Det foreslås en ny lov om arbeidstvister som
er mer pedagogisk og med en ny lovstruktur som bedre avspeiler prosessen
med inngåelse og revisjon av tariffavtaler. Den er gjort kjønns-
og teknologinøytral. Bestemmelser som ikke har noen praktisk betydning
og ikke brukes, foreslås fjernet. Det foreslås også enkelte endringer
på grunnlag av avtale- og rettspraksis.
Det foreslås en ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.
Loven etablerer Rikslønnsnemnda som frivillig voldgiftsorgan. I
tillegg er det foretatt språklig og teknisk modernisering av lønnsnemndloven
av 1952.
I tjenestetvistloven foreslås det endringer
i bestemmelser som henviser til arbeidstvistloven og lønnsnemndloven,
samt endringer av språket som forslaget til ny arbeidstvistlov nødvendiggjør.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 hvor
det er nærmere redegjort for den tekniske revisjonen og den språklige
moderniseringen.
Bestemmelsene om Arbeidsretten og prosessordningen
for domstolen foreslås tilpasset den nye tvisteloven. Dette skal
effektivisere saksavviklingen for Arbeidsretten, samt tilpasse loven
i samsvar med gjeldende praksis.
På noen punkter foreslås tvistelovens regler, med
tilpasninger gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Særtrekk
ved Arbeidsrettens prosessordning kan også føre til at tvistelovens bestemmelser
ikke kan gjøres gjeldende.
Det foreslås tilpasning til enkelte av tvistelovens frist-
og saksbehandlingsregler. Videre foreslås inntatt nye lovbestemmelser
om partshjelp, forening av saker, stansing og rettsforlik, basert på
de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven. Det foreslås også at
bestemmelsene om partenes fravær (uteblivelse) blir tilpasset tvisteloven.
Tvistelovens ordning med småkravprosess eller annen
form for forenklet prosess foreslås ikke innført for Arbeidsretten.
Heller ikke bestemmelsene om sakskostnader i den alminnelige sivilprosess
foreslås for Arbeidsretten, men det inntas en bestemmelse om sakskostnader
som er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis.
Ordningen med lokale arbeidsretter foreslås
avviklet.
Det ble i 2002 gjennomført omfattende endringer
i administreringen av norske domstoler og i regelverket for dommerne.
Domstoladministrasjonen (DA) ble opprettet, og det ble innført endrede
prosedyrer for ansettelse av dommere og nye regler for bruk av midlertidige
dommere. Det ble opprettet en klage- og disiplinærordning for dommere,
samt en regulering av dommeres adgang til sidegjøremål. Det ble
i 2007 gjennomført en høring om i hvilken utstrekning disse endringene
bør gjøres gjeldende også for Arbeidsretten.
Det fremmes i proposisjonen ikke forslag om
å legge Arbeidsretten under DA. Det foreslås å etablere en egen
godkjennings- og registreringsordning for fagdommernes sidegjøremål.
Mulige virkemidler for å bedre det faglige og
arbeidsmiljømessige grunnlaget i domstolen drøftes, samt mulige
tiltak for å bedre rekrutteringen til Arbeidsretten.
Når det gjelder gjeldende rett samt de ulike høringsforslagene
og høringsuttalelsene vises det til de enkelte kapitlene hvor dette
er nærmere redegjort for.
Det vises til proposisjonens kapittel 9 hvor
det er redegjort for merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget.
Lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister og lov 18. juli
1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister gir regler om tariffavtaler
og deres rettsvirkninger og om prosedyrer og institusjoner for konfliktløsning.
Arbeidstvistloven gir regler om tariffavtalers form,
innhold og rettsvirkninger, samt regler for løsning av konflikter,
i både interesse- og rettstvister, herunder bestemmelser om Arbeidsretten og
meklingsinstitusjonen. Loven gjelder i utgangspunktet alle arbeidsforhold,
både i privat og offentlig sektor. Dens virkeområde er bare begrenset
av tjeneste-tvistloven, som gjelder for statssektoren.
Loven har som utgangspunkt at arbeidslivets parter
gjennom organisering er jevnbyrdige og har frihet til å regulere
lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger og tariffavtaler.
Loven forutsetter at arbeidskamp (streik og lockout) er et rettmessig
middel i interessetvister om tariffavtalers inngåelse og innhold.
Samtidig er det et sentralt hensyn at loven skal bidra til å bevare
arbeidsfreden.
Loven bygger på et grunnleggende skille mellom
rettstvister. Det vil si tvister om eksistens, gyldighet og fortolkning
av tariffavtaler, og interessetvister, det vil si tvister om hva
som skal bli innholdet i en ny eller revidert tariffavtale. Det
følger av lovens fredspliktregler at rettstvister skal løses uten
bruk av kampmidler. Hvis partene ikke finner en løsning, skal tvisten
løses av Arbeidsretten. I interessetvister står kampmidler til disposisjon,
men de kan bare anvendes i samsvar med lovens regler om fremgangsmåte og
frister, herunder reglene om mekling.
Lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister
stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker
en tvist løst ved nemndbehandling, og supplerer arbeidstvistlovens
regulering av interessetvister.
Det vises i proposisjonen til NOU 2001:14 Vårens
vakreste eventyr . . .? Utvalget for tarifforhandlingssystemet (Stabel-utvalget)
foretok en bred gjennomgang av arbeidstvistlovens materielle regler.
NOU-en ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 46 (2001–2002). Lovendringene
ble vedtatt ved lov 28. juni 2002 nr. 58 og trådte i kraft 1. januar 2003,
jf. Innst. O. nr. 52 (2001–2002).
Det falt utenfor utvalgets mandat å behandle
arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten. Utvalget foretok
heller ingen teknisk og språklig gjennomgang av loven. Det var bred
enighet om at det var behov for en modernisering av arbeidstvistloven,
lønnsnemndloven og tjenestetvistloven.
Gjeldende arbeidstvistlov fra 1927 er hovedsakelig
en videreføring av den første arbeidstvistloven av 1915. Språket
er gammelmodig og til dels vanskelig tilgjengelig.
Gjennom årene er det utviklet en rikholdig rettspraksis,
i hovedsak fra Arbeidsretten, og praksis knyttet til partenes avtaleverk.
Denne praksisen bør vurderes med sikte på å få en lov som gjenspeiler
også denne. Det er også behov for å modernisere lov om lønnsnemnd
i arbeidstvister.
Det er videre behov for en gjennomgang av arbeidstvistlovens
prosessregler for Arbeidsretten. Arbeidsretten er en særdomstol
som ble opprettet ved arbeidstvistloven av 1915. Den behandler tvister
om gyldighet, eksistens og fortolkning av tariffavtaler, samt tvister
om brudd på arbeidstvistlovens regler om fredsplikt og om erstatningsansvar
for tariffbrudd og ulovlig arbeidsstans. Domstolen har hele landet
som rettskrets, og den settes med juridiske fagdommere og dommere
oppnevnt etter innstilling fra partene.
Ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) trådte
i kraft 1. januar 2008. Prosessreglene i arbeidstvistloven har i
noen grad kopiert bestemmelser i den gamle tvistemålsloven. I tillegg
har Arbeidsretten i sin praksis lagt til grunn at tvistemålslovens
bestemmelser i en viss utstrekning har utfylt arbeidstvistlovens
regler. Den nye tvisteloven er gjennomgått med sikte på å vurdere
nødvendige og ønskelige tilpasninger i arbeidstvistloven. Også i
arbeidet med prosess-reglene er det behov for å trekke inn rettspraksis og
partenes avtaleverk.
Forslag til ny lov om arbeidstvister ble sendt
på høring med frist 19. oktober 2009.
Som ledd i komiteens behandling av Prop. 134
L (2010–2011) ble det 8. desember 2011 avholdt høring. Følgende
deltok på høringen:
Saksordfører anmodet 8. desember 2011 Arbeidsdepartementet
om lovteknisk bistand. I tillegg ba saksordfører, etter komiteens
høring, om statsrådens kommentarer på to spørsmål. Brevene av 8. desember
2011, samt statsrådens svar av 12. desember 2011, følger vedlagt innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til Prop. 134 L (2010–2011)
Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i
arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m. som er forslag til nye lover,
men som først og fremst innebærer en teknisk og språklig oppdatering
av eksisterende lovverk.
Komiteen viser videre til at
arbeidstvistloven gir regler for tariffavtalers form, innhold og rettsvirkninger
og regler for løsning av konflikter. Hensikten med endringsforslaget
har vært å gjøre loven mer pedagogisk og lettere tilgjengelig. Moderniseringen
av lovverket innebærer blant annet at arbeidstvistloven og lønnsnemndloven
blir kjønnsnøytral. Komiteen gir sin fulle tilslutning
til at «riksmeklingsmannen» heretter blir «riksmekler».
Komiteen er også enig i at arbeidstvistloven blir
teknologinøytral på samme måte som tvisteloven og at loven blir
enklere å forholde seg til.
