Det er ulike prosedyrer for tilsetting eller
utnevnelse av de ulike ombud. I dag tilligger det Stortinget å tilsette
Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen), Ombudsmannen
for Forsvaret og Ombudsmannen for sivile vernepliktige. Likestillings-
og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet og Barneombudet blir
ansatt av forvaltningen, for tiden for alle disse tre ombud, Barne-
og likestillingsdepartementet.
Forslagsstillerne vil med dette forslag endre strukturen
hva angår utnevnelser og departementstilknytning for henholdsvis
Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Forbrukerombudet.
En viktig forutsetning for at disse ombud kan skjøtte
sin rolle på en tilfredsstillende måte, er at tilknytning til forvaltning
og politikk ikke på noen måte styrer ombudet i dets virke. For å sikre
ombudets selvstendighet bør man vurdere å oppheve tilknytningen
til departementet ved å legge ombudene som selvstendige organ under Stortinget.
Forslagsstillerne mener det er behov for en utredning
av åremålsstillingens lengde, om den for alle ombud bør være på
6 år, og om det bør innføres en ordning hvor man ikke gir mulighet for
fornyelse. Dette vil være et virkemiddel for ytterligere å sikre
uavhengighet i ombudsmannsrollen.
For å sikre tilstrekkelig uavhengighet mellom ombud
og departementer, og for å sikre nevnte ombuds selvstendighet i
ombudsrollen, fremmer forslagsstillerne følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen om å utrede en omgjøring
av Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet og
Barneombudet til organer under Stortinget.
II
Stortinget ber Regjeringen vurdere åremålets lengde
og om det skal gis adgang til fornyet tillit for samme ombud i flere
perioder."
Komiteen, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, fung. leder Gunn Karin Gjul, Synnøve Brenden
Klemetrud, Tove Karoline Knutsen og Khalid Mahmood fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti,
Modulf Aukan, fra Senterpartiet, Magnhild Eia, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, viser til at forslagsstillerne ønsker en annen
struktur for utnevnelse og en annen tilknytning, for henholdsvis
Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Forbrukerombudet. Forslagsstillerne
mener man bør vurdere å legge ombudene som selvstendige organ under
Stortinget. I tillegg ber man om at åremålenes lengde vurderes.
Dette for, etter forslagsstillernes syn, å sikre ombudenes uavhengighet.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning om at ombudene skal opptre uavhengig av departementene
og politisk ledelse i departementene. De ulike ombudene har ulike
roller å ivareta og skal kunne ivareta disse rollene uavhengig av hva
som er oppfatningen i departementenes til enhver tid sittende politiske
ledelse. Departementet verken skal eller vil forsøke å påvirke den profil
ombudene velger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Venstre, viser til at ombudene
som er omtalt i forslaget skal ivareta en pådriverrolle, skal være
lovhåndhever, være høringsinstans, talerør, informant, rådgiver,
lobbyist m.m. Ombudene er svært forskjellige og har forskjellige
oppgaver å ivareta.
Flertallet viser
til at gjeldende tilknytningsform for ombudene bidrar til faglig
god dialog mellom håndhever og forvalter. Samtidig er det slik at
gjeldende tilknytningsform ikke innebærer noen begrensning i forhold
til hva ombudene kan uttale seg om og hvilken myndighet de kan kritisere.
Ombudene har en faglig uavhengig posisjon i forhold til departementenes
og Regjeringens holdninger i ulike saker.
Flertallet viser
videre til de mulige rettslige problemstillinger som kan oppstå
dersom ombudene omgjøres til organer under Stortinget, slik dette
fremkommer av statsrådens svarbrev til komiteen (vedlegg).
