Jeg viser til representantforslag om gunstigere skattefavorisering
av enkelte spareprodukter oversendt fra finanskomiteen til uttalelse. Forslaget
gjelder gjeldende skattefavoriseringsordninger IPS, jf. lov om individuell
pensjonsordning, og boligsparing for ungdom (BSU), jf. skatteloven
§ 16-10.
Det er gode prinsipielle argumenter mot å skattefavorisere
bestemte spareformer. Empirisk og teoretisk forskning viser at slik
skattefavorisering i svært liten grad påvirker den samlede private
sparingen, men først og fremst påvirker sammensetningen av allerede
eksisterende sparing. Dersom målet er å øke den private sparingen,
er ytterligere skattefavorisering av bestemte spareordninger som
IPS eller BSU derfor neppe særlig virkningsfullt.
Det er mange forhold som bestemmer nivået på sparingen.
I Norge foretas en stor del av sparingen gjennom opparbeiding av
rettigheter i folketrygden og gjennom tjenestepensjoner. Dette sikrer
at alle vil ha en minsteinntekt som pensjonist. Behovet for sparing
ut over dette vil variere betydelig, både mellom husholdninger og
over livsløpet, og bør være overlatt til den enkelte å vurdere.
Som tiltak for langsiktig pensjonssparing, ikke minst
for lavinntektsgrupper, er obligatorisk tjenestepensjon og folketrygden
et mer treffsikkert virkemiddel enn ytterligere skattestimulering
av IPS. Erfaringen med den tidligere IPA-ordningen var at det først
og fremst var personer med høy inntekt og formue som sparte mye
i slike ordninger. I 2003 (justert til 2006-kroner) viste tallene
at kun 0,8 pst. av personer med en samlet bruttoinntekt under 250 000
kroner benyttet seg av IPA. Tilsvarende tall var 3,5 pst. for de
med en bruttoinntekt mellom 250 000 kroner og 400 000 kroner, og
7,5 pst. for de med bruttoinntekt over 400 000 kroner. Av de vel
28 000 personene som betalte inn en premie på mellom 15 000 kroner
og 40 000 kroner i IPA i 2003, var det hele 70 pst. som hadde en
bruttoinntekt over 400 000 kroner. Beregninger departementet gjorde
ifm. avviklingen av IPA i 2006 viste videre at om lag 60 pst. av
skatteskjerpelsen tilfalt de 20 pst. av befolkningen med høyest
bruttoinntekt. Kun 4 pst. tilfalt de 30 pst. med lavest bruttoinntekt.
Det er derfor ingen tvil om at fordelingseffektene av å gjøre IPS
mer gunstig er dårlige.
BSU er først og fremst et virkemiddel for å
kanalisere eksisterende sparing til opprettelse av egenkapital for
kjøp av egen bolig, ikke et virkemiddel for å øke samlet sparing.
Tross de sterke økonomiske incentivene som ligger i BSU, var det
kun om lag 22 pst. av dem mellom 17 og 34 år som hadde inntekt,
som benyttet seg av ordningen i 2006. Dette har sammenheng med at
mange i aktuell alder har lav inntekt. For mange vil inntekten være
så lav at den ikke er skattlagt, og disse kan dermed ikke dra skattemessig
nytte av ordningen. For mange med noe høyere inntekt vil umiddelbare
forbruksbehov være så store at sparing ikke fremstår som et reelt
alternativ, selv om avkastningen er høy. For en del av de unge kan
forklaringen være at de ikke har planer om å investere i bolig og/eller
at de allerede har gjort det. Selvangivelsesstatistikken viser at
det er en større andel personer med høyere bruttoinntekt og nettoformue
enn med lavere inntekt og formue som sparer i BSU. 29 pst. av personer
i alderen 17-34 år med inntekt mellom 400 000 og 600 000 kroner
hadde skattefradrag for BSU-sparing i 2006. Tilsvarende tall for
gruppen med inntekter mellom 100 000 og 150 000 kroner var 24 pst.,
mens kun 4 pst. av gruppen med inntekter mellom 0 og 50 000 kroner
hadde skattefradrag for BSU. I 2006 måtte en ha inntekt på 41 600
kroner for å kunne utnytte skattefradraget maksimalt gjennom fradrag
i beregnet trygdeavgift. Skattefradraget er videre høyere for dem
med høyere inntekt enn for dem med lavere inntekt. Gjennomsnittlig
skattefradrag for BSU-sparere med innskudd i 2006 var 1 200 kroner
blant dem med innrapportert inntekt under 50 000 kroner. Tilsvarende
tall for dem med inntekt mellom 300 000 og 400 000 kroner var 2 100
kroner, mens tallet for sparerne med inntekt over 800 000 kroner
var 2 700 kroner.