Et hovedelement i regjeringens fordelingspolitikk
er å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen. Gjennom denne
samfunnsmodellen har vi sikret sterk økonomisk vekst kombinert med
gode velferdsordninger. Regjeringen vil fortsatt jobbe for en jevn
inntektsfordeling i samfunnet som helhet og et arbeidsliv preget
av jevnbyrdighet.
Den nordiske modellen er kjennetegnet av omfattende
fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett og en jevn
inntektsfordeling. Erfaringene fra de nordiske landene viser at
en slik modell er forenlig med lav arbeidsledighet og en høy omstillingsevne.
En skattefinansiert velferdsstat og det tette samarbeidet med partene i
arbeidslivet har gitt både trygghet og fleksibilitet.
En tradisjonell innvending mot omfattende inntektsutjevning
har vært at det er til hinder for produktivitet og effektivitet.
Norge og de andre nordiske landene har imidlertid oppnådd bedre resultater
enn de fleste andre industriland på områder som materiell velstand,
yrkesdeltaking, inntektsfordeling og offentlige finanser. Produktivitetsveksten
i Norge har ligget høyere enn gjennomsnittet i OECD-området de siste 20 årene.
Produktiviteten og effektiviteten i de nordiske økonomiene kan ha
sammenheng både med det sosiale sikkerhetsnettet og de koordinerte
lønnsoppgjørene. Det sosiale sikkerhetsnettet reduserer den økonomiske
risikoen ved omstilling, og dette letter overgangen til mer produktive
og lønnsomme aktiviteter. Sentrale, koordinerte lønnsoppgjør gjør
det mulig å tilpasse lønnsveksten dersom det kommer økonomiske sjokk
utenfra. Koordinerte og landsomfattende tariffavtaler gir også en
sammenpresset lønnsstruktur. Denne lønnsstrukturen gjør at bedrifter
med svak lønnsevne går over ende, mens bedrifter med høy lønnsevne blir
styrket. Overføring av arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive
næringer gir i sum en sterkere økonomi.
Det er økende internasjonal interesse rundt
den nordiske modellen, nettopp fordi vi klarer å forene hensynene
til produktivitet, fleksibilitet, trygghet og fordeling på en god
måte. Virkemidlene i fordelingspolitikken, med bl.a. en sterk vekt
på tilknytning til arbeidsmarkedet, må forstås i lys av de økonomiske
egenskapene ved den nordiske modellen.
Det norske velferdssystemet kjennetegnes også av
et stort tilbud av offentlig finansierte tjenester og inntektssikringsordninger
som sikrer levestandarden for dem som i kortere eller lengre tid ikke
er i stand til å delta i arbeidslivet. Et viktig trekk ved vår velferdsmodell
er at viktige inntektssikringsordninger og de offentlige tjenestene favner
alle, ikke bare utsatte grupper. Små økonomiske forskjeller er vesentlig
for oppslutningen om den norske velferdsstaten. Hvis forskjellene blir
store, og den mest velstående delen av befolkningen i stor grad
velger private sykehus og skoler, kan oppslutningen om de fellesfinansierte
ordningene bli svekket. I neste omgang trues også kvaliteten på
og tilgjengeligheten til de offentlige tilbudene.
Det er et overordnet mål for regjeringen å sikre fortsatt
høy sysselsetting og lav ledighet. Dette målet ligger til grunn
for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske
samarbeidet, arbeidsmarkedspolitikken og et inkluderende arbeidsliv.
Den økonomiske politikken er innrettet mot en stabil utvikling både
på kort og lang sikt. Handlingsregelen for budsjettpolitikken legger
til rette for stabilitet i sysselsetting og produksjon ved å fastsette
en langsiktig og planmessig bruk av oljeinntekter samtidig som budsjettet
kan brukes aktivt både for å snu en svak økonomisk utvikling og
dempe en opptur som ikke er bærekraftig. Ved aktiv motkonjunkturpolitikk
vil en redusere faren for at ledigheten kan bite seg fast på et
høyt nivå.
