Det vises til brev datert 18. januar 2011 fra helse-
og omsorgskomiteen vedr. dokument nr 8:54 S (2010–2011). I dokumentet
foreslår representantene Geir Jørgen Bekkevold, Laila Dåvøy, Rigmor
Andersen Eide, Dagfinn Høybråten og Kjell Ingolf Ropstad at Stortinget
ber regjeringen fremme forslag for Stortinget om å legge ned de
regionale helseforetakene, omgående å fryse pågående omstillingsprosesser i
lokalsykehusene inntil en nasjonal sykehusplan er utarbeidet, samt
å utarbeide en nasjonal sykehusplan som en del av Nasjonal helse-
og omsorgsplan. Helse- og omsorgskomiteen har bedt om statsrådens
uttalelse til representantforslaget.
Forslagsstillerne mener det er behov for en
tydelig nasjonal politisk styring av spesialisthelsetjenesten, og
at dette har vist seg å være vanskelig innenfor eksisterende styringsmodell. Det
vises også til at dagens struktur synes i utilstrekkelig grad å
ivareta behovet for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene,
og at denne problemforståelsen peker i retning av både desentralisering
og sterkere nasjonal samordning. Det vises også til at de regionale helseforetakene
mangler legitimitet, bl.a. som følge av stadig større helseforetak.
Forslagsstillerne mener at Helse- og omsorgsdepartementet
bør overta noen av oppgavene som de regionale helseforetakene har
utført. Det hevdes at en avvikling av de regionale helseforetakene
vil bidra til forenkling og reduksjon av byråkratiet i helsetjenesten,
slik at mest mulig av ressursene kan gå direkte til pasientbehandling. Forslagsstillerne
legger til grunn at en plassering av dette ansvaret i departementet
også vil føre til sterkere overordnet politisk styring av sykehusene,
og gi større likeverdighet i hele landet.
Forslagsstillerne mener at private tilbydere
bør sikres en sentral rolle i sektoren også i fremtiden, med langsiktige
forutsigbare rammebetingelser som gir rom for kompetanseoppbygging
og investeringer i bygninger og trygge arbeidsforhold for de ansatte.
Ansvaret for disse tjenestetilbyderne bør innenfor den modellen
som forslagsstillerne foreslår, ligge hos departementet, slik at
interessekonflikter unngås.
Forslagsstillerne viser til at lokalsykehusene
er en viktig del av norsk helsetjeneste, og at regjeringspartiene
selv gir uttrykk for en forståelse av lokalsykehusenes betydning
i Soria Moria-erklæringen, men at dette ikke blir fulgt opp i praksis.
Forslagsstillerne mener at omstillingsprosessene i lokalsykehusene omgående
må fryses inntil man har fått på plass en omforent definisjon av
hva et lokalsykehus skal inneholde, og at det må lages en nasjonal sykehusplan
som en del av Nasjonal helse- og omsorgsplan.
Debatten om styringen av spesialisthelsetjenesten
pågår nå for fullt, og jeg har registrert at mange tar til orde
for at dagens styringsmodell har utspilt sin rolle. Mye av kritikken
går på at det er for lite politisk styring av spesialisthelsetjenesten,
og at for mye av styringen er lagt til de regionale helseforetakene.
I løpet av de ni årene som har gått siden helse-fore-taksmodellen
ble innført, er det gjennomført omfattende effektivisering og omstilling
av spesialisthelsetjenesten. I tråd med intensjonene i helseforetaksreformen
er det gjennomført stor grad av oppgave- og funksjonsfordeling mellom sykehusene,
pasientbehandlingen har økt og de siste årene er det oppnådd god
kontroll over økonomien, med driftsresultat i balanse i alle fire helseregioner
for 2010. Investeringsnivået er mer enn fordoblet siden fylkeskommunen
eide sykehusene. Det er gjennomført flere store reformer i perioden;
bl.a. omstrukturering av det psykiske helsevernet, rusreform og
overføring av ansvar for pasientreiser, der foretaksmodellen har
vist styrke i forhold til å samarbeide nasjonalt. Det er blitt større
likhet i behandlingstilbudet innad i regionene, og mellom regionene.