Flertallet er enig
med departementet i at det vil styrke ombudenes uavhengighet dersom
adgangen til fornyelse av åremålet fjernes. I forlengelsen av det
støtter flertallet at åremålsperioden
for samtlige ombud settes til 6 år, slik at ombudene får tilstrekkelig
tid til å sette sitt preg på og få utført sine oppgaver.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
viser for øvrig til statsrådens svarbrev og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til den uheldige
situasjon Barne- og likestillingsdepartementet kom opp i ved utnevnelse
av nytt barneombud under to ulike statsråder dette år. Det ble sådd
tvil om uavhengighet mellom politisk ledelse og de barneombud som
ble utnevnt. Ombudets rolle er av en slik art at enhver tilknytning
til forvaltning og politikk må være profesjonell og kun av faglig
karakter for at arbeidet skal kunne utføres på en tilfredsstillende
måte. Det ble tidligere dette år sådd tvil om dette ble ivaretatt
ved to utnevnelser. For å sikre en større uavhengighet mellom det
fagdepartement som utnevner ombud, i dette tilfelle Barne- og likestillingsdepartementet,
og henholdsvis Barneombudet, Forbrukerombudet og Likestillings-
og diskrimineringsombudet, mener disse medlemmer at
utnevnelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet og
Barneombudet bør tillegges Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere åremålets lengde
og om det skal gis adgang til fornyet tillit for samme ombud i flere
perioder."
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre er skeptiske til at det stadig ytres
ønske om flere ombud og frykter en inflasjon i ombudsbegrepet. Disse medlemmer mener prinsipielt at
det er de folkevalgte som bør være ulike gruppers ombud. Det er
et demokratisk problem dersom ikke lenger de folkevalgte skal kunne
være borgernes stemme i samfunnsdebatten. Disse
medlemmer mener flere av de eksisterende ombudene i realiteten
er tilsyn og det burde foretas en helhetlig gjennomgang av de ulike
ombudene og tilsynene med sikte på en opprydding i ordbruken. Prinsipielt
mener disse medlemmer at det er behov
for en sivilombudsmann og et barneombud, men at de øvrige ombudene
bør vurderes omgjort til tilsynsorganer.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Regjeringen bes om å sette i gang en helhetlig gjennomgang
av de ulike ombudene og tilsynene med tanke på å omgjøre enkelte
av ombudene til tilsynsorganer."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere åremålets lengde
og om det skal gis adgang til fornyet tillit for samme ombud i flere
perioder.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 2
Regjeringen bes om å sette i gang en helhetlig gjennomgang
av de ulike ombudene og tilsynene med tanke på å omgjøre enkelte
av ombudene til tilsynsorganer.
Komiteen viser
til sine merknader og representantforslaget og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:55 (2007–2008) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Per-Kristian Foss og
Olemic Thommessen om å utrede en omgjøring av Likestillings- og diskrimineringsombudet,
Forbrukerombudet og Barneombudet til organer under Stortinget – vedlegges
protokollen.
Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) viser
til representantforslag nr. 55 (2007-2008) hvor representantene
Solberg, Foss og Thommessen fra Høyre foreslår at Stortinget ber regjeringen
utrede en omgjøring av Likestillings- og diskrimineringsombudet,
Forbrukerombudet og Barneombudet til organer under Stortinget. Videre
bes det om at regjeringen vurderer åremålets lengde og om det skal
gis adgang til fornyet tillit for samme ombud i flere perioder.
Det mest sentrale i innholdet i representantforslaget
og dets begrunnelse synes å være følgende:
"For å sikre ombudets uavhengighet er det viktig at
man gjennom de prosedyrer som ligger i ansettelsene, sikrer at det
ikke kan reises tvil om tilstrekkelig uavhengighet mellom ombud
og politisk ledelse. For å sikre ombudets selvstendighet bør man
vurdere å oppheve tilknytningen til departementet ved å legge ombudene
som selvstendige organ under Stortinget."