En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et inkluderende
arbeidsliv understøtter høy sysselsetting og lav ledighet. Gjennom
det inntektspolitiske samarbeidet møtes regjeringen og partene i
arbeidslivet regelmessig. Samarbeidet om et organisert arbeidsliv
er en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen. Når konkurranseutsatt
sektor forhandler først, bidrar det til at lønnsutviklingen holdes
innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med. Det virker
til å opprettholde sysselsettingen og til stabilitet i den økonomiske
utviklingen.
Arbeidslinja er sentral i den nordiske modellen og
i regjeringens politikk. Sysselsettingen i Norge er høy, og vi har
samtidig Europas laveste arbeidsledighet. Både høy sysselsetting
og lav arbeidsledighet bidrar til en jevnere inntektsfordeling.
Tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som
hindrer lavinntekt og fattigdom for den enkelte. Samtidig gir arbeid mulighet
for sosialt fellesskap og integrering. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk
og et inkluderende arbeidsliv er derfor de viktigste virkemidlene
for å redusere økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller.
Et samfunn med små forskjeller innebærer at godene
må deles rettferdig, og at de som har og tjener mest, må bidra mer
til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue.
Det er derfor viktig å bevare et progressivt skattesystem, som sørger
for utjevning av inntekt.
I tillegg til de overordnede tiltakene for å
sikre en jevnere inntektsfordeling støtter regjeringens politikk
på flere mer spesifikke områder opp under målet om en jevn fordeling.
Disse områdene er oppsummert i det følgende.
En av regjeringens langsiktige strategier for
å skape en jevnere fordeling er å satse på et allment tilgjengelig
utdanningssystem med god kvalitet i alle deler av landet. Dette
sikrer at flest mulig får utnyttet sitt potensial og bidrar til
sosial mobilitet. Et utdanningssystem som er tilgjengelig for alle,
og som legger stor vekt på tidlig innsats, er et av de viktigste
virkemidlene for å påvirke inntektsfordelingen på lang sikt. Tidlig
innsats betyr både at læringen skal starte tidlig i livet, og at
det skal gis rask hjelp når problemer oppstår.
Barnehagen er den første arenaen utenom familien
hvor barn kan utvikle sine ferdigheter i samspill med andre. Barnehagen
er derfor et viktig fundament i den livslange læringen. Full barnehagedekning
og maksimalpris i foreldrebetalingen har vært et viktig politisk
mål for regjeringen. I 2009 fikk alle barn rett til barnehageplass.
Det er innført forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte
områder der en stor andel barn har innvandrerbakgrunn. Hensikten er
å forberede barna til skolestart og bedre norskkunnskapene for minoritetsspråklige
barn.
Regjeringen vil legge opp utdanningssystemet slik
at det motvirker sosiale forskjeller. Regjeringen har derfor gjennomført
en kvalitetsutvikling i alle deler av utdanningssystemet, fra barnehagen
og grunnskolen til voksenopplæringen. Særlig er regjeringen opptatt
av å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Livslang læring øker realkompetansen, motvirker
utstøting og er en viktig premiss for å lykkes med arbeidslinja
i arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen mener derfor at det
må legges til rette for at så mange som mulig skal kunne fullføre
en formell utdanning. Det er også viktig med tiltak som gjør at
voksne får anledning til å oppgradere sin kompetanse gjennom utdanning og
opplæring i hele livsløpet. Regjeringen legger også vekt på at utdanningen
er desentralisert.
Regjeringen har som et overordnet mål for oppvekstpolitikken
at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle
seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.
Barns levekår har betydning for deres utfoldelsesmuligheter
her og nå. Levekårene i barndommen påvirker også barnas utviklingsmuligheter og
framtidige livssituasjon.
Det er et gode for alle at samfunnet klarer
å gi alle barn og ungdom en god oppvekst. Regjeringen vil derfor
arbeide for gode fellesskapsløsninger som sikrer alle barn og unge
deltakelse på viktige sosiale arenaer som barnehage, skole og møteplasser
i nærmiljøene.
De gode fellesskapsløsningene er særlig viktige for
utsatte gruppers levekår. Regjeringen er derfor opptatt av å sikre
åpne møteplasser i kommunene som blant annet folkebibliotekene og svømmehallene.
Barne- og ungdomsorganisasjonene og gode kultur- og fritidstilbud
bidrar også til uformell læring, utvikling av medborgerskap og sosial
inkludering.
