Arbeidsmarkedet er den mest sentrale fordelingsarenaen
i samfunnet, både direkte gjennom lønnsfordelingen og indirekte
gjennom å gi muligheter for inntektsmobilitet. Arbeid er en god forsikring
mot lavinntektsproblemer og dårlige levekår og en viktig kilde til
inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Inn
i arbeidslivet har vi med oss vår humankapital i form av blant annet
kvalifikasjoner og helse. Sammen med egenskaper ved arbeidsmarkedet avgjør
dette langt på vei våre økonomiske ressurser.
Arbeid til alle er et hovedmål for regjeringen,
og høy sysselsetting og lav ledighet er avgjørende for en jevn inntektsfordeling.
Regjeringen vil fortsatt sikre en høy sysselsetting og lav arbeidsledighet
bl.a. gjennom den økonomiske politikken, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk
og det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene
i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken støtter opp om grupper
som har særlige behov for hjelp til å komme i arbeid, herunder ungdom,
langtidsledige, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne.
Store og langvarige lavkonjunkturer kan også medføre at store grupper,
særlig unge, på langvarig basis blir satt utenfor arbeidslivet og
havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt. En ansvarlig økonomisk
politikk tar sikte på å stabilisere produksjon og sysselsetting
både på kort og lang sikt. Regjeringen viste under den internasjonale finanskrisen
i 2008 og 2009 at stabiliseringspolitikken tillegges stor vekt.
I den situasjonen ble bruken av oljeinntekter kraftig økt for å
opprettholde sysselsettingen.
Høy sysselsetting skaper inntekter, noe som
er viktig for å sikre skatteinntekter. Skatteinntektene finansierer
offentlige overføringer og tjenester som i stor grad virker omfordelende.
Høy deltagelse i arbeidslivet blir stadig viktigere siden den demografiske
utviklingen isolert sett trekker i retning av at andelen av befolkningen
i yrkesaktiv alder vil falle framover.
Både nivået på sysselsettingen og arbeidsledigheten,
lønnsdannelsen og inntektssikringsordningene påvirker inntektsfordelingen
og andelen med lavinntekt. Generelt er det derfor slik at god måloppnåelse
innen makroøkonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk og inntektspolitikk
bidrar positivt til måloppnåelsen også i fordelingspolitikken.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det viktigste
økonomiske og sosiale skillet i Norge går mellom dem som er i arbeid
og dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener
derfor at den overordnede målsettingen i fordelingspolitikken må
være å bidra til at flest mulig mennesker kan få oppleve den trygghet det
er å ha et inntektsgivende arbeid å gå til. Disse medlemmer viser
videre til at selv om det også er et samfunnsøkonomisk problem at stadig
flere faller ut av arbeidsmarkedet, er det først og fremst et problem
for den enkelte. Arbeid og livskvalitet henger nært sammen. Arbeid skaper
fellesskap, deltakelse og inkludering. Dessuten er manglende tilknytning
til arbeidslivet den viktigste årsaken til ny-fattigdommen, og til
manglende inkludering av innvandrere.
Disse medlemmer ønsker et samfunn
med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig
og hvor alle som faller utenfor skal få en ny sjanse. Disse
medlemmer viser til at det alltid vil være mennesker som
av helsemessige årsaker faller utenfor det ordinære arbeidslivet.
For disse skal man ha gode og forutsigbare ordninger som sikrer
at de kan ta del i velferdsutviklingen ellers i samfunnet. Disse medlemmer ønsker
anstendige ordninger for dem som står utenfor arbeidslivet, men
vil samtidig ha fokus på krav til aktivitet, deltakelse og arbeid.
Disse medlemmer er fornøyd med
at uførereformen som ble behandlet i 2011 tok opp i seg det disse
medlemmer lenge har foreslått ved at den gjør det lettere
å kombinere trygd og arbeid. Disse medlemmer vil
likevel uttrykke en sterk bekymring for veksten i antallet unge uføre,
som ifølge regjeringen selv vil fortsette i de kommende årene. Selv
om det er samfunnsøkonomisk svært kostbart at unge mennesker faller
utenfor arbeidslivet i ung alder, er det først og fremst en tragedie
for de enkeltmenneskene det rammer. Disse medlemmer har ikke
registrert at regjeringen har fremlagt noen effektive tiltak for
å snu denne trenden.