Kap. 100–3100 Utenriksdepartementet

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår et budsjett på 1 758 695 000 kroner for 2010. Dette er en økning på 9,3 pst. i forhold til saldert budsjett for 2009. Post 1 dekker driftsutgifter for departementet og utenriksstasjonene, og her er det foreslått avsatt 1 699 612 000 kroner. Økningen på 145 125 000 kroner eller 9,3 pst. har sammenheng med pris- og kursjusteringer.

Komiteen mener at utenrikstjenesten til enhver tid skal ivareta norske interesser i utlandet på en best mulig måte.

Komiteen viser til at utenrikstjenesten må fremme grunnleggende menneskerettigheter i tillegg til å ivareta effektivt norske interesser i det internasjonale samfunn gjennom bilaterale forbindelser med andre stater og medlemskap i multilaterale organisasjoner. Videre skal utenrikstjenesten effektivt bistå norske borgere og norsk næringsliv i utlandet, videreutvikle krisehåndteringsorganisasjonen og utvikle informasjonsteknologi tilpasset en global interaktiv utenrikstjeneste.

Komiteen mener at man må sette inn ressursene i organisasjonen både politisk og geografisk der de viktigste oppgaver skal løses. Norges representasjon og former for nærvær i de forskjellige land bør benyttes slik at optimal ressursutnyttelse oppnås.

Komiteen har merket seg at norske utenriksstasjoner og representanter for norske myndigheter er blitt mulige mål for personer og grupperinger som ønsker å skade norske interesser, og vil derfor understreke at arbeidet med sikkerhet på reiser og styrking av den generelle sikringen av utenriksstasjoner og tjenesteboliger må prioriteres høyt.

Komiteen har også merket seg at utenrikstjenesten utgjør en del av utlendingsforvaltningen, og at våre utenriksstasjoner er en del av førstelinjetjenesten for utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenrikstjenesten bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Komiteen er tilfreds med at innsatsen på bakgrunn av dette skal styrkes.

Komiteen vil understreke betydningen av at det er viktig å fokusere på en mer effektiv og bedre kvalitetsmessig håndtering av utlendingssaker ved våre utenriksstasjoner og er opptatt av at det fortsatt arbeides aktivt for å få til dette.

Komiteen mener at den norske utenrikstjenesten skal fremme norsk næringslivs interesser i utlandet. I en stadig mer global konkurransesituasjon må vi erkjenne at norske bedrifter skal konkurrere i et stadig tøffere marked. Dette krever store ressurser og mye kunnskap. Det er derfor av stor betydning at norsk næringsliv får hjelp og assistanse fra utenrikstjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Norge ga bistand til 110 land i 2008 og at OECD har kritisert det norske bistandsengasjementet for å være spredt på for mange land og sektorer. Svensk utenriksforvaltning har gjennom flere år gjennomgått en reformprosess som blant annet innebærer at bistandsengasjementet nå involverer færre land og tematiske områder. På denne bakgrunn er det disse medlemmers mening at også Norge burde fremtvinge tilsvarende nødvendige prioriteringer, noe som også vil medføre reduserte driftsutgifter i Utenriksdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker en styrking av formålet "Fremme av transatlantisk samarbeid", som dekker tilskudd til arbeid for opprettholdelse og styrking av forbindelsene mellom USA og Norge. Disse medlemmer mener at tilskuddet til "Fremme av transatlantisk samarbeid" bør ligge på samme nivå som tilskuddet til "Informasjon mv. – europeisk samarbeid", og derfor foreslår disse medlemmer en styrking av budsjettpost 71, underpost 71.25 med 4 973 000 kroner til formålet "Fremme av transatlantisk samarbeid".

Kap. 103 Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Komiteen viser til at Regjeringen i budsjettet for 2010 foreslår å bevilge 25 534 000 kroner, noe som er en økning på 2,0 pst. i forhold til saldert budsjett for 2009.

Komiteen merker seg at bevilgningen er viktig for gjennomføring av statsbesøk og besøk på stats- og regjeringssjefsnivå, og at Utenriksdepartementet spiller en viktig rolle her.

Kap. 104 Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Komiteen viser til at Regjeringen for 2010 foreslår å bevilge 8 413 000 kroner, mot 8 248 000 kroner i saldert budsjett for 2009. Dette er en økning på 2,0 pst. Kapitlet dekker utgifter for DDMM Kongen og Dronningens statsbesøk og offisielle reiser til utlandet, samt kronprinsparets og prinsesse Märtha Louises offisielle reiser til utlandet.

Komiteen setter pris på den store innsatsen som kongefamilien gjør for å profilere Norge og fremme norske interesser ved besøksvirksomhet til utlandet.

Kap. 115 Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets nasjonale omdømmeforum bidro til økt debatt om hvordan Norges omdømme kan bedres. Komiteen merker seg videre at det er gjort en prioritering på 19 land, og at det av disse er plukket ut to pilotland; Polen og Storbritannia, for en mer intensivert samordning. Komiteen slutter opp om dette arbeidet.

Komiteen mener det er viktig at verdier som demokrati, menneskerettigheter og likestilling også er viktige bidrag i Norges internasjonale kulturarbeid. Komiteen slutter opp om at presentasjon av norsk kultur og norske kunstneres internasjonale virksomhet har betydning for Norges dialog med andre land. Komiteen mener norske kunstnere gjennom sin internasjonale virksomhet bidrar som et viktig ledd i arbeidet med å synliggjøre Norge som en interessant internasjonal aktør, og vil vise til at også det internasjonale kulturarbeidet nyter godt av Regjeringens satsing på kultur.

Komiteen vil igjen understreke betydningen av Barentssamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet, spesielt med fokus på det norsk-russiske samarbeidet og på fremme av dialogen mellom storsamfunn og urfolk. Komiteen merker seg at folk-til-folk- og kulturdimensjonene i nordområdestrategien skal bidra til å styrke samarbeidsnettverket i Barentsregionen. Komiteen slutter seg til samarbeidserklæringen hvor den norske og den russiske kulturminister i 2009 trekker opp nye muligheter for utviklingen av kultursamarbeidet i nord.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til partiets hovedmerknad og partiets alternative budsjett, hvor det legges opp til en videreføring av budsjettnivået fra 2009.

Kap. 116 Deltaking i internasjonale organisasjoner

Komiteen viser til at Norge har en fundamental interesse av en internasjonal rettsorden, der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner og der internasjonale organisasjoner danner et viktig fundament for samarbeid om felles utfordringer.

Komiteen vil understreke betydningen av at Norge på en slik bakgrunn deltar aktivt i internasjonale organisasjoner som er viktige aktører i utviklingen av en global rettsorden og et verdensomspennende sikkerhetssystem. Organisasjoner som FN og NATO er bærebjelker i norsk utenrikspolitikk.

Komiteen mener Norge må støtte opp under den videre reformprosessen i FN for å gjøre organisasjonen best mulig i stand til å fylle sin rolle når det gjelder fred og sikkerhet, internasjonal krisehåndtering, videreutvikling av internasjonale normer og standarder, arbeid for demokrati, fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling. Det er av særlig betydning å arbeide for å oppfylle Tusenårserklæringen og erklæringen fra oppfølgingsmøtet i 2005.

FNs fredsoperative innsats er en bærebjelke i organisasjonens arbeid for fred og sikkerhet. Antall deltakere i fredsoperasjoner er høyere enn noen gang, samtidig som mandatene er blitt mer komplekse, noe som presser kapasiteten. Komiteen merker seg at norsk deltakelse i og støtte til FNs fredsoperasjoner, særlig i Afrika, er et sentralt element i Regjeringens FN-satsing. Komiteen støtter dette.

Komiteen mener at Norge må være en aktiv alliansepartner i NATO med målsetting om å trygge norsk sikkerhet og bidra til internasjonal fred og stabilitet gjennom deltakelse i alliansens felles operasjoner. Komiteen vil understreke at målsettingen for arbeidet med et nytt strategisk konsept fram mot toppmøtet i 2010 må være å styrke NATOs evne til å møte nye sikkerhetsutfordringer, reform av NATOs strukturer, vektlegging av våpenkontroll, nedrustning og ikke-spredning, samt forholdet til Russland og alliansens samarbeid med andre internasjonale aktører.

Komiteen vil også peke på viktigheten av å sikre det transatlantiske samarbeidet i NATO og utvikle det strategiske samarbeidet mellom NATO og EU.

Komiteen har merket seg at det er skapt en ny dynamikk i arbeidet for nedrustning og at det på Nedrustningskonferansen i Genevé er blitt enighet om et arbeidsprogram. Klasevåpenkonvensjonen og Minekonvensjonen viser at det er mulig å gjøre framskritt, hvis det mobiliseres politisk vilje. Komiteen mener det er særlig viktig å arbeide for å styrke ikke-spredningsregimet og arbeide for kjernefysisk nedrustning. Visjonen om en verden uten atomvåpen må holdes levende. En endring av NATOs strategi med mindre vekt på atomvåpen, er et skritt mot en slik visjon.

Europarådet er en sentral institusjon for å ivareta menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati i hele Europa. Komiteen vil understreke betydningen av at Norge fortsetter et aktivt arbeid for å effektivisere organisasjonen og få ned det store antall ubehandlede saker ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. At Norges kandidat til generalsekretærstillingen i Europarådet, tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland, ble valgt, understreker vår forpliktelse til å støtte opp under rådets viktige arbeid.

Komiteen vil understreke at det må være en felles standard for menneskerettigheter i Europa, basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og mener at koordineringen og samarbeidet mellom Europarådet, OSSE og EU må ivareta dette.

Komiteen viser til at det er igangsatt en rekke prosjekter innenfor det nordiske globaliseringsinitiativet og i tilknytning til europeiske samarbeidsspørsmål. Blant disse er Toppforskningsinitiativet som skal fokusere på definerte områder innen energi-, miljø- og klimasektoren for å styrke fagmiljøene på tvers av landegrensene. Komiteen har også merket seg arbeidet for å fjerne grensehindre og programmet for å styrke de høyere utdanningsinstitusjonene i kampen om talentene både i og utenfor Norden.

Komiteen viser til at Norge gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar til EUs arbeid for å redusere de økonomiske og sosiale forskjellene i Europa. Komiteen har merket seg at alle de tilgjengelige midlene var gjort tilgjengelige for mottakerlandene ved utgangen av 2008. Komiteen har også merket seg at midlene er benyttet til å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene og at midlene er konsentrer til prosjekter innen fem definerte områder.

Komiteen viser til at forhandlingene om en videreføring av finansieringsordningene ikke var sluttført da budsjettet ble lagt fram, men legger til grunn at ordningene også for en ny periode vil bygge på de samme prinsipper som har ligget til grunn for inneværende finansieringsperiode.

Komiteen vil understreke betydningen av å støtte opp under ILOs arbeid for et anstendig arbeidsliv, utviklingen av bærekraftige arbeidsplasser og handlingsplan for likestilling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er et betydelig effektiviseringspotensial i Nordisk Ministerråds sekretariat. Disse medlemmer er innforstått med at samarbeidet i Nordisk Ministerråd er bredt og omfatter de fleste politikkområder, men mener det også er grunnlag for å foreta en bedre prioritering mellom de ulike prosjekter innenfor rammen av bevilgningen. På denne bakgrunn vil disse medlemmer redusere tilskuddet under denne posten.

Disse medlemmer mener at prosjektene i finansieringsordningen under EØS-avtalen og prosjektene under EØS-finansieringsordningen primært bør fokusere på tiltak rettet mot økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i EØS-området. Alle prosjekter må være gjenstand for kontroll, revisjon samt ha fokus på mål- og resultatoppnåelse. Det må etterstrebes å involvere norske partnere i prosjektene der dette er mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til partiets hovedmerknad og partiets alternative budsjett, hvor det legges opp til en mindre vekst i bevilgningene over kap. 116 enn Regjeringens forslag.

Kap. 118 Nordområdetiltak mv.

Komiteen er positiv til at samarbeidet med Russland fortsetter med uforminsket styrke. Komiteen deler det syn at finanskrisen har skapt en mer ustabil situasjon i Russland og at det derfor er viktig å satse på et bredt samarbeid som kan bidra til å påvirke utviklingen i Russland i en retning som tjener våre interesser. Komiteen mener Norges geografiske plassering tilsier at vår Russland-politikk skal være langsiktig og konstruktiv. Komiteen deler de mål Regjeringen har for prosjektsamarbeidet med Russland.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener Regjeringen bør fremlegge for Stortinget en Russland-strategi som tar for seg helheten i det norsk-russiske samarbeidet.

Komiteen vil foreslå en omdisponering av 1,75 mill. kroner fra kap. 118, post 71 Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskeretter mv. som i noen grad brukes til å fremme MR-tiltak i Nord-Kaukasus til å understøtte reformarbeid i Europarådet, slik at 1,75 mill. kroner overføres til kap 116, post 70.30 Europarådet. Komiteen vil vise til at Europarådet og MR-domstolen er blant de internasjonale aktørene som i størst grad bidrar til å motvirke en svekking av MR-situasjonen i Nord-Kaukasus. Mange av de prosjekter Norge støtter i Nord-Kaukasus omfatter blant annet saker som fremmes for MR-domstolen. En omdisponering av dette beløpet er derfor formålstjenlig for å styrke både MR-situasjonen i Nord-Kaukasus og reformarbeidet i Europarådet.

Komiteen mener det er viktig å stimulere til næringsutvikling på begge sider av den norsk-russiske grense. Komiteen har merket seg at man her ser for seg å bygge opp et lokalt næringsliv i tilknytning til petroleumsnæringen og annen type næringsvirksomhet. I denne sammenheng mener komiteen det er viktig å prioritere tiltak som fremmer fleksibel bevegelse og handel mellom Norge og Russland.

Komiteen vil understreke betydningen av å sikre en bærekraftig forvaltning av naturressursene, ivareta miljøet og å stimulere til et variert lokalt næringsliv som fremmer økonomisk samkvem mellom Norge og Russland, som omfatter andre sektorer enn bare olje og gass, og som fremmer små og mellomstore bedrifter. Dette er viktig for å redusere sårbarheten som kan følge av et ensidig næringsgrunnlag.

Komiteen har merket seg innrettingen på miljøvernsamarbeidet med Russland. Samarbeid om miljøspørsmål som oljevernberedskap og HMS-spørsmål vil være særlig aktuelt i forbindelse med fremtidig petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Komiteen vil peke på behovet for kartlegging og sårbarhetsanalyser av miljøet på russisk side av Barentshavet og tilliggende landområder.

Komiteen mener det er viktig at Norge arbeider for å støtte utviklingen av et åpent og demokratisk samfunn i Russland. Komiteen er bekymret over innskrenkingen av handlingsrommet til den frie pressen og frivillige organisasjoner. Komiteen er videre bekymret for fremveksten av fremmedfrykt og økende grad av vold og diskriminering.

Komiteen er av den oppfatning at det er viktig med et bredt samarbeid på helse- og sosialfeltet med Russland, særlig i forhold til Nordvest-Russland. Bekjempelse av smittsomme sykdommer og livsstilssykdommer må stå sentralt i arbeidet. Komiteen vil særlig peke på utfordringen i Arkhangelsk, med pasienter som er rammet av multiresistent tuberkulose.

Barentssekretariatets rolle er etter komiteens mening svært viktig for å realisere et bredt folk-til-folk-samarbeid med Russland. Komiteen har merket seg at kulturprogrammet BarentsKult vil bli videreført i 2010.

Komiteen er tilfreds med at fjerningen av strontiumbatterier i fyrlykter fortsetter i raskt tempo. Komiteen registrerer at prosjektet for fysisk sikring og rehabilitering av lageranlegget for brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall i Andrejevbukta vil bli videreført.

Komiteen mener at det også innen arbeidet med atomsikkerhet er viktig å støtte det sivile samfunn og de uavhengige russiske organisasjoner som er opptatt av disse spørsmål, for å fremme en åpen og kritisk debatt rundt miljøarbeid generelt og atomspørsmål spesielt.

Komiteen ser det som viktig at arbeidet med å forebygge arktisk klimaendring, helhetlig ressursforvaltning og miljøovervåking fortsetter. Komiteen støtter Regjeringens mål om å satse på prosjekter i Antarktis for å støtte opp under norske interesser som en bipolar nasjon.

Komiteen mener Barents 2020 som ble etablert i 2005 for å bygge kompetanse og produsere kunnskap i, om og for nordområdene er en viktig nasjonal satsing. Komiteen vil særlig peke på Forskningsrådets strategiske forskningsprogram "Geopolitikk i nordområdene, norske interesser" som et viktig prosjekt for å ivareta norske interesser i nordområdene.

Komiteen har merket seg prioriteringene for arbeidet i Nord-Kaukasus og deler Regjeringens vurdering av situasjonen i regionen. Komiteen vil særlig peke på viktigheten av å styrke rettssikkerheten og kvinners stilling i Nord-Kaukasus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er positivt at Regjeringen slår fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde, og at forholdet til Russland gis prioritet. Disse medlemmer mener at Regjeringens signaler om nordområdenes betydning, legger betydelige føringer på og forventninger om oppfølging gjennom konkret politisk handling. Norsk suverenitetshevdelse og beskyttelse av vår territorielle integritet i nordområdene krever, spesielt i en tid med militær styrkeoppbygging i Russland, tilstrekkelig militært nærvær. Et slikt nærvær vil muliggjøre en raskere og mer effektiv håndtering av krise- og konfliktsituasjoner, uten at det oppstår en utilsiktet opptrapping. Et tilstrekkelig militært nærvær vil også kunne være av avgjørende betydning for rask agering i sivile krisesituasjoner.

Disse medlemmer har merket seg at flere miljøer stiller seg sterkt tvilende til om Regjeringen vil være i stand til å innfri løftene for nordområdene knyttet til Forsvaret spesielt, ettersom gapet mellom pålagte oppgaver og ressurser som stilles til rådighet er stort. Disse medlemmer viser i så måte til at Regjeringen la ned marinebasen Olavsvern, NATOs eneste marinebase i de strategisk viktige nordområdene, ved årsskiftet 2008/2009, og at marinen i realiteten nå driftes fra Bergen.

Disse medlemmer er samtidig kjent med at Sjøforsvaret på bakgrunn av eksisterende bevilgninger kun har kapasitet til å seile tre av fem fregatter, og at en av disse per oktober 2009 er på oppdrag utenfor Somalia.

