Jeg viser til brev datert 27. mai 2010 fra Stortingets
næringskomité, hvor det bes om en vurdering av Dokument 8:132 S
(2009-2010) fra stortingsrepresentantene Frank Bakke Jensen og Elisabeth
Røbekk Nørve om kvoteåret. I dokumentet fremmes følgende forslag:
”Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak om endring i kvoteåret, for å oppnå større fleksibilitet,
effektivitet og tilpasning til markedets ønske om fersk fisk året
rundt.”
Det har tidligere vært arbeidet aktivt med
problemstillinger knyttet til bedre sesongutjevning innenfor hvitfisksektoren
spesielt, og en endring av kvoteåret slik at dette starter om høsten
er i så måte et velkjent forslag. Begrunnelsen som gjerne anføres
er at fiskerne vil kunne legge større innsats i fisket om høsten
når de er trygg på at de kan fiske resten av kvoten under vinter- og
vårfisket. I dagens situasjon kan det være at fiskerne ikke tar
noen sjanse på å utsette fangsten til høsten, da det kan oppstå
forhold som gjør at de ikke er i stand til å fiske opp kvoten.
Jeg legger til grunn at det først og fremst
er torsk og hyse forslagsstillerne har tenkt på når det gjelder
endring av kvoteåret. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke
at en endring av kvoteåret ikke vil føre til mer fisk eller økte kvoter,
men det kan tenkes at dette er et forslag som kan bidra til økt
tilførsel av råstoff til industrien, spesielt i Finnmark, om høsten.
En endring av kvoteåret for torsk og hyse forutsetter
enighet mellom Norge og Russland, ettersom disse bestandene forvaltes
gjennom Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotefastsettelsen
bygger videre på råd fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES),
og en endring av kvoteåret kan være krevende å passe inn med et
omfattende og etablert system for rådgivningen. Samtidig må et annet
kvoteår vurderes i et biologisk perspektiv før en eventuell implementering.
Dette er således et forslag som vanskelig kan innføres ensidig fra
norsk side. Endring i kvoteåret vil videre ha betydning for alle
andre forhandlinger som Norge deltar i.
Jeg vil også minne om at den enkelte fisker allerede
i dag står fritt til å planlegge sitt fiske slik at det landes mer
fangst om høsten. Samtidig må vi være klar over at sesongvariasjonene
i norske fiskerier først og fremst har en biologisk begrunnelse
knyttet til fiskens vandrings- og gytemønster. Dette kan vi ikke
regulere bort, og er faktisk et av våre naturgitte fortrinn som fiskerinasjon.
Å legge til rette for økt fleksibilitet ved
å åpne for muligheten til å overføre en mindre del av kvoten mellom
kvoteårene, en såkalt kvotebank, er et alternativt virkemiddel som
kan bidra til å styrke leveransen av ferskt råstoff om høsten. En kvotebank
vil i likhet med endring av kvoteåret ikke føre til større kvoter,
og det er flere usikkerhets-momenter knyttet til overregulering
og restkvoter. På samme måte som en endring av kvoteåret må en kvotebank
vurderes ut fra så vel praktiske som prinsipielle hensyn.
Som for endring av kvoteåret vil også en kvotebank
måtte avtales med de partene som vi deler bestandene med.
Erfaringene fra de fiskeriene hvor vi allerede
har en kvotebank viser først og fremst at dette gir en viss effekt
første året, men deretter er det tilbake i samme spor. Store deler
av sildeflåten har for tredje året på rad forskuttert 10 % av sine
kvoter for kommende år.
Ordningen med en egen kvoteavsetning til bifangst
av torsk medfører styrket tilgang på råstoff til fiskeindustrien
om høsten, og gir mange av de samme virkningene som kvotebank eller endring
av kvoteåret. Formålet med ordningen er å øke fangsten av sei og
hyse om høsten ved at det settes av torsk som bifangst i fiske etter
andre arter.
Bifangstordningen er fartøyrettet og gir ingen direkte
geografiske føringer, men ethvert høstfiske etter torsk vil i hovedsak
være konsentrert til Finnmark.
Bifangstordningen er etter min vurdering et
godt tiltak for å øke fangstene av torsk, hyse og sei om høsten.
Den bidrar både til jevnere leveringer over året og økt aktivitet
på kysten. Det er i 2010 for tredje år på rad satt av 6500 tonn
torsk til denne ordningen.
De siste åra, med unntak av 2009, har kystflåten overfisket
torskekvotene sine. Samtidig har store kvantum sei og hyse er blitt
stående igjen. Omsetningsproblemene for torsk i fjorårets vintersesong
medførte mange fartøy gjenstående kvoter som ble fisket utover høsten.
Dette illustrerte at det absolutt er mulig å jevne ut landingene
av torsk over året, men trolig til en større kostnad for fartøyene.
Som nevnt er det visse utfordringer ved å endre kvoteåret
og å legge til rette for kvotebank. Jeg har derfor videreført bifangstordningen
som langt på vei har de samme effektene. En tilnærming til reguleringer
uten overregulering kan i alle tilfeller synes formålstjenlig. Jeg
vil arbeide videre med disse spørsmålene, og se utjevning av landingene
i sammenheng med kvaliteten på fisken som landes og kystflåtens
fangst av hyse og sei. For å belyse disse problemstillingene nærmere
vil jeg invitere næringen til å komme med innspill, noe som kan
sikre at de tiltakene som settes inn både er treffsikre og rasjonelle.