker uten
tilgang til sikkert drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold
innen 2015. Komiteen mener at norsk bistand for å
bedre vann- og sanitærforhold for fattige mennesker må styrkes.
Det er viktig for å styrke folkehelsen og for å lette hverdagen
for kvinner og jenter som har ansvaret for familiens vannforsyning.
Komiteen viser til at matvarekrisen
vil ha svært negative konsekvenser for kvinner og barn. Tiltak og
hjelp må gis ut fra dette perspektivet. Dette gjelder støtte til
økning i produksjon og til produksjonsmetoder som er robuste mot
finansiell spekulasjon, valutasvingninger, flom og tørke.
Komiteen peker på at landminer
er et stort problem som særlig rammer kvinner og barn i forbindelse
med henting av vann og jordbruksarbeid. Komiteen er
tilfreds med at Norge støtter initiativer og konkrete tiltak ut
fra den betydningen vann har for kvinners liv og helse, og at Norge
støtter resolusjonen om opprettelse av en FNs spesialrapportør på
vann- og sanitærforhold. Komiteen mener det er viktig
at Norge arbeider for at kjønnsperspektivet ivaretas i mandatet
til rapportøren. Videre mener komiteen at det er
nødvendig at det sikres gode nok ressurser både i nødhjelpsinnsatser,
i humanitære kriser og i det langsiktige utviklingsarbeidet. Komiteen ber
om at Norge arbeider for at støtten gjennom multilaterale og bilaterale kanaler
kommer kvinner og barn til gode.