Brev fra Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 9. mai 2011

Dokument 8:135 S (2010-2011) - Representantforslag om å styrke barns rettigheter og innflytelse i barnevernet

Jeg viser til brev av 29. april 2011 fra Familie- og kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 135 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland, Sonja Sjøli og Olemic Thommessen. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget.

Stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland, Sonja Sjøli og Olemic Thommessen har fremmet følgende forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen foreslå tiltak for å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse i barnevernet.

• 2. Stortinget ber regjeringen vurdere en lavterskel klageordning for barn og pårørende i barnevernet.

• 3. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til handlingsplan for å styrke forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.

• 4. Stortinget ber regjeringen igangsette en fullstendig gjennomgang av begrepsbruken i barnevernet.

Jeg har følgende kommentarer til forslagene:

1. Tiltak for å styrke barns rettigheter og mulighet for innflytelse i barnevernet

Barns deltagelse i saksbehandlingen

Forslagsstillerne er opptatt av barns deltagelse i saksbehandlingen og viser til at involvering av barn fører til et bedre barnevern.

Jeg er helt enig med representantene i at en grunnleggende forutsetning for et godt barnevern er at barns rett til innflytelse og medvirkning ivaretas på en god måte og i samsvar med barnets beste. Barns rettigheter under saksbehandlingen er regulert i barnevernloven § 6-3. Alle barn som er fylt 7 år skal informeres og gis anledning til å uttale seg i saken. Også yngre barn som forstår hva saken gjelder har denne retten. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Bestemmelsen inneholder også regler om når barnet selv er part i saken. Hovedregelen er at barn over 15 år er part i saken.

Å informere barn og foreldre og å lytte til deres synspunkter skal stå sentralt i barnevernets arbeid. Barn har krav på tilpasset informasjon om sin nåværende situasjon, sin bakgrunn og sin framtid. God informasjon kan bidra til en styrket identitet og opplevelse av sammenheng og forutsigbarhet i dagliglivet. Som forslagsstillerne påpeker, opplever likevel mange barn i barnevernet at de ikke får ta del i viktige avgjørelser omkring eget liv.

I en nylig gjennomført brukerundersøkelse blant barn over ni år i statlige og private barneverntiltak, vises det til at flere av barna opplever at de i for liten grad blir hørt og tatt på alvor. De ønsker at det blir tatt hensyn til deres meninger, og at de får være med på å planlegge og ta avgjørelser som angår deres fremtid. I brukerundersøkelsen framkommer det at ca. halvparten av barna er enige i at de blir fortalt hvilke rettigheter de har der de bor. Resultatene fra brukerundersøkelsen viser at mange av de intervjuede barna i liten grad opplever at de deltar i utarbeidelsen av tiltaks- eller omsorgsplanen sin, eller vet hva som står i rapporter som skrives om dem. Dette gjelder i særlig grad de barna som bor i institusjon. Brukerundersøkelsen er en del av en strategi for økt deltagelse og innflytelse i barnevernet og skal gjennomføres årlig.

Alle barn og unge som blir plassert i institusjon skal bli fortalt om sine rettigheter. Bufdir har utviklet en brosjyre som inneholder informasjon om barns rettigheter når de bor i barneverninstitusjon. Brosjyren er laget i to versjoner; en for barn over tolv år og en for barn under tolv år. Brosjyren deles ut til barn som bor i barneverninstitusjon og har et format som gjør at den også egner seg til å henge på veggen som en plakat. Brosjyren har også et felt der kontaktinformasjon for tilsynsmyndigheten og saksbehandler i kommunen kan fylles inn.

Det er i de senere årene gitt ut flere veiledere og informasjonsmateriell som skal styrke barns rett til medvirkning i barnevernet. I 2009 ga departementet ut veilederen ”Snakk med meg” sammen med en DVD om hvordan barnevernet kan bli bedre til å snakke med barn. Det ble samtidig gitt ut en veileder om oppfølgning av biologiske foreldre etter omsorgsovertagelse: ”Oppfølgning av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon”. Dette materialet ble distribuert til alle landets barnevernstjenester. Direktoratet har også utviklet en brosjyre som heter ”Til deg som bor i fosterhjem” som inneholder informasjon om det å være fosterbarn og om rettigheter for barn som bor i fosterhjem. Dette heftet er også utviklet i to versjoner for barn over og under tolv år og deles ut til fosterbarn.