Etter at det i de første årene har vært sterkt fokus på økonomi
og økonomistyring, er oppmerksomheten nå mer på kvalitet og gode
pasientforløp. Modellen har vært og er effektiv på mange områder
og har stor grad av styringskraft i forhold til å gjennomføre politiske
beslutninger og styringssignaler. Intensjonene om tydeliggjøring av
roller og ansvarliggjøring av ledelse på alle nivåer er i stor grad
gjennomført.
Helsetjenesten er kompleks og tar opp i seg
profesjons-, ledelses- og organisasjonskulturer som har utviklet
seg gjennom mange tiår. Det tar tid å gjennomføre endringer som
berører og til dels går på tvers av etablerte kulturer. Det har
skjedd omfattende modernisering og omstilling av spesialisthelsetjenesten
det siste ti-året, og vi er nå bedre rustet til å følge med på den
rivende utviklingen i medisinsk teknologi og forskning. I lys av
det utfordringsbildet spesialisthelsetjenesten nå står overfor,
ikke minst med implementering av samhandlingsreformen, er det derfor viktig
å bygge videre på det fundamentet for endring som er skapt gjennom
ni år med helseforetaksmodellen.
Regjeringen ønsker et sterkt offentlig helsevesen med
gode fellesskapsordninger for å sikre trygghet for alle. I høringen
til Nasjonal helse- og omsorgsplan er det lagt til grunn at de grunnleggende
prinsippene ved helseforetaksmodellen skal videreføres i tråd med
regjeringens plattform, men at det vil bli satt i gang et utredningsarbeid
med sikte på mulige forbedringer i modellen og tilpasninger/endringer
i lovverket, herunder at det skal gjøres en vurdering av styringspraksis
og regional og lokal forankring. Det er signalisert at utredningsarbeidet
skal gjøres i denne stortingsperioden.
Spesialisthelsetjenesten er, bl.a. som følge
av den medisinske utviklingen, stadig i omstilling, og de omstillinger
som nå planlegges og gjennomføres skjer i henhold til tidligere
politiske føringer og vedtak. Det legges fram Nasjonal helse- og
omsorgsplan hvert fjerde år, og det er unaturlig å fryse prosesser
i forkant av at det legges fram en ny plan. Nasjonal helse- og omsorgsplan
skal være en plan for utvikling av fremtidens helsetjenester, der
spesialisthelsetjenesten selvfølgelig også inngår. Den nasjonale
helse- og omsorgsplanen trekker opp den overordnede politikken for
sykehussektoren og det er slått fast i høringen at beslutninger
om struktur skal være i tråd med den til enhver tid gjeldende helse-
og omsorgsplan.
Jeg har avholdt foretaksmøter med de regionale helseforetakene
nå i januar, der jeg har stilt resultatmessige og organisatoriske
krav for 2011, som de regionale helseforetakene må legge til grunn
for sine planprosesser. Jeg har i disse møtene bl.a. stilt krav
om å styrke arbeidet med å bedre kvaliteten på behandlingen og redusere ventetidene.
Jeg har også understreket at helseforetakenes anskaffelser av helsetjenester
må ta hensyn også til ideelle institusjoners behov for forutsigbarhet
og langsiktighet, og at anskaffelser skal sikre en tilfredsstillende
geografisk tilgjengelighet til tjenester for befolkningen. Hensynet
til de private aktørene må likevel ikke gå på bekostning av de regionale
helseforetakenes ansvar for å sikre likeverdige spesialisthelsetjenester
til befolkningen. Flere av lokalsykehusene er sårbare i forhold
til å opprettholde et forsvarlig pasientgrunnlag og hensynet til
å ivareta private aktører må også veies opp mot å opprettholde de
mindre sykehusene i distriktene.