Komiteen viser også til forslaget
til ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister, med Rikslønnsnemnda som
frivillig voldgiftsorgan, i tråd med gjeldende lov. Videre har lønnsnemndloven
gjennomgått en språklig og teknisk modernisering. Også i tjenestetvistloven
foreslås det endringer som en følge av de endringene som nå gjøres
i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven.
Komiteen har merket seg at lovforslaget
har bred tilslutning fra høringsinstansene, men at enkelte av de
spørsmålene som er reist i høringsrunden, ikke er fulgt opp i lovforslaget.
Det gjelder eksempelvis en nærmere definisjon av arbeidsgiver- og
arbeidstakerbegrepene. Komiteen bemerker at departementet
ikke har foreslått endringer i arbeidstvistloven i så måte. Komiteen viser
imidlertid til Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for et godt
og anstendig arbeidsliv, der disse begrepene drøftes.
Komiteen vil i det følgende kommentere
noen av de endringene som gjøres i den nye arbeidstvistloven og
lønnsnemndloven, i forhold til gjeldende lovgivning.
På bakgrunn av Domstolkommisjonens utredning
NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet ble det i 2002 gjennomført omfattende
endringer i administreringen av norske domstoler og i regelverket
omkring dommerne. Domstoladministrasjonen (DA) ble opprettet som
et eget administrativt organ skilt ut fra Justisdepartementet. Det
ble innført endrede prosedyrer for ansettelse av dommere og nye
regler for bruk av midlertidige dommere, samtidig som deres stillingsvern
ble styrket. Det ble opprettet en klage- og disiplinærordning, samt
innført en regulering av dommeres adgang til sidegjøremål. Endringene
ble gjennomført ved lov 15. juni 2001 nr. 62 om endringer i domstolloven
m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige
stilling), jf. Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) og Innst. O. nr. 103 (2000–2001).
Endringene trådte i hovedsak i kraft 1. november 2002.
Kommisjonen tok ikke stilling til hvorvidt Arbeidsretten,
som særdomstol, skulle omfattes av de foreslåtte endringene, men
overlot til departementet å utrede spørsmålet om administrativ løsning
for Arbeidsretten i samråd med representanter for Arbeidsretten
og domstolens brukere.
Departementet sendte våren 2007 ut på høring hvorvidt
og eventuelt i hvilken utstrekning endringene som var gjennomført
for de alminnelige domstoler og dommernes stillinger, skulle gjøres
gjeldende for Arbeidsretten.
Det ble bedt om høringsinstansenes syn på følgende:
Hvorvidt administrasjonen
av Arbeidsretten bør overføres fra Arbeidsdepartementet til DA.
Hvorvidt Innstillingsrådet for dommere
skal få et større ansvar også for innstillingsprosessen for Arbeidsrettens
fagdommere.
Om den tredje fagdommeren i Arbeidsretten
bør gis stillingsvern tilsvarende det som er gitt midlertidige dommere
ved de alminnelige domstoler.
Om tilsynsutvalget for dommere også skal kunne
føre tilsyn med og treffe avgjørelser overfor Arbeidsrettens tre
fagdommere.
Om også Arbeidsrettens tre fagdommere skal omfattes
av den etablerte godkjennings- og registreringsordningen for dommernes
adgang til sidegjøremål.
I tillegg ba departementet om innspill til tiltak som
kan styrke Arbeidsretten og gjøre domstolen mer robust.
Det foreslås ikke å legge Arbeidsretten inn
under DA.
For å gjøre Arbeidsretten mer robust foreslås
det å gjøre prøveordningen med en tredje dommerstilling på heltid
permanent, slik at Arbeidsretten vil få tre fagdommere på heltid.
Det foreslås å opprette en egen registrerings-
og godkjenningsordning for sidegjøremål for Arbeidsrettens fagdommere
som skal administreres av Arbeidsdepartementet. Ordningen vil ikke omfatte
varadommerne.
Komiteen understreker
Arbeidsrettens historiske forankring som voldgiftsdomstol for partene
i arbeidslivet. Komiteen er enig i at Arbeidsretten
beholdes som særdomstol under Arbeidsdepartementet og at den ikke
legges inn under domstolsadministrasjonen.
Komiteen støtter at det er nødvendig
å bidra til at domstolen og det arbeidsrettslige fagmiljøet blir
mer robust og slutter seg til forslaget om å gjøre prøveordningen
med en tredje dommerstilling i Arbeidsretten til en permanent ordning. I
tillegg til økt kapasitet i domstolen, bidrar dette til å styrke
det arbeidsrettslige fagmiljøet og vil kunne frigjøre dommere til
andre oppgaver på dette feltet, eksempelvis undervisningsoppgaver.
Komiteen understreker også betydningen
av at Arbeidsretten viderefører og utvikler samarbeidet med Borgarting
lagmannsrett og øvrige domstoler. Arbeidsretten kan på det vis dra
nytte av annen dommerkompetanse og omvendt. Dette vil, etter komiteens mening,
kunne gi dommerne i Arbeidsretten bredere faglig basis, samtidig
som dommerkapasiteten ved Borgarting lagmannsrett vil kunne styrkes.
Komiteen viser også til at Arbeidsdepartementet
over flere år har bidratt til å utvikle det arbeidsrettslige fagmiljøet
ved Universitetet i Oslo. Målet har vært å styrke fagkompetansen
nasjonalt og ut-vikle internasjonale relasjoner som bidrar til kunnskaps-
og kompetanseutvikling. Komiteen støtter dette.
Komiteen har videre merket seg
at partene i arbeidslivet fortsatt skal ha innflytelse på utnevning
av fagdommere til Arbeidsretten og er enig i at det ikke gjøres
endringer i gjeldende ordning.
På en del punkter der arbeidstvistloven 1927
er taus, har partene utfylt loven ved egne avtaler. I tillegg er
en rekke spørsmål avklart gjennom Arbeidsrettens praksis. Loven
bør i størst mulig utstrekning reflektere den praktiske virkelighet, noe
som vil bidra til at loven gir bedre veiledning for brukerne. Derfor
er det foreslått å innta i loven bestemmelser om plassoppsigelse
og plassfratredelse.
Videre er det foreslått flere mindre endringer
og tilpasninger, herunder forslag om ikke å videreføre bestemmelser
eller deler av bestemmelser som i praksis ikke benyttes. Disse mindre justeringene
er stort sett bare kommentert i merknadene til de aktuelle bestemmelsene.
I proposisjonens kapittel 5.4 omtales også bestemmelser som foreslås
å utgå i sin helhet, og som derfor ikke er kommentert i proposisjonens merknader.
Dette gjelder:
Om meklingsmennenes
virksomhet – arbeidstvistloven 1927 § 27a nr. 1 og 2.
Særregler om plassoppsigelse for midlertidige ansettelsesforhold
– arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1 andre til femte ledd.
Kobling av avstemningsresultater – arbeidstvistloven
1927 § 35 nr. 9.
Plassoppsigelse (arbeidsoppsigelse) er definert
i arbeidstvistloven 1927 og er et vilkår for å iverksette arbeidskamp.
Loven regulerer imidlertid ikke hvordan plassoppsigelse skal gis.
Det er overlatt til partenes avtalefrihet, og regler om dette er
i stor grad nedfelt i tariffavtalene.
Det er bred støtte for å gi nærmere lovregler
om plassoppsigelse, så lenge avtalefriheten ivaretas.
De fleste hovedavtaler har bestemmelser om fremgangsmåten
ved plassoppsigelse. Med hensyn til plassoppsigelsens form og innhold
benyttes gjennomgående de samme krav som arbeidstvistloven stiller
til meldingen som skal sendes riksmeklingsmannen når plassoppsigelse foretas.
Det foreslås lovfestet at plassoppsigelse som ledd
i interessetvist skal gis skriftlig, jf. lovforslaget § 15 første
ledd første punktum. Dette er i tråd med gjeldende praksis blant
partene.
Forslaget om at reglene om 14 dagers oppsigelsesfrist
ved plassoppsigelse flyttes fra arbeidsmiljøloven til arbeidstvistloven
fastholdes, jf. lovforslaget § 15 første ledd andre punktum. Bestemmelsen
omhandler forhold som ellers er regulert i arbeidstvistloven. Det
foreslås inntatt en henvisning til arbeidstvistloven i arbeidsmiljøloven
§ 15-17. Det er ikke nødvendig å presisere nærmere i lovteksten
at denne oppsigelsesfristen gjelder i stedet for den frist som eventuelt
er avtalt i arbeidskontrakter. Det fremgår klart av bestemmelsen
at den gjelder ved plassoppsigelse som ledd i interessetvist.
Det foreslås inntatt en bestemmelse om den individuelle
plassoppsigelsen, jf. lovforslaget § 15 andre ledd. Utgangspunktet
er at plassoppsigelsen innebærer oppsigelse av de enkelte arbeidsavtaler.
Formelt sett blir arbeidsforholdet til arbeidstakerne som skal delta
i arbeidsstansen avsluttet. I tråd med gjeldende rettspraksis gis plassoppsigelsen
for den enkelte arbeidstaker av arbeidstakeren selv eller av fagforeningen
overfor arbeidsgiver, eventuelt av den enkelte arbeidsgiver overfor
den enkelte arbeidstaker.