Likevel viser resultatene fra brukerundersøkelsen at barn i statlige barneverntiltak i større grad må involveres i egen sak. Også annen forskning viser at barnevernet i for liten grad involverer barnet i saken. Det skal det ikke være tilfeldigheter som avgjør hvordan barnet får ta del i viktige avgjørelser i eget liv.

I november 2010 nedsatte Regjeringen et panel for å komme med konkrete anbefalinger og råd til hvordan fremtidens barnevern kan utvikles til barnets beste. Barnevernpanelet er bredt sammensatt og det er lagt stor vekt på få med barnevernbarnas egen stemme inn i arbeidet. Panelet ble bedt om å legge særlig vekt på hvordan barn og foreldres brukermedvirking kan styrkes, og skal levere sin innstilling i september 2011. Den kommende innstillingen vil bli et viktig bidrag i det videre arbeidet med å styrke barnevernet. Jeg vil også nevne at Regjeringen nylig nedsatte et utvalg som skal utrede unges makt og innflytelse. Utvalget ble blant annet bedt om nøye å utrede unges makt og mestring av egen livssituasjon på de arenaer de til en hver tid befinner seg, og skal levere sin innstilling innen 15. desember 2011.

Jeg vil også nevne at departementet i sitt arbeid med å revidere rundskrivet ”Saksbehandling i barneverntjenesten” vil legge stor vekt på å tydeliggjøre barns rett til medvirkning.

I 2009 utredet Karl Harald Søvig på oppdrag fra departementet forholdet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett. Utredningen resulterte i rapporten ”Barnets rettigheter på barnets premisser – utfordringer i møtet mellom Fns barnekonvensjon og norsk rett”. På flere området var konklusjonen at det er rom for forbedringer i lovverket. Når det gjelder barns rett til å bli hørt i saken, konkluderte rapporten med at § 6-3 i barnevernloven har en god utforming sett fra et barnekonvensjonsperspektiv.

Når det gjelder barns partsstatus, konkluderte rapporten med å anbefale revisjon av § 6‑3 når det gjelder plikt til å vurdere partsstatus for barn over 12 år. Departementet er i ferd med å gå igjennom de ulike forslagene i rapporten og vil i den forbindelse vurdere forslaget nærmere.

Jeg vil avslutningsvis nevne at Helsetilsynet i 2011-2012 skal gjennomføre et landsomfattende tilsyn. Et av temaene i tilsynet er om kommunene sikrer barns rett til medvirkning i forbindelse med undersøkelser og evaluering. Dette vil gi oss verdifull kunnskap om barnevernets arbeid med å sikre barns rett til medvirkning, og vil kunne bidra til at retten til medvirkning får en mer sentral plass i barnevernets daglige arbeid.

Tilsynsførerordningen

Representantene tar opp tilsynsførerordningen og er blant annet bekymret for at flere barn mangler tilsynsfører. Alle barn under 18 år som er plassert i fosterhjem skal ha tilsynsfører. Tilsynsfører skal være barnets uavhengige støtteperson. Gjennom tilsynsførerordningen får det enkelte barn oppnevnt en person som får spesielt ansvar for å kontrollere at barnet har det bra og som kan bistå barnet dersom det oppstår problemer. Tilsyn med barn i fosterhjem er en forutsetning for å kunne ivareta barnets rettssikkerhet.

Kommunene oppgir at de per første halvår 2010 til sammen hadde tilsynsansvar for 7117 barn. Rapporteringer viser at 816 av disse fosterbarna manglet tilsynsfører. I tillegg viser tidligere rapporteringer at 30 prosent av barna som hadde tilsynsfører ikke fikk tilsyn i samsvar med lovens krav som sier at tilsynsfører skal besøke barnet fire ganger i året.