Barn og ungdom lever sine liv innenfor fire hovedarenaer:
familien, barnehagen, skolen og fritiden. Regjeringen vil fortsette
å arbeide for et inkluderende samfunn hvor alle barn og unge kan
delta på lik linje med sine jevnaldrende på alle disse arenaene.
Regjeringen vil føre en aktiv familiepolitikk gjennom
inntektssikringsordninger for vanskeligstilte familier, et styrket
barnevern og gode permisjonsordninger for foreldre. Regjeringen har
prioritert å utvikle et mer samordnet velferdstilbud til barn i
utsatte livssituasjoner, blant annet gjennom satsing på barnevernet.
Regjeringen er opptatt av boligen og nærmiljøet som en viktig ramme
for barns oppvekst, og har blant annet igangsatt områdesatsinger
i Oslo og Bergen.
En økonomisk politikk for full sysselsetting,
lav ledighet og et velorganisert arbeidsliv er svært viktige virkemidler
for å oppnå en jevn fordeling.
Regjeringen vil på bred basis arbeide for å
øke sysselsettingen for dem som har vanskelig for å få innpass på
arbeidsmarkedet. Regjeringen vil også redusere andelen i yrkesaktiv
alder som går fra arbeid til stønad.
Regjeringen fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk
og legger i statsbudsjettet for 2012 fram en Jobbstrategi for personer
med nedsatt funksjonsevne. I Prop. 130 L (2010–2011) Ny uføretrygd og
alderspensjon til uføre omtales elementer i en fornyet og forsterket
arbeidslinje. Forebygging og en rask respons vil fortsatt være det
viktigste tiltaket for å hindre at personer faller varig ut av arbeidslivet.
Trygde- og stønadssystemet er viktige fordelingspolitiske
virkemidler. Det primære målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene
er å gi økonomisk trygghet i situasjoner der evnen til selvforsørging
av ulike årsaker er bortfalt eller redusert. Ordningene skal også
utjevne inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og på tvers av
grupper, samt gi hjelp til selvhjelp i form av deltakelse i det
ordinære arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor slå ring om inntektssikringsordningene.
Offentlige inntektssikringsordninger må forene ulike
hensyn. På den ene siden skal ordningene bidra til gode levekår
for personer som i perioder av livet og av ulike årsaker ikke kan
forsørge seg selv gjennom arbeid. På den annen side er det viktig
for den enkelte å oppleve at arbeid lønner seg. Den samlede arbeids-
og velferdspolitikken skal støtte opp under deltakelse i arbeidslivet
for alle som har mulighet til det.
Skattesystemets viktigste oppgave er å skaffe inntekter
som kan finansiere overføringsordninger og offentlig tjenester.
Velferdsstaten krever store og stabile skatteinntekter. Regjeringen
har prioritert velferd framfor skattelettelser. Skatte- og avgiftsnivået
ble brakt opp på nivået fra 2004, og er siden opprettholdt på dette
nivået. Skattepolitikken er også et viktig redskap i fordelingspolitikken,
direkte ved at skattesystemet er progressivt og indirekte ved at
skattene finansierer ordninger og tjenester som virker omfordelende.
Regjeringen mener at det fortsatt skal være slik at de som har høyere
inntekt og formue må bidra med en større andel av inntekten sin
i skatt enn de som har lavere inntekter og formuer. Dette tilsier
at vi fortsatt skal bygge på brede skattegrunnlag, unngå hull og
unntak som undergraver et rettferdig skattesystem, og bevare progressiviteten
i skattesystemet. Regjeringen har vist at det er mulig å skape en
bedre fordeling innenfor gjeldende skattenivå, blant annet ved å innføre
utbytteskatt, legge om formuesskatten i omfordelende retning, øke
bunnfradragene og ved å fjerne særregler som ga betydelige skattelettelser
for de mest velstående. Fordelingshensyn vil fortsatt veie tungt
i utformingen av skattepolitikken framover.
Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste
ressurser. Et viktig kjennetegn ved den nordiske modellen er et
bredt offentlig helsetilbud som bidrar til å jevne ut sosiale forskjeller
i samfunnet. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester
uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk
bakgrunn og livssituasjon.
