Jeg viser til brev fra Transport- og kommunikasjonskomiteen
av 16. november 2011 vedlagt representantforslag fra stortingsrepresentantene Åshild
Karoline Haugland, Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen og Arne Sortevik.
Komiteen har bedt Samferdselsdepartementet om en uttalelse.
Bredbåndspolitikken omfatter flere politikkområder.
Forslaget og bakgrunnsbeskrivelsen berører særlig Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet og Samferdselsdepartementet. Denne uttalelsen
er derfor utarbeidet i nært samarbeid mellom FAD og SD, der fornyingsministeren
kommenterer forslagets del 1 og samferdselsministeren kommenterer
del 2 og 3.
”Stortinget ber regjeringen
i løpet av 2012 legge frem en finansieringsløsning for å gjennomføre et
nasjonalt bredbåndsløft med målsetting om høyhastighetsbredbånd
i hele Norge.”
Innledningsvis vil fornyingsministeren vise
til sitt skriftlige svar til representantforslag Dokument 8:71 S
(2010-2011) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Jan-Henrik
Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik og Harald T. Nesvik
om høyhastighetsbredbånd i hele Norge, som delvis omhandler samme
problemstillinger som det forslaget som nå er fremmet.
Regjeringens målsetning for bredbåndsutviklingen
fremgår av Soria Moria II:
"Regjeringa vil [...] fortsette
arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet
til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger
i hele landet."
Hovedtilnærmingen i bredbåndspolitikken i Norge
har de siste 10 årene vært en markedsbasert og teknologinøytral
strategi, hvor hovedvekten av tilbudet er basert på markedsmessige vilkår,
men med supplerende offentlig støtte.
Både når det gjelder befolkningens bruk av bredbånd
og tilbud om bredbånd, er Norge langt fremme i de fleste offisielle
internasjonale undersøkelser (OECD, EU). En svært høy andel av befolkningen
bruker internett daglig eller nesten daglig, og i internasjonal
sammenheng har vi god dekning av bredbånd med høy hastighet. Vi må
også ta med oss at tilbudet ligger et godt stykke foran etterspørselen.
Mens rundt 7 av 10 husstander kan få bredbånd med 25 Mbit/s eller
mer, er det trolig ikke mer enn 1 av 10 hussander som abonnerer
på slike hastigheter. Jeg mener derfor at Regjeringens bredbåndspolitikk
til nå må sies å ha vært vellykket. Samtidig har vi en løpende utfordring
med å bidra til at bredbåndtilbudet møter kapasitetsbehovet i alle
deler av landet i tiden framover.
Den videre utbyggingen av bredt bredbånd i Norge
pågår for fullt og det viktigste myndighetene kan gjøre i denne
fasen er å legge til rette for den markedsbaserte utbyggingen. Dette skjer
gjennom en god forvaltning av regelverket for elektronisk kommunikasjon
og ved å legge til rette for mest mulig kostnadseffektiv kommersiell
utbygging, blant annet ved å fremme et balansert og formålstjenlig
rammeverk for fremføringsveier for elektronisk kommunikasjon.
Regjeringen har til nå ikke valgt å sette konkrete mål
for hvilken kapasitet innbyggere og næringsliv skal ha tilgang til.
Om det skal settes et mål for en bestemt hastighet til alle innen
et gitt tidspunkt må vurderes nøye ut fra fremtidige behov og teknologiske
muligheter. Et konkret mål kan legge til rette for en helhetlig
innsats av de ulike aktører (både offentlige og private) samt gi
bedre grunnlag for å vurdere om målet faktisk nås. Samtidig vil
hva som anses som tilstekkelig bredbånd, endre seg relativt raskt
over tid, og behovene om for eksempel fem år er vanskelig å forutse.
Bredbåndspolitikken er i stor grad basert på
at tilbyderne vurderer behov og kostnader og sørger for en størst
mulig dekning basert på kommersielle vurderinger. I noen områder
er det imidlertid ikke kommersielt grunnlag for å bygge ut bredbånd.
I disse områdene er det gitt statlige tilskudd for å legge til rette
for tilgang til bredbånd. I perioden 2006 til 2011 er det bevilget
rundt en milliard kroner til bredbåndsformål over FADs og KRDs budsjetter.
De statlige bevilgningene har sammen med lokale midler bidratt til
at svært mange innbyggere har fått et bredbåndstilbud. KRD bevilget
i mars i år 128 mill kr. til fylkeskommunene, mens FAD nylig etablerte
en støtteordning for bredbånd med ramme på 15 mill. kroner som administreres av
Forskningsrådet.
I de mer sentrale strøkene er det vår vurdering
at markedet fungerer, og at det er kommersielt grunnlag for etablering
av bredbåndstilbud med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige
behov. Hovedformålet med offentlige tilskudd er derfor først og
fremst å sikre et tilbud om bredbånd til hele landet. Bruken av
offentlige tilskudd må imidlertid vurderes med omhu. Hvis man går
inn med offentlige tilskudd for tidlig, kan man risikere å gi støtte
til områder som ellers ville fått dekning på kommersielt grunnlag
senere gjennom bedre teknologi eller nye forretningsmodeller for
utbygging. Man risikerer også å fortrenge private investeringer,
ved at kommersielle aktører utsetter planlagt utbygging i påvente
av statlige midler.
Samtidig vil det åpenbart være behov offentlige tilskudd
til bredbåndsutbygging også i fremtiden dersom vi skal unngå for
store geografiske skiller i bredbåndstilbudet. Vi vil derfor fortløpende vurdere
behovene for slike tilskudd.