I etablerte tarifforhold er det vanlig med kollektive
plassoppsigelser etter regler fastsatt i hovedavtalene. En bestemmelse
om adgang til slik kollektiv plassoppsigelse der dette er fastsatt
i tariffavtale, foreslås inntatt i lovforslaget § 15 tredje ledd.
Det stilles i lovforslaget krav om at plassoppsigelse
skal gis skriftlig. Krav til plassoppsigelsens nærmere form og innhold
er det opp til partene å bestemme. Lovforslaget § 15 tredje ledd
åpner for kollektive plassoppsigelser, og dermed kodifiseres også
den etablerte bruk av kollektive plassoppsigelser, inklusive oppsigelsenes
form og innhold.
Den praksis som følges i arbeidslivet er forholdsvis
entydig, og det vil gi god veiledning for brukerne å få tilsvarende
bestemmelser inn i loven. På den annen side skal partenes avtalefrihet
ivaretas. På noen avtaleområder er det også avtalt bestemmelser
om plassoppsigelse som avviker fra den ellers nokså entydige praksis.
Noen parter har avtalt andre oppsigelsesfrister enn det som er vanlig
og som følger av arbeidsmiljøloven § 15-17.
Lovforslaget ivaretar ønsket om å lovregulere plassoppsigelsen
nærmere uten å svekke avtalefriheten. En lovregulering gir likevel
god veiledning for brukerne av loven. Med en klar understreking
av adgangen til avvikende avtaleregulering er hensynet til avtalefriheten
tilstrekkelig ivaretatt.
Hovedtyngden av både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
er imot å ta inn regler om plassfratredelse inn i arbeidstvistloven.
Organisasjonene mener at partenes avtalefrihet på dette området må
opprettholdes.
På grunnlag av høringsrunden vil forslaget om
å innta begrepet plassfratredelse i loven ikke videreføres.
Forslaget til § 17 omarbeides derfor til en bestemmelse
som slår fast hovedregelen som gjelder når plassoppsigelse er gitt,
nemlig at med mindre partene har avtalt eller er enige om noe annet,
skal alle arbeidstakere som er omfattet av plassoppsigelsen, tas
ut i den varslede streik eller lockout. Dette er i samsvar med gjeldende
rett. Plassoppsigelsen er således bindende når den er gitt. En tariffpart
kan ikke senere ensidig trekke tilbake eller bare iverksette en
del av plassoppsigelsen, med mindre partene har avtalt adgang til dette,
eller på annen måte er enige om det. Hovedavtalebestemmelsene om
varsel om plassfratredelse er eksempler på slik avtale.
Det foreslås en lovbestemmelse som slår fast
at plassoppsigelsen iverksettes etter sitt innhold med mindre partene
er enige om noe annet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
det etter høringsrunden er bred støtte for å gi nærmere lovregler
for kollektiv plassoppsigelse, forutsatt at avtalefriheten ivaretas.
De fleste hovedavtalene har bestemmelser om fremgangsmåten ved plassoppsigelse,
og det har utviklet seg en solid praksis for dette. Lovbestemmelsene
som nå innføres, er i realiteten en lovfesting av etablert praksis,
med adgang til å fravike dette om partene er enige om det.
Flertallet viser til at LO i
sitt høringsbrev til komiteen av 5. desember 2011 anfører at et
krav om enighet kan oppfattes som en skjerpelse av dagens praksis.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev til komiteen av 12. desember der det uttales (sitat):
«Departementet har samarbeidet tett med partene om
formuleringen i lovforslagets § 17. Utgangspunktet er at samtlige
arbeidstakere omfattes av et varsel om plassoppsigelse, med mindre
partene er enige om noe annet som følge av hovedtariffavtalebestemmelser
eller bindende praksis.»
Flertallet understreker at den
lovformulering som er valgt, ikke har til hensikt å endre praksis, men
tvert imot skal speile partenes praksis ved plassoppsigelse.
Flertallet har også merket seg
at departementet etter høringsrunden ikke vil gi nærmere bestemmelser
om plassfratredelse i arbeidstvistloven. Derimot ser departementet
et behov for å knesette hovedregelen ved plassoppsigelse, nemlig
at alle arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, tas ut i
den varslete streik eller «lock out». Det betyr at en plassoppsigelse
er bindende når den er gitt. En av tariffpartene kan ikke ensidig
trekke tilbake eller iverksette en del av plassoppsigelsen, med
mindre partene er enige i dette. Flertallet erfarer
at dette er i tråd med gjeldende praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er positivt at man i utgangspunktet ikke vil eller ønsker
med grunnlaget i forslagene en inngripen i en allerede etablert praksis
med de sentrale parter. Allikevel må og bør det ikke være noen tvil
om at ved det rettslige utgangspunktet også vil omfatte alle de
som plassene er sagt opp for. At partene kan seg imellom avtale
noe annet, bør være en selvfølge. Men da ikke med det formålet at
man kan begrense uttaket uten at det på forhånd foreligger en avtale om
en slik avtale.
Disse medlemmer støtter regjeringens forslag
til § 15 og § 17 siden det fremkommer i proposisjonen at forslagene
ikke er ment å gripe inn i etablert praksis mellom de sentrale parter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at under
komiteens høring ba Landsorganisasjonen i Norge (LO) om en tilføyelse
til § 20 nytt tredje ledd som er en videreføring av § 27 a nr. 2
andre ledd i dagens arbeidstvistlov. Forslaget lyder, sitat:
«Hvis riksmeklingsmannen eller en kretsmekler mener
det hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene
i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter
paragraf 15.»
Denne bestemmelsen gir mulighet for mekling ved
avtalekrav mot uorganiserte bedrifter før plassoppsigelse, og flertallet er
enig i at denne bestemmelsen videreføres i ny lov og fremmer følgende
forslag:
«I lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven)
m.m. skal § 20 nytt tredje ledd lyde:
(3) Hvis riksmekleren eller en kretsmekler mener
det er hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene
i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter
§ 15.
Regjeringens forslag til tredje ledd blir fjerde ledd.»
Lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister
stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker
en tvist løst ved frivillig lønnsnemnd, og gir nærmere regler for
Rikslønnsnemndas behandling av slike tvister. Loven er en liten
særlov med få bestemmelser som supplerer arbeidstvistlovens bestemmelser
om interessetvister.
Store deler av arbeidstakersiden går imot forslaget
om å innlemme lov om lønnsnemnd i arbeidstvister i arbeidstvistloven.
Med bakgrunn i dette sløyfes forslaget. Forslaget om å innta en bestemmelse
om at Rikslønnsnemnda også behandler tvister som er henvist til
tvungen lønnsnemndbehandling, videreføres heller ikke. Det foreslås
likevel omfattende språklige og tekniske endringer i lønnsnemndloven,
i tillegg til at loven forenkles. De tekniske endringene er så omfattende
at det foreslås å oppheve lønnsnemndloven av 1952 og vedta en ny
lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.
Komiteen viser til
at lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister er
en særlov med få bestemmelser som supplerer arbeidstvistloven. Loven
stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker
en tvist løst ved frivillig lønnsnemnd.
Komiteen er tilfreds med at lønnsnemndloven opprettholdes
som særlov og at det foreliggende revisjonsforslaget begrenser seg
til språklige og tekniske endringer i tillegg til at loven forenkles.
Det har lenge vært behov for en gjennomgang
av arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten med formål
å effektivisere saksavviklingen ved domstolen. Dette var også et
av hovedformålene med den nye tvisteloven, som har erstattet tvistemålsloven.
Det er foretatt en tilpasning av arbeidstvistlovens prosessregler
til tvistelovens bestemmelser, så langt dette ikke strider mot Arbeidsrettens
særlige stilling. Prosessreglene for Arbeidsretten er forsøkt brakt
mer i samsvar med gjeldende praksis. Arbeidsretten har en annen
sammensetning enn da domstolen ble opprettet, uten at dette reflekteres
i prosessreglene. Retten har i dag tre fagdommere i full stilling
mot én fagdommer i bistilling i starten.
De fleste høringsinstansene støtter i hovedsak departementets
forslag, men har merknader på enkelte punkter, jf. proposisjonens
kapittel 7.
Ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) som
trådte i kraft 1. januar 2008, er gjort gjeldende for alle saker
i den alminnelige sivilprosess. Arbeidsretten har en rekke ganger
slått fast at tvistemålslovens og domstollovens regler gjelder tilsvarende
så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen.
Tvisteloven innebærer en del nytt sammenlignet med tvistemålsloven.
Det har derfor vært nødvendig å gjennomgå tvisteloven for å vurdere
hvilke endringer som bør gjennomføres i arbeidstvistloven.
