Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Roald Aga Haug, Håkon
Haugli, Inga-lill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Trond Helleland
og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki
Holmås, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bek-kevold, viser til at staten Norge opprinnelig
er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at
begge folkene har den samme rett til og det samme krav på å kunne
utvikle sin kultur og sitt språk. Samene er et urfolk som har et
folkerettslig krav på et særlig kulturvern. Flertallet viser
til at Sametinget er etablert gjennom sameloven for å etterleve
Grunnloven § 110 a. Dette gir Sametinget en særstilling som folkevalgt
organ med stor frihet. Sametinget har derfor også ansvar for de
forvaltningsområder de er tillagt og prioritering av ulike formål
innenfor de rammer som er til rådighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, viser
til at enhver med norsk statsborgerskap har de samme grunnleggende
demokratiske, politiske og sivile rettigheter og friheter. Disse medlemmer tar
sterk avstand fra at kulturell bakgrunn avgjør stemmerett og valgbarhet
i sametingsvalg, og viser til Fremskrittspartiets grunnleggende
menneskesyn om respekt for enkeltindividet uavhengig av kulturell
bakgrunn eller etnisk opprinnelse. Disse medlemmer mener
at et politisk system bygd på kulturell eller etnisk tilhørighet
er helt uakseptabelt, da dette skaper grobunn for konflikter.
Disse medlemmer påpeker at det
å gi samene politiske, eiendomsrettslige eller andre særrettigheter
skaper en farlig presedens, fordi samene ikke er i nærheten av å
være den største minoriteten i Norge. Særlig i Oslo-området finnes det
mange grupper som, over tid, kan gjøre krav på de samme rettighetene
som Stortinget har gitt samene.
Etter disse medlemmers syn er
ikke samene å betrakte som et urfolk, men som en nasjonal minoritet
på linje med jøder, norskfinner (kvener), finnskogfinner og tatere.
Disse medlemmer viser til at
grunnlaget for Sametinget er Samerettsutvalget, som ble oppnevnt
ved kronprinsregentens resolusjon 10. oktober 1980 som et ledd i
arbeidet for å skape forsoning etter konflikten om Alta-vassdraget.
Prosessene som senere har gitt samer en rekke særrettigheter ble
med andre ord satt i gang for å skape innenrikspolitisk ro, og ikke nødvendigvis
for å styrke urfolks rettigheter eller leve opp til internasjonale
konvensjoner.
Disse medlemmer vil ikke ta stilling
til enkeltkapitler i Meld. St. 22 (2009–2010) ettersom disse
medlemmer foreslår å avvikle Sametinget, og viser i denne
forbindelse til sitt alternative statsbudsjett med tilhørende merknader
i Innst. 16 S (2010–2011), jf. Prop. 1 S (2010–2011).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til sin merknad i Innst.
94 S (2009–2010) om behovet for avklaring av budsjettprosedyrer
mellom regjeringen og Sametinget. Flertallet er tilfreds
med at det nå er et systematisk arbeid med sikte på å få avklart
budsjettprosedyrene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at satsingen på samiske
språk er helt sentralt for å sikre den samiske kulturen. Flertallet er
kjent med de utfordringer som finnes i forhold til å finne tolker,
særlig til lule- og sørsamisk. Flertallet oppfordrer
Sametinget til å vurdere en tidsfestet plan for å få til simultantolkning
av Sametingets fohandlinger til disse språk. Dette vil være et bidrag
for å gi også lule- og sørsamiske språkbærere en ny arena å bruke
sitt språk på, og vil ha en betydelig symbolsk verdi.