Jeg viser til henvendelse av 21. mars 2012 fra Stortinget
vedrørende spørsmål i forbindelse med behandlingen av prp. 43 L
(2011-2012) – endringer i barnevernloven.
Komiteen viser til at kun deler av Riksadvokatens
forslag under høringen er tatt til følge i lovproposisjonen. Dette
gjelder særlig spørsmålet om betydningen av politiets vurderinger
som absolutt forutsetning for vedtak og hvem som har kompetanse
til å fatte midlertidige akuttvedtak. Komiteen ber departementet
redegjøre for årsakene til at Riksadvokatens innspill ikke er fulgt
opp i sin helhet.
Forslaget til ny bestemmelse i § 4-29 åpner
for å iverksette svært inngripende tiltak og uten at barnet samtykker
til dette. Det er lagt til grunn at en slik plassering kan oppleves
som svært belastende for barnet. Ved utformingen av forslaget er det
derfor lagt stor vekt på å ivareta hensynet til barnets rettssikkerhet
på en god måte. Forslaget er også nøye vurdert opp mot våre forpliktelser etter
FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Departementet foreslo i høringsnotatet at vedtak om
plassering bare skulle kunne fattes dersom politiet finner at det
foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes
eller kan bli utnyttet til menneskehandel. Vilkåret ble foreslått
å gjelde både ved midlertidige akuttvedtak og
når fylkesnemnda fatter et ordinært vedtak om
plassering.
På bakgrunn av innspill under høringen, blant annet
fra Riksadvokaten, gikk departementet i lovproposisjonen bort fra
at politiets trusselvurdering skulle være et absolutt vilkår for
å fatte vedtak om plassering ved fare for menneskehandel. Dette
ble gjort ved å gi barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten
kompetanse til å fatte vedtak om midlertidig
plassering på selvstendig grunnlag, jf. forslaget til ny § 4-29
fjerde ledd. Forslaget innebærer blant annet at barneverntjenestens
leder kan fatte et midlertidig akuttvedtak om plassering uten at
politiet har foretatt en trusselvurdering i tilfeller det er nærliggende og
alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til
menneskehandel og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
Når det gjelder varigheten
av akuttvedtaket har departementet i proposisjonen opprettholdt forslaget
fra høringsnotatet om at det skal kunne fattes midlertidig akuttvedtak
med varighet på inntil to uker. Dette innebærer at barneverntjenesten
må sende saken til fylkesnemnda innen denne fristen dersom vedtaket
ikke skal falle bort.
Jeg fastholder at barneverntjenestens frist
til å sende saken inn til fylkesnemnda bør være begrenset til to
uker. Dette først og fremst av hensyn til barnas rettssikkerhet.
Det vises særlig til at akuttvedtakene ikke blir undergitt samme
grundige behandling som de ordinære tvangsvedtakene. Dette har blant
annet betydning for muligheten til kontradiksjon og kontroll av
det faktiske grunnlaget for vedtaket. Forslaget er også i samsvar
med den fristen som gjelder ved akuttplassering av barn med alvorlige
atferdsvansker. Lovforslaget som er sendt til Stortinget bygger
på en avveining av ulike hensyn. Jeg har forståelse for at det er
en utfordring for politiet å kunne foreta en tilstrekkelig etterforskning
av det aktuelle trusselbildet og barnets behov for beskyttelse innen
to uker. Samtidig er det politiet som ut fra sitt ansvar og faglige
kompetanse har best forutsetninger til å vurdere det aktuelle trusselbildet
og barnets behov for beskyttelse. For fylkesnemnda er det derfor
av avgjørende betydning at politiets vurderinger inngår i nemndas beslutningsgrunnlag.
For å få saken tilstrekkelig opplyst er det i de ordinære sakene
en forutsetning at det må foretas en mer grundig vurdering av trusselbildet
og barnets behov for videre beskyttelse. Dette forutsetter kompetanse
som barneverntjenesten selv ikke fullt ut er i besittelse av. For
øvrig kan det midlertidige vedtaket, som nevnt i lovproposisjonen,
opprettholdes inntil fylkesnemnda har behandlet saken dersom det
er sendt innenfor fristen på to uker.
På denne bakgrunn har jeg konkludert med at politiets trusselvurdering bør være et
absolutt vilkår for å kunne fatte et ordinært
vedtak om plassering av barn utsatt for menneskehandel.
Selv om de løsningene som er valgt i lovproposisjonen
ikke fullt ut er i samsvar med forslagene fra Riksadvokaten, mener
jeg at det fremlagte lovforslaget langt på vei ivaretar de innvendingene
som fremkom fra ulike instanser under høringen når det gjelder politiets
vurderinger som vilkår for plassering ved fare for menneskehandel.
I lovforslaget som er lagt fram for Stortinget foreslås
at barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten skal kunne
fatte et midlertidig akuttvedtak ved nærliggende og alvorlig fare menneskehandel,
jf. forslaget til nytt § 4-29 fjerde ledd.
Når det gjelder hvem som
skal ha kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak, er denne
løsningen fullt ut i samsvar med det som gjelder ved akuttvedtak
på grunn av omsorgssvikt og atferdssvanker, jf. barnevernloven §§ 4-6
annet ledd og 4-25 annet ledd. Disse lovbestemmelsene har lagt kompetansen
direkte til barneverntjenestens leder og kan ikke delegeres til
en underordnet i barneverntjenesten. Det er ikke lagt inn en tilsvarende
begrensning i loven for påtalemyndigheten når det gjelder hvem som
har kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak. Jeg legger
derfor til grunn at det må være opp til påtalemyndigheten selv å
vurdere hvem som er rette myndighet til å fatte et slikt vedtak.
Komiteen omtaler også spørsmålet om hvem som
skal ha kompetanse til å uttale seg.
Komiteen viser til Riksadvokatens innspill under høringen om at
kompetansen bør legges til "politimesteren eller den han bemyndiger".
I henhold til departementets forslag er det ikke lenger stilt krav
om at politiet skal uttale seg ved behandling av akuttvedtakene.
Ut fra dette legger jeg til grunn at denne delen av Riksadvokatens
høringsuttalelse er ivaretatt.