Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomite
datert 11. november 2010 der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets
vurderinger av ovennevnte representantforslag.
Representantene foreslår at bestemmelsene om boplikt
og priskontroll i konsesjonsloven blir opphevet. Det er i den forbindelse
uttalt at det ikke kan bevises at boplikt eller priskontroll fyller sine
formål. Representantene foreslår også at delingsforbudet i jordloven
oppheves, og at de lovbestemte vilkårene for å oppfylle driveplikten ved
bortleie blir fjernet. Det er i den forbindelse uttalt at gjeldende
delingsforbud har ført til en uheldig utvikling i eier- og bruksstrukturen,
og at delingsforbudet i plan- og bygningsloven burde være tilstrekkelig
i dag. I tilknytning til forslaget om driveplikt er det uttalt at
vilkåret om avtaler på 10 år er uheldige for næringsutøvere som
produserer grønnsaker med vekstskifte.
Det ble gjort omfattende endringer i eiendomslovgivningen
i landbruket i 2009. Jeg vil peke på at det tar tid å få erfaringer
som forteller om eventuelle virkninger av de nye reglene. Mitt utgangspunkt
er at lovgivningen nå gir et godt utgangspunkt for en landbrukspolitikk
der det legges vekt på mer aktivitet i bygdene og å utnytte de ressursene
som finnes der. Når forslagsstillerne foreslår å ta bort lover og
regler og å avregulere ytterligere, innebærer dette å erstatte felleskapsløsninger
med individets frihet til selv å bestemme. Etter mitt syn er valgfrihet og
individets frihet til å bestemme et verdifullt utgangspunkt. Det
er likevel ikke nok. Samfunnshensyn er viktig når det skal tas stilling
til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes. Dette
er hensyn som en ikke kan forvente at eierne tar selv. Gjeldende
eiendomslovgivning gjør det mulig å foreta avveininger der både
eierens interesser og samfunnshensyn har en sentral plass.
Begrunnelsene for reglene om boplikt er knyttet til
bosettingshensynet og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning
og kulturlandskapet. Dette er viktige samfunnshensyn. Stortinget
behandlet reglene om boplikt senest i fjor. Det ble lagt til grunn
av et flertall (Innst. O. nr. 90 (2008-2009) at det er viktig at
bosettingshensynet ivaretas på en best mulig måte. Dette innebærer
at arealressursene disponeres lokalt, og nyttes og utvikles til
lokalsamfunnets beste. I lovendringen ble det lempet på reglene
slik at boplikten bare skal gjelde for landbrukseiendommer med mer
enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller 500 dekar
produktiv skog. En annen lemping var at plikten bare skal gjelde
for eiendommer som er bebygd og enten er eller har vært benyttet
til helårsbolig. Reglene om oppfølging og sanksjon av plikten ble
imidlertid strammet noe opp. Jeg har fulgt opp lovendringen i rundskriv
M-2/2009 som gir retningslinjer for kommunenes oppfølging av konsesjon
og boplikt. Rundskrivet følger vedlagt.
Priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom følger
av konsesjonsloven § 9. Ved avgjørelser av søknader om konsesjon
for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal
det bl.a. legges vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig
forsvarlig prisutvikling. Med en samfunnsmessig forsvarlig pris
forstås en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken.
Dette gjelder mål som å forbeholde landbrukseiendommer for aktive yrkesutøvere,
sikre rekruttering til næringen og å gi yrkesutøverne økonomisk
og sosialt tilfredsstillende forhold. Prisnivået på landbrukseiendommer
må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag
kan oppnå en tilfredsstillende økonomisk avkastning. Etter min mening
er de samfunnsmessige målene som priskontrollen er satt for å ivareta
viktige også i dag. Jeg har, som oppfølging av lovarbeidet i 2009
lagt opp til endringer i prisrundskrivet slik at mindre, bebygde eiendommer
er unnlatt fra priskontroll. Arealgrensen for dette følger grensene
for boplikt, som er beskrevet ovenfor. I tillegg har jeg lagt opp
til at priskontroll kan unnlates dersom kjøpesummen ikke overstiger
kr 1.500.000,-. Dette er nærmere omtalt i rundskriv M-1/2010 som
følger vedlagt.
Formålet med delingsforbudet i jordloven er
å ivareta ressursgrunnlaget på den enkelte eiendommen. Det kan gis
dispensasjon fra forbudet. Det legges vekt på en praktisering av
dispensasjonsadgangen som tar hensyn til regionale forskjeller,
og som legger til rette både for rasjonelle enheter og for bosetting.
I praksis gis det mange dispensasjoner. Forslag om opphevelse av
forbudet ble behandlet og avvist av et flertall i Stortinget senest
i 2007. Jeg viser i den forbindelse til Næringskomiteens begrunnelse
i Innst. O. nr. 4 (2006-2007) som lyder slik: ”Lovgivningen
må legge til rette for at enkeltbrukene kan utvikle seg innenfor
en ramme hvor gårdens samlede ressurser kan utnyttes som en helhet.
En oppheving av delingsforbudet vil kunne bidra til å svekke næringsgrunnlaget
og redusere mulighetene for ny næringsutvikling. Utvikling og vekst
i landbruksområdene krever langsiktig tenking i forhold til hvordan
ressursene bør disponeres på den enkelte eiendom, og hvordan rammevilkårene
utformes. Opphevelse av delingsforbudet kan være et enkelt og fristende
tiltak på kort sikt, men på lengre sikt vil en slik endring kunne
få store konsekvenser for hvordan de samlede ressursene på landbrukseiendommen
kan forvaltes og utvikles.”
I mitt brev til kommunene i juni i år er det
lagt opp til en viss oppmyking av praktiseringen av delingsbestemmelsen
bl.a. med sikte på å ivareta hensynet til bedre samsvar mellom eiendoms-
og bruksstrukturen, og for å ivareta bosettingshensynet. Brevet
følger som vedlegg.
Utfordringene knyttet til matsikkerhet og klima krever
felles innsats verden over. Matsikkerheten – tilgangen på nok og
trygg mat – er truet på verdensbasis. Innen 2050 vil det være 9
milliarder mennesker på jorda. OECD har vist at dersom det skal
være mulig å fø en voksende befolkning må jordbruksproduksjonen
økes med 50% innen 2030. En av de viktigste globale utfordringene
er følgelig å produsere mat på en klimavennlig og bærekraftig måte.
I et langsiktig og solidarisk perspektiv blir det dermed stadig
viktigere å ha gode virkemidler som kan bidra til produksjon av
mat. Driveplikten i jordloven må ses i et slikt perspektiv, og må
ligge fast. Driveplikten kan oppfylles ved bortleie i minst 10 år
om gangen. Vilkåret om at avtalen må vare i 10 år tar utgangspunkt
i at den som leier skal få en viss stabilitet i driften med tanke
på investeringer i bygninger og annet samtidig som eierens disposisjoner
ikke blir bundet opp i for lang tid.
Jeg vil samtidig understreke at det er en kontinuerlig
prosess å sikre at lovverket er tilpasset vår tids utfordringer.
Som representanten kjenner til, arbeider jeg med en ny stortingsmelding
om landbruks- og matpolitikken. Denne planlegges framlagt for Stortinget
våren 2011. Selv om det ble tatt mange og riktige skritt i lovendringene
i 2009, er også eiendomspolitikken et tema som det vil være aktuelt
å berøre. Sentrale spørsmål i eiendomspolitikken kan da settes inn
i en bredere landbrukspolitisk sammenheng.