Disse medlemmer viser til at det fra Regjeringens side er et uttalt mål å legge til rette for at det skal opprettholdes et norsk samfunn på Svalbard. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er av stor betydning at myndighetene legger forholdene til rette for et næringsliv og turisme på øygruppen. Det er disse medlemmers mening at det ikke nødvendigvis er et motsetningsforhold mellom bruk og vern av øygruppens naturressurser og attraksjoner dersom passivt arealvern erstattes av aktivt vern gjennom bruk.

Disse medlemmer vil understreke at de er grunnleggende positivt innstilt til på miljømessig forsvarlig måte å utnytte nordområdenes olje- og gassressurser, herunder også åpne opp for nye leteblokker i Lofoten og Barentshavet. Disse medlemmer er av den oppfatning at norsk sokkel er blant de reneste i verden og norsk olje- og gassindustri er ilagt strenge krav til HMS. Dersom Norge ikke inntar et progressivt standpunkt i forhold til utnyttelse av disse ressursene vil andre land og aktører og selskaper kunne ta over denne rollen til en langt høyere pris for miljøet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er av den oppfatning at det er meget viktig å arbeide videre sammen med Russland for å løse felles problemer og utfordringer i fellesskap. Dette innebærer fortsatt sterk satsing på atomsikkerhetstiltak, styrket fokus på helse- og sosialmessige utfordringer, og ikke minst en ennå sterkere satsing på folk-til-folk-samarbeidet med Russland i nord.

Flertallet vil spesielt fremheve viktigheten av økt satsing på hiv/aids- og tuberkulosebekjempelse i Nordvest-Russland. Situasjonen i Barentsområdet når det gjelder spredning av hiv/aids og tuberkulose er alarmerende og urovekkende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i Norge er det fastslått at 3–4 personer av 1 000 blir smittet av tuberkulose, mens tallet for Nordvest- Russland ligger 20 ganger høyere samtidig som det er antatt store mørketall for dette. I begynnelsen av 2004 var det 38 000 mennesker som var diagnostisert med hiv/aids i Murmansk og i Arkhangelsk-området, og eksperter på smittsomme sykdommer har påpekt at mørketallene for både Tuberkulose og hiv/aids ligger på ca. 4 ganger antallet som er blitt diagnostisert i Nordvest-Russland.

Disse medlemmer viser til konklusjonene i en rapport fra Velferdsutvalget i Nordisk Råd (april 2009) om at arbeidet med å finne samarbeidspartnere og prosjekter for et mer effektivt samarbeid mot disse sykdommene i regionen må intensiveres.

Disse medlemmer vil totalt styrke bevilgningene som går via dette kapittelet med 20 mill. kroner. 12 mill. kroner av disse midlene øremerkes til bekjempelse av tuberkulose og hiv/aids i Nordvest-Russland, spesielt rettet mot tiltak og oppfølgingstilbud for barn og unge i utsatte grupper. Øvrige midler rettes spesielt mot prosjekter knyttet til bærekraftig næringsutvikling.

Disse medlemmer mener at arbeidet med internasjonale klima- og miljøtiltak kan gjøres på en mer kostnadseffektiv måte og reduseres således bevilgningene under denne posten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til de merknader som Kristelig Folkeparti – sammen med Høyre og Fremskrittspartiet – ved de siste års budsjettbehandling har gitt om betydningen av å starte prøvedrift av "NEW Corridor" gjennom Narvik. En slik transportkorridor fra øst (Russland) via Narvik til vestlige land, vil gi positive næringsmuligheter for denne regionen i Nord-Norge. Flertallet går derfor inn for at det innen nordområdesatsingen tas nye initiativ for å få arbeidet med dette interessante transportprosjektet på skinner.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til partiets hovedmerknad og partiets alternative budsjett, hvor partiet setter av ytterligere 10 mill. kroner utover Regjeringens forslag til prosjektsamarbeid med Russland. Høyre ønsker å styrke folk-til-folk-samarbeidet med Russland gjennom Barentssekretariatet. I en tid med politisk spenning mellom Russland og Europa er det viktig å styrke sivile og personlige bånd med vårt naboland. Disse medlemmer understreker at slike prosjekter, administrert av Barentssekretariatet, har vist seg å være effektive for å støtte opp under sivilt samfunn i Russland.

Kap. 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Komiteen har merket seg at kapitlet dekker bistandsadministrasjonen i Utenriksdepartementet og ved utenriksstasjonene, og viser til at Regjeringen foreslår en økning av de administrative utgiftene til bistanden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter denne prioriteringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at store kostnader knyttet til administrasjon av utviklingshjelpen vil reduseres som en følge av reduksjon og omlegging av den offentlige bistanden til utviklingslandene gjennom iverksettelsen av Fremskrittspartiets bistands- og utviklingspolitikk. Disse medlemmer vil redusere nivået på bistanden, og kanalisere den gjenværende bistanden gjennom frivillige organisasjoner og globale fond. All bistand vil bli gjenstand for streng kontroll, oppfølging og revisjon.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at bistandspolitikken blir mer fokusert på kvalitet enn på symbolske, kvantitative indikatorer og merker seg at Regjeringen gjennom sitt fokus på oppfyllelse av målet om 1 pst. av BNI og deretter 1,09 pst. av BNI til bistand går i motsatt retning.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens Dokument nr. 1 (2007–2008) som avdekker at Utenriksdepartementet har dårlig styring av bistandsprosjekter og viser til "betydelige midler som lett kan komme på avveie", samt at flere bistandsambassader har manglende rapporteringsrutiner og rutiner for rapportering av mistanke om korrupsjon og misligheter i bistanden. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 172 (2007–2008) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen hvor det forutsettes at Utenriksdepartementet sørger for at omtalen av bistanden i budsjettproposisjonen skrives slik at den gir Stortinget mulighet for nødvendig kontroll med bruken av midlene. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens Dokument nr. 1 (2008–2009) hvor det blant annet pekes på svakheter med målformuleringer, resultatindikatorer, risikovurderinger og krav til resultatrapportering i prosjektdokumentasjonen for bistand til Nepal, Bangladesh og Sri Lanka. Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen understreker at dette er forhold som er påpekt tidligere år ved revisjon av tilskudd til flere ulike bistandsland, og finner det uheldig at departementet fortsatt ikke har tilfredsstillende kvalitet på tiltaksforvaltningen.

Disse medlemmer forventer at departementet tar Riksrevisjonens konklusjoner alvorlig og kommer med konkrete tiltak for å rette opp de påpekte mangler og utilstrekkeligheter.

Disse medlemmer viser til NORAD-rapporten "Direct budget support, disbursement mechanisms and predictability" fra 2005 som viser til at andelen norsk bistand som gis som direkte budsjettstøtte, er økende. Disse medlemmer uttrykker bekymring over Regjeringens vektlegging av og økt bruk av direkte budsjettstøtte samt flerårig indikativt tilsagn i bistanden. Korrupsjonsforsker Brian Cooksey m.fl. påpeker at direkte budsjettstøtte øker insentivene for korrupsjon i bistanden. Disse medlemmer vil i så måte også understreke konklusjonene i artikkelen "Aid Dependence and the Quality of Governance: Crosscountry Empirical Tests" av verdensbankforskeren Stephen Knack, som slår fast at bistand tenderer til å forringe kvaliteten på et lands styresett når dette måles som byråkrati, korrupsjon og rettssikkerhet.

Disse medlemmer viser til at gradert respons er et utviklingspolitisk redskap hvor donorer kan gradere bistandsbevilgningene avhengig av mottakerlandets resultater på utvalgte områder eller innenfor gitte sektorer. EU har utarbeidet en modell for gradert respons som er basert på både faste og flytende komponenter. De faste komponentene er knyttet opp til makroøkonomiske indikatorer, mens de flytende delene utbetales i forhold til måloppnåelse av bestemte kriterier i utvalgte sektorer.

Disse medlemmer registrerer at blant andre Danmark har introdusert gradert respons i sin budsjettstøtte til Tanzania som følge av at regjeringen i landet ikke har oppfylt sine forpliktelser i forhold til antikorrupsjonsarbeidet. Disse medlemmer registrerer uttalelsene fra ministerråd Inge Herman Rydland ved den norske ambassaden i Tanzania (Bistandsaktuelt april 2006) om at Norge "ønsker heller dialog enn både gulrot og pisk: Vi mener dessuten Tanzania er tilstrekkelig stabilt til at man ikke trenger slike mekanismer". Disse medlemmer viser til at Tanzania er nr. 126 av totalt 180 land på Transparency International sin korrupsjonsindeks for 2009, og at landet har falt dramatisk på indeksen siden 2008. Det er disse medlemmers mening at eksemplet Tanzania, hvor flere alvorlige korrupsjonssaker har blitt avdekket de siste årene og hvor myndighetene forhandler med Norge om tilbakebetaling av midler som følge av avdekket korrupsjon, synliggjør behovet for en revidering av sanksjonssystemet i bistanden. På denne bakgrunn ber disse medlemmer Regjeringen om å vurdere å trappe opp bruken av gradert respons overfor mottakerlandene.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av et effektivt og rettferdig sanksjonssystem i bistanden. Mottakerland som fører en progressiv politikk og oppnår resultater innenfor områder som menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og demokrati, burde således belønnes, mens mottakerland som viser en nedadgående trend på de nevnte indikatorer, burde få tilført mindre bistand. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at bistandsavhengige regjeringer som ikke klarer å få ned forekomsten av korrupsjon, bare i svært sjeldne tilfeller påkaller kondisjonalitet fra donorlandenes side. Det er videre disse medlemmers oppfatning at donorer tenderer til å holde korrupsjonskondisjonalitet på et generelt nivå, istedenfor å koble bistand til reell effekt. Foretrukne indikatorer vektlegger input og prosess heller enn output og effekt. Det sees ofte på antall nedsatte kommisjoner, antall antikorrupsjonslover som er vedtatt og antall rapporter som er publisert, istedenfor antall påtaler og dømte. Disse medlemmer vil understreke behovet for å sette søkelyset på reelle virkninger av antikorrupsjonstiltak.

Disse medlemmer viser også til forslag fra Fremskrittspartiet i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2008–2009) om en forvaltningsrevisjon av bistanden. Disse medlemmer mener videre at man bør vurdere å innføre en ekstern, uavhengig kontrollmekanisme for avdekking av misligheter og korrupsjon innen bistanden.

Disse medlemmer viser til åpenhetsinitiativet International Aid Transparency Initiative (IATI) som ble etablert under Høynivåforumet for bistandseffektivitet i Accra i 2008. Initiativet skal bidra til å øke tilgjengeligheten av og åpenheten rundt informasjon knyttet til bistandstransaksjoner både hos donorer og mottakerland. Disse medlemmer er kjent med at 16 donorer er medlem av initiativet per oktober 2009, deriblant Norge, men merker seg samtidig at en rekke store donorland samt internasjonale organisasjoner ennå ikke har tilsluttet seg IATI. Samtidig registrerer disse medlemmer at det kun er 10 utviklingsland som så langt har erklært støtte til initiativet. Det er disse medlemmers oppfatning at dette er alvorlig all den tid åpenhet og antikorrupsjon er uttrykte målsettinger og sentrale momenter i bistandsforvaltningen på det internasjonale plan. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn oppfordre regjeringen til å bidra til at både flere donorer og ikke minst flere utviklingsland slutter seg til IATI. På lengre sikt bør det vurderes å kreve tilslutning til IATI som en forutsetning for mottak av bistand.

Disse medlemmer støtter bruken av Public Expenditure Tracking Surveys (PETS) i den grad disse kan bidra til mer informasjon om hvor bistanden kommer fra, samt hvor og hvordan den brukes. Slike undersøkelser må imidlertid komplimenteres med politisk handlekraft fra donor så vel som mottakerland. I så måte viser disse medlemmer til konklusjonene i studien "Public Expenditure Tracking Surveys: Lessons from Tanzania" (2007) utført av CMI/U4 som slår fast at det til tross for identifiserte problemer i PETS ikke var tilstrekkelig politisk vilje i den nasjonale regjeringen til å treffe effektive tiltak for å bedre informasjonen og åpenheten.

Disse medlemmer har derfor med interesse merket seg konklusjonene i studien "Anti-corruption Approaches – A Literature Review" utgitt av Norads evalueringsavdeling (januar 2009), som understreker at forskningen på området er i stand til å spore få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak. Samtidig registrerer disse medlemmer at rapporten slår fast at mangelen på politiske vilje i mottakerlandets regjering ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til manglende resultater.

Disse medlemmer mener at følgende uttalelse fra den svenske bistandsministeren Gunilla Carlsson til Newsmill 23. august 2009 utgjør et toneangivende skifte i debatten rundt bistand og korrupsjon:

"Men ett läge när det gång på gång visar sig att biståndet inte kan göra det som biståndet är avsett för - att bekämpa fattigdomen - vad krävs då av biståndet i en värld där korruptionen är ett faktum? [...] Kan det till och med vara som den zambiska ekonomen Dambisa Moyo hävdar, att bistånd kanske inte är en del av en möjlig lösning, utan faktiskt en del av problemet? Vi måste, som en av världens i särklass största biståndsgivare, våga ta oss an den frågan."

Disse medlemmer viser til forskningsrapporter som slår fast at det innenfor enkelte bistandsmiljøer eksisterer en motvilje mot å rapportere om mistanker om korrupsjon. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide og offentliggjøre en "svarteliste" av de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, og som unnlater å treffe egnede tiltak ved mistanke om korrupsjon i bistandsengasjementet."

Komiteens medlemmer fra Høyre ser generelt et potensial for modernisering og nye løsninger i offentlig forvaltning. Dette gjelder også bistandsforvaltningen. Disse medlemmer anser i tillegg at mindre geografisk og tematisk spredning av det norske bistandsengasjementet, slik Høyre legger opp til i sitt alternative budsjett, vil medføre reduserte administrasjonskostnader, og at kap. 140 post 1 derfor kan reduseres i forhold til Regjeringens forslag. Disse medlemmer er opptatt av at norsk bistandsforvaltning bør legge enda større vekt på målstyring og evaluering av de faktiske resultater av innsatsen, og mener at dette primært oppnås gjennom et klart fokus på modernisering og nye løsninger, fremfor økt administrasjon.

Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.

Kap. 141 Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

Komiteen har merket seg at kapitlet dekker administrasjonen av Norad og at Norads hovedoppgaver er å bidra til å styrke den faglige og forvaltningsmessige kvaliteten av norsk bistand. Komiteen har videre merket seg at Norad bidrar med bistandsfaglig rådgivning til hele utenrikstjenesten innenfor samtlige av Regjeringens utviklingspolitiske satsingsområder.

Komiteen viser til at Norad skal bidra til å sikre at tverrgående hensyn til bl.a. miljø og klima, samt at likestilling og korrupsjonsbekjempelse integreres i bistandsvirksomheten. Komiteen viser òg til at det for 2010 foreslås et budsjett for Norad på 199 936 mill. kroner, en økning på 7,6 pst. fra saldert budsjett for 2009.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin målsetting om en utviklingspolitikk som setter mer fokus på kvaliteten på bistanden og mindre fokus på kvantiteten på bistanden. Disse medlemmer er samtidig av den oppfatning at det foreligger et betydelig effektiviseringspotensial når det gjelder administrasjonen av fagetaten Norad, og reduserer derfor bevilgningene som går til dette formålet.

Disse medlemmer er kjent med at norsk bistand så sin fødsel med den såkalte India-hjelpen i 1952. Disse medlemmer er også kjent med at Norad lanserte sin første resultatrapport om norsk bistand i 2007, og registrerer at det skulle ta hele 55 år og milliarder i bevilgninger før det ble tatt initiativ til en evaluering av det norske bistandsengasjementet. Disse medlemmer stiller seg imidlertid tvilende til den forskningsmessige relevansen av konklusjonene i Norads resultatrapporter ettersom de etter disse medlemmers mening ikke tilfredsstiller grunnleggende krav til metode, datainnsamling og uavhengighet. Samtidig vil det med Norads tempo for evaluering av bistanden ta over 30 år før samtlige av de landene Norge gir bistand til blir evaluert. Disse medlemmer viser for øvrig til forslag fra Fremskrittspartiet under kap. 140 om en forvaltningsrevisjon av den samlede norske bistandsporteføljen, noe som også vil involvere prosjekter gjennom Norad.

Komiteens medlemmer fra Høyre ser generelt et potensial for modernisering og nye løsninger i offentlig forvaltning. Dette gjelder også bistandsforvaltningen. Disse medlemmer anser i tillegg at mindre geografisk og tematisk spredning av det norske bistandsengasjementet, slik Høyre legger opp til i sitt alternative budsjett, vil medføre reduserte administrasjonskostnader, og at kap. 141 post 1 derfor kan videreføres på 2009-nivå.

Disse medlemmer er opptatt av at norsk bistandsforvaltning bør legge enda større vekt på målstyring og evaluering av de faktiske resultater av innsatsen, og mener at dette primært oppnås gjennom et klart fokus på modernisering og nye løsninger, fremfor økt administrasjon.

Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen.

Kap. 144 Fredskorpset

Komiteen viser til at Fredskorpset skal bidra til at det skapes kontakt og samarbeid mellom enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner i Norge og i utviklingsland. Komiteen har merket seg at Fredskorpset har en rekke arrangementer både i Norge og i utviklingsland som bidrar til møteplasser for dialog og læring. Komiteen vil understreke den viktige innsatsen Fredskorpset gjør for å stimulere til økt internasjonal aktivitet i tråd med ønsket om bredere engasjement og involvering i internasjonale prosesser på lokalt og regionalt nivå.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre vil framheve det viktige arbeidet som gjøres i regi av Fredskorpset i samarbeid med sivilt samfunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ønsker en reduksjon og omlegging av det norske bistandsengasjementet, og reduserer følgelig bevilgningen til dette formålet på bakgrunn av en helhetlig vurdering av virkemiddelapparatet i utviklingspolitikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser likevel til at Fredskorpset, gjennom egen aktivitet, utvekslingsordninger og programmer, forvalter meget betydelige økonomiske midler, og ønsker en bred gjennomgang for å forsikre seg om at dette gjøres på best mulig vis.