Hovedformålene bak ny tvistelov om å bidra til effektiv
rettspleie av høy kvalitet og en rettssikker behandling mv. gjelder
tilsvarende for Arbeidsretten. Samtidig er det visse grunnleggende forutsetninger
og legislative hensyn som ligger til grunn for arbeidstvistloven
1927 og Arbeidsrettens praksis, som bør videreføres i den nye arbeidstvistloven.
Sentralt står oppfatningen om partenes jevnbyrdighet og deres frihet
til å regulere lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger og
tariffavtaler. Arbeidstvistlovens bestemmelser legger til rette
for frie forhandlinger og bruk av arbeidskamp som virkemidler i
partenes interessetvister samtidig som de skal bidra til å sikre
arbeidsfreden. Det er viktig at alle disse elementene videreføres
og tydeliggjøres i den nye arbeidstvistloven.
Det har vært lang praksis for at Arbeidsretten kan
analogisere fra reglene i domstolloven og tvistemålsloven. Dette
gjelder tilsvarende etter at det kom ny tvistelov. Tvisteloven har
i tillegg enkelte nye elementer sammenlignet med tvistemålsloven.
Tvisteloven er gjennomgått, og det er vurdert om de bestemmelsene
som avviker fra tvistemålsloven, kan eller bør gjennomføres i arbeidstvistloven.
Selv om det er mange likhetstrekk mellom den alminnelige sivilprosess
og prosessen for Arbeidsretten, er det også vesentlige forskjeller
som begrenser tvistelovens overføringsverdi til Arbeidsretten. Det
vil derfor være noen områder der det ikke vil være naturlig å la
tvisteloven gjelde tilsvarende.
Det ble i høringen påpekt at det kan oppstå spørsmål
som ikke er vurdert i forbindelse med lovrevisjonen og at Arbeidsretten
i sin praksis da fortsatt må kunne la reglene i domstolloven og tvisteloven
få tilsvarende anvendelse så langt det passer.
I lovforslaget § 48 om saksbehandlingen er det
i femte og åttende ledd inntatt enkelte konkrete henvisninger til
tvistelovens bevisbestemmelser. Dette innebærer ikke at Arbeidsretten
skal være avskåret fra å kunne analogisere fra andre bestemmelser
i tvisteloven, dersom det skulle vise seg nødvendig. Samtidig viderefører
lovforslaget § 48 første ledd Arbeidsrettens selvstendige ansvar
for sakens opplysning, en plikt som antas å gå lenger enn det ansvar
de alminnelige domstoler har. Sistnevnte forhold gjør at enkelte
av tvistelovens bestemmelser ikke passer for Arbeidsretten.
Det er viktig å beholde det enkle og kortfattede preg
prosessreglene i arbeidstvistloven har, slik at de blir håndterlige
for brukerne, ikke bare juristene. Forslaget om å innta en egen
bestemmelse som opplyser om forholdet til tvisteloven og domstolloven
støttes, jf. uttalelser i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 33 (1965–1966).
Det er ikke mulig eller hensiktsmessig å foreta en
fullstendig analyse som angir konkret hvilke bestemmelser i domstolloven
og tvisteloven som vil kunne komme til anvendelse i saker for Arbeidsretten.
Det er ikke behov for å lovfeste Arbeidsrettens praksis om at domstolloven
og tvisteloven kan få tilsvarende anvendelse så langt det passer.
Det fremkommer flere steder i arbeidstvistloven at diverse bestemmelser
i de to lovene vil kunne få anvendelse så langt det passer. Arbeidsretten
kan videre analogisere fra tvisteloven og domstolloven når retten
finner det nødvendig.
Det foreslås et nytt andre ledd i lovforslaget
§ 33 om Arbeidsrettens sete og domsmyndighet. Forslaget viderefører
gjeldende rett og presiserer at Arbeidsretten også skal ha domskompetanse
i saker som gjelder ulovlig arbeidskamp, herunder erstatningsansvar
for lovbrudd i henhold til bestemmelsen i forslaget § 8 andre ledd
om fredsplikt i interessetvister.
Noen av formene for mekling som omhandles i tvisteloven
er ikke aktuelle for Arbeidsretten. Dette gjelder både forliksrådsbehandling
og lovfestede utenrettslige tvisteløsningsnemnder. Partene for Arbeidsretten
er organisasjoner med mye erfaring og kunnskap om forhandling og mekling.
Det er derfor ikke nødvendig å ha egne regler i arbeidstvistloven
om dette.
Den uformelle meklingsvirksomhet som Arbeidsrettens
dommere utøver, gir erfaringsvis gode resultater. Dette samsvarer
med erfaringene fra slik mekling i alminnelige sivile tvister. Mekling kan
være tidsbesparende og kostnadseffektiv og gir begge parter et eierskap
til resultatet. Flere høringsinstanser støtter forslaget om å lovfeste meklingsadgangen.
Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på hvorvidt det er behov
for å formalisere praksisen om forlik på bakgrunn av uformelle saksforberedende
møter i Arbeidsretten.
Det er ingen grunn til at Arbeidsretten skal
skille seg fra de alminnelige domstoler ved ikke å ha regler om
mekling, men reglene må tilpasses tarifftvistenes avtalebaserte
forhandlingssystem. Brukerne av Arbeidsretten opplever det ikke som
problematisk at det avholdes separate møter i meklingssituasjoner.
Saksforberedende dommer vil alltid be om partenes samtykke til denne fremgangsmåten.
Den fleksible adgangen som har vært en del av Arbeidsrettens praksis
gjennom lang tid, bør kunne videreføres uten at dette fremgår av
selve lovbestemmelsen. Når Arbeidsretten i fremtiden består av tre
heltids embetsdommere, vil også risikoen for at en dommer kan «mekle
seg inhabil» bortfalle.
Det vil være hensiktsmessig å lovfeste Arbeidsrettens
mer uformelle praksis på området. Det vil være til stor hjelp for
brukerne at en meklingsregel fremgår av loven. Det foreslås en ny
og noe forenklet bestemmelse om mekling i et nytt andre ledd i arbeidstvistloven
§ 48 om saksbehandlingen. Bestemmelsens første punktum tilsvarer
langt på vei tvisteloven § 8-1 første ledd og inneholder krav om
at retten skal vurdere mulighetene for en minnelig løsning av tvisten,
i form av mekling. Bestemmelsens første punktum i.f. hjemler en
plikt for retten til å rette en oppfordring til partene om å finne
en utenrettslig løsning. Denne passusen finnes ikke i tvisteloven,
men foreslås tatt inn i arbeidstvistloven på grunn av den aktive
rolle Arbeidsrettens dommere spiller under saksforberedelsen. Dette
er i overensstemmelse med den grunnleggende fleksibilitet som gjelder
for prosessen for Arbeidsretten.
Høringsinstansene har ulike syn på hvorvidt
arbeidstvistloven bør ha regler om rettsmekling. Det foreslås derfor
ikke at det inntas en bestemmelse om rettsmekling i arbeidstvistloven.
Det å innta bestemmelser om både mekling og rettsmekling i arbeidstvistloven
vil kunne virke kontraproduktivt. Det er tilstrekkelig med en bestemmelse
som formaliserer Arbeidsrettens praksis rundt mekling, som omtalt
over. Høringsforslaget om å opprette et eget utvalg av meklere for
å kunne ivareta gjennomføringen av den foreslåtte bestemmelsen om
rettsmekling vil derfor bortfalle.
Det bør tas inn egne bestemmelser om partshjelp i
den nye arbeidstvistloven. Dette vil øke brukervennligheten. Det
er heller ingen grunn til å innsnevre den adgangen til hjelpeintervensjon som
er utviklet i praksis. På enkelte punkter rekker imidlertid tvistelovens
nye bestemmelser om partshjelp for langt, sett i forhold til de
spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for Arbeidsretten.
Utgangspunktet bør være at partshjelp skal tillates
for den som har et reelt behov grunnet i «egen rettsstilling» for
at den ene parten vinner, jf. tvistelovens § 15-7 første ledd og
lovforslaget § 46 første ledd bokstav a). Forslaget innebærer en
videreføring av Arbeidsrettens praksis med å tillate hjelpeintervensjon
for organisasjoner og enkeltpersoner som har et reelt behov begrunnet i
egen rettsstilling for å opptre i saken.
At en arbeidstaker- eller arbeidsgiverforening har
tariffavtale med bestemmelser som er likelydende med dem saken for
Arbeidsretten gjelder, bør ikke i seg selv gi tilstrekkelig grunnlag
for å erklære partshjelp. Det understrekes at en manglende adgang
til partshjelp i slike tilfeller ikke vil innebære at vedkommende
organisasjon vil være avskåret fra å reise eget søksmål for Arbeidsretten
om samme type spørsmål som allerede verserer for domstolen.
Av tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b) fremgår
det at partshjelp skal tillates også for «foreninger og stiftelser,
samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser,
i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde
etter § 1-4». En slik bestemmelse er for vidtrekkende til at den
kan innføres i saker for Arbeidsretten, og er derfor ikke tatt inn
i lovforslaget. Det foreslås likevel at andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner,
enn de som er formelle parter i den tariffavtale saken for Arbeidsretten
gjelder, i særlige tilfeller skal kunne opptre som partshjelpere.
