Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Siv Jensen, Tone Liljeroth, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Ivar Kristiansen, Janne Fardal Kristoffersen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte
Andresen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig
Folkeparti, Dagfinn Høybråten, viser til at de overordnede målene
for norsk svalbardpolitikk ligger fast, og at disse senest ble stadfestet
under behandlingen av Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld.
nr. 22 (2008–2009) Svalbard, våren 2009.
Komiteen viser til at de overordende
målene innebærer en konsekvent og fast håndheving av suvereniteten,
korrekt overholdelse av og kontroll med etterlevelsen av Svalbardtraktaten,
bevaring av ro, stabilitet og den særegne naturen i området, samt
opprettholdelsen av norske samfunn på øygruppa.
Komiteen vil peke på at Svalbard
er en integrert del av våre nordområder, og at en vedvarende satsing
på aktivitet og nærvær på Svalbard er i tråd med de målene som ligger
fast. Komiteen slutter opp om målsettingen at nordområdene
er ett av Norges viktigste strategiske satsingsområder, også i årene
som kommer. Ivaretakelse av Norges økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske
interesser i nord bør fortsatt prioriteres høyt.
Komiteen vil videre framheve
Norges betydelige ansvar for å sikre fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet
og en ansvarlig ressursutnyttelse og -forvaltning på Svalbard.
Komiteen vil også vise til de
samfunnsmessige utviklingstrekk. Økt næringsaktivitet har gitt sterk
befolkningsvekst i Longyearbyen, og komiteen vil
påpeke at Longyearbyen nå opplever press på arealer, på boliger
og annen infrastruktur som barnehage og skole. Komiteen har merket
seg at det i Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 22
(2008–2009), er anført at "Det er på denne bakgrunn ikke naturlig
å se for seg en tilsvarende vekst fremover".
Komiteen viser til at skatteinntektene
på Svalbard har økt de senere år som følge av den generelle aktivitetsøkningen,
men at utgiftene på svalbardbudsjettet er større enn inntektssiden. Svalbardbudsjettet
sikrer Stortinget en helhetlig fremstilling av utviklingen på øygruppen,
samtidig som det orienterer om myndighetenes prioriteringer og satsinger
på øygruppen. Komiteen har merket seg at artikkel
8 i Svalbardtraktaten avgrenser muligheten for å kreve inn skatter
og avgifter, og at dette er en grunn for at det fremmes et eget
svalbardbudsjett. Komiteen slutter opp om dette og
ønsker å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett, i tråd
med tidligere henvisninger.
På Svalbard er det viktig at Sysselmannen har tilstrekkelige
rammer til å ivareta sine pålagte oppgaver, og at det økte fokus
på nordområdene og Svalbard har generert økt arbeid for Sysselmannen. Komiteen merker
seg den økning på 4 mill. kroner som kommer Sysselmannen til del som
en følge av utviklingen.
Komiteen vil vise til at utøvelsen
av politikk på Svalbard er summen av innsatsen til flere departementer.
Koordineringen av denne innsatsen er viktig, og det er helt nødvendig
for å få en god ressursutnyttelse i samsvar med de generelle politiske
og de mer spesifikke miljøpolitiske målsettinger. Komiteen understreker
igjen at det ifølge Innst. S. nr. 336 (2008–2009), jf. St.meld.
nr. 22 (2008–2009), er ønskelig med en konsultasjonsordning mellom
Polarutvalget og Longyearbyen lokalstyre for å bedre koordineringen.
Komiteen vil vise til at det
arktiske landskapet er sårbart, og det er viktig at det tas hensyn
til denne sårbarheten ved en videre satsing på næringsutvikling
og reiseliv, og at disse hensyn må balanseres mot det generelle
ønsket om stabil familiebosetting.
Komiteen vil derfor understreke
viktigheten av at næringen gis forutsigbare og stabile rammebetingelser
og at næringen tas med på råd når det gjelder forslag om endringer
i disse rammene.