”Stortinget ber regjeringen
i løpet av 2012 legge frem en handlingsplan for å forenkle regelverket slik
at utbyggingen av bredbånd ikke blir unødig dyrt.
Utbygging av moderne bredbåndsløsninger krever
ofte at det strekkes nye kabler frem til koblingsbokser, mobilmaster
og husstander over hele landet. Som representantene påpeker krever dette
ofte at en legger kabler i og langs vegnettet. Det er to viktige
hensyn å ivareta når det skal graves i vegen, og samferdselsministeren
skal ivareta både vegen og bredbåndsutbyggingen. Det innebærer å
opprettholde en god trafikkavvikling, ivareta trafikksikkerheten
og sikre en god standard på vegen under og etter gravearbeidene,
samtidig som en også legger best mulig til rette for at bredbåndsutbyggerne
skal kunne bruke vegene til å bygge ut raskt og på en kostnadseffektiv
måte.
Utkast til forskrift om saksbehandling og ansvar ved
legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig
veg er til behandling i Samferdselsdepartementet. Virkeområdet er
hele det offentlige vegnettet. Slik utkastet lyder nå er det innarbeidet
flytteplikt i tråd med rettspraksis, mens betaling for å legge ledninger
langs veg, etter egen kostnadsmodell, er i motsetning til høringsutkastet
ikke med i dagens forslag. Vegmyndigheten kan i forbindelse med
tillatelse til ledningseier kreve at det legges ekstra trekkrør.
I en veileder til forskriften er det bl.a. foreslått tekniske
bestemmelser, herunder krav til gravedybde. Virkeområdet for veilederen
er avgrenset til riksvegnettet. Høringen har avdekket at vegeier
og ledningsaktørene har ulik tilnærming til krav til gravedybde.
Jeg har stor forståelse for både de vegfaglige argumentene og argumentene
til bredbåndsutbyggere og andre aktører som bruker vegene til fremføring
av infrastruktur og tjenester. Departementet har derfor valgt å
gå ut med en kunngjøring for å få en uavhengig ekstern part til
å vurdere Statens vegvesens og ledningsbransjens ulike forslag til krav
til overdekning. Dette arbeidet skal være sluttført i midten av
mars 2012.
Som representantene nevner, er det store forskjeller
på hvordan samordningen av gravearbeid utføres i de ulike kommunene
og fylkeskommunene, hvilke tekniske krav som stilles til arbeidet
og dermed hvilke kostnader som må dekkes inn. Noen kommuner har
god oversikt og legger godt til rette, mens andre kommuner ikke
har den samme kontrollen. Selve forskriften vil som nevnt gjelde
for hele det offentlige vegnettet. Jeg mener imidlertid at de ulike
vegmyndighetene må kunne utarbeide veiledere med tekniske krav til
eget vegnett.
Samferdselsdepartementet samarbeider med Miljødepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet med tanke på å få til en mer
enhetlig behandling av gravesøknader, planarbeid og samordning av
infrastruktur i og lang veg. Dette er forhold som ledningsforskriften
ikke løser.
”Stortinget ber regjeringen
utrede hvorvidt det på sikt vil være formålstjenelig å åpne de lukkede
aksessnettene innenfor bredbånd for konkurranse”.
Samferdselsdepartementet antar at representantene
her sikter til debattene rundt begreper som ”åpne nett”, ”nettnøytralitet”
og ”pakker med telefoni, TV og internettilgang (tripple-play)” og problemene
som kan oppstå der sluttbrukerne opplever en binding mellom infrastruktur
og innholdstjenester. Dette er viktige tema som debatteres livlig
i bransjen her i Norge og i EU. Europaparlamentet vedtok en resolusjon
om nettnøytralitet senest 17. november.
Det er viktig å skille mellom innholdstjenester som
er en del av tilbudet fra infrastrukturleverandøren og muligheten
for å hente ned innhold eller tjenester etter eget ønske over internett.
I dag benytter utbyggerne av bredbåndsinfrastruktur ulike forretningsmodeller.
Noen selger infrastrukturen sammen med pakker med både internettilgang,
TV-tjenester og telefoni, mens andre selger infrastruktur for elektronisk
kommunikasjon der sluttbruker selv velger hvilken TV-tilbyder og
telefonitilbyder en ønsker å kjøpe tjenester fra. I dagens bredbåndsmarked
er det viktig at myndighetene legger til rette for at tilbyderne
selv kan utvikle gode forretningsmodeller som brukerne vil ha og
som fremmer utbygging av raskt bredbånd, samtidig som myndighetene
er på vakt slik at det ikke oppstår markedsproblemer eller innlåsing
av brukerne på sikt.
Post- og teletilsynet og norske bredbåndstilbydere
har sammen gjort et godt arbeid med å utforme prinsipper om nettnøytralitet.
Arbeidet har fått stor oppmerksomhet internasjonalt og flere andre
land gjør nå det samme. Et viktig prinsipp er at brukerne skal kunne
hente ned innhold og tjenester over internett etter eget valg. Det
innebærer for eksempel at en tilbyder som leverer TV og telefoni
som en del av sin pakke, ikke skal stenge for konkurrerende TV og
telefonitjenester. Vi mener at prinsippene om nettnøytralitet er
en god løsning som både legger til rette for konkurrerende forretningsmodeller
og sikrer valgfrihet for brukerne. Jeg vil på sikt vurdere regulatoriske
tiltak dersom prinsippene ikke følges opp av markedet på en tilfredsstillende måte.