Oljeselskap er særskattepliktige for inntekt frå gassal frå norsk
kontinentalsokkel i følgje petroleumsskattelova § 5. Ved likninga
er fakturerte gassalsprisar utgangspunktet for å fastsetje inntekta
til skattytar. Med heimel i skattelova § 13-1 kan likningsstellet
likevel fråvike dei fakturerte prisane når gassen blir seld til
eit nærståande selskap, og inntekta er redusert som følgje av interessefellesskapet
(interne sal).
Fram til 2002 blei alt norsk sal av tørrgass samordna gjennom
Gassforhandlingsutvalet (GFU), som i hovudsak forhandla fram langsiktige
kontraktar med uavhengige kjøparar. Derfor kunne dei avtalte salsprisane
leggjast til grunn ved skattleggjinga av dei ulike selskapa.
Etter avviklinga av GFU i 2002 har rettshavarane sjølve hatt
ansvaret for å avsetje eigenprodusert gass. Selskapa kan dermed
selje gass til nærståande selskap. Mange oljeselskap er integrerte
selskap som driv både utvinningsverksemd og nedstraumsverksemd,
som inneber ulike formar for industriell foredling og omarbeiding
eller distribusjon og sal av naturgass (i Noreg og i utlandet).
Inntekt frå nedstraumsverksemd blir skattlagt etter allmenne reglar med
lågare skattesats enn utvinning. Selskapa har derfor sterke incentiv
til å overføre mest mogleg av inntektene frå norsk sokkel til nedstraumsdelen,
ved å avtale lave prisar i interne gassal.
Å vurdere om avtalte prisar mellom nærståande kan leggjast til
grunn for skattleggjinga er særs ressurskrevjande for likningsstellet.
Skatteinntektene frå sal av gass utgjer ein vesentleg del av skatteprovenyet
frå petroleumsverksemda på norsk sokkel. På grunn av stort salsvolum,
kan sjølv mindre avvik frå marknadsprisen avtalt mellom nærståande
ha stor betyding for skatteinntektene. For å sikre riktige likningsavgjerder,
er det viktig at likningsstellet har eit breitt faktagrunnlag for
vurderingane deira, som også omfattar marknadsinformasjon.
Departementet meiner at gjeldande føresegner i likningslova og
petroleumsskattelova ikkje gir tilstrekkeleg heimel for systematisk
å hente inn relevante opplysningar om gassal, som er naudsynt for ein
så god likningskontroll som ønskjeleg. Departementet foreslår derfor
ein regel i petroleumsskattelova § 6 nytt nr. 6 som pålegg oljeselskap
å gi likningsstellet opplysningar om gassal frå norsk kontinentalsokkel.
Utfyllande reglar om innhaldet i opplysningsplikta blir foreslått
fastsett i forskrift.
I dag sel utvinningsselskap sjølve sin eigen gass. Ein aukande
del blir selt til nærståande selskap. Det er store forskjellar i
kontraktsvilkår for ulike gasskontraktar, og marknadsverdet kan
variere stort som følgje av dette. I tillegg skjer framleis hovuddelen
av salet gjennom langsiktige avtalar med direkte kontakt mellom
kjøpar og seljer. Dette fører til relativt lite open marknadsinformasjon
om salsverdet av gassen.
Ved likninga skal som eit utgangspunkt skattytars fakturerte
prisar ved sal av gass bli lagt til grunn ved fastsettinga av inntekta.
Likningsstellet kan likevel fråvike dei fakturerte prisane med heimel
i skattelova § 13-1 dersom gassen blir selt til nærståande selskap,
og inntekta er redusert som følgje av tilknytinga. Dersom vilkåra
for å fråvike avtalt pris er oppfylte, skal inntekta bli fastsett
som om tilknytinga mellom selskapa ikkje fanst (armlengdeprinsipp).
I tilfeller med skatteavtale med eit anna land som inneheld ei føresegn
lik som artikkel 9 i mønsteravtala til OECD, skal det takast omsyn
til retningslinene for internprising for fleirnasjonale føretak
og skattestyresmakter ved vurderinga av om inntekta er redusert, og
ved fastsettinga av den skjønsmessige inntekta. Også i andre tilfelle
bør retningslinene takast omsyn til så langt som dei passer. Sjå
skattelova § 13-1, jf. fjerde ledd, og meir omtale av regelen i
Ot.prp. nr. 62 (2006–2007).
For likningsstellet er det særs krevjande å vurdere om prisen
for sal av gass frå oljeselskap til nærståande skal bli lagt til
grunn ved likninga, og eventuelt fastsetje armlengdeprisen ved skjøn.
