I svarbrevet opplyses det
at avtalen som NBIM inngikk med det eksterne forvaltningsselskapet høsten
2008 ikke skilte seg vesentlig fra andre avtaler. Ble det inngått
andre avtaler i det samme tidsrommet som ikke hadde beløpsmessig tak?
Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser
følgende:
”Norges Bank bekrefter
at det i samme tidsrommet, og også tidligere, er inngått avtaler
med eksterne forvaltningsselskaper som ikke hadde beløpsmessig tak.
Vi viser til vår beskrivelse nedenfor om de avveiinger som lå til
grunn for å inngå avtaler uten tak.
Norges Banks skal søke
å oppnå høyest mulig avkastning etter kostnader, jf. Finansdepartementets
mandat for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 1-1 annet
ledd. Dette kravet innebærer at banken må vurdere mulighetene for
høy avkastning i forhold til de kostnader banken vil pådra seg for
å oppnå best mulig avkastning.
Investeringer handler om
risiko, usikkerhet og forventninger om fremtidig avkastning og tilhørende
kostnader. Norges Bank vurderer disse forholdene for hver avtale
som inngås med et eksternt forvaltningsselskap. Avtalene inngås innenfor
et fast rammeverk. Sett i forkant ved inngåelse av slike avtaler
søker banken å sørge for at fondet vil sitte igjen med høyest mulig
verdi etter kostnader. Kostnadene, eller honorarene, til eksterne
forvaltningsselskaper har gjerne to elementer. Det er et fast honorar
som utbetales i forhold til markedsverdien på porteføljen av de
finansielle instrumentene som inngår i mandatet, og et variabelt
honorar som utbetales avhengig av hvor god verdiutviklingen i mandatet
er i forhold til utviklingen i det markedet mandatet gjelder for.
Norges Bank søker å sette
sammen hver avtale slik at disse to kostnadselementene blir lavest mulig
sett i forhold til hvor god verdiutviklingen i mandatet kan bli
ut fra en sannsynlighetsvurdering. I hvert enkelt tilfelle gjøres
en vurdering av mandatets struktur og lokale eller særskilte markedsforhold.
I tillegg vil våre vurderinger kunne påvirkes av forhold som forvalterens
kompetanse, særegenhet og mulighet til å skape meravkastning.
Når det gjelder tak på
hvor store honorarene kan bli for eksterne forvaltningsselskaper,
vil bankens vurdering alltid ta utgangspunkt i hva som best tjener
fondets økonomiske interesser. Dette vil være en forretningsmessig
beslutning. Noen ganger vil en øvre grense bare være mulig hvis banken
aksepterer et uhensiktsmessig høyt fast honorar. Fondets økonomiske
interesser vil i noen tilfelle ikke være tjent med en slik løsning. Norges
Bank har likevel siktet mot å få det inn i flest mulig avtaler.
Ved utgangen av 2009 hadde samtlige avtaler med eksterne forvaltningsselskaper
et tak.”
Skyldtes manglende tak at det ble benyttet ”gamle
avtaler” uten tak på godtgjørelsen; jamfør redegjørelsen fra Norges
Bank om at ”Noen avtaler med eksterne forvaltningsselskaper hadde
tidligere ikke et beløpsmessig tak på den delen av godtgjørelsen
(variable) som var avhengig av hvor godt forvaltningsselskapet gjorde
det i forhold til markedet”?
Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser
følgende:
”Vi er ikke helt sikre
på hva som menes med referanse til ”gamle avtaler”, men hvis det
med spørsmålet menes at Norges Bank tidligere aldri hadde tak og
senere innførte et tak, er det ikke en dekkende beskrivelse. Også
i den perioden som er omtalt, hadde vi mange avtaler med tak på honorarene.
Som vi har redegjort for i svar på spørsmål 1, er dette beslutninger
som ble fattet i hvert enkelt tilfelle innenfor et fastlagt rammeverk
og ut fra vurderinger om hva som best tjente fondets økonomiske
interesser.”
Hvis denne avtalen avviker
fra det som var vanlig praksis, hva var bakgrunnen for dette?
Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser
følgende:
”Som vi har redegjort for
i svar på spørsmål 1, ble det i denne perioden inngått flere avtaler uten
tak på honorarene innenfor et fastlagt rammeverk og ut fra en vurdering
av hva som best tjente fondets økonomiske interesser.”