I henhold til barnevernloven er det kommunen som har ansvaret for å rekruttere og oppnevne tilsynsførere til barn i fosterhjem. Departementet sendte i desember 2010 ut et brev til alle landets kommuner hvor vi presiserte deres lovpålagte oppgaver med å oppnevne tilsynsfører til barn i fosterhjem. I brevet presiserte departementet at alle barn i fosterhjem har krav på å få oppnevnt tilsynsfører, og at tilsynsføreren skal oppnevnes allerede ved godkjenningen av fosterhjemmet. Vi er også i dialog med kommunenes interesseorganisasjon KS om hvordan rekrutteringen av tilsynsførere kan bedres. Fylkesmannen er særlig oppmerksomme på at fosterbarn mangler tilsynsfører, og flere fylkesmenn har gjennom sitt tilsyn lagt vekt på om kommunen har oppnevnt tilstrekkelig antall tilsynsførere.

Jeg vil også nevne at jeg nylig har satt ned en arbeidsgruppe på fosterhjemsområdet. Arbeidsgruppen ledes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og KS er blant deltagerne i gruppen. I arbeidsgruppens mandat fremkommer det at de skal gi forslag til hvordan arbeidet med rekruttering og oppfølging av tilsynsførere kan styrkes. Arbeidsgruppen vil avgi sin rapport i september.

Departementet vil i løpet av 2012 vurdere organiseringen av barnevernet, og vil i den forbindelse vurdere tilsynsførerordningen med sikte på å sørge for en mer stabil rekruttering og et bedre innhold i tilsynet.

Rapportering/planarbeid

Representantene viser til at det i barnevernet utarbeides rapporter om hvert enkelt barn, men at barna i varierende grad involveres i dette arbeidet. Representantene ønsker at regjeringen skal legge fram en egen sak om hvordan styrke barn i barnevernets rettigheter og muligheter til innflytelse over egen hverdag.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi stadig må passe på at barnevernbarns rettigheter er ivaretatt, og at barn i barnevernet i enda større grad bør oppleve at de har innflytelse på sin egen hverdag. En brukerundersøkelse blant barn i statlige og private barneverntiltak (Rambøll 2011) viser at en stor andel av de intervjuede barna i liten grad opplever at de deltar i å utforme tiltaks- eller omsorgsplanene sine, eller vet hva som står i rapporter som skrives om dem.

Departementet utarbeidet i 2006 veilederen ”Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten”. Veilederen understreker at dialog og myndiggjøring er viktige elementer i godt barnevernarbeid: ”Utarbeiding og oppfølging av tiltak og tiltaksplaner er derfor et samarbeidsprosjekt der ungdom, større barn og foreldre medvirker og hvor de så langt som mulig skal finne sine egne formuleringer igjen i mål og prioriteringer”. Omsorgsplaner åpner i mindre grad enn tiltaksplaner for innflytelse fra foreldre og barn, men veilederen understreker at også utformingen av disse planene gir mulighet for dialog og medvirkning.

Det er barneverntjenesten der barnet oppholder seg som i hvert enkelt tilfelle må vurdere i hvor stor grad barn skal involveres i rapporterings- og planarbeidet. Barn har ulike forutsetninger for å delta i utformingen av planen. Utgangspunktet for vurderingen skal være hva barneverntjenesten ut fra sitt faglige skjønn mener vil være til det enkelte barnets beste. Departementet vil vurdere nærmere presiseringer i forbindelse med revidering av saksbehandlingsrundskrivet eventuelt ved revidering av andre dokumenter der det er naturlig å omtale barns medvirkning i forbindelse med rapportering og planarbeid.

Hovedkontakt

Representantene viser til at ikke alle barn som oppholder seg på barneverninstitusjon, får det individrettede tilsynet som de har krav på. Uavhengig av dette lovpålagte tilsynet oppnevner mange institusjoner en hovedkontakt som skal være barnets kontaktpunkt både på institusjonen og overfor barnevern og andre instanser. Representantene ønsker å se på hvordan ordningen med hovedkontakt kan formaliseres og utvikles for best mulig å ivareta barnas medvirkning og innflytelse på egen hverdag.