Kap. 150 Bistand til Afrika

Komiteen viser til at Afrika fortsatt er verdens fattigste kontinent, men komiteen vil samtidig framheve de positive utviklingstrekk som også finnes i denne verdensdelen.

Den mest vanskeligstilte regionen, Afrika sør for Sahara, har hatt en gjennomsnittlig økning i BNP på over 5 pst. Komiteen viser til at over 40 pst. av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og at utviklingssamarbeidet generelt er en viktigere del av finansieringen av samfunnsøkonomien enn i regioner med en sterkere økonomi. Komiteen vil på denne bakgrunn bekrefte den sterke vektlegging av Afrika sør for Sahara som lenge har vært en hovedprioritering i norsk utviklingspolitikk.

Komiteen vil peke på at den internasjonale økonomikrisen har bidratt til å redusere veksten i Afrika sør for Sahara blant annet gjennom lavere investeringer og reduserte bistandsoverføringer. Dette svekker kampen mot fattigdommen.

Komiteen har merket seg at med dagens trender vil Afrika ikke nå målet om halvering av fattigdommen innen 2015.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til studier utført av anerkjente forskere som ikke kan konkludere med at bistand har bidratt til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i Afrika sør for Sahara.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil derfor understreke de klare føringer som en samlet utenrikskomité våren 2009 i Innst. S. nr. 269 (2008–2009) ga om at Norge gjennom sitt utviklingssamarbeid skal satse sterkere på å bistå Afrika i arbeidet for å nå FNs tusenårsmål, spesielt på områder som utdanning og helse, og styrket innsats for landbruksutvikling og matvaresikkerhet, og mer generelt for en bærekraftig utnytting av naturressursene.

Flertallet vil vise til at en enstemmig utenrikskomité i samme innstilling bekreftet at:

"... bistand til gjennomføring av tusenårsmålene, ikke minst innen helse og utdanning, skal ha prioritet innen norsk utviklingssamarbeid."

Det ble i Innst. S. nr. 269 (2008–2009) presisert hva dette tallmessig innebærer på utdanningssektoren gjennom følgende presisering:

"Komiteen mener at den andelen av norsk bistand som går til utdanningssektoren, må økes."

Flertallet forutsetter at dette blir fulgt opp i gjennomføringen av utviklingssamarbeidet i 2010.

Komiteen vil i forbindelse med klimasatsingen støtte proposisjonens uttrykte mål om å forsterke innsatsen i Afrika med fokus på tilpasningstiltak inkl. klimatilpasset landbruk, bærekraftig skogforvaltning og ren energi. Det er også etter komiteens syn viktig å styrke den andel av klimasatsingen som går til klimatilpasningstiltak, siden dette er målrettede tiltak for å styrke fattige lands evne til å forbedre befolkningens livsvilkår. Komiteen har positivt merket seg at det arbeides med å bistå samarbeidsland i Afrika med utvikling av fornybar energi som vind, bio- og solenergi. Komiteen anser dette som en viktig del av klimasatsingen.

Komiteen vil understreke at støtte til kvinner og likestilling har og skal ha en sterk plass ikke minst i norsk utviklingssamarbeid med partnere i Afrika. Det er etter komiteens syn også nødvendig å videreføre en skjerpet kamp mot korrupsjon og for en styrking av demokratiet, av uavhengige medier og av sivilsamfunnets frihet i forhold til statsmakten.

Komiteen er innforstått med at det planlegges en svak reduksjon i andelen av stat-til-stat-arbeidet som går til generell budsjettstøtte i 2010, men forutsetter at dette i lys av finanskrisens virkninger ikke fører til en reduksjon av det samlede omfang av sektorstøtte til og budsjettstøtte øremerket arbeidet for prioriterte tusenårsmål innen utdanning og helse.

Komiteen har i denne sammenheng merket seg at proposisjonen varsler at Norge fortsatt vil bidra til å styrke landenes evne til å levere velferdstjenester innen helse og utdanning, og at denne støtten – i tillegg til det som gis gjennom multilaterale kanaler – primært vil gå gjennom budsjettstøtte og sektorstøtte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det for hvert år blir tydeligere at økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon på det afrikanske kontinentet ikke skjer som følge av bistand, men i mange tilfeller på tross av bistand. Disse medlemmer viser til president Abdoulaye Wade i Senegal, som har uttalt følgende:

"Jeg har aldri sett et land utvikle seg gjennom bistand eller kreditt. Land som har utviklet seg har alle trodd på frie markeder. Dette er ikke noe mysterium. Afrika valgte den gale veien etter uavhengighet."

Disse medlemmer deler synspunktene til president Paul Kagame i Rwanda som har uttalt at de fattige landene ikke vil nå målet om økonomisk vekst så lenge de er opptatt av å motta bistand, og at entreprenørskap er den sikreste måten å oppnå dette målet på.

Disse medlemmer vil understreke at det finnes lyspunkter knyttet til utviklingen i Afrika de siste årene, men må samtidig erkjenne at fremskrittene tar tid og at de ikke kommer i samme størrelsesorden som i andre deler av verden. Afrika er et kontinent preget av mange udemokratiske regimer, høy grad av korrupsjon, dårlig beskyttelse av eiendomsrettighetene, samt lite fokus på handelsfasilitering som er en medvirkende årsak til en komparativt sett marginal intra- og interregional handel og global eksport. Disse medlemmer er blant annet kjent med forskning som viser at mens vestlige land reduserte sine tariffer med 84 pst. i perioden 1983 til 2003, så var det tilsvarende tallet for sørlige Afrika kun 20 pst. Disse medlemmer viser til forsker Ivar Gaasland ved Samfunns- og næringslivsforskning som påpeker at en familie på fire personer kan spare 6 400 kroner i året dersom Norge fjerner all toll på importert mat. Samtidig viser forskning at global frihandel vil kunne tilføre verdensøkonomien 1 500 mrd. kroner i året hvor halvparten av midlene vil tilfalle de fattige landene. Disse medlemmer mener dette bekrefter at frihandel er en "vinn-vinn"-situasjon både for norske forbrukere og borgere i utviklingslandene. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til forslag fra Fremskrittspartiet om å fjerne all toll på varer fra u-land, noe som også vil komme befolkningen i afrikanske land til gode.

Disse medlemmer viser til den zambiske økonomen Dambisa Moyo som i boken "Dead Aid: Why aid is not working and how there is another way for Africa", hevder at fattigdommen i Afrika økte fra 11 til 66 pst. i perioden 1970 til 1998, da bistandsoverføringene til kontinentet var på sitt høyeste. En studie utført av Kaufmann og Kraay (2003) viser at det er dårlig styresett som bidrar til fattigdom, og ikke omvendt. Disse medlemmer er kjent med mange eksempler på tilfeller hvor bistand ikke bare ikke har virket, men også direkte har vært skadelig for mottakerlandet og befolkningen ved å undergrave økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, demokrati, institusjoner og styresett.

En studie utført av økonomene Alesina og Weder viser til at høy korrupsjon i mottakerlandene samvarierte med høy andel bistand i prosent av BNP på 1990-tallet. Disse medlemmer mener at Norge gjennom massive bistandsoverføringer til Afrika gjennom flere tiår har vært med på å bidra til å utvikle en omfattende korrupsjonskultur i mange av mottakerlandene, og etter disse medlemmers mening er det avgjørende at fremtidige norske strategier for å skape utvikling i Afrika tar dette inn over seg.

Disse medlemmer viser til at bistandsavhengighet kan måles ved å se på bistandens andel av mottakerlandets bruttonasjonalprodukt. På 1960-tallet utgjorde bistand om lag 2,3 pst. av afrikanske lands BNP. Det tilsvarende tallet i dag er på over 9 pst. Land i Afrika hvor bistandens andel er under 9 pst. er imidlertid unntaket, og i de fleste lands budsjetter utgjør bistandens andel av BNP mer enn dette.

Disse medlemmer viser til Regjeringens omtale av at utviklingsland der bistand utgjør en betydelig andel av statsbudsjettet, er opptatt av økt forutsigbarhet om bistandsnivået. Disse medlemmer viser videre til at Norge som et ledd i arbeidet med å øke forutsigbarheten, har startet med å gi indikative flerårige tilsagn til samarbeidsland med godkjent fattigdomsstrategi og en positiv styresettutvikling. Disse medlemmer er på et generelt grunnlag svært skeptiske til en slik utvikling, ettersom dette kan føre til ytterligere klientifisering og bistandsavhengighet for disse landene. Disse medlemmer er også skeptisk til at Regjeringen tar sikte på å øke den generelle budsjettstøtten til samarbeidslandene. Dette vil, slik disse medlemmer vurderer det, føre til ytterligere bistandsavhengighet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at land som mottar norsk utviklingshjelp er rangert blant de mest korrupte på antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International sin liste for 2009 og at mange av de verste landene befinner seg i Afrika. Disse medlemmer viser til at flere anerkjente korrupsjonsforskere har påvist at direkte budsjettstøtte øker insentivene for korrupsjon i bistanden. Disse medlemmer viser til at flere norske samarbeidsland i Afrika mottar direkte budsjettstøtte og at Riksrevisjonen i flere rapporter har påpekt at kontrollen med sluttbruken av slik støtte er svak, og at risikoen for misbruk av midler er høy.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kjent med konklusjonene i en studie utført av Gyimah-Brempong fra University of South Florida (2002) som påviser en negativ sammenheng mellom militærutgifter og økonomisk vekst i afrikanske land. Andelen av bruttonasjonalprodukt som går til militærutgifter i afrikanske land er 2,3 pst., noe som er langt over gjennomsnittet for resten av verden. Det er etter disse medlemmers syn alvorlig at, ifølge en studie utført av professor Paul Collier (2007), så mye som 40 pst. av militærutgiftene i Afrika er direkte eller indirekte finansiert av bistand.

Disse medlemmer viser til rapporten "Air transport and destabilizing commodity flows" utarbeidet av Stockholm International Peace Research Institute (mai 2009) som slår fast at lufttransport har spilt en sentral rolle i opprettholdelsen av en rekke kriger og borgerkriger i Afrika gjennom kontinuerlig tilførsel av våpen og narkotika, samt ulovlig handel og utførsel av mineraler, metaller og hydrokarboner. Rapporten slår fast at mange av de samme transportselskapene som er involvert i disse transaksjonene også utfører tjenester for FN, EU, NATO og sivilsamfunnsorganisasjoner knyttet til distribusjon av nød- og katastrofehjelp og bistand. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Norge, i samråd med andre aktuelle land og organisasjoner, treffer egnede tiltak for å unngå at transportoppdrag i u-land ikke involverer selskaper knyttet til slike ulovlige virksomheter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg konklusjonene i rapporten "Økende mistro: nødvendigheten av gjennomsiktighet i Sudans oljeindustri" (september 2009) utgitt av organisasjonen Global Witness, som hevder at Norges Olje for Utvikling-program i Sudan ikke har tilstrekkelige mekanismer for å forsikre seg om at pengene ikke fyrer opp under konflikt og korrupsjon. Blant annet hevder rapporten at Sudan ikke tilfredsstiller kravene i Olje for Utvikling om politisk vilje til godt styresett, respekt for menneskerettighetene og dokumenterte fremskritt på disse områdene. På denne bakgrunn ber flertallet om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med tilfredsstillende informasjon om hvorvidt forutsetningene for programmet fremdeles overholdes, og en strategi for å trekke seg ut av engasjementet dersom dette ikke er tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Zimbabwe ble omtalt som "Afrikas kornkammer" ved uavhengigheten i 1980. Under diktator Robert Mugabe og hans parti Zanu-Pf har imidlertid landet utviklet seg til å bli, slik disse medlemmer vurderer det, en politisk, økonomisk og humanitær katastrofe som er i ferd med å destabilisere hele regionen. Mens Mugabe, hans maktapparat og de land som har støttet regimet må bære hovedansvaret for den tragiske utviklingen, har de internasjonale donorene som støttet Mugabe lenge etter at han hadde vist sine diktatoriske tendenser også et betydelig ansvar. Norge er, etter disse medlemmers mening intet unntak, selv om man fra norske myndigheters side stanset bistandssamarbeidet med myndighetene i Zimbabwe i 2002.

Mens Norge var blant de siste landene til å stanse det bilaterale bistandssamarbeidet med regjeringen i Zimbabwe, registrerer disse medlemmer at man nå fra norsk side har uttrykt støtte til maktdelingsavtalen mellom regjeringen og opposisjonen i landet. Samtidig har disse medlemmer merket seg uttalelsene fra visestatsminister Arthur Mutambara fra MDC til nyhetsbyrået allAfrica 5. august 2009 om at MDC ikke utøver noen kontroll i samlingsregjeringen, til tross for at dette var intensjonen bak maktdelingsavtalen. Støttespillere for Mugabe og Zanu fortsetter den ulovlige okkupasjonen av gård og grunn, Zanu fortsetter å kontrollere det sentrale maktapparatet og sikkerhetsstyrkene fortsetter å begå brudd på menneskerettighetene uten å bli stilt til ansvar. Disse medlemmer mener derfor det ikke er overraskende når MDC og statsminister Morgan Tsvangirai per oktober 2009 har trukket seg fra samlingsregjeringen. Dette bør etter disse medlemmers vurdering få konsekvenser for hvordan den norske regjeringen forholder seg til samlingsregjeringen i Zimbabwe. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Norge ikke under noen omstendigheter innleder et bistandssamarbeid med Zimbabwe før det er klart at de demokratiske kreftene i parlamentet ikke vil bli forsøkt kooptert av Mugabes maktapparat.

Disse medlemmer vil derfor ut fra en helhetsvurdering redusere bevilgningene til dette kapitlet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen. Disse medlemmer ønsker at det norske bistandsengasjementet fokuseres tematisk og geografisk der man kan gjøre en størst innsats for verdens aller fattigste. Særlig gjelder dette norsk bilateral bistand. Disse medlemmer ønsker derfor en økning av bevilgningen over kap. 150 post 1 på 50 mill. kroner utover Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til Høyres alternative budsjettforslag og sin generelle merknad. Disse medlemmer vil redusere bruken av budsjettstøtte til land som ikke oppfyller klare kriterier for kvalitet og transparens i økonomien og finansforvaltningen eller som ikke viser en klar utvikling i forhold til demokrati, rettsstatsprinsipper, korrupsjonsbekjempelse og god styring. Ut fra slike kriterier er det etter disse medlemmers oppfatning behov for å revurdere bruken av direkte budsjettstøtte til flere land som i dag mottar slik støtte over kap. 150 post 78, inkludert Tanzania og Uganda.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil foreslå å øke regionalbevilgningen til Afrika, ikke minst for å sikre økt støtte til klimatilpasningstiltak i Øst-Afrika, matvaresikkerhet og landbruksutvikling samt videre utbygging av grunn- og yrkesutdanning. Dette medlem vil foreslå å øke kap. 150, post 70; Regionbevilgning for Afrika, med 45 mill kroner.

Kap. 151 Bistand til Asia

Komiteen vil vise til at flere av verdens absolutt raskest voksende økonomier finnes i Asia. Det har ført til at andelen ekstremt fattige, som lever på under 1 USD per dag, har sunket fra 6 av 10 i 1975 til under 2 av 10 i dag. 600 millioner mennesker lever likevel under fattigdomsgrensen.

Komiteen ser positivt på at den væpnede konflikten på Sri Lanka er over, men vil påpeke at det hviler et stort ansvar på landets myndigheter for å oppfylle sine menneskerettslige og demokratiske forpliktelser overfor hele befolkningen.

Komiteen vil vise til at Asia er en region som raskt vil merke konsekvensene av klimaendringer. Ekstremvær og naturkatastrofer har dessverre alltid rammet Asia, men en økt frekvens og intensitet vil forverre livssituasjonen for millioner av mennesker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil derfor spesielt påpeke viktigheten av at togradersmålet legges til grunn for statenes handlinger med tanke på klimapolitikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er spesielt viktig at de klimamål som settes for u-landene er realistiske og mulige å oppnå. Disse medlemmer vil understreke at de verste miljøtruslene mot menneskeheten er ikke et resultat av teknikk og velstand, men en konsekvens av fraværet av disse. I så måte mener disse medlemmer at teknologioverføring og investeringer i u-landene er viktige elementer for å legge til rette for en bærekraftig utvikling i disse landene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil spesielt understreke at det trengs et bredt spekter av virkemidler for å bekjempe fattigdom. De viktigste er handel, en åpen økonomi og økonomisk frihet. Land som følger disse tre kriteriene er ikke bare mer velstående, men også mer demokratiske og har en jevnere fordeling av velstanden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader i innledningen samt under kap. 150 og vil på generelt grunnlag gjøre de samme prinsipper gjeldende for bistanden til Asia. Disse medlemmer ønsker derfor å redusere bevilgningene som går via dette kapittel, men ønsker i sin helhet å skjerme bidragene som går til Afghanistan og Pakistan, som en naturlig følge av det norske engasjementet for å sikre gjenoppbygging og fred i Afghanistan, som er en viktig del av kampen mot den globale terrorismen. Disse medlemmer vil samtidig understreke behovet for og viktigheten av at Norge koordinerer sin virksomhet i Afghanistan i forhold til andre donorers engasjement i landet og at arbeidet med anti-korrupsjonstiltak intensiveres.

Disse medlemmer viser til forskning som påviser at bistand ikke har hatt noen signifikant og positiv effekt på økonomisk utvikling i Asia. Millioner av mennesker blir løftet ut av fattigdom i land som Kina og India, trass i at disse landene mottar minimalt med bistand. Disse medlemmer viser til at den økonomiske utviklingen som skjøt fart i Hong Kong og Singapore på 1950-tallet, i Sør-Korea og Taiwan på 1960-tallet, Thailand og Malaysia på 1970-tallet, Kina på 1980-tallet og India og Vietnam på 1990-tallet, sammenfaller med perioder da disse landene begynte å utvikle liberale og stabile økonomiske institusjoner med frihandel som fundament.

Disse medlemmer viser til en studie presentert under det 41. finansministermøtet i den Sørasiatiske Samarbeidsorganisasjonen (ASEAN) i Bangkok (august 2009) som fremholder at regional frihandel blant de ti medlemslandene vil kunne øke landenes bruttonasjonalprodukt med 3,83 pst.

