Jeg viser til brev av 16. juni 2010 hvor det
bes om en uttalelse til representantforslag 152 S (2009-2010) fra
stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Ulf Leirstein,
Dok. nr. 8:152 S (2009-2010).
Forslaget gjelder spørsmålet om hvilke vilkår som
bør gjelde for at medlemmer i en fagforening skal få fradragsrett
ved ligningen for utgiftene til kontingent til fagforeningen.
Det generelle utgangspunkt etter skatteloven § 6-20
er at medlemmenes kontingenter til en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon
er fradragsberettiget, oppad begrenset til et gitt beløp, som for
tiden er 3660 kroner per år. Fradragsretten for kontingent til fagorganisasjon opprettet
etter 1. juli 1977, er betinget av at organisasjonen er tilsluttet
en hovedsammenslutning. Dette vilkåret må sees i sammenheng med behovet
for en viss grad av oversiktlighet og forutsigbarhet for partene
i arbeidslivet. I forhandlingsprosesser, lønnsdannelse, ivaretakelse
av arbeidstakeres rettigheter mv. vil det være en fordel med størst
mulig tilslutning fra arbeidstakerne til et oversiktlig antall hovedsammenslutninger.
Erfaringsmessig har hovedsammenslutningene og
de tilsluttede arbeidstakerorganisasjonene i stor grad tatt samfunnsansvar
utover egne medlemmers interesser isolert sett. Det finnes mange
eksempler på dette, og ett av de seneste eksemplene er toneangivende
hovedsammenslutningers oppfordring til moderasjon i lønnsforhandlingene
under finanskrisen. Det er denne typen samfunnsansvar jeg sikter
til, når jeg mener at kravet om tilslutning til en hovedsammenslutning
kan bidra til at skattefordelen begrenses til kontingenter til organisasjoner
som tar samfunnsansvar. Det er derimot selvfølgelig ikke snakk om
krav eller forventninger om at fagorganisasjonene, eller hovedsammenslutningen
de er tilknyttet, skal ha en videre innenriks- eller utenrikspolitisk
målsetning enn det som er hensiktsmessig for å ivareta medlemmenes
lønns- og arbeidsforhold.
Per i dag finnes det etablerte fagorganisasjoner for
de fleste yrkesgrupper. I den grad det er snakk om nye organisasjoner
for yrkesgrupper som ikke allerede er dekket av en eksisterende fagorganisasjon,
antar jeg at de i stor utstrekning vil ha anledning til å bli tilsluttet
en av de eksisterende hovedsammenslutningene. Hvis det ikke er mulig,
kan dette være grunnlag for å gi dispensasjon fra kravet om tilknytning
i slike tilfeller.
Fellesforbundet for sjøfolk representerer imidlertid
sjøfolk som vil kunne bli medlemmer i det etablerte Norsk sjømannsforbund.
Fellesforbundet for sjøfolk er dermed en alternativ forening til
sjømannsforbundet. Selv om slike konkurrerende organisasjoner kan
ha positive konsekvenser for medlemmene isolert sett, vil subsidie
til medlemskap i disse alternative organisasjonene ligge på siden
av det fradragsretten er ment å ivareta. Det sentrale formålet er å
redusere arbeidstakernes kostnader til å organisere seg og slik
oppmuntre til et organisert arbeidsliv. Arbeidsgiverne har sammenlignbare muligheter
til å trekke fra kontingent til arbeidsgiverorganisasjonene. Det
er også en fare for at konkurrerende organisasjoner på sikt kan
føre til en utvikling i retning av større fokus på medlemmenes isolerte
kortsiktige interesser, på bekostning av et mer langsiktig og samfunnsorientert
perspektiv.
I representantforslaget hevder forslagsstillerne at
gjeldende regler, kombinert med Finansdepartementets praktisering
av dispensasjonsadgangen, innebærer at det ikke er mulig å etablere
nye uavhengige fagforeninger med samme skattemessige fordeler som
de allerede etablerte fagforeningene. Som nevnt ovenfor, er dette
bare riktig hva gjelder nye konkurrerende organisasjoner, hvis de
ikke er tilsluttet en hovedsammenslutning. Dersom det derimot blir
dannet en ny fagorganisasjon, for yrkesgrupper som ikke er representert
av noen eksisterende organisasjon og som heller ikke har anledning
til å tilslutte seg en hovedsammenslutning, vil dispensasjon kunne
være aktuelt.
Jeg mener derfor at vilkåret om tilslutning
til en hovedsammenslutning er godt begrunnet og fungerer etter sin
hensikt.