I forbindelse med individtilsynet er det er svært viktig at tilsynsmyndigheten (Fylkesmannen) snakker med barna som bor på institusjonen. Det er derfor presisert i Forskrift om tilsyn med barn i barneverninstitusjoner for omsorg og behandling at tilsynsmyndigheten skal legge tilsynsbesøk til tidspunkter der det kan forventes at barna er tilstede på institusjonen. Det er også presisert at tilsynsmyndigheten skal ta kontakt med det enkelte barn.

Dette tilsynet har et annet siktemål enn en hovedkontakt. Tilsynets formål er å påse at lover og regelverk blir fulgt, og at barna får forsvarlig omsorg og behandling i institusjonen. Videre skal tilsynet påse at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet. Fylkesmannen skal ha sin oppmerksomhet rettet mot alle forhold som har betydning for barnas helse og utvikling, trivsel, velferd og rettssikkerhet. Jeg vil understreke viktigheten av et slikt lovpålagt tilsyn som Fylkesmannen har i dag.

Jeg vil i denne sammenheng vise til at fra 1. januar 2010 ble det overordnede faglige ansvaret for Fylkesmannens tilsyn med barneverninstitusjoner lagt til Statens helsetilsyn. Dette mener jeg er en klar styrking av tilsynsordningen. Statens helsetilsyn kan legge føringer på både metodebruk, tema for tilsyn og prioriteringer.

Departementet har ved flere anledninger formidlet til Statens helsetilsyn at det har stor betydningen at tilsynsmyndigheten samtaler med de barn som oppholder seg på en barneverninstitusjon. Statens helsetilsyn har fulgt opp dette på flere måter. I sitt embetsoppdrag til fylkesmennene for 2011 har Helsetilsynet presisert at tilsynsbesøkene skal innrettes slik at tilsynsmyndigheten får kontakt med barna og får hørt barnas syn på oppholdet. Videre er Statens helsetilsyn i gang med å utarbeide en veileder for samtale med barn under tilsynsbesøk som Fylkesmannen skal benytte. Departementet har også bedt Statens helsetilsyn lage en systematisk oversikt over omfanget av de enkelte fylkesmannsembeters samtaler med barn. Disse forholdene vil bidra til å styrke individtilsynet og dermed barns rett til medvirkning og innflytelse.

Det er fokus i barnevernsinstitusjoner på ordninger som skal ivareta barns behov, blant annet av hensyn til kontinuitet og stabilitet i omsorgen. Hovedkontakt er et eksempel på en slik ordning, og ordningen har vært en vanlig praksis i barneverninstitusjoner i lang tid. Mange institusjoner har rutiner på hovedkontaktens ansvar og oppgaver.

Oppnevning av en hovedkontakt i institusjoner er en god ordning, men kan ikke sidestilles med det lovpålagte tilsynet.

På bakgrunn av de prioriteringer som ligger i Helsetilsynets tilsynsoppdrag kan jeg ikke i dag se behovet for å formalisere ordningen med en hovedkontakt.

2. Lavterskel klageordning for barn og pårørende i barnevernet

Forslagsstillerne ønsker å gi barn og pårørende mulighet til kvalifisert bistand av en uavhengig klagehjelp i form av en lavterskel klageordning.

Av hensyn til brukernes rettssikkerhet er det svært viktig med gode klage- og tilsynsordninger i barnevernet. Jeg er derfor enig med forslagsstillerne i at det er viktig at barn og foreldre får tilstrekkelig råd og veiledning i forbindelse med klage.

Alle vedtak om hjelpetiltak som fattes av den kommunale barneverntjenesten kan påklages til fylkesmannen, jf. barnevernloven § 6-5. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken og det er forvaltningslovens alminnelige regler gjelder ved behandlingen av saken. Når det gjelder saker som innebærer bruk av tvang, har foreldrene og barn som er part i saken rett til advokatbistand i forbindelse med fylkesnemndas og domstolenes behandling av saken. Bistanden er gratis og ikke behovsprøvd.

Både barneverntjenesten og fylkesmannen har et ansvar for å gi nødvendig råd og veiledning om muligheten til å påklage vedtaket og om saksbehandlingsreglene ved klagebehandlingen.