Disse medlemmer viser til at Bangladesh er et samarbeidsland for norsk bistand. Bangladesh er vedvarende blant de landene som kommer dårligst ut på Transparency International sin korrupsjonsindeks, og landet har på denne indeksen falt dramatisk fra 2008 til 2009. Disse medlemmer understreker viktigheten av at Norge, i samarbeid med myndighetene i Bangladesh, treffer effektive og målrettede tiltak i antikorrupsjonsarbeidet.

Disse medlemmer er kjent med at norske myndigheter gjennom en årrekke har støttet koranskoler i Pakistan, til tross for at pakistanske myndigheter har stengt flere av skolene som følge av at disse har blitt tatt over av Taliban. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:

"Stortinget ber Regjeringen avvikle all bistand til koranskoler i Pakistan."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen. Disse medlemmer mener at norsk bilateral bistand bør fokuseres tematisk og geografisk om færre land og regioner for å treffe verdens aller fattigste. Flere land som i dag mottar norsk bilateral bistand over kap. 151 post 78 oppfyller heller ikke grunnleggende krav til god styring, ansvarlighet og gjennomsiktighet, rettsstatsprinsipper eller beskyttelse av menneskerettigheter eller viser tilstrekkelig vilje til å forbedre disse forhold. Disse medlemmer vil derfor redusere bevilgningen med 250 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag på kap. 151 post 78.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at arbeidet for allmenn grunnskoleutdanning, herunder ikke minst å sikre jenter skolegang, samt å styrke kvaliteten i grunnskoleutdanningen, i Pakistan er viktig. En mindre del av norsk støtte har de siste årene gått til et pilotprosjekt for å sikre innføring i sekulære fag i 117 såkalte koranskoler. Det har vært en forutsetning fra norsk side at slik støtte ikke skulle knyttes til elementer som støtter eller legitimerer terrorvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at dette pilotprosjektet nå er ferdig. Det er viktig at prosjektet gjennomgås, i lys av dets intensjoner, gjennomføring og erfaringer, før det tas stilling til eventuell videreføring.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at den senere tids utvikling synes å bekrefte at ved en del av de skolene som har mottatt støtte, har det vært personer eller forhold som bryter med Norges forutsetning om at slik støtte ikke skal kunne knyttes til elementer som støtter eller legitimerer terrorvirksomhet. Dette er ikke akseptabelt, og støtte under slike forhold kan ikke fortsette. Disse medlemmer mener derfor at eventuell videreføring av prosjektet ikke kan forsvares med mindre Utenriksdepartementet sikrer bedre kontroll med at prosjektets intensjoner og forutsetninger er oppfylt. Disse medlemmer forutsetter at det ikke gis støtte til videreføring av pilotprosjektet uten at resultatet av den varslede gjennomgang av gjennomføringen av og erfaringene fra prosjektet er forelagt Stortinget.

Kap. 152 Bistand til Midtøsten

Komiteen har videre merket seg at det geografiske nedslagsfeltet for budsjettkapitlet omfatter hele regionen fra Irak i øst til Marokko i vest, men at regionbevilgningen foreslås fortsatt i hovedsak benyttet for utviklingsfremmende tiltak i Det palestinske området innenfor sektorene godt styresett, utdanning og energi.

Komiteen er av den oppfatning at en løsning på konflikten fortsatt må søkes på grunnlag av Veikart for fred, hvor hovedelementene er grensespørsmålet, flyktningenes rett til retur, Jerusalems status og politiske løsninger til erstatning for vold og terror. Komiteen tar avstand fra både terrorisme og bruk av kollektiv avstraffelse for enkeltindividers straffbare handlinger, straff der bl.a. befolkningsgrupper rammes.

Komiteen viser til at Midtøsten-regionen står overfor store utfordringer når det gjelder statsbygging, fred og forsoning, menneskerettigheter, og demokratisk og økonomisk utvikling. Komiteen merker seg at det er nødvendig å operere med høy grad av fleksibilitet for å kunne møte ulike politiske scenarioer etter hvert som de utvikler seg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i denne tilnæringen, og vil understreke at politisk stabilisering er en nødvendig forutsetning for å kunne komme videre med en fredelig og ønsket politisk utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener i likhet med UNDPs Arab Human Development Report 2009 at fraværet av demokrati og respekt for menneskerettighetene er hovedårsaken til mangelen på utvikling i den arabiske verdenen. Rapporten slår blant annet fast at omfattende kjønnsdiskriminering, som bidrar til at jenter og kvinner i disse landene ikke får tilgang på utdanning, fører til at 60 pst. av kvinnene ikke er i stand til verken å lese eller skrive. Rapporten oppfordrer de arabiske landenes ledere til å foreta drastiske kursendringer i retning av demokratisk styresett, og det er disse medlemmers mening at dette også bør være et av hovedfokusene bak Norges bistandspolitiske engasjement i Midtøsten.

Et uttalt mål ved Regjeringens bistand til de palestinske selvstyremyndighetene har vært å unngå fremveksten av ekstreme grupper, men disse medlemmer er kjent med forskningsrapporter som konkluderer med at internasjonal bistand og den massive korrupsjonen i Fatah var en medvirkende årsak til Hamas valgseier i 2006.

Disse medlemmer viser til Matthew Levitt som i boken "Hamas: Politics, Charity, and Terrorism in the Service of Jihad" fremholder at det ikke er noen forskjell mellom den militære, politiske og sosiale fraksjonen av Hamas. Disse medlemmer mener at Hamas er en terroristorganisasjon som blant annet skjuler sine aktiviteter bak påskuddet av å ha en sosial profil. Disse medlemmer vil i så måte understreke at Fremskrittspartiet var motstander av å normalisere forholdet til den Hamas-ledede palestinske samlingsregjeringen våren 2007.

Disse medlemmer mener at Norges utenrikspolitikk blant annet må ta utgangspunkt i respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Disse medlemmer vil i så måte påpeke at den norske regjeringens anerkjennelse av den Hamas-ledede regjeringen var et brudd på Norges forpliktelser overfor FNs folkemordkonvensjon av 12. januar 1951.

Disse medlemmer viser til at Norge ga 313,4 mill. kroner i budsjettstøtte til De palestinske selvstyremyndighetene (PA) i 2008 og at en betydelig del av den samlede norske bistanden til Det palestinske området blir kanalisert på denne måten. Christian Michelsen Institutt (CMI) analyserer i en studie fra 2005 bruken av budsjettstøtte i bistanden. Budsjettstøtte kan øke mottakerlandets eierskap til egen utvikling, men kan samtidig øke myndighetenes diskresjon i budsjettplanleggingen. I svake, korrupte stater med statlig kontrollerte medier kan dette være med på å bidra til mer korrupsjon. Samtidig er det grunn til å spørre hvilket eierskap som økes? Budsjettstøtte øker eierskapet til den sentrale regjeringen i landet, som ikke nødvendigvis er demokratisk valgt. I land med manglende demokratisk styresett og høy korrupsjon er det også lite realistisk å tro at de styrende elitene frivillig vil inngå reformer dersom disse reduserer sistnevntes eksisterende fordeler. Disse medlemmer er kjent med at det palestinske lederskap og PA har hatt og har problemer med uoversiktlige finanser, noe som blant annet fremkommer i antikorrupsjonsbyrået Transparency International sine årlige rapporter. Disse medlemmer mener at mange palestinske ledere har brukt bistanden til å berike seg selv, og at det palestinske lederskap og PA nå må etterstrebe godt styresett, tiltak mot korrupsjon og åpenhet om sin økonomi. Disse medlemmer forventer at Regjeringen holder Stortinget løpende orientert om utviklingen i forhold til antikorrupsjonsarbeidet i de palestinske områdene.

Disse medlemmer viser til forskning blant annet utført av CMI som hevder at bistand kan øke korrupsjonsnivået i land med mange konkurrerende sosiale grupper. Budsjettstøtte anbefales dermed ikke til land som har en høy grad av etnisk, lingvistisk eller religiøs heterogenitet. En studie utført av forskerne Anckar, Eriksson og Leskinen ved Åbo Universitet (2002) har utviklet en indeks over etnisk fragmentering. Åtte av 12 land som mottar budsjettstøtte fra Norge per 2009 har ifølge forskerne en høy grad av etnisk fragmentering, deriblant Det palestinske området. Det er derfor disse medlemmers inntrykk at Regjeringens budsjettstøtte til PA er ideologisk heller enn forskningsmessig basert.

Disse medlemmer er kjent med rapporter som viser til at det i palestinske fjernsynsprogrammer og palestinske skolebøker fremkommer hatpropaganda rettet mot jøder og Israel. Disse medlemmer viser til at en betydelig andel av den norske bistanden bevilges direkte til De palestinske selvstyremyndighetene (PA), og at PA regulerer alle fjernsynslisenser på Vestbredden.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:

"Stortinget ber Regjeringen stanse all bistand til de palestinske selvstyremyndigheter som direkte eller indirekte støtter undervisning med et anti-israelsk og antisemittisk budskap."

Disse medlemmer mener at initiativer rettet mot kulturelt diplomati og folk-til-folk-samarbeid mellom befolkningen i Israel og i de arabiske statene kan bidra til å nedbygge konflikter og bidra til forsoning mellom folkegrupper.

Disse medlemmer ønsker ut fra en helhetsvurdering å redusere bevilgningene som går via dette kapittel.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen. Disse medlemmer mener at norsk bilateral bistand bør fokuseres tematisk, og geografisk om færre land og regioner for å treffe verdens aller fattigste. Disse medlemmer ønsker redusert bruk av direkte budsjettstøtte til mottakere som ikke oppfyller grunnleggende krav til god styring, økonomiforvaltning, ansvarlighet og gjennomsiktighet, rettsstatsprinsipper eller beskyttelse av menneskerettigheter eller viser tilstrekkelig vilje til å forbedre disse forhold, og ser ikke at situasjonen i Midtøsten på det nåværende tidspunkt tilsier at den bevilgning som Regjeringen legger opp til i sitt budsjettforslag vil kunne virke etter hensikten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at arbeidet for fred, mellomfolkelig forståelse og utvikling i Midtøsten vil tjene på at det er økonomisk og sosialt samkvem mellom omverdenen og Israel og det palestinske området. For å bygge ned hat og mistillit og i stedet skape felles interesser og gjensidig forståelse er folkelig samkvem viktig. Flertallet er glad for at styret ved NTNU i november 2009 enstemmig avviste et forslag om akademisk og kulturell boikott av Israel og mener det snarere er behov for økt kulturelt og vitenskapelig samarbeid med regionen enn det motsatte.

Flertallet viser til at den uløste Midtøsten-konflikten utgjør en fare for sikkerheten og vanskeliggjør et normalt samkvem og økonomisk samarbeid i regionen.

Flertallet mener mangelfull utvikling av demokrati og brudd på grunnleggende menneskerettigheter, blant annet overgrep mot trosfriheten og retten til å konvertere fra islam, er et sentralt problem for utviklingen i den arabiske regionen rundt Midtøsten.

Etter komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti sitt syn er det viktig at demokratiske land i Europa og Amerika, med støtte fra FN, bidrar aktivt til å finne fredelige løsninger og skape en økonomisk og sosial utvikling som begrenser grunnlaget for hat, vold og terror i området. Gazakrigen mellom Israel og Hamas rundt nyttår 2009 bidro til dels til økt polarisering, men dette medlem noterte samtidig at konfliktsituasjonen bidro til større realitetsforståelse og en tverrpolitisk oppslutning fra alle partiene på Stortinget om arbeidet for å styrke de palestinske selvstyremyndighetene og president Abbas sin rolle, som en aktør som Vesten vil snakke med og som en aktør Vesten vil hjelpe og gi støtte til. Etter dette medlems syn er det viktig å understøtte lokalt arbeid for forsoning og ikke-voldelig konfliktløsning, gi bistand til å utvikle ansvarlig og demokratisk myndighetsutøvelse samt styrke sysselsetting og næringsliv, utvikle menneskerettighetene og rettssikkerheten og bekjempe korrupsjon.

Dette medlem viser til at det i palestinske medier, ikke minst Hamas-TV, forekommer hatpropaganda mot jøder og Israel. Dette vanskeliggjør arbeidet for fredelige løsninger. Når slik hatpropaganda til overmål flettes inn i TV-programmer og andre medier rettet mot barn, er det etter dette medlems syn en forkastelig indoktrinering som bryter med grunnleggende presseetikk. Dette medlem vil understreke at Norge konsekvent må arbeide for å motvirke slik hatpropaganda og ikke formidle støtte til medier som fortsetter med slik hatpropaganda.

Kap. 153 Bistand til Latin-Amerika

Komiteen peker på at Latin-Amerika er motsetningenes kontinent. Mens mange av landene opplever økonomisk vekst, og derav har redusert fattigdom og arbeidsledighet, er utfordringene knyttet til levekår enorme og forskjellen mellom rik og fattig økende. Komiteen er av den oppfatning at demokratiutvikling, anti-korrupsjon og bærekraftig forvaltning av naturressurser fortsatt er hovedutfordringene i landene i regionen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til anti-korrupsjonsindeksen for 2009, fra Transparency Internasjonal hvor Venezuela, Ecuador og Nicaragua er blant de landene som oppfattes som svært korrupte av sine innbyggere.

Disse medlemmer vil særlig peke på at mange av landene i Latin-Amerika har langt igjen for å nå tusenårsmålene i forhold til reproduktiv helse og vold mot kvinner. Spesielt kan nevnes Nicaraguas restriktive abortpolitikk, som vil gjøre det vanskelig å gjennomføre tusenårsmålet. Leser man Amnesty Internationals årlige rapport om menneskerettigheter for 2009, ser man at de fleste land i Latin-Amerika har brudd på menneskerettighetene, da særlig når det gjelder seksualisert vold og drap på unge jenter og kvinner. Dette ble også diskutert i Europarådet i mars 2009. Heller ikke kvinners rett til å delta i politikk og i samfunnslivet ellers er godt nok ivaretatt. Disse medlemmer er av den formening at dette er noe Norge bør prioritere høyt.

Disse medlemmer vil også peke på at i noen av mottagerlandene er det ikke reell ytringsfrihet, og journalister blir både forfulgt og drept for sine meninger. Dette bryter klart med menneskerettighetene, og skulle bidratt til sanksjoner fra Norge.

Disse medlemmer vil også vise til kuppet på den demokratisk valgte president i Honduras i juni 2009, og er bekymret for at dette vil kunne ha ringvirkninger til andre land i regionen.

Selv om mange land i regionen har politisk valgte ledere som også representanter marginaliserte grupper i samfunnet, som i seg selv ga håp, er det fortsatt store utfordringer knyttet til likestilling, sosial og økonomisk inkludering av urfolk og kvinner.

Disse medlemmer viser til sine innledende merknader samt merknader under kap. 150 og vil gjøre de samme prinsipper gjeldende for bistandsarbeidet i Latin-Amerika. Disse medlemmer viser til at bistanden til Latin-Amerika ble nesten tredoblet av Regjeringen på statsbudsjettet for 2007, men at forslag til statsbudsjett for 2010 inneholder en reduksjon av bevilgningene. Disse medlemmer ønsker imidlertid ikke en politisk styrt bistand til fordel for land der hvor myndighetene deler Regjeringens politiske oppfatning og ønsker derfor å redusere bevilgningene som går via dette kapittel ytterligere.

Disse medlemmer viser til rapporten International Property Rights Index 2009 som er en internasjonal eiendomsrettighetsindeks som måler hvordan verdens land verner om eiendomsrettighetene. Disse medlemmer noterer seg at landene i Latin-Amerika generelt oppnår lav verdi på indeksen, og at land som Nicaragua, Bolivia og Venezuela er blant de landene i verden med svakest vern av disse rettighetene. Rapporten anslår at bare 2 pst. av kvinner i u-land eier egen eiendom, og at mange av landene i Latin-Amerika har et svakt vern av kvinners rettigheter på dette området. Disse medlemmer mener at det først og fremst er landene i regionen som må ta tak i dette nedslående faktum, men mener samtidig det er viktig at norske myndigheter i sin utviklingspolitiske dialog bidrar til å styrke fokuset på beskyttelse av eiendomsrettigheter.

Disse medlemmer viser til rapporten "Abortion Worldwide: A Decade of Uneven Progress" utgitt av Guttmacher Institute (2009) som slår fast at om lag 70 000 kvinner dør hvert år som følge av utrygge aborter. Disse medlemmer merker seg at rapporten påviser at 97 pst. av kvinnene i Latin-Amerika lever i land med streng abortlovgivning som i enkelte tilfeller ikke engang tillater abort når morens liv er i fare. Disse medlemmer viser videre til rapporten "Estimates of Health Care System Costs of Unsafe Abortion in Africa and Latin America" fra Guttmacher Institute (2009) som hevder at behandlingen av komplikasjoner knyttet til utrygge aborter koster Afrika og Latin-Amerika mellom 1,5 mrd. kroner og 2 mrd. kroner årlig. Disse medlemmer mener at en mindre restriktiv abortlovgivning i mange av disse landene vil kunne styrke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og samtidig være kostnadsbesparende for nasjonale helsebudsjetter.

Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen har besluttet ikke å inngå ny avtale om budsjettstøtte til Nicaragua i perioden 2009–2011, og vil understreke at Fremskrittspartiet ved flere tidligere anledninger har foreslått å kutte denne støtten på grunn av mangel på respekt for menneskerettigheter og demokrati i mottakerlandets regjering.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen. Disse medlemmer mener at norsk bilateral bistand bør fokuseres tematisk, og geografisk om færre land og regioner for å treffe verdens aller fattigste. Disse medlemmer viser til at statsbudsjettet for 2007 innebar en økning i bistanden til Latin-Amerika med 61,9 pst. og for budsjettåret 2008 en økning på 6,1 pst. Til tross for en viss reduksjon i for 2009 og 2010 er nivået på bistanden til Latin-Amerika fortsatt meget høyt. Disse medlemmer viser til sine merknader i forbindelse med budsjettbehandlingene for 2007, 2008 og 2009 og er fortsatt skeptiske til Regjeringens satsing på mellominntektsland i Latin-Amerika, og anser Regjeringens fortsatte prioritering av dette området i stor grad å være ideologisk-politisk motivert snarere enn motivert ut ifra hensyn til fattigdomsbekjempelse og geografisk konsentrasjon av bistanden.