Sosiale helseforskjeller henger nært sammen med
forskjeller i levekår og ulikheter i inntekt. En jevn inntektsfordeling
er derfor også god folkehelsepolitikk. Regjeringen vil forsterke innsatsen
for folkehelsen. Arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller
krever langsiktig og målrettet innsats på mange områder, ikke bare på
helseområdet. Det handler om trygge oppvekstvilkår og like muligheter
for utvikling, et inkluderende arbeidsliv, sunne arbeidsmiljøer
og gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det handler også
om å bedre levekårene for de vanskeligst stilte, og om å legge til
rette for at det skal være enkelt å ta sunne valg i hverdagen.
Regjeringen vil videreutvikle en helsetjeneste som
er blant verdens beste, både medisinsk, teknologisk og når det gjelder
omsorg. Tjenestene skal være effektive, trygge, tilgjengelige og med
lavest mulig ventetider. Gjennom Samhandlingsreformen skal det legges
vekt på å fremme helse og forebygge sykdom, skape mer helhetlige
og sammenhengende tjenester og styrke helsetilbudet nær der folk
bor.
Boligpolitikken er en viktig del av regjeringens brede
velferdspolitikk og innsatsen mot fattigdom.
Norsk boligpolitikk har lagt vekt på at flest
mulig skal kunne eie sin egen bolig. Svært mange i Norge eier sin
egen bolig sammenlignet med i andre land.
En trygg bolig og et godt og trygt bomiljø er
viktig for en stabil tilknytning til arbeidslivet, for å ta utdanning,
for et godt sosialt nettverk og for en god helse. Dessuten er bolig
en viktig del av barns oppvekstvilkår. Boligen og utformingen av
boligområdene er også viktig for å fremme integrering og forebygge
kriminalitet. I tillegg til å hjelpe den enkelte til en trygg bosituasjon
er det også viktig å forebygge og bekjempe opphoping av dårlige
levekår i boområder. Den sosiale boligpolitikken er en viktig del
av fordelingspolitikken generelt, og i kampen mot fattigdom spesielt.
Bostøtte, startlån og tilskudd til etablering
og tilpasning av bolig er de viktigste virkemidlene staten tilbyr
kommunene i deres arbeid med å hjelpe den enkelte til en trygg leie-
eller eiebolig. Gjennom Husbanken gir staten også tilskudd til kommunalt
disponerte boliger. Regjeringen har styrket Husbankens rolle som
boligsosial støttespiller for kommunene. Bostøtten er åpnet for flere
husstander med lave inntekter og høye boutgifter. Den totale lånerammen
i Husbanken er økt betraktelig, der startlån til unge og vanskeligstilte
har høyest prioritet. Det er også åpnet for nye kombinasjoner av
Husbankens låne- og tilskuddsordninger slik at flere vanskeligstilte
kan gå gradvis fra leie til eie av bolig.
Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Målet
er å sikre at strukturelle og samfunnsmessige forhold motvirker
lavinntekt og fattigdom, i oppvekstmiljøer, utdanningssystemet,
i arbeidsmarkedet, boligmarkedet og i velferdsordningene. Bekjempelse
av fattigdomsproblemer krever også gode inntekts-sikringsordninger
i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er et realistisk alternativ.
For noen er lavinntekt midlertidig, knyttet
til en fase i livet. For andre er lavinntekt og fattigdom varig
og selvforsterkende. Regjeringen jobber aktivt for å identifisere
og bryte slike negative spiraler og for å hindre at fattigdom går
i arv.
Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom inneholder
langsiktige tiltak og et sterkt forebyggende perspektiv. Regjeringens
Handlingsplan mot fattigdom fra 2007 presenterer brede ordninger
og økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting,
stabil økonomisk vekst og bærekraftige velferdsordninger. Arbeidsmarkedet
er den viktigste arenaen for å forebygge og bekjempe fattigdom.
Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe
fattigdom ved å bringe flere inn i eller tilbake til arbeidslivet.
Tiltak knyttet til helse, utdanning og bo- og oppvekstvilkår har
også stor betydning for fattigdomsbekjempelse og utjevning over
tid. Det samme har den betydelige satsingen på barnehager som regjeringen
har stått for de siste årene.
Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom omfatter
samtidig mer målrettede tiltak som skal gi hjelp til grupper som
faller utenfor, og særskilt innsats som kan bidra til å bedre levekårene
for de vanskeligst stilte. Nav-reformen, kvalifiseringsprogrammet,
økning av trygdeytelsene, en styrket bostøtte og overføringer og
styrking av rusomsorgen er eksempler på tiltak som både reduserer
fattigdom på kort sikt og hjelper folk ut av fattigdom på lengre
sikt.
Inntektssikringsordningene og skattesystemet gir
også viktige bidrag til fattigdomsbekjempelse og omfordeling både
på kort og lang sikt.
Lav inntekt og fattigdom har ulike årsaker og konsekvenser.
Hvis en person har utfordringer på ett område, for eksempel i utdanning
eller på arbeidsmarkedet, kan dette forplante seg til andre områder
som bolig, helse og oppvekstvilkår for neste generasjon. Fattigdomsbekjempelse
er derfor en felles oppgave for flere politikk- og sektorområder,
og vil presenteres med et slikt bredt perspektiv i denne meldingen.
Kommunene har ansvar for viktige fellesoppgaver
knyttet til å sikre alle innbyggere gode levekår. En styrket kommuneøkonomi
og en omorganisering av velferdstjenestene gjennom Nav-reformen
har derfor vært viktige ledd i regjeringens fattigdomsbekjempelse
og fordelingspolitikk.
Frivillige organisasjoner, sammenslutninger
og egenorganiserte nettverk er viktige samarbeidspartnere for det
offentlige i innsatsen mot fattigdom. Regjeringen vil videreføre
dialogen med representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte
gjennom det særlige kontaktutvalget for disse gruppene. Regjeringen
vil også videreføre og videreutvikle samarbeidet med frivillige
aktører og se nærmere på hvordan en kan legge til rette for at sosiale
entreprenører kan bidra med nye og utradisjonelle løsninger på sosiale
problemer.
Regjeringen presenterer i denne meldingen en bred
fordelingspolitikk for en mer rettferdig fordeling. Den brede fordelingspolitikken
omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende
i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt
og fattigdom. På enkelte områder vil det være behov for en forsterket
innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko
for fattigdom og sosial ekskludering, spesielt overfor barn og unge. Handlingsplan
mot fattigdom videreføres i 2012. Regjeringen vil i forbindelse
med de årlige statsbudsjettene vurdere behovet for kortsiktige og mer
målrettede tiltak overfor særlig utsatte grupper.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at selv
om ikke velferdsstaten skal være alt for alle, skal den være sterk
for dem som behøver den. De viktigste grepene for å unngå fattigdom
vil alltid være å legge til rette for solid og bærekraftig økonomisk
vekst og en grunnskole som får med alle uavhengig av sosial bakgrunn. Likevel
vil det alltid være noen som faller utenfor, og velferdsstaten skal
særlig måles på om den klarer å løfte dem som sitter nederst ved
bordet.
Disse medlemmer vil derfor peke
på at disse medlemmer har foreslått en rekke målrettede
satsinger på gode og konkrete tiltak som både letter livssituasjonen
for fattige, og som tilbyr en vei ut av fattigdommen. Tiltakene
har spesielt vært rettet inn mot barn som lever under fattigdom,
og unge som lever på offentlige ytelser. Dette er en spesielt sårbar
gruppe uten ansvar for den situasjonen de befinner seg i, og disse medlemmers satsninger
på fattigdomsfeltet har derfor særlig vært rettet inn mot denne
gruppen.
Disse medlemmer vil videre peke
på den rollen frivillige og sosiale entreprenører spiller i kampen
mot fattigdom. Disse medlemmer mener det er viktig
at staten bidrar til å utløse den skaperkraften og energien som
ligger hos enkeltmennesker over hele landet, og at dette er et viktig
komplementært arbeid som utfyller de statlige velferdsordningene. Disse
medlemmer vil spesielt peke på den rollen sosiale entreprenører
kan spille i å finne frem til nye og innovative løsninger, og støtter
derfor tiltak som legger til rette for denne typen arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand,
og at forutsetningen for eventuell omfordeling er at det skapes
vekst og verdier.