Jeg ser på denne bakgrunn ikke behov for å etablere en egen klageordning.

Jeg ser imidlertid at det kan være grunn til å vurdere nærmere om pasient- og brukerombudene bør gis en rolle i barnevernet tilsvarende Helse- og sosialombudet i Oslo. Dette ombudet gir blant annet råd og veiledning om rettigheter til barn og unge, foreldre og pårørende og fosterforeldre som er i kontakt med barneverntjenesten. Dette kan være i forbindelse med meldinger, undersøkelse, hjelpetiltak og omsorgstiltak etter barnevernloven. Ombudets virksomhet på barnevernfeltet er først og fremst knyttet til frivillig hjelpetiltak, og ikke til saker som innebærer tvang og derfor behandles av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Avslutningsvis viser jeg til at det i dag kan oppnevnes egen talsperson for barnet når barnevernsaken skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Formålet med ordningen er å gi barnet større mulighet til å få frem sine synspunkter. Dermed vil saken bli bedre opplyst, og barnets rettssikkerhet blir ivaretatt.

3. Handlingsplan for å styrke forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet

Representantene kommenterer i sitt forslag at det er kunnskapshull på området, og trekker fram at barn og unges erfaringer og refleksjoner med barneverntjenestene vil være særlig interessante med tanke på fremtidige forbedringer av barneverntjenesten. Representantene skriver også at for å sikre en best mulig bredde av fagmiljøer bør forskningsmidlene fordeles mellom de ulike fagmiljøene for å hindre forskningsmessig innretning. Representantene ber regjeringen legge fram en handlingsplan for Stortinget med forslag til styrking av forskning og utvikling innenfor barnevernsfeltet.

Barn og unges erfaringer med barneverntiltak ble sist undersøkt gjennom en brukerundersøkelse som ble lagt frem i år. Undersøkelsen ble gjennomført av Diakonhjemmet høgskole etter oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Kartleggingen ble bestilt for å danne fundamentet for en mere systematisk satsing på brukermedvirkning i det statlige barnevernet.

Jeg er enig i at vi fortsatt har kunnskapshull innenfor barnevernområdet. Over flere år har departementet, i samarbeid med direktoratet, hatt en systematisk satsing på forskning gjennom en felles forsknings- og utviklingsstrategi. Gjeldende strategi (2009 – 2012) danner utgangspunkt for nåværende satsing. Det vil bli utarbeidet en ny strategi innen utgangen av 2012. Hovedformålene med satsingen er å sørge for langsiktige, helhetlige og koordinerte satsinger som skal gi et godt grunnlag for politikkutforming og kompetansebygging i praksisfeltet.

Departementet og direktoratet gir midler direkte til flere forskningsmiljøer som har ulik profil, men en stor del av midlene konkurranseutsettes også gjennom konkrete forskningsprosjekter. Departementet, i samarbeid med direktoratet, vurderer til enhver tid hvilke forskningsbehov som foreligger, slik at forskningsinnsatsen blir mest mulig målrettet. Jeg ser på denne bakgrunn ikke behov for å legge fram en egen handlingsplan for Stortinget for styrking av forskning og utvikling innenfor barnevernfeltet.

4. Begrepsbruken i barnevernet

Forslagsstillerne er opptatt av at begrepsbruken i barnevernet bør bli mer brukervennlig og mindre fremmedgjørende. Jeg er enig med representantene i at det er viktig at brukerne i barnevernet kjenner seg igjen i og er bekvem med begrepsbruken i barnevernet. Samtidig brukes det i dag begreper som er godt innarbeidet og som er tatt i bruk over lengre tid.

Jeg er åpen for en debatt om hvilke begreper som brukes i barnevernet. I dette arbeidet ser jeg frem til innspill fra Barnevernpanelet. Med utgangspunkt i panelets mandat og sammensetning kan det forventes at barnevernpanelet vil ha synspunkter om begrepsbruken i det fremtidige barnevernet. Barnevernpanelets råd og anbefalinger vil bli et viktig innspill i den videre vurdering av begrepsbruken i barnevernet.