Disse medlemmer vil derfor avslutte norsk bistand over kap. 153 post 78 så snart som mulig, for derigjennom å frigjøre økonomiske, menneskelige og administrative ressurser til andre oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkeparti generelle merknad om å prioritere fattige land i Afrika framfor Latin-Amerika, og foreslår en omdisponering i samsvar med dette.

Kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Komiteen har merket seg at bevilgningene skal styrke det sivile samfunn som drivkraft og endringsagent for å skape mer åpne og demokratiske samfunn, og bidra til å nå nasjonale og internasjonale utviklingsmål. Komiteen viser videre til at det er et overordnet mål å fremme gjensidig forståelse og samarbeid mellom aktører i det sivile samfunn i Norge og i utviklingsland.

Komiteen viser til at befolkningen i Norge er engasjert i utviklingspolitiske spørsmål, men at det er viktig å videreføre informasjonsarbeidet om utvikling. Komiteen mener det er viktig å bidra til å øke denne interessen, og bidra til å øke forståelsen for Norges rolle i det internasjonale arbeidet. Komiteen viser til at bevilgningene foreslått for 2010 er på 1 764 000 000 kroner.

Komiteen medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har for øvrig ingen merknader og slutter seg til forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at professor Terje Tvedt tar opp sentrale og viktige problemstillinger knyttet til den utviklingspolitiske korporatismen i Norge gjennom boken "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt" (2003). Tvedt hevder at den norske bistandspolitikken og de involverte aktører er del av et nasjonalt godhetsregime som blant annet har den konsekvens at fokuset på gode intensjoner ofte tillegges avgjørende vekt i forhold til utviklingspolitiske prioriteringer. Det er disse medlemmers syn at også forfatterens påpekning av konsekvensene av de tette båndene mellom Utenriksdepartementet, de frivillige organisasjonene og de største forskningsinstitusjonene er betimelig. Dette "sørpolitiske system", som Tvedt kaller det, har etter disse medlemmers oppfatning vært delaktig i å hemme den grunnleggende debatten om norsk bistandspolitikk som Fremskrittspartiet har tatt til orde for gjennom mange år.

Disse medlemmer har registrert at det ifølge studier fra Verdensbanken nå er flere donorer enn noen gang. Siden 1960-tallet frem til i dag har gjennomsnittlig antall donorer per land steget fra 12 til over 33. Bistandsbyråkratiet er enormt og hvert år foretas det over 35 000 transaksjoner knyttet til bistand, 85 pst. av disse er på under 7 mill. kroner og de fleste bistandsavhengige afrikanske land leverer hvert år inn over 10 000 donorrapporter. Norge som i 2009 gir bistand til 110 land med prosjekter ned i størrelsesorden 50 000 kroner bidrar sterkt til dette byråkratiet.

Disse medlemmer har merket seg at Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) nylig har kommet med en evaluering av det norske bistandsengasjementet for 2007. Evalueringen er kritisk til at Norge sprer bistandsengasjementet på for mange land og sektorer, og gir uttrykk for at hvis et land har en lang rekke givere, bør de små giverne tenke gjennom sin rolle i landet. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen har vært avvisende i forhold til dette, og registrerer samtidig at Sverige har besluttet kraftig å redusere antall mottakere av bilateral bistand. I denne sammenheng viser disse medlemmer til studien "Aid with multiple personalities" utført av forskerne Djankov, Montalvo og Querol (august 2008) som ved å undersøke bistanden til 112 u-land mellom 1960 og 1999 påviser at tilstedeværelsen av mange donorer i et land gjør bistanden mindre effektiv og mer utsatt for korrupsjon.

Disse medlemmer vil advare mot en utvikling hvor de norske sivilsamfunnsorganisasjonene knyttes stadig tettere opp til de til enhver tid gjeldende politiske prioriteringer i Utenriksdepartementet. Det er disse medlemmers klare mening at dette på lengre sikt vil kunne undergrave organisasjonenes særegenhet, integritet og uavhengighet. Disse medlemmer er også skeptisk til at Riksrevisjonen gjennom Utenriksdepartementet skal bidra til kapasitetsbygging i finansforvaltningen i utviklingsland og nye demokratier, ettersom førstnevnte skal virke som den utøvende makts kontrollapparat.

Disse medlemmer viser til at den første Soria Moria-regjeringen i 2005 gikk til valg på å øke åpenheten i offentlig forvaltning, men registrerer til tross for dette at det motsatte har skjedd og at hemmeligholdet har økt under de rød-grønne. Disse medlemmer er kjent med Utenriksdepartementets ordning med reisestipend for journalister, og er av den oppfatning at dette reiser sentrale spørsmål i forhold til medias uavhengighet og god presseetikk. Disse medlemmer vil oppfordre Utenriksdepartementet og Regjeringen til å bidra til økt åpenhet og transparens i slike saker så vel som i statsforvaltningen for øvrig.

Disse medlemmer forutsetter at de norske bistandsorganisasjonene blir behandlet likt ut ifra bistandsfaglighet, folkelig forankring og kostnadseffektivitet. Det er samtidig disse medlemmers mening at det må stilles krav til de organisasjoner som mottar offentlig støtte om effektivitet i administrasjon og effektivitet og måloppnåelse i den bistand og hjelp som gis.

Disse medlemmer ønsker å stimulere til økt konkurranse mellom de ulike bistandsorganisasjonene om de samme prosjektene i u-land og tror dette vil kunne føre til en effektivisering av bistandsporteføljen. Disse medlemmer forutsetter at departementet velger å samarbeide med de organisasjoner som til enhver tid er best og kan gi mest bistand for pengene.

Disse medlemmer er kjent med at Riksrevisjonen tidligere har påpekt at Utenriksdepartementet har utilstrekkelige rutiner for å følge opp bruken av norske bistandskroner kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, og forutsetter at departementet har truffet egnede tiltak for å bedre disse rutinene.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknad under kap. 140 om utarbeidelse av en "svarteliste" for offentliggjøring av de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor.

Disse medlemmer ønsker ut fra en helhetlig vurdering av virkemiddelapparatet å redusere bevilgningene til dette kapitlet og derav fremtvinge en fornuftig prioritering av engasjementet. Disse medlemmer vil understreke betydningen av antikorrupsjonstiltak i bistanden og vil av den grunn skjerme bevilgningene til Transparency International.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen, hvor det legges opp til en redusert nominell vekst i bevilgningen over kap. 160 på 77 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at bevilgningen over kap. 160, post 70, til sivilt samfunn gir støtte til de frivillige organisasjonenes langsiktige utviklingsbistand. Dette medlem viser til at bevilgningen til dette formål over flere år har fått en synkende andel av bistandsbudsjettet og foreslår å øke denne bevilgningen med 70 mill kroner ut over Regjeringens forslag.

Kap. 161 Næringsutvikling

Komiteen er enig i at det er viktig å bidra til at utviklingslandene kan skape vekst gjennom økt næringsutvikling og handel. Samtidig er produksjon av varer og tjenester en forutsetning for handel, og komiteen understreker at bearbeiding av råvarer skaper grunnlag for arbeidsplasser og næringsklynger som er avgjørende for at land kan oppnå varige forbedringer i sitt utviklingsnivå. Komiteen viser samtidig til den pågående matvarekrisen, som har tydeliggjort behovet for å styrke mekanismer for en mer rettferdig fordeling og økning av verdens produksjon av matvarer.

Komiteen understreker at siste års klima-, finans- og matkrise må tas hensyn til i strategier for næringsutvikling, så vel som i det internasjonale handelsregimet. Komiteen er, særlig sett i lys av jordas tilstand, svært tilfreds med at Regjeringen har en målsetting om å øke innsatsen for klimatilpassing i landbruket og matsikkerhet for jordas befolkning. Komiteen slutter seg til Regjeringens syn på matsikkerhet som et av utviklingspolitikkens viktigste mål.

Komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 3 (2008–2009), Budsjett-innst. S. nr. 3 (2007–2008) og Budsjett-innst. S. nr. 3 (2006–2007), hvor komiteen fremhevet oppfølging av handlingsplanen for landbruksutvikling som innsats for næringsutvikling. Komiteen påpeker at svært mange av verdens fattigste fortsatt har sin inntekt og overlevelsesmulighet knyttet til landbruket og at Norge har kompetanse knyttet til forskning og landbrukssamvirke, på områder som bearbeiding, prisstøtte, standarder og produsenters kontroll med produksjonen. Komiteen mener det bør vurderes å utarbeide en helhetlig strategi for matsikkerhet, som synliggjør hvordan Norge vil bidra til økt produksjon av mat gjennom bistand rettet mot landbruksutvikling. Komiteen understreker behovet for å knytte satsingen på kvinner og miljø sammen med en bærekraftig landsbygdutvikling og styrking av de fattiges organisasjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at et annet sentralt mål er at importerte innsatsfaktorer i matproduksjonen ikke undergraver fattige lands matvaresikkerhet.

Komiteen vil videre understreke at ingen land har oppnådd store steg på utviklingsstigen uten en sammensatt næringsstruktur. Komiteen er bekymret for at investeringer i Afrika i stor grad retter seg mot råstoffutvinning og at Norges handel med de fattigste landene stort sett er knyttet til råstoff. Ifølge SSB var importen fra MUL-land i 2008 dominert av Angola og Bangladesh (hhv. 50 og 31 pst. av all MUL - import). Verdien av totalimporten fra MUL-land utgjorde 1 819 mill. kroner, 0,4 pst. av totalimporten til Norge. Fra Angola importerte vi først og fremst råolje. Importen utgjorde 911 mill. kroner.

Det er behov for en aktiv næringspolitikk i afrikanske land, for å bidra til å utvikle næringsklynger og leverandørvirksomhet som også kan bidra til sysselsetting og velferdsutvikling. Komiteen viser til Innst. S. nr. 269 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital, som underbygger viktigheten av at industrialiserte land deler kunnskap og teknologi. Dette forutsetter at utviklingslandene får bedre tilgang til patentert kunnskap og at dette blir vektlagt under arbeid med bilaterale og regionale handelsavtaler. Komiteen ønsker at norsk støtte til næringsutvikling tar hensyn til dette og legger vekt på den nordiske modellen der utvikling er et resultat av samfunnsaktørenes aktive rolle.

Komiteen viser også til at importen fra MUL land er marginal. Komiteen støtter tiltak for å øke kunnskap om særordningen i tollpreferanseordningen GSP og er tilfreds med de tiltak Regjeringen har iverksatt eller bidratt til.

Komiteen deler oppfatningen av at Norge har naturlige fortrinn på områder som vannkraft, olje og maritime ressurser. Samtidig er det en forutsetning at mottakerlandene og deres befolkninger selv har disse sektorer som prioriterte satsingsområder.

Komiteen understreker at samarbeidet mellom staten og næringslivet forutsetter bevisst og kontinuerlig oppfølging av arbeidet med samfunnsansvar, mot korrupsjon og uheldige sammenkoblinger av statlige egeninteresser og bistandsinnsats. Komiteen vil gi honnør til de bedrifter som driver små eller store prosjekter som gir positiv utviklingseffekt og fremme av næringsliv i utviklingsland.

Komiteen vil be Regjeringen vurdere hvordan en kan øke tilgjengligheten til rapporteringen av prosjektenes totale utviklingseffekt, både overfor Storting og offentligheten.

Komiteen vil også understreke viktigheten av at norsk næringsliv, særlig i markeder der døråpneren har vært bistandssamarbeid, påtar seg et ansvar for å holde en svært høy standard i forhold til samfunnsansvar og arbeidstakers rettigheter.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 200 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Komiteen understreker viktigheten av at arbeidstakeres rettigheter og den internasjonale kampen for anstendig arbeid, også må være tema i WTO og andre internasjonale institusjoner og organisasjoner som arbeider med handel.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at økonomisk vekst er en av de viktigste forutsetningene for fattigdomsreduksjon og utviklingen av et demokratisk styresett. Det er samtidig disse medlemmers mening at et fritt, selvstendig næringsliv har bidratt til å løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom i løpet av de siste tiårene. Disse medlemmer viser til Rapporten Economic Freedom of the World (EFW) som måler i hvilken grad et lands politiske rammeverk og institusjoner stimulerer til økonomisk frihet. Et flertall av de landene som oppnår lavest verdi på EFW-indeksen er u-land, og en stor andel av disse befinner seg i Afrika sør for Sahara. Disse medlemmer viser til Verdensbankens Doing Business Report som er en kvantitativ sammenstilling av byråkratiske reguleringer knyttet til det å opprette et næringsforetak, herunder politisk og institusjonelt klima, beskyttelse av eiendomsrettigheter, korrupsjon, rettssikkerhet med mer. Doing Business Report 2009 viser at hele 9 av de 10 landene med dårligst vilkår for næringslivet befinner seg i Afrika sør for Sahara. En rapport utgitt av Verdensbanken viser til at kun 8 til 10 pst. av handelen i sørlige Afrika er intraregional og at omfattende handelsrestriksjoner bidrar til å undergrave næringslivet i regionen. I så måte har disse medlemmer med interesse merket seg konklusjonene i en studie utført av forskerne Djankov, McLiesh og Romalho (2006) som viser at forbedret handelsfasilitering vil kunne øke verdens BNP med 2,3 pst. på årlig basis.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:

"Stortinget ber Regjeringen opprette en ekspertgruppe bestående av personer fra både offentlig og privat sektor for å bistå de fattigste landene (MUL-landene) og andre lavinntektsland med å treffe tiltak for å redusere byråkratiske hindringer for entreprenørskap, handel og innovasjon. Gruppen administreres gjennom Norfund med et årlig driftsbudsjett tilsvarende om lag 10 mill. kroner."

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en oversikt over hvordan norske tollbarrierer påvirker importmønsteret på varer fra u-land."

Disse medlemmer viser til professor C.K. Prahalad ved University of Michigan Business School som i boken "The fortune at the bottom of the pyramid" (2006) understreker viktigheten av å slutte å se på fattige mennesker som hjelpeløse ofre, men som kreative entreprenører og verdibevisste konsumenter. Prahalad viser til at det eksisterer et nærmest utappet markedspotensial for små og mellomstore bedrifter til å tilby varer og tjenester til den fattige befolkningen i u-landene, og at disse er villige til å betale for tjenestene. I denne sammenheng er disse medlemmer også kjent med rapporten "Emerging markets, emerging models" utgitt av Minitor Group (2009) om hvordan markedsbaserte løsninger på fattigdomsutfordringen bidrar til vannforsyning, telekommunikasjon og helsetjenester med mer i u-landene.

Disse medlemmer er kjent med konklusjonene i artikkelen "Placing enterprise and business thinking at the heart of the war on poverty" av Kurt Hoffman (2009) om hvordan næringslivet, spesielt små og mellomstore bedrifter, kan bidra til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i u-landene. Hoffman hevder imidlertid at det private næringsliv har tiltrukket seg mindre enn 10 pst. av de totale bistandsoverføringene det siste tiåret, og at forpliktende formuleringer knyttet til næringslivets delaktighet i økonomisk utvikling i u-landene nærmest er fraværende i bistandsindustriens formuleringer og dertil agitasjon.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Utenriksdepartementets oversikt over den bilaterale bistanden og hvilke aktører som har ansvaret for gjennomføringen av de ulike prosjekter, og merker seg at norsk privat sektor og privat sektor som sådan kun ble benyttet som kanal i henholdsvis 1 og 3 pst. av prosjektene i 2008. Disse medlemmer mener dette er et uttrykk for at næringslivet i svært liten grad involveres som aktør i norsk utviklingspolitikken.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en helhetlig strategi for økt involvering av næringslivet i utviklingspolitikken."

Kap. 162 Overgangsbistand (gap)

Komiteen viser til at overgangsbistanden er beregnet på overgangssituasjoner mellom humanitær bistand og langsiktig utviklingssamarbeid. Den er et virkemiddel for fleksibel støtte til arbeid med tidlig gjenoppbygging, fredsbygging, statsbygging og utvikling i sårbare og konfliktberørte land og regioner. Videre kan bevilgningen brukes i land som har vært rammet av omfattende og alvorlige naturkatastrofer. For øvrig viser komiteen til at støtten fra dette kapittelet samordnes med støtten som gis over kap. 163 og kap. 164.

Komiteen viser til at reduksjonen i bevilgningsforslaget for 2010 reflekterer at det økes på tematiske innsatsområder. Komiteen understreker viktigheten av at norske myndigheter bidrar til at det internasjonale samfunn i større grad etablerer felles tilnærming til tidlig gjenoppbygging og får på plass raskere finansiering av gjenoppbyggingsarbeid. Komiteen understreker også at lokal kapasitet og kompetanse styrkes, og så langt som mulig inntar en ledende rolle i tidlig gjenoppbyggingsfasen. Kvinners posisjon og deltakelse i gjenoppbygging er avgjørende for å bidra til varig fred og utvikling. Det er også viktig at barn i konfliktområder ses på som en særlig utsatt og marginalisert gruppe.

Komiteen viser også til målene som er beskrevet ift. hva bevilgningen foreslås brukt til:

• Støtte tidlig gjenoppbygging, utvikling, stats- og fredsbygging i utvalgte sårbare stater og regioner som søker å arbeide seg ut av voldelige konflikter, reformere dårlig styresett eller har vært utsatt for omfattende naturkatastrofer.

• Finansiere hurtig innsats, fortrinnsvis i den første tiden etter en fredsslutning eller naturkatastrofe.

• Bistå ofre for seksualisert vold og fremme kvinners rettigheter og deltakelse på like vilkår i sårbare stater og regioner.

Bevilgningen kan også benyttes for å styrke det internasjonale samfunns kapasitet til å bidra i land i overgangs- og tidlig gjenoppbyggingssituasjoner, samt til tiltak som bidrar til god giverpraksis og samordning mellom FN og internasjonale finansinstitusjoner. Komiteen støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at bevilgningene til overgangsbistand med fordel kan begrenses til færre land og sektorer. Disse medlemmer mener at fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må være at mottakslandene etter hvert skal kunne klare seg uten bistand. Disse medlemmer ønsker derfor å redusere bevilgningene som går via dette kapittel.

Disse medlemmer viser til forskningsrapporter som fremhever at bistand som gis i en post-konflikt situasjon er spesielt utsatt for korrupsjon, og at donorene i mange tilfeller vektlegger ønsket om fred mer enn fokuset på antikorrupsjon for på den måten å undergrave den langsiktige utviklingen i mottakerlandet.