Etter lovforslaget § 46 første ledd bokstav b) er vilkåret at vedkommende
organisasjon har et reelt behov grunnet i sine medlemmers rettsstilling
for at den ene parten vinner saken.
Hvorvidt adgangen for organisasjoner til å erklære
partshjelp bør tilsvare tvistelovens regler slik at også enhver
organisasjon vil kunne erklære partshjelp, er vurdert. Noe som taler
for at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) bør ha en
slik adgang, er at diskrimineringslovene er ufravikelige og basert
på menneskerettigheter og offentlige likestillingsinteresser.
Flertallet av høringsinstanser støtter forslaget om
å videreføre Arbeidsrettens praksis om bruk av partshjelp. Slik
som prosessordningen for Arbeidsretten fungerer, er det ikke hensiktsmessig å
ha en egen bestemmelse som gir andre typer interesseorganisasjoner
enn arbeidsgiver- og arbeidstakerforeninger adgang til partshjelp.
Det foreslås derfor ikke å ta tvistelovens bestemmelser på dette
punktet inn i den nye arbeidstvistloven.
Det er helt sentralt å videreføre prinsippet
om Arbeidsretten som tariffpartenes domstol. Dette innebærer at
offentlige organer og andre interesseorganisasjoner enn arbeidslivets
organisasjoner ikke bør kunne tre formelt inn og støtte den ene
siden i tvisten.
Justisdepartementet og Likestillings- og diskrimineringsombudet
(LDO) er av den oppfatning at offentlige organer med oppgave å fremme
særskilte interesser har eller bør ha adgang til å yte partshjelp
etter arbeidstvistloven. Det vises til proposisjonens kapittel 7.6
hvor det er nærmere redegjort for vurderinger i Ot.prp. nr. 77 (2000–2001)
og NOU 2008:6.
Høringsforslaget innebærer ikke noen realitetsendring,
slik Justisdepartementet uttaler i sitt høringssvar, men en oppklaring
av en uavklart rettslig situasjon. Departementet er av en annen oppfatning
enn LDO, som uttaler at det er antatt at ombudet har adgang til
partshjelp for Arbeidsretten i dag. Departementet mener at dette ikke
er riktig. Det har ikke forekommet i praksis at LDO eller andre
offentlige organer har opptrådt som partshjelper for Arbeidsretten.
Det er vurdert hvorvidt det i enkelte tilfeller
vil kunne være hensiktsmessig at andre enn partene gis adgang til
å opplyse en sak som «rettens venn» i tråd med tvisteloven § 15-8.
Justisdepartementet foreslår at en slik adgang burde begrenses til
å omfatte kun offentlige organer.
Det er viktig å videreføre prinsippet om Arbeidsretten
som en domstol for parter i en tariffavtale. Det er partene som
i hovedsak bør ha ansvaret for å legge opp bevisføringen og opplyse
en sak. Dette anses som viktig for å opprettholde domstolens legitimitet.
Arbeidsretten har selv et særskilt ansvar for å opplyse saken, slik
at det ikke vil være utelukket at Arbeidsretten tar initiativ til
å fremskaffe opplysninger som supplerer det som kommer fra partene,
jf. lovforslaget § 48 femte ledd om at retten kan innhente opplysninger
fra «enhver annen hvis forklaring kan være av betydning for saken».
Arbeidsretten må opplyse om forhold knyttet til ufravikelig lovgivning,
som for eksempel diskrimineringslovgivningen som har gjennomslag
overfor tariffavtaler. Arbeidsretten må sikre at saker med dette
innhold er tilstrekkelig opplyst.
Da det er en viss uenighet om LDOs adgang til partshjelp
for Arbeidsretten, vil departementet vurdere behovet for en nærmere
utredning av dette på et senere tidspunkt.
Det foreslås også bestemmelser i den nye loven § 46
andre og tredje ledd om enkelte prosessuelle forhold i tilknytning
til erklæringer om partshjelp. Disse forslagene er knapt kommentert
av høringsinstansene.
For øvrig må partshjelperen fylle de alminnelige kravene
til partsevne og prosessdyktighet, og det er retten som på eget
initiativ skal prøve om disse vilkårene er oppfylt. Hvor partshjelp
ikke er bestridt av noen av partene, skal derimot ikke retten av
eget initiativ prøve adgangen til å erklære partshjelp.
Det innføres en frist på fire uker for å melde
ifra om ønske om partshjelp.
Det foreslås å lovfeste en adgang til forening
av saker for Arbeidsretten etter de samme regler som gjelder i tvisteloven,
som er i tråd med Arbeidsrettens innarbeidede praksis. Begrensningen
som ligger i at det skal være en sammenheng mellom partsstillingen
og sammensetningen av retten i den enkelte sak, vil fortsatt være
der.
Tvistelovens adgang til å forene saker er blitt
noe utvidet fra tvistemålsloven. Det er ikke lenger et vilkår for
forening at minst én part er den samme i de sakene som forenes.
Det er ingen grunn til at dette ikke også gjennomføres i prosessen
for Arbeidsretten. Reglene om rettens sammensetning i den enkelte
sak vil antagelig føre til at den praktiske betydningen av utvidelsen
blir liten.
Formålet med ny tvistelov om effektivisering
av saksbehandlingen foreslås også fulgt opp i Arbeidsretten. Arbeidsretten
og de alminnelige domstoler vil med nye prosessregler stille på
lik linje hva gjelder partenes forberedelse av saker. Sakene kan
behandles mer effektivt enn tidligere. Det foreslås derfor noen
endringer i arbeidstvistloven som passer for Arbeidsretten.
Når det gjelder hva en stevning skal inneholde, vises
det til lovforslaget § 45 andre og femte ledd om at saksøker og
saksøkte skal angi sitt syn på den videre behandling av saken mv.
Arbeidsretten har innført prosedyrer for saksforberedelsen i den
enkelte sak. Når det gjelder innholdet i stevning og tilsvar, er
bestemmelsen noe endret i forhold til høringsutkastet, da det er tatt
inn mer fleksible bestemmelser i lovforslaget § 45 andre ledd bokstavene
g) og h) om selve grunnlaget for og den videre behandlingen av saken.
Etter innspill i høringsrunden foreslås en ny
formulering i § 48 første ledd som ikke skiller mellom saksforberedelser
og hovedforhandling med følgende ordlyd: «Retten skal sørge for
at saken blir fullt opplyst».
Det foreslås tatt inn i arbeidstvistloven en bestemmelse
tilsvarende tvisteloven § 9-3 første ledd andre punktum om normalt
tre ukers tilsvarsfrist, jf. lovforslaget § 45 femte ledd. Den foreslåtte
treukersfristen er en normalordning, som kan fravikes ved behov.
Det er viktig å ha tilsvarende effektivitetskrav for Arbeidsretten som
ved de ordinære domstoler. Det er ikke nødvendig at lovteksten sier
uttrykkelig at fristen kan fravikes. Det vil være opp til saksforberedende
dommer i Arbeidsretten å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst,
og eventuelt utvide tilsvarsfristen.
Det vil være nyttig å videreføre adgangen til skriftlig
behandling av saker, jf. lovforslaget § 48 fjerde ledd.
For Arbeidsretten vil det være ønskelig å få
ned all saksbehandlingstid. En av begrunnelsene for at Arbeidsretten
ble opprettet, var nettopp at den skulle kunne behandle saker raskt.
Når den nye tvisteloven legger forholdene til rette for en raskere
saksbehandling for de alminnelige domstoler, er det naturlig at
Arbeidsretten følger med på denne utviklingen. Det foreslås en bestemmelse i
arbeidstvistloven, som tilsvarer tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav
h), om at det normalt ikke skal gå mer enn seks måneder fra stevning
kommer inn til hovedforhandling påbegynnes, jf. lovforslaget § 45
sjette ledd andre punktum. Fristen vil slutte å løpe om en sak stanses.
Dette er i overensstemmelse med tvisteloven § 16-15, som foreslås
gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, jf. lovforslaget
§ 49 fjerde ledd.
Arbeidsrettens leder har en god begrunnelse,
i sin høringsuttalelse, for at fristberegningen bør starte på et
senere tidspunkt enn etter tvisteloven, gitt det særegne ansvaret
Arbeidsretten har for opplysning av saken mv. I praksis vil et naturlig skjæringspunkt
være når saksforberedende dommer beslutter å forkynne stevningen
for motparten, se lovforslaget § 45 sjette ledd.
Det foreslås å ta inn i arbeidstvistloven bestemmelser
som bygger på tvisteloven § 16-2 første ledd om omberammelse av
rettsmøter ved fravær og § 16-3 om omberammelse i andre tilfeller.
Reglene som foreslås bygger på Arbeidsrettens praksis og er noe
forenklet sammenlignet med bestemmelsene i tvisteloven. Det er særlig
hensynet til fremdrift som begrunner forslaget, jf. lovforslaget
§ 48 tiende ledd.