Representantforslaget fremhever ansettelsesprosedyren,
men omtaler ikke hvorvidt øvrige forhold taler for en omgjøring
av ombudene til organer under Stortinget. Representantene anfører
ikke at andre spesifikke forhold ved ombudenes administrative tilknytning
til departementet kan skape tvil om ombudenes uavhengighet. En omgjøring
av ombudene til organer under Stortinget, som foreslås utredet,
vil være en så omfattende reform at man eventuelt bør ha et klarere
og bedre faktisk grunnlag med hensyn til hvordan og hvorfor gjeldende
tilknytningsform er problematisk, samt hva det er å tjene på å legge
ombudene under Stortinget i stedet. Som det framgår nedenfor, mener
Barne- og likestillingsdepartementet at gjeldende tilknytningsform
er hensiktsmessig og ikke bør endres.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)
har eksistert siden 1. Januar 2006. Gjennom diskrimineringsombudsloven
(lov av 10. juni 2005 nr. 40) opprettet Stortinget et felles håndhevingsapparat
for de ulike diskrimineringsgrunnlagene. Likestillingssenteret,
Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering ble ved
dette slått sammen.
Det ble i forarbeidene argumentert for å samle lovhåndhever-
og pådriverfunksjonen i samme organ. Et viktig moment var at det
empiriske underlagsmaterialet som de konkrete enkeltsakene utgjør,
gir en legitimitet og et bedre grunnlag for pådriverfunksjonen.
Denne problemstillingen inngår i en større evaluering av LDO. Evalueringen
skal ferdigstilles innen 31. desember 2008.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har
en lovfestet pådriver- og lovhåndheverfunksjon. I tillegg kan LDO
fatte vedtak i særlige tilfeller.
Likestillings- og diskrimineringsombudet skal bekjempe
diskriminering og fremme likestilling uavhengig av blant annet kjønn,
etnisitet, funksjonshemming, språk, religion, seksuell orientering
og alder. Ombudet håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven,
arbeidsmiljølovens kapittel 13 og diskrimineringsbestemmelsene i
boliglovene (husleieloven, burettslagslova, bustadbyggjelagslova).
Ombudet skal også påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer
med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og
FNs rasediskrimineringskonvensjon. Likestillingsloven, diskrimineringsloven
og arbeidsmiljøloven kapittel 13 ligger til BLD, mens boliglovene
forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet. Den kommende diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven skal forvaltes av BLD og diskrimineringsdelen
av den skal håndheves av ombudet.
Ombudets lovhåndheverrolle innebærer å avgi uttalelser
ved klage om brudd på de lover og bestemmelser som ligger til ombudet.
Alle som mener seg diskriminert skal kunne legge fram saken for
ombudet som foretar en objektiv vurdering av saken og avgir uttalelse.
Ombudet skal i sin pådriverrolle bidra til å fremme
likestilling og hindre diskriminering i samfunnet som helhet. Det
innebærer blant annet å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling
og likebehandling, bidra til bevisstgjøring og endring av holdninger
og atferd, gi generell informasjon og veiledning, gi veiledning
til arbeidsgivere om etnisk mangfold i arbeidslivet og overvåke
arten og omfanget av diskriminering.
Forbrukerombudet ble opprettet i 1973 som tilsynsorgan
etter markedsføringsloven (lov av 16. juni 1972 nr. 47). Forbrukerombudet
er tillagt oppgaver og myndighet direkte gjennom markedsføringsloven
og forskrifter til denne.
Forbrukerombudet skal ut i fra hensynet til
forbrukerne føre tilsyn med at næringsdrivendes markedsføring og
standard kontraktsvilkår ikke er i strid med markedsføringsloven.
I tillegg har Forbrukerombudet ut i fra hensynet til forbrukerne
tilsynsansvar på andre lovområder som ligger utenfor BLDs ansvarsområde,
blant annet forbrukerkreditt, alternativ behandling av sykdom og
kringkasting. Kontrollen med kontraktsvilkår favner også svært vidt
og omfatter standardkontrakter på alle områder med unntak av lønns-
og arbeidsvilkår. Forbrukerombudet "overvåker" dermed i stor utstrekning
regelverk på andre departementers områder. Forbrukerombudet behandler
ikke klager på selve varen eller produktet eller uttaler seg om
rettigheter for den enkelte forbruker, eksempelvis hvorvidt en forbruker
har rett til å heve kjøpet.
