Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og leiaren Terje Aasland, frå Høgre, Svein Flåtten, Frank Bakke Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, frå Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, frå Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og frå Kristeleg Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til at hovudavtalen for jordbruket regulerer prosessen med forhandlingar om næringsavtale mellom staten og fagorganisasjonane i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Hovudavtalen regulerer organisasjonane sin rett til å forhandle om rammevilkåra for næringa, og den regulerer korleis forhandlingane skal gjennomførast.

Fleirtalet legg vekt på verdien av eit forpliktande samarbeid mellom staten og næringa. Gjennom hovudavtalen tar organisasjonane i jordbruket på seg eit ansvar for å setje i verk tiltak i samsvar med jordbruksavtalen. Hovudavtalen legg opp til at det skal vere samsvar mellom dei rettane jordbruket får, og dei pliktane og det ansvaret næringa tar på seg.

Fleirtalet konstaterer at avtaleverket inneber både rettar og plikter for næringa. Gjennom hovudavtalen og dei årlege avtalene er det lagt grunnlag for å føre ein langsiktig og stabil landbrukspolitikk som både tar omsyn til næringsinteressene og samfunnsinteressene. Jordbruket skaper kollektive samfunnsgoder som mattryggleik, miljøkvalitetar og levande bygder. Landbruket er også med på å legge grunnlag for anna næringsverksemd som næringsmiddelindustri, reiseliv og opplevingsbasert turisme. Det er viktig å ha eit avtaleverk som legg til rette for samarbeid mellom staten og jordbruksnæringa slik at vi kan ivareta desse samfunnsinteressene samtidig som vi bidar til å vidareutvikle næringa.

Fleirtalet vil peike på at jordbruket er ei ressursbasert næring der dei naturgitte føresetnadene for produksjon er sterkt varierande. Det medfører at marknadsmekanismane åleine ikkje kan ivareta dei landbrukspolitiske og dei samfunnsmessige målsettingane som Stortinget har lagt til grunn for dagens landbrukspolitikk.

Fleirtalet konstaterer at hovudavtalen regulerer eit gjensidig forpliktande samarbeid mellom staten og næringsutøvarane i jordbruket om den næringspolitikken Stortinget fastlegg. Dette er ein samhandlingsmodell som det er viktig å vidareføre for å ivareta næringa og andre samfunnsmessige interesser.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, konstaterer at Noreg har hatt ei stabil økonomisk utvikling, og at vi har klart oss betre gjennom finanskrisa enn dei fleste andre land. Trepartssamarbeidet mellom staten, næringslivet og arbeidstakarane er ei viktig årsak til dette. Avtaleverket i jordbruket er ein naturleg del av den norske samarbeidsmodellen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, og Høyre regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel reiselivs- eller fiskerinæringene, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk over hele landet.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener at de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik mellom lovet og forventet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjørene, er heller tynt. Disse medlemmer mener at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet og markedet setter. Disse medlemmer mener det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å etablere og utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne ses i sammenheng med andre politiske prioriteringer, er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dagens støttesystem for norsk jordbruk over tid har vist seg å gi nedgang i bruk, lav lønnsomhet for bøndene og en stadig økende kostnad over statsbudsjettet. Disse medlemmer viser til at mange av aktørene i jordbruket oppfatter sin egen næring som overregulert og utilgjengelig og med et for stort byråkrati. Selv Bondelagets leder uttaler våren 2010 i Nationen at «avgangen fra landbruksbyråkratiet bør være større enn avgangen fra landbruket». Det er derfor nødvendig med en større grad av frihet fra reguleringer og byråkrati for den norske bonden og flere egne muligheter. Disse medlemmer mener bonden må få en større frihet til å øke sine inntekter og bedre kapitalsituasjonen også utenom de statlige overføringene. Det vil kunne medføre at næringen holder på sine utøvere og tiltrekker seg nye. Disse medlemmer ønsker å fjerne reguleringer som boplikt og priskontroll og oppmyke delingsforbud og odelsbestemmelser. Konkurranse må sikres, effektivisering må oppmuntres og landbruket må forberedes på mer frie internasjonale handelsvilkår. Disse medlemmer mener at disse strukturendringer i jordbruket må gå hånd i hånd med en gradvis reduksjon i overføringsnivået til jordbruk og jordbruksbyråkratiet. Det første skritt på veien bør være en periodisering av jordbruksoppgjøret til å følge ordinært budsjettår og at overføringene til jordbruket blir en del av ordinære bevilgninger over statsbudsjettet. Disse medlemmer mener at ved et slikt alternativ vil kostnadene og behovene bli synliggjort i budsjettsammenheng slik de blir for alle andre poster på statsbudsjettet.