Disse medlemmer er kjent med at bevilgningene under dette kapitlet blant annet innebærer støtte til gjennomføring av en plan for fred, gjenoppbygging og utvikling av det borgerkrigsherjede Nord-Uganda. Disse medlemmer er samtidig innforstått med at norske myndigheter gir budsjettstøtte til Uganda. President Yoweri Museveni gikk i 2009 til innkjøp av en Gulf Stream luksusjet tilsvarende fem års norsk budsjettstøtte. Den ugandiske regjeringen valgte samtidig å utsette en gjenoppbyggingsplan for områdene herjet av borgerkrigen nord i landet på bakgrunn av mangel på penger. Norge har dermed etter disse medlemmers mening indirekte vært med på å finansiere luksusflyet til den ugandiske presidenten og dermed undergrave fattigdomsbekjempelse og utvikling i landet.

Kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

Komiteen støtter at humanitær bistand, fredsbygging og menneskerettigheter er ett av de fem hovedsporene i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Kjernen i humanitær innsats er å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød og sikre menneskelig verdighet uavhengig av rase, kjønn, religion eller politisk tilhørighet.

Finanskrisen har fått og vil få store konsekvenser for de fattigste landene i verden, der forhold som dårlig styresett, brudd på menneskerettighetene og konflikter forhindrer en positiv utvikling. Krisen i verdensøkonomien kan innebære at det gis mindre til utviklingshjelp fra de rike landene i verden. Komiteen vil derfor understreke at det er viktigere enn noen gang å ha en helhetlig tilnærming som styrker den samlede innsatsen for forebygging/beredskap, effektiv klimatilpasning og fattigdomsreduksjon. Dette innebærer også at humanitær innsats ses i sammenheng med støtte til politiske prosesser for fred, forsoning og fredsbyggende tiltak, samt overgangsbistand og langsiktig utvikling.

Humanitære kriser krever politiske løsninger. Dialog med berørte land, humanitær nedrustning og arbeidet for å styrke menneskerettighetene er alle viktige bidrag til å forebygge humanitære lidelser.

Humanitært arbeid er risikofylt i og med at behovene for innsats er størst i land og regioner preget av kriser og konflikt. Det humanitære imperativet tilsier at Norge som giverland må være villig til å ta slik risiko. Samtidig må risikoen minimaliseres ved å identifisere, overvåke og iverksette relevante mottiltak. Samarbeid med utenriksstasjonene i det aktuelle området er viktig. Komiteen støtter arbeidet for å inkludere flere ikke-vestlige land i den internasjonale humanitære dialogen, herunder bruk av beredskapsordninger med personell fra utviklingsland, samt kontinuerlig vurdere samarbeid med nasjonale aktører der dette øker effektiviteten.

Komiteen vil understreke at Norge bruker sin posisjon som medlem i, og giver til, humanitære organisasjoner for å sikre et best mulig velfungerende, globalt humanitært system.

Håndvåpen og eksplosiver dreper og lemlester mer enn to millioner mennesker hvert år. Komiteen slutter opp om en fortsatt intensivert innsats for humanitær nedrustning gjennom støtte til Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon og prosesser knyttet til væpnet vold, herunder innsatsen for utviklingsprogrammer mot væpnet vold og håndvåpen.

Naturkatastrofer påvirker folks liv og levekår på en avgjørende måte i mange deler av verden. Det er sannsynlig at antallet humanitære katastrofer vil øke som følge av klima- og miljøendringer. Det vil bli mer flom, tørke og flere ekstremhendelser i årene framover. Utfordringene krever samordning mellom humanitær innsats og utviklingspolitikk, både når det gjelder forebyggende tiltak og ikke minst når det gjelder å gi effektiv respons på en katastrofe. Komiteen støtter vektleggingen av en sterk koordinering av de ulike aktørene for å forebygge, respondere på og igangsette gjenoppbygging og utvikling av samfunn etter naturkatastrofer.

Utviklingslandenes evne til å møte klimaendringene avhenger av utviklingspolitiske faktorer som godt styresett, tilgang på ressurser og et aktivt sivilt samfunn. Konsekvensene av klimaendringene kan ikke ses løsrevet fra utviklingsprosesser. Komiteen understreker viktigheten av at Norge er pådriver for at det internasjonale samfunnet integrerer klimahensyn i nasjonale utviklingsplaner for jordbruk, vannforvaltning og i planer for bl.a. energi, helse og utdanning. Komiteen vil også understreke at de humanitære konsekvensene av klimaendringene, herunder nye migrasjonsstrømmer, bør blir nærmere utredet og at de utfordringer dette representerer blir drøftet i FN og andre multilaterale fora. FNs klimapanel (IPCC) og FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) er sentrale i dette arbeidet.

Komiteen støtter at det skal fokuseres på de menneskene som rammes av humanitære katastrofer, på deres rettigheter, beredskap og evne til krisehåndtering.

Røde Kors og frivillige humanitære organisasjoner er de mest benyttede kanalene for norsk naturkatastrofebistand. Komiteen slutter opp om en rammeavtale over tre år (2009–2011) med Norges Røde Kors.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på de store humanitære utfordringene som eksisterer i verden knyttet til krig, konflikt, migrasjon og klimaendringer. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke bevilgningene til nødhjelp og humanitær bistand for å bekjempe humanitære katastrofer. Store menneskemasser er på flukt og søker trygghet fra krig og undertrykkende regimer, og disse medlemmer mener det er både riktig og viktig å sørge for rask og effektiv hjelp slik at de land som er mottagere av store flyktningstrømmer makter denne oppgaven.

Disse medlemmer støtter Regjeringens vektlegging av nulltoleranse mot korrupsjon i den humanitære bistanden og ser frem til videre oppfølging med oppnåelse av konkrete resultater på området.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at arbeidet med menneskerettigheter er riktig og viktig, men stiller seg tvilende til i hvilken grad bevilgningene til Gáldu Kompetansesenter kan forsvares over denne budsjettposten og reduserer i sin helhet bevilgningene til dette formålet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at store områder i Øst-Afrika, ikke minst rundt Afrikas Horn, er hardt rammet av tørke og ødeleggende værforhold. Dette er blant de områder i Afrika som kan bli hardt rammet av den globale oppvarming som ventes som følge av klimaendringene. Et stigende antall mennesker er nå blitt avhengig av matvarehjelp og annen hjelp for å overleve. De rammede folkegruppene har samtidig et stort behov for hjelp til å komme over til produksjonsmåter og næringsgrunnlag som er bedre tilpasset de endrede klimatiske forhold som må forventes. En slik klimatilpasning er nødvendig for at de på lengre sikt skal få mindre behov for akutt nødhjelp. Dette medlem vil på denne bakgrunn foreslå å øke bevilgningen under kap. 163 post 70 med 50 mill. kroner med et særlig fokus på tiltak for klimatilpasning.

Dette medlem vil også foreslå en økning på 50 mill kroner av post 71, Humanitær bistand.

Kap. 164 Fred, forsoning og demokrati

Komiteen er enig i at bidrag til internasjonal fred og sikkerhet er en overordnet oppgave i norsk utenrikspolitikk. FN er den viktigste internasjonale organisasjonen i arbeidet for å skape en fredeligere verden.

Komiteen merker seg at reduksjonene i forhold til saldert budsjett 2009 på enkelte poster har sammenheng med at midler overføres til andre kapitler og poster.

Komiteen merker seg prioriteringen av sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og ser positivt på den norske innsatsen for å få en sterk og slagkraftig enhet for kvinnespørsmål og likestilling i FN.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at en egen enhet for kvinnespørsmål og likestilling i FN ikke bidrar til en ytterligere byråkratisering av organisasjonens virke, eller til økte utfordringer knyttet til effektivisering og koordinering av denne virksomheten.

Komiteen støtter at Norge skal være en pådriver internasjonalt for å integrere kjønnsperspektiv i konfliktforebyggende arbeid, samt å styrke barn og unges rettigheter i fredsprosesser.

Komiteen er positiv til foreslåtte tiltak for de ODA-godkjente landene på Balkan. Det overordnede målet for denne bistanden er å bidra til fred, forsoning, rettsstats- og demokratiutvikling. Miljø- og likestillingsmessige hensyn skal, så langt som mulig, vektlegges i alle prosjekter.

Komiteen peker på at spredning av masseødeleggelsesvåpen og faren for en atomopprustning er en av vår tids største trusler. Norges mål er en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Norge spiller derfor en pådriverrolle for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning. Komiteen vil understreke viktigheten av å arbeide for nedrustning og ikke-spredning av både kjemiske våpen, biologiske våpen og atomvåpen. Komiteen vil likevel bemerke at atomvåpen fortsatt er i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelse, og viser til Innst. S. nr. 29 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 27 (2007–2008).

Komiteen peker på at arbeidet for å avskaffe atomvåpen er viktig også fordi det kan oppstå irreversible skader på miljøet ved utvikling, testing, bruk og destruksjon av atomvåpen. Komiteen mener at Norge må være en pådriver i arbeidet for at NATO-landene skal gå foran i arbeidet for nedbygging av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å bidra til å realisere målet om en verden uten atomvåpen.

Komiteen viser til at klimaendringer og miljøforringelse kan gi grobunn for konflikter mange steder. Det er behov for økt kunnskap om sammenhengene mellom klimaendringer, miljøproblem og konflikter. Komiteen peker på at det også er viktig å se opprustning og bruk av militære midler i et klima- miljø- og utviklingsperspektiv.

Komiteen peker på at frivillige organisasjoner og forskningsnettverk over hele verden har en viktig funksjon i å skape oppmerksomhet, engasjement og kunnskap om nedrustning og ikke-spredning. Komiteen peker på at det er viktig å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred og konfliktløsning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at arbeidet med fred og forsoning må gjøres på en mer kostnadseffektiv måte og ønsker å stimulere til dette gjennom en reduksjon av bevilgninger under kapitlet.

Disse medlemmer mener at ODA- prosjektene på Balkan og i andre ODA-godkjente OSSE-land må begrenses som en totalvurdering av effekten av benyttede bistandsmidler, og ønsker derfor å redusere bevilgningene til dette formålet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det ikke er mangelen på nedrustnings- og ikke-spredningsinitiativer som er skyld i manglende progresjon på området, men heller mangelen på koordinering mellom de ulike grupper og organisasjoner samt mangelen på politisk vilje i de involverte staters politiske ledelse. Disse medlemmer mener dette arbeidet må gjøres på en mer kostnadseffektiv måte og ønsker å stimulere til dette gjennom en reduksjon av bevilgningene til dette formålet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at siden utgiftene til flyktningtiltak i Norge og globale klimatiltak (skogprosjektet) øker mer enn totalrammen for utviklingsbistand i Regjeringens budsjettforslag for 2010, blir konsekvensene reduksjoner i viktige kapitler for bistand til utvikling i fattige utviklingsland. I et slikt perspektiv vil dette medlem foreslå å omprioritere en mindre del av bevilgningene til Balkan (kap. 164 post 71) til bistand i de minst utviklede land.

Kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering

Komiteen vil understreke at opplæring, forskning og høyere utdanning på de fattige landenes egne premisser er basis for utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Komiteen er enig i betydningen av kapasitetsbygging og kompetanseutvikling innen høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Komiteen viser til at over halvparten av midlene under dette kapitlet går til kapasitets- og kompetansebygging innen høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Komiteen viser også til at utviklingsforskning i Norge finansieres over dette kapitlet. Forskning av denne typen bidrar til å styrke kompetanse til fagmiljøene, som bistandsaktører kan ha nytte av i utformingen av norsk bistandspolitikk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at for å sikre effektivitet og kvalitet, har man hentet faglig rådgivning fra miljøer utenfor egen bistandsforvaltning. Flertallet støtter dette, da evaluering av ulike prosjekter ikke vil bli behandlet av den som gir til prosjektene. Flertallet har også merket seg at Norge har evalueringssamarbeid med flere andre land, og støtter dette. Flertallet har merket seg at man gjennom Norads evalueringsrapport for 2008, har man trukket fire lærdommer:

• 1. At det tas for lite hensyn til politiske maktforhold og behovet for bedre forståelse av den politiske sammenhengen norsk bistand går inn i

• 2. At langsiktig bruk av norsk kunnskap og kompetanse gir resultater på viktige sektorer

• 3. At Norge i begrenset grad følger opp bistanden, særlig på landnivå

• 4. At man har en manglende evne til å integrere tverrgående tema i de forskjellige sektorer.

Flertallet vil hevde at det er grunn til å bruke en slik evalueringsrapport, og ta lærdom av den.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg Norads årlige evalueringsrapporter. Disse holder høy kvalitet og tar opp viktige og aktuelle temaer i utviklingspolitikken som er nyttige i den fortløpende kvalitetssikringen av bistanden.

Komiteen legger vekt på det brede samarbeidet mellom institusjoner i utviklingsland og i Norge. Investering i høyere utdanning, forskning og teknologisk utvikling er nødvendig for å skape økonomisk, bærekraftig og samfunnsmessig utvikling. Forsknings- og institusjonssamarbeid nord-sør må baseres på likeverd og partnerskap.

Komiteen viser til at matmangel, ørkenspredning og avskoging er store utfordringer for utviklingslandene. Komiteen mener det er viktig at den hjelp som gis kan støtte opp om den langsiktige utviklingen i et land. Komiteen mener at det i tillegg er positivt om tiltak er kostnadseffektive, har enkel logistikk, og kan forankres på mottaksområdet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at jordbruket i mange utviklingsland legger beslag på en stor andel av de tilgjengelige vannressursene, men bidrar til en relativt beskjeden andel av bruttonasjonalproduktet. Flertallet vil understreke betydningen av forskning på hvordan man kan produsere mer mat med mindre vann. Flertallet mener at handel med virtuelt vann er en viktig forklaring på hvorfor vannfattige land har økonomisk vekst, tross mangel på vannressurser.

Flertallet mener handel med vann kan bidra til å hindre konflikter og at oppnåelsen av "flere jobber per dråpe" istedenfor "mer avling per dråpe" har vært nøkkelen til avverging av flere vannkriser og konflikter i Midtøsten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at matmangel, ørkenspredning og avskoging er store utfordringer for utviklingslandene. Disse medlemmer mener det er viktig at den hjelp som gis kan støtte opp om den langsiktige utviklingen i et land. I tillegg er det positivt om tiltak er kostnadseffektive, har enkel logistikk, og kan forankres på mottaksområdet. Disse medlemmer viser til at "biomembranen" fremstår som et godt eksempel som kombinerer dette, og kan derfor være et interessant virkemiddel i Norges bistand til å bekjempe matmangel, avskoging og ørkenspredning. "Biomembranen" har flere funksjoner og kan blant annet gi ørkenområder nytt liv ved å hindre vann i å fordampe eller synke dypt ned i jorden. I tillegg skal den kunne redusere vinderosjon av matjord fordi den binder jordsmonnet sammen. Disse medlemmer mener at det bør settes av ressurser til uttesting av "biomembranen" fra Albedo Technologies, og foreslår derfor at det legges inn 2 mill. kroner på denne posten som øremerkes dette formålet.

Disse medlemmer viser til at ca. 1,6 mrd. mennesker ikke har tilgang til elektrisitet, og at ytterligere over 2 mrd. mennesker har "kvist og grener" som primær energikilde. Disse medlemmer viser til at mange underutviklede land preges av dårlig utbygd infrastruktur for produksjon og overføring av elektrisitet. I den sammenheng fremstår småskala, lokal elproduksjon som en nødvendig tilnærming for å øke tilgangen til elektrisitet. Disse medlemmer viser videre til norsk kompetanse rundt solenergi, og ønsker at norsk solcelleteknologi i større grad vurderes brukt i bistandsarbeidet for å spre tilgang til elektrisitet. Disse medlemmer foreslår derfor at det bevilges 2 mill. kroner til et begrenset prøveprosjekt for bruk av norsk solcellekunnskap i bistandssammenheng.

Kap. 166 Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Komiteen viser til budsjettforslaget og merker seg at det foreslås bevilget 2 422 867 000 kroner til formålet miljø og bærekraftig utvikling mv., noe som er en økning på 626 072 000 kroner eller om lag 35 pst. fra saldert budsjett 2009. Midlene skal gå til Regjeringens klima- og skogsatsing, til oppfølging av internasjonale prosesser og konvensjoner, til å støtte utviklingslandene med å tilpasse seg klimaendringene og til å redusere de globale klimagassutslippene gjennom å hindre avskoging i u-landene.

Komiteen er kjent med at bevilgningene til internasjonale prosesser og konvensjoner blant annet benyttes til å støtte kvinners deltakelse i disse, til oppfølging av de helserelaterte tusenårsmålene, til oppfølging av Paris-deklarasjonen om bistandseffektivitet samt til handelsrelatert faglig bistand knyttet til u-landenes forhandlinger om og etterlevelse av internasjonale handelsforpliktelser. Komiteen støtter dette fokuset.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at Regjeringen gir støtte til det akademiske nettverket for fattiges bruks og eiendomsrettigheter, ANLEP, og gir sin tilslutning til dette. Flertallet vil på generelt grunnlag understreke betydningen av eiendomsrettigheter for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, og viser i denne sammenheng til rapporten International Property Rights Index 2009 som er en komparativ sammenstilling av graden av beskyttelse av eiendomsrettighetene i om lag 115 av verdens land. Flertallet deler rapportens konklusjoner om at formalisering så vel som beskyttelse av eiendomsrettighetene står svakt i mange land, spesielt i Afrika og Latin-Amerika, og mener at en styrking av disse rettighetene er blant de viktigste forutsetningene for velstandsutvikling i disse landene.

Flertallet er fornøyd med at Regjeringen viderefører støtten til Trade Facilitation Trust Fund, som bidrar til at u-landene kan foreta egne evalueringer av mulighetene for forenklinger i eksisterende og fremtidige handelsprosedyrer.