Disse medlemmer ønsker et samfunn
hvor hver enkelt får mulighet til å utvikle og bruke sine kunnskaper
og sitt talent. Et slikt samfunn vil fostre fornøyde borgere som
i samspill skaper økonomisk vekst. Mennesker motiveres av ulike faktorer.
Enkelte vil anse trygghet i vid forstand som avgjørende, andre vil
foretrekke fleksibilitet, og atter andre vil fremheve økonomisk kompensasjon
som det viktigste. Mennesker vil også prioritere ulikt på ulike
stadier i livet.
Disse medlemmer mener mennesker
med kunnskap, talent og kreativitet driver samfunnet fremover, og
at deres innsats bør belønnes også økonomisk. Det er naturlig at
mennesker som finner nye gode løsninger på samfunnets utfordringer
og som skaper arbeidsplasser, får en økonomisk kompensasjon for
dette. Dette uavhengig av om slik kompensasjon var drivkraften bak
det som ble skapt. Disse medlemmer mener derfor at
samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større
kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt.
Disse medlemmer mener grunnleggende velferdstjenester
skal være offentlig finansiert. Statens inntekter totalt sett bør
bidra til å finansiere dette. Disse medlemmer mener
imidlertid at det i sterkere grad bør skilles mellom det offentlige
som velferdsprodusent og det offentlige som betaler. Disse
medlemmer mener det er positivt at private leverandører
av omsorgstjenester øker i omfang, og mener økt konkurranse også
på dette feltet vil sikre et bedre og mer variert tilbud.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i stadig sterkere grad omfavner noe den selv definerer
som «den nordiske modellen». Modellen beskrives som en vidundermedisin
oppfunnet av nordiske sosia-lister. Innebygget i modellen finnes
visstnok små forskjeller, ingen fattigdom, rettferdighet og solidaritet
samtidig som folk skal kunne tjene seg rike på gods og gull. Med andre
ord, alle vinner!
Disse medlemmer er enig i at
det norske samfunnet har mange positive kvaliteter. Landet er et sterkt
liberalt demokrati, politiske institusjoner er drevet av konsensus,
vi har markedsøkonomi og universelle skattefinansierte velferdsytelser. Disse
medlemmer mener imidlertid at disse kvalitetene ikke kan
tilskrives ett politisk parti eller en politisk «blokk» i politikken,
men at dette er felles politisk tankegods.
Disse medlemmer er imidlertid
ikke villige til å bedrive ensidig ukritisk selvskryt av landets politiske
modell. For kanskje er nettopp manglende vilje til å innrømme modellens
negative sider noe som reduserer modellens legitimitet. Disse
medlemmer mener vi må tørre å konfrontere også de negative
sidene ved vårt samfunn, og at noen av disse kan være en konsekvens
av en stadig voksende stat, nemlig velferdsstaten.
Disse medlemmer mener vi i sterkere
grad bør diskutere de langsiktige konsekvensene av at stadig flere
oppgaver defineres som et offentlig ansvar, og vi bør vurdere individets
plass i samfunnet. Dagens utvikling er ikke uproblematisk.
Disse medlemmer mener vi bør
stille oss noen grunnleggende spørsmål. Hva skjer med oss mennesker
i en voksende stat? Hva skjer med menneskers kreativitet og folks
villighet til å ta risiko? Hva skjer med vår evne og vilje til å
ta ansvar for egne liv og handlinger? Og ikke minst hva skjer med
familien og hjemmets rolle?
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende
at flertallet velger å innlede sine egne merknader med en ukritisk
hyllest til resultatene fra sitt eget regjeringsprosjekt. Flertallets
entusiasme og tro på fordeling som et verktøy til bekjempelse av
fattigdom, står i grell kontrast til utviklingen på viktige områder
i vårt samfunn. Disse medlemmer mener flertallet
ville vært tjent med å utvise noe mer ydmykhet overfor manglende
resultater innen områder som flertallet selv definerer som viktige. Disse
medlemmer registrerer at til tross for store ord og ambisjoner
blir det stadig flere barn i Norge som vokser opp i familier med
vedvarende lav inntekt. Dette er ofte familier som lever av offentlige
overføringer, altså fordeling i praksis. Ifølge SSB har 81 prosent
av barna i Oslo som lever i en fattig husholdning, innvandrerbakgrunn. Disse
medlemmer har samtidig merket seg at tall fra Helse- og
velferdsetaten viser at også familier som lever av stønader, jevnlig sender
penger til slekt og venner i opprinnelseslandet. Blant de med somalisk
opphav i Oslo oppgir hele 74 prosent at de sender penger til opprinnelseslandet.