Petroleumsskattelova § 4 har heimel for å fastsetje normpris også
for gass, men heimelen er ikkje brukt så langt. Då det blei innført
ei ordning med bindande førehandsutsegn for gassal frå oljeselskap
til nærståande selskap, jf. avsnitt 5.4 ovanfor, vurderte departementet
eit alternativ med normpris for sal av tørrgass. Den gongen kom
departementet fram til at det ikkje var tenleg med ei slik løysing.
Grunngjevinga var at vilkåra i kontraktane var relativt ulike, og
at det ikkje fanst ein likvid og transparent gassmarknad. Sjå utfyllande omtale
i Ot.prp. nr. 1 (2005–2006) avsnitt 23.5.2.
Likningsstellet er avhengig av eit breitt faktagrunnlag og best
mogleg informasjon om relevante forhold i gassmarknaden for å kunne
treffe riktige avgjerder ved handsaminga av likninga. Samanlikning av
prisar og vilkår i transaksjonar mellom uavhengige partar og mellom
nærståande selskap, er eit viktig element ved vurderinga av om vilkåra
for å justere inntekta ved skjøn er oppfylt og for å fastsetje armlengdeprisen
for nærståande selskap, jf. retningslinene til OECD om internprising.
Kjennskap til marknaden er nødvendig for å finne fram til det beste
grunnlaget for samanlikning, og for å justere forskjellar mellom
den aktuelle transaksjonen og transaksjonen den blir samanlikna
med. Manglande tilgang til relevante grunnlag for samanlikning er
derfor eit problem ved fastsettinga av prisar for skatteføremål.
Grunna den høge skattesatsen på inntekt frå utvinningsverksemd,
har oljeselskapa sterke incentiv til å redusere inntekta i særskatteregimet
ved sal til nærståande selskap. Omsynet til å få riktig likning, og
unngå reduksjon av skattegrunnlaget frå utvinningsverksemda, tilseier
at faktagrunnlaget som den enkelte avgjerda byggjer på, er så breitt
som mogleg.
Når det gjeld sal av olje (og våtgass) produsert på norsk sokkel,
mottek styresmaktene nærmare informasjon om transaksjonar i samanheng
med fastsetting av normprisar. Departementet meiner at likningsstellet
har same behovet for opplysningar om pris og andre vilkår for å
fastsette inntekta for sal av gass ved likninga. Mellom anna er
marknadane for sal av gass mindre likvide enn for råolje. Vidare
må det ved likninga takast stilling til kva som er riktig pris for
gassen basert på dei ulike vilkåra i kvar enkelt transaksjon.
Oljeselskapa har allereie plikt til å automatisk sende inn visse
opplysningar om gassal ved likninga, og eventuelt ved etterfølgjande
førespurnad frå likningsstellet. Departementet meiner at gjeldande
reglar ikkje gir tilstrekkeleg heimel for systematisk innhenting
av all relevant marknadsinformasjon for gassal som er naudsynt for
ein så god likningskontroll som ønskja. Mellom anna gjeld føresegna
i likningslova § 4-12 om oppgåve- og dokumentasjonsplikt berre transaksjonar
o.a. mellom nærståande, og ikkje sal mellom uavhengige partar. Reglane
er dessutan delt inn i respektive ei oppgåve- og ei dokumentasjonsplikt,
der dokumentasjonsplikta berre gjeld på oppfordring frå likningsstellet.
Oppgåveplikta inneber at ei oppgåve med summariske opplysningar
skal bli levert saman med sjølvmeldinga. Likningslova § 6-3 gjeld
også transaksjonar med uavhengige næringsdrivande, men krev at avtaleparten
er namngitt. Føresegna er såleis ikkje nok i forhold til eit behov for
ei generell opplysningsplikt om avtale- og salsvilkår for gass for
skatteføremål.
Departementet meiner derfor at ein bør innføre ein ny regel i
petroleumsskattelova om at særskattepliktige selskap har plikt til
å gi opplysningar om sal av gass til likningsstellet.
Opplysningar om avtale- og salsvilkår må i tilfelle hentast inn
frå selskapa for kvar avtale og det einskilde salet. Innsend informasjon
skal bli samla i ein database, som vil vere til stor nytte for likningsstellet i
arbeidet med å sikre at gass blir verdsett til marknadspris ved
interne sal. Departementet meiner det er ein føresetnad for eit
godt faktagrunnlag at databasen omfattar det meste av avtalar og
transaksjonar som gjeld sal av gass frå norsk kontinentalsokkel.
OLF skriv i høyringsmerknaden at forslaget inneber noko prinsipielt
nytt fordi innsendte opplysningar også skal bli brukt som grunnlag
for å fråvike prisen i kontraktar som andre selskap har inngått
med nærståande selskap. På denne måten blir det lagt opp til systematisk
bruk av opplysningar som skattytar ikkje har tilgang til, inkludert
bruk av skjulte samanlikningsgrunnlag («secret comparables») i strid
med tilrådingar frå OECD, jf. prinsippet om kontradiksjon.