Flertallet har merket seg konklusjonene i rapporten "Beyond Aid: New Sources and Innovative Mechanisms for Financing Development in Sub-Saharan Africa" som anslår at landene i sørlige Afrika vil kunne spare mellom 1–3 mrd. USD ved å redusere transaksjonskostnadene knyttet til migranters pengeoverføringer. Flertallet viser i denne sammenheng til M-Pesa, som er et system for overføring av penger utviklet av mobilselskapet Safaricom i Kenya i 2007. M-Pesa har per 2009 om lag 7 millioner brukere med over 2 millioner daglige transaksjoner bare i Kenya alene. Det er planer om å utvide systemet til flere utviklingsland, noe som flertallet mener vil kunne ha et betydelig utviklingspolitisk potensial.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til Verdensbankens "Doing Business Report 2009" om hvordan handelsfasilitering og avbyråkratisering spiller en viktig rolle i å skape økonomisk vekst.

Disse medlemmer er kjent med at støtte til reduksjon av utviklingslandenes sårbarhet overfor klima- og miljøproblemene har en sentral plass i Regjeringens utviklingspolitikk, og at dette arbeidet er delt inn i fire satsingsområder: bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold; vann og sanitær; klima og tilgang til ren energi og miljøgifter. Disse medlemmer vil understreke at det i utgangspunktet er nasjonale og lokale myndigheter i disse landene som selv er ansvarlige for å treffe nødvendige tiltak for å tilpasse seg endringer i klima og miljø i eget land eller område, men at Norge og norske selskaper kan bidra med kompetanse og teknologi. Disse medlemmer vil for øvrig vise til felles merknader i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 173 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 9 (2007–2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til klimaforliket på Stortinget mellom regjeringspartiene og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fra januar 2008. I forliket var det enighet om å bruke inntil 3 mrd. kroner årlig på bevaring av tropisk regnskog. Dette var et historisk vedtak som bekreftet Norges rolle i det internasjonale arbeidet for å få ned de store klimagassutslippene fra regnskogsødeleggelse. Flertallet mener at klima- og skogprosjektet bør i all hovedsak støtte nasjonale planer for å redusere avskoging og skogforringelse. For å sikre at tiltakene som støttes skal ha størst mulig langsiktig effekt, er det viktig at slike nasjonale planer har en bred forankring i mottagerlandene. Tiltakene skal ikke være i strid med sentrale norske bistandsmål. Det er viktig at tiltakene er i tråd med urfolks og andre lokale folkegruppers rettigheter. Det norske klima- og skogprosjektet skal fokusere på beskyttelse av naturskog, og det skal ikke gis støtte til aktiviteter som på noen måte bidrar til å forringe eller ødelegge slik skog, som for eksempel industriell hogst og konvertering av naturskog til treplantasjer. Flertallet forutsetter at også klima- og skogprosjekt underlegges de strenge krav til oppfølging, mål- og resultatstyring, gjennomsiktighet og korrupsjonsbekjempelse som må legges til grunn for alle utviklings- og bistandsprosjekt.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har gitt støtte til en utredning av mulige konsekvenser for handelsregelverket av ulike tiltak som vil følge av en fremtidig klimaavtale. Det er etter dette flertallets mening viktig at en fremtidig avtale i tilstrekkelig grad ivaretar hensyn i eksisterende frihandelsavtaler samt legger forholdene til rette for en sluttføring av Doha-forhandlingene.

Dette flertallet merker seg at Regjeringen via det internasjonale partnerskapet for fornybar energi og energieffektivitet har gitt finansiell støtte til prosjekter i flere u-land. Dette flertallet er fornøyd med at Regjeringen i 2008 var med på opprettelsen av et innovativt Fond for fornybar energi og energieffektivitet i u-land, og anser tilførsel av privat kapital til investeringer i slike tiltak som et sentralt virkemiddel i arbeidet for fattigdomsreduksjon og utvikling i u-landene.

Dette flertallet støtter intensjonen bak Regjeringens klima- og skogsatsing, herunder at reduksjonene av de globale utslippene av klimagasser bør tas der hvor disse er mest kostnadseffektive. Dette flertallet er av den oppfatning at satsingens kostnadseffektivitet nødvendigvis vil avhenge av den nasjonale politiske, sosiale og økonomiske konteksten i samarbeidslandet.

Dette flertallet er kjent med at en rekke uavhengige forskere så vel som internasjonale organisasjoner har betydelige innvendinger mot satsingen, spesielt knyttet til mulighetene for kontroll, korrupsjonsrisiko og sannsynligheten for at kriminelle grupper utnytter prosjektene til egen vinning. Dette flertallet tar disse innvendingene på alvor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg på den ene siden Regjeringens intensjoner om at satsingen skal bidra til tidlige og målbare reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse i u-land. Disse medlemmer merker seg på den andre siden at vilje til prøving og feiling står sentralt i satsingen, slik dette fremkommer i St.prp. nr. 1 (2008–2009). Det er disse medlemmers mening at klima- og skogsatsingen delvis bygger på motstridende hensyn og mener dette i større grad burde vært problematisert i den foreliggende budsjettproposisjonen og i de reelle bevilgningene til formålet.

Disse medlemmer viser til at FNs program for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse (UN-REDD Programme) er et samarbeid mellom FNs Utviklingsprogram (UNDP), FNs Miljøprogram (UNEP) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). En betydelig andel av den norske, multilaterale støtten til klima- og skogsatsingen ble i 2008 kanalisert gjennom UN-REDD. Disse medlemmer merker seg at FAO anses som den viktigste skogfaglige institusjon i FN-systemet, men at organisasjonen har betydelige ledelsesproblemer, at den er svært lite reformvillig og at Regjeringen som følge av dette har redusert støtten til formålet.

Disse medlemmer er kjent med at en betydelig andel av innsatsen mot avskoging og skogforringelse involverer Amazonas, Kongo-bassenget og deler av Sørøst-Asia. Disse medlemmer er av den oppfatning at mange av landene i disse områdene er post konflikt-land preget av høy grad av korrupsjon, svak beskyttelse av eiendomsrettighetene samt svake uavhengige medier og svakt sivilt samfunn. Det er disse medlemmers mening at dette representerer særskilte utfordringer knyttet til antikorrupsjon, kontroll og spørsmål om lokalt eierskap, noe som igjen etter disse medlemmers mening gjør det viktig at satsingen gjenspeiler den reelle politiske situasjonen i de respektive samarbeidsland.

Disse medlemmer merker seg at Tanzania er et bilateralt samarbeidsland i satsingen, og at støtten planlegges brukt til gjennomføring av blant annet nasjonale REDD -strategier og pilotprosjekter. Disse medlemmer er samtidig kjent med at Norge forhandler med Tanzania om tilbakebetaling av midler som følge av avdekket korrupsjon og mislighold i et norskstøttet miljø- og naturressursprogram i landet. Det er disse medlemmers oppfatning at dette understreker at korrupsjonsproblematikken i Tanzania er rell, og at fremtidige norskstøttede prosjekter må gjenspeile dette faktum.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil gi støtte til en uavhengig evaluering av klima- og skoginitiativet og at denne skal styres av Norad. Disse medlemmer mener imidlertid at en evaluering ikke er uavhengig så lenge den styres av organisasjoner som er delaktige i det respektive prosjekt, og ber derfor om at man vurderer en reell uavhengig evaluering av initiativet.

Disse medlemmer er positive til utviklingen av et klimaregime som bidrar til å redusere utslippene av klimagasser i utviklingsland der slike tiltak er mest kostnadseffektive. Regjeringens klima- og skogsatsing reiser imidlertid en rekke problemstillinger knyttet til målbarhet, fungibilitet, eierskap, korrupsjon og kontrollaspekter som etter disse medlemmers mening ikke belyses i tilstrekkelig grad fra Regjeringens side.

Disse medlemmer mener Regjeringens begrunnelse for klima- og skogsatsingen baserer seg på to motstridende hensyn om at innsatsen er ment å gi raske og kostnadseffektive reduksjoner i klimagassutslipp, samtidig som tålmodighet, langsiktighet og vilje til prøving og feiling er viktige elementer i satsingen. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at man ikke forhaster seg i forhold til oppstart av aktuelle prosjekter i samarbeidsland.

Disse medlemmer viser til seniorforsker Hanne Svarstad ved Norsk Institutt for Naturforskning og professor Ole Hofstad ved UMB på Ås som stiller seg kritiske til regnskogsatsingen og påpeker at det verken finnes tilstrekkelig kapasitet til å styre prosjektene i Norge eller i mottakerlandene samt at satsingen vil kunne drive livsgrunnlaget fra de fattige.

Disse medlemmer er kjent med rapporten "REDD Myths" fra Friends of the Earth (desember 2008) som tar for seg de foreslåtte mekanismene som skal redusere de globale klimautslippene ved hjelp av bevaring av skog. Rapporten viser til at kostnadsoverslagene for ordningen er estimert til mange titalls mrd. kroner hvert år. Dette skaper insentiver for u-landene til å iverksette de foreslåtte prosjektene uten at det er tatt tilstrekkelig hensyn til om mekanismene vil virke og hvilke eventuelle uintenderte konsekvenser de vil ha. Rapporten er også skeptisk til om mekanismene vil fungere i autoritære og korrupte regimer og frykter at de vil kunne bli en gylden mulighet for disse regimene til å sikre seg fremtidige inntekter.

Disse medlemmer registrerer samtidig at blant annet Interpol har uttrykt at det er stor sannsynlighet for at kriminelle grupper vil forsøke å utnytte REDD-mekanismene og at korrupsjonsfaren i prosjektene er overhengende.

Disse medlemmer reduserer derfor på denne bakgrunn bevilgningene til dette formålet.

Komiteens medlem fra Høyre og Kristelig Folkeparti anser det viktig både med tiltak for klimatilpasning i utviklingsland og tiltak for å begrense klimagassutslipp som kan påvirke den langsiktige, globale klimautvikling, herunder Norges Skog/klima-prosjekt. Som påpekt av en rekke store bistandsorganisasjoner i utenriks- og forsvarskomiteens høring om 2010-budsjettet, mener også disse medlemmer at det i den framlagte proposisjon ikke er en tilfredsstillende balanse mellom tilpasningstiltak som kan hjelpe utviklingsland å håndtere klimaendringer som uansett vil komme i årene framover og de mer langsiktige tiltak for å dempe klimagassutslipp som kan påvirke det globale klima noen tiår fram i tid.

Som svar på spørsmål fra komiteen har departementet opplyst at bare om lag 1 mrd. kroner av bevilgningen på nær 1,5 mrd. kroner til klima-skog-prosjektet i 2009 vil bli brukt på grunn av forsinkelser i prosjektarbeidet. På bakgrunn av departementets svar, som innebærer at om lag en halv milliard kroner av bevilgningen for 2009 blir overført til 2010, vil dette medlem foreslå å omdisponere 295 mill kroner til klimatilpasningstiltak og andre tiltak for sosial og økonomisk utvikling, herunder økt matvaresikkerhet og landbruksutvikling og utdanning. På grunn av overføringen av ubrukte midler fra 2009 vil det likevel bli disponibelt for klima/skog-prosjektet mer enn de vel 2,1 mrd. kroner som Regjeringen i Prop. S 1 (2009–2010) har foreslått bevilget til formålet i 2010-budsjettet. Disse medlemmer vil understreke at den risiko som også departementet påpeker når det gjelder gjennomføringen av klima/skog-prosjektet må medføre ekstra aktsomhet slik at viljen til å trappe opp støtten løpende tilpasses hva som er forsvarlig forvaltning av midlene.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå økte bevilgninger til flere budsjettposter for klimatilpasning og forskning om klimatilpasset landbruk, herunder en betydelig økning av kap. 166, post 72: Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling. Støtte til å redusere utviklingslandenes og de fattigstes sårbarhet overfor klimaendringene står sentralt i klimaforhandlingene, men denne bevilgningsposten for klimatilpasningstiltak blir i Regjeringens forslag til statsbudsjett redusert til 235 mill kroner. Disse medlemmer vil i stedet øke posten med 100 mill kroner ut over Regjeringens forslag slik at bevilgningen for 2010 blir på 335 mill kr.

Kap. 167 Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

Komiteen viser til at etter OECDs retningslinjer kan visse flyktningutgifter knyttet til opphold i Norge og tilbakevending til sine hjemland klassifiseres som offisiell utviklingshjelp (ODA). Komiteen viser til at tiltakene ligger administrativt under hhv. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Posten dekker også refusjon av utgifter knyttet til reintegrering i opprinnelsesland, herunder også finansiering av omsorgstilbud for enslige mindreårige asylsøkere. ODA-godkjent andel av utgiftene foreslås refundert Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet fra denne posten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ønsker en langt strengere praksis i forhold til asylinnvandring enn hva som er gjeldende i dag. Disse medlemmer mener at praksisen med å gi opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening må strammes inn. Disse medlemmer vil derfor foreta en reduksjon i bevilgningene som går via dette kapitlet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative budsjettforslag, hvor det foreslås en lang rekke tiltak som vil redusere den sterke økningen i asyltilstrømningen til Norge som har funnet sted de seneste årene. Disse tiltakene står nærmere beskrevet i Høyres alternative budsjett og i budsjettinnstillingene for relevante fagdepartement, men får samtidig provenyvirkning under kap. 167.

Kap. 168 Kvinner og likestilling

Komiteen støtter at kvinner og likestilling er et av satsingsområdene for norsk utviklingspolitikk. Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007–2009 identifiserer og styrker dette arbeidet gjennom fire tematiske innsatsområder. Komiteen understreker at kvinner og likestilling skal fremmes både gjennom spesifikke målrettede tiltak og som en integrert dimensjon i alt utviklingssamarbeidet. Bevilgningen i dette kapitlet skal bidra til gjennomføring av handlingsplanen.

Komiteen vil understreke at det er store ulikheter mellom regioner og land på sysselsetting og muligheter for kvinners deltakelse i demokratiet. Det er også ulikheter i forhold til om, og hvor raskt dette forandrer seg. Komiteen vil derfor understreke at dette ligger til grunn for det videre arbeidet

Komiteen vil understreke behovet for å satse målrettet på kvinner. Kvinners helse og muligheter er avgjørende ift. å lykkes med utvikling i verden. Gjennomføringen av "Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling" i utviklingssamarbeidet, er viktig for å styrke kvinners rettigheter og muligheter til å delta aktivt og på lik linje med menn, også i det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle samfunnsliv. Komiteen understreker at bevilgningen også kan anvendes til tiltak rettet mot menn og gutter, i den hensikt å påvirke holdninger og handlinger og redusere barrierer mot likestilling. Slike tiltak vil også fremme kvinners fysiske og seksuelle integritet og bekjempe kjønnsbasert vold, som rammer kvinner og seksuelle minoriteter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets merknader under kap. 153 om styrking av kvinners rett til eiendom og kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og vil også gjøre disse prioriteringene gjeldende under dette kapitlet.

Kap. 169 Globale helse- og vaksineinitiativ

Komiteen anser Norges sterke støtte til internasjonalt arbeid for global helse og spesielt for de helserelaterte tusenårsmålene, som en viktig og virkningsfull del av utviklingssamarbeidet. Helse- og vaksinebistanden har vist seg å gi gode resultater.

Komiteen har merket seg at det er registrert betydelige framganger i arbeidet for vaksinedekning, noe som vil ha stor betydning for folkehelsen. I årene framover betyr det at millioner av liv reddes, sykdomsbyrden reduseres og produktiviteten styrkes på grunn av bedre folkehelse. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at utviklingssamarbeidet for helse generelt, og vaksine- og immuniseringsarbeidet spesielt, fortsatt prioriteres og styrkes i gjennomføringsperioden for FNs tusenårsmål – det vil si fram til 2015.

Komiteen støtter den aktive linje Regjeringen fører for å mobilisere nødvendige ressurser internasjonalt til helsetiltak for å nå FNs tusenårsmål. Komiteen viser til at Norge har påtatt seg et særskilt ansvar for de helserelaterte tusenårsmålene, mål 4 og 5, i tillegg til engasjement knyttet til vaksiner og immunisering.

Komiteen mener at dette fortsatt bør reflekteres i de årlige bistandsbudsjettene.

Komiteen vil videre understreke at for å lykkes med en systematisk og vedvarende vaksinering av verdens barn, må det bygges ut helsetjenester som dekker alle deler av de fattigste landene. Bare ved kvalitetssikrede kjølekjeder for vaksinene og tilstrekkelig lokalt helsepersonell til å utføre vaksinasjon og registrering, kan målene nås. Komiteen viser til at arbeidet for å vaksinere verdens barn er en meget effektiv form for bistand og en innsats som gir store og målbare resultater. Det gjelder ikke minst den globale vaksinealliansen (GAVI), hvor Norge er en sentral støttespiller.

Komiteen viser til at blant de sykdommer som årlig tar flest liv, er lungebetennelse den verste med ca. 4 million menneskeliv. Hiv/aids tar over 3 millioner, malaria mellom 1 og 5 millioner, diaré ca. 2,2 millioner, tuberkulose ca. 2 millioner, mens meslinger tar vel en halv millioner liv, og da i hovedsak barn.

En rekke andre smittsomme sykdommer tar ett eller to hundre tusen liv årlig, for eksempel kikhoste, tetanus, meningitt (hjernehinnebetennelse) og syfilis. Svært mange av disse sykdommene tar mange liv i utviklingsland og er derfor spesielt viktig å bekjempe og forebygge i et utviklingsperspektiv.

Komiteen vil fremheve betydningen av fortsatt satsing på utvikling av nye og effektive vaksiner. Et eksempel er tuberkulosevaksiner, hvor Norge blant annet støtter arbeidet som gjøres av nonprofit-organisasjonen Aeras Global TB Vaccine Foundation. Komiteen mener det er spesielt viktig også å se bekjempelse og forebygging av hiv/aids og tuberkulose i sammenheng.

Komiteen vil også peke på de muligheter en ny HPV-vaksine gir til beskyttelse mot to typer livmorhalskreft som står for 70 pst. av tilfellene av livmorhalskreft i verden. Livmorkreft en den femte mest dødelige kreftformen blant kvinner. Denne kreftformen krever i alt årlig 250 000 liv på verdensbasis og 80 pst. av disse dødsfallene er i utviklingsland.

Komiteen vil peke på at det på vaksinefeltet er store muligheter for å oppnå bedre dekning og dermed forebygge dødsfall og alvorlig sykdom, men at utbygging av et helsevesen som kan sikre god vaksinedekning og en langsiktig finansiering av dette er viktige flaskehalser. Komiteen vil understreke betydningen av at prioriteringen mellom tilgjengelige vaksiner må bygge på faglige tilrådninger og kostnadseffektivitet.