Forbrukerombudet skal etter markedsføringsloven
søke å påvirke alle næringsdrivende til å innrette sin virksomhet
etter lovens bestemmelser. Dersom frivillig ordning ikke oppnås,
kan ombudet forelegge saken for Markedsrådet.
Ombudet er et tilsynsorgan og har ingen tydelig definert
pådriverrolle overfor øvrige myndigheter. Innenfor sitt kompetanseområde
vil imidlertid ombudet delta aktivt både i mediebildet og mer direkte
overfor sentrale aktører for å påvirke de rammer ombudet skal handle
innenfor.
Ombudstittelen kan lett gi et inntrykk av at
ombudet skal ivareta forbrukernes interesser på et generelt og bredt
grunnlag. Ombudsbetegnelsen kan således være mindre dekkende i forhold
til den alminnelige forståelsen av ombudsrollen.
Innen forbrukerapparatet vil det først og fremst være
Forbrukerrådet som ligger tettest opp til en tradisjonell ombudsfunksjon,
som f.eks Barneombudet. Det framgår av Forbrukerrådets vedtekter
at dets hovedoppgaver er å bistå enkeltforbrukere og å ivareta forbrukernes
interesser ved blant annet å drive påvirkning overfor myndigheter,
organisasjoner og næringsdrivende, samt å bidra til å sette forbrukerspørsmål på
dagsorden i samfunnsdebatten. Disse punktene følges opp av dagens
Forbrukerråd, også når det gjelder påvirkning overfor departementene.
Barneombudet ble opprettet gjennom barneombudsloven
(lov av 6. mars 1981 nr. 5). Det er gitt instruks for stillingen
med hjemmel i loven. I 1995 ble ordningen evaluert av det såkalte
Befringutvalget (NOU 1995:26 Barneombud og barndom i Norge). Som
utvalget påpeker ivaretar Barneombudet en rekke forskjellige roller
og funksjoner, og registeret av virkemidler er meget variert. Som
bærende funksjoner for stillingen kan trekkes frem følgende: rollen
som høringsinstans, talerør, informant, konfliktløser, tilsynsperson,
rådgiver, kontrollør, aktivist, lobbyist, forslagsstiller og pådriver.
Ifølge barneombudsloven er Barneombudets hovedoppgave
å fremme barns interesser i samfunnet, og å følge med i utviklingen
av barns oppvekstvilkår. Ombudet skal på eget initiativ eller som
høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging
og utredning på alle felter. Videre skal ombudet følge med i at
lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og foreslå tiltak
som kan styrke barns rettssikkerhet. Barneombudet har et særlig
ansvar for å følge med i at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer
med Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.
Ombudet skal også fremme forslag til tiltak
som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn,
samt følge med i at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige
og private om barns rettigheter og tiltak de har behov for.
Barneombudet kan virke på eget initiativ eller
etter henvendelser fra andre. Ombudet avgjør selv om en henvendelse
gir tilstrekkelig grunn til behandling. Barneombudet har rett til
å uttale seg om alle forhold som går inn under arbeidsområdet, og
bestemmer selv hvem uttalelsen skal rettes til.
Barneombudet har primært en pådriverfunksjon, men
skal også føre generelt tilsyn med barns oppvekstvilkår. Ifølge
Barneombudets instruks skal Barneombudet dessuten arbeide for at
barns behov, rettigheter og interesser blir tatt tilbørlig hensyn
til på alle samfunnsområder. Dette innebærer at Barneombudets tilsynsfunksjon favner
langt videre enn BLDs ansvarsområder. Som et eksempel kan nevnes
arealplanlegging og lokalisering av industribedrifter og saker vedrørende
barns helse eller utdanning. Barneombudet uttaler seg i slike tilfeller
ut fra barns interesser og behov.
Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet
og Barneombudet er økonomisk og administrativt tilknyttet BLD. Dette
innebærer at departementet blant annet inngår lederlønnskontrakt
med ombudene. BLD har ansvar for å fremme bevilgningsforslag for
ombudene og tildelingsbrev. BLD har ansvar for å gjennomføre lønnsforhandlinger
med de tilsatte ved Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet.
Ombudene har full uavhengighet i faglige spørsmål
innenfor rammen av lov og instruks.
For alle tre ombudenes vedkommende favner deres
pådriver- og "tilsynsfunksjon" videre enn BLDs ansvarsområde.
Likestillings- og diskrimineringsombudet utnevnes
av Kongen i statsråd for en periode på fire år med mulighet for
én gangs gjenoppnevning.
Ombudet er et uavhengig forvaltningsorgan. Departementet
kan ikke instruere ombudet om behandlingen av enkeltsaker eller
om ombudets faglige virksomhet for øvrig. Departementet kan heller
ikke omgjøre ombudets uttalelser. Ombudets vedtak kan påklages til
en selvstendig nemnd, Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda
er et organ som er administrativt underlagt departementet, men BLD
kan ikke instruere nemnda i enkeltsaker.
Ombudets oppgaver er videre enn BLDs ansvarsområder.
BLD forvalter likestillingsloven, diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven
kapittel 13, men ombudet har også en faglig tilknytning til Kommunal-
og regionaldepartementet på diskrimineringsområdet gjennom boliglovene.
Forbrukerombudet utnevnes av Kongen i statsråd
for en periode på seks år med mulighet for én gangs gjenoppnevning.
Forbrukerombudet ligger administrativt under Barne-
og likestillingsdepartementet. Departementet kan ikke instruere
eller veilede ombudet i faglige spørsmål som gjelder oppgavene etter markedsføringsloven.
Her framgår det av markedsføringsloven § 13 og § 14 at Markedsrådet
er overordnet klageorgan for ombudets vedtak.
Barneombudet utnevnes av Kongen i statsråd, for
fire år med mulighet for én gangs gjenoppnevning.
Barneombudet er et uavhengig og selvstendig organ.
Departementet kan ikke instruere ombudet i faglige spørsmål. Departementet
har heller ingen myndighet til å bestemme hvilke saker ombudet skal
arbeide med, hvordan ombudet skal arbeide eller hvilke konklusjoner
ombudet skal trekke.
Da barneombudsordningen ble evaluert av Befringutvalget,
fant ikke utvalget grunn til å foreslå endringer i tilknytingsformen.
Utvalget beskriver hvordan Barneombudet økonomisk og administrativt
er underlagt departementet, og samtidig er et frittstående og selvstendig
organ. Deretter uttaler utvalget:
"Utvalget vurderer det slik at mye av hensiktsmessigheten
med barneombudsordningen vil stå og falle med de samarbeidsgrunnlag
og den felles målrettede innsatsen som ombud og departement makter
å få i stand. Et godt samarbeid er derfor av vesentlig betydning"
(pkt. 3.7.2).
Etter departementets syn er det flere fordeler
ved ombudenes gjeldende tilknytningsform. Det tilknyttede departement
er oppdatert på regelverk og praksis på ombudenes ulike virkeområde. Dette
bidrar til en faglig god dialog mellom forvalter og håndhever.
Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet
og Barneombudet velger selv den arbeidsform vedkommende finner mest
hensiktsmessig innenfor rammen av lov og instruks. Departementet
verken kan eller vil forsøke å påvirke den profil ombudene velger.
I en del tilfeller er ombudene kritisk til hvordan myndighetene
ivaretar sine oppgaver. Det er nettopp en av ombudenes oppgaver
å være kritisk vurderende overfor myndighetene, herunder BLD, dersom
de mener det er grunnlag for det. Ombudenes tilknytning til departementet
innebærer ikke noen begrensning i forhold til hva ombudet kan uttale
seg om og hvilke myndigheter de kan kritisere.
Departementets erfaring er at samtlige ombud har
en offensiv tilnærming til de problemstillinger de er satt til å
overvåke, uavhengig av departementets og regjeringens holdninger.
Dette er i tråd med ombudenes faglige uavhengige posisjon.
Ombudene har også ved flere anledninger, blant annet
i media, uttrykt misnøye med politiske beslutninger.
Det kunne teoretisk reises spørsmål om ombudene
vegrer seg for å sette kritisk lys på departementets forvaltning
av regelverk m.v. av frykt for å svekke sitt videre kandidatur eller
andre reaksjoner fra departementets side. Etter BLDs oppfatning
sikres ombudenes faktiske uavhengighet gjennom forsvarlige saksbehandlingsregler
i forbindelse med utnevningen. Vi viser også til at departementet
i punkt 5, jf. punkt 4 nedenfor er kommet til at det ikke bør være
adgang til å fornye åremålet.
Etter BLDs oppfatning er det ikke forhold ved eller
erfaringer med gjeldende tilknytningsform, som kunne tilsi at ombudene
ikke er uavhengige i utførelsen av sine oppgaver eller at de kunne
la seg påvirke av den administrative tilknytningen til departementet.
Følgelig er det etter BLDs syn ikke noe faktisk grunnlag eller behov
for å endre ombudenes tilknytningsform.
Konstitusjonelt sett finnes det ingen hindringer for
at uavhengige organer som skal føre tilsyn eller kontroll med forvaltningen,
blir opprettet eller omgjort til organer under Stortinget. Det kan
imidlertid oppstå særlige spørsmål dersom slike organer har eller
gis kompetanse til å treffe vedtak med bindende virkning for forvaltningen eller
til å utøve kontroll overfor private.
Likestillings- og diskrimineringsombudet avgir
i utgangspunktet bare uttalelse om hvorvidt et forhold er i strid
med bestemmelser som nevnt i diskrimineringsombudsloven § 1 annet
ledd, jf. § 3 tredje ledd. Ombudet skal søke å oppnå at partene
frivillig retter seg etter uttalelsen. Dersom frivillig ordning
ikke oppnås, kan ombudet forelegge saken for Likestillings- og diskrimineringsnemnda
til behandling etter diskrimineringsombudsloven § 6. Likestillings-
og diskrimineringsombudet kan også i en viss utstrekning selv treffe
forvaltningsvedtak etter diskrimineringsombudsloven § 4 første ledd.
Forbrukerombudet skal føre tilsyn innenfor de områder
som er fastsatt i markedsføringsloven § 13. Forbrukerombudet kan
forelegge en sak for Markedsrådet for avgjørelse, jf. markedsføringsloven
§ 13 femte og sjette ledd og har en viss egen vedtakskompetanse,
jf. markedsføringsloven § 14 første og annet ledd. Forbrukerombudet
kan dessuten utferdige forelegg om tvangsgebyr, jf. markedsføringsloven
§ 16. Dersom forelegget ikke vedtas, skal Forbrukerombudet reise
søksmål for å få fastslått plikten til å betale tvangsgebyret. Forbrukerombudets
utferdigelse av forelegg og beslutning om å reise søksmål kan ikke
påklages.
Barneombudet treffer ikke forvaltningsvedtak
i tradisjonell forstand, men kan på ulike måter avgi uttalelser
om forhold som går inn under ombudets arbeidsområde, jf. barneombudsloven
§ 5, jf. § 3. Det følger av barneombudsloven § 3 at ombudet skal
fremme barns interesser ikke bare overfor det offentlige, men også
overfor private.
Å treffe avgjørelser med bindende virkning i
enkeltsaker anses tradisjonelt som forvaltningsmyndighet. Overføring
av forvaltningsmyndighet til organer underlagt Stortinget vil kunne
påvirke maktfordelingen og maktbalansen mellom Stortinget og regjering.
Til sammenligning nevnes Stortingets ombudsmann
for forvaltningen (Sivilombudsmannen) som blir valgt av Stortinget
og skal kontrollere den offentlige forvaltning på vegne av Stortinget og
borgerne. Sivilombudsmannen har bare myndighet til å uttale seg,
jf. lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 10. Sivilombudsmannens
kontrollfunksjon er videre begrenset til offentlig forvaltning,
og omfatter derfor ikke private.
Sivilombudsmannen har for øvrig mandat til å kontrollere
hele den offentlige forvaltning. Likestillings- og diskrimineringsombudet,
Forbrukerombudet og Barneombudet er en del av forvaltningen, og
Sivilombudsmannen har også en kontrollfunksjon overfor disse. Dersom
de tre ombudene skal omgjøres til organer under Stortinget, vil
det kunne frata Sivilombudsmannen denne kontrollfunksjonen overfor
ombudene. Det kan også svekke betydningen av Sivilombudsmannens
rolle, dersom flere ombud med ulikt ansvarsområde hører under Stortinget.
Spørsmålet om omgjøring av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Forbrukerombudet til organer under Stortinget, må videre ses
i sammenheng med Likestillings- og diskrimineringsnemnda og Markedsrådet
som er klageinstans for henholdsvis Likestillings- og diskrimineringsombudets
og Forbrukerombudets vedtak.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda og Markedsrådet
oppnevnes av Kongen. Representantforslaget omtaler ikke disse, eller
hvorvidt tilknytningen bør endres for disse organene.
Markedsrådet har myndighet til å treffe vedtak etter
markedsføringsloven § 12. Likestillings- og diskrimineringsnemnda
har myndighet til å treffe vedtak, pålegge stansing, retting og
andre tiltak som etter visse vilkår er nødvendige, jf. diskrimineringsombudsloven
§ 7. I medhold av diskrimineringsombudsloven § 12, kan Likestillings-
og diskrimineringsnemndas vedtak bringes inn for domstolene til
full prøving av saken. Slikt søksmål rettes mot staten ved nemnda.
På bakgrunn av forholdene det er redegjort for ovenfor
kan det være vanskelig å omgjøre også Likestillings- og diskrimineringsnemnda
og Markedsrådet til organer under Stortinget, i hvert fall i deres
nåværende form.
Representantforslaget bygger på hensynet til ombudenes
uavhengighet. Dersom ombudenes vedtak kan påklages til organer oppnevnt
av Kongen, gir det mindre mening å omgjøre Likestillings- og diskrimineringsombudet,
Forbrukerombudet og Barneombudet til organer under Stortinget.
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet
utnevnes for en åremålsperiode på fire år, mens Forbrukerombudet
utnevnes for en åremålsperiode på seks år av gangen. Åremålet kan
fornyes én gang for samtlige ombud.
Det tidligere Likestillingsombudet hadde en åremålsperiode
på seks år. Ved opprettelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet
ble åremålsperioden satt til fire år for å tilpasse den Barneombudets
åremålsperiode.
Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig
at de tre ombudene utnevnes for en åremålsperiode med samme funksjonstid.
En åremålsperiode på seks år har vist seg å fungere godt både i
forhold til Forbrukerombudet og det tidligere Likestillingsombudet.
Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbrukerombudet
og Barneombudet er personifiserte institusjoner i langt større grad
enn resten av forvaltningen. Ved tilsetting av ombudene er det således
viktig å finne en egnet søker som kan ivareta alle de funksjoner
ombudene innehar. En forlengelse av åremålsperioden fra fire til
seks år vil gi større forutberegnelighet for potensielle søkere,
dersom søkerne forlater en fast stilling til fordel for en åremålsstilling.
Dette kan bidra til å sikre at kvalifiserte personer fortsetter
å finne det attraktivt å søke stillingene som ombud.