Totalt sett sender mennesker med innvandrerbakgrunn flere milliarder
kroner hvert år ut av landet. Disse medlemmer finner
det underlig at store summer fordelt fra spleiselaget, og som har
som intensjon å bedre levevilkårene for fattige familier i Norge,
overføres til slekt og venner i andre land. Disse medlemmer ønsker
ikke å mene noe om hvordan folk bruker sine egne penger, men det
er vel neppe fordelingens intensjon at skattepenger fordelt til
fattige familier i Norge skal ende opp som ukontrollert bistand
til andre land. Disse medlemmer finner også dette
fenomenet finanspolitisk interessant, da slike milliardoverføringer
til utlandet synliggjør enda et åpenbart hull i handlingsregelen. Disse
medlemmer registrerer også at antallet uføre i Norge stadig vokser,
noe som fører til at stadig flere blir stående permanent utenfor
arbeidslivet. Tall fra Nav viser at i fjor (2011) fikk 30 900 nye
personer uførepensjon, noe som er 9,5 prosent flere nye uføre enn
året før. Disse medlemmer registrerer samtidig at
økningen er spesielt høy blant unge (25 til 34 år), noe som innebærer
at stadig flere aldri vil få oppleve å brødfø seg og sin familie
gjennom arbeid.
Disse medlemmer mener regjeringen
svikter på de mest grunnleggende områdene i politikken. Det er ingen
politisk bragd å øke overføringene til ulike grupper via statsbudsjettet.
Det som virkelig er vanskelig og som krever politisk kreativitet
er å legge forholdene til rette for lønnsomme arbeidsplasser i privat
sektor, arbeidsplasser som konkurrerer globalt om sin plass i markedet. Disse
medlemmer vil uansett fremheve at fremtiden ikke kan vedtas,
men at den tvert imot må skapes. Den beste og sikreste formen for
permanent bekjempelse av fattigdom er at folk klarer seg økonomisk
ved hjelp av inntekten fra eget arbeid. Det må derfor alltid lønne
seg å arbeide. Disse medlemmer mener blant annet
følgende prinsipper bør ligge til grunn for å få flere til å komme
i arbeid:
Vi må ha gode ordninger
for dem som av helsemessige årsaker ikke makter å skaffe seg tilstrekkelig
inntekt.
De sosiale trygdeytelsene må være gode
nok til at det er mulig å ha en verdig tilværelse.
Sykepenger må ikke være så gunstige at
det frister til fravær.
Færre på trygd, bedre oppfølging av personer med
redusert funksjonsevne.
Arbeidsinnvandring må ikke føre til press
på velferdssystemene.
Opptjente rettigheter til pensjon må respekteres. Endringer
i systemet må ikke gis tilbakevirkende kraft.
Økonomisk sosialhjelp skal kun ytes i en
begrenset periode, og ytelsen må være tilnærmet lik og normert over
hele landet.
Det må være et fleksibelt arbeidsmarked
som gir valgmuligheter og selvbestemmelse for både arbeidsgiver
og arbeidstaker.
En mer rammepreget arbeidsmiljølov med
muligheter for fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidssted.
Bedre utnyttelse av arbeidskraften – mindre ufrivillig
deltid.
Disse medlemmer er enig i at
skattesystemet har til oppgave å finansiere overføringsordninger
og offentlige tjenester. Disse medlemmer er imidlertid
samtidig klar over at ulike former for skatt medfører effektivitetstap
i økonomien. Slike tap varie-rer, men det er ikke urimelig å anslå
at et slikt tap ligger mellom 3–5 prosent. Økt skatt vil også i
ulik grad føre til redusert tilbud av arbeidskraft. Redusert aktivitet vil
igjen redusere statens inntekter i form av skatter, avgifter, moms
og arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer ønsker også
å bemerke at skatt er konfiskering av folks inntekter, og at det derfor
må foreligge tungtveiende grunner dersom staten skal kunne rettferdiggjøre
beslag på deler av lønnen til folk.