Høringsforslaget om inndelingen i parter og partsrepresentanter
er unaturlig, da det normalt er upersonlige rettssubjekter som er
parter for Arbeidsretten, jf. lovforslaget § 50 første ledd.
Det vises til proposisjonens kapittel 7.8.4
hvor det er nærmere redegjort for hva som kreves for at det skal
være «vesentlig ulempe».
Det foreslås at arbeidstvistloven får bestemmelser
i tråd med tvisteloven § 16-4 slik at forsinkelsen ved utsettelse
blir minst mulig, jf. lovforslaget § 48 niende ledd.
Det foreslås at også Arbeidsretten får innført
en maksimaltid på fire uker fra hovedforhandling til domsavsigelse,
og at det forutsettes at denne fristen overholdes, jf. lovforslaget
§ 56 andre ledd. Når Arbeidsretten nå foreslås å få tre heltids
fagdommere, vil det normalt være mulig med domsavsigelse innen fire
uker.
Av effektivitetshensyn foreslås det at arbeidstvistlovens
bestemmelser endres i overensstemmelse med gjeldende praksis. Når bestemmelsene
bruker begrepet «retten» menes en av fagdommerne i kraft av sin
rolle som saksforberedende dommer i Arbeidsretten, eventuelt rettens
kontor.
Det vil som hovedregel være to av rettens tre faste
fagdommere som deltar i konkrete saker. Det er naturlig at alle
Arbeidsrettens fagdommere får selvstendig ansvar for ledelse av
hovedforhandlingene, jf. lovforslaget § 48 tredje ledd.
Rettsikkerhetshensyn taler for å endre bestemmelsen
om partenes representanter.
Bestemmelsen om partsrepresentanter og prosessfullmektiger
i lovforslaget § 44 har fem ledd, der det i første og andre ledd
slås fast at en part kan møte selv eller la seg representere av
en eller flere prosessfullmektiger, og at en part kan møte med inntil
tre personer i tillegg til en eller flere prosessfullmektiger.
I tredje ledd foreslås en bestemmelse om bruk
av utenlandske advokater.
Bestemmelsens fjerde ledd slår fast at en prosessfullmakt
må være uinnskrenket.
Det foreslås videre et nytt femte ledd der tvistelovens
bestemmelser om parter og prosessfullmektiger i kapittel 2 og 3
gis tilsvarende anvendelse så langt de passer.
Tvisteloven § 3-3 sjette ledd om forskrift som fastsetter
i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende
i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig, vil
således få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, så langt det
passer.
Den beste løsningen i de tilfeller der inhabilitetsinnsigelser
reises forut for hovedforhandlingen, vil være at avgjørelsen treffes
av rettens tre fagdommere. Man unngår da også muligheten for at
det reises innsigelser mot varadommerne.
Det er også vurdert om rettens fagdommere bør treffe
inhabilitetsavgjørelsen når innsigelsen reises ved innledning til
eller under selve hovedforhandlingen. Det er et viktig prinsipp
som er nedfelt i domstolloven § 116 at den det reises inhabilitetsinnsigelse
mot, ikke deltar ved avgjørelsen av innsigelsen.
Man må avverge at habiliteten til en dommer som
er oppnevnt etter innstilling av én organisasjon, avgjøres av dommere
innstilt av en annen organisasjon. Et tilleggsmoment som taler for
at fagdommerne skal avgjøre habilitetsspørsmål, er at dette gjerne
dreier seg om vurderinger av utpreget juridisk karakter. Der inhabilitetsinnsigelsen
reises ved innledningen til eller under selve hovedforhandlingen,
skal habilitetsinnsigelsen etter lovforslaget imidlertid avgjøres
av den samlede rett.
Det foreslås å henvise til de relevante bestemmelsene
i domstolloven §§ 106-107 og 113. Når det gjelder domstolloven § 108,
foreslås det å videreføre arbeidstvistloven 1927 § 13 første ledd andre
punktum i et mer moderne språk fremfor å vise til domstolloven.
Det anses for nødvendig fordi rettspraksis som omhandler saker om
inhabilitet for de ordinære domstoler etter domstolloven § 108 ikke
kan gis direkte anvendelse for dommerne i Arbeidsretten. De innstilte
dommerne skal ha bakgrunn og erfaring fra partene, jf. lovforslaget
§ 40 første ledd. For øvrig vil domstolloven, og i dette tilfelle
lovens kapittel 6, på tilsvarende måte som tidligere bli gjeldende bakgrunnsrett.
For Arbeidsretten som en liten særdomstol med kun
tre fagdommere, vil en løsning med at Arbeidsrettens leder avgjør
egen og de øvrige to fagdommernes habilitet, lett kunne angripes
av partene. Det foreslås derfor ikke at domstolloven § 117 andre
ledd får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Den beste løsningen
er at Arbeidsrettens leder innkaller en varadommer for å delta i
avgjørelsen av en fagdommers habilitet, jf. lovforslaget § 40 tredje
ledd.
Det legges til grunn at reglene om inhabilitet ikke
vil gjelde for sekretærfunksjonen og protokollførere i Arbeidsretten.
I de tilfeller dette allikevel oppstår, kan det løses i praksis,
uten å gå veien om lovregulering.
Det foreslås å ta tvistelovens regler om stansing inn
i arbeidstvistloven med enkelte tilpasninger, jf. lovforslaget § 49.
Da stansing skjer under saksforberedelsen, er det naturlig og mest
effektivt at det er den saksforberedende dommeren som fatter slik
avgjørelse, og ikke den samlede rett.
En sak kan igangsettes igjen når grunnlaget
for stansingen faller bort og det heller ikke har kommet noe nytt
stansingsgrunnlag. Initiativet til stansing av en sak vil primært
ligge hos partene. Partene kan avtale stansing i minst tre måneder, jf.
lovforslaget § 49 tredje ledd.
Det er saksforberedende dommer som på begjæring
fra partene beslutter å bringe saken i gang igjen. Departementet
vil avklare enkelte forhold omkring når retten kan bringe saker
i gang igjen. Det vil i slike tilfeller være naturlig å analogisere
fra domstolloven og tvisteloven.
Retten kan bringe saken i gang igjen på begjæring
fra partene, jf. lovforslaget § 49 tredje ledd andre punktum. Dersom
partene har avtalt stansing i mer enn tre måneder, vil en av partene ensidig
kunne fremme en begjæring om at saken skal bringes i gang igjen
dersom lovens minstefrist har utløpt, selv om den avtalte fristen
på mer enn tre måneder ikke har utløpt.
Saken må også kunne bringes i gang igjen selv om
lovens minstefrist på tre måneder ikke har utløpt. Også her vil
forståelsen av tvistelovens bestemmelser om stansing kunne være
veiledende. Slik gjenopptakelse vil bare kunne skje etter en nærmere
vurdering fra rettens side av om begjæringen bør tas til følge,
og bare dersom begge parter er enige om dette.
Arbeidsrettens praksis med «berostillelse» av saker
vil ikke lenger få noen praktisk betydning når arbeidstvistloven
får en egen bestemmelse om stansing.
Det er hensiktsmessig at det også i arbeidstvistlovens
bestemmelser fremgår hva som regnes som gyldig fravær for en part.
Når det gjelder ugyldig fravær fra saksøkers side,
er det vanskelig å se noen grunn til at ikke tvistelovens bestemmelse
om avvisning hvis saksøker ikke møter, skal få tilsvarende anvendelse
for Arbeidsretten.
Uteblivelse fra saksøktes side har forekommet. Når
Arbeidsretten ikke har gjort som de alminnelige domstoler og avsagt
fraværsdom/uteblivelsesdom hvor saksøkers fremstilling legges til grunn,
er begrunnelsen antagelig at en slik fremgangsmåte i enkelte tilfeller
vil kunne føre til en dom som retten anser for tariffrettslig feilaktig. På
denne bakgrunn foreslås nåværende ordning beholdt for tilfeller
hvor saksøkte uteblir uten gyldig forfall. I slike tilfeller vil
rettens fagdommere ivareta saksøktes interesser i kraft av sin plikt
til full opplysning av saken.
Arbeidstvistloven 1927 § 20 gjelder bare møtefravær,
ikke fravær i form av unnlatte prosesshandlinger. Hvis tvistelovens
regler om fraværsdom ved unnlatte prosesshandlinger skulle gjøres
gjeldende for Arbeidsretten, ville dette lett komme i konflikt med
rettens plikt til å sørge for full opplysning av saken. Det foreslås derfor
ikke at disse reglene i tvisteloven gis tilsvarende anvendelse for
Arbeidsretten.
Forslaget til bestemmelse om fravær fremmes slik
at tvisteloven § 13-4 om gyldig fravær får tilsvarende anvendelse
så langt den passer. Det foreslås en bestemmelse om fravær i § 50.
Rettsforlik for Arbeidsretten er en innarbeidet praksis
som bør videreføres og reguleres i loven. Det vil fortsatt være
slik at rettsforlik sluttes mellom partene, og at dette skjer i
rettsmøter slik at forliket føres inn i rettsboken.