Departementet viser til at føremålet med opplysningsplikta er
å gi likningsstellet betre kjennskap om gassmarknaden, inkludert
kva som er vanlege, kommersielle vilkår i kontraktar. Likningsstellet
har tilgang til tilsvarande opplysningar i dag også, men forslaget
legg opp til ein meir systematisk og obligatorisk innsending av
opplysningane. Forslaget inneber derimot inga endring når det gjeld
bruk av opplysningane i konkrete likningssaker. Dersom prisinga
i interne sal skal fråvikast, skal likningsstellet framleis vere
bunden av dei allmenne reglande i skatte- og likningslova, inkludert
retningslinene til OECD om internprising, som ikkje stengjer for
bruken av informasjon som skattytaren ikkje kjenner til, men som oppmodar
til varsemd med korleis den brukast sånn at skattytaren får eit
rimeleg høve til å forsvare seg og tryggje rettsleg kontroll ved
domstolane. Omsyna til løyndom og innsyn i grunnlaget for eiga likning,
skal framleis i samsvar med OECD-retningslinene bli tryggja gjennom
anonymisert bruk av opplysningar der det er naudsynt. Forslaget
inneber derfor ingen endringar i forvaltningsprinsippa som ligg
til grunn for handsaminga av likninga.
OLF skriv vidare at høyringsnotatet ikkje drøftar dei konkurranserettslege
sidene ved innsamling og bruk av dei innhenta opplysningane. OLF
peikar på at forslaget gir risiko for at konkurransereglar blir brote.
Grunngjevinga er at opplysningsplikta kan føre til (indirekte) utveksling
av informasjon mellom selskapa via likningsstellet, ved at det gjennom
fråvik ved likninga veks fram ein referansepris. Det kan gjere det
lettare for selskapa å drive ulovleg koordinert framferd.
Departementet viser til at forslaget som nemnt ikkje fører til
nokon endring av dei allmenne reglane for å fråvike likninga, jf.
særleg skattelova § 13-1. Vurderinga etter denne føresegna byggjer
på konkret skjøn basert på forholda i den einskilde avtalen. Departementet
legg til grunn at det er lite truleg at eventuelle avvik ved likninga
skal føre til at det blir danna ein referansepris for gassal. I
tillegg skal omsynet til innsyn i grunnlaget for eiga likning framleis
tryggjast gjennom anonymisert bruk av opplysningar underlagt teieplikt.
Ein føresetnad for brot på konkurransereglane er dessutan at selskapa
ved ulovleg framferd søkjer å hindre konkurransen. Departementet
meiner at det ikkje er grunnlag for å seie at ein regel som pålegg
oljeselskap å gi opplysningar til likningsstellet vil vere i strid
med konkurransereglane.
I tillegg hevdar OLF at det ikkje er mogleg å oppnå føremålet
med forslaget. OLF viser til at forslaget undervurderer kompleksiteten
og variasjonane i avtalane som er inngått mellom uavhengige partar,
og at prisane ofte ikkje kan samanliknast direkte. Vidare blir det
peika på at dei gjeldande reglane om rapportering og dokumentasjon
av interne sal er høvelege og strekk til for at likningsstellet
skal kunne vurdere om dei interne sala er fastsett etter armlengdeprinsippet.
Departementet peiker på at det er særs krevjande for likningsstellet
å kontrollere at prisen på interne sal av gass er riktige. Sjølv
om det er forskjellar mellom vilkåra i gasskontraktar, som må takast
omsyn til ved samanlikning av avtalane, er opplysningar om marknadsvilkår
naudsynte og verdefulle for likningsstellet. Departementet er ikkje
einig med OLF i at gjeldande reglar om opplysningsplikt og dokumentasjon
er gode nok for at likningsstellet kan gjere naudsynte kontrollar
av internprising. Departementet viser også til at tilsvarande reglar
om opplysningsplikt gjeld for olje etter normprisordninga.
Departementet foreslår derfor å innføre ein ny regel i petroleumsskattelova
om at særskattepliktige selskap har plikt til å gi opplysningar
om sal av gass til likningsstellet.
Departementet viser til forslag til § 6 nytt nr. 6 i petroleumsskattelova.
I følgje dei allmenne reglane i likningslova kan det ha ulike
følgjer for skattytar at opplysningsplikta ikkje er innfridd ved
likninga. Nokre døme er reglane i likningslova §§ 8-1 og 8-2 om
skjønslikning, fristreglane for endring av likning i § 9-6 og føresegnene om
tilleggsskatt i § 10-2.