Et nyutnevnt ombud har behov for tid til å sette seg
inn i, og sette sitt preg på, ombudets arbeid. Åremålsperioden bør
dessuten være av en viss lengde for at vedkommende skal ha mulighet
til å opparbeide seg kontakter og erfaring som er viktig for oppgaven.
I tillegg vil ombudet ha behov for tilstrekkelig tid
til å kunne iverksette og følge opp ideer, initiativ og langsiktige
oppgaver, for eksempel pågående lovarbeider. I lys av dette kan
det argumenteres for at en åremålsperiode på fire år er i korteste
laget, og at en åremålsperiode på seks år er mer hensiktsmessig.
Dette er også i samsvar med de fleste andre åremålsstillinger i
staten.
Lengden på åremålsstillinger i staten er normalt seks
år, med mulighet for fornyelse én gang. Ombudene er imidlertid i
en særegen situasjon, hvor fornyelse og dynamikk i ombudsrollen
er av stor betydning.
I forslaget bes regjeringen om å vurdere hvorvidt det
skal være adgang til å fornye åremålsperioden. Etter gjeldende rett
foreligger en adgang til å fornye åremålsperioden for samtlige ombud for
én åremålsperiode.
Åremål er et virkemiddel for å skaffe seg best mulig
lederskap til enhver tid og sikre en viss utskiftning av ledere.
Utfordringen er å forene behovet for kontinuitet i stillingen med
ønsket om omstilling og fornyelse.
BLD ser at fornyelse av åremålsperioden kan
reise noen spørsmål. For det første vil mange forvente automatikk
i gjenoppnevningen uten en reell vurdering av det sittende ombudet
etter første periode. I så fall kan utlysning av stillingen framstå
som illusorisk. For det andre kan det lett oppstå spekulasjoner
rundt ansettelsen dersom ombudet ikke får forlenget åremålsperioden.
Generelt sett kan fordelen med utnevning for kun
én periode være at en slik ordning vil kunne bidra til at ombudenes
faktiske uavhengighet styrkes ytterligere, fordi eventuelle tanker
om gjenoppnevning ikke vil kunne påvirke ombudets uttalelser og
opptreden. Videre vil dette også kunne være en fordel for offentlighetens oppfatning
av ombudenes uavhengighet.
En annen konsekvens av innføring av kun én periode
kan være at man da oftere vil oppnå de fordeler som nyansettelser
kan medføre, først og fremst nytenking og dynamikk i ombudets virke. Teoretisk
sett kan det tenkes at en samlet periode på åtte eller 12 år for
samme ombud ikke nødvendigvis er det beste for utviklingen av ombudsfunksjonen.
Etter BLDs oppfatning er det ikke forhold ved eller
erfaringer med gjeldende tilknytningsform, som kunne tilsi at ombudene
ikke er uavhengige i utførelsen av sine oppgaver eller at de kunne
la seg påvirke av den administrative tilknytningen til departementet.
Departementets erfaring er at samtlige ombud har
en offensiv tilnærming til de problemstillinger de er satt til å
overvåke, uavhengig av departementets og regjeringens holdninger. Følgelig
er det etter BLDs syn ikke noe faktisk grunnlag eller behov for
å endre ombudenes tilknytningsform.
I tillegg vil en omgjøring av ombudenes tilknytningsforhold
reise visse rettslige problemstillinger.
På dette grunnlag anbefaler departementet ikke en
endring av ombudenes tilknytningsform.
For at ombudene skal få tilstrekkelig tid til
å sette seg inn i, sette sitt preg på og få utført sine oppgaver,
anbefaler departementet at åremålsperioden for samtlige ombud endres
til seks år. Departementet mener videre at ombudenes faktiske uavhengighet
vil styrkes ytterligere ved at det ikke bør være adgang til fornyelse
av åremålet.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 13. november 2008
Gunn Karin Gjul |
Synnøve Brenden Klemetrud |
fung. leder |
ordfører |