Når det gjelder hvorvidt det bør være adgang
til tilsvarende rettsmiddel overfor rettsforlik inngått for Arbeidsretten
som det er etter tvisteloven, kom det under høringen flere gode innspill.
Det er et viktig prinsipp at tvister som bringes inn
for Arbeidsretten får en endelig avgjørelse der. Det er vurdert
hvorvidt rettsmidler mot rettsforlik skal avskjæres fullt og helt,
alternativt hvorvidt et rettsforliks gyldighet skal kunne ankes
inn for Høyesteretts ankeutvalg. Det mest naturlige vil være å la
den allerede etablerte ordningen i arbeidstvistloven 1927 § 26 nr.
2 og 3, jf. § 26 a nr. 5 med anke til Høyesteretts ankeutvalg, bli
rettsmiddelet også ved spørsmål om et rettsforliks gyldighet. I
og med at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, bør loven begrense
hva det kan ankes over. Det er kun avtalerettslige ugyldighetsgrunner
som bør kunne påankes i saker for Arbeidsretten, og ikke rettsforlikets
innhold. Fristen for slik anke vil være en måned.
Det foreslås en ny bestemmelse om rettsforlik
i § 57 som en mer informativ bestemmelse. § 57 første ledd opplyser
at det kan inngås rettsforlik under hovedforhandling for Arbeidsretten,
og at disse skal føres inn i rettsboken. Det opplyses videre at
det er rettens medlemmer og partene som skal undertegne forliket,
og at dersom forliket ikke har bestemmelser om sakskostnader, vil retten
på begjæring fra en av partene kunne ta stilling til dette. Tvisteloven
§ 19-11 tredje ledd om rettens kontroll med forliket vil få tilsvarende
anvendelse. I § 57 andre ledd fremkommer det at et rettsforlik har
samme virkning som en rettskraftig dom. I bestemmelsens tredje ledd
opplyses det at rettsforlik på avtalerettslig grunnlag kan påankes
til Høyesteretts ankeutvalg. Denne særordningen avviker fra tvistelovens
system med at rettsmidler mot rettsforlik skal forelegges for domstolene
i første instans. Ordningen for Arbeidsretten begrunnes med at den
er en særdomstol som dømmer i siste instans, og i de spørsmål som
kan påankes, er arbeidstvistlovens system at Høyesterett er ankeinstans.
I tillegg er partsforholdet et annet enn for de alminnelige domstoler.
Det foreslås å oppheve ordningen med lokale
arbeidsretter. Ordningen har liten praktisk betydning i dag, og
merbelastningen for Arbeidsretten vil være ubetydelig. Dette støttes
av høringsinstansene.
En avskaffelse av de lokale arbeidsretter vil
være en prosessøkonomisk fordel og innebære en forenkling av prosessystemet.
I tillegg forsvinner den inkonsekvens som ligger i at til dels små lokale
saker kan gå gjennom to instanser, mens store saker om landsomfattende
tariffavtaler behandles i bare én instans.
Problemstillingen hvorvidt Arbeidsretten skal behandle
begjæringer om midlertidig forføyning, ble behandlet av Arbeidsrettrådet
i innstilling 1/1987. Det fremkommer av innstillingen at verken
arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 eller lovens forarbeider gir noen
veiledning.
Det har ikke vært praksis eller behov i Arbeidsretten
for å gjøre bruk av midlertidig forføyning. Prosessen for Arbeidsretten
er lagt opp slik at retten kan hastebehandle saker der tvisten er av
en slik art at det må fattes raske avgjørelser. Partene og Arbeidsretten
kan i fellesskap legge opp behandlingen slik at det ikke vil være
behov for kompetanse til å avsi kjennelse for midlertidig forføyning.
Alternativet er at parten utsetter iverksettelsen av arbeidskamp
inntil dom foreligger.
Det er bred enighet mellom partene i arbeidslivet at
det ikke er ønskelig å gjøre endringer i dagens utgangspunkt om
at sakskostnader normalt ikke tilkjennes, slik dette er kommet til
uttrykk gjennom Arbeidsrettens praksis. Det vil bli foreslått å
flytte bestemmelsen til lovens kapittel 4 om Arbeidsretten. Det
er også unødvendig å si at det ikke skal betales rettsgebyr, da
dette følger av rettsgebyrloven.
Det er utformet et nytt første ledd i lovforslaget § 59
der hovedregelen om at det normalt ikke tilkjennes sakskostnader
for Arbeidsretten fremgår.
Bestemmelsen i § 59 andre ledd viderefører Arbeidsrettens
kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge en eller begge parter
å dekke statens utgifter.
Det fremgår videre av lovforslaget § 59 tredje ledd
at sakskostnader kan tilkjennes når særlige grunner taler for det.
En slik løsning vil kunne være aktuell i saker der det foreligger
tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte
tariffbrudd. Det er viktig at retten fortsatt kan utøve et bredt
skjønn på dette området, uten at det er ønskelig eller nødvendig
å konkretisere skjønnstemaet ytterligere i lovteksten. Hovedregelen
om at det ikke skal betales saksomkostninger, kan oppfattes som
en skjerming av de store aktørene som er parter for Arbeidsretten. Det
er ingenting i veien for at Arbeidsretten i visse situasjoner etterkommer
et saksomkostningskrav fra de mindre organisasjonene. Dette vil
være viktig av hensyn til rettsikkerheten.
De konkrete rådene for å gjøre bestemmelsene mer
presise er forsøkt ivaretatt. Høringsutkastet § 64 tredje ledd og
§ 69 er sløyfet. Forslaget til bestemmelse om brudd på taushetsplikt
i høringsutkastet § 65 er søkt gjort klarere ved å angi hva de ulike
refererte bestemmelsene om taushetsplikt omhandler. Forslaget om
å straffesanksjonere § 27 første og andre ledd videreføres ikke.
Det ble i høringsrunden foreslått å ta inn en
henvisning til straffebestemmelsen i straffeloven av 2005. Da den
nye straffeloven ikke har trådt i kraft, foreslås det å ta inn en
henvisning til gjeldende straffelov § 121 om brudd på taushetsplikt.
Komiteen er enig i
behovet for å gjennomgå arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten
med sikte på å effektivisere saksavviklingen ved domstolen. Komiteen understreker
imidlertid hensynet til sakens fulle opplysning. Følgelig er arbeidstvistlovens
prosessregler vurdert i forhold til den nye tvistelovens prosessregler,
så langt dette ikke strider mot Arbeidsrettens særlige stilling. Komiteen anser
dette vel ivaretatt i det foreliggende forslaget.
Komiteen viser til at forslaget
viderefører gjeldende regler med henhold til domstolens sete og domsmyndighet
og understreker Arbeidsrettens domskompetanse i saker som gjelder
ulovlig arbeidskamp, herunder også erstatningsansvar for lovbrudd
i henhold til bestemmelsene om fredsplikt i interessetvister.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til departementets
forslag om å lovfeste Arbeidsrettens mer uformelle meklingspraksis. Flertallet er
enig i at retten skal vurdere mulighetene for en minnelig løsning
av en tvist gjennom mekling. Følgelig gis retten plikt til å rette
en oppfordring til partene om å finne en utenrettslig løsning på
en tvist. Denne bestemmelsen tas inn i loven som en konsekvens av
den aktive rollen som Arbeidsrettens dommere spiller i saksforberedelsen
og er helt i samsvar med den fleksibilitet som gjelder for Arbeidsretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en bør igjen ta inn en bestemmelse om rettsmekling slik man opererer
med i andre domstoler. Dette for å trygge og være tillitskapende
videre i prosessen. Disse medlemmer mener derfor
at i meklingsprosesser der en av tre dommere opptrer og der meklingen ikke
fører frem, skal og bør ikke vedkommende dommer delta i hovedforhandlingen
slik som aktuelle regler er for de alminnelige domstolene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre ordningen med
rettsmekling på lik linje som ved øvrige domstoler.»
Komiteen har merket
seg at det i lovforslaget gis nye bestemmelser for partshjelp. Forslaget
er en videreføring av Arbeidsrettens praksis, der det tillates partshjelp
til organisasjoner og enkeltpersoner som har et reelt behov grunnet
i «egen rettstilling». I utgangspunktet kreves det derfor at partshjelperens
egne rettigheter må kunne påvirkes av domsresultatet eller at partshjelperens
rettsstilling er avledet av partens.
Komiteen finner å ville presisere
at reglene om partshjelp i § 46 b innebærer at saken må ha direkte
virkning for medlemmenes rettsstilling hvis partshjelp skal aksepteres.
Komiteen understreker at manglende
adgang til partshjelp ikke må bety at en organisasjon avskjæres
muligheten til å reise eget søksmål for Arbeidsretten om samme type
spørsmål som allerede verserer for domstolen. Arbeidsretten har
lang praksis for behandling av denne typen parallelle søksmål.
Komiteen har videre merket seg
at tvistelovens bestemmelser om organisasjoners adgang til å erklære
partshjelp ikke overføres til arbeidstvistloven med den begrunnelse
at Arbeidsretten er tariffpartenes domstol. Det innebærer at offentlige
organer og andre interesseorganisasjoner enn arbeidslivets parter
ikke kan tre formelt inn og støtte den ene parten i en tvist som
bringes inn for Arbeidsretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det eksisterer et «tosporet» system, der en enkelt person
kan føre sin sak for to rettsinstanser. Fagforeningen kan reise
en tariffestet sak for Arbeidsretten og den enkelte kan reise en
sivilrettslig sak for en sivil rett. Slik disse medlemmer ser
det vil det kunne by på komplikasjoner dersom rettsinstansene kommer til
to ulike konklusjoner, noe som vil være uheldig.
Erfaring viser at slike dilemmaer ikke har vært
vanlige hendelser. Men uansett så er det viktig at når det eventuelt
oppstår, bør en være klar over og sikker på videre saksgang. Dette
for nettopp å unngå at man får forskjellige resultater som igjen vil
føre til vanskelige situasjoner.
Disse medlemmer mener derfor
at det må til en lovendring som gjør at man må foreta et valg mellom
enten det tariffrettslige i Arbeidsretten eller det sivilrettslige
ved tingretten, eventuelt lagmannsretten og Høyesterett.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag til lovendring slik at det må foretas et valg mellom enten
Arbeidsretten eller de ordinære domstoler.»
Komiteen har merket
seg at arbeidstvistloven i dag ikke har bestemmelser om forening
av saker. Komiteen er derfor enig i at adgangen til
forening av saker for Arbeidsretten nå lovfestes etter samme regler
som i tvisteloven. Dette er i tråd med innarbeidet praksis. Forutsetningen
er at det skal være sammenheng mellom partsstillingen og sammensetningen
av retten i den enkelte sak.
Komiteen viser til
sine generelle merknader. Et viktig formål med den lovrevisjon som
nå foretas, er en mer effektiv saksbehandling. Komiteen slutter
seg til forslagene om nye bestemmelser om saksforberedelse, opplysning om
saken, frister for tilsvar, hovedforhandling, maksimal behandlingstid
omberammelse, utsettelse under hovedforhandling, frist for domsavsigelse,
rollen til rettens leder og administrering av hovedforhandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at det er nødvendig med en effektivisering av saksbehandlingstid
og at lovrevisjon er på sin plass for at lovens ordlyd og språkform
skal gjøre den enklere å forstå. Disse medlemmer påpeker
at fristen for tilsvar er tre uker. Det kan i en del tilfeller bli
for kort frist, da det er både komplekse og ressurskrevende saker som
behandles i Arbeidsretten. Disse medlemmer mener
at utsettelser av frister må kunne behandles lempelig av den dommeren
som er saksforberedende.
Disse medlemmer mener at det
kan oppstå utfordringer som begge parter har om tilstrekkelige saksopplysninger
i tarifftolkingssaker. Og det er derfor viktig at en er klar og
tydelig på hvordan unntaksmulighetene for fristutsettelse skal praktiseres.
Her bør sakens fullstendige opplysninger være tungtveiende siden
det ikke er ankemuligheter.
Komiteen viser til
at partene i henhold til gjeldende arbeidstvistlov kan møte med
tre representanter hver. Tidvis har denne regelen vist seg uhensiktsmessig
med hensyn til å sikre partene tilstrekkelige representasjon. Retten
har i enkelte saker funnet å ville fravike denne bestemmelsen i
arbeidstvistloven.
Komiteen understreker betydningen
av partenes jevnbyrdighet i Arbeidsretten, og ser behovet for at
gjeldende bestemmelser mykes opp, og støtter derfor departementets
endringsforslag.
Komiteen viser for øvrig til
at norske arbeidslivsregler i stadig større grad påvirkes av EØS-retten.
Det er derfor naturlig at det i arbeidstvistloven gis bestemmelser
som åpner for bruk av utenlandske advokater i Arbeidsretten.
Komiteen har merket
seg at arbeidstvistlovens bestemmelser om inhabilitet videreføres
med visse endringer og er enig i at inhabilitetsinnsigelser fortrinnsvis
bør reises forut for hovedforhandling. Komiteen støtter
også prinsippet om at den det reises inhabilitetsinnsigelse mot, ikke
deltar i behandlingen av innsigelsen. I situasjoner der inhabilitetsinnsigelsen
reises ved innledningen til, eller under selve hovedforhandlingen,
skal inhabilitetsinnsigelsen etter lovforslaget likevel avgjøres
av den samlede rett.
Komiteen viser til
at arbeidstvistloven ikke har bestemmelser om stansing, det vil
si at retten etter avtale med partene stanser behandlingen av en
sak i en periode, enten fordi man venter på avgjørelser i andre
saker, eller av andre tungtveiende grunner. Slike bestemmelser finnes
i tvisteloven. Komiteen er enig i at også arbeidstvistloven
bør ha tilsvarende bestemmelser med visse tilpasninger.
Komiteen slutter seg også til
bestemmelsene om igangsettelse av saker som er stanset.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag om at også arbeidstvistloven har bestemmelser om
fravær. På samme måte som i tvisteloven vil uteblivelse fra saksøkers
side resultere i avvisning.
Komiteen viser til at Arbeidsretten
ikke har hatt samme praksis, dersom saksøkte ikke møter. Ved andre
rettsinstanser er det vanlig at det da fattes en uteblivelsesdom
der saksøkers fremstilling legges til grunn. I Arbeidsretten vil
en slik fremgangsmåte i enkelte saker kunne resultere i dommer som
er tariffrettslig feilaktige. Komiteen er derfor
enig i at nåværende ordning beholdes, slik at rettens fagdommere,
i kraft av sin plikt til full opplysning av saken, ivaretar saksøktes
interesser når saksøkte uteblir uten gyldig forfall.
Komiteen deler departementets
oppfatning av at rettsforlik for Arbeidsretten er en vel innarbeidet
praksis som bør videreføres og reguleres. Komiteen har
også merket seg at de fleste høringsinstansene er vel tilfredse
med den praktiseringen som har funnet sted i Arbeidsretten i over
70 år. Det vil fortsatt være slik at rettsforlik sluttes mellom
partene og at det skjer i rettsmøter.
Komiteen slutter seg også til
prinsippet om at tvister som bringes inn for Arbeidsretten får sin endelige
avgjørelse der. Likevel gir arbeidstvistlovens § 26 nr. 2 og 3,
jf. § 26 a nr. 5 en mulighet for å anke til Høyesteretts ankeutvalg.
I og med at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, er komiteen enig
i at loven bør begrense hva det kan ankes over, og mener at det
kun er avtalerettslige ugyldighetsgrunner som kan påankes, og ikke rettsforlikets
innhold.
Komiteen slutter seg
til departementets forslag om å oppheve ordningen med lokale arbeidsretter.
Ordningen har liten praktisk betydning i dag og antall saker som
bringes inn for lokal arbeidsrett er meget lite. Komiteen har
videre merket seg at forslaget om å legge ned den lokale arbeidsretten
støttes av høringsinstansene.
Komiteen viser til
at partene i arbeidslivet er enige om at sakskostnader normalt ikke tilkjennes
i Arbeidsretten, og mener det er en praksis som tjener partene.
Også små aktører nyter godt av at Arbeidsretten i liten grad tilkjenner saksomkostninger.
Sakskostnader kan imidlertid tilkjennes dersom særlige grunner taler
for det. En slik løsning vil kunne være aktuell i saker der det
foreligger tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte
tariffbrudd.
Komiteen viser også til at Arbeidsretten
i særlige tilfeller kan pålegge én eller begge parter å dekke statens
utgifter.
Revisjonen av arbeidstvistloven vil gjøre loven lettere
tilgjengelig og gi administrative forenklinger for brukerne. Revisjonen
vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning.
De administrative og økonomiske konsekvensene
av forslaget til nye prosessregler for Arbeidsretten antas å være
små. Formålet er å effektivisere saksbehandlingen for Arbeidsretten med
den følge at behandlingstiden for den enkelte sak går ned.
Avskaffelsen av de lokale arbeidsretter vil
føre til at noen få saker, som nå går til tingretten som lokal arbeidsrett,
nå vil gå til den sentrale Arbeidsretten. Dette vil føre til en
viss forskyvning av kostnadene. Noen stor økning av Arbeidsrettens arbeidsbyrde
vil dette ikke medføre. Partene og Arbeidsretten unngår nå prosedyren
med søknader om direkte innbringelse for Arbeidsretten av lokale
saker.
Forslagene i tilknytning til arbeidet med Arbeidsrettens
administrative tilknytning mv. vil totalt sett ikke ha store administrative konsekvenser.
En tredje dommerstilling på heltid vil gi noe økte utgifter, men
har samtidig betydelige administrative fordeler, både gjennom økt
dommerkapasitet og et større faglig miljø. Etablering av en registrerings-
og godkjenningsordning av sidegjøremål for fagdommerne vil gi departementet
noe merarbeid.