Felles for dei nemnde reglane er at det å ikkje følgje den underliggjande
opplysningsplikta først og fremst har konsekvensar for likninga
av den opplysningspliktige. Grunngjevinga for forslaget om å påleggje
utvinningsselskapa opplysningsplikt, er at likningsstellet skal
få eit breiare faktagrunnlag for å verdsette gassen for skatteføremål
ved transaksjonar mellom nærståande partar. Manglande innsending
av opplysningar treng ikkje ha noko å seie for likninga av den opplysningspliktige.
Dei allmenne reglane i likningslova inneheld derfor følgjer og sanksjonar som
i liten grad er tilpassa brot på opplysningsplikta som er foreslått
her.
I følgje § 9 i forskrift 25. juni 1976 nr. 5 om fastsetting av
normprisar plikter einkvar som ved utlikning av inntekts- og formuesskatt,
inkludert særskatt etter petroleumsskattelova § 5, vil få normpris
lagt til grunn ved likninga å gi alle opplysningar som trengst for
å fastsette normpris. Selskapet skal også av eige tiltak gi ytterlegare
opplysningar dersom desse må antakast å påverke verdsetting av petroleum
utvunne på norsk sokkel. Å bryte denne føresegna blir straffa med
bøter, jf. straffelova § 339 nr. 2, dersom ikkje det gjeld ei strengare
føresegn om straff.
Departementet har kome fram til at det ikkje bør gjelde ein tilsvarande
straffereaksjon når opplysningsplikta som er foreslått ikkje blir
følgt, men at det er meir føremålstenleg med eit gebyr som blir
gitt administrativt. Gebyret bør bli fastsett til ein fast sum kvar
dag for kvar oppgåve, og eventuelt avtale, som ikkje blir sendt
inn. Departementet foreslår å sjølv fastsette størrelsen på gebyret.
Forslag om størrelsen på gebyret vil bli sendt på høyring saman
med forslag om det nærmare innhaldet av opplysningsplikta o.a., jf.
ovanfor.
Viss den oppgåvepliktige godtgjer at feilen kjem av grunnar som
han ikkje kan lastast for, kan gebyret falle bort.
Departementet foreslår også at gebyret skal bli skrive ut av
Oljeskattekontoret. Vedtak om gebyr skrive ut av Oljeskattekontoret
kan bli klaga inn for Skattedirektoratet.
Departementet viser til forslag til petroleumsskattelova § 6
nr. 6 nytt tredje ledd.
Forslaget fører til noko meir arbeid for oljeselskapa fordi dei
jamleg må sende inn informasjon om avtale- og salsvilkår. Fordi
selskapa slepp å sende informasjon om gassal til Olje- og energidepartementet med
dei nye reglane, blir det ekstra arbeidet mindre. På den andre sida
vil informasjonen gjere det enklare for likningsstellet å kontrollere
prisen som er avtalt mellom nærståande partar, og å fastsetje riktig
inntekt for sal av gass frå norsk sokkel. Likningsstellet har middel
til å utvikle ein database med opplysningar om gassal frå oljeselskap.
Føremålet med opplysningsplikta er å bidra til at likningsstellet
kan fastsetje riktig inntekt for skatteføremål ved sal av gass som
fell innanfor særskatteplikta i petroleumsskattelova § 5. Informasjonen
som blir sendt inn blir samla i ein database, som vil vere til stor
nytte for likningsstellet i arbeidet med å sikre at gassen blir
verdsett til marknadspris. Forslaget vil synleggjere avvik mellom
oppnådde prisar for selskapa, og såleis avgrense moglegheita selskapa
har til å redusere særskattepliktig inntekt gjennom internprising
ved sal til nærståande. Dersom skattemotivert internprising skjer,
vil forslaget føre til auka skatteinntekter frå utvinningsselskapa.
Verknaden for provenyet er særs usikker sidan det ikkje føreligg informasjon
om omfanget av feilprising ved interne sal av gass.
Departementet føreset at det skal fastsetjast føresegner i forskrift
før opplysningsplikta blir sett i verk. Forslag til forskrift vil
bli sendt på høyring når lovheimelen føreligg. Tidspunktet for iverksetjing
av ordninga blir derfor ikkje endeleg fastsett.
Opplysningsplikta gjeld for gass som blir realisert etter tidspunktet
for iverksetjing. Viss sal av gass skjer under ein avtale som er
inngått tidlegare, vil oljeselskapa ha plikt til å gi opplysningar
om avtalevilkåra utan samanheng med om avtalen er inngått før eller
etter tidspunktet for iverksetjing av den nye regelen om opplysningsplikt.
Departementet foreslår at petroleumsskattelova § 6 nytt nr. 6
skal gjelde frå det tidspunktet departementet avgjer.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag.