Jeg viser til brev av 27. mai 2010 fra Stortingets næringskomite,
hvor det bes om en vurdering av forslagene i dokument 8:133 S (2009–2010)
fra stortingsrepresentantene Frank Bakke Jensen og Elisabeth Røbekk
Nørve.
Det fremmes følgende forslag:
I
Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak som redegjør for de reelle og underliggende eier-
og maktforholdene i fiskerinæringen.
II
Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak om begrensningene i deltagerloven, hvor det redegjøres
for om disse bidrar til at lovens mål faktisk nås, hvilke positive
og negative konsekvenser eierbegrensningene har hatt og har, samt
å vurdere et skille basert på båtenes størrelse.
III
Stortinget ber regjeringen
endre regelverket slik at generasjonsskifter kan skje på en mer
ubyråkratisk måte, samt legge frem en sak for Stortinget som gjør
rede for problemstillinger knyttet til generasjonsskifter i familieeide
selskaper.
I representantforslaget refereres det til kontakt mellom
Stortingets utredningsseksjon og Fiskeridirektoratet vedrørende
fiskerimyndighetenes oversikt over eierskapet i fiskeflåten, direktoratets
registre og statistikk. Jeg er redd for at det inntrykket utredningsseksjonen
fikk må være basert på misforståelse. Jeg vil derfor redegjøre nærmere
for Fiskeridirektoratets registre og den statistikk som Fiskeridirektoratet
fører.
Fiskeridirektoratets ”Register over merkepliktige
norske fiskefartøy” (merkeregisteret) inneholder oversikt over teknisk
informasjon om fartøy som størrelse, byggeår, motorkraft, målebrev/identitetsbevis
mv, samt opplysninger om eierforhold.
Eierforhold er dokumentert ved fartøyets eier, herunder
eierens navn, organisasjonsnummer, fødsels- og personnummer, adresser,
kontaktperson og oversikt over medeiere i foretak dersom eier av
fartøyet er et selskap.
Informasjon om hvem som eier norske fiskefartøy
brytes som hovedregel ned på personnivå og registreres elektronisk
i merkeregisteret. Merkeregisteret vil derfor ha informasjon om
eiere både i første ledd, andre ledd, tredje ledd, osv. der dette
er nødvendig for å gi tilstrekkelig informasjon om eiere bak et
fartøy. All informasjon om eiere, både majoritetseier og eventuelle
medeiere registreres. Oversikt over personer bak utenlandske minoritetsandeler
i norske fiskefartøy, børsnoterte selskap og fullstendig oversikt over
alle minoritetseiere når disse er mange, blir likevel ikke registrert
elektronisk. Informasjonen finnes imidlertid også i disse tilfellene, men
da i papirversjon i Fiskeridirektoratets arkiv.
Fiskeridirektoratet har med andre ord all nødvendig
informasjon for å utføre saksbehandling av enkeltsaker.
I Fiskeridirektoratets fartøyregister, også
tilgjengelig på Fiskeridirektoratets internettside, gis tilgang
til opplysninger om selve fartøyet, eier av fartøyet, konsesjoner/deltakeradganger,
kvoter og fangst relatert til kvote. Gjennom dette registeret er
det lagt opp til stor åpenhet om hvilke opplysninger som finnes
i Fiskeridirektoratets registre. Fartøyregisteret har informasjon
om eier i første ledd (ofte navn på selskap som eier fartøyet) og
informasjon om medeiere i foretaket (dette kan være enkeltpersoner
eller selskap).
I Fiskeridirektoratets statistikkbank presenteres statistikk
om fiskeflåten (fiskermanntallet som gir oversikt over alle yrkesaktive
fiskere, fartøy, konsesjoner/deltakeradganger, fangst, lønnsomhet
mv.)
All informasjon om eiere fra merkeregisteret
er imidlertid ikke alltid like lett å presentere som statistikk.
Antall eierledd er forskjellig fra fartøy til fartøy. Noen fartøy
eies 100 prosent av en eier, mens andre fartøy eies av mange ulike eiere,
som oftest i ulike eierledd. Det vil derfor være behov for bearbeiding
av informasjon for å sikre korrekt statistikk, noe som også vil
være ressurskrevende. Fiskerdirektoratet vil imidlertid i de aller
fleste tilfeller kunne fremskaffe nødvendig statistikk for å svare
på spørsmål om eierkonsentrasjon eller nord/sør problematikk.
Jeg vil presisere at det således er fullt mulig
å finne ut hvor stor eierandel en person eier i ulike fiskefartøy,
på et bestemt tidspunkt. Det er heller ikke vanskelig å finne frem
til hvem som er eiere i et bestemt fartøy på et bestemt tidspunkt.
Men når slik informasjon skal sammenstilles og presenteres som statistikk
for en hel flåtegruppe, blir det altså mer utfordrende.
Fiskeridirektoratet fører også fangststatistikk gjennom
Landings- og sluttseddelregisteret. Fangststatistikk blir presentert
i forhold til fartøyets hjemstedsfylke/-kommune eller i forhold til
hvor fartøyet lander fangsten, i forhold til størrelse på fartøy
og i forhold til hvilke tillatelser (og dermed kvoter) fartøyene
har.
For enkeltfartøy er det mulig å hente ut informasjon
om fangst knyttet til fartøy og fordele fangsten i forhold til eier
ut fra registrert eierandel. Ved fordeling av fangst på eier, må
det, hvis det er flere eiere, avklares om det er interessant å relatere
fangstverdien til hver av disse eierne eller bare til den som har
majoritetsandel.
Fiskeridirektoratet har altså gjennom sine registre
den nødvendige faktiske informasjon om eierskap i fiskeflåten. Det
er imidlertid ikke slik at all denne informasjonen fremgår av det
offentlig tilgjengelige registeret på direktoratets nettside. Informasjonen
kan imidlertid gjøres tilgjengelig som svar på definerte spørsmålsstillinger.
Hvor ressurs- og tidkrevende det vil være å produsere en slik sammenstilling,
vil være avhengig av hvilke spørsmål som stilles.
Når det gjelder forslaget i romertall I om å
”legge frem en sak som redegjør for de reelle og underliggende eier-
og maktforholdene i fiskerinæringen”, kan jeg etter dette ikke se
hvilke forhold som skulle tilsi at det er behov for en slik sak
og hvilke formål den skulle bidra til å realisere.
Forslaget i romertall II omhandler ”begrensningene”
i deltakerloven. Ut fra begrunnelsen for forslaget synes det for
meg som om det dels siktes til hovedregelen om at bare aktive fiskere
kan gis ervervstillatelse for fiskefartøy og dels regelverk og forvaltningspraksis
som er til hinder for at fartøy i visse fartøygrupper selges for fortsatt
drift fra et område til et annet.
Når det først gjelder hovedregelen om at bare
aktive fiskere kan gis ervervstillatelse for fiskefartøy, se jeg
ingen grunn til å vurdere denne begrensningen på ny. Regelen har
gitt grunnlag for at norsk fiskeflåte i dag i det alt vesentlige består
av selvstendige fiskere som eier egne fartøy, og selv styrer sin
virksomhet som andre selvstendig næringsdrivende. Regelen ivaretar således
deltakerlovens formål om å legge til rette for at høstingen av de
marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.
Deltakerloven gir hjemmel til å gi dispensasjon fra
aktivitetskravet, en hjemmel som er nyttet til fordel for fiskeforedlingsindustri
som til en viss grad er gitt anledning til å eie egne torsketrålere for
å sikre råstofftilførsel til egen bedrift. En stor andel av fartøyene
i trålgruppen er på grunnlag av slik dispensasjon i dag eid av slike
industribedrifter.
Fiskeindustrivirksomhet kan på den annen side etableres
fritt, og det er ingen lovmessige hindringer for at fiskere, som
alle andre, kan gå inn på eiersiden av foredlingsanlegg.
Jeg mener at det ikke er noen tvil om at deltakerlovens
bestemmelser her har bidratt til at lovens formål ivaretas, og kan
ikke se argumenter for å endre dette.
Når det gjelder restriksjoner på muligheten
for å selge et fartøy for fortsatt drift fra ett område til et annet,
oppfatter jeg det slik at forslagsstillerne først og fremst er opptatt
av mulighetene for å selge fartøy fra Nord-Norge til Sør-Norge.
Dette handler om fartøy i havfiskeflåten med torsketrålkonsesjon
og med ringnotkonsesjon, hvor det er etablert en forvaltningspraksis
som innebærer at det ikke blir gitt tillatelser til en sør-norsk kjøper
ved salg for fortsatt drift av et slikt fartøy som er hjemmehørende
i Nord-Norge.
Det er, og har vært, et fiskeripolitisk ønske
å opprettholde et havfiskemiljø i Nord-Norge ut over de industrieide
torsketrålerne. Begrunnelsen for dette er at man gjennom nordnorsk
eierskap har bidratt til råstofftilførselen til foredlingsanlegg
i landsdelen, har bidratt til aktivitet for ulike grupper av leverandører,
har bidratt til større tilbøyelighet til lokal rekruttering osv.
Et slikt havfiskemiljø skal altså bidra til at høstingen av de marine
ressurser kommer denne landsdelen til gode og dermed trygge bosetning
og arbeidsplasser.
Det gjelder i tillegg særlige regler ved salg
av fartøy som har deltakeradgang i enkelte fiskerier i kystfartøygruppen,
henholdsvis fisket etter torsk, hyse og sei mv. for konvensjonelle havfiskefartøy
og i lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei for fartøy
som har mindre enn 300 m3 lasteromsvolum som fisker med konvensjonelle
redskap nord for 62 grader nord. Disse er forskriftsfestet i den
årlige deltakerforskriften, jf for 2010 forskrift av 27. november
2009 nr 1445, og innebærer at kjøper og selger som hovedregel må
være ført i fiskermanntallet i samme fylke i minst 12 måneder før
kjøpet finner sted dersom ny eier skal kunne overta fartøyets deltakeradgang.