Komiteen vil i denne sammenheng understreke det viktige arbeid GAVI gjør for å øke ressursmobiliseringen ikke bare til å støtte utviklingslands kjøp av vaksiner, men også til å fremme utvikling av nye vaksiner spesielt beregnet på behovene i utviklingsland og styrking av helsevesenets evne til å gjennomføre systematisk og kontinuerlig vaksinering av nye barnekull i disse landene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at finansieringen av vaksinearbeidet i verdens fattigste land, som nå gir betydelige resultater, også rammes av virkningene av den globale økonomikrisen. FNs tusenårsmål om redusert barnedødelighet kan samtidig nås raskere nå fordi to nye vaksiner – pneumokokk-vaksinen og rotavirus-vaksinen – gir oss muligheten til å ta knekken på de to største barnedreperne blant de sykdommer som vi har vaksiner til å forhindre. Til sammen dreper de årlig nær 1,3 millioner barn under fem år. Pneumokokk-sykdommer tar over 700 000 barneliv, mens rotavirus dreper over en halv million små barn hvert år.

Flertallet viser til at GAVI i januar 2009 lanserte sitt initiativ for Akselerert Vaksineintroduksjon (AVI). Den første milepelen er ambisiøs, men burde være realistisk: Pneumokokk-vaksinering i 42 land og rotavirus-vaksinering i 44 land innen utgangen av 2015. Flertallet viser til at det våren 2010 skal gjennomføres en ressursmobiliseringsrunde i GAVI og vil understreke at realisering av disse planene vil redde millioner av barns liv og mener det er viktig å bidra finansielt til at dette blir gjennomført.

Komiteens medlem fra kristelig Folkeparti foreslår derfor at kap 169, post 70, med økes med 50 mill kroner ut over Regjeringens forslag.

Kap. 170 FN-organisjoner mv.

Komiteen viser til at det er bred enighet i norsk politikk rundt oppslutningen om FN. FN er eneste verdensomfattende organisasjon med globalt mandat, har verdensomspennende oppslutning og har samtidig et bredt flerfaglig ansvarsområde. Komiteen viser til at de foreslåtte bevilgningene for neste år til de ulike FN-organisasjonene totalt sett er omtrent på samme nominelle nivå som i 2009.

Komiteen viser til at det på flere områder er et økt behov for en global organisasjon til å løse felles problemer. Flere av våre største utfordringer er av global karakter, hvor løsningene kun eksisterer innenfor globale rammer. Komiteen peker på at enhver nasjon har behov for og fordeler av forutsigbarhet og behov for løsninger av interessekonflikter mellom land.

Komiteen ser også fordeler ved norsk satsing på multilaterale fora, og anser at slike valg og løsninger også gir Norge sterkere internasjonal innflytelse. Komiteen viser også til at det må være en viktig målsetting med de omfattende norske engasjement i FNs ulike organisasjoner at FN-organisasjonene utvikler seg i sine operasjoner og organisatorisk i samsvar med de overordnede mål som er satt for hele organisasjonen. Også etter komiteens oppfatning, er det viktig med måloppnåelse og at prioriteringer og standard for effektivitet settes og videreføres. I denne sammenheng peker komiteen på behovet for at verdensorganisasjonen kontinuerlig utvikler seg og reformerer seg i takt med de utfordringer som FN møter. FN må til enhver tid fremstå som veldrevet, effektivt ledet og med god planlegging, budsjetthåndtering og resultatoppnåelse. Komiteen anmoder Regjeringen om kontinuerlig å følge disse oppgavene nøye, og vil signalisere at FN må levere resultater som samsvarer med en slik satsing. Dette er en forutsetning for at Norge skal forbli en av de fremste bidragsyterne, med høy andel kjernebidrag.

Komiteen er bekymret for den internasjonale finanskrisens følger og virkninger for det internasjonale bistands-, freds- og demokratiarbeidet, og de eventuelle følger dette kan få for FNs soliditet. Finanskrisen øker etter komiteens oppfatning utfordringene innen helse, matvare og nødhjelpssektorene, og understreker behovet for at FN må ha en profil, styrke og robusthet som kan møte disse utfordringene.

Komiteen viser til at på tross av at Norge er blant de største bidragsyterne til flere av FNs organisasjoner, er bildet fortsatt preget av at Norge synes å være betydelig underrepresentert i FNs ulike enheter og administrative ledd, og komiteen anmoder Regjeringen om å bidra med tiltak som kan forbedre denne situasjon. Komiteen viser i denne forbindelse til blant annet handlingsplan for rekruttering av nordmenn til UNDP, som innebar at antall nordmenn ansatt i UNDP skulle økes. Arbeidet med å nå denne målsettingen må fortsette.

Komiteen er fornøyd med at FNs arbeid for kvinner og likestilling er gitt høy prioritet, likeledes FNs globale arbeid i klimapolitikken, som bør gis ytterligere oppmerksomhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Norge ble valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd den 12. mai 2009, sammen med blant andre Kina, Russland, Cuba, Belgia og USA. Det er flertallets mening at FNs menneskerettighetsarbeid står overfor store utfordringer, slik som blant annet synliggjort i prosessen rundt FNs Revisjonskonferanse mot Rasisme (Durban 2) i Genève i april 2009. Flertallet vil understreke at FNs Universelle Menneskerettighetserklæring av 1948 slår fast at grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet er til for å beskytte individer, og ikke religioner. Til tross for dette var Durban 2 preget av resolusjoner som hadde til hensikt å innskrenke ytringsfriheten til fordel for respekt for religioner, et fokus som i økende grad også har gjort seg gjeldende i UNHRC. Flertallet er kjent med at over hundre organisasjoner fra det sivile samfunn, inkludert religiøse organisasjoner på tvers av trosretninger, har signert et opprop mot denne utviklingen. Flertallet støtter bekymringene knyttet til de voksende truslene mot innskrenkning av grunnleggende menneskerettigheter i FN, og mener dette må være et av Norges hovedfokus i UNHRC. I denne sammenheng mener flertallet at politiske kompromisser knyttet til disse grunnleggende rettighetene vil kunne skape en farlig presedens som rykker grensene stadig mer i retning av sensur og kontroll.

Flertallet registrerer at det fremdeles er et urettmessig uproporsjonalt fokus på Israel og situasjonen i de palestinske områdene i UNHRC, og at et flertall av rådets spesialsesjoner har dette som tema. Flertallet motsetter seg ikke et fokus på menneskerettighetene i disse områdene, men vil understreke at den sterke politiseringen av UNHCR medfører at situasjonen for menneskerettighetene i en rekke andre land ikke får et tilstrekkelig kritisk fokus gjennom menneskerettighetsrådets arbeid.

Flertallet er kjent med at UNHRC skal evalueres i 2011, og mener i denne sammenheng det er naturlig at Norge også foretar en evaluering av i hvilken grad vårt medlemskap har bidratt til å styrke menneskerettighetene i FN.

Flertallet er kjent med en rekke rapporter som viser til omfattende underslag, korrupsjon, sløsing og politisk vanstyre samt seksuelle overgrep i regi av FN-soldater knyttet til flere av FNs fredsbevarende operasjoner. I så måte viser flertallet til uttalelsene fra Inga-Britt Ahlenius, leder av FNs interne revisjonsbyrå (OIOS), til Reuters 10. januar 2008: "We can say that we found mismanagement and fraud and corruption to an extent we didn't really expect". Ahlenius viste til at av de undersøkte 1,4 mrd. USD i kontrakter til FNs fredsbevarende operasjoner, ble 600 mill. USD av disse bekreftet å involvere svindel og korrupsjon. På denne bakgrunn vil flertallet oppfordre Regjeringen til ytterligere å presse på for en evaluering av operasjonene og retningslinjene for FNs avdeling for fredsoperasjoner (DPKO).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at FNs Generalsekretær Ban Ki-Moon tidligere har advart at matvarekrisen ikke må bli en unnskyldning for mer proteksjonisme i verdenshandelen. Dessverre er det etter disse medlemmers oppfatning flere land, deriblant Norge, som fortsetter å føre en politikk med skyhøye tollbarrierer for import på mat og matvareprodukter fra u-land. Mens disse medlemmer mener at Norge kan redusere disse usolidariske satsene, viser forskning at over 70 pst. av verdens handelsbarrierer er innført av regjeringer i u-land for å ramme handelen med andre u-land. I mange u-land, slik disse medlemmer vurderer det, ser man dessverre eksempler på at proteksjonisme bidrar til at man sulter egen befolkning og befolkningen over grensen i nabolandet. Disse medlemmer mener at Norge gjennom FN må arbeide for og støtte systemer for "name and shame" av proteksjonisme i verdenshandelen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge er blant de største donorene til FN, både i forhold til folketall og totalt. Disse medlemmer viser til FN -rapporten "Delivering as One: Report of the Secretary-General's High-Level Panel" hvor det slås fast at FN ikke vil være i stand til å leve opp til sine målsettinger uten ambisiøse og vidtrekkende reformer. Disse medlemmer er klar over at Riksrevisjonen i tidligere rapporter har stilt spørsmål ved om iverksatte tiltak for å bedre resultatoppnåelse i FN-prosjekter på landnivå er tilstrekkelige, at koordineringen mellom programmene, FN-organisasjonene og myndighetene i flere land til dels er mangelfull og at FN generelt og UNDP spesielt bare i noen grad har klart å spille en koordinerende rolle på den generelle bistandsagendaen.

Disse medlemmer viser til rapporten "Evaluation of the integrated global management initiative (IGMI) of the Department for General Assembly and Conference Management" utarbeidet på vegne av FNs Generalforsamling i forkant av åpningen av sesjonen i september 2009. Ifølge rapporten hadde IGMI til hensikt å reformere byråkratiet knyttet til FNs møte- og konferansevirksomhet, men dette arbeidet førte ikke frem og man måtte erkjenne at ingen endring eller fremskritt hadde funnet sted på området i perioden siden initiativet ble implementert.

Disse medlemmer er av den oppfatning at FN-reform har blitt et retorisk mantra og utviklingspolitisk moteord uten reelt politisk innhold. Disse medlemmer har registrert at den svenske Regjeringen har tatt til orde for å kutte i støtten til flere FN-organisasjoner på grunn av at man ikke er fornøyd med organisasjonenes effektivitet eller at de på annen måte ikke holder mål. Disse medlemmer registrerer at man fra norsk side ikke har planer om tilsvarende kutt.

Disse medlemmer registrerer at det i Regjeringens politiske plattform for 2009–2013 slås fast at volum av norsk bistand til Verdensbanken skal gjøres avhengig av bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Det er disse medlemmers mening at det med fordel kan stilles tilsvarende betingelser i forhold til norsk bistand til FN-organisasjoner, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om konkret kondisjonalitetsstruktur.

Disse medlemmer har merket seg de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som hevder at verden står overfor en vannkrise, og som samtidig krever mer statlig styring for at befolkningen i fattige land skal sikres tilgang til rent vann. Omtrent 1,2 mrd. mennesker mangler tilgang til rent vann, mens om lag 97 pst. av all distribusjon av vann i fattige land ivaretas av det offentlige. I mange tilfeller er ikke utfordringen, slik disse medlemmer ser det, mangel på vann, men mangel på infrastruktur og investeringer. På dette området har det offentlige sviktet som tjenestetilbyder overfor befolkningen. I land med private investeringer i vannsektoren har flere mennesker tilgang til vann, enn hva som er tilfellet i land uten slike investeringer. Disse medlemmer viser til rapporten "Global Corruption Report – Corruption in the Water Sector" utgitt av Transparency International (2008) som slår fast at korrupsjon i vannsektoren i u-land medfører at millioner av mennesker nektes tilgang til rent vann og sanitærtjenester, og på den måten blir værende i fattigdom. For mange statsledere og politikere i korrupte stater vil det etter disse medlemmers mening være betimelig å kunne bortforklare eget ansvar for befolkningens miserable situasjon ved å vise til klimaendringene eller andre eksterne faktorer. Rapporten slår fast at korrupsjon i vannsektoren i disse landene ofte er omfattende og må anses for å være en hovedårsak til den globale vannkrisen.

Disse medlemmer har videre også merket seg de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som viser til at verden står overfor en matkrise, og at løsningen på krisen ifølge disse organisasjonene er mer landbruksbistand og statlig styring av matvareproduksjon.

Disse medlemmer viser til rapporter som hevder at Afrika sør for Sahara er spesielt hardt rammet av matkrisen. Samtidig er disse medlemmer kjent med at det i løpet av de siste årene har blitt avdekket flere tilfeller av korrupsjon knyttet til mat som involverer personer på høyt politisk nivå i land som Kamerun, Uganda og Kenya. Det er disse medlemmers mening at FN som en uavhengig, global aktør har et særskilt ansvar for å påtale tilfeller hvor nasjonale forhold undergraver langsiktig mat- og vannsikkerhet for befolkningen i disse landene.

Disse medlemmer er kjent med at det i FN eksisterer tre særorganisasjoner for fremme av palestinernes sak; Committee on the Exercise of the Inalienable Rights of the Palestinian People, the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Palestinian People, samt Division for Palestinian Rights i FNs Avdelig for Politiske Forhold. Disse medlemmer viser til at FN har to organisasjoner som arbeider med flyktninger og flyktningspørsmål; herunder FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Hjelpeorganisasjonen for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA). Disse medlemmer understreker at UNHCR har et globalt mandat i forhold til å omplassere flyktninger, og finner det unaturlig at enkelte flyktninggrupper har en egen FN-organisasjon.

Disse medlemmer registrerer at juniorekspertprogrammet til FN besto av 85 personer i 2008, hvorav 67 var kvinner og 18 menn, men finner kjønnsbalansen i programmene som uforholdsmessig skjev og ber Regjeringen redegjøre for bakgrunnen for dette.

Disse medlemmer reduserer ut fra en helhetsvurdering bevilgningene til dette kapitlet, men vil skjerme bevilgningene til utdanning, helse, olje og ren energi, samt næringsutvikling.

Kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner

Komiteen understreker at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige finansieringskilder for låntakerlandene og sentrale aktører i utviklingsdebatten. Disse bankene er de største finansieringskildene for fattige land, og de er viktige kanaler for norsk bistand.

Komiteen mener Norge er og fortsatt må være en aktiv og tydelig aktør i arbeidet for fred, menneskerettigheter og bistand internasjonalt, og at utviklingsbankene bør være viktige redskaper for dette.

Komiteen mener volum av norsk bistand til Verdensbanken må gjøres avhengig av bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er bekymret for at den samlede bistand via disse bankene blir redusert på grunn av den internasjonale finanskrisen, samtidig som inntektene til mange utviklingsland er redusert.

Flertallet vil understreke behovet for at Verdensbanken og IMF demokratiseres, og støtter arbeidet for at utviklingsland gis større innflytelse blant annet ved at stemmeretten ikke utelukkende knyttes til innskutt kapital.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og de internasjonale finansinstitusjonene baserer sine politiske intervensjoner på en feilaktig forståelse av årsakene til fattigdom og hva som må til for å skape utvikling i de fattige landene. Professor William Easterly ved New York University har tilbakevist påstandene om at u-landene er fanget i en fattigdomsfelle, at bistand skaper økonomisk vekst og at utviklingslandene trenger en massiv tilførsel av kapital, et såkalt "Big Push", for å kunne ta del i verdensøkonomien.

Disse medlemmer ønsker å redusere bevilgningene til dette kapitlet ut fra en samlet vurdering av virkemiddeleffektiviteten gjennom de gjeldende tiltak og institusjoner.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at støtten til landbruk og matvaresikkerhet de siste årene har ligget svært lavt og vil styrke innsatsen på landbrukssektoren ved å øke støtten til Det internasjonale fond for landbruksutvikling, IFAD. Dette fondet for landbruksutvikling har de fattigste deler av befolkningen som sin målgruppe. Støtten til IFAD er et av de formål som tilgodeses under bevilgningen til kap. 171 post 71. Dette medlem foreslår derfor å øke bevilgningen med 10 mill. kroner ut over Regjeringens forslag, slik at støtten til IFAD blir økt til 90 mill. kroner i 2010.

Dette medlem viser videre til at en enstemmig utenrikskomité gjentatte ganger de siste årene har uttrykt ønske om at utdanningsbistanden skal økes. Dette medlem vil følge dette opp ved å øke den norske støtten til samfinansiering av partnerskapet "Education for all: Fast Track Initiative". Dette initiativet fokuserer ikke bare på elevenes tilgang til skolegang, men også på bedring av selve læringen. Dette medlem foreslår følgelig en økning av kap. 171 post 72 med 20 mill. kroner ut over Regjeringens forslag.

Kap. 172 Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

Komiteen viser til at Handlingsplanen om gjeldslette for utvikling er retningsgivende for norsk gjeldspolitikk. Komiteen deler intensjonene om at Norge fortsatt skal være et foregangsland i arbeidet med å slette gjelden til de fattigste landene gjennom bilateral gjeldssletting, ved å støtte opp om multilaterale gjeldssletteordninger og gjennom gjeldspolitisk nybrottsarbeid.

Komiteen mener det er viktig å bidra til å bringe u-landenes lånebyrde ned på et håndterbart nivå. Komiteen vil understreke viktigheten av at landenes prosedyrer knyttet til låneprosessen er transparente og at befolkningen gjennom ulike demokratiske kanaler fritt kan gi uttrykk for sine synspunkter. Denne formen for "bottom-up" kondisjonalitet forutsetter legitimitet ved belåning, som i sin tur kan redusere mulighetene for uansvarlig låneopptak, minske risikoen for korrupsjon samt bidra til at fremtidige lån benyttes på en rettferdig måte. I så måte vil komiteen også fremheve det ansvaret som påligger de stater som villig har belånt regimer som har hatt manglende legitimitet i befolkningen, og som således er ansvarlige i at enkelte stater har havnet i et slikt gjeldsuføre. Komiteen er av den oppfatning at EURODADs Charter om Ansvarlig Långiving kan være et utgangspunkt for å etablere bindende standarder på dette området.

På denne bakgrunn øker komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti bevilgningene til formålet under dette kapitlet.

Kap. 480 Svalbardbudsjettet

Komiteen viser til proposisjonen og har ingen øvrige merknader.