Disse medlemmer mener ethvert
samfunn bør tilstrebe at innbyggerne får mulighet til utdanning.
En slik investering er samfunnsøkonomisk lønnsom og samtidig positiv
for den enkelte. Like muligheter til utdanning danner samtidig grunnlaget
for sunn konkurranse om arbeid og inntekt senere i livet.
Disse medlemmer mener en relativt
flat lønnsstruktur kan være en styrke for norsk arbeidsliv, men
deler ikke flertallets syn om at stadig større økonomisk likhet
skal være et mål i seg selv. Disse medlemmer mener
eksempelvis at de som utviser talent, kunnskap og innsats bør premieres
høyere økonomisk enn de som utviser det motsatte. Disse medlemmer aksepterer heller
ikke premisset om at stadig mindre økonomiske forskjeller fører
til et samfunn uten fattigdom. Historien har vist at slike «økonomisk like»
samfunn ender opp med stagnerende økonomisk vekst og istedenfor
vekst og velferd må finne måter å fordele fattigdom på. Disse
medlemmer erindrer samfunn som har hatt likhet som et ideologisk
ideal, men som til tross for idealisme endte opp med større forskjeller. Disse medlemmer registrerer
også at enkelte prioriterer fritid og familieliv høyere enn andre,
og det er da ikke naturlig at disse skal kompenseres økonomisk for
slike frivillige valg.
Disse medlemmer har også registrert
at regjeringen over lengre tid har forsøkt å skape et inntrykk av
at det finnes en direkte korrelasjon mellom statens skatteinntekter
og offentlig velferd. Med andre ord: jo mer skatt, jo bedre velferd. Disse
medlemmer vet ved observasjon at det er feil. Ingen bruker
mer penger på helse per innbygger enn Norge, og kun USA bruker mer penger
på utdanning. Hvorfor har vi da store utfordringer i helsevesenet
og lange køer? Og hvorfor scorer norsk skole svakt på internasjonale
kunnskapstester? Disse medlemmer innrømmer at svarene
på disse spørsmålene er komplekse, men enda mer penger brukt på samme
måte er uansett ikke svaret. Dersom man velger å kaste gode penger
etter dårlige, vil man verken gi folk bedre helse, mer kunnskap
eller redusere fattigdommen. Målet må derfor være å finne et skattenivå
som i minst mulig grad rammer effektiviteten, gir dynamiske effekter
samtidig som skatteinntektene ivaretar offentlig velferd og overføringer
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det fortsatt er altfor mange fattige
i Norge. Antall fattige barn i Norge er økt med minst 50 000 de
siste fem årene, og rundt 100 000 barn lever nå under fattigdomsgrensen, ifølge
Fafo.
Dette medlem viser til at regjeringspartiene har
hatt flere muligheter til å støtte gode tiltak mot fattigdom i Stortinget,
eksempelvis Kristelig Folkepartis representantforslag om en nasjonal
dugnad mot fattigdom i Norge (Dokument 8:20 S (2009–2010). Regjeringspartiene
valgte å stemme ned samtlige forslag. Heller ikke i de årlige statsbudsjettene
velger regjeringen å støtte Kristelig Folkepartis forslag til tiltak
mot fattigdom.
I statsbudsjettet for 2012 fremmet Kristelig Folkeparti
blant annet forslag om:
å etablere 5 000
flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne
fritak for egenandeler for helsetjenester
og medisiner for minstepensjonister, uføretrygdede og kronisk syke
fritaksordning for tannbehandling for langtids sosialhjelpsmottakere
og deltakere i kvalifiseringsprogram
økte sosialhjelpssatser og forskriftsfeste
at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor i utmålingen av sosialhjelpen
bedre rusforebygging/rusbehandling i regi
av ideelle institusjoner
dobling av engangsstønaden ved fødsel og
adopsjon til 1 G, styrking av tiltaksordninger for barn og unge
i bysamfunn
økt låneramme i Husbanken fra 15 til 20
mrd. kroner og styrking av Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd
inntektsgraderte satser for foreldrebetaling
i barnehagene/SFO