Det kan gjøres unntak for dette i visse tilfeller, hvor det viktigste
er når fartøy kjøpes fra annet fylke til Nord-Troms og Finnmark.
Dette er altså i utgangspunktet ikke en nord-sør-begrensning,
men en fylkesbinding som har hatt som formål å opprettholde en geografisk
spredning av både den konvensjonelle kyst- og havfiskeflåten og
den relative fordelingen mellom fylkene av slike fartøy.
Jeg kan se at disse begrensningene jeg her har gjort
rede for, kan medføre ulik verdi på fartøy med samme type tillatelse
i ulike fylker eller deler av landet. Dette henger sammen med markedsmessige
forhold. Jeg mener likevel at de målsettingene som begrensningene
har, er viktigere enn de negative konsekvenser som kan bli påført
enkelte fartøyeiere for eksempel med hensyn til egenkapitalkrav
ved lånefinansiering.
Utviklingen av den geografiske spredning av fartøy,
fangst mv i ulike grupper er redegjort for i St. meld. nr 21 (2006–2007)
Strukturpolitikk for fiskeflåten kapittel 2, og jeg ser ingen grunn til
å legge frem en slik sak som forslagsstillerne ber om.
Jeg er videre svært uenig med forslagstillerne når
de beskriver det som et ”smutthull” når en fartøyeier får anledning
til å ta med seg båten og adgang til å fiske når han flytter. Etter
mitt syn ville det være meget spesielt dersom myndighetene skulle
tvinge folk til å gi opp sin næringsvirksomhet dersom man ønsket
å flytte for eksempel av familiære årsaker.
Jeg er på den annen side enig med forslagsstillerne
i at stråmannsproblematikken må vies oppmerksomhet. Departementet
har derfor gitt instrukser til Fiskeridirektoratet om å føre kontroll
med slike forhold, og praksis er i dag at direktoratet i en rekke
tilfeller krever erklæringer fra søkere og deres eventuelle advokater
om at det ikke foreligger underliggende avtaler som forskyver kontroll,
risiko osv.
Jeg kan etter dette ikke se behov for å legge
fram en sak som nevnt i forslagets romertall II.
Forslagsstillerne tar i dette forslaget til
orde for en endring av regelverket i den hensikt å gjøre generasjonsskifter
mer ubyråkratiske.
Utgangspunktet for vurderingen av dette må tas i
det forhold at alle eierendringer i fiskefartøy skal godkjennes
av fiskerimyndighetene, blant annet for å sikre at hovedregelen
om at fiskefartøy skal eies av aktive fiskere blir etterlevd og for
at myndighetene skal ha den oversikt over eierskapet som er omtalt
ovenfor i forbindelse med forslaget i romertall I.
Dersom den eller de som skal overta et fiskefartøy
etter generasjonsskifte oppfyller de alminnelige kravene som stilles
til eiere, vil en søknad kunne innvilges uten verken mer eller mindre ”byråkratiske
hindringer” enn alle andre søknader.
Dersom aktivitetskravet ikke er oppfylt på tidspunktet
for generasjonsskiftet, vil det likevel kunne gis en tidsbegrenset
ervervstillatelse for fem år i medhold av særregelen for blant annet generasjonsskifter
i deltakerloven § 7 annet ledd. Denne regelen innebærer i realiteten
en tidsbegrenset lempning i aktivitetskravet ved arv eller generasjonsskifte.
Den aktuelle bestemmelsen lyder som følger:
”Når et fartøy overtas ved arv etter reglene i lov 3. mars
1972 nr. 5 om arv m.m. kapittel I eller II, skal den nye eieren
gis tidsbegrenset ervervstillatelse i inntil fem år inntil aktivitetskravet
i § 6 første ledd er oppfylt. Slik tidsbegrenset ervervstillatelse
kan også gis ved overføring av fartøyet som ledd i generasjonsskifte
til fordel for personer som kan få arverett etter arveloven kapittel
I. Gjenlevende ektefelle i uskiftet bo, jf. arveloven kapittel III,
kan gis en tidsubegrenset ervervstillatelse så lenge uskifteboet
består.”
Dette innebærer at majoritetseierskapet til
et fiskefartøy som er overtatt etter arv eller generasjonsskifte,
først etter fem år må ligge hos personer som oppfyller det alminnelige
kravet om å være aktiv fisker enten om bord på fartøy eller som
såkalt administrerende reder.
Det er etter mitt syn ikke grunnlag for en påstand om
at regelverket medfører unødvendig byråkrati i forbindelse med generasjonsskifter.
Disse sakene behandles på samme måte som andre saker om eierendringer.
Jeg kan etter dette heller ikke se at det er
behov for å legge fram en sak som nevnt i forslagets romertall III.