Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til St.prp. nr. 73 (2007–2008), der Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak om at staten skal samtykke til ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 186 av 23. februar 2006 om sjøfolks arbeids- og levevilkår.

Komiteen er på det rene med at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (Internasjonal Labour Organization, ILO) 23. februar 2006 vedtok en ny konvensjon om sjøfolks arbeids- og levekår. Konvensjonen reviderer og innarbeider 68 tidligere ILO-konvensjoner og rekommandasjoner. Mange av de tidligere konvensjonene var foreldet, og uten relevans for forholdene til sjøs. I tillegg var det behov for å utvikle mer effektive tilsynssystemer for å motarbeide lavstandard skipsfart.

Komiteen viser til at konvensjonenes tilsynssystemer også er tilpasset de nyere internasjonale systemer for kontroll og tilsyn med internasjonale standarder for sikkerhet til sjøs og beskyttelse av det marine miljø, vedtatt av FNs sjøsikkerhetsorgan IMO.

Komiteen har videre merket seg at konvensjonen omfatter alle som har sitt arbeid om bord på skip, men at fiske- og fangstfartøy er unntatt, og at den dekker alle vesentlige sider ved arbeids- og levekår på skip.

Komiteen konstaterer at den aller viktigste nyskapningen i konvensjonen er tilsynssystemet, som krever at alle skip over 500 bruttotonn i internasjonal fart eller mellom to utenlandske havner skal ha et sertifikat som beviser at flaggstaten har kontrollert og godkjent arbeids- og levekårene om bord. Flaggstatene skal ha hovedansvaret for å gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen, samt at havnestatene vil utøve en kontroll av at dette er ivaretatt. Kontrollen ved anløp er en viktig del av konvensjonens gjennomføring. Skip som fører flagget til en stat som ikke har ratifisert konvensjonen, skal ikke behandles mer fordelsaktig, heter det i en av konvensjonens bestemmelser.

Komiteen har også merket seg at konvensjonen er ment å virke som et instrument til å konsolidere så mange av de tidligere ILO-instrumentene som mulig, og at det i forhandlingene var store utfordringer knyttet til trygdebestemmelsene og tilsynsregimet. Norge fikk i forhandlingene gjennomslag for at konvensjonen ikke trenger å anvendes på flyttbare fartøy i petroleumsvirksomhet, og et hovedprinsipp om pensjon knyttet til bostedsland ble akseptert. Norge gikk imot sjøfolks adgang til å reise sak mot arbeidsgiver i tilfeldig havnestat. Konvensjonen inneholder ikke bestemmelser om verneting eller lovvalg, da det ikke viste seg mulig å komme frem til enighet om slike bestemmelser.

Komiteen registrerer at det er anslått å være 1 458 konsesjonspliktige norske skip, og at førstegangsutstedelse av Maritime Labour Certificate, sertifikatet for at skipet overholder konvensjonens krav til arbeids- og levekår, trolig vil pådra om lag 25 mill. kroner i utgifter for Sjøfartsdirektoratet. En nødvendig omlegging av folketrygdlovens medlemskapsbestemmelser tar sikte på å være kostnadsnøytral, og vil bare medføre en beskjeden administrativ merbelastning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at konvensjonen har blitt utarbeidet i et nært samarbeid med næringen, og at den vil etablere et nytt globalt bindende regelverk som vil være et viktig bidrag til å begrense sosial dumping. Konvensjonen forventes å bli ratifisert av de fleste EU-statene.

Flertallet støtter forslaget om at konvensjonen ratifiseres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det foreløpig er et fåtall stater som har ratifisert konvensjonen og at man innenfor EU arbeider med en felles strategi i forbindelse med gjennomføring av et slikt regelverk. Disse medlemmer mener det er viktig at den norske skipsfartsnæringen ikke får dårligere konkurransevilkår enn de viktigste europeiske konkurrentlandene ved at Norge allerede nå ratifiserer konvensjonen. Disse medlemmer mener det er uheldig dersom det nå gjennomføres særnorske bestemmelser som følge av ratifikasjonen, noe som kan ramme næringens konkurransedyktighet. Disse medlemmer mener at ratifikasjon bør utsettes til flere europeiske land ratifiserer slik at man unngår konkurransevridning i forhold til land Norge konkurrerer med.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget utsetter ratifikasjon av konvensjonen. Det tas kontakt med andre europeiske skipsfartsnasjoner for å søke å få til et samordnet arbeid med tanke på gjennomføring av et nytt regelverk."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at Norge er en stor sjøfartsnasjon, og at det derfor ikke er unaturlig at Norge er raskt ute med å ratifisere denne konvensjonen. Disse medlemmer viser til at konvensjonen har støtte blant organisasjonene, og at den er omtalt som en milepæl for internasjonal skipsfart og arbeidet med å sikre en tilfredsstillende minstestandard for alle sjøfolk verden over. Disse medlemmer mener derfor det ville være uheldig å utsette ratifikasjonen av konvensjonen.